Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Advertisements

Brunsj, blomsterkjole og kjærlighet

Søndag.

Hvit linkjole med blomsterbroderi, den minner nesten litt om en østeuropeisk bunad, kanskje fra Ukraina. Det eneste jeg i så fall mangler for å gjøre antrekket komplett er en fargerik og fyldig blomsterkrone. Med slitte sandaler og brun alminnelig skinnveske, toner jeg heller det festlige ned et par hakk, for jeg har jo ingen krone.

Klokka har såvidt bikket halv tolv. Julien og jeg er ute på rusletur sammen, vi vandrer gjennom de fredelige sentrumsgatene og nyter vår daglige dose med deilig solskinn. I sentrum blir vi ikke værende lenge, bare en liten tur gjennom byens gater før vi vender tilbake til nabolaget vårt hvor vi har reservert bord på den britiske puben The Dispensary.

Jeg elsker søndager som dette, fredelige søndager som består av fine spaserturer, brunsj sammen med kjæresten, solfylt himmel og behagelige sommerkjoler. Søndager hvor formiddagen går til koselige aktiviteter, ettermiddagen til vasking og papirarbeid, og kvelden til kokkelering på kjøkkenet. Jeg liker å avslutte uka med et hjemmelaget søndagsmåltid som kan nytes foran en god film sammen med min bedre halvdel.

The Dispensary, den trivelige puben i nabolaget vårt, er full av sommerkledde mennesker som spiser brunsj sammen med sine kjære. Vennegjenger, kjærestepar og familier. De to servitørene som begge er kledd i mørkeblå jumpsuit, løper fra bord til bord mens de vasker og rydder opp etter tidligere gjester og setter frem nye tallerkener og glass. Jeg får servert en rykende varm kopp kaffe, et iskaldt glass eplejuice, store kikertkaker, stekte poteter, grillet champignon, baconskiver, tomatbønner og squash. Julien går for en typisk britisk pubfrokost, Full English Breakfast, med egg, bacon, pølser og tomatbønner.

Ved bordet blir vi sittende i nesten to timer, der vi prater om bryllupet og våre ferieplaner, om tanker og drømmer for vår felles fremtid, tiden etter den store bryllupsfesten. Om kjøp av leilighet, om karriereendringer, alt som i dag bare virker som en vakker men virkelighetsfjern drøm.

På vei hjem spaserer vi gjennom en rolig gate full av flotte lavblokker i rød murstein med romslige hvite smijernsbalkonger. Vi drømmer oss bort til en alternativ virkelighet hvor en leilighet som dette tilhører oss, Monsieur og Madame Begot.

Tanken på at jeg om tretten og en halv måned vil bli kona til dette mennesket som i over fire år har stått ved min side gjennom godt og vondt, får blodet til å bruse og hjertet til å dunke enda litt raskere. Jeg tar tak i hånda hans, den varme myke håndflaten, de snille brune øynene møter mine, et undrende blikk, han spør meg, “hva tenker du på?”

sdr

“På deg”, sier jeg, nesten litt barnslig. Som hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste våkne sekund, tenker jeg på så altfor mye. Jeg tenker på ham, på oss, på fremtiden, på nåtiden, de små øyeblikkene som får meg til å smile, minner skapt med ham, med venner, med familien.

Toulouse, mine tanker omhandler ofte denne flotte byen, og spesielt nabolaget vi bor i. Jeg tenker på blomsterhandleren hvor min kjære pleier å kjøpe blomster til meg, på frisørsalongen som ligger vegg i vegg, der hvor både han og jeg er stamkunder. Jeg tenker på Les Chimères, restauranten med sin spennende brunsjbuffet, på bokkaféen L’Estaminot, på vanntårnet som har blitt gjort om til kunstgalleri (Château d’Eau) det spennende kunstmuseet Les Abattoirs som tidligere har vært et slakteri. Jeg tenker på Mouna Yoga, studioet hvor jeg sammen med ei venninne tilbrakte så mange tidlige onsdagsmorgener og sene torsdagskvelder gjennom fjorårets høst og vinter. Vi som hadde som mål å bli sunne, flinke yogis.

