Voksne barn i snøen

Ettermiddagen var allerede ved sin ende da vi endelig kom frem til hytta første juledag, men du ville likevel ut i mørket, ut for å kaste snøballer på hytteveggen, ut for å høre lyden av knirkende snø under skoene. Du kastet snø i ansiktet mitt og lo da jeg løp etter deg for å ta hevn. Hvor gammel er du, skrek jeg, hvor gammel er du, skrek du tilbake.

Vi våknet til blå himmel neste dag. Sammen tittet vi ut vinduet på snødekket landskap, pakket oss inn i ulltøy og boblejakke før vi gikk ut døra. Søppelsekker skulle få nytt liv som akebrett, og vi skulle bli gjenfødt som barn. Du smilte som om snøen var det fineste du hadde sett, som om livet aldri hadde vært bedre enn nå, og jeg smilte tilbake fordi jeg ikke lenger behøvde å være voksen og akebakkene var dagens eneste mål.

Som to nysgjerrige småbarn, fulgte vi hverandre dypere inn på stier hvor ingen mennesker hadde rukket å sette sine spor i snøen, det fantes bare du og jeg og dyrene. Rådyr, sa du og pekte mot dyresporene. Hvordan vet du at det er rådyr, sa jeg. Hva skulle det ellers være, sa du da. Hvert fall ikke elg, ble vi enige om. Du kastet deg uti det hvite landskapet som om snøen var uendelig, jeg kastet meg etter. Med armer og bein ut til siden laget vi engler i snøen og lo så tårene trillet.

Jeg tørket dine tårer, du tørket mine, jeg spurte deg om du var glad, du sa du ikke hadde vært så glad som dette på lenge. Naturen gjorde deg lykkelig, sa du, bading på sommertid og aking på vinterstid. Du sa du likte høstblader og vårblomster og jeg gruet meg allerede til virkeligheten skulle hente oss inn igjen. Jeg ville ikke forlate de snøkledde fjellene, erstatte dem med regnvær og tåke i hjembyen, det ville ikke du heller. Men det skulle blåse opp til storm her, idyllen var bare midlertidig.

Ved et hyttefelt, oppdaget vi en bakke. Jeg syntes den var altfor bratt, ville ikke at du skulle skade deg, men du hadde allerede brettet ut søppelposen og forsvunnet ned snøhaugen i full fart. Jeg stilte meg på toppen og ropte etter deg, jeg måtte vite om det gikk bra. Du sa du hadde kjørt over en stein, du fikk vondt i rumpa, men jeg måtte prøve jeg også, sa du. Jeg spurte om det var verdt det, du ga meg en tommel opp.

Jeg kjørte over samme stein, fikk også vondt som deg, men jeg syntes også det var verdt det. Likevel fant vi oss en annen bakke, en bedre bakke med mykere snø. Annen hver gang suste vi nedover på søppelposene som aldri fikk et eneste hull, vi jublet fordi vi ikke lenger var voksne, fordi tiden stod stille, fordi vi var lykkelige.

Det var romjul, vi var i Sirdalen, vi hadde vært der for tre år siden, også den gang i juletiden. Jeg hadde gitt deg genser i julegave, tenkte du kunne ta den med på hytta, men du lot den ligge og tok den ikke i bruk før en måned senere. Den var for fin for fjellet, mente du. Om en måned reiser vi tilbake til snøen, ikke til Sirdalen, vi skal ikke til Norge, men til Andorra. Du skal stå på ski, det skal ikke jeg. Du vil likevel ha meg med, du vil alltid ha meg med.

Nå har vi allerede nådd februar og jeg vil for anledningen nevne at jeg om tre uker reiser til den franske byen Pézenas for å tilbringe lange dager og lange netter foran datamaskinen i en hel uke. Målet er å skrive enda et nytt manus, denne gang helt uten å bli forstyrret av mann og venner og de mange digitale distraksjonene her hjemme. Vurderer også å selvpublisere novellesamling, om dette skulle være av interesse for noen?

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.