Første møte med Vannes

Regnet slo hardt mot bilrutene, og en irritert Julien slet med å finne et sted å parkere bilen, til tross for at det i airbnb-annonsen stod at parkeringsmulighetene i umiddelbar nærhet var mange. Vi ringte huseieren for å gi beskjed om vår lille utfordring, og ble da fortalt at også hun, ironisk nok, hadde vanskelig for å finne en ledig parkeringsplass i området.

Etter mye kjøring rundt i ring gjennom byen, fant vi oss omsider en ledig plass. Med trillekoffertene på slep, løp vi mens regnet høljet ned, vi løp så fort vi kunne for ikke å bli klissvåte, selv om det selvfølgelig var uunngåelig på en ettermiddag som denne.

Også huseieren fant seg etter hvert en parkeringsplass i sentrum. Hun hadde på forhånd sendt sin datter ned til leilighetskompleksets inngangsport for å slippe oss inn. Både huseierens datter og huseieren selv beklaget på forhånd for støyet vi ville måtte leve med under oppholdet. Baren i underetasjen var nemlig under renovering og vi ville derfor bli forstyrret av lyden av borring og hamring fra tidlig til sen ettermiddag. Vi forsikret begge om at dette uansett var bedre enn å få nattesøvnen ødelagt av den dundrende musikken som i fremtiden ville underholde festglade mennesker i nyrenovert bar.

Selv om Vannes er en 2000 år gammel by, var atmosfæren ung og dynamisk og byen full av både moderne barer og tradisjonelle restauranter, samt en rekke internasjonale restaurantkonsepter, som man jo finner i alle populære studentbyer.

Etter hvert som regnet ga seg, dro vi ut for å handle mat. En spennende ostebutikk fanget umiddelbart vår interesse, Fromagerie de Kerouzine, som kunne tilby både franske, italienske og engelske oster. Fristelsene var så mange at det til slutt ble vanskelig å bestemme seg, men det endelige valget falt på fire oster, deriblant den britiske Stilton, som jeg ikke hadde smakt på en evighet.

Før vi dro tilbake til leiligheten for å koke spagetti med fennikel, feta og sitron, feiret vi vårt første møte med Vannes over hver vår drink på en uteservering hvor stemningen var på topp. I motsetning til Julien, hadde ikke jeg lyst på øl. Jeg ville kjenne smaken av caipirinha, husets egne versjon med jordbær. Konseptet cocktail lå fjernt i minnet som noe retro som knapt har eksistert siden forrige sommer, grunnet alle disse nedstengingene og restriksjonene som vi har levd med den siste tiden.

Ingenting fristet derfor mer enn nettopp en cocktail, akkurat der og da.

Da vi våknet neste dag, hadde vi ikke lyst til å gjøre noe som helst annet enn å tilbringe dagen i sentrum av Vannes, ingen utflukt, ingen planer. Etter flere dager på farten, var det noe i oss begge som til slutt sa at det nå var på tide å senke tempoet, slappe av, fokusere på å være, i stedet for å hele tiden stresse over alt som skal gjøres, alt som må oppleves.

Kall det gjerne overtenning, dette resultatet av å ha sittet isolert så lenge at rastløsheten til slutt ble så overveldende at det ikke lenger var til å holde ut. En ukontrollerbar rastløshet fra sekundet vi ble sluppet fri.

Men nå behøvde vi derimot begge en pustepause igjen. En dag uten konkrete mål, en dag med fokus på fotografering av fargerike halvtømrede hus, en fredelig dag med trasking rundt i bygater og titting i butikker.

Vi spaserte langs festningen i Vannes, et historisk landemerke fra 1600-tallet, og beundret den nydelige utsikten mot parken som pryder innsiden av festningsmurene. Kommunens gartnere var i full gang med forberedelsene til sommer og høysesong for turisme, busker og trær skulle beskjæres og blomster plantes.

Fra en kaffebar i sentrum bestilte ingen av oss kaffe. Søtsugne, lot vi oss heller friste av menyens andre godsaker, varm sjokolade med kokos og bountysjokolade til meg, frappé med hvit sjokolade og karamell til monsieur.

Mett på søte drikker, dro vi videre til en veskebutikk hvor monsieur, altså Julien, kjøpte seg ny toalettmappe, en nødvendighet etter at glidelåsen på den gamle toalettmappa til slutt bestemte seg for å aldri lenger fungere. Og dét på et verst tenkelig tidspunkt, midt under kaoset med pakking og utsjekk fra fyret dagen før.

Selv kjøpte jeg meg et par nye gensere for ikke å bli syk av den kjølige vinden som blåste over Bretagne. Tykke gensere mot slutten av mai måned, slik er livet ved Atlanterhavskysten. Dessuten skulle vi jo på båttur neste dag, og på båttur er det jo alltid lurt å pakke seg godt inn.

Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!