Små gleder som makroner, solskinn og sykkeltur

Søndag, slik en bittersøt ukedag. En påminnelse om at helgen snart er over, i morgen venter nok en ny arbeidsuke. Søndag, hviledagen som også gir oss muligheten til å kunne designe vår dag etter egne ønsker og behov, en dag hvor vi har friheten til å gjøre noe spennende, gjøre noe produktivt, eller ikke gjøre noe som helst i det hele tatt.

Alle vinduer er åpne på vidt gap, været er nydelig. Jeg smiler av tanken på at jeg nå kan hente frem olashortsen igjen, jeg smiler fordi jeg kan spise frokost ute på balkongen, slike små gleder betyr så stort for meg. Deilig sommervarme, nå kan vi dra ut på sykkeltur, han og jeg. Vi kan sykle langs Garonne-elven, forbi ripsbærbusker og ville blomster, forbi urban kunst i form av grafitti, på de ellers så kjedelige betongmurene ved togskinnene hvor lokaltog kjører forbi.

rpt

Jeg dekker på utebordet, ristet brød og pålegg, eplejuice og to kopper kaffe. Vi lytter til lyden av ingenting, den deilige søndagsroen, han scroller på telefonen sin med den ene hånda og dytter i seg en brødskive med den andre.

Jeg drømmer meg bort fra det digitale, jeg drømmer om sovepose og matpakke, om frisk natur og lange vandreturer med sekk på ryggen. Jeg foreslår å dra på camping i Pyrénéenne neste helg, et forslag som får ham til å bryte ut i latter. Ser jeg ut som en fyr som spiser brødskiver til middag og frivillig åler meg inn i en sovepose?

Han legger bort telefonen, og lener seg mot meg. Dere nordmenn er så rare, ler han, og spør med det samme om vi kan skru på fjernsynet og titte på tv skjermen fra balkongen. Hans ønske for denne nydelige solskinnsdagen er altså å flytte oppmerksomheten fra en skjerm til en annen. Vi sitter heldigvis ute, selv om vi ikke akkurat i dette øyeblikk er oppmerksomme på omgivelsene rundt oss, selv om blikket og hjernen fokuserer på den digitale virkeligheten og ikke på den virkelige verden, så er vi jo i det minste ute i frisk luft.

Heldigvis finner vi ingenting spennende å se på på TV, og ender like greit opp med å skru den av igjen, for å heller dra ut på sykkeltur i nærområdet. Vi sykler sydover, bort fra sentrumsområdet. Hele sentrum er nemlig en eneste stor fest i dag, etter at rugbylaget til Toulouse i går kom seirende ut av finalen, kåret nok en gang til champion de France for 20ende gang på rad.

Hverken Julien eller jeg er spesielt glad i enorme folkemengder, det passer oss derfor fint å heller trille sydover på hver vår sykkel, vi følger en fredelig tursti og sykler videre langs Garonne-elven og gjennom îles du Ramier og den lille skogen som alltid er full av turgåere.

Natur

I sekken pakker jeg ned solkrem og vannflaske, samt kontanter, slik at jeg kan stikke innom et bakeri på hjemveien for å kjøpe med meg et par ferske baguetter og noen makroner som vi kan kose oss med til dessert.

Med vind i håret, suser jeg bortover veien, min kjære tråkker raskere enn jeg gjør, han holder seg stadig tre meter foran meg, om ikke mer. For en tid tilbake opplevde han at sykkelsetet løsnet og bokstavelig talt stupte i bakken mens skruer og bolter spratt til alle kanter. Med sitt lynraske tempo, ser han ut til å stole langt mer på sin over tjue år gamle sykkel enn det jeg gjør på min, som for øvrig er like gammel og like ustabil som hans. Vi er likevel glad i disse syklene som vi har arvet.

rpt

Glad og takknemlig er jeg. Glad over å bo så sentrumsnært og likevel ha fine turområder i nabolaget, glad er jeg for at vi på dagens sykkeltur har oppdaget en skjult skatt dypt inne i den lille skogen i nærområdet vårt; en stilig loungebar med strandtema og fargerike møbler. Av alle ting. Dit må vi dra en dag, trygler jeg min kjære, han nikker. Jeg jubler høylytt, for høylytt må jeg være for å overdøve lyden av tropisk house som durer fra anlegget til cocktailparadiset i skogen.

