Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

En romantisk kveld med Michelinstjerne-middag

Til jul ga jeg min kjære et ganske spesielt gavekort, en helaften med ni-retters middag og tilhørende vinpakke hos Sept, en moderne Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse.

Med dette gavekortet reserverte vi et bord for to, vi hadde bestemt oss for den tjuesjette mars, da vi hadde store planer om å feire våre fem år som kjærester.

Men, i mars kom coronaen og samfunnet ble totalt nedstengt.

Ingen restaurantbesøk, ingen mulighet til å feire noen andre steder enn hjemme, gavekortet ble lagt på is.

I går kveld, åtte måneder etter jul, fikk Julien endelig tatt i bruk dette gavekortet som jo var en like stor glede for meg som for ham, en gave fra meg til oss begge. Den lille luksuriøse restauranten Sept ligger vis-à-vis den flotte basilikaen Saint-Sernin, et av byens mest kjente landemerker.

For anledningen pyntet jeg meg med rød kjole og røde pumps, han med hvit polo og marineblå shorts. En solfylt sommerkveld som vi med stor takknemlighet så frem til å nyte, med champagne til apéritif før et stjernevinnende ni-retters måltid ble servert.

Skåling og feiring

Vår første smakebit, kveldens første lille kunstverk, bestod av røkt Burrata-iskrem med vegetabilsk kull og olivenolje, en liten appetittvekker med en underlig gråfarge, fløyelsmyk konsistens og god kremet smak.

Burrata med vegetabilsk kull

Servitøren plasserte deretter et lite skrin foran oss på bordet, og åpnet nederste skuffe hvor to tarteletter med flamberte sardiner hvilte på en seng av linser. Personlig liker jeg ikke smaken av sardiner, men på restauranter som dette smaker jeg likevel absolutt alt i håp om at enhver ingrediens kan smake godt om den bare er tilberedt på et spennende vis, av noen som virkelig har peiling på mat, noe en stjernekokk selvfølgelig har.

I øverste skuffe lå fire tyntskårede skiver norsk fenalår, noe som selvfølgelig fikk meg til å smile og bryte ut “ja, fenalår kjenner jeg godt til”. Snikskrytende forklarte jeg at jeg er norsk, noe som fikk servitøren til å smile henrykt. Hun spurte meg om hun uttalte ordet riktig, det gjorde hun. Fenalår.

Fenalår

Fra sardiner (som dessverre fortsatt ikke falt i smak) og norsk spekemat til en vegetarisk smaksopplevelse. Sørfranske tomater tilberedt på flere ulike måter; confit, soltørket, marinert, fermentert, presset, skummet og servert sammen med en gin-basert Bloody Mary. Forfriskende, lett pikant og sommerlig!

Tomat på ulike måter

Kveldens neste smakebit forførte våre neser med sin intense duft av røkt timian. Tynne røkte skiver biff fra Kagoshima i Japan, biffbuljong med shiitake og laurbærblader og en baozi (dampet bolle) med fyll av stekt oksekinn. Saftig og mørt kjøtt i fin harmoni med sine røkte urter og shiitakesopp.

Japansk biff

Enda en fransk-asiatisk fusjon ble servert som neste smårett, japanske somen-nudler med kantarellsaus og ristede hasselnøtter, en saus så god og nudler så delikate at jeg gjerne kunne ha spist fire porsjoner til. Minst.

Nudler kantarellsaus

Fra kantareller og hasselnøtter beveget vi oss videre til havet, med flyndrefilet på hvite bønner, servert med russisk kaviar og mousse av Veuve Clicquot fra 1986.

Flyndre og kaviar

Vi fikk deretter servert kveldens første dessert, sorbet av rødbeter og vodka, servert med ferske røde og gule rødbeter, knasende karamell og crumble av mørk sjokolade. Rødbetenes jordaktige smak i kombinasjon med søt karamell og sjokolade ble litt for merkelig for meg, Julien var heller ikke overbegeistret. Dessverre.

Dessert rødbeter

Neste dessert kunne jeg derimot ha forsynt meg fra flere ganger, hadde muligheten vært der. En deilig mandelterte med matcha og sjokolade, en himmelsk avslutning på et nydelig måltid.

Mandelterte

Det vil si, avslutning før den definitive avslutningen, servert i det som lignet et smykkeskrin i velour, lå to sjokoladekuler med fyll av sjokolademousse og tørket chili.

Sjokoladekuler

Fint er det å kunne unne oss selv og hverandre slike spesielle matopplevelser fra tid til annen, både her i Toulouse og utenfor byen vår. Gjerne skulle jeg ha likt å besøke også noen av stjernerestaurantene der hjemme i Norge…om muligheten en dag byr seg (og coronaen gir seg).

