Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Bryllupsgjester i Normandie

Vakre Normandie med sine halvtømrede hus, sine idylliske landsbyer og badebyer, sin frodige natur og sine mange epletrær. De bærer frukten som brukes til produksjon av Calvados og cider. Normandie er dessuten kjent for sine mange deilige oster, deriblant den verdenskjente hvitmuggosten camembert.

Selv om jeg elsker å besøke Normandie som turist, var det ikke derfor vi var kommet dit i denne omgang. Vi var kommet for å gjøre noe enda finere, nemlig feire kjærligheten, feire at to mennesker som tålmodig hadde ventet i over et år og utsatt bryllupet tre ganger, endelig kunne ikle seg dress og brudekjole, gå opp kirkegulvet og gi hverandre sine “ja”.

Deres store dag startet med en seremoni i den katolske kirken i landsbyen Dammartin-en-Serve. En lang seremoni med flere salmer, bønner og sang, deriblant min første “Fader vår” på fransk.

Brudeparet var nydelig, hun iført en kjole med lekre detaljer og en utringning som hun selvfølgelig dekket til med både bolero og brudeslør i kirken. Han iført marineblå dress og ferskenrosa skjerf, deres vitner i matchende ferskenfargede detaljer. Alle fikk vi dessuten tildelt hvert vårt munnbind i nettopp denne fargen.

Munnbind er ikke lenger obligatorisk utendørs i Frankrike, men i kirken hvor det lett kan oppstå smitte under sang, var det høyst nødvendig å dekke til nese og munn.

Etter seremonien i kirken var over og brudeparet gift i Guds øyne, dro vi videre til Manoir Henri IV, den sjarmerende herregården hvor kveldens vin d’honneur og middag stod for tur.

Herregården var som hentet fra et eventyr, et eventyr som brått skulle rammes av regnvær, noe som dessverre ikke er uvanlig i de nordre deler av Frankrike. Heldigvis var vi alle under et halvtak på det regnvåte tidspunktet, godt i gang med å drikke champagne, spise kanapeer og prate med de andre gjestene.

Da regnskyene omsider forsvant og lot sola slippe til, løp brudeparet ut på gresset sammen med fotografen for å rekke en ordentlig fotoseanse i forkant av et eventuelt gjensyn med regnet. Med den nydelige herregården og store, grønne trær i bakgrunnen, fikk paret foreviget den store dagen, kjærlighetens dag. Også vi gjester fikk være med på en rekke bilder, før vi alle ble invitert inn til den flotte spisesalen hvor kveldens middag ble servert.

Hvert bord var dekorert med duftlys, lekre orkideer og med sukkulenter i gave til alle bryllupsgjester, en moderne vri på det tradisjonelle, og ikke minst en hyggelig oppmerksomhet. Tomatsalat og toast med chèvre ble servert til forrett, samtidig som kveldens toastmaster inviterte til quiz for å teste vår kunnskap om brudeparet.

Kveldens meny kunne deretter by på andefilet med potetstappe og sesongens grønnsaker, mens brudeparets nærmeste presenterte sin hjemmesnekrede videomontasje av oppveksten til brud og brudgom på projektor. Gjennom disse bildene så vi at de begge fra ung alder elsket alt av ekstremsport og idrett, begge har de alltid elsket å reise (de møttes for første gang da de begge var i Martinique for å dykke), begge var de skoleflinke og begge hadde de, og har fortsatt, en stor vennekrets.

Til dessert fikk vi makroner, crème brûlée og panna cotta med pasjonsfrukt. Musikken ble rundt dette tidspunktet høyere, og brudeparets første dans ble gjennomført til låta “shape of you” av Ed Sheeran.

For første gang på altfor lenge fikk jeg oppleve gleden av å få lov til å danse meg gjennom en lørdagsnatt. Også Julien danset, han som vanligvis aldri lar sine bein røre dansegulvet. Vi sang og danset og lo, og like rundt to forlot vi lokalet for å bli vitne til en vakker overraskelse på den sorte nattehimmelen.

Fyrverkeri. Vakkert fyrverkeri, som om det skulle vært nyttårsaften, nasjonaldagen, alle merkedagene som vi i fjor gikk glipp av. Himmelen glitret i rødt, blått, grønt og gult, med innslag av rosa og lilla. Med stjerner i øynene, måpte jeg begeistret. Julien la armen sin rundt meg og smilte.

