Et stort fransk måltid og frisørens forberedelser til bryllupet

En helaftens middag for to, en hyggelig lørdagskveld tilbrakt på en splitter ny restaurant i sentrum av Toulouse, et tradisjonelt sørvestfransk spisested hvor kontrasten er stor mellom det hypermoderne interiøret og maten som er som hentet fra kjøkkenet til en fransk bestemor, rause porsjoner servert for å deles i sosialt lag.

Spisested interiør

På restauranten La Cuisine à Mémé tilbys en fem-retters meny med forrett basert på fransk husmannskost, et måltid for to som starter med suppe (pot au feu) , salat (med andekjøtt og sennepssaus), surdeigsbrød, spekepølse og paté.

Suppe

Til hovedrett kan man velge mellom andeconfit, andefilet og ovnsbakt camembert. Min kjære bestiller magret de canard (andefilet) til seg selv, jeg velger confit de canard (andeconfit), selv om også tanken på smeltet camembert gir meg vann i munnen, camembert med baconskiver og en kurv med oppskåret baguette servert ved siden.

Spekepølser

Andeconfit servert med pommes frites og pannestekt sopp med hvitløk, smaken er god men både Julien og jeg savner saus til kjøttet og potetene. Vi drikker kortreist rødvin til maten, en fin flaske Madiran, en dyp blanding av Cabernet-Sauvignon og Cabernet Franc fra Gers.

Andeconfit

Til dessert nyter jeg en deilig mousse au chocolat, et must for alle sjokoladeelskere i Frankrike. Servert med friske bringebær er moussen både søt, syrlig, myk og luftig, en ren nytelse er den, denne søte lille avslutningen på dette fine restaurantbesøket, en rolig lørdagskveld før morgendagens store møte.

Sjokolademousse

Søndag, klokka ti på morgenkvisten, jeg rekker knapt å drikke opp kaffen min før telefonen ringer. Loïc, frisøren som har fått ansvar for å gjøre meg fin på håret til den store dagen neste år, har kommet for å diskutere mine visjoner og hvordan vi kan gjøre dem til virkelighet. Håret mitt krølles og flettes, vi diskuterer hårvask og produkter, han forteller meg at frisyren jeg ønsker for bryllupet vil kreve rikelig med extensions flettet inn i mitt eget hår for å skape både lengde og fylde.

De fleste oppsatte brudefrisyrer krever litt juks for at resultatet skal skape wow-effekt, forteller han, og minner om at han tross alt har 28 års erfaring i bransjen.

Mur

Jeg har forresten en overraskelse til deg, sier han. En overraskelse, undrer jeg, en smule skeptisk til alle såkalte overraskelser som kommer fra andre mennesker enn mine nærmeste.

Frisøren pynter meg for dagen, med store krøller og mye volum, før han drar frem denne store overraskelsen fra bagen sin, en sprayflaske av et eller annet slag. Han presenterer produktet, jeg studerer flasken og er tydelig skeptisk.

Selvbruning. Et produkt jeg aldri har hatt interesse for, jeg som ikke kunne brydd meg mindre hvorvidt jeg er blek eller brun på vinterstid. Likevel overtaler han meg til å bli med inn på badet for å spraye ansiktet, halsen, kragebeinet og brystet med dette produktet som visstnok kommer fra en av hans samarbeidspartnere i Nederland.

Jeg lukker øynene, holder pusten og krysser fingrene for at resultatet blir greit, at lukta er så mild som mulig, og at jeg ikke ender opp med samme hudfarge som selveste Donald Trump. Frisøren lover at jeg hverken vil bli oransje eller gul i huden av produktet, heldigvis har han rett. På en annen side påstår han at produktet er duftfritt, noe den i starten er, men etter å ha ligget som en marinade på hudoverflaten min i en times tid, utløses en duft like ubehagelig som alle andre selvbruningsprodukter. At jeg har fått fin glød i ansiktet, kan jeg ikke nekte for…men selvbruningssprayen vil definitivt ikke ende opp på ønskelista mi til jul.

Loïc er uansett flink med hår, og vårt neste møte tar vi til våren, en komplett prøvetime med hårextensions, kunstige blomster og brudesminke. Et av mange møter med flere samarbeidspartnere, allerede på tirsdag skal vi møte en potensiell DJ for bryllupsfesten, på fredag arrangeres prøvesmaking med cateringleverandøren Maison Roustit, deretter kommer en ny uke og et nytt møte med vigsleren vår, Elisabeth.

