Helgens ubehagelige Bed & Breakfast-opplevelse

Fredag ettermiddag i de franske Pyreneene. Vi hadde reservert to netter på en Bed & Breakfast i fredelige omgivelser med utsikt mot fjell og skjønn natur, et sjarmerende hus med svømmebasseng og kort avstand til det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Fransk Bed & Breakfast

Utenfor huset ble vi møtt av eieren, ei enslig dame i femtiårene, hun hilset tørt, uten å trekke på smilebåndet. Mens Julien skravlet i vei, studerte hun bilen og bilskiltet vårt, Toulouse, mumlet hun. Fra gårdsplassen ble vi ledet opp trappa og inn på rommet hvor vi de neste to nettene skulle sove.

Hun spurte Julien hva han jobbet med. Gledelig fortalte han om ingeniørarbeidet hos Airbus og produksjonen av A350-fly, og jeg lyttet stille i bakgrunnen, med et håp om at han ville holde samtalen gående i lang nok tid til at hun til slutt ville glemme å vende fokuset mot meg og stille spørsmål rundt min arbeidssituasjon.

Men spørsmålet kom, og jeg forklarte at jeg i juli mistet jobben på grunn av coronakrisen. Jeg rakk knapt å fortelle om mine planer for tiden fremover før hun avbrøt meg for å poengtere at jeg har en aksent.

“Ja…jeg kommer fra Norge”, sa jeg. Hun ristet på hodet og sa at jeg ikke så norsk ut. Jeg kunne ha innrømmet at moren min er polsk, men jeg så ikke noen grunn til hvorfor dette skulle forandre noe som helst, når det sannsynligvis var det fraværende blonde håret som ødela dette stereotypiske bildet av hvordan en nordmann ser ut. Min helnorske far hadde brunsvart hår i sin tid, og massevis av mørkt hår på armer og bryst. Mitt brune hår og grønne øyne har jeg arvet fra ham.

“Har dere reservert bord på restaurant for kvelden?”, spurte hun Julien, totalt uinteressert i å høre om mine studieønsker og planer om å starte egen bedrift.

“Ja, hos Plat Beroi”, bekreftet jeg. Hun hverken sa noe eller så på meg, og ignorerte mitt nærvær totalt, som om jeg var usynlig for henne. Hvorfor, undret jeg. Fordi jeg var utenlandsk, fordi jeg var arbeidsledig, fordi jeg hadde tatoveringer på armene, fordi jeg var mindre spennende å prate med enn Julien?

Julien ville vite om vi kunne benytte oss av svømmebassenget disse sene ettermiddagstimene. Det kunne vi. Hva med håndklær, hadde hun badehåndklær liggende ved bassengkanten eller var det greit å bruke håndklærne fra rommet for å tørke seg etter en dukkert?

Da jeg stilte spørsmålet, så hun på meg med et tomt blikk. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun og snudde seg mot Julien som repeterte nøyaktig de samme ordene som jeg akkurat hadde sagt.

Petit déjeuner vil bli servert mellom klokka åtte og ni, vil dere ha stekt egg til frokost?”. Jeg takket nei til egg. “Selvfølgelig, du er gravid”, sa hun. Det er jeg absolutt ikke, sa jeg surt, og følte meg umiddelbart både svær som en blåhval og enda mer utenlandsk og arbeidsledig enn jeg allerede føler meg til vanlig.

Kjapt skiftet Julien og jeg til badetøy og hastet oss til bassenget hvor vi svømte flere runder frem og tilbake, med små pauser for å redde bier og marihøner fra døden i klorvann.

Plat Beroi, en konsept-restaurant hvor halvparten av lokalet er butikk. Her selges lokale spesialiteter og ferske råvarer, mens resten av lokalet er en moderne bar-og restaurant hvor til og med husets øl og vin kommer kortveisfra.

Småretter

Vi bestilte lokalbrygget øl og flere småretter på deling. Stekte poteter i hvitløkssmør, marinerte champignoner, spekefat, tataki av biff med pesto og parmesan, og deilig pasta med trøffelkrem. Dessert hadde hverken han eller jeg plass til.