Ja, vi var kommet for å feire kjærligheten mellom to mennesker, men vi forlot Normandie med så mye mer enn bare gleden over å ha vært vitne til deres viktigste dag. Vi forlot Normandie med stor takknemlighet og med en nyvunnet optimisme for tiden vi har i vente. Min nye sukkulent vil være det symbolet jeg fra nå av vil se på hver gang jeg trenger en påminnelse om at alt vil bli bedre og bedre for hver dag som går.

Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!

Søndagstur til Crozon

Søndag. Som dere vet, holder butikker og spisesteder fortsatt koronastengt (frem til i morgen), alt har de siste seks ukene derfor vært som en uendelig søndag. De eneste som holder åpent er butikkene som tilbyr matvarer, deriblant de enorme kjeks-og kakebutikkene på utkanten av byer og bygder, de lokker til seg forbipasserende bilister, turister. Været som møtte oss da vi tidlig søndag formiddag gikk ut døra, vil jeg beskrive som fargeløst, grått og vått, kjølig og trist, det motsatte av hva vi hadde sett for oss da vi først planla å tilbringe dagen utendørs.

Likevel dro vi til den vakre halvøya Crozon, uten regntøy, uten skjerf, jeg med hvite bukser, ham uten genser under jakken, som to dumme turister som ikke forstår hvordan naturen fungerer, turister à la dem som går tur i den norske fjellheimen iført sandaler, de som må hentes ned med helikopter fordi de ikke klarer å komme seg ned på egenhånd.

Jeg overdriver selvfølgelig, det gjør jeg jo ofte, men jeg følte meg som disse menneskene i mine hvite jeans og tynne jakke, for da vi ankom Cap de la Chèvre, innså både han og jeg at vi var de eneste som hadde tatt turen dit uten å være utstyrt med fjellsko og regnjakke. Den relativt flate turstien var heldigvis ikke problematisk å følge iført alminnelige joggesko, vi skulle jo ikke vandre flere kilometer eller klatre oppover eller nedover en haug med glatte steiner.

Regnværet forsvant dessuten etter hvert og lot oss få fred en liten stund. Og himmelen, den ble plutselig blå. Enn så lenge.

Planen var å se minnesmerket som speider utover Atlanterhavet fra halvøyas ytterste punkt, et monument bygget for å hedre de falne marinesoldatene som kjempet under andre verdenskrig, et minnesmerke formet som en flyvinge.

Jeg dekket mine ører med hendene i et forsøk på å stenge kulden ute, mens jeg fulgte etter Julien på den lille turstien som ledet oss fra et utsiktspunkt til det neste. Selv om øreflippene var kalde, selv om jeg fryktet at regnet snart skulle falle over oss igjen, var jeg glad for å være der. Glad for at ikke tanken på regnvær hadde påvirket motivasjonen. Selv med hvite bukser og uten dekket hals var det deilig å høre havet synge, jeg smilte fornøyd der jeg nøt synet av bølgene som slo mot klippene, de minnet meg om kysten der hjemme, en kyst så altfor langt borte, et hjem så fjernt fra det stedet jeg i dag kaller mitt hjem.

Fra Cap de la Chèvre, kjørte vi videre til Pointe de Dinan og ble møtt med en ny, kraftig regndusj som ikke gav seg før en halvtime senere. De tretti minuttene det skulle ta før regnværet tok seg en pause, ble tilbrakt ventende i Audien vår. Ei låt ved navn “Sun is shining” begynte plutselig å spille over høytalerne i bilen, ironien fikk oss til å bryte ut i latter før vi ristet på hodet med et felles sukk. Sun ain’t shining, det kunne vi begge skrive under på.

Ventetiden skulle heldigvis vise seg å ikke være forgjeves, for vi kom oss omsider ut for å se den flotte utsikten fra Pointe de Dinan og deretter Pen Hir, før regnværet igjen ble så kraftig og så horisontalt at vi ikke lenger hadde lyst til å være utendørs.

Vi takket for oss og forlot Crozon for å handle kjeks og småkaker, før vi deretter dro tilbake til Concarneau for å varme oss under det gule pleddet på den altfor trange sofaen i vår lille airbnb. Kveldens middag ble hverken lokal eller spesielt original. Vi bestilte pizza fra Dominos og så en dokumentar på TV, og kunne ikke bedt om noe bedre på en søndagskveld hvor det alminnelige hverdagslivet er milevis unna.

Fra søndag til mandag, en mandag lik en søndag, men likevel så ulik alt annet den siste tiden. For første gang siden september fikk jeg endelig sett min beste venninne igjen. Mer om det i neste innlegg!