Gråkledd

Advertisements

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse

Søndagsblues og brunsj med venner i Toulouse

Søndag.

En ny uke er forbi, nok en søndag blir til mandag, over på et blunk, måtte også de neste ukedagene fly forbi, slik at fredagen kan omfavne meg, forføre meg med vin og tapas på uteservering i den spennende bydelen vi bor i. Heldige er vi, som kan nyte sol og varme og la våre jakker bli igjen hjemme, selv langt ut i oktober måned.

Som forrige søndag, gikk også denne formiddagen til å nyte et deilig brunsjmåltid sammen med gode venner. Mer om denne søndagens begivenheter vil jeg prate om i et senere innlegg, la meg i første omgang spole tilbake til forrige søndag og våre siste timer sammen med Thomas og Daniela, over en brunsj og på spasertur, før vi fulgte dem til togstasjonen og ønsket dem en bon retour, bon voyage, tilbake til deres hverdag i Paris.

Les Chimères, et av våre stamsteder i nabolaget, spisestedet som tilbyr en godt variert brunsjbuffet med noe for enhver smak, en søndagsbuffet som vi stadig vender tilbake til. Brødmat, spekemat, aligot-kroketter, andekroketter, grønnsakspannekaker, ansjosterte, croque-monsieur, og deilige søtsaker som makroner, sjokolade-og bringebærmousse, crème brûlée og amerikanske pannekaker med krem av speculoos.

Brunsjbuffet

Servert fikk vi hvert vårt glass ferskpresset appelsinjuice, før vi tok tallerkenene fatt for å utforske buffeten og fylle fatene med forskjellige godsaker. Servitøren plasserte i tillegg en trefjøl med ost og spekemat foran oss på bordet, Bayonne-skinke, salami, spekepølser, foie gras og paté. To forskjellige typer chèvre og en mild Tomme fra Alpene.

Spekemat

Rundt bordet ble vi sittende i flere timer, fin diskusjon og fat på fat med smakfull mat. Jeg avsluttet måltidet med en liten skål fruktsalat, for å kompensere for alt det fete og alt det søte som nå etterlot meg i en tilstand som kanskje minnet aller mest om den man befinner seg i etter en altfor festlig julefeiring.

Sammen med våre venner tok vi oss derfor en lang og høyst nødvendig spasertur etter brunsjen. Deilig var det, å traske gjennom gatene i nabolaget Saint Cyprien, videre gjennom den store grønne parken ved kunstgalleriet Les Abattoirs, nyte frisk luft og fordøye dagens første, og sannsynligvis eneste, måltid.

Vi promenerte langs Garonne-elven, drømmende tittet jeg på elvebåter der de passerte forbi, tenk så deilig det ville vært å kunne leve ombord på en slik båt, med friheten til å kunne reise fra by til by, landsby til landsby, arbeide som frilanser og leve som en nomade, som en moderne eventyrer. En romantisk og urealistisk tanke.

Båter

Videre gikk spaserturen til byens store sluser, de som hindrer elven fra å flomme over på de mest kraftige regnværsdager, dager vi vil se mange av så snart oktober blir til november, og november blir til jul.

Jula skal vi sannsynligvis feire i Paris i år, min tredje julefeiring sammen med familien til Julien, en julefeiring hvor jeg vil savne alt av hjemmekjære tradisjoner, selv tsjekkisk film med dub på NRK og serinakaker til frokost. Men jula er fortsatt lenge til, og allerede nå savner jeg mitt kjære hjemland.

Selfie

Rolig trasket vi hjemover, nedover de smale gatene i Saint Cyprien, forbi ølbaren La Houblonnière, hvor Julien og jeg over en lengre periode pleide å tilbringe våre fredagskvelder sammen med mine tidligere kolleger. Videre passerte vi Smoking Barrel, grillbaren som serverer byens beste ribs, og markedshallen hvor vi gjerne skulle handlet frukt og grønt hver eneste lørdag eller søndagsmorgen, om bare motivasjonen hadde vært i orden.

Vi takket våre venner for en nydelig helg, en varm klem og kyss på kinnene, en fem timers togtur ventet dem nå. Neste gang sees vi i Paris, kreative vindusutstillinger hos Galeries Lafayette og Printemps, den juledekorerte versjonen av byens meste kjente aveny, Champs-Élysées, gløgg og pepperkaker byttes ut med champagne og makroner.

