Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa

Dramatikk dagen før bryllupet

12.09.2020 markerte starten på en lang og til tider vanskelig kjærlighetsreise, hvor det som skulle bli én bryllupsfeiring ble en reise fordelt på to kapitler. Fjorårets kapittel, det som i utgangspunktet skulle ha vært bryllupets eneste, har jeg allerede skrevet mye om både her og i magasinet Ditt Bryllup.

Datoen hadde vi, bare uker før pandemien traff kontinentet, fått inngravert i våre gifteringer, en dato som prydet også bryllupets mange dekorasjoner, deriblant gjestebokas forside, kveldens meny og de spesiallagde Champagne-etikettene som Juliens foreldre hadde bestilt direkte fra den lille champagneprodusenten. Selv i vår villeste fantasi kunne vi aldri sett for oss at et virus skulle stikke kjepper i hjulene for våre opprinnelige planer, et virus som også hindret meg fra å reise tilbake til Kraków for å hente de bestilte gifteringene, samtidig som det stjal en opplevelse jeg aldri igjen vil kunne få tilbake.

Helt siden jeg som ung tenåring begynte å drømme om fremtiden og om det storslåtte bryllupet jeg håpet jeg en vakker dag ville få, hadde jeg gledet meg stort til verdifull mor-datter tid med prøving av brudekjoler i hennes hjemland. Drømmen var å kjøpe kjole i Kraków, en by jeg elsker, en by full av spennende brudesalonger hvor vinduene i alle mine leveår har vært utstilt med flere av de vakreste kjolene jeg noen gang har sett. Kjoler jeg dessverre aldri fikk prøve.

I stedet stengte Europa ned, og jeg ble stående i stua med målebånd rundt livet, rundt armer og ben, fra topp til tå. I et nedstengt Frankrike hvor jeg knapt nok fikk lov til å gå ut døra, bestilte jeg kjole fra nettportalen Etsy, og fikk min polske tante til å sende gifteringene til Frankrike via UPS. Dette var starten på et år hvor livet kastet kilovis av sitroner etter oss, noe som først gjorde vanvittig vondt, før vi innså at vi ikke kunne gjøre annet enn å brette opp ermene og lage flere liter med limonade. Nedstenging, karantenekrav, avlysninger, ekstra utgifter på grunn av utsettelser, utfordringene var mange og min mentale helse var skjør som en sommerfuglvinge.

Tolvte september skulle bli en fullpakket dag med vielse i byens rådhus, det vakreste rådhuset jeg noensinne har besøkt, etterfulgt av en romantisk seremoni i hagen til det historiske slottet Château du Croisillat, med tospråklig vigsler og rørende taler. Skjebnen ville annerledes, den ville gi oss to ulike feiringer, først en intim feiring i en sjarmerende Airbnb på utkanten av Toulouse, før vi tretten måneder senere skrev bryllupets neste (og heldigvis siste) kapittel.

09.10.2021, det som skulle bli en sensommerfeiring ble i stedet et høstbryllup. Da vi først utsatte fra september til april og deretter til oktober, begynte bekymringene å plage oss, vi bekymret oss ikke bare for den økonomiske konsekvensen, men også for hva slags vær vi ville bli møtt med på det som nå ville bli en oktoberdag. Vi fryktet vind og regnvær, paraplyer og gjørme, og ble derfor overlykkelige da den store dagen nærmet seg og værmeldingen kunne bekrefte regnfri himmel.

Men lykken ble kortvarig og noe helt utenkelig rammet oss bare tjueni timer før bryllupsseremoniens start.

Halvparten av gjestelisten skulle sove på slottet fra fredag til søndag. Flere hadde dessuten lovet å hjelpe til med rigging av stoler, bord, lyslenker og borddekorasjoner, noe som høres mye enklere ut enn det i praksis skulle vise seg å være.