PS. Små oppdateringer fra bilferien publiseres daglig på Instagram. Følg meg gjerne, om du vil være med videre på ferden @kristine.in.france

En april som den forrige

I år som i fjor, er april en måned hvor alt holdes stengt og alle har blitt bedt om å holde seg hjemme så mye som mulig. Mange velger likevel å trosse forbudene og møtes i parken eller ved elvekanten for å kose seg på piknik i sola.

Påsken er for lengst over, men jeg har fortsatt ikke lest ferdig årets utvalgte påskekrim. Jeg har egentlig ikke lest så mye i det hele tatt, eller gjort så mye annet enn å skrive manus, fortsette jakten etter bolig, vanne planter og sykle tur.

Vårlufta er full av pollen, jeg nyser og snufser på innsiden av munnbindet. Øynene svir, maskaraen renner, min kjære stiller fortsatt det samme spørsmålet år etter år, forundret ser han meg i de irriterte øynene og sier at han ikke visste at jeg reagerer på pollen. Hver gang svarer jeg at jo, det har han da alltid visst. De siste årene har jeg dessuten dratt frem minner fra da vi var på safaricamp i Sør-Afrika som eksempel, da jeg omtrent ikke klarte å se ordentlig gjennom mine rennende øyne, jeg klarte så vidt å puste på grunn av de mange gule trærne som prydet området rundt suvenirbutikken og hurtigmatkjeden, det eneste stedet på campen hvor vi hadde tilgang til WiFi.

Jeg nevner Sør-Afrika hver eneste gang han betviler min allergi, jeg gjenforteller historien om da jeg måtte kjøpe nesespray og øyedråper i suvenirbutikken og legge meg i safariteltet med hodet mitt i hans fang, kjenne ham dryppe øyemedisin ned på øyeeplene mine.

Nå har vi endelig begynt å planlegge vår neste ferietur, en første ordentlig ferie en amoureux på altfor lang tid, alt med gratis kansellering om coronasituasjonen skulle bli verre, om nedstengingen blir forlenget. Vi reiser ikke ut av Frankrike, vi reiser ikke med offentlig transport, men tar oss heller en to ukers bilferie langs vestkysten.

Mer vil jeg ikke røpe riktig enda, men jeg ser frem til å få kommet meg bort når landet endelig åpner igjen, til å puste inn den friske lufta ved Atlanterhavskysten og dra på båttur og overnatte i et fyrtårn sammen med min kjære. En bilferie og en rekke spennende eventyr, en etterlengtet trøst etter flere måneder med altfor mange skuffelser.

En av årets store skuffelser er den andre utsettelsen av bryllupsfeiringen, jeg hadde gledet meg til å se familie og venner og det hele skulle finne sted den tjuefjerde april, førstkommende lørdag. Trist var det å måtte utsette nok en gang, vårt sensommerbryllup skulle bli et vårbryllup og blir nå, om alt går etter planen, et høstbryllup.

Vi reiser ikke på biltur før om tre uker, så vi har fortsatt mer enn nok av tid til å både se etter ny leilighet og prøve å holde oss i form, noe som har vært lettere sagt enn gjort med alle disse nedstengingene. Heldigvis har jeg sykkelen min som fører meg dit jeg skal og en yogamatte som jeg nesten aldri gidder å bruke. På de fineste solskinnsdagene burde jeg dessuten ikke hatt noen unnskyldning til å ikke være i bevegelse, jeg med mine friske bein og altfor mange par joggesko.

Selv med pollenallergi er det viktig å komme seg ut i vårsola og fylle kroppen med vitamin D.

Til de av dere som er nysgjerrige på skriveprosjektet mitt, vil jeg bare si at manuset er så godt som ferdigskrevet, men vil bli kraftig redigert både en og to ganger før jeg sender det til et forlag. Selv om jeg gjerne har lyst til å skrive en koselig reisedagbok/memoir i fremtiden, har jeg i denne omgang gravd frem min mørke side og skrevet dystopi. Om forlagene takker nei, vil jeg publisere den som ebok.

Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

En spøkelseshistorie fra soverommet vårt i Pézenas

Som nevnt tidligere, feiret vi nyttårsaften i den historiske byen Pézenas, Julien, hans foreldre og jeg.

Vi, og noen eller noe som gjorde flere forsøk på å kommunisere med oss. Da spesielt natten før vi skulle pakke koffertene og reise tilbake til Toulouse.

Som nevnt, tilbrakte vi fire netter innenfor de fire veggene til et av byens viktigste landemerker, Hôtel D’Alfonce, som ikke er et hotell i det hele tatt, men en privateid bygning (og et tidligere hjem for kongelige men også et teater) hvor huseierens onkel bor i overetasjen, mens hele etasjen under rommer en leilighet som leies ut via nettportalen Booking.com. Hundre-og-åtti kvadratmeter med historie helt tilbake til 1600-tallet, oppusset og innredet med nytt og gammelt i fin harmoni, antikviteter og moderne interiør, side om side.