Julien og jeg setter oss i sofaen, han med sin laptop i fanget. Nytt regneark i Excel, den kjedelige delen av bryllupsplanleggingen settes i gang.

Miljøvennlig konsept, kunst ved elven og Madame Bovary

Lørdag.

God morgen, Frankrike. God morgen, Toulouse.

I går kveld, allerede før klokka var bikket ti, la jeg hodet på puta og våknet ikke igjen før halv åtte på morgenkvisten. Etter å ha kjempet meg gjennom en vanvittig slitsom arbeidsuke, var det deilig å kunne lukke øynene og vite at de neste to døgn, vil det nå være totalt opp til meg selv hvordan jeg ønsker å forme mine dager. Ingen behov for å være lenket til en kontorstol foran en dataskjerm, ingen anrop å besvare, ingen kolleger å forholde seg til. Det eneste jeg ønsker å gjøre nå, er å tilbringe morgenstunden ute på balkongen iført pyjamas, før jeg ikler meg en av de fineste kjolene jeg har tatt meg bryet med å stryke, før jeg til slutt løper ut døra for å kjenne på frihet og frisk luft.

Jeg spaserer i retning sentrum, forbi det fineste huset i nabolaget, et lite hus på stor tomt, med en nydelig hage med fargerike blomster og et stort svømmebasseng. Tomten er inngjerdet og for det meste skjult bak hagens busker, men gjennom flere sprekker ser jeg likevel alt. Jeg føler meg som en voyeur, der jeg sniktitter inn i hagen til en fremmed. En smule skamfull, trasker jeg videre. En tanke streifer meg, det er noe underlig over denne unormale men likevel svært vanlige oppførselen. Hvorfor er vi mennesker så nysgjerrige på hvordan andre lever?

Med sakte steg, krysser jeg byens vakreste bro, historiske Pont Neuf. Til min store glede, er det ikoniske røde-og hvite pariserhjulet tilbake på plass. I år som i fjor sommer, hjulet gjør det allerede sjarmerende bybildet enda vakrere, og jeg gleder meg til å ta en nærmere titt ved en senere anledning.

Kunst fr

Ved Quai de la Daurade, står malerier og innrammede tegninger på utstilling langs hele muren mot Garonne-elven, samtlige klare for salg. At Frankrike er et land for kunstnere, har det aldri vært noen tvil om, med sine pittoreske landsbyer, idyllisk landskap og storbyer fulle av spennende arkitektur. Om vi bare hadde tatt oss tid til å dekorere leiligheten ordentlig, ville jeg ha investert i flere malerier fra lokale kunstnere.

IMG_20190713_140706_824

Jeg spaserer forbi en av byens nyeste tesalonger, Madame Bovary, oppkalt etter den franske litteraturklassikeren av Gustave Flaubert. En hyllest til romanen, tesalongen er en gjenskapelse av protagonistens lille verden. Hit må jeg komme for å spise lunsj en dag, drømmer jeg. Madame Bovary er jo tross alt en av mine favorittromaner, denne sørgelige historien om kvinnen som lever sammen med en mann hun ikke elsker, og drømmer seg bort i litteratur, festligheter og oppmerksomhet fra andre menn.

Videre vandrer jeg langs de smale sidegatene, nysgjerrig på en butikk som heter Slow Concept, hvor absolutt alle varer er håndlaget av resirkulert materiale. Nydelige smykker og armbånd, nyttig og mindre nyttig kjøkkenutstyr og stilig dekorasjon til hjemmet. Jeg har lyst på alt, absolutt alt, spesielt Toulouse-plakatene og bordlampene med kartmotiv.

