Nesten i mål

Tirsdag morgen, jeg har tatt buss til et industriområde på utkanten av Toulouse for å gjøre det jeg i flere uker har ventet på å få overstått, riktig nok hadde jeg trodd jeg skulle få dose nummer to i den idylliske byen hvor jeg seks uker tidligere fikk mitt første stikk. Men nei, jeg har blitt flyttet bort fra Canal du Midi og de vakre grønne omgivelsene, og befinner meg i stedet i et område fullt av kontorbygg og trafikkerte veier. Og lite annet.

En sykepleier måler temperaturen og sjekker blodtrykket, hun noterer, forteller meg at alt er normalt. Hun spør om jeg er allergisk mot medikamenter, jeg forteller at enkelte antibiotikakurer har gitt meg utslett på magen, og jeg forteller om kremer og såper som har forårsaket eksemutbrudd på hendene, spesielt mellom fingrene. Hun nikker, noterer, og sier at de vil holde ekstra godt øye med meg de neste tjue minuttene. Med et smil sier hun at alt sannsynligvis vil gå helt fint, siden jeg ikke fikk noen bivirkninger etter første dose.

Også denne gang går alt bra. Mens jeg sitter ventende på la salle de surveillance, overvåkningsrommet, hører jeg moren til en gutt i begynnelsen av tenårene be om hjelp fra en lege, gutten har vondt i hodet, så vondt at han ikke klarer å sitte oppreist lenger. Sykepleierne flytter ham over i en rullestol og triller ham ut fra rommet. Han er den eneste av de mange menneskene der inne som har fått en umiddelbar reaksjon.

Det har nå gått fire dager siden jeg ble fullvaksinert, fire dager hvor jeg har vært travelt opptatt med forberedelser til min månedslange norgesferie, jeg har ordnet med apostille på vigselsattesten som jeg burde ha levert inn til skatteetaten for lenge siden, jeg skal levere den så snart jeg er hjemme i Norge.

Hjemme i Norge, ordene gir meg en rar ettersmak. Jeg er redd for at jeg nå, etter å ikke ha vært i hjemlandet på to og et halvt år, vil oppleve et omvendt kultursjokk i langt større grad enn tidligere. Ingen apéro i form av vin eller øl eller en cocktail og snacks før lørdagens middag, og jeg vet jeg vil risikere å bli sett rart på om jeg hilser og vinker til alt av naboer og bussjåfører og alle andre som krysser min vei i løpet av en dag. Det vil bli uvant å ikke snakke fransk til enhver tid, og ikke lenger kunne betale så lite som to hundre kroner for forrett, hovedrett og dessert på restaurant.

Jeg har blitt vant til alt dette, livet på det franske sørvestlandet, piknik ved elvekanten på en varm sommerkveld, en piknik bestående av rødvin, oliven og ferske baguetter med leverpaté. Nå skal jeg hjem, erstatte denne franske versjonen av piknik med vår norske, drikke cider eller pils, fyre opp en engangsgrill og kose meg med pølser eller hamburgere.

Det vil bli fint å endelig kunne klemme familien min igjen, spise brødskiver med taffelost og gräddost og drikke iskaffen som jeg pleide å kjøpe hver eneste dag da jeg fortsatt bodde i Norge. Jeg gleder meg til å handle gamle bøker fra Løvås Bruktbu og nye bøker fra bokhandlerne i Stavanger sentrum, og til å spasere gjennom den hvite gamlebyen og regnbuefesten som vi kaller Fargegata. Jeg aner ikke hvilke barer og restauranter som fortsatt eksisterer i byen, jeg aner ikke hvilke som har gått konkurs, for jeg har jo ikke sett Stavanger, ei heller noen andre norske byer, siden juleferien i 2018.

Ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg ser frem til å endelig scanne QR-koden på flyplassen, for den er det nærmeste vi i dag kan kalle en billett til frihet. Fingrene krysses for at alt vil gå som planlagt, for at savn og hjemlengsel blir erstattet med glede og latter rundt middagsbordet hjemme hos familien.

Og mamma, om du leser dette, vit at jeg gleder meg til hver eneste aktivitet som vi i løpet av måneden vil finne på sammen, vit at jeg gleder meg til hvert eneste måltid, hver eneste samtale, hver eneste kaffekopp.

Gaillac; et av mange fine steder kun et steinkast unna der vi bor!

Å sette seg inn i bilen, spent og full av forventninger, klar til å kjøre en femti, seksi eller åtti minutters lang kjøretur fra der man bor, i retning et nytt og spennende sted – ja, det er en følelse jeg først lærte å kjenne på etter å ha flyttet til Frankrike.

Spesielt nå, etter å ha flyttet til Toulouse, har jeg utviklet en ønskeliste som ser ut til å bli lengre og lengre for hver uke som går. Her i Sør-Frankrike finnes det endeløse muligheter for romantiske helgturer, kreative utflukter, vinsmaking, slottsbesøk, fine turer i naturen – kunst, museer og fantastisk arkitektur. Og mye av dette er kun et lite steinkast unna der vi bor. Hvor fint er vel ikke det?

I går tok vi oss en tur til Gaillac; kjæresten min, foreldrene hans, og jeg. For å besøke lanternefestivalen (festival des lanternes) og for å handle inn vin av ypperste kvalitet. Vin som kan ligge og godgjøre seg i vinkabinettet vårt i flere måneder, og kanskje år, for å bli enda bedre i smak, og enda høyere i verdi.

I går var jeg hakket nær å fryse buksa av meg, mens vi vandret rundt og beundret all magien, all den vakre dekorasjonen som lanternefestivalens hadde å by på. Vi vende tilbake neste år, en dag hvor sola ikke bare skinner, og himmelen ikke bare er blå, men en dag hvor denne sola også vil varme oss, og denne blå himmelen vil være et tegn på vår og mildere vær.

Elven Tarn renner gjennom byen, og kanskje er det nettopp elven som har lokket til seg den sure vinden som vi fikk en heftig smakebit på i går?

Smakebit på deilig mat fikk vi for øvrig også i går, når man først er inne på ordet “smakebit”. La Table du Sommelier (oversatt; vinkelnerens bord) serverte oss et fantastisk middagsmåltid bestående av oksekjake-ravioli i rødvinsaus til forrett og andeconfit i bretzel-burgerbrød til hovedrett. Desserten valgte vi heller å ta hjemme. Kaffe, eggelikør og sjokolade fra et lite chocolaterie på hjørnet fra der vi bor. Ah, sjokolade. Min store synd. Jeg både elsker og hater hvor glad jeg er i nettopp dette.

Vandrelysten har roet seg littegrann etter gårsdagens utflukt. Men når det er sagt, gleder jeg meg vanvittig til helg og tur til Barcelona!

(deler i dette innlegget bildene jeg tok i Gaillac)

grafitti

sør frankrike

tarn elven

vin

kirke

vinsmaking

restaurant

hus frankrike

spisested