Etter vielsen i Capitole feiret vi videre i villaens hage

Det tok litt tid, men jeg har endelig fått bildene fra vår intime feiring i villaen etter den borgerlige vielsen i Capitole. Vår lille vin d’honneur og forsmaken på den store bryllupsfesten som etter planen vil bli gjennomført i april.

Det vil si, om ikke coronaviruset nok en gang vil tvinge oss til å utsette alt sammen. Vi krysser fingrene for at hageseremonien og bryllupsfesten vil gå som planlagt til våren, og er samtidig svært takknemlige for at den opprinnelige bryllupsdatoen, denne solfylte septemberdagen, ble så fin som den ble.

Lykkelige er vi begge for at vi fikk oppleve den vakreste borgerlige vielsen vi kunne ønsket oss, en eventyrlig vielse i det nydelige rådhuset her i Toulouse. Etter vielsen fortsatte vi feiringen i villaen i Pin-Balma, hvor bilder ble tatt og minner ble skapt, en hyggelig ettermiddag med gode venner, musserende vin og kanapeer, og som vi hadde håpet ble vi velsignet med strålende vær fra tidlig på morgenkvisten helt til nattemørket la seg over byen.

Villaens terrasse hadde vi sammen med våre venner dekorert med hvite og rosa papirlanterner og et banner med ordene “Just Married”. Hagebordene ble dekket med hvite duker og flere flotte blomsterbuketter, deriblant min egen brudebukett, buketten fra min mor og flotte blomster som vi like etter vielsen fikk hentet i Capitole, en hyggelig overraskelse som vi hadde fått tilsendt fra familien til min venninne Laurène.

På det minste av de to bordene hadde vi satt frem ei magnumflaske musserende til kjøling i ei champagnebøtte, med om lag tretti fløyteglass dekorativt plassert ved siden. På det andre bordet stod flere fat med kanapeer plassert side om side, sammen med et pain surprise som de så pent kaller det på fransk, et sandwichtårn fullt av triangler med ulikt fyll, deriblant røkelaks, tunfisk og vegetariske varianter.

Musserende vin fra Gaillac, som etter min mening er like god i smaken som boblene fra nord (Champagne), ble servert og vi hevet våre glass for å skåle og takke alle som hadde tatt seg tid til å komme hit for å feire sammen med oss på intimt vis, før vi nok en gang vil gjenforenes i forbindelse med hovedfeiringen som er utsatt til neste år.

Etter fingermat og smørbrød, ble bryllupskaken servert. En rosekake med smørkrem, sitronbunn og mangomousse, en kreasjon som skulle vise seg å være både flottere og enda deiligere i smaken enn hva jeg hadde forestilt meg da jeg først bestilte den. Det samme kan jeg si om sitronkjeksene på pinne (som jeg trodde var vaniljekjeks helt til jeg fikk smake), med våre navn og bryllupsdato påskrevet.

Under den stekende ettermiddagssolen ble det etter hvert vanskelig for enkelte av våre mannlige gjester å holde seg dresskledde og samtidig holde seg unna svømmebassenget. En etter en, rev de av seg sine dresser og tok salto, enkelte av dem baklengs, der de hoppet uti bassenget.

Kvinnene holdt seg alle tørre og påkledde, langt unna bassengkanten hvor vann ble sprutet til alle kanter. Julien truet ertende med å kaste meg uti klorvannet, jeg truet tilbake med å mose et kakestykke i ansiktet hans om han så mye som skvettet vann på kjolen min.

Utover kvelden skiftet jeg likevel til et noe mer sommerlig brudeantrekk, og Julien lot dressjakken og sløyfen bli hengende i skapet. Sammen med våre sju overnattingsgjester skulle vi avslutte kvelden med middag og vin på en tradisjonell fransk restaurant ved navn La Fontaine aux Grives (bilder av antrekk nummer to og notater fra restaurantbesøket kommer i neste innlegg).

Å feire bryllup i en Airbnb-villa hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre, men vi hadde jo heller aldri trodd at bryllupet skulle bli delt i to, og at en pandemi skulle være årsaken. Jeg takket min mor nok en gang for at hun reserverte villaen for oss, at hun gjorde dette for å glede Julien og meg, hun som ikke engang kunne være her sammen med oss på denne dagen.

Tolvte september 2020, ikke helt som forventet, men likevel en fantastisk start på bryllupsfeiringen.

