I de sjarmerende østerslandsbyene på halvøya Cap-Ferret

Lørdag, den nittende. En mild septemberdag i Arcachon, med regnvær meldt utover ettermiddagstimene. En siste feriedag hvor vi tok oss en kjøretur langs bukten for å besøke ulike østerslandsbyer og fine severdigheter, hvor vårt siste stoppested skulle bli fyrtårnet syd på Cap-Ferret.

Vi startet dagen med en liten svipptur innom fiskehavnen i Biganos, et bittelite sted på den sørlige delen av Bassin d’Arcachon, kjent for sine fargerike trehytter som omkranser havnen, stripete små og mellomstore hytter.

Ved havnen så vi flere piknikbord, hvorav alle var tatt i bruk av par og familier som nøt formiddagens oppholdsvær og den fine utsikten mot de fargesterke hyttene som speilet seg i vannet. Baguetter, pålegg og oppskåret frukt på bordet, en fin liten piknik på et koselig sted.

Synet av baguettene gjorde meg sulten, så det passet meg derfor fint at vårt neste stopp skulle bli den lille østerslandsbyen hvor vi hadde planlagt å spise dagens lunsj, Andernos-les-Bains.

Østers måtte jeg selvfølgelig utelukke, intolerant som jeg jo er, men et godt fiskemåltid kunne jeg gjerne tenke meg. Aller først tok vi oss likevel en spasertur langs havnen, forbi de mange små hyttene som tilbyr østerssmaking, forbi de ulike østersbassengene, og helt til slutt en spennende omvisning på det lille østersmuseet ved havnen.

Vi spiste lunsj på L’Atelier, en fiskerestaurant ved østershavnen, hvor jeg nøt en deilig torskefilet med pikant chorizosaus og kremet potetstappe sammen med et glass tørr hvitvin fra Bordeaux.

Fisk er dessverre noe jeg altfor ofte velger bort på restaurant og aldri våger å tilberede hjemme, med unntak av fisketaco fra tid til annen. Fint var det derfor å spise på et sted hvor hele menyen var basert på ingredienser fra havet, en mulighet til å smake noe nytt og spennende.

Fra Andernos-les-Bains, dro vi videre til det som skulle vise seg å bli dagens høydepunkt, det skjulte paradiset L’Herbe, den vakreste landsbyen på Cap-Ferret halvøya.

En landsby full av små hytter i spreke farger, bebodd av fiskere og østersoppdrettere. L’Herbe blir under høysesongen flittig besøkt av turister. Alle må de, i løpet av kvelden, etter å ha smakt seg fornøyd på østers og hygget seg med vin og vakker utsikt mot vannet og den pittoreske trehyttebebyggelsen, forlate L’Herbe for å overnatte i nabolandsbyene eller i Arcachon.

Det eneste hotellet som finnes i L’Herbe, det flotte Hotel de la Plage som ble bygget i 1860, er nemlig ikke lenger et hotell, men en restaurant og bar ved navn Chez Magne, selv om fasaden fortsatt bærer sitt tidligere navn.

Apropos Chez Magne, som så enkelt betyr Hos Magne…Med et navn som dette undrer jeg om eieren er norsk. Magne er jo på ingen måter et fransk fornavn.

Vi tok oss en forfriskende drink på uteserveringen til dette historiske hotellet som nå tilhører Magne, hvor jeg fikk servert en ekstremt bitter Campari Spritz etter å ha blitt gjort oppmerksom på at baren var tom for Aperol.

Fra L’Herbe gikk ferden videre til vårt siste stopp, fyrtårnet ved Cap-Ferret. Hadde vi husket å søke opp åpningstidene på forhånd, ville vi ha rukket å besøke tårnet innvendig, men med bare ti minutter til rådighet fikk vi ikke gjort mer enn å se på fyrtårnet fra bakkenivå.

Kvelden ble deretter tilbrakt på den koselige restauranten Le Cabanon på utkanten av Arcachon, et siste måltid sammen ved vestlandskysten før hjemreise neste morgen.

Jeg bestilte et glass rødvin og lekker spekemat til forrett, før jeg deretter nøt dagens andre fiskemåltid, breiflabb med spekeskinke og parmesanrisotto.

