Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Etter vielsen i Capitole feiret vi videre i villaens hage

Det tok litt tid, men jeg har endelig fått bildene fra vår intime feiring i villaen etter den borgerlige vielsen i Capitole. Vår lille vin d’honneur og forsmaken på den store bryllupsfesten som etter planen vil bli gjennomført i april.

Det vil si, om ikke coronaviruset nok en gang vil tvinge oss til å utsette alt sammen. Vi krysser fingrene for at hageseremonien og bryllupsfesten vil gå som planlagt til våren, og er samtidig svært takknemlige for at den opprinnelige bryllupsdatoen, denne solfylte septemberdagen, ble så fin som den ble.

Lykkelige er vi begge for at vi fikk oppleve den vakreste borgerlige vielsen vi kunne ønsket oss, en eventyrlig vielse i det nydelige rådhuset her i Toulouse. Etter vielsen fortsatte vi feiringen i villaen i Pin-Balma, hvor bilder ble tatt og minner ble skapt, en hyggelig ettermiddag med gode venner, musserende vin og kanapeer, og som vi hadde håpet ble vi velsignet med strålende vær fra tidlig på morgenkvisten helt til nattemørket la seg over byen.

Villaens terrasse hadde vi sammen med våre venner dekorert med hvite og rosa papirlanterner og et banner med ordene “Just Married”. Hagebordene ble dekket med hvite duker og flere flotte blomsterbuketter, deriblant min egen brudebukett, buketten fra min mor og flotte blomster som vi like etter vielsen fikk hentet i Capitole, en hyggelig overraskelse som vi hadde fått tilsendt fra familien til min venninne Laurène.

På det minste av de to bordene hadde vi satt frem ei magnumflaske musserende til kjøling i ei champagnebøtte, med om lag tretti fløyteglass dekorativt plassert ved siden. På det andre bordet stod flere fat med kanapeer plassert side om side, sammen med et pain surprise som de så pent kaller det på fransk, et sandwichtårn fullt av triangler med ulikt fyll, deriblant røkelaks, tunfisk og vegetariske varianter.

Musserende vin fra Gaillac, som etter min mening er like god i smaken som boblene fra nord (Champagne), ble servert og vi hevet våre glass for å skåle og takke alle som hadde tatt seg tid til å komme hit for å feire sammen med oss på intimt vis, før vi nok en gang vil gjenforenes i forbindelse med hovedfeiringen som er utsatt til neste år.

Etter fingermat og smørbrød, ble bryllupskaken servert. En rosekake med smørkrem, sitronbunn og mangomousse, en kreasjon som skulle vise seg å være både flottere og enda deiligere i smaken enn hva jeg hadde forestilt meg da jeg først bestilte den. Det samme kan jeg si om sitronkjeksene på pinne (som jeg trodde var vaniljekjeks helt til jeg fikk smake), med våre navn og bryllupsdato påskrevet.

Under den stekende ettermiddagssolen ble det etter hvert vanskelig for enkelte av våre mannlige gjester å holde seg dresskledde og samtidig holde seg unna svømmebassenget. En etter en, rev de av seg sine dresser og tok salto, enkelte av dem baklengs, der de hoppet uti bassenget.

Kvinnene holdt seg alle tørre og påkledde, langt unna bassengkanten hvor vann ble sprutet til alle kanter. Julien truet ertende med å kaste meg uti klorvannet, jeg truet tilbake med å mose et kakestykke i ansiktet hans om han så mye som skvettet vann på kjolen min.

Utover kvelden skiftet jeg likevel til et noe mer sommerlig brudeantrekk, og Julien lot dressjakken og sløyfen bli hengende i skapet. Sammen med våre sju overnattingsgjester skulle vi avslutte kvelden med middag og vin på en tradisjonell fransk restaurant ved navn La Fontaine aux Grives (bilder av antrekk nummer to og notater fra restaurantbesøket kommer i neste innlegg).

Å feire bryllup i en Airbnb-villa hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre, men vi hadde jo heller aldri trodd at bryllupet skulle bli delt i to, og at en pandemi skulle være årsaken. Jeg takket min mor nok en gang for at hun reserverte villaen for oss, at hun gjorde dette for å glede Julien og meg, hun som ikke engang kunne være her sammen med oss på denne dagen.

Tolvte september 2020, ikke helt som forventet, men likevel en fantastisk start på bryllupsfeiringen.