Vår vielse i vakre Capitole de Toulouse

Ikke før jeg steg ut av bilen til vårt vennepar som for dagen stod for fotografering og makeup, ikke før jeg ankom sentrum og Capitole etter en stressende morgen med store forberedelser, ikke før dette minneverdige øyeblikket der jeg løp mot ham, han som på denne dagen skulle bli min ektemann, ikke før nå hadde jeg sett hvordan dressen hans så ut. Hvordan han så ut i mørkeblå blazer med lys lilla sløyfe og hvit skjorte. Elegant og flott, Julien glødet.

Under det hvite munnbindet med “Mrs” påskrevet, smilte jeg så bredt at jeg nesten fikk vondt der jeg så ham og alle våre venner fra Toulouse og Paris samlet utenfor Capitole.

Trist var det selvfølgelig å ikke kunne feire denne nydelige dagen sammen med mine venner og familie fra Norge, men takket være dagens teknologi skulle i det minste mine foreldre få muligheten til å være med på den borgerlige vielsen fra start til ende via mobiltelefonen min, på videochat filmet av ei venninne.

Det gjorde utvilsomt vondt å vinke til mine foreldre, der jeg så dem i middelmådig kvalitet på mobilskjermen, og ikke ved min side der jeg stod utenfor Capitole sammen med Julien, hans foreldre, våre franske vitner, venner fra Paris og kollegaer fra Toulouse.

Vondt var det å ikke kunne klemme min mor, kjenne den søte duften av hennes parfyme og varmen fra hennes omfavnelse, å ikke kunne se henne ikledd den sannsynligvis veldig fine kjolen hun hadde planlagt å bruke under vielsen min i Capitole. Det var rart å bare se henne sitte på sofaen hjemme hvor hun observerte alt sammen fra flere tusen kilometers avstand.

En umulighet å gjennomføre på grunn av dette viruset vi nå har måttet leve med i over et halvt år allerede. Viruset som hindrer meg fra å besøke mitt hjemland, viruset som er grunnen til at vi valgte å utsette neste halvdel av bryllupet til våren.

Etter å ha ventet i om lag tjue minutter var vår tur kommet til å bli ledet opp den flotte trappeoppgangen og videre inn gjennom de vakre salene i Capitole, hvor alle vegger og tak er dekket med marmor og flotte malerier. Gullrammer og interiørets mange gulldetaljer fullførte det sofistikerte visuelle, det fineste rådhuset jeg noensinne har besøkt.

Brudebuketten min bestod av rosa og røde roser og ulike grønne blader, deriblant eucalyptus. Langermet kjole med bare skuldre og skjørt i tyll dekket med små perler. Sandaler på føttene, også disse med tyll og perler, en liten blomsterkrans på hodet og øredobber med små blomster i rosegull og hvite perler som eneste aksessoirer for anledningen.

Til lyden av Mozart sin Piano Concerto no 21, gikk vi arm i arm ned rådhusgulvet, smilende med alle sine øyne rettet mot oss. Aldri før har jeg fått så mye oppmerksomhet, blitt studert så nøye som nå, med mobiltelefoner og speilreflekskameraer der de fanget hver eneste bevegelse. Julien syntes det hele var en smule sjenerende, selv elsket jeg å være stjerne for en dag.

Med fine krøller og blomster i håret, med lys rosa tyllkjole og ferskenfarge i kinnene følte jeg meg for første og sannsynligvis nest siste gang i mitt liv som ei prinsesse. Om sju måneder vil tyllkjolen bli byttet ut med min hvite brudekjole med langt slep, og Capitole blir selvsagt byttet ut med det sørvestfranske slottet som vi jo i utgangspunktet hadde reservert for denne varme septemberdagen. Vi skulle nå ta feiringen videre til i en villa i stedet, noe vi absolutt ikke angrer på i ettertid.

Bilder og notater fra vår vin d’honneur i villaen kommer etter hvert som jeg får tilsendt flere bilder fra dagens fotograf (som for øvrig ønsker å være anonym).

En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Frankrike letter på restriksjonene og åpner grensene!

Gårsdagen. Onsdag.

Jeg tok meg en spasertur ned til Garonne-elven, til slusene for å nyte de fredelige omgivelsene og det altfor varme været, varmt og klamt. Heldigvis var det lille grøntarealet ved vannet omtrent tomt for mennesker, munnbindet kunne dermed bli liggende i vesken inntil videre.

Jeg satte meg på gresset og omfavnet stillheten, en liten tenkepause i parken ved slusene, like under Saint-Michel broen. En liten distraksjon før tiden var inne for å gå videre, for å rekke mitt ukentlige ærend innom organisasjonen La Ruche Qui dit Oui, hvor jeg onsdag etter onsdag henter utvalgte forhåndsbestilte råvarer fra bøndene i nærdistriktet. Jeg ville dessuten også rekke en tur innom bakeriet for å kjøpe speltbaguetter og olivenbrød.