IMG_20190713_141432_328

Jeg setter meg ved et av utebordene på kafeen Mademoiselle Yummy, hvor jeg spiser banoffee og drikker iste, mens jeg veksler mellom å se på mennesker som passerer forbi og notere i agendaen. Ferieplaner og bryllupsrelaterte møter, bilsalg og konsertdatoer, kun når alt er skrevet ned både på papir og digitalt, kan jeg senke skuldrene og slappe ordentlig av.

Banoffee

Før jeg spaserer hjemover for å slappe litt av sammen med min kjære, før han tar meg med ut på restaurant for å spise sushi, tar jeg en tur innom et supermarked for å handle inn god mat til søndagens feiring av den franske nasjonaldagen. Vi skal smøre tapenade på salte kjeks og nyte god vin ute på balkongen, han skal lage quiche med chorizopølse og paprika.

Papirpose eller plastpose, spør gutten i kassen på Monoprix. Med miljøvern i bakhodet, velger jeg førstnevnte. Få minutter etter å ha gått ut døra, ryker posens håndtak, og jeg tar metro hjem med en delvis revnet pose i armene. Nå skal det bli deilig med kjærestetid og sushi (eller, kylling-og vegetarmaki i mitt tilfelle).

Sushi

Polksfit

Små gleder som makroner, solskinn og sykkeltur

Søndag, slik en bittersøt ukedag. En påminnelse om at helgen snart er over, i morgen venter nok en ny arbeidsuke. Søndag, hviledagen som også gir oss muligheten til å kunne designe vår dag etter egne ønsker og behov, en dag hvor vi har friheten til å gjøre noe spennende, gjøre noe produktivt, eller ikke gjøre noe som helst i det hele tatt.

Alle vinduer er åpne på vidt gap, været er nydelig. Jeg smiler av tanken på at jeg nå kan hente frem olashortsen igjen, jeg smiler fordi jeg kan spise frokost ute på balkongen, slike små gleder betyr så stort for meg. Deilig sommervarme, nå kan vi dra ut på sykkeltur, han og jeg. Vi kan sykle langs Garonne-elven, forbi ripsbærbusker og ville blomster, forbi urban kunst i form av grafitti, på de ellers så kjedelige betongmurene ved togskinnene hvor lokaltog kjører forbi.

rpt

Jeg dekker på utebordet, ristet brød og pålegg, eplejuice og to kopper kaffe. Vi lytter til lyden av ingenting, den deilige søndagsroen, han scroller på telefonen sin med den ene hånda og dytter i seg en brødskive med den andre.

Jeg drømmer meg bort fra det digitale, jeg drømmer om sovepose og matpakke, om frisk natur og lange vandreturer med sekk på ryggen. Jeg foreslår å dra på camping i Pyrénéenne neste helg, et forslag som får ham til å bryte ut i latter. Ser jeg ut som en fyr som spiser brødskiver til middag og frivillig åler meg inn i en sovepose?

Han legger bort telefonen, og lener seg mot meg. Dere nordmenn er så rare, ler han, og spør med det samme om vi kan skru på fjernsynet og titte på tv skjermen fra balkongen. Hans ønske for denne nydelige solskinnsdagen er altså å flytte oppmerksomheten fra en skjerm til en annen. Vi sitter heldigvis ute, selv om vi ikke akkurat i dette øyeblikk er oppmerksomme på omgivelsene rundt oss, selv om blikket og hjernen fokuserer på den digitale virkeligheten og ikke på den virkelige verden, så er vi jo i det minste ute i frisk luft.

Heldigvis finner vi ingenting spennende å se på på TV, og ender like greit opp med å skru den av igjen, for å heller dra ut på sykkeltur i nærområdet. Vi sykler sydover, bort fra sentrumsområdet. Hele sentrum er nemlig en eneste stor fest i dag, etter at rugbylaget til Toulouse i går kom seirende ut av finalen, kåret nok en gang til champion de France for 20ende gang på rad.