Måltidet var nydelig, akkurat som kjøreturen langs bukten, akkurat som de fine stedene vi hadde rukket å besøke i løpet av dagen, østerslandsbyene og de fargerike hyttene.

Under morgendagens hjemreise skulle vi kjøre innom den lille byen Moissac og den kjente severdigheten Pont-Canal du Cacor. Mer om det i neste innlegg, før jeg går videre til å fortelle om forrige helg, om hvorfor vi endte opp med å tilbringe oktobermånedens andre helg i Paris.

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Rovfuglparken Donjon des Aigles og italiensk gjestfrihet hos L’Angelus

Etter en liten fottur i Pyreneene og lunsj på baskisk restaurant i Lourdes, dro vi videre til de gamle slottsruinene som huser rovfuglparken Donjon des Aigles, en park som er like spennende for oss voksne som for barn.

Vi var kommet for å se parkens fugleshow, hvor vi ble bedt om å være så stille som mulig og sitte helt i ro, for ikke å forstyrre eller stresse fuglene. Vi ble kjent med ulike fuglearter og deres egenskaper, en åtselgribb fikk blant annet demonstrere hvordan den bruker skarpe steiner som verktøy for å knuse strutseegg og forsyne seg.

Åtselgribb

En sekretærfugl løp rundt på gresset og trampet til slutt ihjel et lite bytte med sine kraftige spark. Hvordan den løp og hvordan den oppførte seg, fikk meg til å tenke på de langbente små krabatene i Jurassic Park. Dette må være noe av det nærmeste vi kommer dinosaurer i fugleriket.

Sekretærfugl

Fugletrenerne lot rovfuglene få flakse fritt blant publikum og høyt i sky. Flere av dem tok seg like gjerne en flytur langt, langt bort fra parken for å vende tilbake på et senere tidspunkt, når de selv skulle føle for det. De fleste av parkens ugler forlot slottsruinene til fordel for høye trær i nærområdet, hvor de ble sittende og observere resten av showet fra en behagelig avstand.

Ugler

Gribber, ørner, ugler, falker og papegøyer, både Julien og jeg knipset det ene fotografiet etter det andre, fine suvenirer som vi så frem til å ta med oss hjem. Gjerne skulle jeg også ha likt å tatt med meg en papegøye, men de har det nok bedre her i Pyreneene. Jeg unner ingen dyr det triste livet de ville fått her i vår trange leilighet i sentrum av Toulouse.

Etter fugleshowet dro vi tilbake til helgens Bed & Breakfast for å slappe av ved bassengkanten i et par timer, før kvelden ledet oss tilbake til Lourdes for å spise middag på en ekte napolitansk pizzeria.

L’Angelus, et familiedrevet spisested med italiensk live-musikk og åpent kjøkken. Vi ble ønsket velkommen av en smilende mannlig servitør med trang t-skjorte og muskuløse armer. Han introduserte seg selv som Luigi og plasserte to glass Lambrusco og et spekefat foran oss på bordet, aperitivo, huset spanderer.

Spekemat

Strålende fornøyde og imponerte over denne italienske gjestfriheten, smilte vi begge fra øre til øre der vi skålte med våre glass musserende rødt og studerte menyen, en enkel pizzameny med bare fem ulike varianter å velge mellom. Valget falt til slutt på Diavola og Ruccola, sammen med hvert vårt glass Chianti.

I stedet for to glass vin fikk vi ei hel flaske, huset spanderer resten, fikk vi beskjed om. Om Luigi var like generøs mot absolutt alle sine gjester, ville ikke restauranten overleve lenge. Med dårlig samvittighet hadde jeg bestemt meg allerede før pizzaen ble servert på bordet, for at jeg ville bestille også dessert og to glass Limoncello for å legge igjen litt ekstra penger hos denne italienske familien.

Pizza ruccola

Pizzaen kom, og smakte fantastisk godt med sin hjemmelagde tomatsaus og deilige bunn. Jeg hadde absolutt ikke plass til en søt avslutning, men ba likevel om å få se dessertmenyen. Vi fikk ingen meny, men dessert skulle vi få.