Leiligheten rommer to bad, tre soverom, enorme korridorer, stue, pianorom, kontor, kjøkken og en nydelig balkong. Ulempen med en leilighet som denne er at man definitivt vil gå seg vill i starten, der man åpner den ene døra etter den andre for å bevege seg fra en korridor til den neste, som i en labyrint. Eller et Escape Room.

Fordelen med en slik leilighet er, om man snur labyrint-opplevelsen til noe positivt, hvor enkelt det er å snike seg unna sine reisefølger for å få alenetid i fred og ro, bak flere lukkede dører, uten å bli forstyrret. En undervurdert luksus for oss som har blitt delvis traumatisert etter å ha tilbrakt ikke bare én, men to lockdowns innestengt i en liten toroms-leilighet i Frankrikes fjerd største by.

Noe som kanskje også er greit å vite om leiligheten, nærmere bestemt det største soverommet, det som fra midten av 1600-tallet tilhørte Baronen av Clairac og Entraygues, er at det skjer underlige, uforklarlige ting på rommet.

Soverommet er en såkalt en suite, soverom med bad, separert med en antikk skillevegg, hvor badet rommer både et vintage badekar og moderne dusj, toalett, vask og rikelig med skapplass.

I løpet av de fire nettene på Baronens rom, opplevde vi til stadighet en underlig lukt (som kunne minne om kokt kål) som kom og gikk, og forflyttet seg til ulike deler av rommet til ulike tidspunkt. En følelse av kulde, kunne vi også plutselig kjenne på våre kropper, som et lite vindkast, selv om vinduene var lukket og radiatoren stod på fullt til alle døgnets tider.

Under vår siste natt i Pézenas skjedde det mest underlige jeg noen gang har opplevd.

Midt på natten slo dusjen seg på, helt av seg selv. Vannet dryppet i høy hastighet, mer og mer vann, raskere og mer høylytt, i om lag fem minutter, til det sekundet jeg reiste meg for å gå og sjekke. Da ble det plutselig helt stille. Som om noen prøvde å narre meg, men det var jo ingen der, ingen andre enn Julien som lå under dyna, sammen med meg.

Jeg lukket øynene og pakket dyna godt rundt meg. Nervøs, forsøkte jeg å ignorere det som akkurat hadde hendt, tenke ut en logisk forklaring, noe realistisk, for spøkelser finnes jo ikke. De gjør jo ikke det?

Knapt to minutter var gått før en lyd fylte rommet, lyden lignet den man hører når man beveger sine våte fingertupper mot kanten av krystallglass. Det høye volumet vekket både Julien og meg, som begge reiste oss fra senga og beveget oss rundt i rommet med spissede ører, for å finne ut hvor lyden kom fra.

Den skulle vise seg å komme fra radiatoren, uten at vi kunne forklare noe videre hvorfor eller hvordan. Julien var uansett fast bestemt på at absolutt alt kunne forklares om vi bare letet dypt nok etter fakta i søkemotoren.

Jeg googlet i stedet “signs you’ve got a ghost”, tegn på at du har et spøkelse.

Nattesøvnen ble kortvarig. Ikke uforventet, endte jeg opp med å drømme om spøkelser og paranormale aktiviteter, noe jeg fortalte Julien sine foreldre neste morgen. De trodde ikke på et eneste ord av historien om alt som hadde hendt den natta, timene før jeg sovnet. Det hjalp ikke stort at Julien, selv om han bekreftet at alt sammen hadde hendt, at det ikke bare var jeg som var blitt helt koko den siste tiden, lo det hele bort og kysset meg på hodet. Som om jeg var et uskyldig lite barn som ikke vet bedre enn å tro på fantasifigurer. Et naivt barn som er redd for tegneserielignende laken-kledde spøkelser.

En lettelse var det derfor å høre fra huseieren selv, da vi ved utsjekk fortalte ham alt sammen, at dette ikke var første gang noen hadde opplevd noe unormalt på det konkrete soverommet.

“Nå kommer dere i hvert fall aldri til å glemme Pézenas”, lo han.

Jeg skulle egentlig dele en rekke bilder fra de sjarmerende gatene i Pézenas, men ble så oppslukt i min egen spøkelseshistorie at jeg glemte å skrive noe som helst om byen, i det hele tatt. Da sparer vi det til neste gang!

Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.