Hverken Julien eller jeg er spesielt glad i enorme folkemengder, det passer oss derfor fint å heller trille sydover på hver vår sykkel, vi følger en fredelig tursti og sykler videre langs Garonne-elven og gjennom îles du Ramier og den lille skogen som alltid er full av turgåere.

Natur

I sekken pakker jeg ned solkrem og vannflaske, samt kontanter, slik at jeg kan stikke innom et bakeri på hjemveien for å kjøpe med meg et par ferske baguetter og noen makroner som vi kan kose oss med til dessert.

Med vind i håret, suser jeg bortover veien, min kjære tråkker raskere enn jeg gjør, han holder seg stadig tre meter foran meg, om ikke mer. For en tid tilbake opplevde han at sykkelsetet løsnet og bokstavelig talt stupte i bakken mens skruer og bolter spratt til alle kanter. Med sitt lynraske tempo, ser han ut til å stole langt mer på sin over tjue år gamle sykkel enn det jeg gjør på min, som for øvrig er like gammel og like ustabil som hans. Vi er likevel glad i disse syklene som vi har arvet.

rpt

Glad og takknemlig er jeg. Glad over å bo så sentrumsnært og likevel ha fine turområder i nabolaget, glad er jeg for at vi på dagens sykkeltur har oppdaget en skjult skatt dypt inne i den lille skogen i nærområdet vårt; en stilig loungebar med strandtema og fargerike møbler. Av alle ting. Dit må vi dra en dag, trygler jeg min kjære, han nikker. Jeg jubler høylytt, for høylytt må jeg være for å overdøve lyden av tropisk house som durer fra anlegget til cocktailparadiset i skogen.

Vi sykler hjemover, men først en liten tur innom bakeriet på hjørnet. Makroner i forskjellige varianter, jeg velger ut mine favoritter; rose-og litchi, salt karamell og pistasje-og morell.

Da jeg mistet vesken, lommeboka og passet mitt

Lørdag ettermiddag.

Etter å ha tilbrakt noen fantastiske timer på le refuge des tortues hvor vi fikk en guidet visitt på senteret som tar i mot skilpadder i nød, var planen å slappe av med en koselig liten piknik i nærområdet. Medbrakt mat, smørbrød og frukt, vi slo oss ned på en benk i et rolig strøk i landsbyen Bessières. Den eneste lyden vi kunne høre nå, var fuglesang, fugler i busker og trær langs Tarn-elven. En lav murvegg og store ville buskevekster blokkerte utsikten mot vannet. Våre rygger lent mot benken, mot murveggen, mot de grønne vekstene. Foran oss, en rekke med flotte villaer, noen hvite og stilrene, andre fargesprakende og moderne.

Vi ble sittende i rundt en times tid, før vi bestemte oss for å kjøre videre, i retning den lille byen Aucamville hvor vi skulle sitte på uteserveringen til en irsk pub, nyte hver vår halvliter under solfylt himmel og prate om dagens lille utflukt og planene for neste dag.

Slik ble det ikke.

Ugle

Tjueseks minutter tok det å kjøre fra Bessières til Aucamville, tjueseks minutter hvor jeg trodde alle våre saker var pakket med oss i bilen. Fotoapparatet og det store handlenettet lå ved fotenden av passasjersetet, men vesken, hvor var det blitt av håndvesken min?

Den lille vesken min. Lommeboka mi. Passet mitt!

I stedet for å parkere bilen og finne oss et bord på den irske pubens uteservering, festet vi bilbeltet på ny, og hastet oss tilbake til landsbyen for å få tak i vesken min, vi krysset fingrer, tær og alt som krysses kunne, for at vesken ikke allerede nå var havnet i feil hender.

Klokka tikket, minutter og sekunder suste forbi, vi kjørte inn i gaten hvor vi for femti minutter siden forlot vår lille piknik nettopp her. Med hjertet i halsen og pulsen på høygir, løp jeg ut av bilen i retning benken hvor vi hadde sittet, der hvor vesken min ble forlatt.

