Vi fikk et festmåltid levert på døra (prøvesmaking til bryllupet)

Utstyrt med en paraply som sloss mot sterke vindkast, joggesko som balanserer langs fortauskanten med et mål om å unngå å tråkke i de store søledammene som blir større og større for hvert minutt som går, fredagen er endelig her og ingenting kan stoppe meg fra å smile så bredt som jeg gjør nå.

Julien har kjørt til Rouffiac-Tolosan for å hente all maten som skal prøvesmakes fra cateringleverandøren som vi helt siden bryllupsmessen har gledet oss til å få bli bedre kjent med. To store esker fulle av spennende godsaker som vil avgjøre om det blir Pascal eller Maxime (leverandøren vi møtte forrige uke) som får i oppdrag å kokkelere for våre venner og familie på Château du Croisillat i september neste år.

Kjøkkenbenken er totalt dekket med ulike typer fingermat, alt fra mini-ostebriks og vol-au-vent med krem av roquefort, til marinert kjøtt og kongereker, til grønnsaker marinert i olje med franske urter og begere med chèvrekrem-og soltørkede tomater, til ceviche med ananas, og røkelaks med dillkrem. Med notatbok og penn skal hver eneste smakebit bedømmes og forslag noteres, oppgaven tas så hardt på alvor at man skulle tro vi var en fagjury og kampen mot gull stod mellom Traiteur Maxime og Maison Roustit.

Cateringleverandør

Vi åpner ei flaske champagne, som i bryllupet ville blitt servert sammen med denne fingermaten vi nå skal smake. Vi starter vår store dégustation med de kalde smårettene, toast med rillette av gås, toast med foie gras, mousse av blomkål og gressløk, ceviche og røkelaks. Resten spiser Julien i dobbel dose, det vil si all sjømaten som jeg dessverre ikke tåler å spise. To begere med krabbe-og sitronkrem, to spyd med marinerte kongereker, enda flere kongereker og tartar av kamskjell.

Prøvesmaking

Videre smaker vi miniburgere og salte småkaker, to petits fours med bacon og-ostekrem, to med tomatfyll, mini-ostebriks med gruyère, filodeig med reker. Deretter smaker vi ulike små grillspyd som blant annet svinekjøtt i honningmarinade, spyd med steinbit og skinke, urtemarinerte spyd med squash og paprika, grillet biffkjøtt og baconsurrede svisker.

Miniburgere

Champagneflasken puttes i kjøleskapet, vi går videre til forrett og rødvin, en fin Pic Saint-Loup fra 2017. Forretten som Pascal fra Maison Roustit opprinnelig foreslo for bryllupet, var en carpaccio av kamskjell, noe vi straks gjorde ham obs på at bruden, altså jeg, ikke kan spise. Denne ble derfor byttet ut med carpaccio av biff, servert med pinjekjerner, balsamico, soltørkede tomater, parmesan og biter av rå blomkål. En fin forrett som lett kunne blitt forbedret om kjøttet var marinert i olivenolje og skivene tynnere.

Biffcarpaccio

Hovedretten som vi ønsker å servere i bryllupet, får vi også smake i kveld, dette i generøse porsjoner. Andefileten vil nok smake bedre når det er kokkene selv som tilbereder den, kontra amatører som Julien og jeg, der vi står på kjøkkenet og steker kjøttet på panne og deretter i ovnen uten noen profesjonell veiledning annen enn artikler og videoer på internett.

Andefilet

Kjøttet serveres sammen med en Perigourdine-saus som vi har varmet i vannbad, gratinerte poteter med trøffel (varmet i ovnen) og pannestekte grønnsaker oppvarmet i mikroovn. Den enorme mengden saus som vi har fordelt oss i mellom, vil nok bli tydelig mindre og presentasjonen langt penere i de profesjonelle sine hender. Smaken er uansett fabelaktig, selv om fileten kanskje er en smule overstekt.

Til dessert er det selve bryllupskaken som skal smakes, en uforventet overraskelse, et siste inntrykk av disse mange smaksopplevelsene som vi nå har vært gjennom.

Bryllupskake

Sukkerbrød med vaniljekrem og sjokolade, med biter av mørk sjokolade og marsipanlokk. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i marsipankaker og den slags, blir jeg positivt overrasket av denne fine sjokolade-og vaniljekombinasjonen.

Disken

Notater har vi tatt mange av i løpet av kvelden, spørsmål og konkrete ønsker har vi også skrevet ned. Etter en fredag som denne, føles det nødvendig med en bitteliten lørdagspause fra alt som omhandler bryllupsplanlegging og store mengder mat. Etter å ha handlet dagligvarer for resten av helgen, tar vi oss en liten tur ut på ølbaren La Bièrothèque i nabolaget Balma for å heller prate om Tyskland og julemarkedene vi om to uker skal besøke i Berlin og Dresden.

Utested

Advertisements

Planlegging av bryllupsseremoni og møte med vigsler

Arbeidsdagen er over, nå er det neste steg i bryllupsplanleggingen som står for tur.

Jeg tar buss direkte til sentrum, tidlig ute og lykkelig over å få muligheten til å nyte denne fine ettermiddagssola og slappe av med ei spennende bok i skyggen av trærne ved Pont Neuf. Om et par timer skal min kjære og jeg gjøre noe utrolig interessant som jeg har gledet meg til i flere uker, vi skal møte en vigsler på utekafé ved Place Wilson.

I Frankrike velger svært mange par å aldri gifte seg med sin partner, men heller signere samboerkontrakt (PACS) og skape et liv sammen uten å ha noe brennende ønske om å leve som ektefeller. Andre venter til de er godt etablerte, med hus og barn og nedbetalt lån, før de som godt voksne bestemmer seg for å gi hverandre sine ja i kirke eller rådhus.

I Frankrike, spesielt i de større byene, velger flere og flere bort det tradisjonelle kirkebryllupet til fordel for en kjapp tur innom rådhuset for å skrive under på de nødvendige papirene, etterfulgt av en symbolsk seremoni i hagen, på båten, på slottet, herregården eller vingården som er leid for bryllupet. De fleste bruder ankommer derfor ikke rådhuset i selve brudekjolen, men sparer denne til seremonien som venter etterpå.

Også vi velger borgerlig over religiøst bryllup, en seremoni som vil finne sted i parken til Château du Croisillat, slottet hvor vi skal feire kjærligheten, hvor flere kulturer vil møtes, hans fransk-tyske opphav, min norsk-polske familie og våre venner fra forskjellige deler av verden.

Sentrumsl

Vi møter en vigsler over en kopp kaffe, den første og foreløpig eneste som har fanget vår interesse, en av få som fyller vårt største kriterie; gode nok engelskkunnskaper til å kunne tale på begge språk uten at det virker kunstig. Med 36 års erfaring i bransjen, både som vigsler og bryllupsplanlegger, føles denne kvinnen som et riktig valg for vår store dag.

Elisabeth, som hun heter, viser seg dessuten å være et nydelig menneske. Hun hilser med kyss på kinnene, med et stort varmt smil formidler hun en naturlig vennlighet, en trygghet. Vi forteller om oss som par, om våre familier, hun forteller at også hun kommer fra en flerkulturell familie, med fransk-sveitsisk mor og meksikansk far.

Vi drikker kaffe, vi spøker og ler, hun gir oss en mappe full av dokumenter som inneholder alt vi behøver å vite om hennes praksis, hennes erfaring, referanser og kontrakten (skulle vi ønske å gi henne oppdraget). Selv er jeg solgt. Jeg ønsker å umiddelbart si ja, tusen ganger ja, min kjære har også en god magefølelse, men ønsker likevel å møte minst én vigsler til, for å ha noen å sammenligne med.

I nesten to timer blir vi sittende på kaféen, vi prater om seremonien, cérémonie laïque som det heter på fransk, vi drøfter dekorasjon og tema, vi prater om rådhus faux pas (fks å glemme å si ifra at vi ikke ønsker å utveksle ringer i rådhuset), lenge prater vi om det nydelige Château du Croisillat og den lille landsbyen Caraman. Hun forteller at hun allerede har samarbeidet med dette slottet tidligere, sommer og vinter, tradisjonelle og utradisjonelle bryllup.

Etter å ha storkost meg gjennom dette inspirerende møtet, føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å sette i gang planleggingen for fullt. Utålmodig, ønsker jeg allerede nå å reise til Kraków for å handle kjole med min mor, handle inn dekorasjoner fra Etsy og prøvesmake bryllupskaker.

Bibimbap

Kakesmaking og Polen-tur må nok desverre vente, vi avslutter kvelden på den koreanske restauranten Boli Café, hvor vi spiser bibimbap og prater om vårt første møte med en vigsler, om forventninger og veien videre.

Hatt