Velvære, bursdagsønsker og idylliske Occitanie

Jeg la hodet på puta og drømte om kjæresteturer til landlig idyll innad i den vakre regionen jeg bor i, det store spennende Occitanie, kjent for sine vakre strender og badeturisme i øst, skiturisme i fjellkjeden Pyreneene i sør, historiske grotter og flott natur i nord, i øst finner man fransk bygdesjarm og pittoreske landeveier med vingårder og solsikkeenger så langt øyet kan se.

Magen rumlet der jeg drømte om helgeturer og dagsturer i regionen jeg har kalt mitt hjem i snart tre år, Occitanie, kjent for sin produksjon av både vin, Armagnac, sorte trøfler, kosmetikk og matproduksjon av lavendel og fioler, gastronomi basert på andekjøtt og foie gras, og som i hele Frankrike, en rekke lokale oster (for det meste basert på melk av sau eller geit).

Merkelig er det å våkne til en mandag hvor jeg egentlig skulle ha vært på utenlandsferie, og fortsatt er tvunget til å ha fri selv om jeg helst skulle ha foretrukket å jobbe fremfor å være hjemme uten noe å ta meg til. Klokka er kvart over sju, jeg blir liggende i senga til halv åtte og slenger deretter yogamatten på stuegulvet for å ta meg en liten treningsøkt på rundt ti minutter, etterfulgt av en middelsvarm dusj og en frokost foran TV-skjermen. Jeg leser, jeg skriver, tiden går. Håret står ut til alle kanter etter gårsdagens pariserflette, jeg lar være å gre manken flatere,  jeg liker disse små bølgene, jeg liker volumet.

Rosa munnbind

Jeg spiser salat med pastaskruer og blåmuggost fra Auvergne til lunsj, før jeg valser ut i det solfylte Toulouse iført min hvite-og rosa blomsterkjole og matchende munnbind. Klokka tre har jeg time hos neglsalongen Jeu d’Ongles, nudefarget gelelakk skal smykke hendene mine de neste tre, fire ukene, fin vil jeg bli til lørdagens bursdagsfeiring.

Neglsalongen ligger i nabolaget Saint-Michel, jeg krysser broen med samme navn og nyter utsikten fra punktet hvor vi i fjor og året før der igjen stilte oss for å se det spektakulære fyrverkeriet på Frankrikes nasjonaldag, en feiring som i år har blitt avlyst. Som alt annet.

Negl

En etterlengtet manikyr og en lang samtale med den trivelige neglteknikeren Virginia, jeg ender opp med matte, nudefargede negler, like fine som forventet, til en langt rimeligere pris enn hos den venezuelanske kvinnen i salongen ved Victor Hugo-markedet midt i hjertet av sentrum.

Toulouse

Fornøyd, trasker jeg rolig hjemover, igjen krysser jeg Saint-Michel broen, jeg titter på slusene, jeg ser Pont Neuf langt i det fjerne, jeg er sulten og tørst og har lyst til å gå på kafé, om bare serveringsstedene hadde fått lov til å holde åpent.

Sluser

Ansiktet mitt svetter under det rosa munnbindet, jeg grubler der jeg krysser Garonne-elven, jeg tenker på fødselsdagen min, førstkommende lørdag, jeg lurer på om min kjære har planlagt noe fint, jeg håper vi vil oppholde oss ute i frisk luft, i skjønn natur. Jeg håper vi vil finne oss et område langt unna alt og alle, slik at vi ikke vil behøve å bruke munnbind. En piknik i skogen ville vært fantastisk. Men ulovlig. Konseptet piknik er forbudt akkurat nå, og inntil videre.

En tur til en sjarmerende liten landsby eller et middelalderslott ville vært enda mer flott enn fantastisk, ja, rett og slett la cerise sur le gâteau, kirsebæret på kaka, som de sier i Frankrike.

Jeg håper han ikke har kjøpt meg en bursdagspresang, jeg håper ingen har kjøpt meg gaver i år, jeg har ikke lyst til å pakke opp noe som helst, jeg har bare lyst til å legge et teppe over det grønne gresset, nyte omgivelsene, spise medbrakte smørbrød, drikke vin fra resirkulerbare kopper og avslutte måltidet med deilige kaker fra bakeriet.

Og eventuelt besøke et gammelt slott eller en historisk sørvestfransk landsby.