Vi sykler hjemover, men først en liten tur innom bakeriet på hjørnet. Makroner i forskjellige varianter, jeg velger ut mine favoritter; rose-og litchi, salt karamell og pistasje-og morell.

Advertisements

Da jeg mistet vesken, lommeboka og passet mitt

Lørdag ettermiddag.

Etter å ha tilbrakt noen fantastiske timer på le refuge des tortues hvor vi fikk en guidet visitt på senteret som tar i mot skilpadder i nød, var planen å slappe av med en koselig liten piknik i nærområdet. Medbrakt mat, smørbrød og frukt, vi slo oss ned på en benk i et rolig strøk i landsbyen Bessières. Den eneste lyden vi kunne høre nå, var fuglesang, fugler i busker og trær langs Tarn-elven. En lav murvegg og store ville buskevekster blokkerte utsikten mot vannet. Våre rygger lent mot benken, mot murveggen, mot de grønne vekstene. Foran oss, en rekke med flotte villaer, noen hvite og stilrene, andre fargesprakende og moderne.

Vi ble sittende i rundt en times tid, før vi bestemte oss for å kjøre videre, i retning den lille byen Aucamville hvor vi skulle sitte på uteserveringen til en irsk pub, nyte hver vår halvliter under solfylt himmel og prate om dagens lille utflukt og planene for neste dag.

Slik ble det ikke.

Ugle

Tjueseks minutter tok det å kjøre fra Bessières til Aucamville, tjueseks minutter hvor jeg trodde alle våre saker var pakket med oss i bilen. Fotoapparatet og det store handlenettet lå ved fotenden av passasjersetet, men vesken, hvor var det blitt av håndvesken min?

Den lille vesken min. Lommeboka mi. Passet mitt!

I stedet for å parkere bilen og finne oss et bord på den irske pubens uteservering, festet vi bilbeltet på ny, og hastet oss tilbake til landsbyen for å få tak i vesken min, vi krysset fingrer, tær og alt som krysses kunne, for at vesken ikke allerede nå var havnet i feil hender.

Klokka tikket, minutter og sekunder suste forbi, vi kjørte inn i gaten hvor vi for femti minutter siden forlot vår lille piknik nettopp her. Med hjertet i halsen og pulsen på høygir, løp jeg ut av bilen i retning benken hvor vi hadde sittet, der hvor vesken min ble forlatt.

Men her fantes ingen veske. Den var borte.

Min kjære parkerte bilen, sammen letet vi høyt og lavt, i søppelkasser, i busker og i lokalbeboernes innkjørseler. Vi forsøkte å ringe på døra til den lokale politistasjonen for å høre om politiet kanskje hadde fått inn en savnet veske, men stasjonen var stengt, vi fikk ikke noe svar.

Fortvilet og bekymret for hvor lommeboka mi kunne ha havnet, ringte jeg min norske bank, deretter min franske bank, for å sperre begge mine bankkort. Omtrent på gråten av tanken på å ha mistet passet, sendte jeg mail til ambassaden i Paris og til konsulen i Toulouse med en rekke spørsmål om veien videre. Konsulen kunne ikke hjelpe meg, fikk jeg beskjed om. Ambassaden holdt stengt frem til tirsdag, stod det på deres offisielle nettsider.

Lite kunne vi gjøre nå, annet enn å dra hjem.

Neste dag våknet jeg full av skam og bitterhet over egen dumskap. Hvordan var det mulig å være så uforsiktig, så uoppmerksom, reise fra noen av de mest verdifulle eiendelene man har, hvorfor kjeftet ikke samboeren min meg huden full?