Smil på tur

Hjemlengsel og alt det fine som får meg til å glemme den

Desember føles som en evighet siden, savnet blir større for hver dag som går. Mitt kjære hjemland, Norge, familien min og venner, biblioteket i hjembyen min, salt lakris og baconcrisp på kino, fiskegrateng til middag, søndagsturer i skogen, utsikt mot sjøen fra stuevinduet hos mine foreldre.

Jeg er lykkelig her i Frankrike, mitt liv i Toulouse kunne jeg aldri ha byttet bort, men jeg ønsker så sårt å kunne vende hjem til Norge innimellom, en liten uke her og der, fra tid til annen, for å handle inn nylanserte skandinaviske romaner, for å se halvdårlige norske filmer på kino, for å spise skolebrød og drikke eplemost og svare på stavangersk når butikkansatte spør om jeg ser etter noe spesielt.

Lenge blir det dessverre til neste gang jeg får kommet meg hjem på besøk. I mellomtiden har jeg heldigvis agendaen stappet med spennende planer som vil holde meg både travelt opptatt og strålende fornøyd med tilværelsen her i dette nydelige landet som jeg for snart fem år siden valgte å bosette meg i.

Ikke minst, gleder jeg meg helt vanvittig til førstkommende fredag, min kjære, hans foreldre og jeg skal ut på en etterlengtet biltur langs den Franske Riviera, en ukeslang sensommerferie hvor svømmebasseng, strender, vingårder, småbyer og deilige spesialiteter fra middelhavskysten vil stå i fokus.

Ved vannet

Som en ukentlig tradisjon, som de fleste av våre lørdagskvelder her i Toulouse, gikk vi også denne lørdagen ut for å besøke både en ny bar og et nytt spisested, nysgjerrige som vi er på byens mange serveringssteder, alle de skjulte skattene hvor vi aldri tidligere har satt våre ben. Denne gang holdt vi oss i området rundt Quai de la Daurade, et område som de fleste lørdagskvelder er fullt av festglade mennesker og nysgjerrige turister, et område hvor det dessuten ofte blir arrangert diverse gøyale aktiviteter i regi av kommunen.

Som svært mange andre tilskuere, ble også vi stående og se på de ti-talls menneskene som kjørte vannscootere i full hastighet ute på Garonne-elven, noe vi aldri tidligere hadde sett før, vi visste ikke engang at dette var lov. Som de fleste andre, antok også vi at det hele måtte være i forbindelse med et spesielt arrangement.

Barallel

Vi spaserte videre til mikrobrasseri-og bar Barallel, et relativt nytt utested for ølentusiaster, intimt og moderne, med fire egenproduserte ølsorter, i tillegg til et samarbeid med et annet fransk mikrobryggeri. Julien gikk for stedets egne amber på fat, selv endte jeg opp med ei flaske Berliner Weisse med bilde av selveste Brandenburger Tor på etiketten. Frisk og syrlig i smaken, ypperlig for en lun sensommerkveld på en stilig ølbar i livlige Toulouse.

Brandenburger Tor

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant ved navn Le Sémiramis, to gater unna mikrobryggeriet, med sentral beliggenhet i samme kvartal som byens mange kule retrosjapper og fasjonable vintagebutikker.

Libanesisk

Kalde småretter, etterfulgt av varme småretter, tre forskjellige typer grillspyd, kylling, biff og lammekjøtt, alle godt marinert og servert med deilig hvitløkskrem. Hummus, auberginekrem, taboulé med hakket persille, kefta, grillet ost og falafel, våre smaksløker lot seg forføre av alle disse nydelige smårettene og de møre grillspydene, spirituelt var vi allerede i Libanon, han og jeg på en utekafé i eksotiske Beirut. Den spirituelle reisen fikk en søt avslutning med hver vår porsjon av husets dessert, en ostebasert og parfymert søtsak som på arabisk heter Halawet el Jibn, og et stykke parfymert semulekake, deilige smaker av Midtøsten. Sammen med kakene fikk vi spandert hvert vårt glass med myntete, en hyggelig liten oppmerksomhet fra den vennlige servitøren.

Arabiske desserter

På vei hjemover, stoppet vi ved Pont Neuf for å nyte solnedgangen og synet av det belyste pariserhjulet på motsatt side av Garonne-elven, vannscootere suste fortsatt forbi til glede for de mange tilskuerne som fortsatt lot seg underholde av kappløpene på vannet.