Tataki av biff

Neste morgen, etter vår første natt hos Beth Soureilh (navnet på overnattingsstedet), pustet jeg lettet ut ved frokostbordet, da jeg fikk sett med egne øyne at også de andre kvinnelige gjestene ble behandlet på samme måte som meg, som om vi ikke eksisterte, som om bare våre menn var relevante.

Eieren satte seg til og med ved bordet for å fortelle det hun selv omtalte som skrekkhistorier om tidligere gjester, deriblant om en “grusom” kvinne som med sine lange akrylnegler skrapet bort all malingen fra skrivebordet på et av rommene fordi hun var så sint og sjalu da eieren ga for mye oppmerksomhet til hennes mann og ikke henne.

Hun fortalte også om barnefamilier som har skjelt henne ut over telefonen etter at hun bestemte seg for at barn ikke lenger er velkommen på hennes eiendom. Denne viktige detaljen har hun bevisst latt være å oppdatere på sine nettsider.

Frokosten var i det minste god, rommet var rent, bassenget ble flittig brukt og servicen…vel, den ga meg i det minste noe å prate om.

Bed

Baksiden badedrakt

Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

Sommerminner og fransk idyll

Med solbrent nese og en like solbrent kjæreste, vandret jeg gjennom den botaniske hagen i Rennes, en by kjent for sitt store studentmiljø og mange barer.

Vi var på besøk i denne sjarmerende byen i Bretagne i Frankrike, ikke for å sjekke ut nattelivet, men for å nyte siste etappe av vår biltur gjennom Normandie, og ja, en liten brøkdel av nydelige Bretagne.

Dette var i fjor sommer, like etter at jeg hadde kommet tilbake til Frankrike etter en to ukers ferie i Norge og Sverige, og like før en uke med frivillig arbeid i Moldova. Aldri før har jeg hatt en så innholdsrik og spennende sommer. Gjett om jeg lengter tilbake!

Vi feiret den franske nasjonaldagen på stranda i den historiske byen Saint-Malo, og holdt kjærlig rundt hverandre mens vi nøt synet av stjernehimmel, strand og krystallklart vann som dannet refleksjoner fra himmelen. Vi var der for å se på det tjue minutter lange fyrverkeri-showet, kveldens store høydepunkt. Godt mettet etter et deilig måltid med crêpes og cider, og godt fornøyde over å få være på kjærestetur sammen, for første gang på flere måneder.

Nå sitter jeg i min varme stue mens vintervinden uler utenfor vinduet, og hoster og harker og titter på alle de vakre feriebildene våre fra ifjor. De fine bildene vi har tatt sammen, mens vi har vært ute på eventyr i dette store, spennende landet – hvor vakre landskap, fin arkitektur og spennende historie venter rundt omtrent hvert eneste hjørne.

Thabor Botaniske Hage var, i tillegg til feiring av nasjonaldagen, mitt absolutte høydepunkt i Rennes. Høyt oppe på lista er også det utsøkte tre retters måltidet vi hadde på restauranten Les Brocanteurs. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste, men at det smakte helt fantastisk, ja det husker jeg.

Og slik er det som regel alltid når vi reiser innenlands, fra by til by i Frankrike på biltur. Flotte parker, klassiske restauranter som serverer tradisjonelle regionale delikatesser, sjarmerende hoteller, nydelig landskap og blomster i alle regnbuens farger.

Er det rart jeg valgte å bosette meg her?

Frankrike

Botanisk Hage

AirBrush_20171213180130.jpg

AirBrush_20171213180149

Det er deilig å være norsk i Frankrike: De vanligste spørsmålene jeg får

Nå som jeg har startet i ny jobb hvor jeg er eneste utlending i teamet, så er det kanskje ikke så rart at jeg allerede har måttet vende meg til drøssevis av spørsmål fra nysgjerrige franske kvinner (og noen menn) om forholdet mitt, kulturen min, landet mitt og, tja, hele livshistorien min, sånn egentlig.