Men her fantes ingen veske. Den var borte.

Min kjære parkerte bilen, sammen letet vi høyt og lavt, i søppelkasser, i busker og i lokalbeboernes innkjørseler. Vi forsøkte å ringe på døra til den lokale politistasjonen for å høre om politiet kanskje hadde fått inn en savnet veske, men stasjonen var stengt, vi fikk ikke noe svar.

Fortvilet og bekymret for hvor lommeboka mi kunne ha havnet, ringte jeg min norske bank, deretter min franske bank, for å sperre begge mine bankkort. Omtrent på gråten av tanken på å ha mistet passet, sendte jeg mail til ambassaden i Paris og til konsulen i Toulouse med en rekke spørsmål om veien videre. Konsulen kunne ikke hjelpe meg, fikk jeg beskjed om. Ambassaden holdt stengt frem til tirsdag, stod det på deres offisielle nettsider.

Lite kunne vi gjøre nå, annet enn å dra hjem.

Neste dag våknet jeg full av skam og bitterhet over egen dumskap. Hvordan var det mulig å være så uforsiktig, så uoppmerksom, reise fra noen av de mest verdifulle eiendelene man har, hvorfor kjeftet ikke samboeren min meg huden full?

Toulouse capitole

I stedet for å kjefte, tok han meg med ut på kino og middag i sentrum av Toulouse. Han ville ikke sparke meg, der jeg allerede lå nede. Planen var heller å få meg over på andre tanker, hyggeligere tanker, solskinn og handlegater, utekafé og søte fristelser.

nfd

Han spanderte iskaffe og en liten overraskelse til oss på deling. En uteservering full av glade mennesker, vi satt ved et rundt bord i skyggen av et tre, tid for ettermiddagskos på Le Wallace.

Nam, deilig banoffee. Seig toffee og banan med kjeksbunn og luftig mousse, denne himmelske desserten er noe av det beste jeg vet.

Etter kinobesøket dro vi på indisk restaurant, en liten restaurant ved navn Rohtang Pass. Pakora til forrett, sammen med et glass søt og god rose lassi, til hovedrett bestilte vi begge noe vi aldri hadde smakt før. Krydret og søtlig med tamarind, kokos, safran og tomat, mørt og godt kyllingkjøtt.

Jeg takket ham for å ha gitt meg slik en flott dag, flere lysår unna alt som skjedde dagen før, selv om jeg egentlig ikke fortjente det.

Det skulle bare mangle, fikk jeg til svar.

Neste morgen våknet jeg til lyden av mobiltelefonen min, der den lå på nattbordet og vibrerte. Hallo, sa jeg sløvt til personen i den andre enden.

Bonjour Madame, vi har fått inn en veske på stasjonen, den tilhører deg.

Mars er måneden hvor sorgen er størst

En oppdatering fra nok en lørdag, tanker og observasjoner, disse kan vel kalles dagboknotater, terapeutisk for eget sinn. 

En liten tekanne fylt med grønn te av jasmin, står plassert på det høye bordet hvor jeg som forrige lørdag, sitter med laptopen foran meg på kaffebaren Lexington.

Kafeen er i dag omtrent tom for gjester. To eldre kvinner sitter ved baren. De drikker begge espresso og diskuterer landets politikk og de store demonstrasjonene som har funnet sted på Place du Capitole og Jean-Jaurès hver eneste lørdag siden november. To ungdommer, studenter vil jeg anta, sitter med sine hoder begravet i faktabøker, med hver sin markeringstusj i hånda. Bortsett fra disse fire menneskene og to baristaer, er det kun jeg som er her.

Lexington

Jeg har lyst på kaffe, men tørr ikke å drikke kaffe riktig enda, ikke etter å ha gått tre dager med magesår som følge av fire dager på medisiner med tydelige bivirkninger. Forrige søndag pådro jeg meg en kjedelig influensa, og ble som konsekvens av dette sengeliggende stortsett hele uka.