Om jeg nå hadde befunnet meg i Norge, i hjembyen Stavanger, eller i Oslo hvor jeg for en tid tilbake vokste fra å være en usikker 20-åring til en selvstendig 25-åring, ville jeg ha levd et like innholdsrikt liv som det jeg er så heldig å leve her i Frankrike, her i Toulouse?

Jeg undrer, om jeg bare kunne hatt begge deler. Kvikklunsj og makroner, eplemost og champagne, fjorder og vingårder, lyng og lavendel, gamle slott og gammeldagse hytter, Nordsjøen og Middelhavet.

Toulouse

Spise ute

En fortryllende dag i de vakre landsbyene Larressingle og Fourcès

Vårt lille helgeeventyr i Gers fortsetter, vi har hentet fine forslag til små landsbybesøk fra nettsiden til foreningen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer), flere av disse sjarmerende småstedene ligger innenfor en radius av tjue kilometer fra hvor vi befinner oss nå. Om vi bare hadde hatt mer tid til å utforske så mye som mulig, skulle vi gjerne tatt oss en tur innom alle de vakreste landsbyene i Gers; Lavardens, La Romieu, Montréal, Sarrant, vi prioriterer for denne gang å besøke Larressingle og Fourcès.

Nå skal vi kose oss med hyggelige spaserturer gjennom to pittoreske landsbyer, fotografering av historisk arkitektur, avkobling med et glass forfriskende drikke på utekafé i nydelige omgivelser, før innsjekk på nytt overnattingssted, før enda mer bading i nok et svømmebasseng, før vinsmaking hos den store kjente produsenten UBY står for tur, ettermiddagen har vi planlagt fra punkt til prikke.

Befestet middelalderlandsby

Min kjære og jeg forlater Saint-Pierre katedralen, statuen av de tre Musketerer og alt annet som finnes i Condom, den fine byen med navnet som får de fleste turister til å humre. Videre kjører vi 5.9 kilometer vestover, til den befestede middelalderlandsbyen Larressingle, den mest besøkte destinasjonen i Gers-departementet.

Larressingle

215 innbyggere bor i denne bittelille landsbyen som ble grunnlagt tidlig på 1100-tallet, en historisk perle som ofte blir omtalt som “lille Carcassonne”, en mindre utgave av den kjente festningsbyen som er å finne på UNESCOs liste over verdensarvsteder, en by som ligger 214 kilometer nordøst for Larressingle.

Lille Carcassonne

Vi spaserer gjennom landsbyen, innenfor de høye veggene, en tidsreise som fører oss tilbake til middelalderen, om man ser bort ifra den moderne iskiosken, kafeen og suvenirbutikken som holder åpent til glede for alle turistene som er kommet på besøk.

Middelalderlandsby

I suvenirbutikken titter vi på smykker, sverd og andre gjenstander i middelaldertema, drikkebegere og kostymer inkludert. Utenfor landsbyens vegger finnes en butikk som selger lokalprodusert Armagnac, noe som umiddelbart fanger vår interesse, da vi ønsker å kjøpe med oss denne sofistikerte drikkevaren hjem til Toulouse, en flaske som kan settes på hylla og bli stående til pynt, uåpnet, helt til vi får julebesøk av våre nærmeste, slik at vi sammen kan ha noe å kose oss med til kaffen, etter et realt festmåltid.

I butikken er det produsenten selv, ei eldre dame som snakker med høyt volum og kjapt tempo, som inviterer oss til å smake de forskjellige årgangene hun har å tilby. Som forventet, foretrekker vi den eldste, som også er den dyreste, en 1990-årgang, akkurat som Julien. Flasken pakkes ned i bagasjen, før vi drar videre til neste destinasjon, den vakre landsbyen Fourcès, som ligger 10 kilometer nordvest for Larressingle.

Fourcès, en gammel landsby med historie helt tilbake til 1068, et sted som England og Frankrike kjempet for å få eierskap over, helt frem til 1500-tallet. Landsbyen er bygget som en sirkel, med hus, restauranter og butikker tett i tett, en rund liten park fyller sirkelens midtpunkt, en park som i dag ser ut til å bli flittig brukt av de lokale pétanque-spillerne i Fourcès.

Landsby

Vi finner oss et bord på en utekafé hvor vi slapper av i skyggen mens sola steker med sine 34 varmegrader. Et glass rosévin og en karaffel fylt med vann, jeg er så glad, så lykkelig over å være her i disse vakre omgivelsene. Inspirert blir jeg på steder som dette, disse to idylliske landsbyene, her kunne jeg blitt sittende med penn og papir eller med tastaturet foran meg, skrevet lange historier, fotografert og selvrealisert, fortsatt må jeg klype meg selv i armen for å innse at jeg ikke drømmer, at jeg faktisk bor i dette landet, at disse nydelige landsbyene bare er en to timers kjøretur unna mitt hjem i Toulouse.