Å spise opp lunsjen min på kontorets lille kitchenette, gikk treigere enn forventet, da den ene kvinnen etter den andre flokket seg rundt den “eksotiske” damen fra nord, for å få besvart alle sine spørsmål – og for å prate om SKAM. Ja, SKAM har kommet til Frankrike – og folk er hekta!

Da jeg ventet på bussen fra jobb, sammen med en kollega, kom en mann bort til oss for å slå av en prat – fordi han lurte på hvor jeg kom fra, jeg med min annerledes aksent.

Dette skjer støtt og stadig. Nysgjerrige mennesker som lurer på hvor jeg kommer fra, fordi uttalen røper at jeg ikke kommer herfra når jeg snakker fransk. Som oftest er det bare koselig med mennesker som ønsker å komme i kontakt på bakgrunn av dette.

Jeg er jo stolt av å være født og oppvokst i det lille landet oppe i nord. Da jeg bodde i Norge fikk jeg dessuten også slike spørsmål i ny og ne, da jeg kanskje ser litt annerledes ut enn den “stereotypiske” nordmannen. Med polsk mamma er det kanskje ikke så rart.

rogalending

Så hva er de vanligste spørsmålene jeg får i Frankrike? Og hvordan svarer jeg?

  1. Jeg har så lyst til å se nordlys. Du har sikkert sett det så mange ganger at du kanskje har gått lei? Nei, jeg har faktisk aldri sett nordlys. Dessverre. Jeg kommer fra sørvest-landet, og sjansen for å se nordlys der er omtrent lik null. Det er en like stor drøm for meg å se det, som  det er for deg!
  2. Du er sikkert veldig flink til å stå på ski? Jeg er faktisk helt elendig. Har prøvd totalt tre ganger i hele mitt liv, og aldri egentlig hatt interesse for det. La meg heller bygge snømann, ha snøballkrig og lage snøengler, før jeg setter meg ned og slapper av med kakao og kvikklunsj.
  3. Spiser du mye laks? Nei, jeg liker ikke laks. Jeg er svært kresen på fisk, og spiser bare hvit fisk. Da helst sammen med tapenade, i krydret saus, i taco (med en stor dose krydder, guacamole og salsa) eller som panert fiskefilet.
  4. Kom du hit på grunn av kjæresten din? Ja, i utgangspunktet gjorde jeg det. Men i motsetning til hva mange tror, har jeg fortsatt mine egne drømmer og prosjekter som jeg jobber med å realisere. Disse blir ikke satt til side på grunn av en mann. Tverrt imot. Kjæresten min oppmuntrer meg til å leve mitt liv som jeg selv ønsker. 
  5. Lærte du fransk på skolen som barn, eller lærte du språket etter du kom hit? Én drøy uke etter å ha kommet til Paris, startet jeg på språkkurs for å lære meg det grunnleggende. Tre måneder senere gikk jeg over til å pugge på egenhånd, se franske filmer og tv-serier, høre på fransk musikk, og øve sammen med kjæresten.
  6. Hvilket språk snakker du med kjæresten din? Både fransk og engelsk. Alt etter humøret, egentlig. I starten snakket vi kun engelsk med hverandre. Han snakker flytende engelsk, og det gjør jeg også. Derfor har vi aldri hatt problemer med kommunikasjon, oss i mellom. Kulturelle misforståelser, derimot…
  7. Hva er de største kulturforskjellene mellom Norge og Frankrike? Oh la… her kunne jeg skrevet en hel bok. Eller, romanen jeg skriver handler jo delvis om nettopp dette. La meg ta ett eksempel her, og heller spare resten til et eget innlegg.  Faire la bise. Kysse på kinnene (eller, i luften) hver gang man hilser på noen. Jeg trodde først at dette var forbeholdt nære venner, men neida, slik vil jeg måtte hilse på alle kollegene mine hver eneste dag – for å ikke risikere å gjøre meg selv upopulær. Kolleger, venner, venners venner, familie, familiens venner, familiens venners venner. Dette gjør vi ikke i Norge. Ikke i det hele tatt. Og hvertfall ikke på jobb. 
  8. Det er sikkert ekstremt kaldt og store mengder snø der du kommer fra? I Stavanger blir det aldri ekstremt kaldt. Ekstremt varmt blir det heller ikke. Storm og regnvær omtrent året rundt var vel ikke den Skandinavia-fantasien franskmennene hadde forestilt seg, da det spørsmålet ble stilt.
  9. Har kjæresten din lært seg norsk? Liker han Norge? Ja, han elsker Norge – men han synes det er svært dyrt å feriere der. Spesielt med tanke på at han liker å spise ute, smake lokale spesialiteter, og ikke akkurat får muligheten til å smake så mye tradisjonell norsk mat hos foreldrene mine (polsk mor og britisk stefar). Han har lært seg noen norske gloser. Halvparten av dem er stygge ord som jeg håper han helst holder for seg selv.
  10. Savner du hjemlandet ditt? Det går ikke én dag hvor jeg ikke savner Norge. Jeg savner vennene mine, familien min, maten, kulturen. Hadde jeg hatt friheten og økonomien til det, ville jeg kjøpt en leilighet både her og i Norge, og pendlet frem og tilbake. Kanskje en dag…