Vår vielse i vakre Capitole de Toulouse

Ikke før jeg steg ut av bilen til vårt vennepar som for dagen stod for fotografering og makeup, ikke før jeg ankom sentrum og Capitole etter en stressende morgen med store forberedelser, ikke før dette minneverdige øyeblikket der jeg løp mot ham, han som på denne dagen skulle bli min ektemann, ikke før nå hadde jeg sett hvordan dressen hans så ut. Hvordan han så ut i mørkeblå blazer med lys lilla sløyfe og hvit skjorte. Elegant og flott, Julien glødet.

Under det hvite munnbindet med “Mrs” påskrevet, smilte jeg så bredt at jeg nesten fikk vondt der jeg så ham og alle våre venner fra Toulouse og Paris samlet utenfor Capitole.

Trist var det selvfølgelig å ikke kunne feire denne nydelige dagen sammen med mine venner og familie fra Norge, men takket være dagens teknologi skulle i det minste mine foreldre få muligheten til å være med på den borgerlige vielsen fra start til ende via mobiltelefonen min, på videochat filmet av ei venninne.

Det gjorde utvilsomt vondt å vinke til mine foreldre, der jeg så dem i middelmådig kvalitet på mobilskjermen, og ikke ved min side der jeg stod utenfor Capitole sammen med Julien, hans foreldre, våre franske vitner, venner fra Paris og kollegaer fra Toulouse.

Vondt var det å ikke kunne klemme min mor, kjenne den søte duften av hennes parfyme og varmen fra hennes omfavnelse, å ikke kunne se henne ikledd den sannsynligvis veldig fine kjolen hun hadde planlagt å bruke under vielsen min i Capitole. Det var rart å bare se henne sitte på sofaen hjemme hvor hun observerte alt sammen fra flere tusen kilometers avstand.

En umulighet å gjennomføre på grunn av dette viruset vi nå har måttet leve med i over et halvt år allerede. Viruset som hindrer meg fra å besøke mitt hjemland, viruset som er grunnen til at vi valgte å utsette neste halvdel av bryllupet til våren.

Etter å ha ventet i om lag tjue minutter var vår tur kommet til å bli ledet opp den flotte trappeoppgangen og videre inn gjennom de vakre salene i Capitole, hvor alle vegger og tak er dekket med marmor og flotte malerier. Gullrammer og interiørets mange gulldetaljer fullførte det sofistikerte visuelle, det fineste rådhuset jeg noensinne har besøkt.

Brudebuketten min bestod av rosa og røde roser og ulike grønne blader, deriblant eucalyptus. Langermet kjole med bare skuldre og skjørt i tyll dekket med små perler. Sandaler på føttene, også disse med tyll og perler, en liten blomsterkrans på hodet og øredobber med små blomster i rosegull og hvite perler som eneste aksessoirer for anledningen.

Til lyden av Mozart sin Piano Concerto no 21, gikk vi arm i arm ned rådhusgulvet, smilende med alle sine øyne rettet mot oss. Aldri før har jeg fått så mye oppmerksomhet, blitt studert så nøye som nå, med mobiltelefoner og speilreflekskameraer der de fanget hver eneste bevegelse. Julien syntes det hele var en smule sjenerende, selv elsket jeg å være stjerne for en dag.

Med fine krøller og blomster i håret, med lys rosa tyllkjole og ferskenfarge i kinnene følte jeg meg for første og sannsynligvis nest siste gang i mitt liv som ei prinsesse. Om sju måneder vil tyllkjolen bli byttet ut med min hvite brudekjole med langt slep, og Capitole blir selvsagt byttet ut med det sørvestfranske slottet som vi jo i utgangspunktet hadde reservert for denne varme septemberdagen. Vi skulle nå ta feiringen videre til i en villa i stedet, noe vi absolutt ikke angrer på i ettertid.

Bilder og notater fra vår vin d’honneur i villaen kommer etter hvert som jeg får tilsendt flere bilder fra dagens fotograf (som for øvrig ønsker å være anonym).

En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Om kjoler, symbolikk og en ettermiddag i romantiske omgivelser

En ny hetebølge har skylt over Frankrike de siste ukene, og jeg forlater knapt leiligheten i disse dager.

Bare på tirsdag, da jeg hadde mitt første møte med pôle emploi (den franske versjonen av Nav) angående mine karrieremål og kursplaner, såvidt på onsdag da jeg handlet frukt og grønt fra markedshallen i Saint Cyprien, og til slutt på lørdag da Julien og jeg dro til Grenade for å hente den ferskenrosa kjolen min hos skredderen.