Tjueni timer før helgens viktigste øyeblikk, var altså Julien, Laurène og jeg i full gang med å pakke ned de mange dekorasjonene som skulle stables som Tetrisbrikker inn i Audien og kjøres tretti kilometer sørover til 1400-tallsslottet Château du Croisillat. Også mine norske venner, Krister og Christine, skulle inn i bilen sammen med sine enorme kofferter, alle måtte vi haste oss for å rekke frem tidsnok til å møte gjestene, deriblant mine foreldre, som snart ville bli stående og vente på å få nøkler til sine rom. Vi knyttet poser, løftet esker, lukket kofferter, dobbeltsjekket lister og kjempet mot klokka. Jeg kan ikke engang huske nøyaktig hva jeg gjorde eller hvilket rom jeg befant meg i, men jeg husker skremmende godt det skjærende skriket og hvor fort mitt hjerte slo da jeg så ham, brudgommen, omtrent krype fra korridoren og inn til soverommet hvor han ble liggende, ute av stand til å røre seg.

Fortvilet, så jeg ingen annen utvei enn å ringe hans foreldre, be dem kjøre en omvei fra Montauban for å hente mine venner i Toulouse. Samtidig måtte jeg ta meg tid til å løpe til både apoteket for å få tak i diverse hjelpemidler og deretter haste meg videre til blomsterhandleren for å hente brudebuketten som etter planen skulle bli hentet med bil før vi forlot nabolaget for å dra til slottet.

Jeg hadde lyst til å gråte, legge meg i senga ved siden av Julien, holde rundt ham og trøste ham. Men jeg klarte ikke å være hysterisk, bryte sammen foran venner og svigerforeldre, jeg klarte heller ikke å være en omsorgsfull morsfigur. Hodet mitt valgte i stedet å stenge ute alt som var upraktisk og fokusere på å finne en løsning, en hvilken som helst løsning.

Julien var heldigvis like løsningsorientert, og fikk tak i telefonnummeret til byens kanskje eneste kiropraktor som tilbyr hjemmebesøk. Gleden ble straks pepret med stress, da han fikk vite at neste ledige time var så sent som klokka seks. Jeg ville med andre ord stå alene med ansvaret for alle forberedelser før bryllupet.

Jeg fryktet det verste. Noe langt verre enn en regnværsdag. Jeg fryktet en sengeliggende brudgom og avlyst bryllup i siste sekund. I beste fall så jeg for meg Julien i rullestol. Sammen med mine venninner, ville jeg ha pyntet stolen med blomster og sittet på fanget hans under seremonien, latt kjolens slep henge over ham som ei dyne og smilt til fotografen. Rullestol, krykker, stokk, det viktigste for meg var å ha Julien ved min side.

Som i ekte Hollywood-stil fikk heldigvis dagen før den store dagen en lykkelig slutt. Våre venner og mine foreldre hjalp til så godt og så effektivt som de bare kunne, og alle samarbeidet så fint at jeg nesten fikk tårer i øynene da jeg så hvor mye vi hadde rukket å gjøre på så kort tid.

Selv vigsleren, Elisabeth, prioriterte å ta seg tid til å komme til slottet for å hjelpe til med rigging av stoler og flytting av den tunge buen som neste dag skulle dekoreres med blomster og bånd, en oppgave dekoratøren Lucille skulle ta seg av neste morgen.

Varme og støttende ord fikk jeg fra alle kanter, fra både de ansatte på slottet, fra vigsleren, Juliens venner, mine venner, og ikke minst fra familien min. Denne varmen må ha vært så kraftfull og så manifesterende at jeg nesten undrer om den kan ha hjulpet Julien på et eller annet vis. En gave ovenfra, en liten energiboost som sammen med hjelp fra kiropraktoren fikk ham til å klare å reise seg igjen. Gå igjen.

Før jeg deler flere bilder av kjolen og hans dress, bilder fra seremoni og vin d’honneur, av kake og vår første dans, vil jeg avslutte denne historien om dagen før den store bryllupsfesten ved å takke de som var til stede, de som hjalp oss da vi virkelig trengte flere hjelpende hender.

Dere vet hvem dere er. Jeg er evig takknemlig.

Alle bilder med unntak av tekstens to siste er tatt av motefotograf Gonzalo Sosa

Blomster og dekorasjoner utendørs er fra Les Créas de Lulu

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Etter vielsen i Capitole feiret vi videre i villaens hage

Det tok litt tid, men jeg har endelig fått bildene fra vår intime feiring i villaen etter den borgerlige vielsen i Capitole. Vår lille vin d’honneur og forsmaken på den store bryllupsfesten som etter planen vil bli gjennomført i april.