Toulouse capitole

I stedet for å kjefte, tok han meg med ut på kino og middag i sentrum av Toulouse. Han ville ikke sparke meg, der jeg allerede lå nede. Planen var heller å få meg over på andre tanker, hyggeligere tanker, solskinn og handlegater, utekafé og søte fristelser.

nfd

Han spanderte iskaffe og en liten overraskelse til oss på deling. En uteservering full av glade mennesker, vi satt ved et rundt bord i skyggen av et tre, tid for ettermiddagskos på Le Wallace.

Nam, deilig banoffee. Seig toffee og banan med kjeksbunn og luftig mousse, denne himmelske desserten er noe av det beste jeg vet.

Etter kinobesøket dro vi på indisk restaurant, en liten restaurant ved navn Rohtang Pass. Pakora til forrett, sammen med et glass søt og god rose lassi, til hovedrett bestilte vi begge noe vi aldri hadde smakt før. Krydret og søtlig med tamarind, kokos, safran og tomat, mørt og godt kyllingkjøtt.

Jeg takket ham for å ha gitt meg slik en flott dag, flere lysår unna alt som skjedde dagen før, selv om jeg egentlig ikke fortjente det.

Det skulle bare mangle, fikk jeg til svar.

Neste morgen våknet jeg til lyden av mobiltelefonen min, der den lå på nattbordet og vibrerte. Hallo, sa jeg sløvt til personen i den andre enden.

Bonjour Madame, vi har fått inn en veske på stasjonen, den tilhører deg.

Mars er måneden hvor sorgen er størst

En oppdatering fra nok en lørdag, tanker og observasjoner, disse kan vel kalles dagboknotater, terapeutisk for eget sinn. 

En liten tekanne fylt med grønn te av jasmin, står plassert på det høye bordet hvor jeg som forrige lørdag, sitter med laptopen foran meg på kaffebaren Lexington.

Kafeen er i dag omtrent tom for gjester. To eldre kvinner sitter ved baren. De drikker begge espresso og diskuterer landets politikk og de store demonstrasjonene som har funnet sted på Place du Capitole og Jean-Jaurès hver eneste lørdag siden november. To ungdommer, studenter vil jeg anta, sitter med sine hoder begravet i faktabøker, med hver sin markeringstusj i hånda. Bortsett fra disse fire menneskene og to baristaer, er det kun jeg som er her.

Lexington

Jeg har lyst på kaffe, men tørr ikke å drikke kaffe riktig enda, ikke etter å ha gått tre dager med magesår som følge av fire dager på medisiner med tydelige bivirkninger. Forrige søndag pådro jeg meg en kjedelig influensa, og ble som konsekvens av dette sengeliggende stortsett hele uka.

Sengeliggende og tankefull. Er det én tid på året jeg absolutt ikke ønsker å ha for lite å gjøre og for mye tid til å tenke, så er det nå i mars.

Det er nå fem år siden min far tapte kampen mot kreften, en sorg jeg vil bære med meg for resten av mitt liv, og da spesielt i mars måned. Sorgen har sannsynligvis påvirket meg i en langt større grad enn jeg ønsker å gi uttrykk for. Ofte føler jeg meg som fanget av en forbannelse, hvor jeg stadig ønsker meg bort fra de trygge rammene, langt bort fra det kjente og kjære, jeg føler en trang til å rømme, langt bort, til nye mennesker og nye omgivelser.

Ofte tærer denne følelsen på mitt sinn, men likevel vet den fornuftige delen av meg at det er her jeg hører til, at hodet mitt spiller et spill, at jeg må bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, flinkere til å jobbe med dem uten snarveier, uten å skyve demonene under teppet.

Her i Toulouse er jeg hjemmekjær. Her i Toulouse er jeg trygg, og på dager lysere enn disse dagene i mars måned, lykkelig. Det er denne byen jeg elsker, her hvor jeg bor sammen med en mann som elsker meg høyere enn alt på jord.

Åpen plass

Og her sitter jeg, med fingre som danser over tastaturet.

