Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse

Advertisements

Hva tre år i Frankrike har lært meg om Frankrike

For nesten tre og et halvt år siden fulgte jeg mitt hjerte og flyttet til nydelige Frankrike for å lære meg språket og starte et nytt kapittel i hjemlandet til glamorøse ikoner som Brigitte Bardot, verdenskjente moteskapere som Coco Chanel og Christian Dior, og andre kulturpersonligheter som blant annet sangerinne Édith Piaf, filosof og poet Voltaire, og Victor Hugo, forfatteren av Les Misérables og Ringeren i Notre Dame.

Om du ikke gjenkjenner halvparten av disse referansene; Frankrike er også hjemlandet til David Guetta og Daft Punk.

Før jeg hoppet ut i det ukjente og endelig flyttet hit, så jeg på fransk som verdens mest romantiske og poetiske språk. Hver eneste glose uttalt av de høye og mørke sjarmørene i disse franske filmene som fikk meg til å drømme om et liv i Paris eller på den Franske Riviera, hørtes ut som en kjærlighetserklæring sunget ut med skarre-R og nasale “-on” og “-ant” endinger på ord som pardon og croissant. 

Naivt, trodde jeg at en leilighet i sentrum av Paris ville være innenfor et normalt prisnivå, utsikt mot Eiffeltårnet ville være en selfølge og absolutt alle bydeler ville være rene, pene og fredelige. Som en romantisk drøm, så jeg for meg meg selv sykle nedover Champs-Élysées med stråhatt på hodet og en sykkelkurv full av ferske baguetter, ost og vin. Til lyden av trekkspillmusikk. Paris lød den gang som poesi i mine ører. Jeg liker fortsatt Paris, og som alle har skjønt, jeg elsker Frankrike. Det ekte Frankrike.

Poetisk var ikke lenger Paris da jeg flyttet dit og oppdaget at franskmenn er vanlige dødelige mennesker som klager på overpriset øl og dårlig vær, irriterer seg over det nasjonale togselskapet og sier putain i annen hver setning. Med andre ord, franskmennene er ikke så veldig annerledes fra oss i lille Norge. Selv om både franske filmer og ikke minst Hollywood, prøver å fremstille la vie en France som et finpolert og supersofistikert liv hvor alle ser ut som de kommer direkte fra Paris Fashion Week, og spiser baguetter, ost og kaker hele dagen uten å legge på seg et gram.

Langt unna denne illusjonen er dem, men litt annerledes er dem jo likevel.

Blant annet når det kommer til mote.

Hvordan kle seg som en femme française ? 

La oss starte med å prate litt om Paris, en by og en kultur som skiller seg ut fra resten av landet.

Myten: Motemagasiner som Vogue og Harper’s Bazaar elsker å skrive om franske damer parisere som til hverdags danser seg over brosteinbelagte gater iført enten smarte drakter à la signaturlooken til Chanel eller vakre kjoler, trendy kåper og skyhøye Louboutin’s på beina. Kvinnene skal være slanke og feminine, undertøyet skal alltid matche og alltid være sensuelt og elegant, og de bittesmå håndveskene vil alltid inneholde minst én pakke sigaretter.

Sannheten: Da jeg bodde i Paris, var det hverken høye hæler eller elegante kjoler som gjenspeilet majoriteten av kvinnene jeg så i gatene, på t-banen, på barer og restauranter, i butikker og ellers i samfunnet. Derimot så jeg trange olabukser kombinert med sorte gensere eller løstsittende bluser og sorte eller brune sko (med lave hæler) , hvor enn jeg gikk. Selv på fine restauranter og fashionable cocktailbarer (uten kleskode), sverget de fleste kvinner til olabukser. Det er likevel én type kjole absolutt alle franske kvinner eier; den lille sorte.

Skjerf går de fleste parisere i, uansett årstid (ull om vinteren og chiffon om sommeren). Dette gjelder for øvrig både menn og kvinner.

I resten av landet (spesielt lenger sør) finner man langt flere kvinner som ikler seg kjole eller skjørt i ulike lengder, til uansett hvilken anledning.

En generell regel har likevel de fleste franske kvinner. Minimalisme, komfort og et naturlig utseende vil alltid være det beste.

Sjal og skjerf. Skinnjakker, olajakker og ensfargede trench coats. Joggesko, ankelstøvletter, lårhøye støvletter og dressko. Bluser og skjorter. Enkle skjørt. Enkle kjoler. Enkle accessoirer.

