Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.

Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

Vi overnatter i det gamle teaterbygget i byen til Molière

Jeg har fortsatt mye å fortelle fra oppholdet på hytta i den lille landsbyen Estavar, den som ligger like ved spanskegrensen høyt der oppe i fjellkjeden Pyreneene. Blant annet om hvor naive vi var, som på lille julaften krysset grensen for å ta oss en liten spasertur gjennom nærmeste by i nærområdet, vi ville handle med oss et par pakker turrón (spansk nougat), manchego-ost og spekemat, vi trodde vi hadde lov. På hjemveien, en drøy time senere, ble vi derimot stoppet av politiet og fikk beskjed om å snu. Og vi snudde. Dette, og konsekvensene ved det enorme snøfallet andre juledag, vil jeg fortelle alt om i senere innlegg.

Siden den tid har vi pakket ut, vasket klær, pakket koffertene på nytt og reist ut på nok et eventyr.

Også denne gang en to timers kjøretur fra Toulouse, men nå har vi byttet ut idyllisk fjellandskap med en nydelig liten by bare et lite steinkast unna Middelhavskysten.

Den sjarmerende tømmerhytta har blitt byttet ut med overnatting i et historisk monument, bygningen som tidligere huset teateret til den franske forfatteren og skuespilleren Molière.

Vi befinner oss i Pézenas, byen med kallenavnet la ville de Molière, stedet hvor pariseren Jean-Baptiste Poquelin ble gjenfødt som Molière, et av de viktigste navnene i den franske kulturhistorien. Navnet som har gitt oss kjente teaterstykker som blant annet L’École des Femmes, Tartuffe og Dom Juan.

Julien, hans foreldre og jeg kan nå glede oss over å få tilbringe de neste fire nettene i bygningen som tidligere huset teateret til Molière, et landemerke bygget mellom 1590 og 1603, bygningen som i dag går under navnet Hôtel D’Alfonce, oppkalt etter Baronen av Clairac og Entraygues som i 1658 ble stedets nye eier.

Et perfekt sted for en fredelig nyttårsfeiring, en kveld som vil feires over et festmåltid og champagne, oss fire i mellom, ingen fyrverkeri, ingen cabaret, ingen dansegulv. Her skal vi feire, innenfor de fire veggene til en av byens fineste fasader med sin flotte trappeoppgang, i en enorm leilighet med en nydelig balkong og et kjøkken fullt av blomster, store duftende liljer, og soverom dekorerte med lysekroner hengende fra taket og skulpturer plassert på peishyllen.

Før vi over musserende vin og småretter feiret starten på årets siste séjour, tok jeg meg en liten tur til et bakeri i enden av gata for å kjøpe med meg en av byens lokale spesialiteter, Petits pâtés de Pézenas, bittesmå minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en svært spesiell kombinasjon som man enten vil elske eller hate, men likevel sette pris på å ha smakt.

Kvelden ble som lovet feiret over musserende rødt fra vingården Duffau i Gaillac, lignende den italienske varianten Lambrusco men ikke fullt så søt og med svakere bobler. Akkurat som til juleferien, hadde vi til denne turen også bestilt en rekke petits feuilletés som vi tidligere på morgenkvisten hadde rukket å hente fra bakeriet i nabolaget mitt.

I tillegg til å kose oss med fingermat med butterdeig, dekket vi på bordet med spekepølse, oliven i chilimarinade og svisker surret i bacon. Den kraftige duften fra liljene ble etter en stund så sjenerende at vi endte opp med å flytte vasen fra kjøkkenet til stua. Vi kunne ikke lenger kjenne duften av maten, bare blomsterduft, en duft som nå henger igjen i hvert eneste rom i leiligheten.

Spent, ser jeg nå frem til morgendagens aktiviteter. Et mulig bondemarked i nærområdet, en tur innom bukten Bassin de Thau, hvor de lokale østersoppdretterne holder til, og en fin spasertur gjennom gatene i Pézenas.

Jeg legger meg under dyna her på teateret til Molière, og krysser fingrene for at været holder seg fint, slik at jeg kan nyte morgendagen til det maksimale, den siste dagen før årets aller siste dag.

En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Søndagsturen langs Canal du Midi og tanker rundt bryllupsreise neste år

I morgen venter en ny helg, en kjølig vinterhelg, årets første av sitt slag. Mine negler skal få seg en liten manikyr hos neglsalongen i nabolaget, før jeg sammen med Julien drar til IKEA for å kjøpe havreflarn og se på sofaer.