Noen fine øyeblikk fra Fourcès…

F

Gatenavn

Og fra Larressingle…

Sommerkjole

Middelalderlandsbyer

Larressingle

 

 

 

Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Der jeg blar gjennom bøker og beundrer karuseller

Halv sju, jeg løper så fort de sandalkledde beina klarer å bære meg, rekker såvidt bussen, til min store fortvilelse blir busskortet avvist av det elektroniske systemet, jeg sukker oppgitt, at utløpsdatoen var i dag hadde jeg helt glemt bort, jeg betaler med mine siste kontanter.

På kontoret tvinner jeg tommeltotter, mandagen starter med store tekniske problemer, serverne er nede, vi er dessuten et fåtall mennesker på kontoret, hele ledelsen har tatt seg ferie. Tiden går ufattelig langsomt, sekundene telles, nedtelling til lunsjpause, en lunsjpause hvor jeg risikerer å matforgifte meg selv, chorizoskivene på smørbrødet smaker underlig, på kanten til usmakelig, men jeg spiser likevel hele matpakken og skyller ned den rare ettersmaken med store mengder vann.

Dome

Halv fire, jeg forlater kontoret og spaserer de nesten fire kilometerne det tar å komme frem til nærmeste kiosk hvor jeg kan fylle på mitt utgåtte reisekort, den samme kiosken jeg vanligvis unngår så godt det lar seg gjøre. Den slitsomme kioskeieren er som ei plate med hakk i, samme spørsmål og samme aggressive tone hver eneste gang, han vil vite hvor jeg kommer fra, Norge, svarer jeg hver gang, han tror ikke på meg. Hvor kommer du egentlig fra, hvor kommer foreldrene dine fra, mannen skremmer meg, jeg håper han har reist på ferie. Jeg puster lettet ut, i det jeg går inn døra til den lille kiosken. Ei dame på rundt samme alder som eieren, jeg lurer på om hun er kona hans, spør om hun kan hjelpe meg.

Videre skal jeg til postkontoret for å hente to pakker fra nettportalen Etsy (hvor små butikker og privatpersoner selger sine håndlagde varer). Overivrig som jeg er, har jeg allerede begynt å handle inn diverse saker til bryllupet og alle festlighetene vi har å glede oss til både før og etter den store dagen. Accessoirer som jeg ser frem til å ta i bruk ved morgenstund på eget utdrikningslag og tiden rundt bryllupsdagen og ikke minst på bryllupsreisen, hvit morgenkåpe og matchende tøfler med ordet Bride skrevet i glitter og gull. I tillegg har jeg kjøpt inn to kleshengere hvor brudekjole og dress skal henges før den store seremonien, Monsieur i sort løkkeskrift og Madame i gull, store hvite hengere.

Fremme med bussen som daglig kjører meg fra jobb til mitt livlige nabolag Saint Cyprien, jeg tar meg en liten spasertur i nærområdet før jeg fortsetter mine ærend. Det vakre pariserhjulet er i bevegelse, det er noe vintage-estetisk over slike franske karuseller og pariserhjul, jeg elsker å observere dem, beundre dem.

Pariserhjul

Videre spaserer jeg langs Avenue Étienne Billières, forbi markedshallen, det spennende markedet hvor man fra tidlig morgen til tidlig ettermiddag, sju dager i uka, får kjøpt frukt, grønnsaker, kjøtt, ost og bakervarer. I dag er det markedshallens uteområde som fanger min oppmerksomhet, stedet har blitt transformert til et enormt utsalgssted for bruktbøker, langbord på langbord, hundrevis av romaner og faktabøker stablet side om side, de venter på et nytt hjem, en ny bokhylle, et nytt liv hos noen som vil verdsette dem like høyt som deres forrige eier en gang har gjort.

For denne gang handler jeg ikke inn noen nye bøker, bokhyllene mine er allerede stappfulle av bøker jeg enda ikke har rukket å lese. Etter å ha lest og fordøyet den vonde men vakre romanen Vegetarianeren av Han Kang, er det nå Berge av Jan Kjærstad som har fanget min interesse. Neste roman på leselista blir sannsynligvis 1984 av George Orwell, eller Helvete av Erlend Loe.