Limoncello var de dessverre utsolgt for, men Luigi kunne tilby farens hjemmelagde likør. Sammen med to glass likør fikk vi en dessert servert med to gafler foran oss på bordet. Vannbakkels med fyll av vaniljekrem, dekket med mørk sjokolade.

Profiteroles

Vi takket Luigi for gjestfriheten, måltidet og denne følelsen av å være tilbake i Italia, hvor min kjære og jeg feiret bursdagen min for to år siden, en romantisk kjærestetur som jeg så ofte lengter tilbake til. Spesielt i disse tider hvor det å reise utenlands er så fjernt, så vanskelig.

Etter en ettermiddag i rovfuglparken, dro vi neste dag videre til dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi overnattet i en romantisk lodge med utsikt mot parkens bjørner. Dette vil jeg selvsagt fortelle alt om senere!

Ugle

Fuglepark

Vinger

Fuglekrig

Ara

Sekretærfugl

 

 

Det fineste brunsjstedet og tanker rundt reiserestriksjonene

Fra vinsmaking på fredagskvelden til båttur på lørdagen, søndagens lille oppmuntring bestod av et brunsjmåltid på den flotte grønne terrassen til spisestedet Le Troquet Garonne, bare en femten minutters gåavstand fra vår leilighet, i retning fotballstadionet til Toulouse FC.

Bak en anonym fasade like ved trikkestoppet Croix de Pierre, gjennom gulmalte restaurantlokaler og ut terrassedøra, der skjuler det seg et lite stykke eksotisme, et plaster på såret for alle oss som savner å reise på ferie til tropiske strøk.

Brunsj terrasse

Lenge hadde vi sett frem til å dra på bryllupsreise i slutten av oktober eller begynnelsen av november, noe som selvfølgelig ikke lenger vil være aktuelt før viruspandemien er under kontroll. Mauritius og Bali var før pandemien blant våre høyeste ønsker på lista, sammen med Tanzania og Costa Rica, ei liste som har endret seg drastisk i takt med nyhetsbildet.

Om situasjonen bedrer seg til våren, håper jeg vi får tatt oss en romantisk ferie sammen for å feire våre hvetebrødsdager, vår lune de miel, gjerne til Hellas, Kroatia eller kanskje den franske øya Korsika. Med coronaviruset fortsatt i bildet, er det per i dag vanskelig å si når og hvor vi vil kunne reise på ferie i april, mai eller juni, vanskelig nok er det å vite om jeg i det hele tatt vil få kommet meg hjem til Norge til jul.

Bare tiden vil vise hvor vi vil være i desember, og hva som vil hende på nyåret. Vi kan ikke annet enn å vente, vi har ikke noe annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av dagene, time for time, dag for dag, bittesmå steg, store bekymringer.

Brunsj kaker

Vi feiret søndagen med vår første brunsj på hele fem måneder og vårt aller første besøk hos Le Troquet Garonne. Lenge hadde vi vært nysgjerrige på dette stedet, og endelig var vi her. En kaffe til meg og kakao til Julien, begge ønsket vi ananasjuice fremfor appelsin eller eple. Servitøren plasserte en kurv full av godsaker foran oss på bordet, hvert vårt stykke sitronkake, sjokolademuffins, baguette og små viennoiseries, chocolatine og croissant. Kort tid etter fikk vi også to tallerkener servert foran oss, med eggerøre, bacon, salat, en liten skål med rødbetgaspacho, en annen med potetbåter, og en form for bakst med skinke og tomat.

Rldvrt

Helt til slutt fikk vi også yoghurt og fruktsalat til dessert. Fruktcocktail i lake, industrielt, ikke spesielt god. Yoghurten, derimot, fløyelsmyk og fin, ble servert med en syrlig og god bringebærsaus. Den røde sausen farget alt det hvite rosa, der jeg med min lille teskje rørte alt godt sammen før jeg puttet den i munnen. Visuelt lignet det nå på riskremen jeg gjennom hele barndommen, ungdommen og mesteparten av mitt foreløpige voksenliv har fått servert hjemme hos foreldrene mine til jul, riskremen som jeg alltid forsyner meg av to eller tre ganger, i jakten på mandelen, den magiske mandelen som er nøkkelen til vinnerpremien, et flaxlodd, siden ingen i familien liker marsipan.