Forrige helg var nydelig. Etter en lørdagsettermiddag tilbrakt på svensk kafé i sentrum av Toulouse, utnyttet min kjære og jeg den solfylte søndagen til det maksimale, med en deilig frokost ute på balkongen, etter all sannsynlighet årets siste måltid utendørs, før vi utover ettermiddagen tok oss en nitti minutters sykkeltur langs Canal du Midi og Garonne-elven.

November-månedens siste helg kunne altså by på seksten, sytten varmegrader, noe som er svært uvanlig selv på det franske sørvestland. Vi forlot derfor leiligheten uten jakke og nøt hvert eneste sekund ute i sola. Allerede uka etter skulle kuldegradene melde sin ankomst, tiden var inne for regnværet å skylle inn over regionen.

Langs asfalterte veier startet vi søndagsturen i nabolaget vårt Saint Cyprien, forbi kunstgalleriet og parken ved Les Abattoirs, videre ut på smale sykkelstier og ut på bredt grusterreng hvor vi syklet slalom mellom joggere og turgåere. Målet var å komme oss frem til byens vakreste turområde, Canal du Midi. Lenge hadde vi ønsket å ta oss en tur til kanalen, først nå lå muligheten foran oss, den etterlengtede muligheten til å få et gjensyn med de flotteste delene av byen vår etter fire uker med strenge restriksjoner.

Heldige er vi som bor så nært alt dette, bare tre kilometer unna kanalen, den delen av den som renner gjennom Toulouse. Jeg elsker å titte på de fine husbåtene, flere av dem kan leies, noen av dem eies av fastboende. Mens vi stod der og studerte dem, undret jeg hvordan det ville vært å bo i en slik båt, å stadig våkne til denne vakre utsikten, men samtidig bli vekket av støy fra byen hver eneste dag.

Kanskje er det dette vi burde gjøre en fremtidig sommer, leie en elvebåt. Ikke neste sommer, men den etter der igjen, siden vi aller først ønsker å prioritere vår utsatte bryllupsreise etter den utsatte bryllupsfesten som vil finne sted i april. En reise langt unna Canal du Midi, en bryllupsreise til eksotiske strøk, et eller annet sted hvor Julien og jeg kan tilbringe halvparten av ferien på oppdagelsesferd og resten av tiden med paraplydrink i hånda, iført bare badetøy og solkrem, ved en fem-stjerners bassengkant.

Begge er vi sikre på at vi bare kan glemme flere av destinasjonene som vi tidligere hadde pekt ut som favoritter da vi først begynte å drømme om roseblader drysset over hotellsenger, og romantisk middag for to ved en fredelig strandkant. Bali, Zanzibar og Costa Rica, en dag vil vi forhåpentligvis besøke disse stedene, men ikke enda.

Smitteverntiltak og reiserestriksjoner på verdensbasis kommer til å prege også det kommende året, og det beste vil derfor bli å holde seg her i Europa. Vårt kontinent er heldigvis fullt av vakre steder som passer perfekt for en romantisk voyage de noces, deriblant Hellas, Kroatia, Montenegro, Italia og den franske øya Korsika.

Vi kan ikke annet enn å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg. Om det vil bli mulig for meg å få komme hjem på besøk til Norge på nyåret, om vi til våren vil få gjennomført den utsatte bryllupsfesten på Château du Croisillat, før vi til slutt drar, eller ikke, på bryllupsreise til hvor enn det er vi ender opp.

Etter sykkelturen nøt vi hver vår pils ute på balkongen, en siste smak av solskinn før vi avsluttet søndagen i sofakroken, med våre nå pyjamas-kledde kropper pakket inn i et stort mykt pledd, vi varmet hverandre og hygget oss med film på flatskjermen.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

Eiffeltårnet, Cabaret på Seine-elven og middag i Paris

Forrige helg, før portforbud i Île de France. Og hos oss i Toulouse.

Paris, jeg skulle i utgangspunktet bare lande her, på Aéroport Orly, for å deretter leie bil og kjøre videre til en liten landsby i Normandie, der hvor våre venner Thomas og Gaëlle skulle gifte seg, etter å ha utsatt bryllupet som i utgangspunktet var planlagt for junimånedens andre lørdag.