I stedet for å handle inn bøker fra markedet, handler jeg med meg et stykke bethmale (mild ost fra Pyrénéenne), klassisk camembert og diverse charcuterie fra et lite épicerie på avenyen, før jeg haster meg til postkontoret for å få hentet mine pakker før stengetid.

Deilig er slike mandager som føles som tirsdager, de siste dagers innspurt på kontoret, de siste gjøremål etter endt arbeidsdag, før jeg med pass i hånda og koffert på slep, flyr til Danmark for å feriere sammen med familien igjen, for første gang siden påske.

Pariserhjul

Ferieplanlegging og restaurant med middelaldertema

Lørdag. Den tidlige morgensola varmer våre pyjamaskledde kropper, ute på balkongen sitter vi, med hver vår kopp kaffe, hans laptop foran oss på utebordet, vi er i ferd med å bestille togbilletter til vinterens planlagte tur til Tyskland. I desember skal vi reise til Berlin og Dresden, en uke hvor vi skal dra fra julemarked til julemarked, drikke gløgg og eggepunsj, spise schupfnudeln, den tyske versjonen av gnocchi, vi skal løpe fra bod til bod for å smake flest mulig tyske spesialiteter og handle inn små julegaver til familie og venner.

Desember er fortsatt lenge til. Her sitter vi under solfylt himmel med solkrem i ansiktet, august har såvidt startet, og vi er allerede godt i gang med planleggingen av årets førjulsaktiviteter, allerede før jeg har rukket å reise til Danmark med foreldrene mine, min lille ferieplan for neste helg, allerede før min kjære og jeg har fullført planleggingen av bilturen til den Franske Riviera, en ni dagers ferie sammen med hans familie i september.

Bilturen langs den franske middelhavskysten vil etter planen starte med to netter i vår favorittby etter Toulouse, sjarmerende Montpellier, byen hvor jeg i 2015 feiret landets årlige musikkfest fête de la musique for aller første gang, byen hvor jeg i en uke gikk på franskkurs og kokkekurs, byen hvor både han og jeg sannsynligvis gikk kraftig opp i vekt etter å ha spist oss gjennom tapasmenyer og tre retters lunsjer på restaurant hver eneste dag.

Hvor veien fører oss videre etter Montpellier, er fortsatt usikkert, men Bandol, Sanary, Hyères og Porquerolles står høyt på lista over potensielle steder å besøke.

Flamingo

Planlegging av sensommerferien får vi komme tilbake til ved en senere anledning, en romantisk lørdagsdate i vårt kjære Toulouse skal nå nytes til det fulleste. For anledningen velger jeg å pynte meg med en av klesskapets mange kjoler, valget faller på den lyseblå-og hvite stripete med rosa flamingo-og blomstermotiv, jeg matcher stripene med hvite sandaler, frisker opp ansiktet med leppepomade og pudder, samt litt godlukt på halsen, en liten dæsj parfyme, en frisk duft fra Givenchy, en gave fra min kjære.

Han har kjøpt billetter til en kinoseanse sent på ettermiddagen, og reservert bord på et av byens mange interessante spisesteder. Denne er en temarestaurant hvor både dekor, musikk og til dels menyen tar gjestene med tilbake i tid til middelalderen. Stedet heter Auberge du Tranchoir, en koselig liten restaurant i en rolig sidegate sørvest for Capitole. Servitøren leder oss til et lite bord for to, vi starter måltidet med en petit dégustation, et lite stativ plasseres foran oss på bordet, med seks små drikkehorn, tre til ham, tre til meg, i små kvantiteter smaker vi husets spesialiteter; honningvin, krydret vin og jordbærvin.

Drikkehorn

Til forrett får vi servert et fat fylt med (for det meste) sunne godsaker, gulrot-og appelsingaspacho, hummus, tapenade og en krem av geitost, reddiker, selleri og agurk, tørket filet mignon, og deilig surdeigsbrød.

Hovedretten min, mediumstekt hjort med saus av estragon og sennep, spiddet på et miniatyrsverd, serveres på samme fat som hovedretten til Julien, honningmarinert ribbekjøtt, sammen med en felles grønn salat, ratatouille og polenta.

Utover kvelden fylles alle bord, fransk og engelsk høres fra ulike deler av lokalet, stemningen er god, jeg takker min kjære for at han tok meg med hit på denne spennende reisen tilbake til en fortid lenge før vår tid.