Fint uteområde

Jeg savner Norge, mumlet jeg til Julien, der jeg slurpet i meg den siste kaffeskvetten. Den var kald. Han nikket. Han forstod hvor vanskelig denne perioden var for meg, hvor vanvittig trist det var å nå gå inn i den tolvte måneden siden sist jeg så familien min. Den gang i Danmark, for nå er det jammen meg over ett og et halvt år siden forrige gang jeg besøkte mitt hjemland.

Hjemlengselen vokser seg større og større for hver måned, og jeg kan med den antibac-desinfiserte hånden på hjertet si at jeg faktisk har et større ønske om å reise på besøk til Stavanger enn å dra på ferie til både Tanzania og Bali, akkurat nå.

Utenlandsturer er dessverre uaktuelt i ukene fremover, kanskje også flere måneder frem i tid. Vi trøster oss derfor med aktiviteter her i Occitanie-regionen, vinsmaking, båttur og brunsj.

Søndagsbrunsj

Hvorfor jeg dropper å reise hjem til Norge i sommer

Onsdag denne uka, den femtende juli, åpnet Norge grensene for EU. Lenge hadde jeg ventet på dette øyeblikket, lenge vurderte jeg å bestille flybilletter, ta første fly til Norge etter å ha vært borte fra mitt hjemland i ett og et halvt år.

Jeg hadde gledet meg til å tilbringe noen dager i hovedstaden, besøke Frognerparken og Aker Brygge, før jeg deretter ville ha reist på hyttetur et eller annet sted på sørlandet, kanskje Risør, og avsluttet ferien med hjemmekos hos familien min i Stavanger.

Ettersom jeg ikke lenger har en jobb å gå til men likevel får inn penger på konto fra arbeidsgiver, har jeg jo både tid og mulighet til å reise hjem på norgesbesøk for å være sammen med mennesker jeg ikke har sett på over ett år. Jeg hadde sett frem til å handle bøker og klemme mammaen min og nyte norsk natur og kose meg med nystekte kanelboller på kafé.

Så hvorfor har jeg ombestemt meg?

Å planlegge et septemberbryllup som fortsatt står i fare for å bli avlyst, er mildt sagt, unnskyld ordbruken, et helvete for tiden. Både venner og familiemedlemmer har de siste ukene ringt meg i frustrasjon, med den ene dårlige nyheten etter den andre, enkelte har også kritisert vårt valg om å ikke utsette bryllupet (som i tilfelle ville blitt utsatt hele to år frem i tid da både lokalet, vigsleren og cateringleverandøren har hele agendaen fullbooket for både neste år og starten på året etter).

Det jeg trenger, for ikke å havne så dypt ned i mørket at jeg ikke klarer å komme meg ut igjen, er distraksjoner. Lysglimt. Fine små øyeblikk, kjærlighet og latter, smaken av sommerferie. Lukten av klorvann, følelsen av vått badetøy mot huden og den søte smaken av fløyelsmyk iskrem. Gleden som sprer seg til kinnene hver gang vi kjører forbi de vakre gule solsikkeengene ute på landet. De deilige duftene og pikante smakene av tapasretter på uteserveringene i sentrum. Spansk musikk og skåling med rødvinsglass.

Slik situasjonen er nå, har jeg det faktisk bedre her i Frankrike. Her hvor jeg sammen med min samboer kan dra på biltur og la telefonen ringe på lydløst nivå, la meldingene tikke inn, ignorere det hele en liten stund. Her hvor vi kan leie hytte eller leilighet langt unna alt og alle, med en stor hage full av blomster og sommerfugler og bier. Vi vil smøre inn hverandres skuldre med solkrem, faktor femti med duft av kokos, her hvor vi kan kose oss, bare vi to, med plasking i svømmebasseng under solfylt himmel.

Musserende

Vi vil la alle bekymringer bli liggende igjen hjemme, fordi han vet godt hvor mørke disse siste månedene har vært for meg, for oss alle, og hvor sårt jeg trenger små lysglimt å se frem til.

Denne midlertidige lykken, ved bassengkanten, slik som avbildet for to helger siden, betyr absolutt alt for meg akkurat nå.