På en kaffebar sitter jeg, og skriver dikt. Noen av dem er en hyllest til pappa, andre en skildring av sorg, ensomhet og tapt kjærlighet.

Jeg tar en slurk av den varme teen, ser for meg min pappa sitte sammen med meg, ved enden av bordet, den høye, mørke sjarmerende mannen som han en gang var, med sitt brede smil og store grønne øyne. Hans øyne har jeg arvet, hvilken nydelig gave han har gitt meg, for i vår familie er det nå kun jeg som har slike grønne øyne.

Etter et nesten fire timer langt besøk på Lexington kafé, pakker jeg sammen sakene, betaler og spaserer sakte hjemover, gjennom de travle gatene i nabolaget Saint Cyprien. Forbi den lille ølbaren hvor jeg ifjor tilbrakte omtrent hver eneste fredagskveld sammen med mine tidligere kolleger, forbi restauranter og forbi yogastudioet jeg pleier å gå til, forbi kunstgalleriene og parken. Jeg tar en tur innom markedet for å handle klementiner, og trasker den siste strekningen hjem. Musikk på øret, og solbriller på nesa.

Jeg lurer på hvor mange lørdager på rad jeg vil ende opp slik, ved et høyt eller lavt bord, på en krakk, en lenestol eller i en sofa, med noe varmt i koppen og laptopen foran meg.

Måtte det være på Lexington eller på en av de mange andre kaféene som finnes her i byen. Jeg lurer på hvor mange dikt og noveller og øvrige notater som til slutt vil fylle opp hele maskinens lagringsplass.

En harddisk full av tanker rundt fortid og fremtid, lykkelige og ulykkelige dager, en harddisk full av ord og bilder fra mitt liv her i Frankrike.

Toulouse

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Solskinn, minigolf og amerikansk mat i Frankrike

En solfylt lørdagsmorgen, solstrålene trenger seg gjennom persiennene og blender våre trøtte øyne. Vi gjemmer oss under den store dyna, han snur seg mot meg, bort fra sollyset, han kysser meg på kinnet.

Kvelden før denne fredelige morgenstunden sammen med min kjære, etter en lang og kjedelig arbeidsdag, dro jeg på teater sammen med fem av mine mannlige kolleger, deriblant tre som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, menn som skulle vise seg å være riktig så ålreite utenfor machomiljøet på kontoret. Hvorfor de føler en slik trang til å tøffe seg foran de andre gutta på arbeidsplassen, skjønner jeg ikke.

I motsetning til meg, liker ingen av disse mennene å gå på teater. Hadde det ikke vært for den enkle grunn at en av våre kolleger spiller en av hovedrollene, ville de sannsynligvis ledd av tanken på å tilbringe en fredagskveld på et lite amatørteater for å se et teaterstykke uten tale. Selv har jeg aldri hatt et brennende ønske om å bli med disse gutta ut. En hel aften på luguber pub i sentrum sammen med en gjeng mannfolk som ikke prater om annet enn fotball og damer, frister lite. Teater og andre kulturelle begivenheter, derimot, der ville jeg vært førstemann ut til å melde meg på, slik som nå.

Lørdagsmorgen, jeg lager frokost til min kjære og meg selv. Han forteller at han gjerne også kunne tenke seg å dra på teater med meg. Han liker spesielt godt de gamle franske klassikerne, han liker Molière, sier han. Molière, spør jeg, rimelig forbauset. Han har da aldri tidligere gitt inntrykk av å være spesielt teater-interessert, og her forteller han meg at han liker et av 1600-tallets største navn, komedieforfatteren Molière. Hvorfor har vi bare vært på teater sammen tre ganger i løpet av disse fire årene, spør jeg ham. Han vet ikke, vi har vel hatt andre prioriteringer, antar han.

I følge værdamen på frokost-tv, forventes hele tjuefem varmegrader i dag, den perfekte anledning til å gjøre noe jeg lenge har ønsket å gjøre sammen med ham; spille minigolf.

Noe har skjedd med min kjære siden starten på uka, motivert og positiv til alle forslag, han har fått gnisten tilbake i øynene, han gløder. Vi kjører til forstaden L’Union, nord for Toulouse, til Cap Loisirs, hvor gøyal minigolf står på agendaen.

På Cap Loisirs vrimler det av liv, kjærestepar og vennegjenger, de fleste på vår egen alder. På denne fine solskinnsdagen har vi alle hatt samme idé, samme lyst til å finne på sommerlige aktiviteter, vi vil spille minigolf. Hva skal vi finne på neste helg om været holder seg? Badminton, petanque, krokket, mulighetene er mange og jeg elsker hvordan finværet får både meg og ham til å stråle av glede. En nødvendighet etter forrige ukes nedstemthet.

Minigolf aktiviteter

Han vinner i minigolf og fryder seg over førsteplassen. Først Scrabble, nå dette. Jeg skal spandere en øl på deg, lover jeg ham. Fornøyd erter han meg, du klarer ikke å slå meg, jeg er best, best i alt, alltid best. Skryting er uattraktivt, fnyser jeg. Han flirer nonsjalant.

Vi tar oss en pils på en ølbar som heter Accent Belge, belgisk aksent, og spiser oliven til apéro. Videre forflytter vi oss til en koselig western/texmex restaurant, Yankee Grill, hvor vi deler en forrett bestående av løkringer, fritert kylling, fritert camembert, salat og toast med bacon og ost. Vi spiser hva franskmenn mener er amerikansk mat mens vi prater om ekte amerikansk mat, gatemat i New York, deilig texmex i California og Texas, husmannskost som kjøttpudding og stuing, de fantastiske dessertene de serverer på Serendipity i Las Vegas, deep dish pizza i Chicago, vi har sett så mye av USA, han og jeg, men aldri noensinne har vi vært der sammen. Jeg har reist mye alene og sammen med venninner, han har reist sammen med sine foreldre.

Yankee grill

Til hovedrett spiser jeg en texmex tallerken, han spiser burger. Til dessert får jeg servert noe merkelig som jeg angrer på å ha valgt over husets banoffee. Tortillalefser med ristede pekannøtter, rømme, krem og lønnesirup. Pekannøtter passer best i pai, lønnesirup vil jeg heller få servert over pannekaker enn på tortillalefser. Jeg har lyst på pannekakefrokost, forteller jeg ham, vi lengter etter å reise til Statene sammen, til høsten, kanskje, oktober, november?

Texmex

Restaurant

Tortilla dessert

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse

Stillheten og jeg i Toulouse

Søndag. Klokka er elleve.

Her sitter jeg, ute på balkongen, med mine tanker som eneste selskap. Jeg ønsket stillheten velkommen. Nå er den her. Den er overalt hvor jeg er.

Leiligheten føles så mye tommere nå. Så mye større. Uendelig stort. Det føles underlig å være her alene, men likevel ganske deilig. Det er jo uansett bare snakk om en uke før han vil være tilbake, ikke et helt liv.

Om én uke vil han være tilbake i armene mine igjen. Neste søndag vil vi spise middag sammen, og han vil fortelle meg alt om hvor fint han har hatt det i Paris sammen med familien og vennene sine. Vi skal grille marinert kylling og jeg skal servere hjemmelaget potetsalat og brød som jeg skal bake dagen før, himmelen skal være blå og temperaturen skal være høy. Men ikke for høy. Vi skal drikke iskald belgisk øl, og kanskje spise melon til dessert. Jeg skal ha på meg en gul kjole, fordi han synes jeg er vakker i gult. Han skal kysse meg ømt og lenge, og jeg skal ligge i armkroken hans til jeg sovner.

En uke må da vel fly forbi i full fart, når jeg uansett må jobbe til klokka sju hver kveld, og ikke har tid til å gjøre stort annet enn de tre gjøremålene som jeg ønsker å prioritere når jeg endelig har tid for meg selv. Her skal det leses, skrives og kokkeleres.

