Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Hun ble etterlatt alene i fremmed by på bursdagen sin – på grunn av meg!

Jeg har slitt med helt elendig samvittighet gjennom hele uka som har gått.

Alt jeg ønsket var å være en god venninne, og sette mine egne behov til side for å glede en av mine nærmeste. Hun som har holdt ut med meg gjennom både oppturer, nedturer og med flere hundretalls mil med avstand i mellom oss – hun fortjener virkelig kun det aller beste.

Hun hadde nettopp blitt tilbydt ny jobb i ny by; på motsatt side av landet fra der hun kommer fra. Langt, langt unna både venner og familie.

En jobb i byen Cannes. En by på den franske riviera, som kanskje er aller mest kjent for sin glamorøse filmfestival hvor Hollywood-stjernene dukker opp på den røde løper for å pryde stjernedesignernes siste haute couture-kreasjoner.

Hun hadde blitt tilbydt jobb i et av disse store motehusene. Selveste Chanel. Problemet var bare at…hun skulle starte i jobben allerede på mandag. Dagen etter bursdagen sin. En bursdag hun gjerne ville feire sammen med dem hun er glad i.

Hun hadde én uke på seg til å finne leilighet, kjøpe flybillett, pakke alle sakene sine og dra. Jeg heiet på henne gjennom hele uka, og lovet å komme på besøk til Cannes for å feire den store dagen hennes sammen med henne.

Flybillettene fra Toulouse til Nice kostet skjorta, og det rimeligste alternativet (som fortsatt var et svært dyrt alternativ) var om jeg reiste lørdag morgen med retur søndag ettermiddag. Deretter måtte jeg kjøpe bussbillett i tillegg, for å komme meg videre fra Nice til Cannes – og tilbake igjen.

Jeg sukket. Jeg bet tennene sammen. Og jeg betalte den sure summen. Å bruke penger på å glede dem man er glad i er jo uansett mye bedre enn å bruke penger på tull og tøys.

Venninna mi ble overlykkelig da jeg fortalte henne at billettene var bestilt – og bursdagen hennes skulle hun få slippe å feire alene.

Selv skulle hun flytte inn kun én dag før min ankomst, for å slippe å være alene så mye som mulig. Hun hadde aldri vært i Cannes før, akkurat som meg, og gledet seg til å dra på oppdagelsesferd i byen sammen med meg.

Vi hadde planlagt hvilken restaurant vi skulle spise på, hvilke cocktailbarer vi skulle besøke og hvilke severdigheter vi ønsket å se i sentrum av Cannes. Jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen min beste venninne, som jeg tross alt ikke hadde sett siden August ifjor!

Men så kom lørdagen…

Vel fremme på flyplassen og alt gikk som normalt. Jeg sjekket inn, jeg spaserte rolig mot gate 31, kjøpte meg et motemagasin og ei flaske vann, og puttet mobilladeren i stikkontakten for å lade telefonen før avreise.

Ei eldre dame satte seg ved siden av meg for å prate. Hun hadde aldri vært i Frankrike før, men snakket utmerket fransk. Hun skulle besøke familie i Nice, og gledet seg til en avslappende uke ved Middelhavets kyst.

En kort halvtime senere var det tid for boarding. Alt gikk fortsatt som normalt.

Jeg plasserte min lille sorte ryggsekk i bagasjehyllen og kameravesken under setet foran meg. Den lille grå håndvesken min lot jeg ligge i fanget mens jeg fortsatte å lese motemagasinet jeg fortsatt ikke hadde kommet i gang med å lese.

En liten tekstmelding ble sendt til venninna mi for å informere om at flyet var i rute og jeg gledet meg til å se henne om svært kort tid.

Men flyet dro ingensteds.

En halvtime gikk. Deretter en halvtime til. Og enda en til.

Jeg sendte venninna mi en ny tekstmelding for å informere om at flyet ikke lenger var i rute. Et problem hadde oppstått.

Lufttrafikk-kontrollørene i sørøst-Frankrike var i streik. Ergo, store forhandlinger måtte til for å få la flyet vårt reise til Nice på denne uheldige dagen.

Jeg krysset fingrene og spisset ørene med et ørlite håp i bakhodet. Kjære lufttrafikk-kontrollører, kan dere ikke streike neste helg i stedet for? Eller om to dager? Bare ikke nå… Vær så snill, ikke nå!

Så kom beskjeden jeg fryktet å høre; flyet er kansellert.

Med setebeltet fortsatt festet, begynte jeg å hulke der jeg satt. Jeg så for meg det dypt skuffede ansiktet til min kjære venninne som nå ble nødt til å tilbringe bursdagen sin helt alene i en totalt fremmed by.

Jeg ringte henne for å dele den kjipe nyheten. Stemmen min skalv og jeg følte meg som verdens verste venn, akkurat der og da. På andre enden av telefonen, hørte jeg stemmen hennes gjenta “det er ikke din feil” og den kjente, kjære glosen “putain….” som passet så fint akkurat nå.

Ja, PUTAIN. Eller, FAEN, som vi sier på godt norsk.

Dette var ikke min feil, men jeg følte meg likevel skyldig.

Jeg lot nederlaget synke inn, og forlot flyet sammen med alle de fortvilte medpassasjerene – i retning flyselskapets kundeservice-resepsjon.

En time sto jeg i kø, kun for å få beskjed om å logge meg inn på flyselskapets nettside og fylle ut et skjema for å få flybillettene refundert. I køen ble jeg kjent med et eldre ektepar fra Italia som i hele tre dager (!) hadde forsøkt å komme seg hjem til Roma, og nå ble bedt om å mellomlande i Istanbul før de endelig kunne få plass på et fly fra Tyrkia til Italia’s hovedstad. Dette ekteparet hadde i det minste humøret i behold, der de smilte og spøkte om å heller legge på svøm eller gå til fots til Italia, da det kanskje ville ta kortere tid enn å mellomlande jorda rundt før de endelig kunne sette beina på italiensk jord.

Med hodet bøyd, forlot jeg flyplassen og tok trikken hjem. Jeg ringte min kjære for å fortelle ham at turen var blitt avlyst, og det eneste jeg ønsket nå var for oss å dra ut å spise og kanskje ta en drink. Som en liten trøst.

Og da gjorde det bare ekstra vondt å tenke på at venninna mi ikke fikk gjort nettopp det, med mindre hun gjorde det alene.

 

veninner