En fin distraksjon fra ukas frustrasjoner på kontoret, fra alle tankene som nekter å gi slipp, deilig er det å få nok en bekreftelse på at alt som skal til for å få meg i godt humør, er å tilbringe slike solrike dager i sentrum av vårt kjære Toulouse.

Middelalderrestaurant

Capitole

Brunsj, blomsterkjole og kjærlighet

Søndag.

Hvit linkjole med blomsterbroderi, den minner nesten litt om en østeuropeisk bunad, kanskje fra Ukraina. Det eneste jeg i så fall mangler for å gjøre antrekket komplett er en fargerik og fyldig blomsterkrone. Med slitte sandaler og brun alminnelig skinnveske, toner jeg heller det festlige ned et par hakk, for jeg har jo ingen krone.

Klokka har såvidt bikket halv tolv. Julien og jeg er ute på rusletur sammen, vi vandrer gjennom de fredelige sentrumsgatene og nyter vår daglige dose med deilig solskinn. I sentrum blir vi ikke værende lenge, bare en liten tur gjennom byens gater før vi vender tilbake til nabolaget vårt hvor vi har reservert bord på den britiske puben The Dispensary.

Jeg elsker søndager som dette, fredelige søndager som består av fine spaserturer, brunsj sammen med kjæresten, solfylt himmel og behagelige sommerkjoler. Søndager hvor formiddagen går til koselige aktiviteter, ettermiddagen til vasking og papirarbeid, og kvelden til kokkelering på kjøkkenet. Jeg liker å avslutte uka med et hjemmelaget søndagsmåltid som kan nytes foran en god film sammen med min bedre halvdel.

The Dispensary, den trivelige puben i nabolaget vårt, er full av sommerkledde mennesker som spiser brunsj sammen med sine kjære. Vennegjenger, kjærestepar og familier. De to servitørene som begge er kledd i mørkeblå jumpsuit, løper fra bord til bord mens de vasker og rydder opp etter tidligere gjester og setter frem nye tallerkener og glass. Jeg får servert en rykende varm kopp kaffe, et iskaldt glass eplejuice, store kikertkaker, stekte poteter, grillet champignon, baconskiver, tomatbønner og squash. Julien går for en typisk britisk pubfrokost, Full English Breakfast, med egg, bacon, pølser og tomatbønner.

Ved bordet blir vi sittende i nesten to timer, der vi prater om bryllupet og våre ferieplaner, om tanker og drømmer for vår felles fremtid, tiden etter den store bryllupsfesten. Om kjøp av leilighet, om karriereendringer, alt som i dag bare virker som en vakker men virkelighetsfjern drøm.

På vei hjem spaserer vi gjennom en rolig gate full av flotte lavblokker i rød murstein med romslige hvite smijernsbalkonger. Vi drømmer oss bort til en alternativ virkelighet hvor en leilighet som dette tilhører oss, Monsieur og Madame Begot.

Tanken på at jeg om tretten og en halv måned vil bli kona til dette mennesket som i over fire år har stått ved min side gjennom godt og vondt, får blodet til å bruse og hjertet til å dunke enda litt raskere. Jeg tar tak i hånda hans, den varme myke håndflaten, de snille brune øynene møter mine, et undrende blikk, han spør meg, “hva tenker du på?”

sdr

“På deg”, sier jeg, nesten litt barnslig. Som hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste våkne sekund, tenker jeg på så altfor mye. Jeg tenker på ham, på oss, på fremtiden, på nåtiden, de små øyeblikkene som får meg til å smile, minner skapt med ham, med venner, med familien.

Toulouse, mine tanker omhandler ofte denne flotte byen, og spesielt nabolaget vi bor i. Jeg tenker på blomsterhandleren hvor min kjære pleier å kjøpe blomster til meg, på frisørsalongen som ligger vegg i vegg, der hvor både han og jeg er stamkunder. Jeg tenker på Les Chimères, restauranten med sin spennende brunsjbuffet, på bokkaféen L’Estaminot, på vanntårnet som har blitt gjort om til kunstgalleri (Château d’Eau) det spennende kunstmuseet Les Abattoirs som tidligere har vært et slakteri. Jeg tenker på Mouna Yoga, studioet hvor jeg sammen med ei venninne tilbrakte så mange tidlige onsdagsmorgener og sene torsdagskvelder gjennom fjorårets høst og vinter. Vi som hadde som mål å bli sunne, flinke yogis.

Julien og jeg setter oss i sofaen, han med sin laptop i fanget. Nytt regneark i Excel, den kjedelige delen av bryllupsplanleggingen settes i gang.