Rød sommerkjole

Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

Hvorfor jeg dropper å reise hjem til Norge i sommer

Onsdag denne uka, den femtende juli, åpnet Norge grensene for EU. Lenge hadde jeg ventet på dette øyeblikket, lenge vurderte jeg å bestille flybilletter, ta første fly til Norge etter å ha vært borte fra mitt hjemland i ett og et halvt år.

Jeg hadde gledet meg til å tilbringe noen dager i hovedstaden, besøke Frognerparken og Aker Brygge, før jeg deretter ville ha reist på hyttetur et eller annet sted på sørlandet, kanskje Risør, og avsluttet ferien med hjemmekos hos familien min i Stavanger.

Ettersom jeg ikke lenger har en jobb å gå til men likevel får inn penger på konto fra arbeidsgiver, har jeg jo både tid og mulighet til å reise hjem på norgesbesøk for å være sammen med mennesker jeg ikke har sett på over ett år. Jeg hadde sett frem til å handle bøker og klemme mammaen min og nyte norsk natur og kose meg med nystekte kanelboller på kafé.

Så hvorfor har jeg ombestemt meg?

Å planlegge et septemberbryllup som fortsatt står i fare for å bli avlyst, er mildt sagt, unnskyld ordbruken, et helvete for tiden. Både venner og familiemedlemmer har de siste ukene ringt meg i frustrasjon, med den ene dårlige nyheten etter den andre, enkelte har også kritisert vårt valg om å ikke utsette bryllupet (som i tilfelle ville blitt utsatt hele to år frem i tid da både lokalet, vigsleren og cateringleverandøren har hele agendaen fullbooket for både neste år og starten på året etter).

Det jeg trenger, for ikke å havne så dypt ned i mørket at jeg ikke klarer å komme meg ut igjen, er distraksjoner. Lysglimt. Fine små øyeblikk, kjærlighet og latter, smaken av sommerferie. Lukten av klorvann, følelsen av vått badetøy mot huden og den søte smaken av fløyelsmyk iskrem. Gleden som sprer seg til kinnene hver gang vi kjører forbi de vakre gule solsikkeengene ute på landet. De deilige duftene og pikante smakene av tapasretter på uteserveringene i sentrum. Spansk musikk og skåling med rødvinsglass.

Slik situasjonen er nå, har jeg det faktisk bedre her i Frankrike. Her hvor jeg sammen med min samboer kan dra på biltur og la telefonen ringe på lydløst nivå, la meldingene tikke inn, ignorere det hele en liten stund. Her hvor vi kan leie hytte eller leilighet langt unna alt og alle, med en stor hage full av blomster og sommerfugler og bier. Vi vil smøre inn hverandres skuldre med solkrem, faktor femti med duft av kokos, her hvor vi kan kose oss, bare vi to, med plasking i svømmebasseng under solfylt himmel.

Musserende

Vi vil la alle bekymringer bli liggende igjen hjemme, fordi han vet godt hvor mørke disse siste månedene har vært for meg, for oss alle, og hvor sårt jeg trenger små lysglimt å se frem til.

Denne midlertidige lykken, ved bassengkanten, slik som avbildet for to helger siden, betyr absolutt alt for meg akkurat nå.

Dessuten er det viktig å støtte sitt eget nærmiljø. Fra og med neste uke vil det bli obligatorisk å bruke munnbind alle steder innendørs i Frankrike, med unntak av i private hjem og på hotellrom. Mange vil sannsynligvis unngå å reise til denne delen av Frankrike nettopp på grunn av dette, med tanke på at Toulouse hverken ligger direkte ved kysten eller på fjellet, og stort sett baserer turismen på museer, kunstgallerier, sine historiske landemerker (Basilikaen Saint-Sernin, Saint-Étienne katedralen, Jakobinerklosteret) og gastronomi. Innendørsaktiviteter og shopping.

Mitt kjære Occitanie er for øvrig den regionen som har hatt færrest nye smittetilfeller.

I dag er det fredag, ikke en Airbnb-ute-på-landet-med-iskald-øl-i-kjøleskapet-og-oppvarmet-basseng-i-hagen type fredag, men likevel en fin solskinnsdag hvor vi ser frem til å grille ute på balkongen før jeg i morgen drar tilbake til Grenade for å prøve den rosa kjolen hos skredderen og handle grønnsaker på det ukentlige bondemarkedet.

