Å skrive ned sine ønsker for tiden etter

Mitt hode er fullt av tanker, vonde og fine, de fleste av dem drømmende, lengtende, etter tiden etter og tiden før. En mental forsvarsmekanisme, et forsøk på å flykte fra nåtiden, den vanskelige tiden, en tid som for det meste blir brukt til å skrive egne tekster og lese bøker for å distrahere meg selv. Fra bokhylla hentet jeg forrige uke frem den vonde men viktige “Min mørke Vanessa”, den feministiske “Et eget rom” denne uka. Neste uke vil jeg sannsynligvis hente frem noe lettlest og morsomt, noe av Erlend Loe eller Nina Lykke.

Jeg har kjøpt meg en dagbok i lær, med ordene My Bucket List og mine initialer inngravert, en dagbok hvor jeg vil skrive ned absolutt alt som jeg ønsker å oppleve når vi endelig vil kunne leve igjen, når jeg endelig vil kunne reise til utlandet, reise til hjemlandet, klemme mine nærmeste, dra på hyttetur ved sørlandskysten, dra på båttur langs Lysefjorden og togtur fra Bergen til Oslo, jeg vil bruke altfor mye penger på bøker i norske bokhandelforretninger og fylle kofferten med mine favorittsøtsaker, godteri og sjokolade som bare finnes innenfor Skandinavias grenser.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på en fremtid hvor det vil bli mulig å gjøre alt som i dag er umulig. Romantiske kvelder på fin restaurant, kinobesøk og teater, musikkfestivaler og piknik med venner, overnatting på hotell med frokostbuffet inkludert. Ingenting av dette vil bli skrevet ned i dagboka mi, selv om det er fint å gjenta for meg selv hvor mye jeg ser frem til å gjenoppleve alt sammen, når livet endelig vil bli litt lettere og verden blir tryggere å ferdes rundt i.

Jeg må forresten beklage, for gjentakelser har det blitt mange av det siste året, både i mine tekster og i mine samtaler med min kjære, med min familie, mine venner og med psykologen min. Hjemlengselen er uutholdelig, den gir meg en stadig lengre liste over ting jeg ønsker å gjøre når det først vil bli mulig for meg å sette mine føtter i hjemlandet igjen.

“Bucket list”-dagboka er for meg et terapeutisk prosjekt, forhåpentligvis vil den i fremtiden fungere som en drivkraft, det lille dyttet jeg trenger for å virkelig våge å kaste meg selv uti ukjent farvann.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbedre polskkunnskapene mine, lære språket ordentlig og tilbringe mer tid i landet hvor min mor er født og oppvokst, landet hvor hele hennes familie fortsatt er bosatt, landet som jeg har feriert i omtrent hvert eneste år siden jeg var et lite barn. Jeg kunne fint ha tenkt meg tre måneder i Kraków, språkkurs på dagtid og skriving på kveldstid. Om min økonomiske situasjon skulle tillate det.

Angående det med skriving på kveldstid, har jeg bestemt meg for at dette er året hvor jeg virkelig må ta meg sammen og endelig fullføre noen av de mange skriveprosjektene mine, sende dem til forlag og se om forfatterdrømmen kan bli til noe mer enn bare en drøm. Jeg har tross alt tre (!) uferdige manus og en rekke noveller liggende på datamaskinen.

I tillegg til et lengre opphold i Kraków, en by jeg allerede kjenner veldig godt fra før, vil jeg fylle dagboka med en rekke fine europeiske destinasjoner som jeg i fremtiden ønsker å besøke, steder hvor jeg aldri tidligere har vært. Jeg har for eksempel alltid drømt om å reise på interrail, med sekk på ryggen og laptop under armen. Jeg vil starte eventyret her i Frankrike og reise videre med tog gjennom Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia og Kroatia. Eller til Slovakia, Ungarn og videre til Serbia.

Jeg drømmer om en sommer på sykkeltur fra vingård til vingård, landsby til landsby og når jeg dagdrømmer om noe annet enn en ferie på hjul eller en ferie på togtur, er det verden under vann som frister. Lenge har jeg hatt lyst til å ta dykkersertifikat og bli kjent med Middelhavskysten fra et nytt perspektiv.

Heldig er jeg, om jeg en dag får oppleve en romantisk utendørs frokost med vakker utsikt, tidlig nok til å få nyte soloppgangen fra start til slutt. En båttur i solnedgangen ville også vært fint, en privatisert båttur med middag og vin for to.

Fra sommer til vinter, jeg drømmer om å se isbreer og nordlys for første gang, jeg har lyst til å prøve meg på isfiske og bo på ishotell. Som nevnt i tidligere innlegg, drømmer jeg om norsk hyttejul, ikke ulik min forrige julefeiring her i Frankrike.

Dagboka vil etter hvert som tiden går, fylles med tanker, idéer og drømmer. Om skjebnen deretter vil tillate meg å få oppfylt noen av disse, gjenstår å se.

Vakker snø, tradisjoner og dårlige relasjoner

Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!

Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Om han hadde flyttet til Norge, hvordan ville han ha taklet Mørketiden?

I dag våknet jeg med en ny energi, en ny livsglød, for en finere helg har jeg ikke hatt siden midten av oktober, da Julien og jeg dro på kjærestetur til landets eldste by, den siste helgen før Frankrike stengte ned for andre gang.

For to dager siden lettet landet på corona-restriksjonene, noe som betyr at vi nå kan oppholde oss utendørs i tre timer i stedet for én time, og innenfor en radius av tjue kilometer i stedet for én kilometer. Butikkene har fått lov til å åpne sine dører, frisører og neglsalonger likeså.

Lørdag. Iført rød høyhalset genser, grå kåpe og utvaskede jeans, kombinert med en matchende variant av det påbudte tilbehøret munnbind, spaserte jeg de to kilometerne inn til sentrumskjernen, målrettet i retning den svenske kafeen FIKA for å få en smak av Skandinavia i form av gløgg og lussekatter. Og for å kunne snakke norsk, rettere sagt svorsk, med kafeens eiere, en svensk kvinne og hennes svensktalende franske ektemann.

Deilig var det å kunne prate om alt og ingenting med noen fra mer eller mindre samme kultur som meg selv, vi pratet om Norge og Sverige, om skandinaviske Netflix-serier og nordisk litteratur, vi pratet om juletradisjoner og om maten vi savner hjemmefra.

Lenge har jeg forsøkt å overtale Julien til å lære seg norsk, noe han mener er nytteløst når han uansett aldri kommer til å bosette seg i Norge, et land han mener er altfor dyrt, altfor kaldt og altfor annerledes for en mann fra en kultur hvor det er helt normalt å ta seg en tur på restaurant for å nyte en treretters lunsj og et glass vin på en helt vanlig tirsdag midt i arbeidstiden.

Jeg har prøvd å se det for meg, pariseren min, bosatt i Norge, i en hvilken som helst norsk by. Om vi tar fra ham gastronomi-og vinkulturen, interesser som rett og slett er altfor dyre å vedlikeholde på en gjennomsnittlig lønn i mitt fedreland, sitter vi igjen med en stor lidenskap for metallmusikk, sykling og ski. Han er faktisk veldig glad i å stå på ski, veldig flink også ifølge de som har vært med ham på tur, flink til å kjøre både alpint og slalåm, men ville det vært en solid nok grunn til å trives i Norge?

Selv har jeg aldri vært noen skientusiast, og har bare stått på ski tre ganger i hele mitt liv, langrenn, men ble aldri bitt av vintersport-basillen. Derfor måtte han ha skaffet seg andre turvenner, noe som er lettere sagt enn gjort i et land hvor det ikke akkurat er enkelt å få seg nye venner i voksen alder, spesielt for nyinnflyttere som ikke snakker norsk.

Og så var det dette med å overleve mørket, da. De aller fleste som kommer fra andre deler av Europa enn norden, synes tanken på mørketid og ekstremt korte vinterdager er skremmende, de forstår ikke hvordan det er mulig å holde humøret oppe uten sollys på ettermiddagen. Med fine vinterdekorasjoner og gatelys gjennom bykjernenes handlegater, med tente stearinlys, med myke pledd og peiskos, med julekaker og kakao skapes den varmen som jeg elsker så høyt og savner så sårt der jeg sitter i den sørfranske sola og tenker tilbake på barndommen i Stavanger og starten av voksenlivet i Oslo.

Tilbake til Toulouse, til lørdagens lille bytur. Etter en lang samtale over et pappkrus med smakfull gløgg og en deilig lussekatt fra kafeen FIKA, kjøpte jeg med meg noen godsaker fra deres lille épicerie-avdeling, en pakke ballerinakjeks og svensk julebrus, som etter min mening ikke er på langt nær så god som vår norske.

Med munnbindet godt over nese og munn, trasket jeg fornøyd hjemover. Om jeg ikke får reist hjem til jul, så får jeg i det minste kose meg med fersk bakst, godteri og drikkevarer fra nabolandet.

UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en  næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Brønn

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Kirke Montréal

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Kirken Montréal

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

IMG_20200627_144742