Pont

 

Advertisements

Karantenedagbok: Nye planer og små grunner til å smile

Jeg scroller meg gjennom nettsiden til en av de største franske sportsbutikkene, på jakt etter en liten tursekk, en ryggsekk som vil passe til fredelige dagsturer i skog og mark. Samtidig studerer jeg det store utvalget av turklær som selges, både salgsvarer og ordinære priser, selv om jeg absolutt ikke har behov for verken vindjakke eller nye tursko.

Om en måned har jeg bursdag, en dag jeg i utgangspunktet skulle feire i Polen, i hjembyen til min mor, sammen med tante og onkel og mine søskenbarn, grillfest i kolonihagen deres. Grunnet denne store verdenskrisen som tvinger oss inn i våre hjem og bort fra hverandre, har min ferie, som alle andre sine ferier de siste månedene, blitt avlyst. Her i Frankrike teller vi ned dagene til vi endelig blir fri fra karantenetilværelsen og ute av såkalt lockdown, et ord som for øvrig gir meg assosiasjoner til amerikanske actionfilmer fulle av muskler og skytevåpen.

Uka før bursdagen min vil vi endelig få lov til å bevege oss fritt i både nabolaget, byen, departementet og regionen vi bor i. Hoteller, restauranter og barer vil fortsatt holde stengt i minimum en måned til, noe som gjør at jeg må tenke kreativt når det gjelder planene for ferieuka hvor jeg egentlig skulle ha vært sammen med min familie, langt borte fra denne leiligheten som jeg etter hvert begynner å bli temmelig lei av å oppholde meg i.

Sannsynligvis vil jeg tilbringe mesteparten av ferieuka i sentrum av Toulouse, mulig er det også at jeg tar meg en liten dagstur til byen Auch eller til Foix, mitt speilreflekskamera og jeg, piknik med ferske varer fra lokale bakerier og lange spaserturer gjennom gater jeg aldri har besøkt tidligere.

På selve fødselsdagen min vil jeg ta turskoene og ryggsekken fatt. Sammen med min kjære vil jeg tilbringe dagen i Pyreneene Nasjonalpark, spise lunsj ved en stor innsjø og nyte den vakre utsikten mot fjell og skog som speiler seg i det klare vannet.

Jeg gleder meg til livet etter ellevte mai og til ferieuka mi, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg, selv om sannsynligheten er stor for at jeg vil måtte tilbringe resten av våren og hele sommeren med uttørkede hender og halve ansiktet skjult bak en maske, selv om vi nå vil møte en ny verden med barrierer, distanse og beskyttelse bak plexiglass.

Rar posering

Coronakarantene, dag 39.

Torsdag. Jeg har innsett at jeg ikke lenger bryr meg om tv-serier. Nå har jeg dessuten gått glipp av altfor mange sesonger av de fleste serier som tidligere interesserte meg, ikke husker jeg handlingene spesielt godt heller. Kanskje like greit. I disse karantenetider ville jeg nok blitt sjalu om jeg levde meg altfor mye inn i disse fiktive verdenene hvor alle er velkledde og pene og har råd til å bo i stilige leiligheter på åtti kvadratmeter midt i de kuleste strøkene i de største storbyene. Film og TV-serietitting er uansett vanskelig sammen med samboeren min, så ulik smak som vi har.

Coronakarantene, dag 40.

Fredag. I teorien burde karantenetiden ha nærmet seg sin ende, da det franske ordet for karantene er quarantaine som betyr førti-og-noe, men vi vil ikke slippe ut før femti-og-noe, cinquantaine.

Til vår store glede åpnet vår favorittpizzeria, Pizza Félix, dørene igjen for et par dager siden, etter å ha holdt stengt i seks uker. Vi fikk til og med lov til å hente pizzaene selv, en nyhet som fikk meg til å smile fra øre til øre, frihet, ordet smakte like deilig på tunga som trøffelkremen på pizzaen jeg bestilte.

Pizza Félix

Ute på vår solfylte balkong nøt vi rosévin og deilig pizza fra stamstedet i nabolaget. Favoritten Tartufo, med champignon, ruccolasalat og krem av sort trøffel til meg, og en tomatbasert variant med skinke, løk, ferske tomater og grønn pesto til ham.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

La P'tite Gouaille
La P’tite Gouaille, et spisested som tilbyr lokale spesialiteter fra det franske sørvestland, rimelig, uformelt og i aller høyeste grad trivelig. En av mine mange anbefalinger i sentrum av mitt kjære Toulouse.

 

 

 

 

 

Brunsj, blomsterkjole og kjærlighet

Søndag.

Hvit linkjole med blomsterbroderi, den minner nesten litt om en østeuropeisk bunad, kanskje fra Ukraina. Det eneste jeg i så fall mangler for å gjøre antrekket komplett er en fargerik og fyldig blomsterkrone. Med slitte sandaler og brun alminnelig skinnveske, toner jeg heller det festlige ned et par hakk, for jeg har jo ingen krone.

Klokka har såvidt bikket halv tolv. Julien og jeg er ute på rusletur sammen, vi vandrer gjennom de fredelige sentrumsgatene og nyter vår daglige dose med deilig solskinn. I sentrum blir vi ikke værende lenge, bare en liten tur gjennom byens gater før vi vender tilbake til nabolaget vårt hvor vi har reservert bord på den britiske puben The Dispensary.

Jeg elsker søndager som dette, fredelige søndager som består av fine spaserturer, brunsj sammen med kjæresten, solfylt himmel og behagelige sommerkjoler. Søndager hvor formiddagen går til koselige aktiviteter, ettermiddagen til vasking og papirarbeid, og kvelden til kokkelering på kjøkkenet. Jeg liker å avslutte uka med et hjemmelaget søndagsmåltid som kan nytes foran en god film sammen med min bedre halvdel.

The Dispensary, den trivelige puben i nabolaget vårt, er full av sommerkledde mennesker som spiser brunsj sammen med sine kjære. Vennegjenger, kjærestepar og familier. De to servitørene som begge er kledd i mørkeblå jumpsuit, løper fra bord til bord mens de vasker og rydder opp etter tidligere gjester og setter frem nye tallerkener og glass. Jeg får servert en rykende varm kopp kaffe, et iskaldt glass eplejuice, store kikertkaker, stekte poteter, grillet champignon, baconskiver, tomatbønner og squash. Julien går for en typisk britisk pubfrokost, Full English Breakfast, med egg, bacon, pølser og tomatbønner.

Ved bordet blir vi sittende i nesten to timer, der vi prater om bryllupet og våre ferieplaner, om tanker og drømmer for vår felles fremtid, tiden etter den store bryllupsfesten. Om kjøp av leilighet, om karriereendringer, alt som i dag bare virker som en vakker men virkelighetsfjern drøm.

På vei hjem spaserer vi gjennom en rolig gate full av flotte lavblokker i rød murstein med romslige hvite smijernsbalkonger. Vi drømmer oss bort til en alternativ virkelighet hvor en leilighet som dette tilhører oss, Monsieur og Madame Begot.

Tanken på at jeg om tretten og en halv måned vil bli kona til dette mennesket som i over fire år har stått ved min side gjennom godt og vondt, får blodet til å bruse og hjertet til å dunke enda litt raskere. Jeg tar tak i hånda hans, den varme myke håndflaten, de snille brune øynene møter mine, et undrende blikk, han spør meg, “hva tenker du på?”

sdr

“På deg”, sier jeg, nesten litt barnslig. Som hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste våkne sekund, tenker jeg på så altfor mye. Jeg tenker på ham, på oss, på fremtiden, på nåtiden, de små øyeblikkene som får meg til å smile, minner skapt med ham, med venner, med familien.

Toulouse, mine tanker omhandler ofte denne flotte byen, og spesielt nabolaget vi bor i. Jeg tenker på blomsterhandleren hvor min kjære pleier å kjøpe blomster til meg, på frisørsalongen som ligger vegg i vegg, der hvor både han og jeg er stamkunder. Jeg tenker på Les Chimères, restauranten med sin spennende brunsjbuffet, på bokkaféen L’Estaminot, på vanntårnet som har blitt gjort om til kunstgalleri (Château d’Eau) det spennende kunstmuseet Les Abattoirs som tidligere har vært et slakteri. Jeg tenker på Mouna Yoga, studioet hvor jeg sammen med ei venninne tilbrakte så mange tidlige onsdagsmorgener og sene torsdagskvelder gjennom fjorårets høst og vinter. Vi som hadde som mål å bli sunne, flinke yogis.

Julien og jeg setter oss i sofaen, han med sin laptop i fanget. Nytt regneark i Excel, den kjedelige delen av bryllupsplanleggingen settes i gang.