Glem foundation, contouring og tung øyenskygge. Her er en leppestift og litt mascara alt man trenger av sminke. Å børste håret er ikke nødvendig om håret er langt, mens en kjapp styling med litt mousse vil være godt nok for kort hår. En viktig detalj å huske på; en fransk kvinne forlater aldri hjemmet uten å parfymere seg først.

Butikker Toulouse

Hvordan snakke fransk, comme les françaises

Olala er noe franskmenn som oftest sier for å uttrykke irritasjon eller bekymring, og brukes sjelden i en positiv og flørtende sammenheng (slik som ukjente kilder vil ha oss til å tro). Sacré Bleu er et uttrykk som døde ut på 60-tallet, og brukes kun av turister som vil si det eneste “stygge” ordet de har klart å hente frem fra den utdaterte gloseboken sin. Si aldri garçon til servitøren. Smil og si Monsieur. I det du hilser på bussjåføren, butikkansatte eller servitøren; husk at bonjour sies fra morgenkvisten og frem til klokka seks på kvelden. Deretter sier man bonsoir.

Ça va? Ça va. Ça va? Ça va.

Oversatt: Går det bra? Ja, det går bra. Med deg da? Ja, det går fint med meg.

Den franske væremåten

Når franskmenn hilser på hverandre, hilses det ved å kysse hverandre på kinnene (i løse luften, kinn mot kinn). Klemming blir sett på som noe intimt, forbeholdt de aller nærmeste.

Å streike er en nasjonalsport, å klage er en tradisjon, å uttrykke sin misnøye og sine sterke meninger er en selfølge. Å sukke høylytt og demonstrativt og mumle putain for seg selv, er verdens mest normalt reaksjon hver gang man ser ut til å være uheldig med noe, måtte det være bilkø, forsinket buss, regnvær, treig service eller et helt annet irritasjonsmoment.

Drar man på middagsbesøk eller på fest, skal hver eneste gjest kysses på kinnene i dét man hilser. Når drikkevarer er servert og det endelig blir tid for å skåle, skal det skåles individuelt med hver eneste person. Se dem dypt inn i øyene, smil og si chin chin eller santé til lyden av klirrende glass.

R

Kunnskap om mat og vin

Franskmennene er stolte av sin matkultur, med god grunn. Eksempelvis, den prestisjøse Michelin-guiden og landets mange stjernerestauranter, høy gastronomi og prisvinnende kokker, verdenskjente viner, sine eksportvarer som blant annet de deilige ostene camembert og brie, sine kjente bakevarer (alt fra baguetter til flan til makroner) og andre søte fristelser som crème brûlée og crêpes.

Ønsker man å få i gang en samtale med en franskmann, er mat utvilsomt et tema som vil bryte isen og styrke bånd. Hver region i Frankrike har sine egne spesialiteter, og du vil garantert lære mye spennende om de lokale rettene fra hjemstedet til din samtalepartner. Alt fra regionale oster til desserter og tradisjonell husmannskost til vin og likører. Vedkommende kommer dessuten garantert til å spørre deg en hel rekke spørsmål om matkulturen der hvor du kommer fra, også.

Kort oppsummert? 

Å bo i Frankrike betyr å kysse mange kinn, la sminkeløs hud få pusterom, skåle med mange mennesker og tåle intens øyekontakt, eie mange skjerf, si olala og putain når man er sur (på blant annet togselskapet), ikke frykte kalorier – fordi her skal man leve et liv hvor deilig mat både er en lidenskap, en hobby og et viktig samtaleemne.

 

 

 

 

 

 

 

Skål, for siste gang

“Du ser ut som en sigøyner med det skjerfet på hodet”, ler Julien. Kompisen hans, Thomas, mener jeg ser ut som ei gammeldags kjerring. Hard kjærlighet, vennskapelig erting, øl-glass som klinger i det vi alle skriker ut “Santé” (skål på fransk) og feirer at både Julien og jeg har nye jobber som venter oss i Sør-Frankrike.

pils

En aller siste kveld i Paris, sammen med mennesker jeg kjenner godt og andre jeg ikke kjenner fullt så godt.

Allerede da vi ankom sentrum i halv seks tiden, var det altfor mørkt ute til å kunne ta noen ordentlig fine bilder. Puben var heller ikke fylt opp til det maksimale. Ikke enda.

Jeg tok et bilde av det tomme bordet foran oss, fordi jeg ble fascinert av veggdekorasjonen; en hyllest til popkultur. En kreativ idé.

Belgisk øl. Syrlig øl. Etterfulgt av pubmat. Blå cheeseburger til meg, vanlig cheeseburger til ham. Julien hater blåmuggost, jeg er totalt avhengig og kunne spist kilovis. Lett.

Kyss på kinnet og klemmer til vennene våre som var kommet for å ønske oss lykke til med alt det nye, og for å si farvel til alt det gamle.

Belgisk øl kan jeg drikke i Toulouse også. Blå cheeseburger kan man bestille over alt. Mitt røde skjerf tvinner jeg gjerne rundt hodet igjen. En kul pub med fascinerende veggdekorasjon er sikkert også lett å finne i den byen vi snart skal kalle vårt hjem.

Men mennesker å bli glad i, som kan kalles ekte, gode venner – vil vi finne slike i Toulouse, også?

pub paris

sort hvitt og rødt

hodeskjerf

 

 

Derfor er jeg mer lykkelig av å bo her enn i Norge

Selvsagt savner jeg Norge. Uten tvil.  Jeg savner å spise rykende ferske (eller oppvarmede frosne) kanelboller og skolebrød på kafé, mens jeg titter ut vinduet og ser på folk som passerer meg og trikken som kjører forbi, i Oslo.

Jeg savner å vandre fra bod til bod og smake på ulike småretter mens jeg nyter livet (og noe godt i glasset) på Gladmat-festivalen, i min kjære hjemby Stavanger.

Jeg savner å gå tur i skogen, spise Kvikklunsj og drikke litervis av Tine iskaffe.

Jeg savner å høre alle de ulike dialektene, dra på hyttetur og grille med engangsgrill.

Jeg savner fossefall, fjorder og våre mange vakre fjell.

Jeg savner familien og venner og alle jeg har mistet kontakt med etter at jeg dro.

Likevel er jeg mye mer lykkelig her i Frankrike enn jeg noen gang har vært hjemme i Norge. Ikke bare fordi jeg elsker å snakke fransk, kjæresten min er fransk og franske makroner smaker best i Frankrike. Men…

Å bo i Frankrike gjør meg lykkelig fordi…

  • Bondemarked er triveligere enn å handle på butikken. Uansett hvor i landet du befinner deg, vil det flere ganger i uka være mulig å handle økologisk frukt og grønt, juice, ferske bakervarer, ost, kjøtt – og nydelige blomster, på store, varierte bondemarked (fra tidlig på morgenkvisten til utover ettermiddagen). Et av mine fineste minner fra Paris er for eksempel en gang da jeg hadde vært ute på byen med ei venninne, og overnattet hos henne. Kjæresten hennes (som er bestevennen til typen min) valgte å bli hjemme, og sto opp tidlig for å handle på markedet. Venninna mi og jeg våknet opp til fersk frukt, ferskt brød og blomster som ventet på oss på kjøkkenet. Kun min egen type klarer å gjøre meg gladere enn det der! blomster
  • Paris er så stort, så spennende, så annerledes. Selv om jeg har valgt å forlate hovedstaten til fordel for Toulouse i Sør-Frankrike (selv om vi ikke enda er på plass der nede), så kommer Paris alltid til å ha en plass i hjertet mitt. Jeg har jo tross alt bodd der i over 2 år og opplevd alt fra språkskole, jobb, nye venner, uteliv, restauranter, cabaret, teater, kino, shopping, monumenter, muséer, gallerier og ja, alt. paris utsikt
  • Å reise på ferie innenlands er like spennende som å reise utenlands. Frankrike er et land med mye variasjon. Vil du tilbringe en langhelg eller en uke på et koselig høyfjellshotell med peis og pjuskepledd, kjøre slalom og spise fondue eller raclette? Dra til Alpene. Vil du besøke koselige små byer hvor alle hus minner om dem man finner i eventyr (og i Skjønnheten og Udyret)? Dra til Alsace. Vil du på badeferie? Dra til for eksempel Cabourg eller luksuriøse Deauville i nord, eller til Nice og Cannes i sør. Vil du besøke vingårder, slott og historiske monumenter – dra hvor som helst i landet, gjerne til det fantastiske Loire distriktet. alsace regionen
  • Maten. Trenger jeg å si noe mer? Jeg har lagt på meg 10 kilo etter at jeg flyttet hit. Og det er virkelig en bittersøt følelse. Kaker, desserter, sjokolade, ost. Det er mine store synder, men fy faen (unnskyld språket) så digg det er å synde, i så fall. I tillegg til at hvert distrikt i Frankrike har sin sjarm og sine særpreg, er også maten og regionale spesialiteter totalt annerledes fra sted til sted. franske kaker

Selfølgelig, å bo her har sine ulemper på samme måte som det har sine fordeler. Dette landet er på ingen måter perfekt. Det er det ingen land som er. Men det er her jeg har funnet lykken. Og det er det denne bloggen handler om. Lykke.

cabourg stranden

tulipaner frankrike

 

To år i Paris – 8 ting jeg har lært fra oppholdet!