En langermet kjole med bare skuldre og tyllskjørt dekorert med perler, en kjole kjøpt på nettportalen Etsy for allerede ett år siden. I en eske på soverommet ligger et matchende brudeslør, også fra Etsy, som jeg lenge hadde vurdert å bruke, selv om jeg faktisk ikke er noe begeistret for slør i det hele tatt. Etter mye om og men fikk jeg til slutt bestemt meg, og vil heller pynte meg med en diskré blomsterkrans og løse krøller.

Da jeg først kjøpte dette ferskenrosa brudesløret mitt, så jeg på det som et symbol på noe tradisjonelt og ekte, denne ideen om å bevare gamle tradisjoner og krydre dem med en moderne vri.

At kjolen som skal brukes i bryllupets første del, den administrative seremonien i tinghuset, skulle ende opp med å være nettopp rosa, er ingen tilfeldighet, men en soleklar og gjennomtenkt avgjørelse lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å planlegge bryllupet vårt. Fargen er en hyllest til min mor som også giftet seg i rosa, da hun først kom til Norge og giftet seg med min far. Hennes var riktig nok fuchsia og ikke fersken, og var et resultat av for dårlig råd til å kunne kjøpe seg en ordentlig brudekjole, i et relativt fargeløst og lite inspirerende butikkutvalg i Stavanger på åttitallet.

Jeg setter utrolig stor pris på hvor heldig jeg faktisk er, som ikke bare har én, og heller ikke to, men tre ulike kjoler som alle har blitt tildelt forskjellige roller for den store dagen. Den ferskenrosa skal brukes i tinghuset, den hvite prinsessekjolen skal brukes på slottet, og til slutt, en kort tyllkjole som jeg vil skifte til når måltidet er over og dansegulvet står for tur.

Akkurat som den ferskenrosa kjolen, ønsker jeg å levere også den korte tyllkreasjonen inn til skredderen i Grenade, for å gi kjolen et romantisk løft med 3d-broderi og mer volum. 

Innsjø

Etter lørdagens tur til skredderen i Grenade for å hente den første kjolen, dro vi videre til et sted som heter Aussonne for å spise lunsj på den flotte nye restauranten Lac du Bistroquet, et moderne (og uten tvil romantisk) spisested med bare noen meters beliggenhet fra vannkanten, en stor innsjø i naturskjønne omgivelser. 

Lac

Eieren av restauranten er en bekjent av Julien, en tidligere kollega som takket farvel til flyindustrien lenge før coronakrisen og alle oppsigelsene i bransjen, for å drive restaurant sammen med sin far.

Med munnbind og avstand ble vi stående og prate, om restauranten og Airbus og Covid 19. “Med en utsikt som denne har jeg absolutt ingen grunn til å klage, jeg har det travelt men jeg har det temmelig bra”, sa han fornøyd der han speidet utover lokalet.

Servering

En servitør introduserte seg som Kévin og ledet oss til et bord for to. Vi bestilte cornflakes-panert kylling med urtesaus, en salt versjon av arme riddere med tomat og mozzarella på deling, i tillegg til tataki av tunfisk til Julien. Selv liker jeg ikke smaken av tunfisk uansett hvor godt marinert det måtte være.

Småretter

Forfriskende cider og stekende sol, ren idyll på en altfor varm ettermiddag. Nysgjerrig, sjekket jeg værmeldingen for Stavanger, atten grader og regn. Er det bedre eller verre med trettisju grader og femti prosent luftfuktighet, undret jeg, der jeg svettet gjennom de hvite klærne.

Heldigvis har jeg ikke planlagt å gifte meg i august, den varmeste måneden her i det solfylte Sørvest-Frankrike.

Hvite blonder

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker

Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen. 

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Løkblomst

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Vinglass

Frankrike letter på restriksjonene og åpner grensene!

Gårsdagen. Onsdag.

Jeg tok meg en spasertur ned til Garonne-elven, til slusene for å nyte de fredelige omgivelsene og det altfor varme været, varmt og klamt. Heldigvis var det lille grøntarealet ved vannet omtrent tomt for mennesker, munnbindet kunne dermed bli liggende i vesken inntil videre.

Jeg satte meg på gresset og omfavnet stillheten, en liten tenkepause i parken ved slusene, like under Saint-Michel broen. En liten distraksjon før tiden var inne for å gå videre, for å rekke mitt ukentlige ærend innom organisasjonen La Ruche Qui dit Oui, hvor jeg onsdag etter onsdag henter utvalgte forhåndsbestilte råvarer fra bøndene i nærdistriktet. Jeg ville dessuten også rekke en tur innom bakeriet for å kjøpe speltbaguetter og olivenbrød.