Men deres bryllup ble utsatt nok en gang, og vi bestemte oss derfor for å tilbringe helgen hos mine svigerforeldre som bor på utkanten av Paris. Sammen med dem tilbrakte vi fredagskvelden i sofakroken over et par glass cosmopolitan og hvitløksmarinerte oliven, før en lørdag rik på klisjeer ventet oss i hovedstaden. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være turist, og gjøre som turister gjør. Fotografere Eiffeltårnet, spise fransk løksuppe på restaurant i det vakre nabolaget Saint-Germain-des-Prés, og se paljettkledde danserinner på cabaret ved Seine-elven.

Rutete skjørt, høyhalset genser og lys rosa kåpe, et antrekk som etter min mening passet like fint til spaserturer gjennom sentrumsgatene på dagtid, som til fin middag og burlesque-show på kvelden.

La Place du Trocadéro, stedet hvor alle turister samles for å ta selfies foran Eiffeltårnet, stedet hvor man på en lørdag vil observere flere brudepar enn man vil klare å telle på én hånd. Det hele er sjarmerende, og jeg blir glad på vegne av alle de forelskede parene som får oppleve byens magi for aller første gang.

Mitt forhold til Paris er likevel ambivalent. Selv om jeg elsker la Tour Eiffel, Notre-Dame (som jeg gråt for da katedralen stod i flammer), Sacré-Cœur, Opéra Garnier, Pont Alexandre lll og ikke minst Louvre og Musée d’Orsay, kunne jeg aldri i min villeste fantasi takket ja til å flytte tilbake til Paris, ikke med mindre jeg en dag ble styrtrik og fikk råd til å kjøpe en duplex på vestkanten av byen, og aldri noensinne ville behøve å ta metro i rushtiden. Men hva slags liv får man egentlig av å leve i en gullbelagt boble hvor den virkelige verden blir sensurert bort og man selv bare ånder for Veuve Clicquot og haute couture?

Jeg går utifra at en normal og realistisk mellomting finnes, om man ikke har noe imot å bo trangt og dyrt. Selv bodde jeg romslig og rimelig da jeg bodde i Paris-området. Riktig nok i en banlieue, en ikke spesielt koselig forstad sør for sentrum, nærmere sagt endestasjonen til metrolinje sju. Daglig ble jeg plaget av innpåslitne menn både på metrostasjonen og i parken hvor jeg pleide å jogge, og blokka jeg bodde i var så elendig isolert at vi hørte absolutt alt som foregikk hos naboen i overetasjen. En hyggelig mann, for all del, men uheldigvis et nattemenneske som likte å produsere rapmusikk på kveldstid og stadig fikk seg høylydt damebesøk utover nattestid.

Kanskje det likevel ikke er Paris som er problemet, men les banlieues.

Etter å ha passet på å få alle mennesker på god avstand, tillot jeg meg selv å gjemme bort munnbindet for hvert bilde som ble knipset. Mellom hvert bilde, og for hver lille meter vi flyttet oss, var munnbindet trygt plassert over nese og munn, noe som jo dessuten er obligatorisk i alle de franske storbyene.

Fra Trocadéro kjørte vi videre til nabolaget Saint-Germain-des-Prés hvor vi lot bilen stå parkert til etter endt cabaret. Først skulle vi altså spise middag på byens eldste restaurant, La Petite Chaise, et spisested grunnlagt i 1680.

Til forrett bestilte jeg en parisisk klassiker, en av mine favorittsupper, fransk løksuppe, gratinert og rik på smak. For første gang så jeg Julien bestille escargots (snegler), en forrett som opprinnelig kommer fra Bourgogne, men også er å finne på en rekke restauranter i hovedstaden, til glede for nysgjerrige turister.

Da vi bestilte hver vår hovedrett, ble Julien mildt sagt skuffet over mitt valg. Magret de canard, andefilet. Med kastanjesaus og fløtegratinerte poteter. Jeg som bor i en by hvor omtrent nitti prosent av lokal cuisine består av andekjøtt, burde vel kunne bestille noe annet enn nøyaktig det samme som jeg spiser hele tiden på restauranter der hjemme, argumenterte han.

Kanskje neste gang.

Til dessert, panna cotta med salt karamellsaus, en deilig avslutning på måltidet, før vi trasket videre i retning det flytende teateret La Nouvelle Seine, en restaurantbåt og scene med fin beliggenhet like ved Notre-Dame. Vi hadde billetter til et burlesque-show. En helaftens cabaret. Min store dagdrøm, så lykkelig jeg var over å ha billetter til nettopp et show som dette, etter å ha lengtet tilbake til Moulin Rouge og Crazy Horse og alt som er med paljetter, korsetter og fjær.

Alt i alt, en nydelig dag, selv om vi i utgangspunktet hadde helt andre planer for helgen.