Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Karantenedagbok: Munnbindplikt, romaner og spill

Vakker fuglesang fyller nabolaget. Jeg spaserer forbi den lille barneskolen i nabogata, stengt  siden midten av mars måned, jeg passerer et par stengte butikker og det lille vaskeriet som fortsatt holder åpent. Værmeldingene i alle medier kunne garantere mørk himmel og regntunge skyer fra og med forrige fredag til neste søndag, heldigvis tok dem alle feil. Med varmt og deilig vårvær er det enklere å kose seg, gjøre det beste utav disse ukene hvor vi ikke får lov til å bevege oss bort fra nabolaget vi bor i. Jeg setter pris på å kunne ikle meg lettere tøy og kjenne sola varme de nakne leggene når jeg går ut døra for å handle brød på bakeriet eller tar meg en fredelig rusletur gjennom nabolaget.

Fredelig spasertur

Gatene er omtrent folketomme, med unntak av et par joggere, noen eldre mennesker på tur, og et ungt par som triller en barnevogn sammen. Flere og flere i nærmiljøet har begynt å bruke munnbind når de ferdes utenfor sine hjem, jeg har blitt så vandt til å se dem at jeg nesten føler meg naken uten. Munnbindene jeg bestilte for to uker siden har fortsatt ikke kommet, ansiktsbeskyttelse med gøyale mønstre, et forsøk på å unngå å se ut som en krysning av en kirurg og en bankraner, når jeg fra og med ellevte mai vil bli nødt til å skjule halve ansiktet bak et tøystykke på daglig basis. Jeg lurer på om denne regelen vil vedvare til september, om jeg vil måtte gifte meg iført munnbind?

Heller det enn å ikke få lov til å gifte meg i det hele tatt.

Samtidig undrer jeg om munnbindplikten vil påvirke motebildet, om vi i sommer vil vandre rundt i søte blomsterkjoler med matchende tekstiler dekkende over nese og munn. Jeg lurer på om fasjonable parisiennes vil leke seg frem med mønstre og sterke farger, munnbind og designerveske i samme farge, jeg lurer på om hardrockere vil pynte seg med munnbind i skinn med nagler, om influensere vil posere i bikini med matchende munnbind og tilby rabattkoder til sine følgere, det gjør de vel kanskje allerede, for alt jeg vet.

Nabolag

Fra munnbind til litteratur, jeg har lest ferdig romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre og sitter igjen med blandede følelser. Jeg liker idéen bak romanen, historien om en kvinne med en fanatisk besettelse av en ikonisk popstjerne (i dette tilfellet Britney Spears), om hennes reise til Los Angeles for å finne sitt store idol men også seg selv. Det jeg derimot ikke liker, er historiens protagonist, et selvopptatt og usympatisk barn i kvinnekropp, med et usmakelig syn på verden og en skepsis til absolutt alle, unntatt Britney. Med tanke på romanens tittel går jeg ut ifra at det er meningen at leserne ikke skal like dette kronisk misfornøyde mennesket, at hovedpersonen og hele romanen må tas med en klype salt og en stor dose selvironi for å ikke bli misforstått.

Personlig mener jeg likevel at denne romanen kunne vært så mye bedre, hadde den fulgt enten en avslutning typisk for slike “coming of age“-historier, hvor protagonisten som tviholder på barndommen, går på en smell, får en åpenbaring, et vendepunkt, og innser at det å vokse opp og gå videre ikke er så ille likevel, eller, en tragisk avslutning, for å understreke hvor farlige slike besettelser kan bli.

Nå tror jeg kanskje jeg krever for mye av det som skal være en lettlest roman.

Linnéa Myhre

I tillegg til å bruke stille stunder på å lese andres verk (og overanalysere dem), har jeg tatt meg tid til å jobbe med mitt eget manus, en historie jeg tror vil bli ganske fin, om jeg klarer å finne tid og motivasjon til å fullføre skriveprosessen.

Coronakarantene, dag 43.

Mandag. Den sterke duften av liljer hang fortsatt igjen i veggene, til tross for at blomsterbuketten har fått nytt liv ute på balkongen. Jeg laget smoothie av yoghurt naturell, melk, bananer, peanøttsmør og vaniljeessens og nøt lunsjpausen ute i sola med en ny bok foran meg. Jeg elsker islandsk litteratur, og har derfor høye forventninger til Historien om Ásta av forfatter og poet Jón Kalman Stefánsson.

Historien om Ásta

Coronakarantene, dag 44.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening, vasking av bad og vasking av klær. Min kjære tok seg en omvei fra jobb og kom hjem med en hyggelig overraskelse fra postkontoret, brettspillet Trivial Pursuit. Kvelden gikk dermed til triviaspill og kakaodrikking, en fin avslutning på en produktiv tirsdag.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse dekorasjoner
Fra en butikk i sentrum som selger dekorasjoner med Toulouse-motiv til hjemmet. Myndighetene har bekreftet at alle butikker vil åpne igjen om tolv dager, men restauranter og kafeer vil fortsatt holde stengt inntil videre. Jeg ser frem til å ta meg en målrettet handletur, hvor planen er å gi all min støtte til små butikker som denne, som The Bookshop og de mange små klesbutikkene som er avhengige av hver eneste kunde. 

 

 

Tankene til en bokorm i Toulouse

En solfylt lørdagsformiddag i mitt vakre Toulouse, en by av gammel teglstein og varme røde toner. I byens store folkemengde vandret jeg alene, fornøyd med tilværelsen, kvalitetstid med fokus på mine egne tanker og de vakre omgivelsene rundt meg.

Jeg passerte Capitole, en av byens nydeligste arkitekturperler, jeg ruslet gjennom det lille markedet på den åpne plassen foran tinghuset, et marked hvor tekstiler, bøker og suvenirer selges, videre gjennom den flotte passasjen hvor hele taket er dekket med fargerike kunstverk.

Kunst

En kaffebar jeg aldri tidligere hadde sett før, fanget min umiddelbare interesse. Virgule het den, en vegansk kafé, en skjult liten skatt i en av de smale handlegatene nord for Capitole.

Kostholdet mitt er på ingen måte vegansk, men jeg liker variasjon, jeg liker plantebasert mat og drikke, mest av alt liker jeg å støtte de nyoppstartede kaffebarene og spisestedene i byen jeg bor i, være en del av et livlig bybilde.

Jeg åpnet døra og tittet nysgjerrig inn, stemmen til Bob Dylan sang over høytalerne, en hvitkledd mannlig barista stod ved bardisken og smilte vennlig mot meg. Ved lokalets beste bord, ved det store vinduet innerst i lokalet, hang jeg fra meg den mørkegrønne kåpen over den enslige stolen i hjørnet. Storfornøyd var jeg, med denne fine utsikten mot handlegata og livet utenfor kafeen, min nyfikne natur og min evige trang til å dagdrømme fører meg stadig til slike vinduer, hvor jeg aldri vil gå lei av å sitte og se på alle menneskene som passerer forbi.

Ønsker du å spise lunsj, spurte baristaen meg, jeg nikket, han kunne tilby en vegansk versjon av croque monsieur eller en trio av ristede brødskiver med hummus, guacamole og algepesto, servert med salat. Algebasert pesto hadde jeg aldri smakt tidligere, dette måtte jeg jo selvfølgelig gi en sjanse!

Til dessert lot jeg meg friste av et stykke banankake, en kakesort jeg har et veldig nostalgisk forhold til, da jeg hver eneste fødselsdag fra jeg var stort barn (og over sjokoladekakestadiet) til jeg feiret min forrige bursdag sammen med familien (for sju år siden), fikk servert nettopp min mors hjemmebakte banankake som bursdagskake, en av mine store favoritter.

Lenge ble jeg sittende på kafeen, en soyalatte ble til to, blikket vekslet mellom novellelesing og titting på livet utenfor vinduet, jeg observerte franske mennesker der de spaserte forbi langs Rue des Lois, samtidig leste jeg om en skandinaver på forskningsreise i Russland, om hennes observasjoner, hennes dragning mot kulturen, ideologi og landet.

Novellen er fra Rønneimperiet av Hanna Dahl, norsk litteratur på sitt fineste.

Etter en fin lunsj og to kaffekopper på Virgule, algepestoen var forresten like god som jeg hadde håpet den skulle være, pakket jeg sammen sakene og spaserte videre, på vei til den engelskspråklige bokhandelen med det selvforklarende navnet, The Bookshop.

Bookshop

Jeg handlet med meg tre romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, Animal Farm av George Orwell og Fahrenheit 451 av Ray Bradbury, samtlige mørke dystopiromaner, en sjanger som ser ut til å fascinere meg for tiden.

Bokhandleren, en eldre britisk mann, scannet bøkene mine og smilte. Gode valg, sa han kort. Joda, men forsåvidt et ganske deprimerende mønster, denne interessen for alle disse dystre historiene, mumlet jeg.

Samtidig er de alle mer aktuelle enn noensinne, bekreftet han, har du lest Brave New World av Aldous Huxley?

Det hadde jeg ikke. Nok en roman ble dermed notert i min voksende liste over bøker jeg ønsker å lese innen året er omme. Bokhandleren ga meg et lojalitetskort som han stemplet tre ganger, dette verdifulle lille kortet skulle jeg love meg selv å ta godt vare på. Denne fine ettermiddagen kunne ikke blitt bedre enn dette, god mat, litteraturprat og deilig solskinn. Mer skal ikke til for å glede meg på en lørdag.

Brilleslange