Flere av bøndene i regionen jeg bor i, sannsynligvis også i resten av Frankrike, har sett seg nødt til å tenke kreativt for å tjene nok til å få endene til å møtes. Antallet gårder som delvis forvandles til chambres d’hôtes (pensjonat) blomstrer, flere av disse har fått plass på favorittlista mi, kall det gjerne en ønskeliste, på Airbnb. Mange tilbyr frokost som utelukkende bestående av ferske råvarer direkte fra tomten, andre driver restaurant eller butikk, hjemmelagde produkter og bygdesjarm, lekre kvalitetsvarer som tiltrekker seg nysgjerrige byfolk som meg selv til gårdene. Det finnes til og med noen gårder sør i landet som inviterer til show og cabaret, en touch av Moulin Rouge, glitter og glamour, kombinert med høygaffel og kjeledress.

Bygdecabaret

Selv om jeg i dag ikke hadde noen ærend å rekke, tok jeg meg likevel en tur ut etter endt arbeidsdag, rastløs som jeg blir av å jobbe hjemmefra dag etter dag. Under dagens personalmøte fikk vi vite at vi vil fortsette med hjemmekontor ut juni, juli, med muligheter for utvidelse til august og september, noe som forsåvidt passer meg greit. Om vi ender opp med å fortsette slik ut året, er sannsynligheten stor for at jeg tar meg en tur til Norge i oktober, eller en ekstra lang juleferie hvor jeg vil jobbe fra stua til min mor i en uke eller to.

Gode nyheter har det blitt mange av de siste dagene. Den siste og beste nyheten kom i dag, fra statsminister Édouard Philippe. Frankrike letter på restriksjonene fra og med 2. juni!

Førstkommende tirsdag åpner restaurantene, kafeene og barene igjen. Vi vil kunne reise hvor vi vil innenfor Frankrikes grenser, bryllup vil kunne bli arrangert som planlagt, og fra 15 juni åpner landegrensene for EU/EØS-borgere, uten karanteneplikt.

Jeg kan nå begynne å se frem til en spennende sommer med mange fine helgeturer i vente, kanskje på fjellet eller ved sjøen, i sjarmerende små byer eller ute på landet, jeg gleder meg til mange fine restaurantmåltid, og hvem vet, kanskje også en bygdecabaret.

Mest av alt ser jeg frem til å kunne gifte meg i september.

Det kribler, jeg smiler, jeg gleder meg til alt sammen. Selv med avlyste reiser og utsatte konserter, selv med jobbtilbud som har gått i vasken, jeg smiler der jeg skriver et nytt kapittel på disse blanke arkene som nå ligger foran meg.

Endelig kan jeg glede meg til å fortsette planleggingen av mitt bryllup her i Sørvest-Frankrike, etter å ha vært engstelig i åtte-ni uker, etter å ha vært på nippet til å gi opp håpet. Jeg kunne nesten ha veddet sjelen min på at det hele ville bli avlyst. Men nå, nå kan sommerfuglene få flakse fritt rundt i magen igjen.

Jeg feiret de gode nyhetene med en fiolmilkshake fra isbaren Moustache ved Quai de la Daurade, og scrollet meg gjennom Airbnb, på jakt etter et fint sted hvor jeg kan tilbringe pinsehelgen sammen med min kjære.

Milkshake

Fornøyd, reserverte jeg en spennende séjour for min kjære og meg, i det sjarmerende vindistriktet Gaillac. Natt til 2. pinsedag skal vi overnatte i en koselig liten trehytte i landlige omgivelser, blant vingårder og eventyrlige middelalderslott.

Milde himmel som pengene flyr og kalenderen fylles opp,  nå som vi er ute av karantene, nå som reiselivsnæringen og restaurantene ønsker oss velkommen igjen, nå som bryllupet er i rute igjen.

 

Karantenedagbok: Gifteringer i Kraków og gode nyheter fra England

Endelig, endelig er vi nå inne i vår siste uke med karantene. Vi har ønsket mai måned velkommen fra vår lille balkong, fra vårt nabolag, fra Toulouse og Sørvest-Frankrike. Jeg nyter denne deilige sommertemperaturen, gradestokken viser hele tjuesju varmegrader og himmelen er malerisk, med sin nydelige blåfarge og sine mange små skyer som ligner lette hvite bomullsdotter. Spent, ser jeg frem til å kunne dra på små bilturer i nærområdet, besøke flotte solsikkeenger i Gers og vingårder i Gaillac. Listen over alt jeg ønsker å gjøre her i Toulouse og omegn, vokser seg større og større for hver dag.