Dessuten er det viktig å støtte sitt eget nærmiljø. Fra og med neste uke vil det bli obligatorisk å bruke munnbind alle steder innendørs i Frankrike, med unntak av i private hjem og på hotellrom. Mange vil sannsynligvis unngå å reise til denne delen av Frankrike nettopp på grunn av dette, med tanke på at Toulouse hverken ligger direkte ved kysten eller på fjellet, og stort sett baserer turismen på museer, kunstgallerier, sine historiske landemerker (Basilikaen Saint-Sernin, Saint-Étienne katedralen, Jakobinerklosteret) og gastronomi. Innendørsaktiviteter og shopping.

Mitt kjære Occitanie er for øvrig den regionen som har hatt færrest nye smittetilfeller.

I dag er det fredag, ikke en Airbnb-ute-på-landet-med-iskald-øl-i-kjøleskapet-og-oppvarmet-basseng-i-hagen type fredag, men likevel en fin solskinnsdag hvor vi ser frem til å grille ute på balkongen før jeg i morgen drar tilbake til Grenade for å prøve den rosa kjolen hos skredderen og handle grønnsaker på det ukentlige bondemarkedet.

Skål

Uansett om bryllupet blir gjennomført eller avlyst, jeg blir hvor jeg er og dropper å reise hjem til familien på sommerferie. Jeg får heller ta meg en ekstra lang juleferie i Norge i år. Forhåpentligvis med snø.

…og til de av dere som har planlagt å reise til Frankrike i sommer, husk munnbind. Og solkrem. Og godt humør. Bon voyage!

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Lanternefestival og middag på vingård

I utgangspunktet hadde vi ingen planer for lørdagen, ikke før Julien og jeg ble invitert av et vennepar til å bli med til Albi og Gaillac på dagstur, for å se årets flotte lanternekreasjoner utstilt på Festival des Lanternes, og deretter kose oss med god vin og middag på vingården til våre venners venn.

Vi startet ettermiddagen med en liten tur til den vakre byen Albi. Vinter som høst og sommer og vår, morsomt er det hvordan vi stadig vender tilbake for hver sesong, hver gang sammen med nye mennesker som alle forelsker seg i den sørvestfranske perlen, en av UNESCO’s mange verdensarvsteder i Frankrike.

Albi

Håpefull og drømmende som alltid, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fint det ville vært om mine foreldre endelig satset alt for å følge sine drømmer, denne store drømmen de har snakket om i flere år, drømmen om å åpne sin egen Bed and Breakfast.

Hvorfor ikke i Albi, har jeg spurt dem tidligere, og samtidig lovet å hjelpe til med både frokost og administrativt arbeid, om denne drømmen skulle lede dem til det solfylte romantiske Sørvest-Frankrike. Sannsynligheten er likevel stor for at de heller ender opp i Danmark, Polen eller England (om den tid kommer), hvor språkbarriere ikke vil bli et problem for min mor.

Bro

En fredelig lørdagsettermiddag ble nå tilbrakt sammen med våre venner Cindy og Johan på trilletur med deres fjorten måneder gamle sønn. Vi spaserte gjennom byens fredelige smågater og videre over den historiske broen, et av byens beste utsiktspunkter. Som tidligere tok vi oss også en liten tur innom den historiske Sainte-Cécile katedralen, før vi til slutt slappet av med hver vår kaffe på en liten kaffebar like ved markedshallen.

Albi katedralen

Fra Albi dro vi videre til Gaillac, byen kjent for sine utsøkte viner, noe vi ville få anledning til å nyte utover kvelden, heldige som vi nå var som hadde fått invitasjon til middag på Domaine St Laurent de Saurs. Invitasjon til et event som arrangeres én til to ganger i måneden med plass til maksimalt tretti gjester per kveld, vinsmaking og fire-retters middag på vingård i Gaillac. Vi gledet oss til en spennende aften!

Tekanne

Men først stod et annet arrangement for tur. Den tredje utgaven av den magiske Festival des Lanternes i sentrum av Gaillac, en hyllest til Occitanie sin kinesiske vennskapsregion Sichuan, og Frankrikes varme forhold til Kina.

