Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

De siste seks, sju nettene har jeg ikke drømt om annet enn hav, fjell, skog, togturer, sykkelturer og fotturer. Ingen mareritt, ingen overnaturlige forestillinger, når virkeligheten er mer surrealistisk enn underbevissthetens flytende tanker, beskytter drømmene mine meg ved å sende meg til alle de stedene jeg skulle ønske jeg var, slik at håpet fortsetter å brenne som et levende lys, en oransje glødende flamme, en flamme som danser i vinden og nekter å la seg slukke.

Fugl Føniks reiste seg fra asken, jeg håper og tror at vi alle vil gjøre det samme. Soleklart er det at mange av oss vil ta lærdom av våre reaksjoner, vår oppførsel, konsekvensene av våre handlinger, mange av oss vil benytte stillheten og isolasjonen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Selv vil jeg se denne perioden som en avslutning på alt som ikke fungerte, og starte på nytt igjen med blanke ark. Som å brenne ned et falleferdig hus for å deretter bygge det opp igjen fra bunnen av, vil jeg se på tiden etter som en renessanse.

Blått skjerf

I natt drømte jeg om naturens lukt etter regnvær, om sommervarme og fuktig luft, om vått gress som kilte mine nakne legger, og meitemarker som forvillet seg ut på turstien mens jeg forvillet meg bort fra stiens spor. Om spindelvev fulle av glitrende små regndråper, de kunne minne om eksklusive diamantkjeder, skogens egne smykkekolleksjon. Drømmen inneholdt ikke stort annet enn dette, naturen og jeg, en vakker solskinnsdag etter en regnfull natt, lukten av jord og skogens mange planter.

Allerede har jeg sagt til min kjære at en tur i skog og mark står høyt på ønskelisten over aktiviteter jeg ønsker å gjøre når vi først vil få lov til å gjøre som vi vil igjen. En helg tilbrakt ved innsjøen Lac d’Oô i Pyrénéenne Nasjonalpark (to timers kjøretur fra Toulouse) ville for eksempel vært helt fantastisk.

Coronakarantene, dag 13.

Lørdag. Med min attestation de déplacement dérogatoire i håndveska, tok jeg meg en liten tur ut for å resirkulere vinflasker og hermetikkglass. Jeg benyttet anledningen til å titte på blomster i både min egen gate og nabogata, vakre roser og flotte planter i ulike former og farger, blomster jeg gjerne skulle likt å vite navnet på.

Roser

Fristet var jeg til å stjele dem fra eierne sine, lage en fin liten bukett og sette dem i vann hjemme i stua, slike rampestreker som jeg gjorde da jeg var barn, eplenasking og blomstertyveri fra naboers hager.

Blomster

Slike rampestreker gjorde også en kjæreste jeg hadde for en del år tilbake, da jeg bodde i Oslo. Hans forsøk på å være romantisk, resulterte i kjefting og skuffelse fra min side, flau som jeg var, etter at vedkommende hadde lusket rundt i nabolaget mitt og nappet blomster fra naboers bed, i et boligområde hvor hærverk og fanteri var en sjelden vare.

Lilla blomster

Jeg beundret blomstene, der jeg promenerte med attestasjonen i veska og resirkulerbart glass i handlenettet. I stedet for å være umoralsk i en tid hvor det absolutt ikke passer seg å sette seg selv og sine egne lyster først, tok jeg bilder av de mange flotte blomstene, små suvenirer som ikke vil visne.

Gule roser

Coronakarantene, dag 14.

Søndag, 29. mars. For nøyaktig fem år siden ble Julien og jeg kjærester, en begivenhet vi i utgangspunktet skulle feire på Michelinstjerne-restauranten SEPT, hvor vi også feiret bursdagen hans i fjor. Vi skulle kle oss opp i vårt peneste tøy, nyte en elleve-retters smaksopplevelse og hygge oss med litt luksus, noe som selvfølgelig ble kansellert akkurat som alle andre planer for mars og april måned.

Femårsjubileet ble i stedet feiret med kokkelering på kjøkkenet. Andefilet i rødvinssaus med sjalottløk og fløtegratinerte poteter til middag og sjokolademousse med karameliserte pekannøtter til dessert, det hele servert på hans ungkarstallerkener med spisebrikker i samme tema.

Karantenetilværelsen har fått meg til å innse at jeg snart burde investere i et par duker, telysholdere og finere fat.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Canal du Midi
Mars, 2019. Sykkeltur langs Canal du Midi, en av våre felles favorittaktiviteter på varme solskinnsdager. Jeg gleder meg til å kunne hente frem sykkelen igjen, når alt dette er over.
Advertisements

Å være alene er ikke synonymt med å være ensom

Kulde og regn, søledammer og visne løv, gress og nakne trær i ulike nyanser av brunt, lyse og mørke skyer, grå himmel, ullsokker, rennende nese, iskalde fingertupper, januar i dag, februar i morgen, kulde, mørke, tanker.

Neste sesong farges himmelen blå, gresset grønt, blomstene lilla, gule og hvite, olajakke og joggesko, varmende solskinn varmer min bleke hud, sol, varme, optimisme.

Med sakte steg vil etter hvert også sommeren nærme seg, høy temperatur, badetemperatur, sandaler og sommerkjoler, den med solsikker på eller den med kirsebærmotiv, blendende sol, sommerfugler og bier, piknik i parken, bølgeskvulp, utepils, drømmer.

Sommerfugl

Jeg drømmer om de rareste ting, flukten fra hverdagen, jeg vil leie ei hytte, en rød eller hvit liten sjarmerende feriebolig ved sjøen, ved kysten, på det norske sørland eller vestland, langt unna alle jeg kjenner, der skal jeg skrive, meditere, drømme, inspireres, motiveres, være mørkredd, være alene, skrive videre, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik skal jeg utfolde meg kreativt. Jeg skal på eget initiativ spise all den kjipe industrielle maten som får både forloveden min og mine foreldre til å rynke på nesa, den forbudte maten i deres hjem, spaghetti à la capri, pizza grandiosa, joikakaker og fiskeboller. Til frokost skal jeg spise nystekte boller fra en bensinstasjon og drikke litago.

Foreldrene til min kjære er på besøk, de drømmer om å flytte, de vil bo nærmere oss, stort hus på landet, stort hus med stor hage, uvanlige blomster med lange latinske navn, de vil ha barnebarn, de vil leve tett på oss, en stor familie, alle samlet til enhver tid, jeg liker alenetid, meg og mine tanker, de misforstår meg, min alenetid mistolkes som ensomhet. Jeg opplever ensomheten når jeg er i selskap med altfor mange mennesker, spesielt mennesker jeg ikke kjenner, bekjente, venners venner, det er da jeg føler meg ensom.

Jeg drømmer om å ta toget til en by jeg ikke kjenner, et sted med gammel historie og smale gater med blomsterdekorerte vegger, en by jeg ikke har vært i tidligere, dit vil jeg dra helt alene, meg og min skrivelyst, mine bøker, fotoapparatet på slep. På en koselig liten kafé skal jeg sitte, observere menneskene som passerer forbi, drikke rødvin, en fruktig syrah fra Languedoc-området, jeg skal spise spekepølse med hasselnøttbiter og få servert en stor kurv med ristet brød og tapenade laget av sorte oliven. Her trenger ingen å vite hvem jeg er, eller hvorfor jeg har valgt meg ut nettopp denne byen, jeg skal leie en liten hybel og spise ferske croissanter fra bakeriet i etasjen under, klokka sju skal jeg stå opp, hver eneste dag frem til den dagen jeg drar hjem fra det ukjente, til det er tid for å vende tilbake til det virkelige liv og hverdagsrutinene, måtte det være solfylt himmel eller mørke skyer som møter meg.

Kameratene til min kjære, bor alle i Paris. Han lengter tilbake, et savn, en nostalgi, studietiden var de beste årene i hans liv. I mai og i juni skal vi besøke dem, noen har fått barn siden vi så dem sist, andre er opptatt med karriere, med gifteplaner, også vi skal gifte oss, om ett år og sju måneder.

Det hele føles så rart, så uvirkelig. Sesongene kommer og går, sol, regn, snø, sommer, høst, vinter, vår, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, under regnfull himmel trasker jeg langs gatene, jeg er på vei hjem, til leiligheten vi har kalt vårt hjem i nå over ett år, denne uken er hans foreldre der, i vår stue, på vårt kjøkken, de lager middag og tar oppvasken, de ønsker et liv her i sør, han lengter tilbake til livet i Paris.

Jeg lengter etter det ukjente, etter drømmene, etter stillheten, behovet for litt tid for meg selv, tid til å samle tankene, ideene, kose meg i mitt eget selskap, spise dårlig mat og lytte til lyden av ingenting.

Vi er ulike som dag og natt, han og jeg, han liker støy, jeg liker stillhet, han liker kjølige høstdager, jeg liker varme sommerdager. Jeg teller ned dagene, ukene, blomstene må blomstre, fuglene må synge, en vakker vårdag skal jeg sette meg på toget, reise til en ukjent fransk by, helt alene. En fin sommerdag vil jeg reise av sted til ei hytte ved den norske kysten.

Jeg lengter etter dette, våren og sommerens farger, den gylne stillhet, pause fra alt, timeout og tid for meg selv.

Blomstereng

Bildene er fra forfjor sommer, fra parken Terra Botanica i Angers, Frankrike

 

 

 

Blomsterbonanza og fransk romantikk

La oss prate om vår, idyll og hverdagsromantikk – og la oss alle si det med blomster!

Som nevnt i forrige innlegg (som også er en hyllest til vårens vakre farger), ble søndagen min tilbragt blant tusenvis av friske, deilige blomster i alle regnbuens farger og ulike fasonger her i Toulouse. Vanligvis er kommunens hage og drivhus stengt for besøkende, men holdt denne helgen åpent for alle som ønsket å tilbringe dagen i et hav av vakre blomster. En første og siste sjanse til å få et glimt av all skjønnheten, samlet på ett og samme sted.

Kommunens blomster har allerede denne uken forlatt hage og drivhus til fordel for å dekorere bybildet. Toulouse er definitivt en vakker by uansett sesong, men den klare blå himmelen og den fargerike naturen gir byen den lille ekstra wow-effekten som kan sammenlignes med den følelsen man får når man føler kjærlighet ved første blikk.

Det forklarer kanskje hvorfor jeg opplever våren som nyforelskelse, og vinteren som et bittersøtt farvel.

Apropos forelskelse.

Som mange andre kvinner, elsker også jeg å få en liten blomsterbukett i gave, fra tid til annen. Som mange andre kvinner, har også jeg en samboer som ikke akkurat overøser meg med blomster. Han er kanskje fransk, men han er absolutt ingen vandrende klisjé.

Jeg som jobber i et mannsdominert miljø (som jeg jo også har skrevet om tidligere), har de siste månedene observert mine kolleger og hørt på dem prate om sine kjære – som de fleste forresten omtaler som Madame og ikke ma femme (kona mi), ma copine (dama mi) eller ma chérie (min kjære). I de fleste tilfeller, ut fra samtaler på pauserommet å bedømme, ser det ut til at det er kvinnen som er sjef i hjemmet, både når det gjelder hvor de skal bo, hva slags bryllup de skal ha, hvordan hjemmet skal dekoreres, hvor de skal reise på ferie og hva som skal spises til middag (sistnevnte skjønner jeg, da det høres ut som det stort sett er fruene som står for kokkeleringen).

Hvor ofte disse mennene stiller opp med blomster, aner jeg ikke. Hvorvidt kvinner noen gang kjøper blomster til menn, i stedet for omvendt, aner jeg heller ikke. Det jeg derimot har fått med meg, er at det er merkelig om jeg spanderer fin middag på mannen på restaurant. Servitørene henvender seg stadig til ham og overser meg fullstendig når det kommer til betalingen. De gangene det er min tur til å betale (annenhver gang) sniker jeg bankkortet mitt diskret i hans retning og lar ham late som at det er han som tar regninga.

Jeg har nemlig fått nok av spøkefulle servitører som spør meg om jeg inviterte ham ut på middag for å si unnskyld for noe jeg har gjort. Som om jeg hadde hatt en affære med han sjarmerende kollegaen med skjegg,  eller kastet meg hemningsløst over den kjekke naboen min eller Dr. Love – som jeg og ei venninne liker å kalle legen vår, fordi han er så sexy. Nei, slike tanker forblir nettopp bare det; tanker.

Og derfor foretrekker jeg heller å putte bankkortet mitt i lomma til min kjære, hviske pinkoden min i øret hans, krysse fingrene for at han aldri kommer til å misbruke det – og late som ingenting, der jeg sitter på restaurant og betaler uten å vise at det er jeg som betaler.

Jeg kunne jo kanskje dratt på meg voksenbuksa og kjøpt ham en bukett med blomster også, til forandring?

Og med dét; her er bilder fra søndagens blomsterbonanza;

pilotbriller

fargerike blomster

rosa blomster

oransje blomster

trær

planter

trillebår

blomst

utenfor arrangementet ble det solgt blomster til inspirasjon og glede for besøkende.

utsalg blomster

den lille gåturen fra metrostasjonen til arrangementet er forresten også ganske ålreit, visuelt sett.

garonne elven