Bor du/eller har du bodd i utlandet? Kommer du selv fra et annet land og er bosatt i Norge?

Del gjerne din erfaring i kommentarfeltet!

(alle bildene i dette innlegget er tatt hjemme i mitt kjære Rogaland)

mosterøy

 

 

En innvandrer i Frankrike: Byråkratiets trange nåløye og jeg

Alle medaljer har en bakside. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Livet er ikke en dans på roser. Ja, slik kan jeg fortsette ut i det uendelige, med det ene ordtaket etter det andre – for å beskrive kampen man dessverre må kjempe seg gjennom når man frivillig velger å flytte til et annet land. I dette tilfellet; Frankrike.

Å flytte til Frankrike betyr ikke å lande på Charles de Gaulle eller Orly flyplass, eller stige av et tog på Gare du Nord eller Gare de l’Est (slik som jeg gjorde), og danse gjennom gatene i Paris med optimismen på topp, og tro at alt faller på plass uten problemer.

Med gammeldags byråkrati, og vanvittig mye papirarbeid som må bli tatt hånd om før man får gjort noe som helst, er det lett å miste håp – og gi opp tanken på å slå seg til ro i Frankrike.

Takket være EU, slipper i det minste vi som nordmenn å skaffe oss det som heter Carte de Séjour, som fungerer som et visum som gir innvandrere arbeidstillatelse i Frankrike. Dette visste ikke jeg da jeg først kom hit, og gjorde derfor det alle innvandrere gjør når de kommer til Frankrike og ønsker arbeidstillatelse; jeg dro til sosialkontoret.

Dette var riktig nok lettere sagt enn gjort. Jeg ble stående i kø fra sosialkontoret åpnet tidlig på morgenkvisten, frem til tjue minutter før stengetid, kun for å få høre at jeg som EØS-borger ikke behøvde noen form for arbeidstillatelse (det motsatte stod riktig nok skrevet på hjemmesiden deres).

Kølapp-system har de hos slakterne i Frankrike, men ikke på sosialkontoret. Å avtale møte kunne man heller ikke gjøre på forhånd. Den eneste måten å komme i kontakt med en konsulent på, var å stille seg i kø, og vente. Hele sju timer sto jeg i denne eviglange køen full av fortvilte innvandrere som meg selv, frossen og forbannet.

Men, da trenger man ikke noe mer enn pass og Europeisk helsekort for å komme i gang og jobbe, tenker du? Feil. For å kunne jobbe i Frankrike, må man også ha noe som heter Carte Vitale. Dette er ditt helsekort, med ditt franske personnummer.

Da jeg dro til sosialkontoret for å fylle ut søknad om få et Carte Vitale, tok det meg tre konsulenter og en frustrert svigerfar før jeg endelig fikk tildelt riktig skjema og riktig informasjon. Søknaden kom likevel i retur, med et skriv som etterlyste ytterlige dokumenter. Tre måneder senere fikk jeg endelig personnummeret mitt.