Kinesisk festival

I hjertet av den historiske Foucaud-parken arrangeres denne festivalen, den største kinesiske kulturelle begivenheten som eksisterer i Frankrike. Gaillac har skutt gullfuglen med sin fargerike lanternefest, som allerede siden desember har hatt 360 000 besøkende og fortsatt har to uker igjen før lyktene slukkes.

Gaillac festival

Blomster, insekter, dyr, templer, selv en hyllest til Gaillac og byens vinproduksjon, festivalen var i år, som da vi var på besøk i forfjor, en visuell fornøyelse.

Festival hyllest

Fra lanternefestival tok vi kvelden videre til vinsmaking og et hyggelig måltid i landlige omgivelser, et lite lokale blant nakne vinstokker som til sommeren vil bære flotte drueklaser.

Squashkake

Tørr hvitvin servert sammen med en generøs mise en bouche, et lite stykke squashkake, løkterte og cannelé med parmesan.

Gresskar

Kveldens forrett, ovnsbakt gresskar med crumble ble servert sammen med husets rosévin, før vi gikk videre til filet mignon i honning-og appelsinsaus med villris og gulrøtter servert med et glass deilig fruktig rødvin.

Filet mignon appelsinsaus

Til dessert fikk vi tiramisu med salt karamell, den beste desserten jeg har smakt på lenge, servert sammen med et glass musserende. Om jeg kunne fått en ekstra porsjon av denne vidunderlige karamelldrømmen ville jeg takket ja umiddelbart.

Tiramisu

Etter en veldig slitsom og negativt ladet uke på jobb finnes det ingen ord som kan beskrive hvor høyt jeg verdsetter disse lørdagene, menneskene i livet mitt, denne vakre regionen jeg bor i, og all energien dette gir meg.

S

Samboeren

Blomdy

Tempel dekorasjoner

IMG_20200119_163449

IMG_20200119_163232

Neshorn

IMG_20200119_163524

Aeroscopia, Jardin Japonais og pengesparing

Vi nøt en sen lørdagsfrokost sammen med vår kjære gjest, Julien sin bestevenn, som hadde tatt turen fra Paris-området for å tilbringe helgen sammen med oss i Toulouse. Sol og skyfri himmel, vi kunne ikke bedt om bedre vær på en lørdag som denne, hvor største del av dagen skulle bli tilbrakt utendørs, en spasertur gjennom sentrum, et gjensyn med Capitole, en avslappende ettermiddag i byens vakreste park, Jardin Japonais i nabolaget Compans.

Militærfly

Vi startet dagen med en liten svipptur innom luftfartsmuseet Aeroscopia, et av de mest populære museene i Toulouse-området (sammen med astronomi-og romfartsmuseet Cité de l’espace).

Aeroscopia vil vi returnere til senere på året, kanskje til sommeren, når de to modellene A380 og A320, fly døpt av selveste Prinsesse Diana, endelig får plass på utstillingen.

Concorde

Det første som møtte oss ved inngangspartiet til Aeroscopia, var et av museets to eksemplarer av det supersoniske passasjerflyet Concorde.

Etter å ha hørt flere rykter fra kolleger om at museets suvenirbutikk gir gode rabatter til Airbus-ansatte, ble både Julien og jeg temmelig skuffet da vi etter å ha forhørt oss med en av butikkens selgere, fikk disse ryktene avkreftet.

Flere av Aeroscopia sine mange suvenirer fanget umiddelbart interessen til min reiseglade sjel.

Luftballonger

Jeg har lenge ønsket meg slike store gammeldagse kompass i messing, nydelige pyntegjenstander som ville tatt seg fint ut på nattbordet på soverommet eller kommoden i stua. Små og store luftballonger hang fra taket i suvenirbutikken, disse kunne jeg hatt hengende på soverommet, dekorasjoner som skreddersydd for en rastløs vandrer, en drømmende sjel som stadig lengter etter å reise fra sted til sted, ut på nye eventyr.

Luftfartsmuseumsbesøk

Fra Aeroscopia og Airbus, dro vi tilbake til leiligheten for å parkere bilen før vi med gode sko på beina trasket rolig inn mot sentrum under solfylt himmel.