Flere av bøndene i regionen jeg bor i, sannsynligvis også i resten av Frankrike, har sett seg nødt til å tenke kreativt for å tjene nok til å få endene til å møtes. Antallet gårder som delvis forvandles til chambres d’hôtes (pensjonat) blomstrer, flere av disse har fått plass på favorittlista mi, kall det gjerne en ønskeliste, på Airbnb. Mange tilbyr frokost som utelukkende bestående av ferske råvarer direkte fra tomten, andre driver restaurant eller butikk, hjemmelagde produkter og bygdesjarm, lekre kvalitetsvarer som tiltrekker seg nysgjerrige byfolk som meg selv til gårdene. Det finnes til og med noen gårder sør i landet som inviterer til show og cabaret, en touch av Moulin Rouge, glitter og glamour, kombinert med høygaffel og kjeledress.

Bygdecabaret

Selv om jeg i dag ikke hadde noen ærend å rekke, tok jeg meg likevel en tur ut etter endt arbeidsdag, rastløs som jeg blir av å jobbe hjemmefra dag etter dag. Under dagens personalmøte fikk vi vite at vi vil fortsette med hjemmekontor ut juni, juli, med muligheter for utvidelse til august og september, noe som forsåvidt passer meg greit. Om vi ender opp med å fortsette slik ut året, er sannsynligheten stor for at jeg tar meg en tur til Norge i oktober, eller en ekstra lang juleferie hvor jeg vil jobbe fra stua til min mor i en uke eller to.

Gode nyheter har det blitt mange av de siste dagene. Den siste og beste nyheten kom i dag, fra statsminister Édouard Philippe. Frankrike letter på restriksjonene fra og med 2. juni!

Førstkommende tirsdag åpner restaurantene, kafeene og barene igjen. Vi vil kunne reise hvor vi vil innenfor Frankrikes grenser, bryllup vil kunne bli arrangert som planlagt, og fra 15 juni åpner landegrensene for EU/EØS-borgere, uten karanteneplikt.

Jeg kan nå begynne å se frem til en spennende sommer med mange fine helgeturer i vente, kanskje på fjellet eller ved sjøen, i sjarmerende små byer eller ute på landet, jeg gleder meg til mange fine restaurantmåltid, og hvem vet, kanskje også en bygdecabaret.

Mest av alt ser jeg frem til å kunne gifte meg i september.

Det kribler, jeg smiler, jeg gleder meg til alt sammen. Selv med avlyste reiser og utsatte konserter, selv med jobbtilbud som har gått i vasken, jeg smiler der jeg skriver et nytt kapittel på disse blanke arkene som nå ligger foran meg.

Endelig kan jeg glede meg til å fortsette planleggingen av mitt bryllup her i Sørvest-Frankrike, etter å ha vært engstelig i åtte-ni uker, etter å ha vært på nippet til å gi opp håpet. Jeg kunne nesten ha veddet sjelen min på at det hele ville bli avlyst. Men nå, nå kan sommerfuglene få flakse fritt rundt i magen igjen.

Jeg feiret de gode nyhetene med en fiolmilkshake fra isbaren Moustache ved Quai de la Daurade, og scrollet meg gjennom Airbnb, på jakt etter et fint sted hvor jeg kan tilbringe pinsehelgen sammen med min kjære.

Milkshake

Fornøyd, reserverte jeg en spennende séjour for min kjære og meg, i det sjarmerende vindistriktet Gaillac. Natt til 2. pinsedag skal vi overnatte i en koselig liten trehytte i landlige omgivelser, blant vingårder og eventyrlige middelalderslott.

Milde himmel som pengene flyr og kalenderen fylles opp,  nå som vi er ute av karantene, nå som reiselivsnæringen og restaurantene ønsker oss velkommen igjen, nå som bryllupet er i rute igjen.

 

Karantenedagbok: Gifteringer i Kraków og gode nyheter fra England

Endelig, endelig er vi nå inne i vår siste uke med karantene. Vi har ønsket mai måned velkommen fra vår lille balkong, fra vårt nabolag, fra Toulouse og Sørvest-Frankrike. Jeg nyter denne deilige sommertemperaturen, gradestokken viser hele tjuesju varmegrader og himmelen er malerisk, med sin nydelige blåfarge og sine mange små skyer som ligner lette hvite bomullsdotter. Spent, ser jeg frem til å kunne dra på små bilturer i nærområdet, besøke flotte solsikkeenger i Gers og vingårder i Gaillac. Listen over alt jeg ønsker å gjøre her i Toulouse og omegn, vokser seg større og større for hver dag.

Lockdown har riktig nok hatt noen fordeler. Jeg er jo faktisk heldig som får jobbe fra balkongen, barbeint og iført korte shorts, hjemme finnes ingen kleskode. Og hjemmekontor nytes definitivt best ute i frisk luft.

Mine kolleger og jeg vil dessuten fortsette å jobbe hjemmefra i flere uker fremover, lenge etter karantenetiden er over. Jeg ser derfor frem til mange flere frokoster, lunsjpauser (med tilhørende lesestoff) og arbeidstimer under solfylt himmel, etterfulgt av (fra og med neste uke) spaserturer til sentrum.

Om iskioskene får tillatelse til å holde åpent fra 11. Mai, vil jeg gledelig kjøpe meg en is eller en milkshake, gjerne med smak av lavendel eller fioler, lokale spesialiteter. Jeg vil nyte de søte smakene mens jeg spaserer gatelangs i la ville rose, la solstrålene kysse min solkrembeskyttede hud, kjenne kulden fra den fløyelsmyke iskremen på tunga, godt vil det bli med is, ikke en kjedelig en fra isdisken på mitt lokale supermarked, nei, iskremen må være une glace artisanale, lokalprodusert, ekte, laget med kjærlighet.

Neste uke, seks dager gjenstår før Frankrikes åpningstid, endelig noe å glede seg til. Totalt beruset av gledesfølelsen, hadde jeg nesten glemt den åtte timer lange arbeidsdagen som venter meg før jeg på mandag kan løpe ut i det fri. En ting er uansett soleklart, mandag kveld vil det bli champagne og kake på min kjære og meg, kanskje en tarte au citron meringuée eller en fraisier, vi må jo feire ventetidens ende og starten på livet etter, vi må jo feire her på vår fine lille balkong. Men først skal jeg løpe fra meg. Og på tirsdagen vil jeg forhåpentligvis spise is til jeg blir ør i hodet, og fotografere sentrumsgatene og butikkfasadene til mobiltelefonen eller speilreflekskameraet går tomt for lagringsplass.

Leselyst

Coronakarantene, dag 49.

Søndag. Jeg laget kjøttboller og potetsalat, etter ønske fra min samboer. Han skjenket rødvin i glasset mitt, deretter sitt eget, santé, sa han og hevet sitt vinglass mot mitt, vi skålte for at vi begge har helsen i behold. Ingenting er viktigere enn nettopp det, akkurat nå.

Kjøttboller

Apropos god helse, i går fikk jeg positive nyheter. Min coronasmittede venninne, hun som jobber som sykepleier i England, er på bedringens vei!

Coronakarantene, dag 50.

Mandag. Med klump i halsen og blanke øyne, scannet jeg kvitteringene fra gullsmedbutikken i Kraków, hvor vi i januar kjøpte våre gifteringer som jeg hadde sett frem til å hente nå i mai måned, en uke før fødselsdagen min. Europa er fortsatt stengt, og jeg har ingen andre muligheter enn å sende butikken en epost med vedlagte kvitteringer, jeg har ikke noe annet valg enn å stole på at ringene vil bli levert på en trygg og sikker måte, uten risiko for å havne i feil hender, frastjålet og solgt til høystbydende. Jeg får vondt av å tenke på den inngraverte datoen 12.09.2020, det som skal eller skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, nå klarer jeg ikke å se på datoen med annet enn bekymrede øyne.

Brudekjole har jeg forresten også bestilt, fra internett, uten å ha prøvd hverken denne eller noen andre kjoler på forhånd. Noe annet valg har jeg ikke.

Når butikkene åpner igjen, har jeg planer om å besøke en skredder og hennes atelier i nabolaget mitt, for å få sydd litt om på den lyserosa kjolen som  jeg ønsker å bruke i tinghuset på bryllupsdagen.

Når det gjelder brudekjolen, vil jeg ikke røpe for mye, ikke enda, men kan i alle fall fortelle at den flotte hvite blondekreasjonen kommer fra en dyktig skredder i Minsk, Hviterussland.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Karusell Toulouse
En av de tradisjonelle karusellene i sentrum av Toulouse, en viktig del av bybildet. Jeg lurer på om disse vil forsvinne nå som vi må tilpasse oss den nye normalen?

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Vi fikk et festmåltid levert på døra (prøvesmaking til bryllupet)

Utstyrt med en paraply som sloss mot sterke vindkast, joggesko som balanserer langs fortauskanten med et mål om å unngå å tråkke i de store søledammene som blir større og større for hvert minutt som går, fredagen er endelig her og ingenting kan stoppe meg fra å smile så bredt som jeg gjør nå.

