Karantenedagbok: Skjerfet, nødvendig mathandel og hjemmekontor

Dagene snegler seg forbi. Hadde det ikke vært for de ni timene med hjemmekontor fem dager i uka, vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg. Samtidig føler jeg at livet akkurat nå ikke består av annet enn jobb, mat og søvn. TV-skjermen har jeg foreløpig klart ganske greit å unngå i altfor store doser, i motsetning til min samboer som har en hel liste over serier han ønsker å se. Selv prioriterer jeg å lese, enten i sofakroken eller på balkongen, skrive gjør jeg også. To halvferdige noveller, i tillegg til seks novelleideer innenfor samme tema. Nå er fredagen her og vi ønsker helgen velkommen, som om det i disse tider skulle vært noen tydelig forskjell på helg og ukedager. Noen forskjeller finnes likevel, i helgen tillater jeg meg selv å drikke vin, spise sjokolade og sove til klokka ti, disse frihetene har vi fortsatt.

Coronakarantene, dag 3.

Onsdag. Vi printet ut hver vår attestasjon, Attestation de Déplacement Dérogatoire, bekreftelse på gyldig grunn til å forlate hjemmet, datomerket og signert, for å unngå bøter fra politiet. Tiden var inne for en nødvendig handlerunde på det store supermarkedet hvor vi vi vanligvis pleier å gå minst to ganger i uka, i disse krisetider redusert til én handletur hver tiende dag.

Siden jeg nylig hadde vært forkjølet, knyttet jeg et skjerf rundt ansiktet (etter anbefaling bør man deretter vaske skjerfet på seksti grader direkte etter bruk for å unngå smittefare). Munn og nese dekket av det solide tøystykket jeg noen år tidligere kjøpte på medinaen i Marrakech, en solfylt langhelg på vintertid. Når jeg lukker øynene kjenner jeg fortsatt de gode smakene, de mange duftene og den orientalske musikken, de vakre landemerkene jeg rakk å besøke, Majorelle-hagen og Bahiapalasset, vakre minner fra en tid totalt fri for bekymringer.

Jeg knyttet skjerfet stramt rundt hodet for å ikke spre eventuelle resterende bakterier, og stilte meg i kø utenfor supermarkedets dører, sammen med min kjære. Som på en nattklubb stappet med danseglad ungdom, sørget dagligvarekjedens dørvakter for at ingen fikk komme inn før et konkret antall mennesker var på vei ut av lokalet. En meters avstand mellom hver kunde i køen, en ganske enkel regel å holde siden vi alle skjøv hver vår store handlevogn foran oss, en barriere mellom oss og alle de andre skjerfkledde og maskekledde menneskene som stod i kø.

Spekepølser og ulike salater, vi handlet med oss skinke og patéer, ingredienser til fredagens pastarett, lørdagens tapas og søndagens brunsj. Allerede savnet jeg konseptet søndagsbrunsj på kafé, derfor var planen å lage mine egne amerikanske pannekaker med lønnesirup, banan og pekannøtter, i tillegg så jeg frem til å lage skogsbærsmoothie og nyte det hele på balkongen om vi på søndag skulle bli så heldige å få beholde denne fantastiske vårtemperaturen, tjue varmegrader, kjolevær!

Vi handlet friske tomater og squash, jeg spurte Julien om det ville bli lenge til neste ratatouille, hans store spesialitet hvor han gjerne tilsetter oppskåret chorizo for å gi retten et sydlig temperament. Snart ett år er gått siden forrige gang han serverte meg denne grønnsaksretten, både med og uten pikant chorizo.

Tomater

I utgangspunktet skulle onsdagskveldens måltid bli en hjemmelaget grønnsaksuppe, men motivasjonen uteble og vi bestilte derfor takeaway istedet, Pad Thai og gyoza.

Pad Thai

Coronakarantene, dag 4.

Torsdag. Hjemmekontor fra sju til halv fire, under lunsjpausen tok jeg meg en femten minutters treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av et måltid under solfylt himmel på balkongen, en god porsjon salat og en forfriskende iskaffe med fargerike isbiter.

Iskaffe

Solstrålene kysset min vinterbleke hud, der jeg satt og scrollet på telefonen, jeg bestilte hudpleieprodukter og badesalt med tørket lavendel fra en økologisk kosmetikkbutikk på nett. Neste uke skal jeg kose meg med hjemmespa, gi huden min en nødvendig dose kjærlighet mens hår og negler blir overlatt til seg selv i disse karantenetider hvor både frisørsalonger, neglsalonger og hudpleieklinikker holder stengt.

Skjerf rundt munnen

Advertisements

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

Som dere vet, bor jeg i Frankrike, som nå har innført portforbud i kampen mot pandemien som herjer over hele Europa og resten av verden, viruset ved navn COVID 19, bedre kjent som coronavirus. Her er mine tanker og notater fra denne nye isolerte livssituasjonen som så mange av oss nå befinner oss i. 

Coronakarantene, dag 1.

Mandag kveld. Klokka åtte på kveldstid satt et flertall av den franske befolkningen klistret foran TV-skjermen for å se kveldens ekstraordinære nyhetssending, for å lytte til president Macron og hans tale til folket, beskjeden vi hadde fryktet men forventet. Portforbud, karantene, ingen mulighet til å forlate hjemmet uten gyldig utskrevet attestasjon hvor vi vil bli bedt om å krysse av én av følgende punkter, vi må bekrefte at vi har gått ut døra for å dra til eller fra jobb, til legen, til dagligvarebutikken eller apoteket, eller på luftetur med egen hund. Papirene må datomerkes og kan bare brukes én gang, ett dokument per gjøremål. Overholdes ikke reglene, vil man risikere bot på 135 euro.

I Spania har myndighetene sendt ut droner for å jage turgåere hjem tilbake til isolasjon, heldigvis har ikke Frankrike nådd dette stadiet, ikke enda.

Nous sommes en guerre, sa en streng president med en autoritær tone og et alvorlig blikk rettet mot kameralensen, vi er i krig, et dramatisk budskap som ble repetert hele seks ganger i løpet av talen. Julien og jeg satt i sofakroken med hvert vårt glass rosévin og en skål popkorn foran oss på bordet, som om nyhetssendingen skulle vært en helaftens spillefilm. Hele situasjonen vi nå befinner oss i, forsåvidt hele mars måned foreløpig, minner om scenarier hentet fra dystopisk science fiction.

Å tvangsisolere en hel befolkning er et drastisk, men dessverre et svært nødvendig tiltak for å få litt bedre kontroll på spredningen. Dette har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg bekymret for min egen helse, kroppen min er i toppform, men hva med min psykiske velvære, hvordan skal jeg som allerede håndterer dårlig å være hjemme alene i flere dager i strekk, klare å holde ut i tvangsisolasjon i femten dager minimum, kanskje en måned?

Turgåing og titting på livet og menneskene som beveger seg gjennom byens gater er jo min personlige form for terapi på de mørkeste dagene hvor hodet fylles med så mange tanker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, dager hvor jeg bryter sammen og gråter over alt jeg ikke klarer å slutte å tenke på, alt jeg aldri har fått til, alt jeg burde ha gjort, alt jeg skulle ønske jeg var, men aldri kommer til å bli.

Banale tanker og ilandsproblemer kan man gjerne kalle det, men de fyller nå hodet mitt som en overbelastet harddisk likevel. Spesielt på dager hvor tiden står stille.

Hvis jeg ikke kan spasere gjennom Jardin des Plantes, nyte utsikten mot Pont Neuf fra Quai de la Daurade eller drikke kaffe og lese bok på uteserveringen til en trivelig kaffebar mens jeg lytter til lyden av handleposer og høye hæler på asfalterte gater, hvordan skal jeg da hjelpe meg selv gjennom de mørkeste dagene?

Jeg skammer meg over hvor mye jeg har tatt det gode liv og friheten for gitt.

La meg nå gå tilbake til dette med psykisk velvære, fordi jeg lurer jo faktisk på hvordan det vil gå med dem som virkelig har det vanskelig, dem som er totalt avhengige av et støtteapparat, ensomme og kanskje engstelige mennesker som trenger kontakt med andre for å komme seg gjennom dagen. Dem som virkelig behøver en god samtale og en varm klem, latter og smil, trygghet og omsorg aller mest av alle.

For dem som har vokst opp i et utrygt miljø eller dem som sliter med traumer fra en vond periode i livet , vil nok både angsten og ensomheten bli forsterket når den nære sosiale kontakten erstattes med fjern digital interaksjon.

Coronakarantene, dag 2.

Tirsdag. Deilig var det å kunne sove til halv sju i stedet for fem, og deretter ta seg en kjapp dusj, slenge på seg pyjamasbukse og jobbe hjemmefra. Frokost spiste jeg sammen med min kjære, som også jobber hjemmefra i disse karantenedager, rendez-vous halv ni på kjøkkenet, brødskiver og kaffe før jeg etter hvert måtte vende tilbake til rommet som til daglig fungerer som gjesterom med et lite kontorhjørne, rommet hvor alle bøkene mine bor.

Hjemmekontor

Apropos bøkene mine, jeg har snart lest ferdig The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, en trist roman om en mørk alternativ virkelighet, om makten skulle falle i feil hender. Selv om jeg i utgangspunktet elsker å lese slike tragiske dystopiromaner, trenger jeg nå en lang pause fra dyster litteratur. Etter en kort arbeidsdag på et overbelastet Airbus-nettverk, handlet jeg inn norske bøker fra en nettbutikk, og krysset fingrene for at de vil finne veien frem til min franske postkasse lenge før karantenetiden er over. Fra en belgisk nettbutikk handlet jeg inn spesialøl, banoffee-stout og porter med salt karamell, forhåpentligvis kommer pakken frem til fredag, slik at jeg kan fylle kjøleskapet med det lille ekstra, noe godt å kunne kose seg med i helgen er ekstra viktig akkurat nå.

Litteratur

Til middag bestilte vi California rolls med fritert kylling og en porsjon algesalat med sesamfrø fra en sushirestaurant i nabolaget, dagens store høydepunkt.

California rolls

En siste datekveld før livet blir satt på pause

Lørdag, gårsdagen var siste dag hvor alle barer og restauranter i Frankrike fikk lov til å holde åpent inntil videre, til nøyaktig hvilken dato, hvorvidt det er snakk om uker eller måneder, er umulig å si.

Med tanke på at hele befolkningen i nabolandene Spania og Italia er satt i karantene, er vi jo heldige vi som bor i Frankrike for at vi i det minste får lov til å handle på dagligvarebutikker, vi får lov til å ta oss en liten luftetur når vi ønsker, vi får lov til å besøke en venn eller to, så lenge vi føler oss trygge på at de vi besøker er friske og ikke er en del av risikogruppen med kroniske sykdommer eller nedsatt immunforsvar.

I Frankrike er vi ikke satt i tvungen karantene, ikke enda, men som i de fleste europeiske land, har vi ikke lov til å dra på kino eller teater, og fra og med i dag har vi heller ikke lov til å spise middag ute på restaurant, nyte en kaffe og et kakestykke på kafé, skåle over et par pils sammen med gode kolleger etter endt arbeidsdag, fra og med i dag er disse glade dagene over. Inntil videre.

Livet er satt på pause, og det eneste som gjelder nå, er å få stoppet dette grusomme viruset. Friheten skal vi ta tilbake senere, friheten skal vi feire med champagne og sjokolade den dagen forskerne finner en vaksine, en kur, en slutt på spredningen av coronaviruset. 

Friheten ble vi frarøvet det øyeblikket førstemann av våre syke borgere ble smittet av viruset. Time for time, dag for dag, har vi slavisk fulgt nyhetene og bekymret oss for de svake i samfunnet, de eldre, de kreftsyke, de lungesyke, de som ikke har en sterk nok kropp til å kunne tåle dette ekstremt smittsomme viruset som i flere medier omtales som en hissig blanding av kraftig influensa og lungebetennelse.

Tomme gater

Gårsdagens restaurantbesøk ble altså vårt aller siste inntil videre. Selv femårsdagen som kjærester, den 29. mars, vil vi ikke lenger kunne feire, vi som hadde bestilt bord på Michelinstjerne-restauranten SEPT, det glamorøse spisestedet hvor vi ifjor feiret bursdagen til min kjære forlovede. Fem år, en anledning jeg hadde gledet meg til å feire, sannsynligvis vil vi nå måtte tilbringe kvelden fengslet i vårt eget hjem, en ny hverdag vi begge må tilpasse oss, inntil myndighetene kommer med ny informasjon.

Vi nøt vårt siste restaurantmåltid som om det skulle vært vårt siste måltid før en lengre fengselsdom, maksimal nytelse og stor takknemlighet, en kveld tilbrakt i det sjarmerende nabolaget Carmes.

Vår siste lørdagspils, hver vår halvliter syrlig øl fra Belgia på ølbaren Le Bièrographe, vi lyttet til gammel rock og pratet om verdenskrisen i 1929 sammenlignet med de mange utfordringene som verdensøkonomien står overfor i 2020, et vanskelig tema som ikke akkurat løfter stemningen, men hva har vi egentlig å prate om når alt vi hadde gledet oss til i månedene fremover risikerer å bli avlyst, og våre arbeidsplasser henger i en tynn tråd?

Skummelt er det å tenke på hvor raskt en livssituasjon kan endre seg. Mandag fikk jeg lønnsøkning og tilbud om ny jobb, mens nå stuper aksjene. Hvordan vil Airbus håndtere disse utfordringene?

Le Bièrographe

Hyggelig var uansett vår siste datekveld, en aften tilbrakt på den russisk-armenske restauranten Troika Royale. Vi pratet om Russland, lenge har jeg hatt en drøm om å besøke St. Petersburg og Moskva, jeg drømmer om å reise på togtur med Den Transsibirske Jernbane, jeg vil spise lokale spesialiteter og lytte til klassisk musikk, en drøm, en vakker drøm, sannsynligvis vil jeg i fremtiden verdsette slike ferieturer til en enda større grad enn jeg allerede gjorde før.

Russisk mat

Jeg drakk et glass armensk rødvin, Julien gikk for en halvliter russisk honningøl. Vi delte et fat med russisk spekemat, ost, rødbetsuppen borsjtj, pelmeni (russisk ravioli) i soppsaus, grillet aubergine fylt med kremost og toppet med fiskerogn, dolma (fylte vinblader) med ris og kjøtt, kyllingboller, bakst med ostefyll og salat.

Russisk honningkake

Til dessert delte vi et stykke medovik, russisk honningkake, en søt avslutning på et herlig måltid. Gjerne skulle jeg ha bestilt enda en dessert, kanskje også en tredje, samt to ekstra glass vin, for å få maksimalt utbytte av dette siste restaurantmåltidet på to uker, en måned, seks uker, hvem vet, vi vet ingenting.

Gul kåpe

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Overpriset fransk manikyr og datekveld i Toulouse

Nitten euro, ikke verst for en fransk manikyr, tenkte jeg, da jeg bestilte time hos neglsalongen Espace Ongles i sentrum av Toulouse. Deilig ville det bli å endelig få frisket opp de stakkars ustelte neglene mine, dessuten ville jo dette gi meg et spesifikt mål for lørdagen, en ny grunn til å glede meg over en tur til sentrum, i tillegg til de typiske lørdagsaktivitetene, lese bok på kafé og spise middag på restaurant sammen med Julien.

Espace Ongles

Espace Ongles, en liten salong bortgjemt i en av sidegatene fra den store handlegata Rue Lafayette, like i nærheten av den spennende markedshallen Marché Victor Hugo.

En salong med en elegant og klassisk fasade, typisk fransk. Jeg åpnet døra og steg direkte inn i Barbiedukkenes univers, hvor en enorm lysekrone med krystaller prydet taket og rosa velurstoler stod på rekke og rad langs manikyrbordene.

Sykkel

Runde eller firkantede, spurte Karla, den latinamerikanske neglteknikeren, hun studerte mine altfor lange klør, ja, på dette stadiet minnet fingrene mine mest om skarpe klør. Runde, sa jeg, totalt klar over det faktum at de fleste neglteknikere synes fransk manikyr og ovale negler er både kjedelig og gammeldags, Karla bekreftet dette ved å foreslå noe nytt til neste gang, skulle det bli en neste gang.

Lenge ble vi pratende, Karla og jeg, om våre hjemland og hjemlengsel, om kulturforskjeller og hva slags menn vi liker, Mbappe og Beckham liker hun, jeg liker rugbymenn bedre enn disse fotballspillerne, innrømmet jeg, før vi skiftet tema.

Karla fortalte videre at hun for snart tre år siden forlot Venezuela til fordel for Frankrike. Hele familien hennes bor fortsatt i Caracas, landets hovedstad, et land rammet av en enorm politisk og økonomisk krise. Jeg ringer dem omtrent hver eneste dag, sa hun, tydelig bekymret for sine nærmeste, jeg håper de i fremtiden vil kunne komme hit til Frankrike for å starte et nytt og bedre liv, om ikke situasjonen bedrer seg i hjemlandet.

Flotte ble neglene, i motsetning til det likbleke ansiktsuttrykket mitt da jeg dro frem kortet for å betale og ble informert om at gelelakk kostet ekstra og filing av neglene og håndkrem ikke var inkludert i prisen. 75 euro. Syttifem. Femtiseks euro dyrere enn forventet. Surt, dro jeg kortet og takket bittersøtt for et fint resultat. Vil du bestille ny time til neste måned, spurte Karla før jeg ikledde meg kåpe og skjerf, klar til å forlate neglsalongen som nettopp hadde lurt meg trill rundt med Ryanair-taktikken sin. Jeg tar kontakt på et senere tidspunkt, løy jeg.

Behovet ble etter hvert stort for en kaffe. Virgule, den veganske kaffebaren som jeg oppdaget to uker tidligere, lokket meg tilbake med et håp om å få sitte ved mitt nye favorittbord, bortgjemt ved det store vinduet, et lite bord i hjørnet av lokalet, med utsikt mot livet langs Rue des Lois.

Til min store skuffelse var bordet allerede opptatt. Med sin tynne hvite laptop foran seg på bordet, satt ei jente med barbert hode og enorme sorte plastikkhull i ørene, hun drakk kombucha og spiste kake, vegansk brownie.

Togbillett bokmerke

Jeg satte meg ved et annet bord, like ved inngangsdøren. Kombucha ville jeg også ha, i tillegg til en etterlengtet kaffe latte. Fra min brune veske dro jeg frem boka jeg for tiden leser, dystopiromanen The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, knapt fire, fem sider senere kom baristaen til bordet, rykende varm soyalatte og iskald gjæret te med bobler ble servert foran meg.

Er det en…togbillett?

Baristaen smilte, der han pekte på bokmerket mitt, togbilletten fra Kraków Główny til Wieliczka, en liten suvenir fra forrige ferietur, en billett jeg hadde glemt å kaste i søppelkurven og i stedet gitt et nytt liv som bokmerke. Det finnes to typer bibliofile mennesker, sa jeg, de som har orden på ting, orden på livet, og…vel, de som bruker kvitteringer og gamle togbilletter som bokmerker. Baristaen lo, jeg elsker bokmerker som har levd et tidligere liv, smilte han.

Roman

En liten sms tikket inn, Julien var endelig på vei til sentrum for å møte meg, vår koselige lørdagstradisjon, datekveld på restaurant. Denne gang skulle vi hygge oss med libanesisk meze på spisestedet Sandibad, varme og kalde småretter, røde små fat dekket hele bordet. Nydelige smaker fra Libanon, i form av marinerte grillspyd, friske salater, grillede grønnsaker, fylt bakst, hummus og falafel, servert sammen med ei flaske rødvin, Cabernet Sauvignon blandet med Syrah.

Libanesisk

Fint er det å holde fast på slike lørdagstradisjoner, fint er det å pynte seg med manikyr en gang iblant og kose seg på kafé med litt kvalitetslitteratur.

Skjerf

Milde vintre, Outlet shopping og marokkansk mat

Mitt blikk festet mot den skyfrie himmelen, en stor fuglesverm flakset forbi, langt unna, høyt i det blå, de minnet om de sorte animerte strekene som barn tegner med fargestifter, når de tegner måker og duer og kråker over blåfarget bakgrunn med en stor gul sol plassert i midten, en sol med tykke streker som skal forestille varmende solstråler.

Fugler har for vane å migrere, reise bort til sydlige strøk når kulden melder sin ankomst, de vender tilbake først når vårens første tegn titter frem.

Men fortsatt er vi et godt stykke unna våren. Jeg undrer, med dette milde vinterklimaet som ser ut til å ha kommet for å bli, denne varmen og disse endringene som vi etter hvert må lære å tilpasse oss, mennesker og planter og dyr, alle skapninger som bor på denne delen av kloden, har fuglene i det hele tatt rukket å reise bort i løpet av vinteren?

Den vakre fjellkjeden Pyreneene, en liten times kjøretur fra byen hvor jeg bor, har hatt så lite snø denne sesongen at helikoptre har måttet transportere snø fra andre steder, et krisetiltak iverksatt for å kunne holde sine skianlegg i drift, en bransje som svært mange lokalbeboere er avhengige av, skiinstruktører, hotellansatte, restaurantansatte, butikkmedarbeidere, tenk at noe så uskyldig som solskinn og smeltet snø kan velte økonomien til et helt samfunn?

Jeg snufset og tørket den rennende nesa med kjøkkenpapir, kalde morgentimer og varme ettermiddager forvirrer kroppen min, det hjelper ikke stort at klimaanlegget på jobb blåser kald luft dagen lang eller at klærne jeg ikler meg stadig er for kalde eller for varme. Mitt immunforsvar trenger styrke. Trenger jeg et større inntak av vitaminer, behøver jeg å trene, ikke vet jeg, forkjølet blir jeg bare noen hoster i nærheten av meg.

Tidlig fredag ettermiddag, sammen med foreldrene til min kjære, de som nå var kommet til Toulouse for å besøke oss i helgen og litt til, dro vi til Nailloux Outlet Village, en 40 kilometers kjøretur fra Toulouse i retning Pyreneene, for å handle noe så lite spennende som nye gryter, da det endelig var på tide å bytte ut de slitte grytene som min kjære arvet etter sin tyske bestemor, kjøkkenutstyr eldre enn oss begge.

Nailloux Outlet Village

Julien benyttet i tillegg anledningen til å se etter en dress til bryllupet vårt, sammen med sin mor og far. Samtidig vandret jeg rundt fra butikk til butikk, jeg tittet på økologisk kosmetikk, godteri og pene vesker i kunstig skinn. Jeg kjøpte ikke med meg annet enn tetreolje mot akne og kviser, og en vitaminfylt nattkrem. Klær og vesker har jeg allerede mer enn nok av i skapene hjemme.

Outlet

De senere timene ble tilbrakt i sentrum av Toulouse, en liten apéro på et av våre stamsteder, ølbaren og mikrobryggeriet Barallel, før vi fortsatte fredagsfeiringen på den marokkanske restauranten Le Marocain, et koselig lite spisested hvor couscous stod øverst på ønskelisten for kvelden.

Marokkansk tomatsalat

Méchouia, en krydret tomatsalat med koriander til forrett, etterfulgt av en deilig couscous med kefta (kjøttboller) til hovedrett, lekre smaker av Nord-Afrika servert sammen med marokkansk rødvin.

Couscous marokkansk

Jeg mimret tilbake til den gang jeg ferierte i Marrakech og var på markedsføringskurs i Essaouira, hvor et av turens definitivt beste minner var all den smakfulle marokkanske maten, krydret og full av urter, sydlige grønnsaker og saftig marinert kjøtt.

Appelsin med kanel

Til dessert endte jeg opp med appelsin med kanel og en kanne myntete, selv om jeg i utgangspunktet hadde et ønske om å kose meg med husets hjemmebakte tradisjonelle kaker til dessert, noe jeg ikke lenger hadde plass til etter dette store mektige couscous-måltidet.

Å la smaksløkene føre meg tilbake til søte ferieminner eller lede mine tanker til destinasjoner jeg enda ikke har rukket å utforske, er den nest beste opplevelsen jeg kan unne meg selv, når jeg ikke har mulighet til å fysisk reise bort til alle disse stedene jeg drømmer meg bort til.

Om jeg bare kunne gjort som fuglene, flydd av sted når det passer meg, vendt tilbake når jeg ønsker, en himmel full av stjerner glitret over oss der vi spaserte hjemover etter en hyggelig dag på Outlet Village i Nailloux og en eksotisk aften med marokkanske smaker.

Tankene til en bokorm i Toulouse

En solfylt lørdagsformiddag i mitt vakre Toulouse, en by av gammel teglstein og varme røde toner. I byens store folkemengde vandret jeg alene, fornøyd med tilværelsen, kvalitetstid med fokus på mine egne tanker og de vakre omgivelsene rundt meg.

Jeg passerte Capitole, en av byens nydeligste arkitekturperler, jeg ruslet gjennom det lille markedet på den åpne plassen foran tinghuset, et marked hvor tekstiler, bøker og suvenirer selges, videre gjennom den flotte passasjen hvor hele taket er dekket med fargerike kunstverk.

Kunst

En kaffebar jeg aldri tidligere hadde sett før, fanget min umiddelbare interesse. Virgule het den, en vegansk kafé, en skjult liten skatt i en av de smale handlegatene nord for Capitole.

Kostholdet mitt er på ingen måte vegansk, men jeg liker variasjon, jeg liker plantebasert mat og drikke, mest av alt liker jeg å støtte de nyoppstartede kaffebarene og spisestedene i byen jeg bor i, være en del av et livlig bybilde.

Jeg åpnet døra og tittet nysgjerrig inn, stemmen til Bob Dylan sang over høytalerne, en hvitkledd mannlig barista stod ved bardisken og smilte vennlig mot meg. Ved lokalets beste bord, ved det store vinduet innerst i lokalet, hang jeg fra meg den mørkegrønne kåpen over den enslige stolen i hjørnet. Storfornøyd var jeg, med denne fine utsikten mot handlegata og livet utenfor kafeen, min nyfikne natur og min evige trang til å dagdrømme fører meg stadig til slike vinduer, hvor jeg aldri vil gå lei av å sitte og se på alle menneskene som passerer forbi.

Ønsker du å spise lunsj, spurte baristaen meg, jeg nikket, han kunne tilby en vegansk versjon av croque monsieur eller en trio av ristede brødskiver med hummus, guacamole og algepesto, servert med salat. Algebasert pesto hadde jeg aldri smakt tidligere, dette måtte jeg jo selvfølgelig gi en sjanse!

Til dessert lot jeg meg friste av et stykke banankake, en kakesort jeg har et veldig nostalgisk forhold til, da jeg hver eneste fødselsdag fra jeg var stort barn (og over sjokoladekakestadiet) til jeg feiret min forrige bursdag sammen med familien (for sju år siden), fikk servert nettopp min mors hjemmebakte banankake som bursdagskake, en av mine store favoritter.

Lenge ble jeg sittende på kafeen, en soyalatte ble til to, blikket vekslet mellom novellelesing og titting på livet utenfor vinduet, jeg observerte franske mennesker der de spaserte forbi langs Rue des Lois, samtidig leste jeg om en skandinaver på forskningsreise i Russland, om hennes observasjoner, hennes dragning mot kulturen, ideologi og landet.

Novellen er fra Rønneimperiet av Hanna Dahl, norsk litteratur på sitt fineste.

Etter en fin lunsj og to kaffekopper på Virgule, algepestoen var forresten like god som jeg hadde håpet den skulle være, pakket jeg sammen sakene og spaserte videre, på vei til den engelskspråklige bokhandelen med det selvforklarende navnet, The Bookshop.

Bookshop

Jeg handlet med meg tre romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, Animal Farm av George Orwell og Fahrenheit 451 av Ray Bradbury, samtlige mørke dystopiromaner, en sjanger som ser ut til å fascinere meg for tiden.

Bokhandleren, en eldre britisk mann, scannet bøkene mine og smilte. Gode valg, sa han kort. Joda, men forsåvidt et ganske deprimerende mønster, denne interessen for alle disse dystre historiene, mumlet jeg.

Samtidig er de alle mer aktuelle enn noensinne, bekreftet han, har du lest Brave New World av Aldous Huxley?

Det hadde jeg ikke. Nok en roman ble dermed notert i min voksende liste over bøker jeg ønsker å lese innen året er omme. Bokhandleren ga meg et lojalitetskort som han stemplet tre ganger, dette verdifulle lille kortet skulle jeg love meg selv å ta godt vare på. Denne fine ettermiddagen kunne ikke blitt bedre enn dette, god mat, litteraturprat og deilig solskinn. Mer skal ikke til for å glede meg på en lørdag.

Brilleslange

Regnværsdager og pakking til spennende ferietur

Under sort nattehimmel og skinnende halvmåne, jeg har hastet i meg en kopp kaffe og to brødskiver, ristet brød med chorizo og cheddar. Klokka har knapt rukket å slå halv seks, alt jeg ønsker er å krype tilbake under dyna og sove bort resten av disse grytidlige morgentimene, en luksus jeg får spare til en annen dag, en dag hvor ikke livets plikter kaller. Jeg sukker dypt for meg selv der jeg går av bussen, korrekt kledd, sminket og klar for en dag full av møter og flere ti-talls henvendelser fra klienter. Vivement le week-end, vivement les vacances.

Spol fremover, forbi lange timer i det åpne kontorlandskapet, forbi flere timer foran dataskjermen, tall og bokstaver og en stappfull innboks, tekopp etter tekopp, trøtte øyne og et slitent sinn.

Halv fire forlater jeg flyhangaren som i tillegg til å huse et titalls småfly, huser en rekke kontorer, deriblant det som har vært min egen arbeidsplass de siste to årene.

Friske vindpust møter meg i det jeg stiger ut porten og går med raske steg i retning bussholdeplassen vis-à-vis parkeringshuset Silo, hvorfor Airbus har valgt å kalle det silo er for meg et mysterium. Regnet høljer ned rundt meg, polka-dot paraplyen jeg fikk i julegave blir i det minste endelig tatt i bruk.

Arcane kaffe

Kaffe latte og varm kanelbolle med ostekrem på kaféen Arcane, mitt faste lille tilfluktssted hver gang jeg ønsker å la meg selv bli distrahert av koffein og søtsaker når jeg egentlig skulle ha gjort noe annet. I dette tilfellet, vært hjemme, vasket klær og startet pakkingen til ferieturen som venter meg très bientôt.

Nedtellingen til lørdag er for alvor i gang, og jeg gleder meg som et lite barn til å endelig reise tilbake til min mors hjemland. Nydelige Polen, Kraków her kommer jeg. 