Frem til nylig, har jeg bodd uregistrert i leiligheten til kjæresten min – og derfor aldri tatt stilling til hvor vanskelig det ville komme til å bli å skaffe leilighet sammen.

Frem til nylig, har jeg heller ikke jobbet for et fransk firma – og derfor aldri tenkt over hvor vanskelig det skulle bli å opprette en fransk bankkonto.

La meg tørke svetten av panna og puste dypt ut før jeg fortsetter å skrive.

For å leie leilighet i Frankrike, må man ha fast stilling. Både Julien og jeg har midlertidige arbeidskontrakter. Selv en ett-årig kontrakt regnes som midlertidig jobb, bare så det er avklart.

Har man en CDD-kontrakt (midlertidig), må man ha verge for å kunne få leid en leilighet. Foreldrene dine kan fungere som verge. Har man ingen “foresatte” som kan hjelpe deg i en slik situasjon, kan du like greit bare pakke og dra hjem. Eller flytte inn til en annen person som allerede har leilighet.

Og så var det bankkontoen da. Har man ikke bevis på permanent adresse (regning fra strømleverandør eller husleie), får man ikke opprettet konto. Mobilregning eller vanlig post levert til adressen din, i ditt navn, er ikke gyldig som bevis. Ei heller arbeidskontrakten din.

I dag dro jeg til banken med et håp om å opprette en fransk bankkonto. Om en uke kommer jeg til å prøve igjen. Igjen og igjen.

Fordi, vil man virkelig bo i Frankrike må man smøre seg med tålmodighet og kjempe seg gjennom byråkratiets virvelvind.

tatoveringer

IMG_20170807_193821.jpg

smil

IMG_20170606_173753

De av bildene som ikke er av meg, er også tatt av meg og er fra romantiske Paris (øverst) og nydelige Narbonne i sør (nederst)

 

 

 

 

Slutt på pendling?

Halv sju. Tom mage, men nydusja og nysminket. Med ferdigpakket koffert og stressnivå på høygir, løp jeg i all hast på mine høye hæler. Klikk-klakk, klikk-klakk, klikk-klakk. Julien som er høy og langbeint, behøvde ikke å løpe. Ett steg for ham er tre steg for meg.

Vi hastet oss av gårde til trikken og videre til flyplassen. Nok en gang forlot vi en Airbnb-leilighet. Nok en gang forlot vi Toulouse.

Forhåpentligvis er dette siste runde med pendling frem og tilbake før vi endelig får slått oss til ro. Om et par uker starter jeg jo tross alt i denne nye 9-4 tilværelsen min, med rutiner og kolleger og det hele.

På flyplassen i Paris ventet svigerfar på oss. Med den beste gaven jeg kunne tenke meg, akkurat der og da. Ferske bakevarer, pain au raisin og chausson aux pommes i en hvit liten papirpose. Frokost. Endelig!

Etter å ha løpt til trikken og videre gjennom flyplassen og halvsovet meg gjennom en 50 minutters flytur, var det virkelig godt å få i seg noe mat.

Godt plantet i sofaen, titter jeg nå gjennom alle bildene jeg har tatt i Toulouse – de eneste souvenirene jeg har tatt med meg fra byen, med unntak av et par øredobber som jeg ikke klarte å motstå da jeg så dem i butikkvinduet. En søt liten boutique drevet av en trivelig dame som syntes det var så hyggelig å få en nordmann på besøk. Mademoiselle, vous avez des beaux yeaux, sa hun. Å få høre at man har fine øyne er jo alltid koselig – salgstriks eller ei.

Det er uansett hyggelig å flytte til en by hvor selgere gir deg komplimenter, og fremmede gir deg en hjelpende hånd og et smil når du trenger det. Om vi alle var like snille mot hverandre, ville verden vært et bedre sted.

