Helgens ubehagelige Bed & Breakfast-opplevelse

Fredag ettermiddag i de franske Pyreneene. Vi hadde reservert to netter på en Bed & Breakfast i fredelige omgivelser med utsikt mot fjell og skjønn natur, et sjarmerende hus med svømmebasseng og kort avstand til det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Fransk Bed & Breakfast

Utenfor huset ble vi møtt av eieren, ei enslig dame i femtiårene, hun hilset tørt, uten å trekke på smilebåndet. Mens Julien skravlet i vei, studerte hun bilen og bilskiltet vårt, Toulouse, mumlet hun. Fra gårdsplassen ble vi ledet opp trappa og inn på rommet hvor vi de neste to nettene skulle sove.

Hun spurte Julien hva han jobbet med. Gledelig fortalte han om ingeniørarbeidet hos Airbus og produksjonen av A350-fly, og jeg lyttet stille i bakgrunnen, med et håp om at han ville holde samtalen gående i lang nok tid til at hun til slutt ville glemme å vende fokuset mot meg og stille spørsmål rundt min arbeidssituasjon.

Men spørsmålet kom, og jeg forklarte at jeg i juli mistet jobben på grunn av coronakrisen. Jeg rakk knapt å fortelle om mine planer for tiden fremover før hun avbrøt meg for å poengtere at jeg har en aksent.

“Ja…jeg kommer fra Norge”, sa jeg. Hun ristet på hodet og sa at jeg ikke så norsk ut. Jeg kunne ha innrømmet at moren min er polsk, men jeg så ikke noen grunn til hvorfor dette skulle forandre noe som helst, når det sannsynligvis var det fraværende blonde håret som ødela dette stereotypiske bildet av hvordan en nordmann ser ut. Min helnorske far hadde brunsvart hår i sin tid, og massevis av mørkt hår på armer og bryst. Mitt brune hår og grønne øyne har jeg arvet fra ham.

“Har dere reservert bord på restaurant for kvelden?”, spurte hun Julien, totalt uinteressert i å høre om mine studieønsker og planer om å starte egen bedrift.

“Ja, hos Plat Beroi”, bekreftet jeg. Hun hverken sa noe eller så på meg, og ignorerte mitt nærvær totalt, som om jeg var usynlig for henne. Hvorfor, undret jeg. Fordi jeg var utenlandsk, fordi jeg var arbeidsledig, fordi jeg hadde tatoveringer på armene, fordi jeg var mindre spennende å prate med enn Julien?

Julien ville vite om vi kunne benytte oss av svømmebassenget disse sene ettermiddagstimene. Det kunne vi. Hva med håndklær, hadde hun badehåndklær liggende ved bassengkanten eller var det greit å bruke håndklærne fra rommet for å tørke seg etter en dukkert?

Da jeg stilte spørsmålet, så hun på meg med et tomt blikk. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun og snudde seg mot Julien som repeterte nøyaktig de samme ordene som jeg akkurat hadde sagt.

Petit déjeuner vil bli servert mellom klokka åtte og ni, vil dere ha stekt egg til frokost?”. Jeg takket nei til egg. “Selvfølgelig, du er gravid”, sa hun. Det er jeg absolutt ikke, sa jeg surt, og følte meg umiddelbart både svær som en blåhval og enda mer utenlandsk og arbeidsledig enn jeg allerede føler meg til vanlig.

Kjapt skiftet Julien og jeg til badetøy og hastet oss til bassenget hvor vi svømte flere runder frem og tilbake, med små pauser for å redde bier og marihøner fra døden i klorvann.

Plat Beroi, en konsept-restaurant hvor halvparten av lokalet er butikk. Her selges lokale spesialiteter og ferske råvarer, mens resten av lokalet er en moderne bar-og restaurant hvor til og med husets øl og vin kommer kortveisfra.

Småretter

Vi bestilte lokalbrygget øl og flere småretter på deling. Stekte poteter i hvitløkssmør, marinerte champignoner, spekefat, tataki av biff med pesto og parmesan, og deilig pasta med trøffelkrem. Dessert hadde hverken han eller jeg plass til.

Tataki av biff

Neste morgen, etter vår første natt hos Beth Soureilh (navnet på overnattingsstedet), pustet jeg lettet ut ved frokostbordet, da jeg fikk sett med egne øyne at også de andre kvinnelige gjestene ble behandlet på samme måte som meg, som om vi ikke eksisterte, som om bare våre menn var relevante.

Eieren satte seg til og med ved bordet for å fortelle det hun selv omtalte som skrekkhistorier om tidligere gjester, deriblant om en “grusom” kvinne som med sine lange akrylnegler skrapet bort all malingen fra skrivebordet på et av rommene fordi hun var så sint og sjalu da eieren ga for mye oppmerksomhet til hennes mann og ikke henne.

Hun fortalte også om barnefamilier som har skjelt henne ut over telefonen etter at hun bestemte seg for at barn ikke lenger er velkommen på hennes eiendom. Denne viktige detaljen har hun bevisst latt være å oppdatere på sine nettsider.

Frokosten var i det minste god, rommet var rent, bassenget ble flittig brukt og servicen…vel, den ga meg i det minste noe å prate om.

Bed

Baksiden badedrakt

Sommeridyll på bed&breakfast i Sør-Frankrike

“Kan vi ikke bare bli værende her…for alltid?”, bønnfalt jeg Julien, selv om jeg dessverre var fullt klar over at dette ikke lot seg gjøre. En herlig drøm, men en svært så urealistisk  en. Vi har jo begge arbeid å vende tilbake til, og absolutt ikke nok penger på konto til å si opp jobb og tilbringe resten av livet som gjester på chambre d’hôtes (bed&breakfast) ute på landet, to timer sør for byen vi bor og jobber i. Penger vokser ikke på trær, selv ikke her i Frankrike, her hvor klimaet er godt nok til at det meste kan vokse på både busker og trær.

Selv om realiteten sier “nei”, tar jeg likevel meg selv i å dagdrømme med et lite “tenk hvis…” i bakhodet. Tenk hvis en av oss hadde vunnet i lotto og plutselig fikk råd til å investere i en stor, fin bolig med svømmebasseng, ping pong-bord, petanque-bane, utekjøkken, stor hage – og et anneks, en gjesteleilighet til venner og famile.

basseng

Tenk hvis foreldrene hans eller foreldrene mine plutselig bestemte seg for å kjøpe eiendom i Sør-Frankrike, for å starte sin egen bed&breakfast, noe à la den som nå hadde klart å sjarmere oss totalt i senk? Da hadde vi kommet på besøk titt og ofte. Kanskje litt for ofte, til og med. Hmm… Bare det løftet i seg selv er faktisk nok til å få både mamma og “svigermor” til å få lyst til å løpe raskere enn Usain Bolt, i retning banken for å ta opp huslån.

Tenk hvis…tenk hvis Julien eller jeg hadde fått en ekstrajobb som bed&breakfast-anmelder? Tenk så fint å kunne få i oppdrag å reise rundt i Frankrike til sjarmerende overnattingssteder ute på landet, for å teste ut diverse fasiliteter, spise deilig frokost, bade i basseng og sove i komfortable dobbeltsenger…og samtidig bli kjent med mange hyggelige bed&breakfast-eiere rundt omkring i landet!

Jeg har møtt utallig mange hyggelige (og svært pratsomme) bed&breakfast-eiere opp gjennom tidene, og den eldre damen som driver La Mamounière er intet unntak. Hun tipset oss om lokale restauranter, idylliske småbyer som er verdt et besøk, de beste strendene i nærområdet, og nevnte i tillegg det lokale markedet som finner sted hver morgen – sånn i tilfelle vi skulle ønske å stelle i stand en liten piknik i hagen.

Piknik får vi heller ta en annen gang, da vi i denne omgang heller prioriterte å tilbringe lørdagen i en liten katalansk perle; den nydelige byen Collioure (mer om det i neste innlegg).

Før vi dro til Collioure, sørget vi for å spise rikelig med frokost. Bed&Breakfast-vertinnen disket opp med croissainter, arme riddere, hjemmelaget syltetøy, ferske baguetter, ost og skinke, fruktsalat og yoghurt. Hun var til stede gjennom hele måltidet og passet på at vi hadde alt vi trengte – og litt til. En slik opplevelse, den følelsen av å virkelig bli ivaretatt, den får man ikke (i en like stor grad) av å bo på hotell. Det er noe virkelig varmt og kjært ved det å bo på bed&breakfast.

frokost frankrike

Glade og fornøyde forlot vi frokostbordet for å dra på dagstur. Da vi omsider vendte våre solbrente neser tilbake til vår bed&breakfast og landsbyen med det tungvinte stedsnavnet Saint-Laurent-de-la-Salanque, ble resten av ettermiddagen brukt til å spille petanque (kulespill som visstnok kalles “grisen” på norsk) før vi til slutt hoppet uti bassenget og badet helt til klokka var blitt nok til å gjøre seg klar til å dra ut for å spise middag på restaurant.

Jeg pakket meg inn i dyna og lukket øynene med god samvittighet, etter å ha storkoset meg gjennom en så godt som perfekt lørdag – fra start til ende – sammen med min kjære. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hvordan jeg hadde det nå. Eller jo, alle disse myggstikkene på høyre legg kunne jeg vært foruten.

Takk, min kjære Julien. Takk for at du spanderte et slikt nydelig opphold på meg oss. Takk for at du gidder å tilbringe flere timer med scrolling på nett for å finne slike skjulte skatter. Takk for at du sørger for at romantikk, harmoni og fransk idyll i landlige omgivelser blir sentrale nøkkelord når vi drar på helgetur sammen.

Men, sånn helt ærlig…. Kan vi ikke bare prøve å vinne i lotto nå?

bed and breakfast sør-frankrike

rommet vårt (utenfra)

anneks

rommet vårt (døra til høyre leder til et ekstra rom med køyesenger)

soverom

ved bassengkanten….

bade

…og i bassenget.

blomstrete badedrakt