Skål

Uansett om bryllupet blir gjennomført eller avlyst, jeg blir hvor jeg er og dropper å reise hjem til familien på sommerferie. Jeg får heller ta meg en ekstra lang juleferie i Norge i år. Forhåpentligvis med snø.

…og til de av dere som har planlagt å reise til Frankrike i sommer, husk munnbind. Og solkrem. Og godt humør. Bon voyage!

En solskinnsdag og UNESCOs verdensarv i byen Cahors

Cahors, et av de mange fine stedene jeg varmt kan anbefale her på det franske sørvestland. En svært gammel by som før romertiden het Divona, og var hovedstad for den galliske stammen cadurci. En viktig handelsby i middelalderen, og i dag kjent for å eksportere, ikke bare vin, men også trøfler.  

Det som også er interessant med Cahors er hvordan byens historiske sentrum er bygget på en halvøy ved elven Lot, hvordan vannet former en stor hestesko som deler byen i to. Hadde jeg eid en drone, skulle jeg gjerne ha sikret meg noen flotte bilder fra høyden. 

Forrige gang vi var på besøk i Cahors var været grått og trist, gatene var folketomme og butikkene holdt stengt, som de jo alltid gjør på søndager. Denne gang, julimånedens første lørdag, ble vi møtt med solskinn og blå himmel. Gatene var fulle av handleglade mennesker på jakt etter spennende funn på sommersalg og ikke et eneste ledig bord var å se på flere av de mange uteserveringene i byen.

Vi spaserte gjennom byens gater, tittet i ulike butikkvinduer, lette og luftige linkjoler og mønstrede badedrakter, vi lot oss friste av de mange deilige duftene som strømmet ut i gatene fra de ulike restaurantlokalene. Samtidig som jeg pratet med min kjære, lyttet jeg til lyden av klirrende glass og menneskers stemmer, de fleste talte på fransk men også engelsk og spansk kunne høres.

Saint-Étienne Katedralen

Et av de store landemerkene i Cahors, en viktig del av byens middelalderhistorie, er den historiske Saint-Étienne Katedralen, bygget i romansk og gotisk arkitekturstil med et tilhørende kloster som til vår store skuffelse var stengt for renovering. Vi fikk i det minste tatt oss en liten tur inn i kirken for å se de mange glassmaleriene og kunsten langs katedralens vegger, vi fikk sett flere vakre skulpturer og kirkens orgel.

Katedral Cahors

950 meter unna katedralen ligger byens mest populære turistattraksjon, Pont Valentré, også kjent som Djevelens bro, klassifisert som et historisk monument og del av UNESCO’s verdensarvliste.

Langsomt spaserte vi langs elven Lot, nærmere og nærmere Pont Valentré og de mange turistene som fotograferte druerankene som stod på rekke og rad. Vinstokker som dekorativt rammet inn den flotte utsikten mot broen. Et idyllisk motiv som hentet fra et postkort, middelalderarkitektur og vindruer, nøkkelord som så fint beskriver identiteten til Cahors.

Djevel

Som alle andre som var kommet for å se Pont Valentré, tok vi selfies og bilder av hverandre, de fleste en smule mislykkede, da vi gang på gang ble blendet av den sterke sola.

Halvt bilde

Vi krysset den såkalte Djevelbroen og studerte elvens myke bevegelser, vi observerte mennesker på padletur, kajakker i ulike farger.

Misunnelig, så jeg dem flyte i takt med vannets forsiktige dans, før de forsvant i det fjerne. Jeg har aldri padlet kajakk før, lenge har jeg hatt et ønske om å prøve.

På motsatt side av broen kunne jeg i det fjerne skimte en uteservering full av knallrosa oppblåsbare flamingoer plassert mellom hvert bord. Jeg undret om disse flamingoene var ment som et tiltak for å skape sosial distansering eller om de alltid hadde vært der.

Mønster Skjørt

Selv om byen i utgangspunktet er kjent for sine fine viner, valgte vi å drikke iste, da vi først vendte tilbake til sentrumskjernen. Vi satte oss ved et bord på den romslige uteserveringen hos bar-og restaurantkjeden Au Bureau, for å slappe av en liten stund før vi dro tilbake til vår koselige Airbnb-leilighet ute på landet.

Bro Cahors

Med over tretti varmegrader og femti prosent luftfuktighet orket vi ikke annet enn å helle i oss det kaldeste og mest forfriskende vi kunne finne på menyen.

Vi så frem til å tilbringe de sene ettermiddagstimene i bassenget, før vi utover kvelden skulle kose oss med grillpølser og tabbouleh med oppskårede tomater og koriander.