Normalt sett elsker jeg jo egentlig (altfor godt) å være alene. Så hvorfor føles det plutselig så..annerledes denne gang?

Er det kanskje et snev av misunnelse fordi jeg også har lyst til å dra på ferie?

Er det fordi jeg trenger en pause fra min slitsomme fulltidsjobb, og hans fravær blir som en evig påminnelse om nettopp hvor sårt jeg trenger denne pausen?

Eller er det fordi jeg rett og slett har blitt avhengig av å føle hans nærvær?

Jeg velger å tro at det er en kombinasjon av alt.

I klesskapet finner jeg frem diverse plagg som ikke har blitt brukt på årevis. Overdeler som jeg kjøpte da jeg bodde i USA, et skjørt som jeg fikk i gave for tre år siden, og forskjellige kjoler som jeg har vokst ut av.

Ikledd et monokromt antrekk bestående av hvit designertopp, et gammelt linskjørt og et par sandaler fra en billigkjede, krysser jeg fingrene for at ingenting vil bli sølt på det helhvite tøyet i løpet av dagen. For å ikke se altfor alminnelig ut, maler jeg leppene mørkerøde og rammer inn øyene med et par retro briller som samboeren ikke liker.

Brilleslange

Jeg spaserer til sentrum med speilreflekskameraet hengende rundt halsen, og studerer bylandskapet og byens mange bygninger i ulike nyanser av rødt – selve signaturstilen til Toulouse.

Kunst

Jeg bruker fotoapparatet for alt det er verdt. Knipser i vei, det ene bildet etter det andre. Bilder av Garonne-elven, Capitole, smale gater og gammel arkitektur.

Pariserhjul

Gatene er tomme. Like tomme som leiligheten vår. Den samme stillheten som møtte meg hjemme, henger over meg i disse lydløse, folketomme gatene.

Akkurat som i Norge, holder de fleste butikker i Frankrike stengt på søndager. Dette gjelder også mange restauranter og kaffebarer, som gjerne også tar seg en ekstra hviledag på mandager. August er dessuten den måneden i året hvor svært mange av dem som bor her, velger å reise på ferie. Inkludert min samboer.

Noen spisesteder velger likevel å holde åpent, og hos disse yrer det av liv. Både store utekaféer, bittesmå kaffebarer og små bistrot restauranter er alle stappfulle av glade mennesker som nyter denne fredelige sensommerdagen.

Jeg bestiller meg en jordbærmilkshake på kaffebar, og setter meg ved vinduet. Like ovenfor kaffebaren ligger den lille engelskspråklige bokhandelen som jeg søkte jobb hos før vi endelig flyttet ned hit. The bookshop. Jeg hadde et stort ønske om å jobbe for den hyggelige eldre karen som eier bokhandelen, men har i stedet endt opp på motsatt side av skranken, som trofast kunde.

Kaffebar vindu

Selv om litteratur er en av mine store lidenskaper, har jeg likevel endt opp med jobb i en helt annen bransje, milevis fra egne hobbyer og interesser. En stor del av lønnen jeg tjener,  går til nettopp det å dyrke disse interessene. Jeg handler skjønnlitteratur. Jeg reiser. Og det hender titt og ofte at jeg sløser noen euro på kaffe latte på dagtid og litt rødvin på kveldstid, i sosiale sammenhenger.

I dag er det milkshake som nytes. Et must på varme ettermiddager som denne, hvor alt man ønsker er å kjøle seg ned og samtidig unne seg selv noe godt. Fordi det er helg. Fordi det er viktig å kose seg inn i mellom.

Jeg ser på klokka. Den nærmer seg fem.

Jeg tar beina fatt og spaserer hjemover. Nå skal leiligheten vaskes så godt at hver eneste kvadratmeter skal skinne og alle rom skal lukte sitrusfrukt. Deretter skal jeg lage tagliatelle med fennikel, feta og sitron som ukas første middag for én. Dette skal jeg kose meg med foran den mest klisjéfylte romantisk komedien jeg klarer å trylle frem. Min kjære hater både fennikel og romantiske komedier, og derfor blir det nettopp dette som står på programmet for i kveld.