Litteratur, kafébesøk og etterlengtet regnvær

Under sommerdyna ligger jeg og lytter til lyden av dråper som treffer soveromsvinduet. I løpet av natten har vi mistet femten varmegrader, det etterlengtede regnværet har endelig meldt sin ankomst.

Nakne legger pakkes inn i sorte nylonstrømper, jeg bytter ut sandaler med mine sorte mokkasiner og tar med meg min like sorte paraply. En overskyet lørdag, en regnfull formiddag. Jeg forlater leiligheten til fordel for en liten spasertur til sentrum for å handle inn litteratur, jobbe litt med egne skriveprosjekter og drikke kaffe på Le Café Cerise, en nyåpnet kaffebar ved Quai de la Daurade.

Først etter å ha gått ut døra, går det opp for meg at min sorte kjole med blomsterprint burde ha fått seg en vask før den ble tatt i bruk. Arvet fra ei venninne, kjolen lukter kjeller eller loft, bortgjemt og glemt. Nå er den ute på luftetur, langt unna sitt tidligere hjem i Paris. Denne lårkorte kjolen har fått et nytt liv sammen med meg, et nytt liv i la ville rose, hvem vet hvor den vil vandre videre om også jeg skulle gitt den bort en dag?

Blomstermotiv

Håpefull, trasker jeg i retning favorittbokhandelen min The Bookshop, den britiskeide bokhandelen hvor absolutt alle bøker er engelskspråklige. Usikker på om stedet faktisk holder åpent på lørdager, denne spaserturen har jeg uansett godt av. Lille koselige The Bookshop, stedet er et paradis for oss leselystne, vi som elsker å drømme oss bort blant bokhyller fulle av sjeldne perler og bord stablet med nyutgivelser, bestselgere og samtidsklassikere. Stedet for oss i Toulouse som foretrekker å lese romaner på engelsk fremfor på fransk (med mindre romanens originalspråk er fransk).

Til min store skuffelse holder The Bookshop i dag stengt. Likevel vet jeg at det finnes en flerspråklig bokhandel bare 190 meter unna denne britiske skatten, en bokhandel jeg aldri har besøkt tidligere, Ombres Blanches étrangères.

I utgangspunktet er jeg på jakt etter litterære verker av den dystre poeten Edgar Allan Poe, for øvrig en av mine favoritter, sammen med Charles Baudelaire. Etter å ha tittet rundt i diverse bokhyller, velger jeg å i tillegg handle inn to romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, hadde jeg bare brukt mer tid på ordentlig litteratur og mindre tid på dårlige ungdomsromaner de siste tjue årene.

Sammen med Edgar Allan Poe, ender også George Orwell og Vladimir Nabokov opp i handlekurven.

1984. En sci-fi roman som en dag ble et diskusjonsemne over en kaffe sammen med en kollega, da han dukket opp på kontoret iført en t-skjorte med påskriften 1984 sammen med motiv av et stort overvåkende øye. Nysgjerrig, spurte jeg om han var fan av George Orwell, og hvorvidt han anbefalte denne svært annerkjente dystopiromanen eller ei. Ironisk nok, han likte den ikke. Oppskrytt, mente han.

Lolita. Jeg har sett den amerikanske filmversjonen fra 1997, og lenge vært nysgjerrig på denne russiske romanen, en kontroversiell klassiker som ofte blir nevnt i artikler som omhandler bøker man burde lese i løpet av sitt liv.

Litteratur

Nedbøret er kraftigere nå enn tidligere. Med raske steg, beveger jeg meg i retning Garonne-elven mens millionvis av regndråper stuper fra himmelen. Som planlagt, finner jeg meg et lite bord på Le Café Cerise, en kaffebar med utsikt mot Pont Neuf.

En chai latte bestilles, mine nyinnkjøpte bøker studeres. Jeg ser frem til å dypdykke inn i forfatternes univers, samtidig håper jeg at jeg vil kunne lære en ting og to om kunsten å skrive god litteratur.

På ettermiddagen baker jeg kake, Charlotte Russe med pære. Vi er invitert på middagsbesøk hos et vennepar, dessert er det jeg som tar med. Min venninne, en negldesigner som for tiden er i mammapermisjon, tilbyr meg en liten manikyr før middag, et tilbud jeg selfølgelig ikke takker nei til.

Ute på balkongen faller regnet i store dråper, himmelen er grå. Endelig får naturen slukket tørsten, endelig er tørken over.

Toulouse gsree

Vsbntp