Det vil si, om ikke coronaviruset nok en gang vil tvinge oss til å utsette alt sammen. Vi krysser fingrene for at hageseremonien og bryllupsfesten vil gå som planlagt til våren, og er samtidig svært takknemlige for at den opprinnelige bryllupsdatoen, denne solfylte septemberdagen, ble så fin som den ble.

Lykkelige er vi begge for at vi fikk oppleve den vakreste borgerlige vielsen vi kunne ønsket oss, en eventyrlig vielse i det nydelige rådhuset her i Toulouse. Etter vielsen fortsatte vi feiringen i villaen i Pin-Balma, hvor bilder ble tatt og minner ble skapt, en hyggelig ettermiddag med gode venner, musserende vin og kanapeer, og som vi hadde håpet ble vi velsignet med strålende vær fra tidlig på morgenkvisten helt til nattemørket la seg over byen.

Villaens terrasse hadde vi sammen med våre venner dekorert med hvite og rosa papirlanterner og et banner med ordene “Just Married”. Hagebordene ble dekket med hvite duker og flere flotte blomsterbuketter, deriblant min egen brudebukett, buketten fra min mor og flotte blomster som vi like etter vielsen fikk hentet i Capitole, en hyggelig overraskelse som vi hadde fått tilsendt fra familien til min venninne Laurène.

På det minste av de to bordene hadde vi satt frem ei magnumflaske musserende til kjøling i ei champagnebøtte, med om lag tretti fløyteglass dekorativt plassert ved siden. På det andre bordet stod flere fat med kanapeer plassert side om side, sammen med et pain surprise som de så pent kaller det på fransk, et sandwichtårn fullt av triangler med ulikt fyll, deriblant røkelaks, tunfisk og vegetariske varianter.

Musserende vin fra Gaillac, som etter min mening er like god i smaken som boblene fra nord (Champagne), ble servert og vi hevet våre glass for å skåle og takke alle som hadde tatt seg tid til å komme hit for å feire sammen med oss på intimt vis, før vi nok en gang vil gjenforenes i forbindelse med hovedfeiringen som er utsatt til neste år.

Etter fingermat og smørbrød, ble bryllupskaken servert. En rosekake med smørkrem, sitronbunn og mangomousse, en kreasjon som skulle vise seg å være både flottere og enda deiligere i smaken enn hva jeg hadde forestilt meg da jeg først bestilte den. Det samme kan jeg si om sitronkjeksene på pinne (som jeg trodde var vaniljekjeks helt til jeg fikk smake), med våre navn og bryllupsdato påskrevet.

Under den stekende ettermiddagssolen ble det etter hvert vanskelig for enkelte av våre mannlige gjester å holde seg dresskledde og samtidig holde seg unna svømmebassenget. En etter en, rev de av seg sine dresser og tok salto, enkelte av dem baklengs, der de hoppet uti bassenget.

Kvinnene holdt seg alle tørre og påkledde, langt unna bassengkanten hvor vann ble sprutet til alle kanter. Julien truet ertende med å kaste meg uti klorvannet, jeg truet tilbake med å mose et kakestykke i ansiktet hans om han så mye som skvettet vann på kjolen min.

Utover kvelden skiftet jeg likevel til et noe mer sommerlig brudeantrekk, og Julien lot dressjakken og sløyfen bli hengende i skapet. Sammen med våre sju overnattingsgjester skulle vi avslutte kvelden med middag og vin på en tradisjonell fransk restaurant ved navn La Fontaine aux Grives (bilder av antrekk nummer to og notater fra restaurantbesøket kommer i neste innlegg).

Å feire bryllup i en Airbnb-villa hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre, men vi hadde jo heller aldri trodd at bryllupet skulle bli delt i to, og at en pandemi skulle være årsaken. Jeg takket min mor nok en gang for at hun reserverte villaen for oss, at hun gjorde dette for å glede Julien og meg, hun som ikke engang kunne være her sammen med oss på denne dagen.

Tolvte september 2020, ikke helt som forventet, men likevel en fantastisk start på bryllupsfeiringen.