Sentrumsgatene var som forventet fulle av mennesker med enorme handleposer i hendene, merkevarer, kjente lavpriskjeder og salgsvarer fra små lokale boutiques. Januarsalgets første lørdag var i gang, den ultimate handledagen for folk flest.

Capitole

Med tanke på at vi snart skulle reise til nydelige Kraków og snøkledde Zakopane, kunne jeg ikke tillate meg selv å bruke penger på salgsvarer jeg praktisk talt ikke har behov for, ikke når jeg vet hvor mange fine restaurantmiddager og hvor mange morsomme aktiviteter jeg kan få for alle pengene som blir spart.

Bort fra folkemengdene i sentrumskjernen, vi tok t-banen fra Capitole til Compans for å tilbringe de resterende ettermiddagstimene i den japanske hagen i Toulouse. Vi observerte et lykkelig brudepar der de ble fotografert på parkens karakteristiske røde bro, med det asiatisk-inspirerte tempelet, nakne kirsebærtrær og de mange bambustrærne i bakgrunnen.

Rød bro

En park svært populær blant både profesjonelle og amatørfotografer, Jardin Japonais er et paradis for fotoentusiaster og fotokursholdere. Sent på våren og tidlig på sommeren, når kirsebærtrærne står i full blomst, kommer også kunstspirer hit for å tegne og male sesongens romantiske fargenyanser.

Japansk hage

Klokka nærmet seg etter hvert seks, gradvis så vi sola gå ned og forsvinne i det fjerne. Kvelden skulle vi tilbringe hjemme i stua, texmex-aften hadde vi blitt enige om, med hjemmelagde quesadillas og guacamole på menyen.

Selfie

Men først, en liten apéro.

IMG_20200116_101103

Kort gåavstand fra Jardin Japonais, målrettet gikk vi i retning V&B, en spennende ølbarkjede som har slått rot flere steder i Toulouse. Vi feiret nok en hyggelig lørdag, vi skålte for Guillaume som var kommet på besøk. Kirsebærøl til ham, brun øl til min kjære og sur øl med pasjonsfrukt til meg, en liten apéritif servert sammen med et fat fullt av godsaker som røkt spekeskinke, chorizopaté og diverse oster på deling og rugbykamp på TV-skjermen. On est bien ici, sa min kjære, fornøyd. On est bien ici, gjentok jeg bekreftende. Vi har det fint her i Toulouse.

Bambus

Kjærestepar

Cabaret og skjønn gjenforening i Paris

Jeg går av toget med blandede følelser, der jeg setter mine føtter på Parisisk bakke for første gang på ett og et halvt år.

I stresset parisertempo, sprinter jeg ned trappene fra Montparnasse togstasjon og videre til undergrunnen for å ta metro linje seks til Champs-Élysées hvor min venninne Laurène og jeg skal tilbringe det neste døgnet i en liten haussmannsk leilighet som vi snublet over på Airbnb.

Leili

Tallet 5 og en smal blå dør, til venstre for en kinesisk restaurant og til høyre for et trestjerners hotell. På ringeklokken står det skrevet Bardot, som Brigitte Bardot. Jeg undrer om utleier og det franske ikonet er i slekt. Sannsynligvis ikke. Videre lister jeg meg opp den smale trappeoppgangen, opp til tredje etasje, hvor jeg blir møtt av ei smilende dame, en typisk pariser med langt bustete hår, omtrent nakent fjes, hun er elegant i tøyet. Fru Bardot er hyggelig, men taler svært formelt, som parisere gjør til en langt større grad enn menneskene sørvest i landet. 

smacap_Bright

Leiligheten er feminin og fargerik, med speil i alle rom og en baderomsskuff full av ting som sannsynligvis svært mange kvinner vil sette pris på; bomull, rettetang og krølltang, tamponger og sminkefjerner. Laurène er forsinket, og jeg benytter alenetiden i leiligheten til å sminke meg og gre floker ut av håret. I kveld skal vi feire bursdagen til min kjære venninne, vi skal på cabaret, vi har billetter til show på Crazy Horse med champagne inkludert. Jeg gleder meg like mye som bursdagsbarnet, om ikke mer. Alt som er cabaret, enten det er burlesque eller cancan, korsett og strømpeholdere eller paljetter og fjær, vintage eller moderne, jeg elsker kostymene, musikken, dansen og all glamour som hører til.