øredobber

blomstrete body

makroner

vinduskarm

iskaffe

byen

 

Derfor er jeg mer lykkelig av å bo her enn i Norge

Selvsagt savner jeg Norge. Uten tvil.  Jeg savner å spise rykende ferske (eller oppvarmede frosne) kanelboller og skolebrød på kafé, mens jeg titter ut vinduet og ser på folk som passerer meg og trikken som kjører forbi, i Oslo.

Jeg savner å vandre fra bod til bod og smake på ulike småretter mens jeg nyter livet (og noe godt i glasset) på Gladmat-festivalen, i min kjære hjemby Stavanger.

Jeg savner å gå tur i skogen, spise Kvikklunsj og drikke litervis av Tine iskaffe.

Jeg savner å høre alle de ulike dialektene, dra på hyttetur og grille med engangsgrill.

Jeg savner fossefall, fjorder og våre mange vakre fjell.

Jeg savner familien og venner og alle jeg har mistet kontakt med etter at jeg dro.

Likevel er jeg mye mer lykkelig her i Frankrike enn jeg noen gang har vært hjemme i Norge. Ikke bare fordi jeg elsker å snakke fransk, kjæresten min er fransk og franske makroner smaker best i Frankrike. Men…

Å bo i Frankrike gjør meg lykkelig fordi…

  • Bondemarked er triveligere enn å handle på butikken. Uansett hvor i landet du befinner deg, vil det flere ganger i uka være mulig å handle økologisk frukt og grønt, juice, ferske bakervarer, ost, kjøtt – og nydelige blomster, på store, varierte bondemarked (fra tidlig på morgenkvisten til utover ettermiddagen). Et av mine fineste minner fra Paris er for eksempel en gang da jeg hadde vært ute på byen med ei venninne, og overnattet hos henne. Kjæresten hennes (som er bestevennen til typen min) valgte å bli hjemme, og sto opp tidlig for å handle på markedet. Venninna mi og jeg våknet opp til fersk frukt, ferskt brød og blomster som ventet på oss på kjøkkenet. Kun min egen type klarer å gjøre meg gladere enn det der! blomster
  • Paris er så stort, så spennende, så annerledes. Selv om jeg har valgt å forlate hovedstaten til fordel for Toulouse i Sør-Frankrike (selv om vi ikke enda er på plass der nede), så kommer Paris alltid til å ha en plass i hjertet mitt. Jeg har jo tross alt bodd der i over 2 år og opplevd alt fra språkskole, jobb, nye venner, uteliv, restauranter, cabaret, teater, kino, shopping, monumenter, muséer, gallerier og ja, alt. paris utsikt
  • Å reise på ferie innenlands er like spennende som å reise utenlands. Frankrike er et land med mye variasjon. Vil du tilbringe en langhelg eller en uke på et koselig høyfjellshotell med peis og pjuskepledd, kjøre slalom og spise fondue eller raclette? Dra til Alpene. Vil du besøke koselige små byer hvor alle hus minner om dem man finner i eventyr (og i Skjønnheten og Udyret)? Dra til Alsace. Vil du på badeferie? Dra til for eksempel Cabourg eller luksuriøse Deauville i nord, eller til Nice og Cannes i sør. Vil du besøke vingårder, slott og historiske monumenter – dra hvor som helst i landet, gjerne til det fantastiske Loire distriktet. alsace regionen
  • Maten. Trenger jeg å si noe mer? Jeg har lagt på meg 10 kilo etter at jeg flyttet hit. Og det er virkelig en bittersøt følelse. Kaker, desserter, sjokolade, ost. Det er mine store synder, men fy faen (unnskyld språket) så digg det er å synde, i så fall. I tillegg til at hvert distrikt i Frankrike har sin sjarm og sine særpreg, er også maten og regionale spesialiteter totalt annerledes fra sted til sted. franske kaker

Selfølgelig, å bo her har sine ulemper på samme måte som det har sine fordeler. Dette landet er på ingen måter perfekt. Det er det ingen land som er. Men det er her jeg har funnet lykken. Og det er det denne bloggen handler om. Lykke.

cabourg stranden

tulipaner frankrike