Etter endt film og middag, kryper jeg til køys. Jeg lukker øynene og nyter stillheten. Enn så lenge.

Monokromt

Blomster Toulouse

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Japansk hage, karibisk mat og sykkeltur på morgenkvisten

Lørdag, klokka halv åtte.

Som et déjà vu fra forrige helg, våkner jeg atter en gang grytidlig på morgenkvisten og blir liggende lys våken, fanget i mine mange hundre tanker som surrer rundt i topplokket. I morgen reiser samboeren min hjem til familien sin i Paris, og blir borte i en hel uke.

En travel uke bestående av familieselskap med tanter og onkler og kusiner og fettere, middag sammen med sine tidligere kolleger, utepils sammen med kompisgjengen fra ingeniørskolen og kvalitetstid sammen med foreldrene sine. Å få være festens midtpunkt er en rolle han trives godt med, en rolle han gjerne søker. Nå vil han få bade i denne oppmerksomheten i hele sju dager i strekk. Endelig vil han få lade opp store mengder med positiv energi utenfra. Et behov han ikke har fått tilfredsstilt til en like stor grad som ønskelig, etter at vi flyttet sørover ifjor.

Denne uken vil også jeg få lade opp like store mengder med positiv energi, men hos meg kommer den innenfra. Fordi, i motsetning til ham, liker jeg best å være alene. Bare meg, uten støy. La TV’en være avslått. Radio likeså.

Jeg gleder meg til en hel uke hvor jeg vil kunne nyte stillheten, lytte til alle disse tankene som spinner rundt, og ikke la meg distrahere av noe som helst. Jeg vil utfolde meg kreativt. Jeg vil fokusere kun på meg selv og mitt. Etter flere arbeidsdager bestående av mas fra kolleger og klienter, vil det bli deilig å bare kunne koble av når kvelden faller på, uten å behøve å ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Her ligger jeg lys våken og studerer ansiktet til den sovende samboeren min, og føler meg samtidig slem da jeg ser frem til å hjelpe til med å pakke kofferten, for å deretter ønske ham en bon voyage, lukke døra og ønske stillheten velkommen.

Han våkner. Våre blikk møtes. Rolig stryker han meg på ryggen og kysser meg forsiktig på nesetippen. Han smiler. Jeg smiler tilbake. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil ikke at han skal dra. “God morgen”, hvisker han. Jeg ønsker ham en god morgen tilbake, og foreslår å spise frokost ute på balkongen igjen, siden det jo er så hyggelig å spise ute og utnytte det nydelige sommerværet for alt det er verdt. Han er enig.

Like etter frokost slenger vi på oss noe tøy og løper ut i boden for å hente syklene våre. Udusjet og usminket, iført olashorts og en enkel grå t-skjorte, setter jeg opp håret i en løs hestehale og gjemmer ansiktet bak et par pilotbriller. Inne i boden pumper han luft i dekkene på den røde sykkelen min og den gule sykkelen sin. Samtidig står jeg på utsiden og ser på alle maurene som, på rekke og rad, marsjerer målrettet i retning østover. Jeg synes det er beundringsverdig hvor naturlig hardtarbeidende disse insektene er, og hvor flinke de er til å koordinere arbeidet. Jeg kunne aldri vært en maur, så uorganisert og lat som jeg egentlig er.

