Tag: Bøker leselyst

Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Der jeg blar gjennom bøker og beundrer karuseller

Halv sju, jeg løper så fort de sandalkledde beina klarer å bære meg, rekker såvidt bussen, til min store fortvilelse blir busskortet avvist av det elektroniske systemet, jeg sukker oppgitt, at utløpsdatoen var i dag hadde jeg helt glemt bort, jeg betaler med mine siste kontanter.

På kontoret tvinner jeg tommeltotter, mandagen starter med store tekniske problemer, serverne er nede, vi er dessuten et fåtall mennesker på kontoret, hele ledelsen har tatt seg ferie. Tiden går ufattelig langsomt, sekundene telles, nedtelling til lunsjpause, en lunsjpause hvor jeg risikerer å matforgifte meg selv, chorizoskivene på smørbrødet smaker underlig, på kanten til usmakelig, men jeg spiser likevel hele matpakken og skyller ned den rare ettersmaken med store mengder vann.

Dome

Halv fire, jeg forlater kontoret og spaserer de nesten fire kilometerne det tar å komme frem til nærmeste kiosk hvor jeg kan fylle på mitt utgåtte reisekort, den samme kiosken jeg vanligvis unngår så godt det lar seg gjøre. Den slitsomme kioskeieren er som ei plate med hakk i, samme spørsmål og samme aggressive tone hver eneste gang, han vil vite hvor jeg kommer fra, Norge, svarer jeg hver gang, han tror ikke på meg. Hvor kommer du egentlig fra, hvor kommer foreldrene dine fra, mannen skremmer meg, jeg håper han har reist på ferie. Jeg puster lettet ut, i det jeg går inn døra til den lille kiosken. Ei dame på rundt samme alder som eieren, jeg lurer på om hun er kona hans, spør om hun kan hjelpe meg.

Videre skal jeg til postkontoret for å hente to pakker fra nettportalen Etsy (hvor små butikker og privatpersoner selger sine håndlagde varer). Overivrig som jeg er, har jeg allerede begynt å handle inn diverse saker til bryllupet og alle festlighetene vi har å glede oss til både før og etter den store dagen. Accessoirer som jeg ser frem til å ta i bruk ved morgenstund på eget utdrikningslag og tiden rundt bryllupsdagen og ikke minst på bryllupsreisen, hvit morgenkåpe og matchende tøfler med ordet Bride skrevet i glitter og gull. I tillegg har jeg kjøpt inn to kleshengere hvor brudekjole og dress skal henges før den store seremonien, Monsieur i sort løkkeskrift og Madame i gull, store hvite hengere.

Fremme med bussen som daglig kjører meg fra jobb til mitt livlige nabolag Saint Cyprien, jeg tar meg en liten spasertur i nærområdet før jeg fortsetter mine ærend. Det vakre pariserhjulet er i bevegelse, det er noe vintage-estetisk over slike franske karuseller og pariserhjul, jeg elsker å observere dem, beundre dem.

Pariserhjul

Videre spaserer jeg langs Avenue Étienne Billières, forbi markedshallen, det spennende markedet hvor man fra tidlig morgen til tidlig ettermiddag, sju dager i uka, får kjøpt frukt, grønnsaker, kjøtt, ost og bakervarer. I dag er det markedshallens uteområde som fanger min oppmerksomhet, stedet har blitt transformert til et enormt utsalgssted for bruktbøker, langbord på langbord, hundrevis av romaner og faktabøker stablet side om side, de venter på et nytt hjem, en ny bokhylle, et nytt liv hos noen som vil verdsette dem like høyt som deres forrige eier en gang har gjort.

For denne gang handler jeg ikke inn noen nye bøker, bokhyllene mine er allerede stappfulle av bøker jeg enda ikke har rukket å lese. Etter å ha lest og fordøyet den vonde men vakre romanen Vegetarianeren av Han Kang, er det nå Berge av Jan Kjærstad som har fanget min interesse. Neste roman på leselista blir sannsynligvis 1984 av George Orwell, eller Helvete av Erlend Loe.

I stedet for å handle inn bøker fra markedet, handler jeg med meg et stykke bethmale (mild ost fra Pyrénéenne), klassisk camembert og diverse charcuterie fra et lite épicerie på avenyen, før jeg haster meg til postkontoret for å få hentet mine pakker før stengetid.

Deilig er slike mandager som føles som tirsdager, de siste dagers innspurt på kontoret, de siste gjøremål etter endt arbeidsdag, før jeg med pass i hånda og koffert på slep, flyr til Danmark for å feriere sammen med familien igjen, for første gang siden påske.

Pariserhjul