Pont Valentré

Katedral

Cahors gater

Frsnk

Cahors wentrum

Bryllupsplanlegging, bekymringer og markedet i Grenade

Fra et ærend til det neste, bryllupet nærmer seg med stormskritt og vi har fortsatt mye å få unnagjort før september melder sin ankomst.

Lørdag for to uker siden, dro vi til en liten by som heter Grenade, en halvtimes kjøretur fra Toulouse. Vi hadde avtalt et møte med en skredder som er ei venninne av en kollega av Julien, for å legge opp og sy inn kjolen som skal brukes i tinghuset på bryllupsdagen, den lille administrative seremonien på Capitole før selve bryllupsseremonien på Château du Croisillat.

Disse siste to månedene, den dyrebare tiden etter endt karantene og lockdown, har Julien og jeg levd i ei boble, bryllupsbobla, hvor vi stresser oss halvt ihjel med å få løst de siste flokene og krysset av de siste punktene på den lange gjøremålslista. En periode som burde vært fin, jeg burde hatt sommerfugler i magen og gledet meg over denne prosessen, men…

Motivasjonen er fraværende og mitt hode er fullt av bekymringer, stress og triste tanker. En betydelig stressfaktor er hvordan vi skal få tak i gifteringene som fortsatt befinner seg i Polen.

Jeg bekymrer meg over coronasituasjonen og mine venner og familiemedlemmers frykt for å reise til utlandet. Jeg er redd for å plutselig stå alene, uten venninner eller familien ved min side, redd for å bli såret, skuffet, knust. Dette må jeg dessverre innrømme at jeg alltid har vært redd for, selv lenge før coronakrisen snudde verden opp ned.

Bekymret er jeg også på vegne av ei av mine nære venninner, en av mine tre vitner, som tidligere i år ble smittet av coronaviruset, og i ettertid har pådratt seg en hjerneskade. For tiden tenker jeg mye på henne, hvor urettferdig verden er som straffer våre heltinner, sykepleiere som henne, på denne måten.

Fransk bondemarked

Turen til skredderen i det koselige sentrum av Grenade ble heldigvis en fin distraksjon fra de triste tankene og bekymringene. Da vi tidlig på lørdagsformiddagen ankom byen, var hele sentrumsområdet forvandlet til et eneste stort bondemarked, med alt fra frukt og grønt til klær, smykker og hatter, food trucks og kakesalg.

sdr

Etter å ha levert fra meg den lyserosa kjolen hos skredderen, hentet jeg to handlenett fra bilen og tittet rundt på markedet sammen med Julien. Vi handlet med oss hvitløksmarinerte oliven og grønnsaker til søndagens ratatouille, hvitløk, rødløk, paprika, tomater, squash og aubergine.

Oliven

Mens vi spaserte rundt i de travle sentrumsgatene med handlenett fulle av ferske råvarer, pratet vi om bryllupsdekorasjonene, om polaroidbilder og blomsterbuketter, om bordkort med kartmotiv, illustrerte postkort i vintagestil og små globuser som skal pryde de dukkledde bordene.

Grønnsaker marked

Mye har vi bestilt fra portalen Etsy, noe har vi laget selv, resten ordner dekoratøren vår, som i tillegg har gitt oss håndlagde rustikke gifteringesker som etter planen vil ha en sentral rolle i en såkalt ring-warming ceremony, en tradisjon som visstnok stammer fra Irland, et interaktivt rituale hvor ringene vil bli sendt rundt til alle gjester for å få velsignelser og lykkeønskninger fra alle vi er glade i, før vi endelig gir hverandre våre ringer og våre “ja”.

…Om bare ringene hadde vært her hos oss i Frankrike, og ikke hos familien min i Polen. Som ikke engang har mulighet til å reise til Toulouse og til bryllupet.

Frustrert mangler jeg inspirasjon, vigsleren har den siste tiden sendt utallige eposter og bedt både Julien og meg om å skrive ferdig våre taler, til hverandre og til våre vitner. Å skrive tekster er noe jeg vanligvis gjør med glede, men når et av disse vitnene nå lider med alvorlige helseproblemer og jeg ikke engang vet hvem som faktisk vil ende opp med å komme i bryllupet, nei, da er det vanskelig å hente frem motivasjonen.

Uansett hvor fin brudekjolen og den lyserosa tyllkjolen er.

Etter å ha handlet på markedet dro vi hjem for å legge fra oss varene, ingrediensene til søndagens måltid. Lørdagskvelden ble tilbrakt på en italiensk restaurant i nabolaget vårt, Pepponita.

Spekemat

Spekemat og spritz, etterfulgt av rødvin og pizza med trøffelkrem, pistasjenøtter, sopp og spekeskinke, og til slutt en såkalt bananamisu til dessert.

Pizza trøffelkrem

Bananami

Nok en deilig distraksjon.

 

Vingårder og sommerplaner i endring

Et siste innlegg fra junimånedens nest siste helg, før jeg spoler videre ei uke frem i tid.

Fornøyde, etter et hyggelig måltid med lokale oster og spekemat på vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, ved markedsplassen i den sjarmerende byen Mirepoix, kjørte vi videre til en vingård bare tretten kilometer unna byen, ved foten av Pyreneene, fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania.

Landskap

Domaine des Coteaux d’Engraviès ville ha vært umulig å finne frem til uten moderne teknologi som hjelpemiddel. Bortgjemt mellom skog, landbruk og grønn natur, opp en smal landevei, disse upraktiske landeveiene som strekker seg gjennom Pyreneene Nasjonalpark, landeveier hvor det svinges som i en slalomløype.

Vår lille vinsmaking ville herved bli helgens siste utflukt, en siste plan for dagen før hjemreise.

Jeg ønsket å besøke nettopp Domaine des Coteaux d’Engraviès ettersom det er en prisvinnende vinprodusent med svært gode anmeldelser (Médaille d’or, Concours international du salon Millésime bio 2020). Generelt elsker jeg vin laget av druesorten syrah, kraftig vin med intense aromaer og toner av kirsebær og lakris. En fin avslutning på en spennende helg, med vinsmaking i vakre omgivelser, og en tilhørende nydelig utsikt mot vingårdens drueranker.

Å bo i Frankrike har sine fordeler, uten tvil.

Vinhp

Fordeler som flotte kjøreturer gjennom naturskjønn landlig idyll, noe vi fikk kose oss med de første tre kvarterene av søndagens hjemreise. Smale landeveier og kilometervis med drueranker.

Vi lyttet til musikk på radioen, til den nye låta til det franske bandet Indochine, nos célébrations, våre feiringer. Personlig foretrekker jeg låtene la vie est belle og j’ai demandé à la lune. Vakker poprock med meningsfulle tekster.

Indochine, favorittbandet til en kollega, rettelse, tidligere kollega, som hadde planlagt å reise til Paris i sommer for å se dem live. Han skulle ta seg to dager fri fra jobb og overnatte på trestjerners hotell ved Gare de l’Est. Nå har hverken han eller jeg en jobb å ta fri fra eller en konsert å se frem til. Jeg hadde jo også billetter til ulike konserter, arrangementer som har blitt utsatt til neste sommer. 

Det er rart å tenke på at alt av sommerens planer, ferieturer, konserter, ja, selv arbeidsplassen min nå er historie. Heldigvis har vi fortsatt helsen i behold, heldigvis har vi råd til å endre våre ferieplaner, bestille overnattinger og utforske turistattraksjoner, småbyer og gøyale aktiviteter innenfor landets og regionens grenser. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å reise ut av Occitanie når regionen uansett kan by på absolutt alt vi kunne ønske oss og litt til.

Drueranker Frankrike

Jeg har en lang liste over ting jeg ønsker å gjøre denne sommeren, og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å rekke halvparten engang. La meg likevel dele denne listen, i håp om at den vil motivere meg selv og kanskje inspirere andre på et eller annet vis.

I Toulouse ønsker jeg å…dra på sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Spise småretter og drikke vin på L’écluse og nyte utsikten mot slusene.

I nærheten av Toulouse ønsker jeg å…besøke landsbyen Lautrec i øst eller kjøre vestover til Gers for å se kilometervis med solsikkeenger i full blomst.

Ved Pyreneene ønsker jeg å…ta turskoene fatt og gå tur rundt den store flotte innsjøen Lac d’Oô. Besøke den historiske byen Foix. Overnatte i ei koselig tømmerhytte på fjellet. Spise ost, masse ost fra Ariège.

Ved Middelhavskysten mellom Perpignan og Sète ønsker jeg å…spise lunsj på fiskerestaurant i en liten havneby, uteservering med utsikt mot sjøen. Dra på båttur om muligheten melder seg. Spasere barfot langs ei sandstrand. Bade.

Ellers ser jeg frem til å fortsette sommeren med enda mer grilling og piknik i lokale parker, flere sykkelturer, lettleste sommerromaner, dagsturer og helgeturer, iskrem og oppskåret melon. 

Hatt