Parisere er et merkelig folk. Ikke fordi de spiser snegler og froskelår (som dessuten er langt mindre vanlig og langt mindre utbredt enn du tror). Ikke fordi de nekter å snakke engelsk (de eneste som “nekter”, er faktisk dem som ikke kan engelsk i det hele tatt). Ikke fordi streik og demonstrasjoner blir sett på som en nasjonalsport (dette er faktisk sant).

Parisere er merkelige fordi de ikke er som andre franskmenn. Ikke i det hele tatt. Fy fillern så morro det har vært å fått muligheten til å bli kjent med Paris-kulturen, som omtrent er som en subkultur innenfor fransk kultur.

I løpet av årene som har gått, har jeg rukket å reise mye både øst, vest, sør og nord i landet og blitt kjent med mennesker fra ulike deler av Frankrike. Alle deler av landet har sine egne tradisjoner, lokale spesialiteter og små kulturelle forskjeller. Og alle har dem en ting til felles: de elsker å “hate” Parisere.

Selv har jeg et elsk/hat-forhold til Paris. Mest av alt er jeg takknemlig for alt jeg har lært mens jeg har bodd i byen.

pariserhjul

Så hva har jeg lært?

  1. Ingen bruker alpeluer. Men alle i Paris går med skjerf. Året rundt. Ull om vinteren, bomull om sommeren. Det spiller ingen rolle om dem går kledd i t-skjorte og det er tjuefem varmegrader ute. Skjerfet er på plass. Hvor denne skjerf-besettelsen kommer fra, aner jeg ikke, men spør du en hvilken som helst franskmann hvordan man kan gjenkjenne en Pariser, vil dem si “det er han eller henne som alltid har et skjerf rundt halsen, gjerne sammen med en blazer og olabukse”.
  2. Parisere fryser. Selv om det er tjue varmegrader, vil Pariserne fortsatt gå kledd i trenchcoat, skinnjakke eller blazer, olabukse, kanskje støvletter – og selvsagt skjerf. Er det fordi dem fryser, eller er det fordi de foretrekker å gå kledd i høstklær året rundt?
  3. Alle har dårlig tid. En av de enkleste måtene å gjøre en Pariser forbanna, er å stå i veien for forbipasserende som ser ut til å ha det travelt. Ikke bli overrasket om dem dytter deg aggressivt og mumler stygge ord på fransk.
  4. Bilister hater deg. Enda mer aggressivt blir det når du sitter bak rattet, krysser fotgjengerfeltet eller sykler i veien. Parisere har ikke noe i mot å skrike og tute demonstrativt for at du skal skygge banen. Kanskje er det fordi dem har dårlig tid?
  5. De gamle, pene bygningene har sjelden heis. Du lurte kanskje på hvordan Parisere klarer å spise så mye fett og sukker og likevel være slanke? Vel, hvis du bor i femte eller sjette etasje og ikke har heis, og samtidig tar trappene opp og ned til metroen hver eneste dag for å gå på jobb – hvor du dessuten tar trappene opp til kontoret og så ned igjen, så er det kanskje ikke så rart?
  6. De elsker å glane på fremmede mennesker. Parisernes favoritthobby er å sitte på utekafé og glo på forbipasserende mennesker og deres klesstil. Mange liker også å gjette hva slags personlighet menneskene har, hvor de skal, hvor de har vært og hva dem jobber med. Vel. Det er kanskje bedre enn å se på reality-TV?
  7. De elsker å klage. Det er en kulturell opplevelse. Er det varmt ute, er det for varmt. Er det kaldt ute, er det for kaldt. All mat på en hvilken som helst restaurant har forbedringspotensiale. Alt og alle har forbedringspotensiale. Alle politikere er rasshøl, alle forretningsmenn er rasshøl, media er rasshøl, bikkja til naboen er et rasshøl. Men det er ingenting galt med det. Hva skal man ellers snakke om, hvis man ikke har noe å klage på?
  8. Det finnes hyggelige Parisere også! Ikke alle har nesa i været, klager på alt og irriterer seg grønn av hver minste ting. Jeg har møtt trivelige Parisere både i privat sammenheng, på jobb, og når jeg har spist ute på restaurant, handlet på dagligvarebutikken, bakeriet og når jeg har vært på vinsmaking sammen med andre vin-elskere. Det er disse Pariserne jeg håper  jeg kommer til å huske best!

paris frankrike

moulin rouge

eiffeltårnet