Sengeliggende og tankefull. Er det én tid på året jeg absolutt ikke ønsker å ha for lite å gjøre og for mye tid til å tenke, så er det nå i mars.

Det er nå fem år siden min far tapte kampen mot kreften, en sorg jeg vil bære med meg for resten av mitt liv, og da spesielt i mars måned. Sorgen har sannsynligvis påvirket meg i en langt større grad enn jeg ønsker å gi uttrykk for. Ofte føler jeg meg som fanget av en forbannelse, hvor jeg stadig ønsker meg bort fra de trygge rammene, langt bort fra det kjente og kjære, jeg føler en trang til å rømme, langt bort, til nye mennesker og nye omgivelser.

Ofte tærer denne følelsen på mitt sinn, men likevel vet den fornuftige delen av meg at det er her jeg hører til, at hodet mitt spiller et spill, at jeg må bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, flinkere til å jobbe med dem uten snarveier, uten å skyve demonene under teppet.

Her i Toulouse er jeg hjemmekjær. Her i Toulouse er jeg trygg, og på dager lysere enn disse dagene i mars måned, lykkelig. Det er denne byen jeg elsker, her hvor jeg bor sammen med en mann som elsker meg høyere enn alt på jord.

Åpen plass

Og her sitter jeg, med fingre som danser over tastaturet.

På en kaffebar sitter jeg, og skriver dikt. Noen av dem er en hyllest til pappa, andre en skildring av sorg, ensomhet og tapt kjærlighet.

Jeg tar en slurk av den varme teen, ser for meg min pappa sitte sammen med meg, ved enden av bordet, den høye, mørke sjarmerende mannen som han en gang var, med sitt brede smil og store grønne øyne. Hans øyne har jeg arvet, hvilken nydelig gave han har gitt meg, for i vår familie er det nå kun jeg som har slike grønne øyne.

Etter et nesten fire timer langt besøk på Lexington kafé, pakker jeg sammen sakene, betaler og spaserer sakte hjemover, gjennom de travle gatene i nabolaget Saint Cyprien. Forbi den lille ølbaren hvor jeg ifjor tilbrakte omtrent hver eneste fredagskveld sammen med mine tidligere kolleger, forbi restauranter og forbi yogastudioet jeg pleier å gå til, forbi kunstgalleriene og parken. Jeg tar en tur innom markedet for å handle klementiner, og trasker den siste strekningen hjem. Musikk på øret, og solbriller på nesa.

Jeg lurer på hvor mange lørdager på rad jeg vil ende opp slik, ved et høyt eller lavt bord, på en krakk, en lenestol eller i en sofa, med noe varmt i koppen og laptopen foran meg.

Måtte det være på Lexington eller på en av de mange andre kaféene som finnes her i byen. Jeg lurer på hvor mange dikt og noveller og øvrige notater som til slutt vil fylle opp hele maskinens lagringsplass.

En harddisk full av tanker rundt fortid og fremtid, lykkelige og ulykkelige dager, en harddisk full av ord og bilder fra mitt liv her i Frankrike.

Toulouse

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Solskinn, minigolf og amerikansk mat i Frankrike

En solfylt lørdagsmorgen, solstrålene trenger seg gjennom persiennene og blender våre trøtte øyne. Vi gjemmer oss under den store dyna, han snur seg mot meg, bort fra sollyset, han kysser meg på kinnet.

Kvelden før denne fredelige morgenstunden sammen med min kjære, etter en lang og kjedelig arbeidsdag, dro jeg på teater sammen med fem av mine mannlige kolleger, deriblant tre som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, menn som skulle vise seg å være riktig så ålreite utenfor machomiljøet på kontoret. Hvorfor de føler en slik trang til å tøffe seg foran de andre gutta på arbeidsplassen, skjønner jeg ikke.

