Krysser Fingrene

Vi går stadig mot lysere tider, samtidig står vi likevel fast i mørket mens vi venter, mens vi spør oss selv hvor lenge vi har igjen å vente for vi har jo allerede mistet over ett år av våre liv. Vi har låst oss inne og sett kalenderen fortelle oss at vi nå skulle ha feiret bursdager, vi skulle ha vært på ferie, vi skulle ha vært sammen med våre kjære i påsken og i jula, ungdommer skulle vært ungdommer og barn skulle vært barn, likevel sitter vi alle alene der vi titter ut vinduet iført pyjamas eller joggedress. Vi drømmer oss tilbake til det som var, før vi legger oss under dyna med et sukk, for vi vet jo at vi neste morgen vil våkne til en ny dag lik den forrige.

For mange er det vanskelig å føle noen livsglede, når det knapt nok er mulig å se fremover, når fremtiden er så usikker som den er i dag. Selv har jeg igjen begynt å kjenne litt på denne brakkesyken, siden de eneste vennene jeg tilbringer tid sammen med er mine to planter som står ute på balkongen.

Heldigvis har jeg jo fortsatt Julien ved min side, det eneste mennesket jeg kan gi en klem, sitte sammen med på sofaen, den eneste jeg kan spise middag sammen med. Men heller ikke med ham flyter samtalene i disse dager.

For hva har vi egentlig å prate om i en tid hvor ingenting hender, hvor alt er som gårsdagen?

Smittetall, restriksjoner, forbud, påbud, vaksiner, avbestillinger, savn og bekymringer, det samme om og om igjen, hver eneste dag. Han er lei, jeg er lei, hele verden er lei.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive noe fint, noe hyggelig, men jeg bor i et nedstengt land (som med sakte steg åpner opp igjen fra neste uke) og gjør fortsatt absolutt ingenting annet enn å lese, skrive, gå på visninger og sykle gjennom Toulouse. Som oftest sykler vi også til og fra visningene, vi har allerede sett femten leiligheter på én måned.

Den siste tiden har jeg rett og slett vært så besatt av både manusskrivingen (som jeg endelig ble ferdig med i går), boligjakten, tanker rundt det utsatte bryllupet, iveren etter å reise og ønsket om å se familien igjen, at alt sammen har begynt å følge meg videre inn i mine drømmer når jeg sover.

Jeg drømmer om en trivelig leilighet med stor terrasse, om en etterlengtet bryllupsfeiring med alle mine nærmeste til stede, jeg drømmer om bokutgivelse (om jeg noensinne skulle være så heldig), og mest av alt drømmer jeg om å lande på en flyplass på norsk jord og omfavne familien for første gang på hvem vet hvor lenge.

I mellomtiden, mens jeg venter, noterer jeg meg et høydepunkt fra hver eneste dag, for å gjøre hverdagen en smule lettere å komme seg gjennom. I går handlet jeg store, flotte jordbær fra bondemarkedet ved nabolagets kirke, i dag kjøpte jeg kaffebønner fra en ny butikk i nærområdet, kaffe fra Kenya og Colombia, og i morgen skal vi se flere leiligheter med megleren vår.

Om alt går som ønsket, reiser vi jo dessuten på ferie om to uker, bare Julien og jeg, på biltur til byen Cognac, deretter til Vannes og Concarneau og Quimper, før vi snur for å besøke La Rochelle og Saint-Émilion. Dette gleder jeg meg til å skrive om i form av daglige reiseskildringer underveis på turen. Jeg har for anledningen kjøpt meg nye bukser og en liten ryggsekk i kunstig skinn.

Vi venter spent og krysser fingrene for at alt går bra, for at ikke smittetallene øker og situasjonen tvinger oss til å avlyse alt sammen.

Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.