Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

Håpet om at det finnes optimisme også i alt dette

Tjuesjette januar, hans bursdag, en begivenhet som vi egentlig skulle ha feiret på en Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse, Py-r er spisestedets navn. Vi skulle pynte oss i finstasen og ta metroen inn til sentrum for å deretter spasere hjem igjen etter endt sju-retters middag. En vinterkald spasertur under den klare stjernehimmelen, distrahert fra kulden, det kunstneriske måltidet fortsatt i våre tanker. Vi ville ha pratet om de mange smårettene, om hvor romantisk denne tirsdagskvelden hadde vært, noe tirsdager vanligvis aldri er, jeg ville spurt ham hvilken rett han likte best og gledet meg over å besvare samme spørsmål tilbake.

Men som vi alle vet, vil nesten ingenting av det som skulle ha vært, lenger la seg gjennomføre. Ikke før det store flertallet av verdens befolkning er vaksinert og vi endelig vinner denne krigen mot vår usynlige fiende. De franske myndighetene holder fortsatt landets restauranter stengt, og det gjeldende portforbudet tillater oss ikke å vandre rundt utendørs etter klokka seks. Middagsreservasjonen ble som forventet avlyst, og bursdagspresangen jeg hadde planlagt, risikerer også samme skjebne.

Ikke nok med at jeg hadde gitt ham fire poloskjorter hvorav tre av dem ikke passet i størrelsen og byttelappen med et uhell var blitt kastet i søpla, jeg hadde også reservert to netter i en bolig med innendørs svømmebasseng, en helgetur planlagt for februarmånedens siste helg, en helg som vi nå risikerer å måtte tilbringe innestengt i vår stue, om en tredje lockdown blir innført neste uke.

Før hans bursdagsfeiring endte i en unødvendig krangel over små bagateller, en konsekvens av flere søvnløse netter og bekymringsfulle dager, hadde vi i det minste rukket å hygge oss med en god middag. Kalvekjøtt i trøffelsaus, med pommes dauphines og fylte champignoner, og grunnet omstendighetene, altfor mange glass Saint-Julien, årgang 2006. Vi avsluttet måltidet, og krangelen, over kveldens dessert, kaker fra et pâtisserie i nabolaget.

Jeg hadde egentlig lovet å diske opp med hjemmebakt kake til det nå 31 år gamle bursdagsbarnet, samtidig som jeg hadde lovet meg selv å bruke mer tid på både matlaging og husarbeid, spesielt sistnevnte, men motivasjon har vært en mangelvare de siste ukene. Det eneste jeg for tiden har energi til å gjøre, er å lese bøker, sykle langt og lenge langs Garonne-elven og Canal du Midi, og skrive videre på manuset som jeg håper en dag vil bli en roman.

Tjuesjuende januar. Søvnløse netter har det som nevnt blitt mange av det siste året. Bekymringene lyder som et ekko i mitt sinn, engstelse rundt coronasituasjonens utvikling, nedstenginger, vaksineforsinkelser, reiserestriksjoner og virusmutasjoner, tanken på å nok en gang måtte utsette bryllupet skremmer meg, knuser mitt hjerte, og på toppen av det hele våknet jeg til en mindre hyggelig nyhet, en epost fra Pôle Emploi, avslag på søknad om finansiering av kurs.

Med andre ord, står jeg på stedet hvil når det gjelder jobb og videreutdanning.

Som om ikke dette var nok, hadde Julien fortsatt ikke fått noe videre informasjon om egen arbeidssituasjon, om han ville ha en jobb å gå til fra og med neste mandag, eller om han allerede til uka ville bli permittert eller flyttet til en annen del av landet.

Neste dag, altså i dag, fikk han heldigvis vite at han vil fortsette i samme stilling. Inntil videre.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når situasjonen er så uforutsigbar som den er, men vi prøver så godt vi kan å redde oss selv og hverandre fra å bli altfor negativt påvirket. Mens vi smører oss med tålmodighet og venter på at den verste stormen skal passere, leter vi etter positivitet i selv det negative, for det finnes jo som oftest et håp selv i det som er vondt og vanskelig.

Jeg velger å tro, for håpets skyld, at skjebnen hele tiden har hatt andre planer for oss begge, at dette er det dyttet han trenger for å utvikle seg karrieremessig, i stedet for å stå på samme sted som han har gjort de siste tre årene. Kanskje var det heller aldri meningen at jeg skulle utdanne meg til å bli Community Manager. Tanken på at det forhåpentligvis finnes noe enda bedre der ute for meg, gjør situasjonen så utrolig mye lettere å håndtere. Ja, det gjør meg jo faktisk spent på livet etter, den nye normalen som de kaller det.

Samtidig som både han og jeg forsøker å holde optimismen oppe så godt vi kan, benytter vi den friheten vi fortsatt har til å gjøre det beste utav de mulighetene som fortsatt ligger foran våre føtter.

I morgen drar vi derfor på helgetur til fjellet med bil, en nødvendig pust i bakken, en pause fra alt som nylig har hendt og alt som vi frykter vil skje. Med alle bekymringer på avstand, ser vi nå frem til å leke i snøen, ake ned snødekkede bakker og gå tur i skogen, en siste smak av naturen og livet utenfor asfaltjungelen på det som kan ende opp med å bli en ganske lang tid.

Eller ikke. Hvem vet.