I motsetning til meg, liker ingen av disse mennene å gå på teater. Hadde det ikke vært for den enkle grunn at en av våre kolleger spiller en av hovedrollene, ville de sannsynligvis ledd av tanken på å tilbringe en fredagskveld på et lite amatørteater for å se et teaterstykke uten tale. Selv har jeg aldri hatt et brennende ønske om å bli med disse gutta ut. En hel aften på luguber pub i sentrum sammen med en gjeng mannfolk som ikke prater om annet enn fotball og damer, frister lite. Teater og andre kulturelle begivenheter, derimot, der ville jeg vært førstemann ut til å melde meg på, slik som nå.

Lørdagsmorgen, jeg lager frokost til min kjære og meg selv. Han forteller at han gjerne også kunne tenke seg å dra på teater med meg. Han liker spesielt godt de gamle franske klassikerne, han liker Molière, sier han. Molière, spør jeg, rimelig forbauset. Han har da aldri tidligere gitt inntrykk av å være spesielt teater-interessert, og her forteller han meg at han liker et av 1600-tallets største navn, komedieforfatteren Molière. Hvorfor har vi bare vært på teater sammen tre ganger i løpet av disse fire årene, spør jeg ham. Han vet ikke, vi har vel hatt andre prioriteringer, antar han.

I følge værdamen på frokost-tv, forventes hele tjuefem varmegrader i dag, den perfekte anledning til å gjøre noe jeg lenge har ønsket å gjøre sammen med ham; spille minigolf.

Noe har skjedd med min kjære siden starten på uka, motivert og positiv til alle forslag, han har fått gnisten tilbake i øynene, han gløder. Vi kjører til forstaden L’Union, nord for Toulouse, til Cap Loisirs, hvor gøyal minigolf står på agendaen.

På Cap Loisirs vrimler det av liv, kjærestepar og vennegjenger, de fleste på vår egen alder. På denne fine solskinnsdagen har vi alle hatt samme idé, samme lyst til å finne på sommerlige aktiviteter, vi vil spille minigolf. Hva skal vi finne på neste helg om været holder seg? Badminton, petanque, krokket, mulighetene er mange og jeg elsker hvordan finværet får både meg og ham til å stråle av glede. En nødvendighet etter forrige ukes nedstemthet.

Minigolf aktiviteter

Han vinner i minigolf og fryder seg over førsteplassen. Først Scrabble, nå dette. Jeg skal spandere en øl på deg, lover jeg ham. Fornøyd erter han meg, du klarer ikke å slå meg, jeg er best, best i alt, alltid best. Skryting er uattraktivt, fnyser jeg. Han flirer nonsjalant.

Vi tar oss en pils på en ølbar som heter Accent Belge, belgisk aksent, og spiser oliven til apéro. Videre forflytter vi oss til en koselig western/texmex restaurant, Yankee Grill, hvor vi deler en forrett bestående av løkringer, fritert kylling, fritert camembert, salat og toast med bacon og ost. Vi spiser hva franskmenn mener er amerikansk mat mens vi prater om ekte amerikansk mat, gatemat i New York, deilig texmex i California og Texas, husmannskost som kjøttpudding og stuing, de fantastiske dessertene de serverer på Serendipity i Las Vegas, deep dish pizza i Chicago, vi har sett så mye av USA, han og jeg, men aldri noensinne har vi vært der sammen. Jeg har reist mye alene og sammen med venninner, han har reist sammen med sine foreldre.

Yankee grill

Til hovedrett spiser jeg en texmex tallerken, han spiser burger. Til dessert får jeg servert noe merkelig som jeg angrer på å ha valgt over husets banoffee. Tortillalefser med ristede pekannøtter, rømme, krem og lønnesirup. Pekannøtter passer best i pai, lønnesirup vil jeg heller få servert over pannekaker enn på tortillalefser. Jeg har lyst på pannekakefrokost, forteller jeg ham, vi lengter etter å reise til Statene sammen, til høsten, kanskje, oktober, november?

Texmex

Restaurant

Tortilla dessert

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse