En vinentusiast i den nydelige landsbyen Puycelsi

Pinsesøndag.

En biltur på litt over en time fra vårt hjem, i retning hytta hvor vi skulle tilbringe en natt, hytta som tilhører den sjarmerende vingården Château Adélaïde.

En vingård med beliggenhet mellom vinbyen Gaillac og middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, et område fullt av historiske landsbyer og flotte severdigheter.

Før vi dro til Château Adélaïde, tok vi oss en liten tur innom Puycelsi, en av Frankrikes mange vakre landsbyer, rik på historie og full av sørfranske steinhus og hus i bindingsverk, bygget side om side, dekorert med fargerike blomster og friske grønne planter. Som å beundre et maleri fra en annen tid, lot vi oss bli inspirert der vi vandret gatelangs og observerte, studerte og fotograferte gammel bebyggelse og vakre farger. Fra hver eneste blomsterbusk kunne vi høre lyden av arbeidende bier på jakt etter pollen.

Puycelsi bærer kallenavnet skogens festning, ettersom landsbyen ligger plassert midt i hjertet av naturen, omkranset av skog og bygget oppover en steinete bakketopp. Med velfortjent plass på kåringen Les plus beaux villages de France, tar Puycelsi sine besøkende med på en reise tilbake i tid, tilbake til 900-tallet da landsbyen først ble grunnlagt av benediktinermunkene fra Aurillac-klosteret.

En ettertraktet landsby som gjennom historien har blitt kapret flere ganger, deriblant av korsfarerne under Albigenserkorstoget, og av engelskmennene under hundreårskrigen.

Puycelsi er en landsby med et svært beskjedent innbyggertall (452 innbyggere), men blir flittig besøkt av både franske og utenlandske vinturister og turglade vandrere på gjennomreise. Julien og jeg tilhører førstnevnte kategori, mat-og vinelskere som liker å besøke små idylliske landsbyer hver gang vi drar på biltur gjennom regionen eller til andre deler av landet. Fra vingård til vingård, fra landsby til landsby.

Min interesse for vin og fransk vinkultur blomstrer seg større og større jo mer jeg lærer, jo flere vingårder jeg besøker, jo flere vinbønder jeg møter. Sammen med Julien har jeg de siste årene vært på omvisning hos ulike vinprodusenter, både i Champagne, Pic Saint-Loup og Gaillac, vi har vitnet prosessen fra høsting til emballasje og lagring, rød, hvit, rosé og musserende, jeg har lært mye om de ulike druesortene og hvordan klima og terreng påvirker produktets smak. Og ikke minst, hvordan dårlig klima kan risikere å ødelegge et helt års arbeid for bøndene.

Min interesse for vin strekker seg lenger enn til smaksløkene og tungespissen, vin skal respekteres, hver slurk er for meg en hyllest til naturen og til familiebedriftene som jobber lange dager året rundt for å produsere sine kvalitetsprodukter til glede for vinentusiaster som meg selv.

Jeg har derfor lite til overs for mennesker som bevisst spruter champagne og sløser bort kvalitet.

Landsby

Apropos vin, de siste månedene har jeg lekt med tanken på å etter hvert, kanskje om et par år, starte en egen vinblogg. Enten det eller skrive en rekke noveller med handlinger satt til ulike vindistrikter, Gaillac, Languedoc, Provence. Fortellinger om kjærestepar eller venninner på vinferie, en fortelling om en vinkelner som forelsker seg i en kvinne som stadig vender tilbake til samme vinbar, samme bord, kveld etter kveld, for å ta seg et eneste glass rødvin og likevel bli sittende i timesvis alene. Vinkelneren er nysgjerrig, hvem er hun, denne mystiske kvinnen.

Ja, der ser man, hodet mitt er fullt av ideer. Stappfullt. Men så var det dette med å få tid til alt sammen.

Kors utsikt

Fra bymurene i Puycelsi speidet vi utover det grønne bygdelandskapet, tett med skog og mark så langt vi kunne se, det var derfor rart å tenke på at en like vakker landsby som denne,Castelnau-de-Montmiral, kunne ligge gjemt like i nærområdet, bare tolv kilometer unna.

Jeg spurte Julien hva han syntes om denne vinblogg-ideen min, jeg ville også vite om han hadde tro på en novellesamling med vintema. Har du ikke allerede tusenvis av uferdige prosjekter å fullføre først, minnet han oppgitt. Vi spaserte ned til bilen og kjørte de tolv kilometerne østover til Castelnau-de-Montmiral, før vi avsluttet ettermiddagen med hyttekos og rosévin på vingården Château Adélaïde.

Sjarmerende Frankrike

Olashorts

Kirke

Utsikt

 

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

Vi overnattet i jurt i Frankrike

I går reiste vi ut på et romantisk lite eventyr, overnatting i jurt og avkobling i naturskjønne omgivelser. La meg ta dere med på denne fine reisen, fra start til ende.

Vi ønsker Kristi Himmelfartsdag velkommen med åpne armer. Vi tar oss god tid der vi sitter rundt frokostbordet, før vi pakker med oss alt som vi ønsker å ta med til jurten hvor vi skal overnatte til morgendagen, et klesskift, mat og drikke, kamera og solkrem. Bare 50 kilometer sørover fra vårt hjem, en førti minutters kjøretur fører oss til Gibel, til frisk natur og fredelige omgivelser.

Jurt

Til avtalt tid blir vi møtt av jurtens eier, hun gir oss en liten omvisning på den store grønne tomten. Eiendommens svømmebasseng holder dessverre stengt inntil videre grunnet frykt for coronasmitte blant gjester, men vi har i det minste fått en fin terrasse og bordtennis til disposisjon, utenfor den flotte jurten hvor vi i kveld skal hygge oss med middag og rosévin.

Eierene, et eldre ektepar, driver også en sjarmerende Bed&Breakfast på samme tomt, under navnet Mareillagues. Som svømmebassenget holder også hovedbygget midlertidig stengt for å lettere kunne praktisere sosial distansering mellom eierne og deres gjester. I jurten er vi helt alene, trygge og isolerte fra alt og alle.

Ifølge eieren valgte en familie på fire å tilbringe le confinement (Frankrikes lockdown med tilnærmet portforbud) og karantenetiden i denne jurten. Hele to måneder bodde de her.

Jurt

Sofa, dobbeltseng, dusj, komfyr og kjøleskap, selv WiFi har vi inkludert i vårt sjarmerende krypinn, vi klager ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi starter oppholdet med en runde med bordtennis, noe jeg har absolutt null talent for, mens Julien har flere års erfaring på semiprofesjonelt nivå. Klønete og definitivt verst i klassen når det gjelder absolutt alle varianter av ballspill, blir bordtennisrunden avsluttet tidligere enn planlagt, da Julien kjeder seg ihjel av å se meg plukke opp ballen fra gress og busker, igjen og igjen, uten stopp.

Vi fortsetter ettermiddagen med en aktivitet som jeg er en smule bedre på enn ballspill, vi spiser salte kjeks med kremost, nyter hver vår pils på terrassen og spiller triviaspill. Vi holder ikke styr på hvem som vinner, vi bryr oss ikke, spillets spørsmål åpner for diskusjoner og ulike Googlesøk, hvilket land tilhører øyene Galapagos (Ecuador), hva heter den gjennomsiktige hinnen ytterst på øyet (hornhinnen) og hvem var vinneren av Frankrikes første sesong av Skal vi Danse (tidligere boybandstjerne M. Pokora).

IMG_20200522_174601

Utover kvelden lager vi middag i fellesskap, fersk tagliatelle med squashkrem, kylling og parmesan. Vi åpner ei flaske fruktig rosévin fra Château Vincens i Cahors, den beste rosévinen jeg noen gang har smakt, et minne fra da vi for to år siden besøkte byen og handlet med oss flere flasker vin fra denne lille familiebedriften som i flere år har hatt oss som lojale kunder, selv da vi bodde i Paris og kun fikk anledning til å handle fra dem på byens ulike vinmesser.

Middag terrasse

Selv etter kveldsmørket har lagt seg over oss, blir vi sittende ute på jurtens terrasse. Innen klokka rekker å bli ti høres ingen annen lyd enn våre stemmer og skogsduenes sang. Stillheten frykter meg ikke, tvert imot, jeg elsker den, jeg omfavner den, denne virkelighetsflukten til de grønne lunger er som balsam for sjelen.

Nattesøvnen blir gjennom hele denne varme vårnatten avbrutt av følelsen av klamhet, min svette hud klistrer seg til den altfor tykke dyna, jeg vrir meg til alle kanter, lakenet er gjennomsvett. Jeg ser bort på telefonen, 27 grader. Tjuesju. Midt på natta. Hvordan er det mulig å sove seg gjennom en slik hete, uten vifte, uten klimaanlegg?

Seng jurt

Før vi forlater jurten for å dra videre på besøk til den lille byen Mirepoix, spiser vi frokost ute på terrassen. Kunne du tenke deg å gjøre dette igjen, overnatte i en jurt, spør jeg Julien, nysgjerrig, mens jeg smører kyllingrillette utover brødskiven. Ja, bekrefter han, men ikke når temperaturen er så varm som nå.

IMG_20200522_173953

Vi skal på kjærestetur til landlige omgivelser

Like utenfor Toulouse, på toppen av høyden, med nydelig utsikt mot både bebyggelse, landbruk og naturen i nærområdet, ligger en av Frankrikes rikeste kommuner, Vieille-Toulouse, et rolig villastrøk fullt av moderne arkitektboliger, sjarmerende sørfranske hus med store hager og elegante châteaux med svømmebasseng og egne tennisbaner. Noen av hjemmene er inngjerdede bak store detaljerte inngangsporter, like fascinerende som villaene de beskytter.

Panoramabilde

I tillegg til å huse byens mest velstående innbyggere, er Vieille-Toulouse kjent for sin vakre panoramautsikt hvor man i det fjerne får et glimt av sentrum. Forrige lørdag skulle vi egentlig ta oss en lang spasertur gjennom Le Parc du Confluent, en stor park sør for Toulouse, hvor elvene Garonne og Ariège løper sammen. Til vår store skuffelse holdt parken stengt, og vi så oss derfor nødt til å finne noe annet å gjøre. Vi endte dermed opp med å kjøre tre kilometer videre, til Vieille-Toulouse for å nyte den fine panoramautsikten.

Olaja

Min samboer og jeg elsker å kjøre rundt på oppdagelsesferd i nærområdet sammen, til utsiktspunkt og gamle slott, til små landsbyer og mystiske grotter og flott natur. Det gjør oss derfor ingenting å bli værende i Occitanie hele sommeren for å støtte den lokale økonomien og reiselivsnæringen i det franske sørvestland.

Vårt felles mål om å hjelpe den lokale reiselivsbransjen på et ansvarlig vis starter allerede i morgen, på Kristi Himmelfartsdag.

Vi har reservert en natt i en mongolsk jurt langt ute på landet, i retning Pyreneene, hvor vi vil nyte stillheten og medbrakt mat og drikke i skjønn natur.

Deretter vil vi kjøre videre til den historiske byen Mirepoix, hvor vi vil ta oss god tid til å spasere rundt og titte på alle de flotte bindingsverkhusene i byens lille sentrum.

Jeg gleder meg, jeg gleder meg helt vanvittig, aller mest ser jeg frem til å sove i en jurt, et nomadetelt, noe jeg aldri har gjort tidligere. Naturen har jeg dessuten lengtet desperat etter den siste tiden, derfor gleder det meg stort å endelig kunne omfavne den igjen.

Dagens lunsjtid gikk til å sitte på balkongen og diskutere morgendagens aktiviteter sammen med min kjære. Vi spiste hver vår poke bowl og pratet om hvilken vin vi skal pakke med oss, hva vi skal kokkelere på det lille kjøkkenet i jurten (pasta), om vi vil få behov for badetøy, hvor viktig det er å huske solkrem og myggspray.

Poke no

Videre pratet vi om sommermånedene som venter oss, jeg har lyst til å besøke lavendelgården La Ferme de Lacontal og litteraturlandsbyen Montolieu, jeg har lyst til å overnatte i en vindmølle eller en tretopphytte, i ei grotte eller i en sjarmerende liten husbåt, jeg ser frem til å besøke ulike vingårder og handle ost og oliven fra ulike bondemarkeder, deilig er det å vite at absolutt alt dette og mye mer finnes innenfor hundre kilometers radius fra vårt hjem i Toulouse.

Etter å ha kost meg med spennende smaker av ris, alger, chilimarinert kylling, avocado, koriander og peanøtter, ble jeg sittende og tenke, drømme, med det bredeste smilet om munnen og sommerfugler i magen, tittet jeg på bildene fra reservasjonen, jeg scrollet gjennom annonsen, jeg zoomet, om og om igjen leste jeg beskrivelsen av jurten, jeg studerte kartet, Gibel heter kommunen, hvorfor reserverte vi bare en natt, hvorfor ikke to, eller tre. Hjertet banket raskere, jeg kunne kjenne eventyrlysten blomstre i meg som en forelskelse.

Som med panoramautsikten i Vieille-Toulouse og nomadetelt i skogen, ser jeg nå frem til å skape mange flere minner innad i regionen sammen med min Julien. Overnattinger, dagsturer, late dager med piknik i naturen, skogsturer, gøyale utendørsaktiviteter og etter hvert restaurantbesøk og vinkvelder på bar, vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med Occitanie, vi ser frem til en rekke fine opplevelser i nærområdet.

Kjæresteselfie

 

Sommerkjoler, piknikplaner og et livlig sentrum

Tidlig på morgenkvisten våkner jeg til en ny fridag, en ny solskinnsdag i Toulouse. Jeg starter dagen med nok en treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av en stor kopp kaffe og brødskiver med franske oster, Morbier og Saint-Nectaire, til frokost før klokka rekker å bli ni.

Formiddagen skal jeg tilbringe i sentrum, jeg ser frem til å slappe av ved Quai de la Daurade med takeaway-kaffe fra en av byens mange kaféer. Den kaldere varianten frappé er nok til å foretrekke i denne hete temperaturen.

Fra klesskapet henter jeg frem en av mine favorittsuvenirer fra Spania, den mørkeblå blomsterkjolen som jeg kjøpte da jeg ferierte alene i den katalanske perlen Girona for tre år siden, i forbindelse med byens årlige blomsterfestival, Temps de Flors.

At hele tre år er gått siden jeg reiste alene fra Paris til Girona i Spania, klarer jeg nesten ikke å begripe. Som om det skulle vært i går, kjenner jeg fortsatt smaken av vin fra Rioja, manchego og skinkekroketter på tunga. Jeg ser fortsatt tydelig for meg de flotte blomsterdekorasjonene som dekket alt fra broer, passasjer og trappetrinn til monumenter og handlegater.

Årene suser forbi, til tider er det vanskelig å henge med, spesielt i disse dager hvor fortiden føles som en fjern drøm fra et tidligere liv, mens nåtiden snegler seg forbi og alt av planer, drømmer og ønsker er satt på vent. 

Viktig er det å finne mening i hverdagene, finne glede i de små tingene, mens man venter, venter på å kunne se fremover igjen. Planlegging av fremtiden er per dags dato umulig, ettersom den globale økonomien er så usikker som den er, og frykten for en ny smittebølge hindrer oss fra å leve på samme måte som før.

Mørkeblått munnbind og matchende joggesko, jeg nyter å kunne gå kledd i mine lette sommerkjoler igjen, selv om jeg helst skulle ha foretrukket å legge bort munnbindet. Sola skinner, sentrumsgatene yrer av liv, flere og flere av byens spisesteder og kaffebarer tilbyr takeaway for å kunne tjene penger i ukene fremover, frem til myndighetene endelig gir grønt lys for å åpne restauranter, kafeer og barer igjen.

Blått munnbind

Til min store glede er tesalongen Madame Bovary et av stedene som tilbyr lunsj og kaker à emporter. Jeg kjøper meg et kakestykke, tarte chocolat banane og en iskaffe, lenge blir jeg stående og prate med eieren av tesalongen. Hun forteller at hun allerede har begynt å planlegge ommøbleringen av lokalet for å tilfredsstille myndighetenes krav til minimum en meters avstand mellom hvert bord.

IMG_20200519_173051_104

Med iskaffen og kakestykket i en papirpose, spaserer jeg nedover til Quai de la Daurade for å sitte ved vannet og nyte den fine utsikten mot broene Pont Neuf og Pont Saint Pierre, bortenfor sistnevnte ser jeg også byens gamle sykehus, et av de fineste landemerkene i Toulouse, kjent for det iøynefallende kapellet Saint-Joseph de la Grave.

Garonne-elven

Jeg nyter den søte smaken av sjokolade og banan og følelsen av å være fri, med munnbindet trukket godt nedover haken for å frigjøre munnen, hvordan vil man ellers kunne spise kake?

Iskaffe sjokoladeterte

Etter å ha spist meg fornøyd, trasker jeg videre i retning Capitole og det lille markedet på Place du Capitole, videre gjennom smale og brede handlegater, jeg titter i butikkvinduer, på sommerkjoler og hatter, sandaler og badetøy.

Capitole

Jeg lar meg friste av vindusutstillingene og ender opp med å kjøpe meg to nye klesplagg, en grønn mønstret kjole og en lysegul topp med puffermer. Fra en annen butikk handler jeg med meg fargerike papptallerkener til lørdagens piknikbursdag og partyhatter i ulike farger til min kjære og meg.

Hvorvidt vi faktisk ender opp med piknik eller noe helt annet, gjenstår å se. Julien er, som alltid i forkant av fødselsdagen min, en eneste stor hemmelighet.

Pont Neuf

Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: Den nye normalen og hva vi har i vente

Vi har nådd vår siste helg med fransk lockdown og relativt strenge restriksjoner, siste helg med påkrevd attestasjon for å få tillatelse til å forlate våre hjem, siste helg hvor vi kun får lov til å bevege oss innen 1 kilometers radius fra hjemmeadressen i maksimalt en time per dag, en siste helg før den nye hverdagen møter oss som bor i landet som har gitt verden camembert, champagne, croissanter og Moulin Rouge.

Frankrike, et land som myndighetene nå har delt opp i røde og grønne soner, alt etter hvilke regioner som har flest og færrest coronasmittede per dags dato. Bor man i en grønn sone, slik som vi heldigvis gjør, vil man få større friheter fra og med mandag, enn dem som bor i de røde sonene. Vi som bor i regionen Occitanie vil for eksempel få lov til å gå tur i skog og mark, vi vil få lov til å besøke byens parker, mens de som bor i Île de France vil ikke kunne gjøre dette riktig enda.

Under torsdagens videomøte med avdelingsleder og resten av teamet, ble vi alle gjort oppmerksom på hvordan arbeidsdagene vil se ut i tiden fremover. Alle vil vi fortsette med hjemmekontor i minimum tre uker til. Når tiden etter hvert er inne for å vende tilbake til kontoret, vil ingenting lenger være som før. Vi vil ikke lenger kunne sitte ved siden av hverandre i det åpne kontorlandskapet, ommøblering og rotering av skift og hjemmekontor på deltid vil være nødvendig for å kunne unngå å samle altfor mange mennesker på samme kontor. Dessuten vil vi bli nødt til å holde minimum fire meters avstand fra hverandre til enhver tid.

Vi vil ikke kunne gå tilbake til å spise lunsj sammen, vi vil ikke få lov til å lukke noen av kontorets dører eller ta på noen dørhåndtak. Alle overflater og tastaturer og datamus må vi i tillegg desinfisere på daglig basis.

Det hele høres hundre ganger mer slitsomt ut enn å bare fortsette å jobbe hjemmefra.

Aldri har jeg fulgt nyhetene så slavisk som de siste to månedene. Ifølge nyhetsreportere og journalister vil vi fra mandag kunne bevege oss fritt i sentrumsgatene uten munnbind, mens de fleste butikker vil kreve at man tar dem i bruk. På offentlig transport, hos frisører og skjønnhetssalonger vil det være obligatorisk.

I går mottok jeg endelig tre munnbind i posten, et sort, et rosa og et lilla, et forsøk på å pynte meg i en tid hvor våre brede smil vil bli skjult bak tøystykker i det offentlige rom.

Ikke alle i Frankrike har grunn til å smile når karantenetiden er over, flere demonstrasjoner vil derfor finne sted allerede neste uke. Mange er sinte, frustrerte, om ikke regjeringen lytter til helsesektoren nå, når vil de lytte? Om ikke våre hverdagshelter som står i frontlinjen blir sett nå, når vil de bli sett?

Blomstermotiv

Coronakarantene, dag 53.

Torsdag. Jeg handler maisbrød fra bakeriet og spiser frokost på balkongen før jeg forbereder dagens hjemmekontor. I lunsjpausen tar jeg meg et kvarter med hjemmetrening før jeg spiser lunsj i form av fiskeburger og løkringer sammen med min kjære. Jeg leser en altfor mørk roman og skriver selv et manus til noe som kan se ut til å bli nesten like mørkt men likevel fint, jeg lager gaspacho til middag men er fortsatt en smule mett etter burgerlunsjen, han lar meg ligge i armkroken mens vi titter på TV til sent på kveldstid. En ordinær torsdag i en uordinær tid.

Coronakarantene, dag 54.

Fredag. Frigjøringsdagen, de alliertes seiersdag i Europa, vi minnes 8. Mai 1945, dagen da den tyske hæren overga seg, slutten på 2. Verdenskrig og Hitlers Tredje Rike. Datoen er en helligdag i Frankrike, men jeg velger likevel å jobbe for å tjene litt ekstra penger, en arbeidsdag som ikke består av annet enn å vokte telefonen og mailboksen, noe som igjen gir meg rikelig med tid til å lese, skrive og lytte til musikk.

Siste fredagskveld i karantene, vi feirer starten på slutten, jeg skjenker rikelig med Chardonnay i hvert vårt hvitvinsglass, santé, chin chin, vi skåler så glassene klirrer og nyter en deilig middag ute på balkongen. Håndlagde gnocchi stekt i smør, med persille og parmesan drysset på toppen, noe av det enkleste men likevel beste jeg vet.

Håndlagde gnocchi

Servert som en liten siderett, stekt spinat i olivenolje, med rødløk og bacon. Vi blir sittende til mørket faller på, den store fullmånen lyser opp nattehimmelen så kraftig at jeg nesten blir blendet der jeg stirrer på den, drømmende, vil fullmånen lytte om jeg sender den mitt aller største ønske?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum boliger
Leiligheter i sjarmerende gamle bygninger i sentrum av Toulouse. Jeg teller ned dagene hver eneste dag, om bare to dager vil jeg kunne bevege meg fritt gjennom sentrumsgatene igjen. Værmeldingene spår alle regn for uka som kommer, men regn har aldri hindret meg fra å ferdes ute, fra å se livet. 

Karantenedagbok: Lykkebringende liljekonvaller og The Bookshop

Nøye studerer jeg den vakre liljebuketten og vårt nyinnkjøpte tilskudd, søte små liljekonvaller, som dekorerer vår ellers så nakne balkong. De flotte blomstene inspirerer meg, de frister meg til å forvandle balkongen til en grønn oase. Tanker rundt oaser og tropiske paradis gir meg en brennende vandrelyst, jeg lar meg selv bli fanget av fine dagdrømmer om livet før og etter alt som er akkurat nå, men blir brått avbrutt av naboen i etasjen over som prater høylytt i telefonen. På sørfransk fortviler han over arbeidsplassens dårlige rutiner og smitteverntiltak, maskene sitter dårlig og hele ledelsen har hjemmekontor mens min nabo og hans kolleger ikke får lov. Jeg synes synd på ham, samtidig føler jeg meg en smule umoralsk der jeg sitter og lytter til en annens private samtale.

For et par uker siden sendte jeg en epost til favorittbokhandleren min i Toulouse, The Bookshop. Jeg spurte hva jeg som kunde kunne gjøre for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige perioden hvor dem, som alle andre butikker, har blitt tvunget av myndighetene til å holde stengt i to måneder. I går fikk jeg endelig svar på henvendelsen min. De bekreftet at jeg gjerne kunne sende dem en liste over bøker jeg ønsker meg, og komme innom butikken for å hente dem så snart vi endelig får lov til å bevege oss fritt i sentrumsgatene igjen.

Ivrig noterte jeg min lille ønskeliste. The Book Thief av Markus Zusak, The Testaments av Margaret Atwood, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell. Kort tid etter ble jeg oppringt av den hyggelige eldre briten som alltid tar seg tid til å prate med sine leselystne kunder. Å høre hans stemme gjorde meg glad, lettet over å få vite at han er frisk og fortsatt i arbeid. Vi har dessverre ikke fått inn My Dark Vanessa enda, informerte han meg, de tre andre romanene skal vi holde av til deg. The Testaments har vi foreløpig bare i innbundet utgave, går det greit?

Selvfølgelig går det greit, bekreftet jeg. Hjertet banket raskere, jeg tittet på kalenderen, måtte disse neste åtte dagene suse forbi i rekordfart, måtte ventetiden snart komme til sin ende.

Første uke etter endt karantenetid ser foreløpig veldig innholdsrik og spennende ut, med en avtalt tur innom bokhandleren på tirsdagen, time hos frisøren på onsdagen, og lørdag 16. mai, dagen da jeg egentlig skulle ha reist til Polen, vil jeg forsøke å overtale min kjære til å gå tur med meg i skogen eller dra ut på sykkeltur. Restauranter og kafeer åpner ikke før tidligst i juni, reise utenfor en hundre kilometers radius fra våre hjem får vi ikke lov til før etter fellesferien, men vi nærmer oss med sakte steg, vi nærmer oss den nye normalen.

Sommerkjole

Coronakarantene, dag 47.

Fredag. Kjølig temperatur og truende skyer, vi løp ut i pøsregn for å få tak i liljekonvaller fra blomsterbutikken i nabogata. Torsdagskveldens nyhetssending kunne meddele at myndighetene hadde gitt blomsterhandlerne tillatelse til å holde åpent for å kunne bevare landets årlige 1.mai-tradisjon, å gi hverandre liljekonvaller. Ifølge tradisjonen bringer blomstene lykke.

Skuffet var vi da vi under halvtaket foran blomsterhandlerens stengte dører, i ly for regnet, gjorde et par kjappe internettsøk og ble gjort oppmerksom på at myndighetene hadde skiftet mening i siste sekund, bare de store hypermarkedene ville få lov til å selge blomster inntil videre.

Liljekonvaller

Coronakarantene, dag 48.

Lørdag. Fra en av byens store dagligvarekjeder fikk vi unnagjort ukas storhandel, ingredienser til kveldens hjemmelagde fiskeburgere og pommes frites av søtpotet med chilimajones, fra delikatessedisken handlet vi andepaté og leverpostei med skogsopp, Moulis og Tomme de Savoie fra ostedisken og lykkebringende liljekonvaller fra hageavdelingen.

Leverpostei

Sol og varme førte oss deretter ut på balkongen hvor vi ble sittende fra sen ettermiddag til langt ut på kveldstid.

Snacks på balkongen

Før vi satte tennene i kveldens måltid, mine nybakte burgerbrød med panert torsk og tartarsaus, hygget vi oss med en liten apéro, iskald surøl, sorte oliven og cashewnøtter, mens vi lyttet til fransk elektro på lavt lydnivå.

Fiskeburger

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Franske gamle bygninger
Et av mine favorittgatehjørner i sentrum av Toulouse. Om bare åtte dager vil jeg kunne spasere rundt i disse gatene igjen, om bare ei uke og én dag.

 

Karantenedagbok: Arbeidernes dag og hyllest til hverdagsheltene

Første mai.

Arbeidernes dag, Journée internationale des travailleurs som det heter her i Frankrike. En merkedag hvor vi hyller dem som allerede burde blitt hyllet hver eneste av årets 365 dager, alle arbeiderne som limer samfunnet sammen, alle hverdagsheltene som står på dag etter dag for at du og jeg skal få mat på bordet, klær på kroppen, trygghet og sikkerhet, pleie og omsorg, alle som i disse vanskelige tider setter sin egen helse i risiko for å hjelpe sine medborgere.

Pandemien har tvunget de fleste av oss inn i våre hjem hvor vi siden mars har sittet og ventet på at det verste av stormen skal blåse over. Samtidig har leger, sykepleiere og ambulansearbeidere jobbet dag og natt for å redde våre mødre, fedre, besteforeldre, våre barn, kjærester og venner, fra virusets klør. Helsetjenesten fortjener all applausen de får hver eneste kveld klokken åtte, men de fortjener så mye mer enn klappende hender og varme tanker. Lønnsøkning, bonus, ikke minst en velfortjent ferie når alt dette er over.

Ei av mine nære venninner har blitt smittet av viruset. Hun jobber som sykepleier i England, et land som har blitt hardt rammet av pandemien, enda hardere enn Frankrike. Før hun ble syk, jobbet hun døgnet rundt i flere uker i strekk. Hver dag har hun sett mennesker lide, daglig har hun sett mennesker ta sine siste åndedrag. Virusets mange ofre, flere av dem som for oss andre bare blir nevnt med tall og statistikk, har hun og hennes kolleger sett visne fra dem med egne øyne.

Blomsterbuketter

Siden mars har mange av oss jobbet hjemmefra, de av oss som fortsatt har en trygg inntekt, de av oss som ikke har blitt permittert som konsekvens av lockdown. Selv har jeg reiselivsutdanning og hadde i utgangspunktet planer om å starte mitt eget lille firma i turistindustrien da vi først flyttet til Toulouse for over to år siden, noe jeg er trist for å si at jeg nå er glad for at jeg aldri gjorde.

Reiselivsnæringen lider og jeg får vondt av å tenke på alle i bransjen som nå står uten arbeid, turoperatører og transport, store og små hoteller og privateide pensjonater, restauranter og kafeer, museer og gallerier. Jeg blir trist av å tenke på alle som har lagt sin sjel, dyrebar tid og all sin egenkapital i oppstart av en drøm som nå kan risikere å gå tapt for alltid.

Bakeri

Jeg har allerede nevnt dette i en tidligere hyllest til bøndene og min støtte til byens små lokale butikker, men jeg får ikke sagt det nok, aldri har det vært viktigere å stille opp for lokalmiljøet og de små bedriftene.

Aldri har det vært viktigere å støtte hverdagsheltene. Og nok en gang, en stor takk til helsevesenet.

Ostebutikk

Coronakarantene, dag 45.

Onsdag. Som vi nå har gjort de siste tre ukene, bestilte vi også denne uken ulike produkter fra bøndene i nærdistriktet, via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Poteter, vårløk, eplejuice, grønne linser og kikerter, jeg gleder meg til å lage potetsalat, hummus, linsegryte og til å nyte lokalprodusert eplejuice sammen med brød fra bakeriet til frokost.

Coronakarantene, dag 46.

Torsdag. Vi bestilte hjemmelevert mat til lunsj, falafel souvlaki wrap, gresk salat og bakt ostekake med sjokoladekjeksbunn. Hver uke tester vi nye restauranter, denne uka falt altså valget på Les Filous og deres greskinspirerte hurtigmat. Julien klaget over porsjonens størrelse, han mente han ville fått mer for pengene om han hadde bestilt kebab, selv var jeg derimot svært fornøyd med både smak, størrelse og kvalitet.

Falafel wrap

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse bilder
De fleste bildene i dagens innlegg ble tatt i fjor eller forfjor, tider da vi hadde det altfor godt. Vi var så sikre på at alle de små butikkene og spisestedene alltid ville være der, at blomsterhandlerne alltid ville klare seg, at bøndene jobbet under gode forhold, at sommerferie var en selvfølge og vår månedlige inntekt var sikker.