Du vet du har bodd for lenge i utlandet når…

Søndag ettermiddag, og her sitter jeg fortsatt i ført morgenkåpe og tøfler, mens sola har stått på hele dagen, og gradestokken har bikket 13 grader. Ikke er jeg fyllesyk, eller noen form for syk i det hele tatt. Så hvorfor gjør jeg ikke det som jeg instinktivt alltid har gjort tidligere på slike fridager? Hvorfor trer jeg ikke på meg jakke og sko og haster meg ut døra for å nyte sol, blå himmel og ikke minst, dagslyset som jeg tross aldri ser i ukedagene, der jeg sitter fastlåst innenfor kontorets fire vegger?

Jeg undrer…Har jeg begynt å miste noen av disse stereotypisk norske vanene mine?!

Når det er sagt, har jeg jo aldri vært altfor stereotypisk, uansett. Jeg har jo tross alt vokst opp med to kulturer fra jeg ble født. Men vokser man opp i Norge, uansett om halve familien kommer fra et annet land, så blir man jo faktisk påvirket av kulturen og kulturelle særegenheter – enten man vil eller ei.

Velger man deretter å bosette seg i et annet land, vil man også oppleve litt av et kultursjokk – og enten tviholde på det man kjenner til fra før, eller blende inn og gjøre som de lokale beboerne. Jeg faller inn i sistnevnte kategori. Kanskje ikke så rart, med tanke på at selv Stavanger-dialekta mi har blitt utvasket og påvirket av årene jeg bodde i Oslo, før jeg flyttet videre til USA og Frankrike. Dette var jeg ikke engang klar over før andre begynte å påpeke det.

Heldigvis har det ikke gått så langt at jeg har begynt å snakke norsk med fransk aksent. Skjer det, så skal jeg la mamma få lov til å klaske til meg med en overmoden brie-ost midt i fleisen. Ah, merde! 

Derimot vet jeg at jeg har bodd for lenge i Frankrike når jeg…

…irriterer meg over bakerier og butikker som skriver “sjokolade-croissant”. Croissant er en ting, sjokolade-croissant finnes ikke. Det heter pain au chocolat (eller chocolatine, avhengig av hvor i Frankrike man er).

….synes det er helt innafor å ta et glass vin sammen med lunsj-måltidet.

…nøler og må tenke meg om før jeg håndhilser eller gir klem i det jeg hilser på familie, venner, bekjente og nye bekjentskap i Norge. Jeg går jo omtrent på autopilot når det gjelder å kysse alle sammen på kinnene, her i Frankrike.

…ergrer meg over hvor dyrt det  er å spise på restaurant i Norge. Og hvorfor er det kun de dyreste restaurantene som tilbyr samlede tre-retters menyer, til en lavere pris enn det samlede beløpet man får når man velger fritt à la carte?

…blir forvirret over hvor tidlig man egentlig spiser middag i Norge. Moren min lager middag og serverer den klokka fire, senest fem. Virkelig? Klarer hun ikke å vente tre timer?

…synes det er rart å gå i gang direkte med middag, uten noen form for apéro på forhånd. Hvorfor sitter jeg ikke her med et glass vin, champagne eller noe annet stas å kosedrikke på? Og hvor er peanøttene? Oliven? Chips? Spekematen?

…blir overlykkelig og får lyst til å rope ut “Hei, jeg er én av dere” i det jeg går forbi noen som prater fransk i Norge.

…sammenligner alt der hjemme med alt her “hjemme”. “Ja, viltgryte er godt det…MEN du har ikke smakt deilig gryterett før du har smakt boeuf bourguignon!”,”Sofienbergparken er egentlig ganske kjedelig, i forhold til fine parker som Luxembourg-parken i Paris”.

…ikke klarer å spise middag uten å ha en kurv med brød ved siden av fatet. Hva er vel livet uten brød? Heldigvis har vi fantastisk godt brød i Norge også!

solskinn og smil

 

 

 

 

Advertisements

To år i Paris – 8 ting jeg har lært fra oppholdet!

Parisere er et merkelig folk. Ikke fordi de spiser snegler og froskelår (som dessuten er langt mindre vanlig og langt mindre utbredt enn du tror). Ikke fordi de nekter å snakke engelsk (de eneste som “nekter”, er faktisk dem som ikke kan engelsk i det hele tatt). Ikke fordi streik og demonstrasjoner blir sett på som en nasjonalsport (dette er faktisk sant).

Parisere er merkelige fordi de ikke er som andre franskmenn. Ikke i det hele tatt. Fy fillern så morro det har vært å fått muligheten til å bli kjent med Paris-kulturen, som omtrent er som en subkultur innenfor fransk kultur.

I løpet av årene som har gått, har jeg rukket å reise mye både øst, vest, sør og nord i landet og blitt kjent med mennesker fra ulike deler av Frankrike. Alle deler av landet har sine egne tradisjoner, lokale spesialiteter og små kulturelle forskjeller. Og alle har dem en ting til felles: de elsker å “hate” Parisere.

Selv har jeg et elsk/hat-forhold til Paris. Mest av alt er jeg takknemlig for alt jeg har lært mens jeg har bodd i byen.

pariserhjul

Så hva har jeg lært?

  1. Ingen bruker alpeluer. Men alle i Paris går med skjerf. Året rundt. Ull om vinteren, bomull om sommeren. Det spiller ingen rolle om dem går kledd i t-skjorte og det er tjuefem varmegrader ute. Skjerfet er på plass. Hvor denne skjerf-besettelsen kommer fra, aner jeg ikke, men spør du en hvilken som helst franskmann hvordan man kan gjenkjenne en Pariser, vil dem si “det er han eller henne som alltid har et skjerf rundt halsen, gjerne sammen med en blazer og olabukse”.
  2. Parisere fryser. Selv om det er tjue varmegrader, vil Pariserne fortsatt gå kledd i trenchcoat, skinnjakke eller blazer, olabukse, kanskje støvletter – og selvsagt skjerf. Er det fordi dem fryser, eller er det fordi de foretrekker å gå kledd i høstklær året rundt?
  3. Alle har dårlig tid. En av de enkleste måtene å gjøre en Pariser forbanna, er å stå i veien for forbipasserende som ser ut til å ha det travelt. Ikke bli overrasket om dem dytter deg aggressivt og mumler stygge ord på fransk.
  4. Bilister hater deg. Enda mer aggressivt blir det når du sitter bak rattet, krysser fotgjengerfeltet eller sykler i veien. Parisere har ikke noe i mot å skrike og tute demonstrativt for at du skal skygge banen. Kanskje er det fordi dem har dårlig tid?
  5. De gamle, pene bygningene har sjelden heis. Du lurte kanskje på hvordan Parisere klarer å spise så mye fett og sukker og likevel være slanke? Vel, hvis du bor i femte eller sjette etasje og ikke har heis, og samtidig tar trappene opp og ned til metroen hver eneste dag for å gå på jobb – hvor du dessuten tar trappene opp til kontoret og så ned igjen, så er det kanskje ikke så rart?
  6. De elsker å glane på fremmede mennesker. Parisernes favoritthobby er å sitte på utekafé og glo på forbipasserende mennesker og deres klesstil. Mange liker også å gjette hva slags personlighet menneskene har, hvor de skal, hvor de har vært og hva dem jobber med. Vel. Det er kanskje bedre enn å se på reality-TV?
  7. De elsker å klage. Det er en kulturell opplevelse. Er det varmt ute, er det for varmt. Er det kaldt ute, er det for kaldt. All mat på en hvilken som helst restaurant har forbedringspotensiale. Alt og alle har forbedringspotensiale. Alle politikere er rasshøl, alle forretningsmenn er rasshøl, media er rasshøl, bikkja til naboen er et rasshøl. Men det er ingenting galt med det. Hva skal man ellers snakke om, hvis man ikke har noe å klage på?
  8. Det finnes hyggelige Parisere også! Ikke alle har nesa i været, klager på alt og irriterer seg grønn av hver minste ting. Jeg har møtt trivelige Parisere både i privat sammenheng, på jobb, og når jeg har spist ute på restaurant, handlet på dagligvarebutikken, bakeriet og når jeg har vært på vinsmaking sammen med andre vin-elskere. Det er disse Pariserne jeg håper  jeg kommer til å huske best!

paris frankrike

moulin rouge

eiffeltårnet