Julien har kjørt til Rouffiac-Tolosan for å hente all maten som skal prøvesmakes fra cateringleverandøren som vi helt siden bryllupsmessen har gledet oss til å få bli bedre kjent med. To store esker fulle av spennende godsaker som vil avgjøre om det blir Pascal eller Maxime (leverandøren vi møtte forrige uke) som får i oppdrag å kokkelere for våre venner og familie på Château du Croisillat i september neste år.

Kjøkkenbenken er totalt dekket med ulike typer fingermat, alt fra mini-ostebriks og vol-au-vent med krem av roquefort, til marinert kjøtt og kongereker, til grønnsaker marinert i olje med franske urter og begere med chèvrekrem-og soltørkede tomater, til ceviche med ananas, og røkelaks med dillkrem. Med notatbok og penn skal hver eneste smakebit bedømmes og forslag noteres, oppgaven tas så hardt på alvor at man skulle tro vi var en fagjury og kampen mot gull stod mellom Traiteur Maxime og Maison Roustit.

Cateringleverandør

Vi åpner ei flaske champagne, som i bryllupet ville blitt servert sammen med denne fingermaten vi nå skal smake. Vi starter vår store dégustation med de kalde smårettene, toast med rillette av gås, toast med foie gras, mousse av blomkål og gressløk, ceviche og røkelaks. Resten spiser Julien i dobbel dose, det vil si all sjømaten som jeg dessverre ikke tåler å spise. To begere med krabbe-og sitronkrem, to spyd med marinerte kongereker, enda flere kongereker og tartar av kamskjell.

Prøvesmaking

Videre smaker vi miniburgere og salte småkaker, to petits fours med bacon og-ostekrem, to med tomatfyll, mini-ostebriks med gruyère, filodeig med reker. Deretter smaker vi ulike små grillspyd som blant annet svinekjøtt i honningmarinade, spyd med steinbit og skinke, urtemarinerte spyd med squash og paprika, grillet biffkjøtt og baconsurrede svisker.

Miniburgere

Champagneflasken puttes i kjøleskapet, vi går videre til forrett og rødvin, en fin Pic Saint-Loup fra 2017. Forretten som Pascal fra Maison Roustit opprinnelig foreslo for bryllupet, var en carpaccio av kamskjell, noe vi straks gjorde ham obs på at bruden, altså jeg, ikke kan spise. Denne ble derfor byttet ut med carpaccio av biff, servert med pinjekjerner, balsamico, soltørkede tomater, parmesan og biter av rå blomkål. En fin forrett som lett kunne blitt forbedret om kjøttet var marinert i olivenolje og skivene tynnere.

Biffcarpaccio

Hovedretten som vi ønsker å servere i bryllupet, får vi også smake i kveld, dette i generøse porsjoner. Andefileten vil nok smake bedre når det er kokkene selv som tilbereder den, kontra amatører som Julien og jeg, der vi står på kjøkkenet og steker kjøttet på panne og deretter i ovnen uten noen profesjonell veiledning annen enn artikler og videoer på internett.

Andefilet

Kjøttet serveres sammen med en Perigourdine-saus som vi har varmet i vannbad, gratinerte poteter med trøffel (varmet i ovnen) og pannestekte grønnsaker oppvarmet i mikroovn. Den enorme mengden saus som vi har fordelt oss i mellom, vil nok bli tydelig mindre og presentasjonen langt penere i de profesjonelle sine hender. Smaken er uansett fabelaktig, selv om fileten kanskje er en smule overstekt.

Til dessert er det selve bryllupskaken som skal smakes, en uforventet overraskelse, et siste inntrykk av disse mange smaksopplevelsene som vi nå har vært gjennom.

Bryllupskake

Sukkerbrød med vaniljekrem og sjokolade, med biter av mørk sjokolade og marsipanlokk. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i marsipankaker og den slags, blir jeg positivt overrasket av denne fine sjokolade-og vaniljekombinasjonen.

Disken

Notater har vi tatt mange av i løpet av kvelden, spørsmål og konkrete ønsker har vi også skrevet ned. Etter en fredag som denne, føles det nødvendig med en bitteliten lørdagspause fra alt som omhandler bryllupsplanlegging og store mengder mat. Etter å ha handlet dagligvarer for resten av helgen, tar vi oss en liten tur ut på ølbaren La Bièrothèque i nabolaget Balma for å heller prate om Tyskland og julemarkedene vi om to uker skal besøke i Berlin og Dresden.