Vår vielse i vakre Capitole de Toulouse

Ikke før jeg steg ut av bilen til vårt vennepar som for dagen stod for fotografering og makeup, ikke før jeg ankom sentrum og Capitole etter en stressende morgen med store forberedelser, ikke før dette minneverdige øyeblikket der jeg løp mot ham, han som på denne dagen skulle bli min ektemann, ikke før nå hadde jeg sett hvordan dressen hans så ut. Hvordan han så ut i mørkeblå blazer med lys lilla sløyfe og hvit skjorte. Elegant og flott, Julien glødet.

Under det hvite munnbindet med “Mrs” påskrevet, smilte jeg så bredt at jeg nesten fikk vondt der jeg så ham og alle våre venner fra Toulouse og Paris samlet utenfor Capitole.

Trist var det selvfølgelig å ikke kunne feire denne nydelige dagen sammen med mine venner og familie fra Norge, men takket være dagens teknologi skulle i det minste mine foreldre få muligheten til å være med på den borgerlige vielsen fra start til ende via mobiltelefonen min, på videochat filmet av ei venninne.

Det gjorde utvilsomt vondt å vinke til mine foreldre, der jeg så dem i middelmådig kvalitet på mobilskjermen, og ikke ved min side der jeg stod utenfor Capitole sammen med Julien, hans foreldre, våre franske vitner, venner fra Paris og kollegaer fra Toulouse.

Vondt var det å ikke kunne klemme min mor, kjenne den søte duften av hennes parfyme og varmen fra hennes omfavnelse, å ikke kunne se henne ikledd den sannsynligvis veldig fine kjolen hun hadde planlagt å bruke under vielsen min i Capitole. Det var rart å bare se henne sitte på sofaen hjemme hvor hun observerte alt sammen fra flere tusen kilometers avstand.

En umulighet å gjennomføre på grunn av dette viruset vi nå har måttet leve med i over et halvt år allerede. Viruset som hindrer meg fra å besøke mitt hjemland, viruset som er grunnen til at vi valgte å utsette neste halvdel av bryllupet til våren.

Etter å ha ventet i om lag tjue minutter var vår tur kommet til å bli ledet opp den flotte trappeoppgangen og videre inn gjennom de vakre salene i Capitole, hvor alle vegger og tak er dekket med marmor og flotte malerier. Gullrammer og interiørets mange gulldetaljer fullførte det sofistikerte visuelle, det fineste rådhuset jeg noensinne har besøkt.

Brudebuketten min bestod av rosa og røde roser og ulike grønne blader, deriblant eucalyptus. Langermet kjole med bare skuldre og skjørt i tyll dekket med små perler. Sandaler på føttene, også disse med tyll og perler, en liten blomsterkrans på hodet og øredobber med små blomster i rosegull og hvite perler som eneste aksessoirer for anledningen.

Til lyden av Mozart sin Piano Concerto no 21, gikk vi arm i arm ned rådhusgulvet, smilende med alle sine øyne rettet mot oss. Aldri før har jeg fått så mye oppmerksomhet, blitt studert så nøye som nå, med mobiltelefoner og speilreflekskameraer der de fanget hver eneste bevegelse. Julien syntes det hele var en smule sjenerende, selv elsket jeg å være stjerne for en dag.

Med fine krøller og blomster i håret, med lys rosa tyllkjole og ferskenfarge i kinnene følte jeg meg for første og sannsynligvis nest siste gang i mitt liv som ei prinsesse. Om sju måneder vil tyllkjolen bli byttet ut med min hvite brudekjole med langt slep, og Capitole blir selvsagt byttet ut med det sørvestfranske slottet som vi jo i utgangspunktet hadde reservert for denne varme septemberdagen. Vi skulle nå ta feiringen videre til i en villa i stedet, noe vi absolutt ikke angrer på i ettertid.

Bilder og notater fra vår vin d’honneur i villaen kommer etter hvert som jeg får tilsendt flere bilder fra dagens fotograf (som for øvrig ønsker å være anonym).

En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Om kjoler, symbolikk og en ettermiddag i romantiske omgivelser

En ny hetebølge har skylt over Frankrike de siste ukene, og jeg forlater knapt leiligheten i disse dager.