Laurène dukker etter hvert opp, hun omfavner meg og smiler fra øre til øre. Hun har klippet og farget håret, en kledelig sort bob, hennes lepper malt røde og øyne rammet inn i sort kajal. Hun er chic, hun er fransk, jeg får lyst å klippe pannelugg og aldri igjen forlate huset uten rød leppestift.

Vi tar oss en liten tur ut på kafé for å drikke latte og spise kake, for å spasere nedover Champs-Élysées og lukte på parfymene til Guerlain og Chanel. En liten luftetur før det blir tid for å vende tilbake til leiligheten for å skifte klær og pynte oss til kveldens store festligheter.

Guerlain

For kvelden er jeg monokrom i min lille sort kjole, like sorte nylonstrømper og matchende stilletthæler. Unntaket er min grå kåpe, den fine grå, som er i ferd med å miste en knapp. Nå er også mine lepper røde, ikke som hennes, men en mørkere tone med skimmer.

Venninner

Billettene til kveldens cabaret puttes i vesken, sammen med den røde leppestiften, telefonen og lommeboka. Nok en gang befinner vi oss på Champs-Élysées, denne gang trasker vi nedover avenyen på høye hæler, iført lårkorte kjoler. En mann snur seg mot oss og mumler ordet putes (horer), jeg ignorerer ham. Jeg rister på hodet. 

Velkommen til Paris. 

Vi har reservert bord på en restaurant i nærheten av Crazy Horse, Chez André heter den. Her skal vi spise middag og dessert og feire min venninnes bursdag og skåle for vår fine gjenforening.

Jeg bestiller magret de canard, det vil si and, servert med blåbærsaus og potetstappe til hovedrett. Som en søt avslutning, deler vi jordbær med mascarpone, enkelt og greit, og hva er vel en bedre innledning til en champagnefylt aften enn å tilfredsstille smaksløkene med søte friske jordbær? 

IMG_20190410_185849_172

Ved nabobordet sitter to amerikanske turister, to pensjonister fra New York. Vi forteller dem at både Laurène og jeg har bodd og jobbet i USA, at det jo var nettopp der vi møttes og formet et vennskap. Riktig nok i Florida, og ikke New York, men fort får vi vite at amerikanerne eier feriehus i Florida og kjenner godt til Orlando, byen vi bodde i for fem år siden, fem år, milde himmel som tiden flyr. Siden den gang har jeg vinket farvel til Mikke Mus og bosatt meg i Frankrike og forlovet meg, og tenk at neste år skal jeg gifte meg!

Klokka tikker, vi ønsker amerikanerne en fantastisk ferie videre, vi håper de koser seg i nydelige Frankrike, Laurène og jeg betaler for oss og løper videre til Crazy Horse. 

Lokalet er mer intimt enn Moulin Rouge, og showet er etter min mening også mye bedre. Vi får tildelt champagne som lovet, vi skåler, vi applauderer for de flinke danserne og koser oss med å se på dans, spesialeffekter og kostymer til flørtende musikk. Etter endt cabaret, besøker vi gavebutikken. Min venninne kjøper omtrent alt som er av suvenirer; en DVD, en CD, t-skjorte, undertøy. Selv kjøper jeg undertøy, et sort sett som jeg skal gjemme bort og spare til en spesiell anledning. 

Før vi rekker å komme oss ut døra, spør en av vaktene om vi har lyst til å se showet en gang til, da kveldens siste show ikke har klart å fylle salen. Vi vil få VIP plasser, og en ekstra flaske champagne, lover han. Laurène jubler og takker umiddelbart ja til tilbudet. Dette må være tidenes beste bursdag, sier hun, i komplett lykkerus. 

Jeg smiler. Paris er en by som stadig overrasker meg, på godt og vondt. I kveld seirer det gode, i kveld finnes bare glitter, glamour, champagne og vårt fine vennskap.

Sort kledd

IMG_20190406_164237_526

IMG_20190406_164315_528