Min kjære har kartlagt en sykkelrute som vi skal følge. Jeg har ikke helt skjønt hvor vi skal, men jeg følger etter og angrer ikke ett sekund. På en smal sti suser vi forbi flere ti-talls bjørnebærbusker og ivrige bærplukkere som fyller stråkurvene sine med saftige bær. Vi fortsetter videre mot en nedlagt busstasjon hvor tre forlatte busser står parkert, ihjeltaggede, med knuste ruter. Videre fortsetter ferden over en bro og forbi et lite grøntområde hvor et par campingvogner står parkert, og et eldre par sitter og nyter hver sin kopp kaffe (eller te) på en gammel trebenk. Vi ruller videre forbi byens kajakkanlegg og videre gjennom et lite skogholt. Her oppdager vi en bortgjemt perle; en stilig restaurant-og cocktailbar med stor terrasse, dekorert i fargerikt og morsomt dekor. Med beliggenhet langt unna støy fra sentrum, og med en nydelig utsikt mot Garonne-elven, er det ingen tvil om at dette er et sted vi ser frem til å tilbringe en soirée i nær fremtid. Etter å ha syklet tur i litt over en time, triller vi syklene tilbake inn i boden igjen, og tar heisen opp til leiligheten for å ta en velfortjent dusj, slappe av på balkongen og drikke hjemmelaget iskaffe.

For noen dager siden, under en real ryddeseanse, fant jeg en hvit kjole med kirsebærmotiv, liggende helt bakerst i det overfylte klesskapet mitt. Med prislappen fortsatt hengende på, var det ingen tvil om at denne kjolen aldri har fått æren av å få bli med meg på middag, på fest, på ferie eller på noen som helst andre aktiviteter som fortjener en fin kjole. Nå ligger min søte kirsebærkjole pent brettet på kontorstolen inne på garderobe-bibliotek-gjesterommet vårt, strøket og klar til å bli tatt med på date for aller første gang.

Vintage

Med røde lepper og matchende rød veske, overlater jeg ingenting til tilfeldigheten. En dæsj med Coco Mademoiselle, min nye favorittduft, og jeg føler meg helt fantastisk.

Vi tilbringer de sene ettermiddagstimene i le jardin japonais, den japanske hagen i Toulouse. Min kjære forteller meg at parken er omtrent lik de nydelige parkene han besøkte den gang han forelsket seg i Japan og reiste landet rundt for å bli kjent med historien, landskapet, menneskene og den interessante kulturen som er så totalt annerledes fra vår egen. Han ønsker å ta meg med dit, vise meg spennende byer og vakker natur, la meg smake autentisk japansk cuisine og invitere meg med på en reise dypt inn i minnene hans, for å gjenoppleve Japan og gjenoppleve forelskelsen – sammen med meg.

Jardin japonais

Drømmen om Japan må nok desverre bli satt på vent. Vi forlater den japanske hagen til fordel for de franske karibiske øyer, da kveldens utvalgte spisested byr på eksotiske smaker, fargerikt interiør og musikk som får deg til å ville reise deg fra bordet og danse i takt med den karibiske rytmen.

Dette er det flere gjester som faktisk gjør, til servitørens store glede. Den karibiske damen klapper og ler, og ser ut til å kose seg der hun danser fra bord til bord og serverer lekre retter som vil få enhver gjest til å drømme seg bort til hvite strender, store palmetrær og paraplydrinker i Karibia.

Acras

Til forrett bestiller jeg acras de morue (friterte fiskeboller med chilli), og nyter deretter en smakfull hovedrett med godt krydret lam og jackfruit. Til dessert kaster jeg meg over en tarte tatin à la banane (opp-ned terte med banan og kanel) som jeg glemmer å ta bilde av. Servitøren gir oss hver vår lille digestif, for å hjelpe på fordøyelsen (og skape stemning). En shot med aromatisert rom til ham, og en til meg. Vi skåler.

Karibisk rett

På vei hjemover begynner vi av en eller annen grunn å prate om musikken vi lyttet til gjennom tenårene, og ender til slutt kvelden med å ligge fullt påkledd på sengen og mimre tilbake til de bekymringsløse tidene mens lyden av nostalgi spilles på høyt volum.

Er vi sentimentale fordi han skal reise bort i morgen? Eller er det disse shottene med rom som vekker noe sårbart i oss?

Fint er det uansett å kunne drømme seg bort til et annet sted eller en annen tid.

Pinup kjole

 

 

 

 

 

 

 

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade