Vakre Strender, naken mann og grafittikunst

Det er ingen tvil om hvor vi fikk servert bryllupsreisens beste frokost. Vårt overnattingssted på Naxos, Argo Boutique Hotel, slo femstjerners hotellene på Kreta og Santorini med god margin. Vi forsynte oss fra en spennende buffet med et stort utvalg av greske spesialiteter. Fylte vinblader, greske oster, grønnsakspai, kjøttpai, ostepai, salater og grillede grønnsaker, pølser og pålegg, kaker og desserter, variasjonen var enorm. Begge spiste vi altfor mye.

Planen var å leie bil for de neste tre dagene, tilbringe første dag på biltur langs øyas sørlige kyst, se de flotte strendene som vi hadde lest så mye om i “Lonely Planet”-guiden vår. Været var ikke så varmt som vi hadde ønsket, og vinden kunne vi fint klart oss uten, men vi pakket likevel med oss badetøy, for å være på den optimistiske siden.

Den første stranda vi besøkte, Agios Prokopios, skulle vise seg å være den vakreste. Det hjalp selvfølgelig at vinden fortsatt var fraværende, at det turkise vannet var fritt for bølger og den hvite sanden var varm under de bare føttene, men stillhet og varme er ikke mer enn en liten detalj. Landskapet var som hentet fra et postkort, den perfekte drømmen om en ferietur til paradis.

Vi kjørte videre til flere strender og ble denne gang tatt av vinden. Agia Anna skulle dessuten vise seg å være en nudiststrand, noe vi først ble gjort oppmerksom på da vi så en naken mann løpe inn i bølgene. Julien var heldig som ikke så mer enn to rumpeballer i det fjerne. Jeg, med min store kameralinse, så alt sammen idet jeg skulle fotografere et landskap jeg trodde var tomt for mennesker. Jeg så ham løpe, og jeg så mye jeg ikke burde ha sett.

Da det endelig ble tid for lunsj, dro vi til Paradiso Taverna, en restaurant med uteservering på stranda, under et stort, gammelt tre. De samme bordene og det samme treet var avbildet i vår Lonely Planet, men navnet på restauranten ble ikke nevnt noe sted. Vi var derfor overlykkelige da vi ved en tilfeldighet fant det fotograferte spisestedet.

Begge tok vi av oss skoene og plantet føttene i sanden, den var ikke lenger varm som på den postkort-perfekte stranda. Vinden blåste fortsatt, men det brydde oss ikke. Omgivelsene var verdt alle vindkast.

Spennende omgivelser fikk vi også etter lunsj, da vi kjørte i retning Alyko for å se grafittikunsten som pryder ruinene som står stødig på sin store tomt. På mange måter symboliserer stedet falne drømmer og det å lage limonade når man får sitroner slengt etter seg. På syttitallet var nemlig planen å bygge et luksushotell nettopp på denne tomten, men det påbegynte prosjektet ble etter hvert skrinlagt grunnet økonomiske problemer. Ruinene har derimot blitt en serverdighet i seg selv, for i dag er grafittikunsten en av de mest populære turistattraksjonene på øya.

Nysgjerrigheten ledet oss inn i mørket, innenfor ruinenes vegger, på jakt etter skjulte skatter. Jeg som er mørkredd, syntes det var skummelt å traske rundt der inne med mobilens lommelykt som eneste belysning. Fantasien forsøkte å lure meg til å tro at vi ville bli angrepet av monstre, eller falle gjennom gulvet.

Alt gikk heldigvis fint. Det samme kunne vi ikke si etter kveldens restaurantbesøk. Aldri før har jeg latt over halvparten av en middag bli liggende igjen på tallerkenen, og aldri før har jeg glemt å gjøre mine hjemmelekser før jeg velger restaurant. For ifølge både Lonely Planet og anmeldelsene på TripAdvisor er Maro’s Taverna kjent for nettopp sine gigantiske porsjoner.

Forrettene var på størrelse med en hovedrett, og hovedrettene var på størrelse med et serveringsfat for en familie på fire. Vi trillet ut av restauranten, ramlet inn døra til suiten og ble liggende på senga med armene ut til siden. Ingen av oss sa et ord, vi var begge i matkoma.

Neste morgen var formen heldigvis bedre, og motivasjonen var på topp. Vi gledet oss til å besøke de små fjellandsbyene som vi hadde lest så mye om, og vi gledet oss til en romantisk aften på spa (spoiler, spakvelden fikk en svært dramatisk slutt).

Santorini rundt på ATV

“Jeg har aldri gjort dette før” sa han før han suste nedover fjellveien med verdens største selvtillit. “Du kommer til å velte” hylte jeg, og klemte håndtakene så hardt jeg bare kunne med begge hender. Julien styrte showet, adrenalinet, og jeg var hans passasjer. Om han veltet, veltet også jeg.

Det var vår andre dag på øya Santorini, en dag hvor vi lot romantikken bli liggende igjen på hylla, erstattet med fart og spenning på ATV, en svipptur innom øyas mikrobryggeri for å smake lokal øl, og et helaftens grillfat på en liten restaurant like utenfor Fira.

Jeg hadde fått tildelt utleierens minste hjelm, en rosa barnehjelm som ved en tilfeldighet matchet toppen min. Da vi stoppet ved et utsiktspunkt for å ta bilder av vårt nye leketøy, la Julien hodet på skakke og smilte uskyldig. “Du ligner et barn, et stort, søtt barn” sa han med babystemme. Jeg flirte, der jeg satt på den røde terrengmotorsykkelen i mitt rosa sett. “Husker du hvor komiske vi så ut med de hvite hjelmene vi hadde da vi kjørte buggy gjennom den gjørmete skogen i Den Dominikanske Republikk?”

Han nikket. “Skal vi prøve å ta en selfie lignende det ikoniske bildet fra den buggyen?”

Vi rettet på hjelmene og forsøkte å kopiere et øyeblikk fra 2015, denne gang i gresk drakt. Det funket ikke. I stedet knipset vi fine bilder av hverandre, og enda finere skulle de bli utover kvelden.

Julien ble, etter hvert som timene gikk, flinkere og flinkere til å kjøre ATV og jeg sluttet etter hvert å hyle. Vi besøkte Santorini Brewing Company, et mikrobryggeri stappfullt av amerikanske turister. Vi hadde ikke engang rukket frem til bardisken før en mann med tykk bart snudde seg mot Julien og pekte på hans t-skjorte, en grå band t-skjorte som han hadde fått av meg på musikkfestival i Paris (Download) for flere år siden.

“System of a Down” jublet den ukjente mannen, “where are y’all from?”

Som vanlig snakket vi i munnen på hverandre. Frankrike. Norge. Jeg er fra Norge, men jeg bor i Frankrike. Mannen mumlet frem et skuffet “oh”, og forklarte at han trodde vi var amerikanere. Selv kom han fra en småby i Texas. “I didn’t know y’all listened to System of a Down in Europe.”

Smaksprøven ble begrenset til tre ulike ølsorter, store deler av sortimentet var allerede utsolgt. Vi lot amerikanerne kose seg på egenhånd, og fortsatte vår kjøretur videre sørover, helt ned til den svarte stranda på den sørvestlige delen av den halvmåneformede øya.

Kullsort vulkangrus mot blått hav og blå himmel, en strand pyntet med lysebrune stråparasoller, fargekontrastene var nydelige. Sola strålte, men den ville snart gå ned og male himmelen i varme farger, et show vi for all del ikke ville gå glipp av.

Vi kjørte derfor videre til det populære utsiktspunktet Paralia Vlichada. Med ATVen parkert i sanden kunne vi lene oss tilbake og nyte nok en romantisk solnedgang før middagstid.

Jeg smilte fornøyd. Santorini er virkelig en perfekt destinasjon for forelskede. Vi som for dagen hadde bedt om enkle gleder som fart og spenning, øl og grillet kjøtt, fikk oss likevel en gratis dose romantikk på kjøpet, noe så lite (men likevel så stort) som en armkrok, et kyss, en vakker himmel og lyden av bølgeskvulp.

Vi takket Mike og hans grillhus (ja, restauranten het Mike Grill House) for det enorme grillfatet, et tårn av deilig souvlaki, med tzatziki og fava servert som kveldens grønne tilbehør. Den mørke himmelen var kjølig, jeg kunne ikke lenger matche den rosa hjelmen. Med grønn jakke og nakne lår kjørte vi den siste strekningen tilbake til hotellet. Gåsehuden ønsket seg bort fra ATVen, huden ville synke ned i boblebadet, og ønsket ble selvfølgelig oppfylt.

Solnedgangen i Oía

Etter en spennende vinsmaking og en liten kjøretur sammen med vår gode samaritan, fikk vi gleden av å oppleve et av øyas største høydepunkter.

Bak Oía stod himmelen i flammer. Røde, rosa og oransje nyanser, de svevet over det vulkanske landskapet og den snøhvite kykladiske arkitekturen. Jeg har sett mange solnedganger i mitt liv, men denne var utvilsomt en av de vakreste. Servert allerede første kveld i Santorini, jeg kunne ikke bedt om en bedre velkomst.

Julien la sine armer rundt meg og kysset meg slik en mann på bryllupsreise kysser sin kone. Det føltes nesten uvirkelig å stå ved dette utsiktspunktet, beundre et landskap som folk flest kjenner igjen fra de mange omtrent identiske bildene av kvinner som poserer i flagrende kjoler med den hvite bebyggelsen og de blå kirkekuplene i bakgrunnen.

Vi spaserte gjennom byens gater, en by full av dyre merkevarer og suvenirbutikker, overprisede restauranter, turistfeller, barer, bakerier og et par gyroskiosker. Mest av alt var gatene stappfulle av mennesker, turister som oss, kjærestepar og ektepar, et stort flertall fra England, USA og Tyskland.

Byens gatekatter mjauet etter mat og nøt turistenes nærvær. Julien kunne ikke motstå fristelsen til å klappe flere av dem, selv holdt jeg meg litt på avstand, skeptisk som jeg er til det meste i livet.

Skeptisk var jeg derimot ikke da min kjære spurte om jeg var interessert i å ta en drink, og om vi kunne sette oss ned et sted for å planlegge resten av oppholdet på Santorini, og reservere bord på kveldens utvalgte restaurant.

Vi fant oss et ledig bord på en liten cocktailbar i sentrum og dro frem hver vår mobil for å studere mulighetene for å leie bil eller terrengmotorsykkel de neste dagene.

Valget for neste dag falt på ATV, terrengmotorsykkel. Mens vi spaserte fra Oía til kveldens utvalgte restaurant (som lå bare et lite steinkast unna hotellet vårt), så vi flere tilsvarende kjøretøy passere langs veien. Vi så på dem med misunnelse i blikket, selv om vi tidligere på dagen aldri hadde tenkt at fart og spenning ville bli et mål for oppholdet. Santorini skulle jo ikke være annet enn fire late dager med boblebad, basseng og soling.

Men så kom rastløsheten og endret alt, som den jo alltid gjør.

Himmelen var ikke lenger rød, men sort og glitrende, full av stjerner. De minnet meg om sommerferien hos familien i Norge, om natten da jeg så stjerneskudd for første gang i mitt liv. Jeg husker at jeg ønsket meg noe fint, noe viktig, og jeg venter fortsatt på svar fra universet.

Da vi trasket langs den nattemørke veien i retning kveldens restaurant (Santorini Mou), hadde jeg ingen andre ønsker enn å spise meg mett på gresk mat, jeg drømte om småretter og en stor porsjon Moussaka, et ønske som heldigvis var enkelt å oppfylle.

Uteservering, stearinlys og livemusikk, en romantisk kombinasjon og en restaurant hvor porsjonene var generøse. Våre nakne legger ble stukket av mygg, og nattehimmelen hadde rukket å bli enda mørkere da vi gikk den lille strekningen fra restauranten tilbake til hotellet hvor boblebadet ventet oss.

Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og avsluttet kvelden i det enorme boblebadet hvor vi lett kunne fått plass til seks, sju personer. Begge drømte vi oss bort til et annet liv hvor vi eier et stort hus med et lignende boblebad, gjerne også et svømmebasseng, før vi våknet til virkeligheten som også var fin, en uvirkelig virkelighet med bryllupsreise og solnedgang på ei øy kjent som et ferieparadis for forelskede par.

Før jeg fortsetter mine skildringer fra reisen vår, har jeg veldig lyst til å høre fra dere som leser. Om du er eller har vært gift, hvor dro du på bryllupsreise?
Og du som drømmer om en fremtidig bryllupsreise, hvor ønsker du å dra?

En nydelig start på oppholdet på Santorini

Med våre to trillekofferter på slep, sprintet vi nedover gatene med blikket rettet mot fergen som vi kunne skimte i det fjerne. Sola sov fortsatt, men gatelysene hjalp oss i riktig retning, tiden var inne for å reise videre fra Kreta til Santorini, reise til en destinasjon som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Et ypperlig reisemål for to turtelduer på bryllupsreise.

Fergeturen tok to timer, to timer med Lonely Planet i hendene, en reiseguide til Kykladene som vi hadde pakket med oss før avreise. Guiden fortalte om de hvite byene Oía og Fira, om røde solnedganger og øyas beste utsiktspunkter, om vinsmaking og båtturer og vulkanske sandstrender.

Idet vi gikk av fergen og fikk plass på shuttlebuss til prutet pris, tjue euro i stedet for førti, kunne jeg føle sommerfuglene i magen flakse enda raskere enn før. Jeg gledet meg til å overnatte på Aperanto Suites, et relativt nytt hotell på nordsiden av øya, bygget i typisk hvit kykladisk arkitekturstil, med vakker utsikt mot havet.

Rommets balkong var utstyrt med et boblebad på størrelse med et lite svømmebasseng, et boblebad hvor vi ville nyte hvert vårt glass vin til synet av solnedgangens flotte nyanser, men aller først en frappé under solfylt ettermiddagshimmel.

Akkurat som på Kreta, fikk vi også denne gang en hyggelig liten overraskelse fra hotellet. De gratulerte med overstått bryllup og ga oss ei flaske lokalprodusert hvitvin i gave, ypperlig for en romantisk aften på balkongen.

Før vi byttet ut klærne med badetøy, ba vi resepsjonisten om hjelp til å reservere både vinsmaking og dagstur med katamaran, førstnevnte skulle vi rekke å få tid til allerede samme kveld. Men aller først ville vi stenge resten av verden ute fra vår romantiske boble, konsentrere oss om utsikten, om hverandre, om våre tanker rundt tiden som har gått og tiden vi har i vente.

Tiden førte oss etter hvert til vingården Sigalas hvor vi fikk smake et utvalg av rødt og hvitt fra den vulkanske øya med sitt ørkenlignende klima, forhold som utrolig nok er egnet for vinproduksjon så lenge druearten er robust nok. Assyrtiko er navnet på øyas dominerende art, deretter kommer Aidani, en beskyttet drueart fra Santorini.

Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon, noen av verdens eldste vinmarker befinner seg på nettopp Santorini. Den eldgamle oppbindingsmetoden, sirkelformet som en blomsterkrans, kan fortsatt den dag i dag ha opp mot 500 år gamle vinstokker.

Vi forlot vingården med ny kunnskap og ingen nye vinflasker, våre favoritter var for kostbare. Værgudene hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å vanne øyas druer, og samtidig vanne Julien og meg, der vi gikk med våre raskeste steg, opp bakken som skulle lede oss til hotellet. Eller til sentrum av Oía.

Håret og klærne ble stadig våtere, oppoverbakken vokste seg høyere og lengre, både Julien og jeg angret på å ikke ha leid bil eller ringt etter taxi, vi angret på at vi trodde Santorini var en øy for fotgjengere. Vår desperasjon glødet tydeligvis, som om et neonskilt hang over oss i lufta, et skilt som røpet vårt ubehag og beordret lokalbefolkningen til å hjelpe, redde oss fra å vår våte, kalde og slitne tilværelse.

Vår redningsmann var en ung bilist i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiårene. Velkledd, modellpen og helt alene i bilen. Han spurte om vi trengte skyss, og Julien svarte umiddelbart ja, uten å tenke seg om to ganger. Selv noterte jeg hans bilnummer i mitt sinn, i tilfelle han skulle vise seg å være en seriemorder eller en seksualforbryter, eventuelt begge deler, og forberedte meg mentalt på det verste, på å bli offer for en gresk Ted Bundy.

Hvordan det gikk er vel ganske åpenbart. Jeg er fortsatt like hel, det er vi begge, og bilisten var ingen Bundy, men en god samaritan som kjørte oss til vakre Oía, tidsnok til å få med oss solnedgangen.

En dag i Heraklion

For to uker siden kom vi hjem fra bryllupsreise, hjem til hverdagen. Jeg lengter allerede tilbake til solskinn, hvite strender og deilig gresk meze. To korte dager etter bryllupsfesten forlot vi Frankrike og fastlandet til fordel for ti fantastiske dager i Kykladene, den greske øygruppen i Egeerhavet.

Ferien kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, med tanke på høstens travle start. Eposter, telefonsamtaler, papirarbeid, regninger, et resultat av en utsatt bryllupsfest og utsatt kjøp av leilighet, flytting og utvask. Hadde alt gått som planlagt, ville ingen av disse milepælene hendt samtidig. Planen var å gifte oss i fjor og kjøpe leilighet i år, men skjebnen ville heller gi oss alt på én og samme tid. Ukene gikk derfor i ett, og stressnivået var mildt sagt på topp hver eneste dag fra tidlig september til bryllupsdagen, niende oktober.

Før verden ble rammet av en pandemi, hadde vi ikke sett for oss å tilbringe hvetebrøddagene i Europa, vi ville reise langt bort til en destinasjon som ikke ligner noe vi har sett før. Vi snakket om Costa Rica og Bali, lenge vurderte vi også Tanzania, men endte i stedet opp med øyhopping fra Kreta til Santorini og videre til Naxos, og ble på ingen måte skuffet. Hellas skuffer aldri.

Ettersom hotellet hadde blitt informert om at vi var kommet for å feire bryllupsreise, ble vi umiddelbart møtt med romantikk da vi åpnet døra til rommet hvor vi skulle sove de neste to nettene. Overrasket, jublet vi da vi så dobbeltsengen og hvor fint dekorert den var, med roseblader og håndklær brettet i form av hjerte. På skrivebordet stod ei flaske musserende vin til nedkjøling i en isbøtte. Ved siden stod et fruktfat som vi aldri forsynte oss fra.

Innen jeg rakk å skifte t-skjorte, vaske ansiktet og påføre ny sminke i forkant av feriens første restaurantbesøk, hadde Julien allerede skjenket vin i de to glassene som stod på bordet.

“Skål for Hellas”, jublet jeg og hevet glasset. Julien ga meg et forsiktig smil som kjapt ble erstattet med en reaksjon som ikke kan beskrives som annet enn stereotypisk fransk.

“Dette kan på ingen måter sammenlignes med en champagne, selv en musserende fra Gaillac eller Limoux er hundre ganger bedre” klaget han, blikket rettet mot boblene. Jeg himlet med øynene og ba ham slutte å klage. “Dette er en gave, Julien, en hyggelig gest fra hotellet.”

Etter hvert som en slurk ble til flere, begynte også hans kresne, franske smaksløker å sette pris på vinen. Kveldens utvalgte spisested, Plani, var heldigvis bare en tre minutters gange fra hotellet, tre lattermilde minutter for to småbrisne turister som ikke hadde rørt mat siden frokost.

Jeg skulle bare ta meg et lite glass vin til maten, men endte i stedet opp med en karaffel ettersom det skulle vise seg å være rimeligere. Til vinen nøt vi en helaftens meze med kjøttboller, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt), fava (bønnedipp) og fritert squash i strimler, en fabelaktig start på vår kulinariske reise gjennom Kykladene.

Da vi trodde måltidet var over, fikk vi plutselig servert en liten flaske med Raki, gresk brennevin, og dessert. Overrasket og smigret (og svært beruset), takket vi servitøren for den hyggelige lille oppmerksomheten. Allerede neste dag gikk det riktig nok opp for oss at det ikke akkurat er uvanlig få tilbudt brennevin og kake etter et måltid på Kreta.

Neste morgen var formen heldigvis fin. Etter en god og variert frokost fra hotellets buffet, dro vi på en liten oppdagelsesferd i kjernen av Kretas hovedstad, Heraklion. Målet var å gjøre det meste ut av vårt kortvarige opphold, siden vi bare skulle være på øya den ene dagen, for å deretter reise videre med ferge til romantiske Santorini.

Vi startet dagen med en tur til båthavna og den historiske borgen Rocca a Mare, også kjent som Koules, bygget av venetianere på 1500-tallet. Derfra trasket vi videre til hjertet av sentrum for å se Agios Minas Katedralen og fontenene Bembo og Morosini.

Utover ettermiddagen satte magesekken en stopper for videre sightseeing, den ville ha mat så kjapt som mulig. Vi slo oss derfor ned på en hyggelig utekafé med menyer skrevet kun på gresk. Jeg bestilte det som oversetteren på telefonen mente var et spekefat, som i virkeligheten skulle vise seg å være ulike typer grillet kjøtt, servert med yoghurtsaus, pitabrød og husets potetchips. Selv om jeg fikk noe helt annet enn det jeg trodde jeg hadde bedt om, var jeg storfornøyd.

Videre nøt vi den varme ettermiddagssola på hotellets takterrasse og dyppet tærne i det flotte bassenget. Vannet var, som forventet i oktober, en smule kaldt. Likevel var vi begge fast bestemt på å bade, svømme, være i bevegelse og få fullt utbytte av terrassen og den flotte utsikten fra høyden, utsikt over Heraklion, havet, severdighetene.

Det er rart å tenke på hvor annerledes Kreta var for meg, da jeg som femtenåring besøkte øya sammen med min far og ikke brydde meg om hverken arkitektur, lokal matkultur eller historie. Den gang var jeg på chartertur, ei uke på et identitetsløst all-inclusive med bading og sol og lite annet på programmet. Som voksen, holder jeg ikke ut i mer enn en time eller to, før jeg blir lei av å bade. Rastløsheten er også en av grunnene til at jeg ikke liker å ligge timevis på ei solseng. Som femtenåring syntes jeg det var spennende å ligge på badehåndkleet med musikk i øret og et eller annet moteblad i hendene. Jeg sniktittet på kjekke gutter som gikk forbi og dagdrømte om ferieflørter som aldri ble noe mer enn en tenåringsdrøm, et dagbokinnlegg.

Femtenårige meg, med den grusomme røde slangeskinnsbikinien og de store insektsolbrillene, ville aldri trodd på nåtidens meg, om jeg dro tilbake i tid, tilbake til Kreta for å fortelle historien om fremtiden min, om kjærlighetslivet og reiselysten. Og all den spennende maten jeg har smakt siden den gang.

Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa

Dramatikk dagen før bryllupet

12.09.2020 markerte starten på en lang og til tider vanskelig kjærlighetsreise, hvor det som skulle bli én bryllupsfeiring ble en reise fordelt på to kapitler. Fjorårets kapittel, det som i utgangspunktet skulle ha vært bryllupets eneste, har jeg allerede skrevet mye om både her og i magasinet Ditt Bryllup.

Datoen hadde vi, bare uker før pandemien traff kontinentet, fått inngravert i våre gifteringer, en dato som prydet også bryllupets mange dekorasjoner, deriblant gjestebokas forside, kveldens meny og de spesiallagde Champagne-etikettene som Juliens foreldre hadde bestilt direkte fra den lille champagneprodusenten. Selv i vår villeste fantasi kunne vi aldri sett for oss at et virus skulle stikke kjepper i hjulene for våre opprinnelige planer, et virus som også hindret meg fra å reise tilbake til Kraków for å hente de bestilte gifteringene, samtidig som det stjal en opplevelse jeg aldri igjen vil kunne få tilbake.

Helt siden jeg som ung tenåring begynte å drømme om fremtiden og om det storslåtte bryllupet jeg håpet jeg en vakker dag ville få, hadde jeg gledet meg stort til verdifull mor-datter tid med prøving av brudekjoler i hennes hjemland. Drømmen var å kjøpe kjole i Kraków, en by jeg elsker, en by full av spennende brudesalonger hvor vinduene i alle mine leveår har vært utstilt med flere av de vakreste kjolene jeg noen gang har sett. Kjoler jeg dessverre aldri fikk prøve.

I stedet stengte Europa ned, og jeg ble stående i stua med målebånd rundt livet, rundt armer og ben, fra topp til tå. I et nedstengt Frankrike hvor jeg knapt nok fikk lov til å gå ut døra, bestilte jeg kjole fra nettportalen Etsy, og fikk min polske tante til å sende gifteringene til Frankrike via UPS. Dette var starten på et år hvor livet kastet kilovis av sitroner etter oss, noe som først gjorde vanvittig vondt, før vi innså at vi ikke kunne gjøre annet enn å brette opp ermene og lage flere liter med limonade. Nedstenging, karantenekrav, avlysninger, ekstra utgifter på grunn av utsettelser, utfordringene var mange og min mentale helse var skjør som en sommerfuglvinge.

Tolvte september skulle bli en fullpakket dag med vielse i byens rådhus, det vakreste rådhuset jeg noensinne har besøkt, etterfulgt av en romantisk seremoni i hagen til det historiske slottet Château du Croisillat, med tospråklig vigsler og rørende taler. Skjebnen ville annerledes, den ville gi oss to ulike feiringer, først en intim feiring i en sjarmerende Airbnb på utkanten av Toulouse, før vi tretten måneder senere skrev bryllupets neste (og heldigvis siste) kapittel.

09.10.2021, det som skulle bli en sensommerfeiring ble i stedet et høstbryllup. Da vi først utsatte fra september til april og deretter til oktober, begynte bekymringene å plage oss, vi bekymret oss ikke bare for den økonomiske konsekvensen, men også for hva slags vær vi ville bli møtt med på det som nå ville bli en oktoberdag. Vi fryktet vind og regnvær, paraplyer og gjørme, og ble derfor overlykkelige da den store dagen nærmet seg og værmeldingen kunne bekrefte regnfri himmel.

Men lykken ble kortvarig og noe helt utenkelig rammet oss bare tjueni timer før bryllupsseremoniens start.

Halvparten av gjestelisten skulle sove på slottet fra fredag til søndag. Flere hadde dessuten lovet å hjelpe til med rigging av stoler, bord, lyslenker og borddekorasjoner, noe som høres mye enklere ut enn det i praksis skulle vise seg å være.

Tjueni timer før helgens viktigste øyeblikk, var altså Julien, Laurène og jeg i full gang med å pakke ned de mange dekorasjonene som skulle stables som Tetrisbrikker inn i Audien og kjøres tretti kilometer sørover til 1400-tallsslottet Château du Croisillat. Også mine norske venner, Krister og Christine, skulle inn i bilen sammen med sine enorme kofferter, alle måtte vi haste oss for å rekke frem tidsnok til å møte gjestene, deriblant mine foreldre, som snart ville bli stående og vente på å få nøkler til sine rom. Vi knyttet poser, løftet esker, lukket kofferter, dobbeltsjekket lister og kjempet mot klokka. Jeg kan ikke engang huske nøyaktig hva jeg gjorde eller hvilket rom jeg befant meg i, men jeg husker skremmende godt det skjærende skriket og hvor fort mitt hjerte slo da jeg så ham, brudgommen, omtrent krype fra korridoren og inn til soverommet hvor han ble liggende, ute av stand til å røre seg.

Fortvilet, så jeg ingen annen utvei enn å ringe hans foreldre, be dem kjøre en omvei fra Montauban for å hente mine venner i Toulouse. Samtidig måtte jeg ta meg tid til å løpe til både apoteket for å få tak i diverse hjelpemidler og deretter haste meg videre til blomsterhandleren for å hente brudebuketten som etter planen skulle bli hentet med bil før vi forlot nabolaget for å dra til slottet.

Jeg hadde lyst til å gråte, legge meg i senga ved siden av Julien, holde rundt ham og trøste ham. Men jeg klarte ikke å være hysterisk, bryte sammen foran venner og svigerforeldre, jeg klarte heller ikke å være en omsorgsfull morsfigur. Hodet mitt valgte i stedet å stenge ute alt som var upraktisk og fokusere på å finne en løsning, en hvilken som helst løsning.

Julien var heldigvis like løsningsorientert, og fikk tak i telefonnummeret til byens kanskje eneste kiropraktor som tilbyr hjemmebesøk. Gleden ble straks pepret med stress, da han fikk vite at neste ledige time var så sent som klokka seks. Jeg ville med andre ord stå alene med ansvaret for alle forberedelser før bryllupet.

Jeg fryktet det verste. Noe langt verre enn en regnværsdag. Jeg fryktet en sengeliggende brudgom og avlyst bryllup i siste sekund. I beste fall så jeg for meg Julien i rullestol. Sammen med mine venninner, ville jeg ha pyntet stolen med blomster og sittet på fanget hans under seremonien, latt kjolens slep henge over ham som ei dyne og smilt til fotografen. Rullestol, krykker, stokk, det viktigste for meg var å ha Julien ved min side.

Som i ekte Hollywood-stil fikk heldigvis dagen før den store dagen en lykkelig slutt. Våre venner og mine foreldre hjalp til så godt og så effektivt som de bare kunne, og alle samarbeidet så fint at jeg nesten fikk tårer i øynene da jeg så hvor mye vi hadde rukket å gjøre på så kort tid.

Selv vigsleren, Elisabeth, prioriterte å ta seg tid til å komme til slottet for å hjelpe til med rigging av stoler og flytting av den tunge buen som neste dag skulle dekoreres med blomster og bånd, en oppgave dekoratøren Lucille skulle ta seg av neste morgen.

Varme og støttende ord fikk jeg fra alle kanter, fra både de ansatte på slottet, fra vigsleren, Juliens venner, mine venner, og ikke minst fra familien min. Denne varmen må ha vært så kraftfull og så manifesterende at jeg nesten undrer om den kan ha hjulpet Julien på et eller annet vis. En gave ovenfra, en liten energiboost som sammen med hjelp fra kiropraktoren fikk ham til å klare å reise seg igjen. Gå igjen.

Før jeg deler flere bilder av kjolen og hans dress, bilder fra seremoni og vin d’honneur, av kake og vår første dans, vil jeg avslutte denne historien om dagen før den store bryllupsfesten ved å takke de som var til stede, de som hjalp oss da vi virkelig trengte flere hjelpende hender.

Dere vet hvem dere er. Jeg er evig takknemlig.

Alle bilder med unntak av tekstens to siste er tatt av motefotograf Gonzalo Sosa

Blomster og dekorasjoner utendørs er fra Les Créas de Lulu

Utdrikningslag i Bordeaux

Mye har hendt siden forrige gang jeg delte mine tanker. September har blitt til oktober og snart tre uker har gått siden jeg pakket “bride to be”-bagen full av klær og kosmetikk for å reise til utdrikningslagets destinasjon, en overraskelse som mine venninner begynte å planlegge allerede i sommer, med fastsatt dato allerede fra dag én. Oktobermånedens første helg.

En uke senere, det vil si lørdag niende oktober, ble den etterlengtede bryllupsseremonien og den tilhørende festen endelig feiret på Château du Croisillat.

Da jeg først begynte å skrive disse ordene (uten å fullføre før lenge etterpå), hadde det allerede gått fem dager siden vi feiret den store bryllupsfesten. Jeg befant meg ikke lenger i Frankrike engang, men på en ferge fra Kreta til Santorini.

Vi er nemlig på bryllupsreise, Julien og jeg, hvetebrøddager som feires med øyhopping, bading, spenning og rikelig med gresk mat. Feriens første to netter ble tilbrakt på et femstjerners hotell i byen Heraklion. Samme antall stjerner fulgte oss videre til neste destinasjon, fire dager i det som må være landets mest Instagram-fotograferte øy, før vi hoppet videre til Naxos.

Begge var vi slitne da vi først satte kursen mot Santorini. Vi hadde stått opp grytidlig for å rekke en ferge som visstnok har en tendens til å forandre avreisetider i siste sekund og gjerne forlater havna tidligere enn planlagt, om man da velger å tro på de sinte anmeldelsene på TripAdvisor.

Vi var slitne da vi forlot Frankrike, tretti tusen euro fattigere. Slitne etter alt som har med det sørfranske slottet å gjøre, slitne etter å planlegge, koordinere og ikke minst betale de skyhøye regningene. Kun en liten brøkdel av sparepengene ble brukt på denne Hellas-turen som vi nå ser på som en belønning for alt stresset. En belønning er også de mange tusen minnene vi nå sitter igjen med, fra både bryllupet og denne ferien. De fine opplevelsene, de gode samtalene, maten og vinen, latter og gledestårer, opplevelsene er verdt så mye mer enn pengesummen som ligger bak.

Gledestårer ble det forresten mange av, også i løpet av utdrikningslaget som ble feiret for snart tre uker siden. I forkant av arrangementet hadde jeg ikke forventet stort annet enn at helgen ville bli en eneste stor fest. Jeg fryktet det verste, jeg fryktet latterlige kostymer og vulgær underholdning, mannlige strippere og dagsfyll, og jeg likte på ingen måter tanken på å reise til en annen by for å ikke engang se en eneste turistattraksjon eller smake en eneste lokal spesialitet.

Da Laurène og jeg gikk ombord på toget som umiddelbart kunne røpe helgens første overraskelse, destinasjonen Bordeaux, var jeg altså forberedt på mye rart. Den sørvestfranske vinbyen hadde jeg dessuten lenge drømt om å besøke, riktignok under andre omstendigheter. Skepsisen plaget meg en smule, men jeg hadde likevel sommerfugler i magen, for jeg gledet meg til å tilbringe verdifull venninnetid sammen med henne og resten av gruppa.

En to timers togtur ledet oss direkte til byens sentrum, hvor vi trillet bagasjen gjennom regnvåte, asfalterte gater og beveget oss med våre raskeste steg for ikke å bli fanget i regnværet. Tjuefire minutter skulle det ta før vi endelig nådde frem til adressen som ville bli vårt hjem de neste to nettene, leiligheten hvor vi skulle sove, skravle og pynte oss til helgens aktiviteter.

Jeg ante ikke hva som ventet meg eller hvor mange vi til slutt ville bli. Ikke før jeg gikk opp trappene til Airbnb-leiligheten og så ansiktet til ei av de inviterte, Ludivine, ved inngangsdøren. Hun strålte som ei sol. Ludivine og Laurène fortalte meg at også Daniela og Cindy skulle være med på festlighetene, vi ville dermed bli en nydelig liten femkløver.

Fredagskveldens lille overraskelse kom allerede to timer etter innsjekk. Vi kledde oss alle i lårkorte, sorte kjoler for kvelden. Kledelig, med tanke på at navnet på Guerlain-parfymen som jeg for anledningen hadde tatt med meg, er “la petite robe noire”.

Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvor vi skulle, og ble derfor strålende fornøyd da jentene tok meg med til byens beste cocktailbar, Point Rouge, en bar-og restaurant som har en av de største drinkkatalogene jeg noensinne har sett (med unntak av Oriole i London). Over to hundre oppskrifter å velge fra, både de klassiske, de moderne og husets egne signaturdrinker.

Jeg lot meg friste av noe så simpelt som en Banana Daiquiri, før jeg hoppet videre til en Raspberry Tom Collins. Vi spiste småretter, deriblant spanske skinkekroketter og en fransk-asiatisk fusjon i form av andevårruller, og lot timene fly forbi mens vi pratet om alt og ingenting. Aldri hadde jeg savnet våre menns tilstedeværelse så lite, aldri hadde jeg vært så glad for å se mine venninner, være sammen med dem uten kjærester eller ektemenn eller kompiser og brødre som avbryter samtaler eller styrer diskusjonene i en retning som ikke interesserer oss. Vi skålte for Bordeaux, vi skålte for helgens utdrikningslag.

Fredag ble til lørdag, jeg fikk beskjed om å droppe frokost, noe jeg vanligvis aldri gjør med mindre en bordreservasjon på brunsjkafé står for tur. Jeg krysset derfor fingrene for at dagens første overraskelse hadde noe med brunsj å gjøre, og begrenset frokosten til to glass vann og en kopp kaffe.

Bluse, shorts og joggesko, jeg så meg i speilet og følte meg fin, klar for å møte verden, klar for dagens planer. Like før vi gikk ut døra, minnet Cindy de andre om en viktig oppmerksomhet, en liten detalj de for all del ikke måtte glemme å vise meg i forkant av formiddagens utflukt. Fra en liten plastboks fisket hun frem noen perlearmbånd som hun selv hadde laget, de formet ordet “glamoureuse”, en sammensmelting av ordene glamour og amoureuse (forelsket).

“Du er ikke som alle andre, Kristine. Du liker det utradisjonelle, du går dine egne veier, og vi ønsket derfor å hedre deg med dette ordet i stedet for det typiske bride to be og tilhørende aksessoirer”, sa Laurène og knyttet et av perlearmbåndene rundt håndleddet mitt. Jeg følte meg smigret og takket jentene for det lille båndet som skulle binde oss sammen resten av helgen.

Jeg hadde dessuten rett angående dagens første ordentlige overraskelse. Fra leiligheten spaserte vi ned mot Saint-André Katedralen og videre gjennom flere av byens handlegater, før vi til slutt endte opp ved inngangspartiet til det som skulle vise seg å være en nordisk kafé. Skandinavisk. Mine røtter.

“Vi vet at pandemien har vært veldig vanskelig for deg, og hvor stor hjemlengsel du har hatt. Derfor tenkte vi at en skandinavisk brunsj kanskje ville være koselig, både for deg og for oss, slik at du kan ta oss med inn i din verden” forklarte jentene. Igjen, følte jeg meg både smigret og rørt. Aldri hadde jeg trodd at en brunsj skulle røre mitt hjerte på denne måten.

Det hvite langbordet på kafeen Suzzi ble dekket med både fleskepannekaker, kanelboller, vafler og med karbonadesmørbrød med rødbetkrem, snitter med laks og skiver med kremost og grønnsaker. Jeg fortalte jentene om sommerens norgesferie, om familien min som de bare en uke senere skulle få muligheten til å bli kjent med. Jeg fortalte dem om hjembyen og om naturen, den vakre, norske naturen som jeg håper de alle vil få gleden av å se med egne øyne i fremtiden.

Etter måltidet, vandret vi gjennom gatene i Bordeaux og tok bilder av hverandre og av byens arkitektur. En neste overraskelse ventet meg, enda et nytt bevis på hvor godt mine venninner kjenner meg, hvor nøye de lytter når jeg prater om mine interesser, hvor heldig jeg er som har disse menneskene i livet mitt.

Librairie Mollat, en historisk bokhandel som først åpnet i 1896, hadde visstnok vært en selvfølge på gjøremålslista, da jentene først hadde bestemt seg for Bordeaux som helgens destinasjon. Alle vet de hvor høyt jeg elsker å gå meg vill i bokhylle-labyrinter, de vet hvor lidenskapelig opptatt jeg er av god litteratur. Derfor var de alle forberedt på å være tålmodige, de visste jeg ville tilbringe over en time der inne, meg og min eviglange liste over romaner jeg ønsker å lese.

En ny overraskelse kom bare noen timer senere, da vi skålte over ei flaske Crémant de Bordeaux, lokal musserende, og hygget oss med potetgull og fin musikk. Jentene kunne nemlig fortelle at de, sammen med to andre som ikke kunne være til stede under feiringen, hadde spleiset på en gave til meg. Innpakket i papir med sløyfe, lå presangen i en pen gavepose sammen med et gratulasjonskort. Deres mobilkameraer rettet fokuset mot meg og mine hender, der jeg åpnet gaven og smilte nysgjerrig for meg selv.

En eske full av små glassflasker skjulte seg på innsiden av gavepapiret, glassflasker som inneholdt det som kalles basenoter, hjertenoter og toppnoter på parfymespråk.

Tretti noter og et notat skrevet av mine venninner, “nå kan du endelig lage din egen drømmeduft”, en idé som må ha kommet fra Laurène, den eneste som har hørt meg prate om parfymeatelieret i sentrum av Toulouse, om hvordan jeg håpet jeg en vakker dag ville få muligheten til å lage min egen parfyme.

Jeg ga dem alle de største klemmene jeg kunne gi, og smilte fra øre til øre. Like bredt smilte jeg da vi utover kvelden satte oss i en Uber for å komme oss frem til punktet hvor helgens neste overraskelse ventet meg, sightseeingcruise med middag langs Garonne-elven, den samme elven som renner gjennom Toulouse.

Vi nøt starten på et treretters måltid og drakk hvert vårt glass vin til maten. Helt plutselig, mellom middag og dessert, fikk jeg vite at jentene hadde spurt mannskapet om lov til å besøke båtens cockpit, de hadde forklart at vi var kommet for å feire utdrikningslag, at opplevelsen ville bety utrolig mye for meg.

Mannskapet vil nok angre for resten av livet, og aldri lenger la tullete jentegrupper få slippe inn. Det første som hendte da vi entret cockpiten, var en dårlig vits fra ei av mine medsøstre, en spøk som absolutt ikke falt i smak hos kapteinen og hans ansatte.

“Er det dere som skal strippe i kveld?”, brølte hun skamløst, #metoo-kampanjen hadde tydeligvis forsvunnet fra hukommelsen, jeg klandrer de mange glassene med musserende vin som vi drakk før vi gikk om bord. Vi andre klarte heller ikke å oppføre oss anstendig. Den korte tiden i cockpiten ble misbrukt på verst mulig vis. I stedet for å stille interessante spørsmål og studere hvordan kapteinen styrer båten, benyttet vi tiden til å fnise, tøyse og til å ta bilder av oss selv, hverandre og det misfornøyde mannskapet.

Vi ble omsider kastet ut av cockpiten og ledet tilbake til bordet. Fnisingen var både smittsom og langvarig. Det gode, barnslige humøret tok vi med oss videre til en cocktailbar etter endt elvecruise, en bar hvor vi nøt en siste drink før leggetid.

Et nytt eventyr ventet oss allerede klokka ti på morgenkvisten. En regnfull søndag skulle vise seg å bli gruppas store mareritt, de hadde nemlig reservert en fotoseanse med profesjonell fotograf (og en sekk full av bachelorette-rekvisitter) i byens botaniske hage, en fotoshoot blant blomster og trær, under åpen himmel. Aller helst i sommerklær.

Før helgeturens start, hadde jeg fått klar beskjed om å pakke med meg shorts og rosa topp, uten å vite noe som helst om fotografering i byparken. Siden sørfransk oktober har en tendens til å være uforutsigbar med sine både kjølige og varme dager, lot jeg både vårtøy og høstklær bli med meg på tur. Kortbukser ble grunnet været byttet ut med sorte jeans, og bildene ble for det meste tatt under paraply og det vi kunne finne av ly i fine omgivelser.

Regnværet kunne på ingen måter stoppe team glamoureuse, for resultatet ble faktisk enda bedre enn forventet. Vi feiret vår personlige lykke over nok en brunsj, denne gang på det amerikanskinspirerte pannekakehuset La Collation.

Myke, tykke pannekaker med honning og krem, jeg nøt de søte syndene som varmet kroppen etter en formiddag under regnfull himmel, et siste måltid sammen før vi avsluttet oppholdet i Bordeaux på et noe mer sofistikert vis. Vi forêt både syn og sinn med kunst utstilt på Musée des Beaux-Arts og Musée des Arts Décoratifs et du Design, før vi gjorde som (franske) turister flest…

…vi tok oss en liten tur innom den luksuriøse kakekjeden Baillardran for å kjøpe den lokale spesialiteten canelés til våre nære og kjære.

Øverste og fire nederste bilder av Patrick Chatelain Photographie

Venner og Venner i hermetegn (en historie om ghosting)

Jeg har fulgt alle instrukser som ble gitt, pakket ned rosa t-skjorte og sorte bukser, hentet frem alt jeg eier av kjoler slik at min venninne Laurène kan plukke ut en eller to som skal bli med oss på tur. Hun skal sove hos meg i natt, før vi i morgen drar inn til sentrum, til togstasjonen for å reise videre til hvor enn det er vi skal tilbringe helgen.

Ei annen venninne, Cindy, sendte mannen sin til nabolaget mitt for å levere en gave til meg, en hvit bag med ordene “bride to be” skrevet i stor skrift. Jeg aner ikke hvilke aktiviteter som venter, jeg vet heller ikke hvor mange som til slutt blir med på tur. Alt jeg vet er at jeg endelig skal drikkes ut, at jeg endelig skal feire at vi ikke behøver å utsette bryllupet en tredje gang.

På papiret har jeg vært gift siden september i fjor, originaldatoen er trykket på alle dekorasjonene som i over ett år har ligget i esker og samlet støv, datoen er også inngravert i gifteringen jeg allerede har båret siden den gang. Brudekjolen som jeg til slutt kjøpte via nettportalen Etsy, har ligget skjult for brudgommens øyne i over ett og et halvt år. Jeg har prøvd den to ganger, først da jeg fikk den levert på døra og måtte forsikre meg om at skredderen hadde fulgt mine mål fra punkt til prikke, deretter for å forsikre meg om at kjolen fortsatt, etter flere nedstenginger, passet den utrente kroppsfasongen min.

Grunnet pandemien måtte vi som sagt vente med å feire bryllup, vi måtte utsette den planlagte hageseremonien på Château du Croisillat og vente på lysere tider. Vi sendte ut nye invitasjoner med ny dato til alle som ikke kunne krysse landegrenser eller reise mellom regioner. September skulle nå bli til april. Siden byråkratiske utfordringer ikke tillot oss å endre datoen i rådhuset, trøstet vi oss i fjor med en fin liten seremoni på Capitole, etterfulgt av en beskjeden vin d’honneur i en Airbnb spandert av mine foreldre som grunnet de strenge reiserestriksjonene ikke kunne være sammen med meg på den lille store dagen.

Men så kom april, og Frankrike stengte ned for tredje gang. Dermed utsatte vi til oktober, og kontinentet vårt så endelig ut til å være på bedringens vei. Likevel kom avslagene på løpende bånd, og både Julien og jeg begynte litt etter litt å gi opp troen på at vi noensinne ville komme i mål. Det som skuffer meg aller mest der jeg sitter midt oppi denne situasjonen, er å vite at jeg har venner som velger å gjøre noe så kjipt som å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt. Ja, enkelte har faktisk gått så langt som å ghoste meg, ignorere meg totalt, i stedet for å være ærlige og si at de ikke har mulighet til å reise til Frankrike. Eller at de ikke har lyst, om det er det som er sannheten.

Det første spøkelset meldte sin ankomst lenge før Julien og jeg i det hele tatt hadde planer om å gifte oss. Jeg burde sett det røde flagget som veivet over henne allerede den gang. Det var en iskald vinterkveld i Oslo, jeg hadde kommet på besøk fra Frankrike for å tilbringe to netter i den norske hovedstaden, byen som i flere år av mitt unge voksne liv var mitt hjem før jeg flyttet videre til det store utland. I flere uker, helt til dagen før avreise, hadde vi sendt meldinger til hverandre, skrevet hvor mye vi gledet oss til å sees igjen. Vi hadde avtalt en dato som passet henne, og jeg gledet meg til å høre mer om hennes hverdag, hennes tanker og drømmer og alt som hadde hendt siden sist. Hun hadde jo tross alt vært ei av mine beste venninner i flere år. Ei venninne som jeg elsket å grille sammen med i ulike parker på varme sommerdager, ei venninne jeg elsket å dra ut for å danse sammen med på Grünerløkka. Jeg vil aldri glemme de hyggelige ost, kjeks og vinkveldene og hvordan vi hver eneste fredag etter jobb møttes for å spise på en restaurant hvor vi begge var småforelsket i den svenske servitøren.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, sørget vi for å møtes minst en kveld hver eneste gang jeg kom på besøk til Norge. Jeg tok meg tid til å dra til Oslo blant annet for å møte henne, fordi jeg savnet vennskapet vårt, jeg savnet vanene våre. Men så kom den kalde vinterkvelden, jeg satt på hotellrommet og ventet på svar på mine siste to meldinger. Timene gikk og jeg fikk ingen svar, ikke før sent på kvelden, altfor sent for kafeer og restauranter. Hun skrev at hun ikke hadde sett meldingen(e), og at hun var trøtt og heller ville legge seg.

Og så kom året da vi skulle feire bryllup, altså i fjor. Jeg tok kontakt med henne før vi sendte ut invitasjonene, og spurte om hun hadde lyst til å komme, noe hun mente hun absolutt ville, på en måte, men det kunne dessverre bli vanskelig for henne som har katt, sa hun. Noen ville jo bli nødt til å ta seg av katten hennes mens hun var bortreist. Dette kunne ha endt opp som en begrunnelse for avslag på selve invitasjonen, men den fikk jeg faktisk ingen svar på i det hele tatt. Hverken første eller andre gang.

Spøkelser har det vært flere av, og de to andre er kanskje enda verre enn dette eksempelet, ettersom det ikke har vært grenser for hvor mye de har gledet seg til å besøke meg, se leiligheten jeg bor i, feire bryllupet mitt og skape nye minner sammen. De har vært overivrige og kjærligheten har tatt så mye plass at den tydeligvis har sprukket, for den siste måneden har hverken den ene eller den andre gitt lyd fra seg. Ingen svar på meldinger, ingen svar på invitasjonen, ingenting.

I morgen og hele resten av helgen og ikke minst helgen etterpå, skal jeg skåle for alle de andre. De som kommer, de som ønsker å komme og de som gjerne skulle ha kommet men ikke har mulighet. Alle som i det minste ga meg et svar. Man kan nemlig ikke stave kjærlighet uten ærlighet.