Lockdown har riktig nok hatt noen fordeler. Jeg er jo faktisk heldig som får jobbe fra balkongen, barbeint og iført korte shorts, hjemme finnes ingen kleskode. Og hjemmekontor nytes definitivt best ute i frisk luft.

Mine kolleger og jeg vil dessuten fortsette å jobbe hjemmefra i flere uker fremover, lenge etter karantenetiden er over. Jeg ser derfor frem til mange flere frokoster, lunsjpauser (med tilhørende lesestoff) og arbeidstimer under solfylt himmel, etterfulgt av (fra og med neste uke) spaserturer til sentrum.

Om iskioskene får tillatelse til å holde åpent fra 11. Mai, vil jeg gledelig kjøpe meg en is eller en milkshake, gjerne med smak av lavendel eller fioler, lokale spesialiteter. Jeg vil nyte de søte smakene mens jeg spaserer gatelangs i la ville rose, la solstrålene kysse min solkrembeskyttede hud, kjenne kulden fra den fløyelsmyke iskremen på tunga, godt vil det bli med is, ikke en kjedelig en fra isdisken på mitt lokale supermarked, nei, iskremen må være une glace artisanale, lokalprodusert, ekte, laget med kjærlighet.

Neste uke, seks dager gjenstår før Frankrikes åpningstid, endelig noe å glede seg til. Totalt beruset av gledesfølelsen, hadde jeg nesten glemt den åtte timer lange arbeidsdagen som venter meg før jeg på mandag kan løpe ut i det fri. En ting er uansett soleklart, mandag kveld vil det bli champagne og kake på min kjære og meg, kanskje en tarte au citron meringuée eller en fraisier, vi må jo feire ventetidens ende og starten på livet etter, vi må jo feire her på vår fine lille balkong. Men først skal jeg løpe fra meg. Og på tirsdagen vil jeg forhåpentligvis spise is til jeg blir ør i hodet, og fotografere sentrumsgatene og butikkfasadene til mobiltelefonen eller speilreflekskameraet går tomt for lagringsplass.

Leselyst

Coronakarantene, dag 49.

Søndag. Jeg laget kjøttboller og potetsalat, etter ønske fra min samboer. Han skjenket rødvin i glasset mitt, deretter sitt eget, santé, sa han og hevet sitt vinglass mot mitt, vi skålte for at vi begge har helsen i behold. Ingenting er viktigere enn nettopp det, akkurat nå.

Kjøttboller

Apropos god helse, i går fikk jeg positive nyheter. Min coronasmittede venninne, hun som jobber som sykepleier i England, er på bedringens vei!

Coronakarantene, dag 50.

Mandag. Med klump i halsen og blanke øyne, scannet jeg kvitteringene fra gullsmedbutikken i Kraków, hvor vi i januar kjøpte våre gifteringer som jeg hadde sett frem til å hente nå i mai måned, en uke før fødselsdagen min. Europa er fortsatt stengt, og jeg har ingen andre muligheter enn å sende butikken en epost med vedlagte kvitteringer, jeg har ikke noe annet valg enn å stole på at ringene vil bli levert på en trygg og sikker måte, uten risiko for å havne i feil hender, frastjålet og solgt til høystbydende. Jeg får vondt av å tenke på den inngraverte datoen 12.09.2020, det som skal eller skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, nå klarer jeg ikke å se på datoen med annet enn bekymrede øyne.

Brudekjole har jeg forresten også bestilt, fra internett, uten å ha prøvd hverken denne eller noen andre kjoler på forhånd. Noe annet valg har jeg ikke.

Når butikkene åpner igjen, har jeg planer om å besøke en skredder og hennes atelier i nabolaget mitt, for å få sydd litt om på den lyserosa kjolen som  jeg ønsker å bruke i tinghuset på bryllupsdagen.

Når det gjelder brudekjolen, vil jeg ikke røpe for mye, ikke enda, men kan i alle fall fortelle at den flotte hvite blondekreasjonen kommer fra en dyktig skredder i Minsk, Hviterussland.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Karusell Toulouse
En av de tradisjonelle karusellene i sentrum av Toulouse, en viktig del av bybildet. Jeg lurer på om disse vil forsvinne nå som vi må tilpasse oss den nye normalen?