Utested

Tanker rundt bryllupet og hvem vi ønsker å samarbeide med

Bryllupsdato er reservert i tinghuset, slottet hvor den store dagen skal feires er reservert og betalt, vigsleren for den borgerlige seremonien likeså, disse er de eneste punktene vi har krysset av på vår enorme liste over alt som skal ordnes i stand til den store dagen som venter oss om elleve og en halv måned.

Château du Croisillat

Et stort prosjekt med et stadig økende budsjett, gjestelisten er fortsatt ikke finalisert, enkelte har likevel fått vite i god tid på forhånd at de vil bli invitert, dem som bor lengst unna og dem som jobber i bransjer hvor det gjerne kan bli vanskelig å ta seg flere dager fri fra jobb. Invitasjoner vil ingen motta i posten, alt skal lages digitalt for å spare miljøet for unødvendige mengder papir.

Borddekorasjon

Unødvendig bruk av plast ønskes heller ikke velkommen. Slottet og parken skal vi dekorere på minimalistisk vis, med blomster, tøystykker og levende lys. Ingen ballonger skal kjøpes inn, ingen plastdekorasjoner som kun egnes til engangsbruk. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å ta vare på naturen, men ballongfri feiring er i det minste et bittelite steg i riktig retning. 

Slott

For et par dager siden tok min kjære en tur innom vår lokale blomsterhandler, en liten familiebedrift i nabogata vår, for å forhøre seg om mulighetene for å bestille brudebukett og blomsterdekorasjoner til spisesalen og slottsparken. En brudebukett som etter mitt eget ønske, en symbolsk kjærlighetserklæring til våre hjemland, skal inneholde både den norske og den franske nasjonalblomsten, røsslyng og liljer i skjønn harmoni, sammen med floristens utvalgte sensommerblomster i duse farger.

Biloba, nabolagets lille blomsterhandler drevet av far og sønn, har laget de fleste av de mange vakre bukettene som min kjære har overrasket meg med i løpet av disse to årene som vi har bodd i Toulouse. Behjelpelige, smilende florister som alltid tar seg tid til å lytte, dele sine beste tips og småprate om dagligdagse ting. For meg, for oss begge, er det ingenting som føles mer riktig enn å kunne støtte små lokale bedrifter som denne.

Blomsterbukett

Selv har jeg tatt en prat med frisøren min, Océane, som jobber i frisørsalongen hvor jeg er stamkunde, Les Doigts D’or D’Elodie, da jeg gjerne ønsker at nettopp hun skal gi meg de vakreste krøller og feste det pudderrosa sløret i håret mitt, før mine foreldre kjører meg til sentrum, til første del av bryllupet, den offisielle delen, i byens vakre tinghus, Capitole de Toulouse.

Hun nikket og smilte, der jeg fortalte henne hvilken frisyre jeg kunne tenke meg, der jeg viste frem bilder av eksempler på frisyrene jeg føler kler meg best. Océane har vært min faste frisør siden vi først flyttet hit. Akkurat som med blomsterhandleren som ligger i samme gate, har både Julien og jeg knyttet oss til nettopp denne salongen og menneskene som jobber der, nok en liten bedrift som fortjener å bli løftet opp og frem.

Cateringleverandør har vi enda ikke signert kontrakt med, fortsatt venter vi på respons fra drømmeleverandøren som vi møtte på bryllupsmessen forrige helg. Alkoholfri drikke tar selskapet seg av, mens vin og annen alkoholholdig drikke må vi ordne med selv. Også her vil vi forhøre oss med egne lokale favoritter, musserende fra Gaillac eller Limoux (i stedet for Champagne), rødvin fra Pic Saint-Loup eller Limoux og hvitvin fra Gaillac. Sørfransk sirup av lavendel eller fiol til dem som ønsker å tilsette en søtere smak til hvitvinen eller boblene.

Kjole og ringer skal vi kjøpe i hjemlandet til min mor, sannsynligvis skal også min kjære kjøpe seg dress i Kraków. En liten Polen-tur hvor min mor og jeg skal tilbringe mesteparten av tiden sammen på egenhånd, etterlengtet mor og datter-tid, vi skal drikke cocktails og dra på spa, ta manikyr og spise fin mat på restaurant. Et halvt år frem i tid, men jeg gleder meg som om det skulle vært i morgen.

Hjerter

Vi besøker flere bryllupslokaler: Château de Fajac la Relenque

Fortsettelse fra forrige lørdag ettermiddag, omvisning hos bryllupslokale nummer to;

Vi kjører de trettiseks kilometerne det tar å komme frem til det sjarmerende Château de Fajac la Relenque fra Château du Croisillat, fra et slott til et annet, fra en omvisning til den neste, vi kjører av sted langs fredelige franske landeveier, på vår spennende jakt etter det perfekte bryllupslokale i det store sørvestland.

Château de Fajac la Relenque har jeg virkelig sett frem til å besøke. Hvilken rustikk perle!

Med fin beliggenhet i landlige omgivelser sør for Toulouse, et stort slott som speider utover skjønn natur, landbruk og grønne enger. Dette røde mursteinslottet er smykket med palmetrær, noe som kler denne typisk sørfranske estetikken, det skaper en eksotisk sjarm, en varme, den varmen jeg så inderlig ønsker for min egen bryllupsdag.

IMG_20190420_233004_568

Ei dame møter oss ved innkjørselen til slottet, hun virker langt mer alvorlig enn kvinnen som ga oss omvisning på forrige slott, hun som ligner på Marion Cottiard. Også på dette besøket følger en maskot, en sort liten kattepus som er glad i mennesker, oppmerksomhet og kos. Vi klapper den lille sorte pelsdotten, som ivrig følger etter oss fra rom til rom, gjennom hele omvisningen.

Slottet er like fabelaktig i virkeligheten som på reklamebildene på internett, både innenfor og utenfor byggets røde mursteinvegger.

Innenfor byggets gamle sjarm, skjuler det seg flotte moderne soveværelser, en nydelig festsal med steinvegger og bjelker, som jo er nøyaktig hva vi ønsker oss for den store dagen. I tillegg finnes et biljardrom og tv-stue for barn og ungdom og dem som er unge til sinns, samt en koselig spisesal med peis, stedet hvor frokost kan bli servert dagen derpå, om ønskelig.

Soverommet som er reservert til brudeparet er også på dette slottet svært enkelt, minimalistisk.

Rommet er likevel stilfullt, med en seng som ser svært komfortabel ut med sin tykke madrass og sine myke puter. Alle soverom er dekorert i samme stil, røde murvegger, hvitt sengetøy, hvite og sorte detaljer på hvert rom.

IMG_20190420_233436_715

Uteområdet blir vi dessverre gjort oppmerksom på at et ganske mye mer beskjedent enn hva vi først trodde det skulle være, med tanke på omgivelsene, det åpne naturlandskapet.

Begrenset hagetilgang vil jo da påvirke hvordan en eventuell borgerlig seremoni ville sett ut, i forhold til sitteplasser og dekorasjoner.

IMG_20190420_232827_172

Enda verre er en annen ting som virkelig kan stikke kjepper i hjulene for vårt store selskap; en sur nabo som visstnok klager over hvert minste tegn til lyd. Grunnet hans mange polititrusler mot slottets tidligere gjester, vil ikke bryllupsfesten kunne vare til langt ut på de sene nattetimer.

Likevel er det dette slottet jeg har forelsket meg i, min store coup de cœur, mitt drømmeslott. Vi følger den alvorlige kvinnen inn til spisesalen, hvor vi får servert hver vår kopp kaffe og hvert vårt glass vann, nå er det budsjett og øvrige kostnader som skal diskuteres. Hun tar en slurk av kaffen, og legger kortene på bordet. Inkludert er ikke bord, men stoler, kjipe plastikkstoler som ligner de klumpete stolene folk flest har hjemme i hagen. Ei heller renhold er inkludert på dette slottet, og det er ikke frokosten heller. Antall netter man må betale for, forhandles ikke. Her betaler man for fire nettet, eller for tre. Her finnes ingen unntak, ingen mulighet for å reservere kun to netter, og dermed spare noen titusener.

Hun lurer på om vi har noen spørsmål, vi ser på hverandre. Min kjære foretrekker fortsatt første slott, jeg foretrekker Château de Fajac la Relenque. På vei til bilen diskuterer vi disse to bryllupslokalene, pluss og minus, fordeler og ulemper, vi planlegger å besøke et tredje slott i håp om å komme nærmere en endelig avgjørelse.

IMG_20190420_234203_834

IMG_20190420_233944_948

IMG_20190420_233807_016

Mursl

smacap_Bright

Jakten på det perfekte bryllupslokale: Vi besøker Château du Croisillat

Lørdag, 13. April.

Vi kjører sørover fra Toulouse, en route for å besøke vårt aller første bryllupslokale, bare tanken gir meg sommerfugler i magen, jeg danser på en rosa sky og mitt hode fylles med tusenvis av tanker som alle omhandler bryllup.

Vi er på vei til det sjarmerende Château du Croisillat, et slott med historie helt tilbake til 1400-tallet. Med fredelig beliggenhet i landlige omgivelser, like utenfor landsbyen Caraman, finner vi dette lille stykket eventyr. En 45 minutters kjøretur fra Toulouse, tar oss med tilbake i tid, tilbake til renessansen.

Château du Croisillat

På en smal grusvei kjører vi sakte inn mot gårdsplassen, hvor det første vi legger merke til er slottets majestetiske tårn. Førsteinntrykket er definitivt positivt, da Château du Croisillat ser nøyaktig like eventyrlig ut i virkeligheten som på nettsidens profesjonelle bilder, med et stort uteområde som både er rent og ryddig. Damen som er ansvarlig for eiendommen, strekker ut hånda for å hilse. Hun smiler og virker hyggelig. Dessuten ligner hun på den franske skuespillerinnen Marion Cottiard.

Castle

Hengende i den røde skjørtekanten har hun sin sjarmerende lille datter på tre år, som har bedt mammaen sin om å få lov til å bli med på omvisningen, noe hun får lov til så lenge hun ikke løper i trappene. Sammen med oss på omvisningen er også en fire måneder gammel sanktbernhardshund og en  langhåret katt som begge lojalt følger sin eier, for hvert steg hun tar.

Min kjære og jeg presenterer oss selv, og forteller henne med korte trekk hva vi ønsker, hva vi behøver, hvilke visjoner vi har for den store dagen.

IMG_20190415_225456_370

Hun tar oss med til tomtens lille park, området hvor en eventuell seremoni kunne blitt arrangert, en park som ikke ligner stort når både bakken og de klumpete trærne er nakne, men dekorert med fargerike blomster ville den nok blitt finere. Videre føres vi til den åpne plassen hvor gjester kan mingle og drikke cocktails. Slottets svømmebasseng er for øyeblikket dekket for å holde insekter og andre kryp på avstand. Om vi skulle velge å feire bryllup her, vil bassenget være åpent til bruk for alle gjester som ønsker seg en dukkert, dagen derpå, etter frokost.

Festsalen er nøyaktig hva vi ønsker oss; steinvegger og bjelker, romslig og rustikk. Hvite bord, hvite stoler, gule og hvite blomster, dekorasjon i gull og tre, ideene for en sal som denne er uendelig mange.

Videre får vi se cocktailsalen hvor vi og våre gjester ville oppholdt oss om dårlig vær skulle tvinge selskapet til å søke tilflukt innenfor slottets mange vegger.

Cocktail

Hun fører oss videre til det store industrielle kjøkkenet hvor cateringfirmaet ville jobbet på spreng, og videre til frokostsalen hvor slottets ansatte ville servert croissanter og andre godsaker til morgentrøtte gjester, etter en lang natt på dansegulvet.

Til slutt er det soverommene, alle de fjorten soveværelsene som eventyrslottet har å tilby, som skal vises frem. Noen av dem er noenlunde moderne og minimalistiske, andre trenger sårt en runde med oppussing. Alle er dem likevel praktiske med egne bad og rikelig med lys.

Huske

Minimalistisk, men enkelte rom kommer likevel med en morsom touch. På et av soverommene henger to husker. På andre rom finnes badekar med løveføtter. Brudeparets rom har en moderne spesialbygget seng som ikke ser spesielt komfortabel ut ved første øyekast, ei heller er rommet spesielt romantisk, men bryr man seg egentlig om slikt når man er i lykkerus på egen bryllupsdag?

Spesiell seng

Vi avslutter vår visitt på et kontor hvor vi får all nødvendig informasjon om slottet, reglementet og hva pakketilbudet inkluderer. Dette vil da si overnatting fra lørdag til søndag, pluss en halv fredag til å møblere og dekorere festsalen og uteområdet, frokost og bassengmorro dagen derpå, i tillegg til rydding og vasking etter den store festen. Ekskludert fra prisen er bordene og stolene som brukes i festsalen, som vi da måtte betalt for å låne.

Jeg sitter igjen med et stort sett positivt inntrykk, men jeg er likevel svært usikker på om det er nettopp her jeg ønsker å gifte meg. Mange av soverommene trekker ned, og parken virker liten og uinspirerende. Her vil jeg eventuelt måtte jobbe med kreativiteten, og prøve å visualisere parken i en romantisk setting.

Med første visitt friskt i minnet, forbereder vi oss til omvisning på neste slott, en halvtimes kjøretur lenger unna. Tilbake til det senere.

Hage

Bryllupslokaler Frankrike

Vinduer

IMG_20190413_214603_579

Lysekrone

IMG_20190413_140903