Bare på tirsdag, da jeg hadde mitt første møte med pôle emploi (den franske versjonen av Nav) angående mine karrieremål og kursplaner, såvidt på onsdag da jeg handlet frukt og grønt fra markedshallen i Saint Cyprien, og til slutt på lørdag da Julien og jeg dro til Grenade for å hente den ferskenrosa kjolen min hos skredderen.

En langermet kjole med bare skuldre og tyllskjørt dekorert med perler, en kjole kjøpt på nettportalen Etsy for allerede ett år siden. I en eske på soverommet ligger et matchende brudeslør, også fra Etsy, som jeg lenge hadde vurdert å bruke, selv om jeg faktisk ikke er noe begeistret for slør i det hele tatt. Etter mye om og men fikk jeg til slutt bestemt meg, og vil heller pynte meg med en diskré blomsterkrans og løse krøller.

Da jeg først kjøpte dette ferskenrosa brudesløret mitt, så jeg på det som et symbol på noe tradisjonelt og ekte, denne ideen om å bevare gamle tradisjoner og krydre dem med en moderne vri.

At kjolen som skal brukes i bryllupets første del, den administrative seremonien i tinghuset, skulle ende opp med å være nettopp rosa, er ingen tilfeldighet, men en soleklar og gjennomtenkt avgjørelse lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å planlegge bryllupet vårt. Fargen er en hyllest til min mor som også giftet seg i rosa, da hun først kom til Norge og giftet seg med min far. Hennes var riktig nok fuchsia og ikke fersken, og var et resultat av for dårlig råd til å kunne kjøpe seg en ordentlig brudekjole, i et relativt fargeløst og lite inspirerende butikkutvalg i Stavanger på åttitallet.

Jeg setter utrolig stor pris på hvor heldig jeg faktisk er, som ikke bare har én, og heller ikke to, men tre ulike kjoler som alle har blitt tildelt forskjellige roller for den store dagen. Den ferskenrosa skal brukes i tinghuset, den hvite prinsessekjolen skal brukes på slottet, og til slutt, en kort tyllkjole som jeg vil skifte til når måltidet er over og dansegulvet står for tur.

Akkurat som den ferskenrosa kjolen, ønsker jeg å levere også den korte tyllkreasjonen inn til skredderen i Grenade, for å gi kjolen et romantisk løft med 3d-broderi og mer volum. 

Innsjø

Etter lørdagens tur til skredderen i Grenade for å hente den første kjolen, dro vi videre til et sted som heter Aussonne for å spise lunsj på den flotte nye restauranten Lac du Bistroquet, et moderne (og uten tvil romantisk) spisested med bare noen meters beliggenhet fra vannkanten, en stor innsjø i naturskjønne omgivelser. 

Lac

Eieren av restauranten er en bekjent av Julien, en tidligere kollega som takket farvel til flyindustrien lenge før coronakrisen og alle oppsigelsene i bransjen, for å drive restaurant sammen med sin far.

Med munnbind og avstand ble vi stående og prate, om restauranten og Airbus og Covid 19. “Med en utsikt som denne har jeg absolutt ingen grunn til å klage, jeg har det travelt men jeg har det temmelig bra”, sa han fornøyd der han speidet utover lokalet.

Servering

En servitør introduserte seg som Kévin og ledet oss til et bord for to. Vi bestilte cornflakes-panert kylling med urtesaus, en salt versjon av arme riddere med tomat og mozzarella på deling, i tillegg til tataki av tunfisk til Julien. Selv liker jeg ikke smaken av tunfisk uansett hvor godt marinert det måtte være.

Småretter

Forfriskende cider og stekende sol, ren idyll på en altfor varm ettermiddag. Nysgjerrig, sjekket jeg værmeldingen for Stavanger, atten grader og regn. Er det bedre eller verre med trettisju grader og femti prosent luftfuktighet, undret jeg, der jeg svettet gjennom de hvite klærne.

Heldigvis har jeg ikke planlagt å gifte meg i august, den varmeste måneden her i det solfylte Sørvest-Frankrike.

Hvite blonder

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker