Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

En spøkelseshistorie fra soverommet vårt i Pézenas

Som nevnt tidligere, feiret vi nyttårsaften i den historiske byen Pézenas, Julien, hans foreldre og jeg.

Vi, og noen eller noe som gjorde flere forsøk på å kommunisere med oss. Da spesielt natten før vi skulle pakke koffertene og reise tilbake til Toulouse.

Som nevnt, tilbrakte vi fire netter innenfor de fire veggene til et av byens viktigste landemerker, Hôtel D’Alfonce, som ikke er et hotell i det hele tatt, men en privateid bygning (og et tidligere hjem for kongelige men også et teater) hvor huseierens onkel bor i overetasjen, mens hele etasjen under rommer en leilighet som leies ut via nettportalen Booking.com. Hundre-og-åtti kvadratmeter med historie helt tilbake til 1600-tallet, oppusset og innredet med nytt og gammelt i fin harmoni, antikviteter og moderne interiør, side om side.

Leiligheten rommer to bad, tre soverom, enorme korridorer, stue, pianorom, kontor, kjøkken og en nydelig balkong. Ulempen med en leilighet som denne er at man definitivt vil gå seg vill i starten, der man åpner den ene døra etter den andre for å bevege seg fra en korridor til den neste, som i en labyrint. Eller et Escape Room.

Fordelen med en slik leilighet er, om man snur labyrint-opplevelsen til noe positivt, hvor enkelt det er å snike seg unna sine reisefølger for å få alenetid i fred og ro, bak flere lukkede dører, uten å bli forstyrret. En undervurdert luksus for oss som har blitt delvis traumatisert etter å ha tilbrakt ikke bare én, men to lockdowns innestengt i en liten toroms-leilighet i Frankrikes fjerd største by.

Noe som kanskje også er greit å vite om leiligheten, nærmere bestemt det største soverommet, det som fra midten av 1600-tallet tilhørte Baronen av Clairac og Entraygues, er at det skjer underlige, uforklarlige ting på rommet.

Soverommet er en såkalt en suite, soverom med bad, separert med en antikk skillevegg, hvor badet rommer både et vintage badekar og moderne dusj, toalett, vask og rikelig med skapplass.

I løpet av de fire nettene på Baronens rom, opplevde vi til stadighet en underlig lukt (som kunne minne om kokt kål) som kom og gikk, og forflyttet seg til ulike deler av rommet til ulike tidspunkt. En følelse av kulde, kunne vi også plutselig kjenne på våre kropper, som et lite vindkast, selv om vinduene var lukket og radiatoren stod på fullt til alle døgnets tider.

Under vår siste natt i Pézenas skjedde det mest underlige jeg noen gang har opplevd.

Midt på natten slo dusjen seg på, helt av seg selv. Vannet dryppet i høy hastighet, mer og mer vann, raskere og mer høylytt, i om lag fem minutter, til det sekundet jeg reiste meg for å gå og sjekke. Da ble det plutselig helt stille. Som om noen prøvde å narre meg, men det var jo ingen der, ingen andre enn Julien som lå under dyna, sammen med meg.

Jeg lukket øynene og pakket dyna godt rundt meg. Nervøs, forsøkte jeg å ignorere det som akkurat hadde hendt, tenke ut en logisk forklaring, noe realistisk, for spøkelser finnes jo ikke. De gjør jo ikke det?

Knapt to minutter var gått før en lyd fylte rommet, lyden lignet den man hører når man beveger sine våte fingertupper mot kanten av krystallglass. Det høye volumet vekket både Julien og meg, som begge reiste oss fra senga og beveget oss rundt i rommet med spissede ører, for å finne ut hvor lyden kom fra.

Den skulle vise seg å komme fra radiatoren, uten at vi kunne forklare noe videre hvorfor eller hvordan. Julien var uansett fast bestemt på at absolutt alt kunne forklares om vi bare letet dypt nok etter fakta i søkemotoren.

Jeg googlet i stedet “signs you’ve got a ghost”, tegn på at du har et spøkelse.

Nattesøvnen ble kortvarig. Ikke uforventet, endte jeg opp med å drømme om spøkelser og paranormale aktiviteter, noe jeg fortalte Julien sine foreldre neste morgen. De trodde ikke på et eneste ord av historien om alt som hadde hendt den natta, timene før jeg sovnet. Det hjalp ikke stort at Julien, selv om han bekreftet at alt sammen hadde hendt, at det ikke bare var jeg som var blitt helt koko den siste tiden, lo det hele bort og kysset meg på hodet. Som om jeg var et uskyldig lite barn som ikke vet bedre enn å tro på fantasifigurer. Et naivt barn som er redd for tegneserielignende laken-kledde spøkelser.

En lettelse var det derfor å høre fra huseieren selv, da vi ved utsjekk fortalte ham alt sammen, at dette ikke var første gang noen hadde opplevd noe unormalt på det konkrete soverommet.

“Nå kommer dere i hvert fall aldri til å glemme Pézenas”, lo han.

Jeg skulle egentlig dele en rekke bilder fra de sjarmerende gatene i Pézenas, men ble så oppslukt i min egen spøkelseshistorie at jeg glemte å skrive noe som helst om byen, i det hele tatt. Da sparer vi det til neste gang!

Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Mimring og nostalgi mens jeg venter på å få komme tilbake

En fin start på dagen i et solkysset Sør-Frankrike, en nydelig søndag, den nest siste i oktober måned. En to timers kjøretur skulle føre oss hjemover etter en innholdsrik helg tilbrakt på hotell i en gammel by, landets eldste, en by rik på historie og flotte severdigheter.

Men før vi dro hjemover kunne vi ikke tillate oss selv å kaste bort vår siste mulighet til å se havet, til å nyte denne solskinnsdagen, til å være et sted hvor det finnes noe som minner om hjemme.

Høstkledd i beige frakk og sorte ankelstøvletter, spaserte jeg langs sandstranda, hånd i hånd med min kjære, selv etter flere år i de sydlige strøk har jeg fortsatt ikke vendt meg til synet av palmetrær. En liten del av meg tror fortsatt at jeg bor i norden, ved den norske sørvestkysten. Om jeg lukker øynene og tenker hardt, kjenner jeg fortsatt lukten av grantrær i kombinasjon med følelsen av det kraftige regnværet og salten fra sjøvannet.

Jeg husker hvordan trappeoppgangen stadig var dekket av barnåler strødd utover den grå betongen som grønn og brun konfetti. Ofte hang flere nåler igjen på skoene mine som dro dem inn på parketten, til min mors store ergrelse.

På en fiskerestaurant som het Le Phare, som oversatt til norsk betyr fyrtårnet, ledet en servitør oss til et bord hvor begge stoler var vendt mot vinduet og den vakre utsikten mot sjøen. Min kjære bestilte hvitvinsdampede blåskjell og pommes frites med majones, hans siste mulighet før sesongens slutt. Jeg endte opp med den ene retten på menyen som fristet meg akkurat der og da, breiflabb i karrisaus. En smule skuffende, denne sausen som etter min mening var altfor mild og kjedelig i smaken.

Vi drakk tørr Cabernet Blanc og festet våre blikk mot sjøutsikten, ikke mot hverandre. Jeg drømte meg tilbake til Norge og badestranden som ligger bare en fem-ti minutters sykkeltur fra huset hvor jeg vokste opp, barndomshjemmet som jeg ikke har sett siden året da jeg ble myndig, da min far valgte å selge huset og flytte utenlands.

Jeg mimret tilbake til alle de varme sommerdagene hvor jeg fint kunne tilbringe en hel dag på stranda, svømming og lek i vannet, blant fargesprakende oppblåsbare madrasser og badedyr. Flere ganger ble jeg truffet av bølger så kraftige at det nesten er mirakuløst hvordan jeg aldri druknet. En gang var jeg nær ved å miste livet, da jeg mistet balansen, kontrollen og kjente vannet sluke meg dypere og dypere, før ei venninne av familien reddet meg opp tilbake til overflaten.

Traumatisert ble jeg likevel aldri. Jeg har aldri fryktet bølgene og deres kraft. Livredd var jeg derimot for brennmaneter selv om jeg aldri har opplevd å bli brent. Og veps, selv den dag i dag frykter jeg de gul-sorte stripete små djevelske krypene som aldri lot meg få være i fred da jeg tok pauser fra bading for å spise klissete is fra den lille iskiosken på stranda, favoritten Kræsj Pink og pappas favoritt, kroneis.

“Har du lyst på dessert?”.
Jeg nikket, som alltid hadde jeg litt ekstra plass i magesekken til den franske klassikeren mousse au chocolat, myk og luftig, den nest beste desserten som finnes, slått bare av lengselen etter duftene fra min mors kjøkken, smaken av hennes hjemmebakte banankake, en soleklar favoritt.

Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter nettopp denne kaken da jeg for fem år siden satte meg på flyet fra Orlando International Airport for å reise hjem igjen til Norge etter mitt ettårige opphold i USA. Med magen full av sommerfugler etter flere måneder med hjemlengsel skrev jeg en liten ønskeliste, hvor flere av punktene på lista handlet om mat. Grovt brød med taffelost, den samme iskaffen som jeg drakk hver eneste dag fra jeg var ung tenåring til jeg flyttet utenlands som voksen, yoghurtnøtter, sjokolademelk og mammas banankake.

I år er jeg coronafast og hjemlengselen vokser seg større og større for hver uke. Solskinnsdager ved kysten og fine lunsjmåltider var en fin trøst i oktober, i november finnes bare drømmen om å få komme seg ut igjen. Ut av leiligheten.

Og drømmen om å få lov til å feire jul, selv om denne jula vil bli svært, svært annerledes enn hva jeg hadde ønsket.

UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

I de sjarmerende østerslandsbyene på halvøya Cap-Ferret

Lørdag, den nittende. En mild septemberdag i Arcachon, med regnvær meldt utover ettermiddagstimene. En siste feriedag hvor vi tok oss en kjøretur langs bukten for å besøke ulike østerslandsbyer og fine severdigheter, hvor vårt siste stoppested skulle bli fyrtårnet syd på Cap-Ferret.

Vi startet dagen med en liten svipptur innom fiskehavnen i Biganos, et bittelite sted på den sørlige delen av Bassin d’Arcachon, kjent for sine fargerike trehytter som omkranser havnen, stripete små og mellomstore hytter.

Ved havnen så vi flere piknikbord, hvorav alle var tatt i bruk av par og familier som nøt formiddagens oppholdsvær og den fine utsikten mot de fargesterke hyttene som speilet seg i vannet. Baguetter, pålegg og oppskåret frukt på bordet, en fin liten piknik på et koselig sted.

Synet av baguettene gjorde meg sulten, så det passet meg derfor fint at vårt neste stopp skulle bli den lille østerslandsbyen hvor vi hadde planlagt å spise dagens lunsj, Andernos-les-Bains.

Østers måtte jeg selvfølgelig utelukke, intolerant som jeg jo er, men et godt fiskemåltid kunne jeg gjerne tenke meg. Aller først tok vi oss likevel en spasertur langs havnen, forbi de mange små hyttene som tilbyr østerssmaking, forbi de ulike østersbassengene, og helt til slutt en spennende omvisning på det lille østersmuseet ved havnen.

Vi spiste lunsj på L’Atelier, en fiskerestaurant ved østershavnen, hvor jeg nøt en deilig torskefilet med pikant chorizosaus og kremet potetstappe sammen med et glass tørr hvitvin fra Bordeaux.

Fisk er dessverre noe jeg altfor ofte velger bort på restaurant og aldri våger å tilberede hjemme, med unntak av fisketaco fra tid til annen. Fint var det derfor å spise på et sted hvor hele menyen var basert på ingredienser fra havet, en mulighet til å smake noe nytt og spennende.

Fra Andernos-les-Bains, dro vi videre til det som skulle vise seg å bli dagens høydepunkt, det skjulte paradiset L’Herbe, den vakreste landsbyen på Cap-Ferret halvøya.

En landsby full av små hytter i spreke farger, bebodd av fiskere og østersoppdrettere. L’Herbe blir under høysesongen flittig besøkt av turister. Alle må de, i løpet av kvelden, etter å ha smakt seg fornøyd på østers og hygget seg med vin og vakker utsikt mot vannet og den pittoreske trehyttebebyggelsen, forlate L’Herbe for å overnatte i nabolandsbyene eller i Arcachon.

Det eneste hotellet som finnes i L’Herbe, det flotte Hotel de la Plage som ble bygget i 1860, er nemlig ikke lenger et hotell, men en restaurant og bar ved navn Chez Magne, selv om fasaden fortsatt bærer sitt tidligere navn.

Apropos Chez Magne, som så enkelt betyr Hos Magne…Med et navn som dette undrer jeg om eieren er norsk. Magne er jo på ingen måter et fransk fornavn.

Vi tok oss en forfriskende drink på uteserveringen til dette historiske hotellet som nå tilhører Magne, hvor jeg fikk servert en ekstremt bitter Campari Spritz etter å ha blitt gjort oppmerksom på at baren var tom for Aperol.

Fra L’Herbe gikk ferden videre til vårt siste stopp, fyrtårnet ved Cap-Ferret. Hadde vi husket å søke opp åpningstidene på forhånd, ville vi ha rukket å besøke tårnet innvendig, men med bare ti minutter til rådighet fikk vi ikke gjort mer enn å se på fyrtårnet fra bakkenivå.

Kvelden ble deretter tilbrakt på den koselige restauranten Le Cabanon på utkanten av Arcachon, et siste måltid sammen ved vestlandskysten før hjemreise neste morgen.

Jeg bestilte et glass rødvin og lekker spekemat til forrett, før jeg deretter nøt dagens andre fiskemåltid, breiflabb med spekeskinke og parmesanrisotto.

Måltidet var nydelig, akkurat som kjøreturen langs bukten, akkurat som de fine stedene vi hadde rukket å besøke i løpet av dagen, østerslandsbyene og de fargerike hyttene.

Under morgendagens hjemreise skulle vi kjøre innom den lille byen Moissac og den kjente severdigheten Pont-Canal du Cacor. Mer om det i neste innlegg, før jeg går videre til å fortelle om forrige helg, om hvorfor vi endte opp med å tilbringe oktobermånedens andre helg i Paris.

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.