Gifteringshopping, vodkasmaking, pierogispising, Wawel-slottet og katedralen, Gamlebyens mange spennende små butikker, vakre smykker med nasjonalskatten rav, lørdagen nærmer seg med stormskritt.

Vel hjemme pakker jeg den store limegrønne kofferten full av saker som jeg ønsker å ta med meg til Kraków og Zakopane, alt fra turbukser som skal brukes i snøkledd terreng, til badetøy som forhåpentligvis vil tas i bruk om vi ender opp med å besøke Terma Bukovina eller Chochołowskie Termy, to av de mange spaanleggene i Tatrafjellene.

Pakkelisten har jeg forberedt, penger har blitt overført fra sparekonto til brukskonto, billetter til Saltgruvene i Wieliczka og togbilletter tur-retur Kraków-Zakopane har jeg printet ut, boardingkortet er lastet ned på telefonen, adresser og reservasjoner er notert i kalenderen.

Koffert

Åtte par sokker og åtte par truser, t-skjorter og olabukser, ulltrøyer og stilongs og varme gensere, tykke skjerf til polske vinterværforhold,  pene skjerf til fine anledninger, boblejakke til fjellet og fuskepels til byen. Støvletter og varme sko, luer, hansker og pannebånd. One-piece og pyjamas og tøfler til sofakos og late kvelder, jeg pakker ned hverdagssminke og fuktighetskrem, hårprodukter og aksessoirer.

Speilreflekskamera og GoPro med fulladet batteri, hundekjøring og kanefart skal vi fotografere og filme. Apropos batteri, mobilladeren må jeg huske på, en liten powerbank likeså. Musikk og litteratur til lørdagens flytur og mandagens togtur, har jeg husket på alt jeg vil få behov for nå?

Flip-flops og gympose pakkes sammen med badedrakten, en liten tøypose til handleturer på butikken er også greit å ta med seg. At jeg har pakket for mye vil nok min samboer skrive under på, men slik får det nå bare være.

I morgen ønsker vi fredagen velkommen, en siste arbeidsøkt før en kveld i sofakroken med de siste åtti sidene av George Orwell-klassikeren 1984, en av de beste romanene jeg har lest det siste halvåret.

Når det gjelder gode romaner, tar jeg forresten gjerne imot boktips!

IMG_20200122_175133

sdr

ptr

Paraply

Om voksne vennskap og helgens besøk i Toulouse

Vi ønsket fredagen og helgens gjest velkommen med varme og glede, til et rent og ryddig gjesterom med nyvasket sengetøy på sovesofaen.

Hyggelig er det å få venner på besøk, venner som bor langt unna, venner vi ofte tenker på med et smil, venner som bare er et lite tastetrykk unna, venner vi ofte glemmer bort der vi graver oss ned i arbeid og haster oss fra ærend til ærend. Ingenting er som følelsen av å se en god venn igjen, og oppleve at absolutt alt og ingenting har forandret seg siden sist.

Vi er i en alder hvor noen har fått barn, andre har giftet seg, noen har jobbet hardt for å nå sine drømmer, andre er nøyaktig på samme sted i dag som for fem år siden. Vi verdsetter alle mulige gjenforeninger, noe som gjerne krever rikelig med planlegging da våre venner, akkurat som oss selv, ofte er travelt opptatt med egne liv og personlige prosjekter.

Viktig er det likevel å ivareta kontakten, og sette pris på disse øyeblikkene hvor mimring og nostalgi blandes med diskusjoner om totalt hverdagslige ting, samtaler som holdes gående i timevis uten ende, latter og smil og setninger som starter med “husker du da vi…”

Vinterbelysning

Denne helgen fikk vi besøk av Julien sin bestevenn gjennom hele barndommen og ungdomstiden, Guillaume, et to meter høyt menneske med et hjerte av gull. En venn som alltid har vært og alltid vil være der for Julien, gjennom tykt og tynt, selv med sjuhundre kilometers avstand og et travelt liv med samboer, baby og oppussing av hus.

Etter en ekstremt slitsom arbeidsdag var det fint å komme hjem til en leilighet som ble hasteryddet kvelden i forveien, slappe av med en kopp kaffe og oppdatere vår gjest på siste nytt fra våre kanter og lytte til ham prate om alle utfordringene det å være nybakt pappa har å by på, et tema som Julien og jeg ikke har noen personlig erfaring med.

Rundt en time senere tok vi skoene fatt og dro til sentrum av Toulouse for å starte kvelden med en liten fredagspils på det populære utestedet Délirium Café.

Spisested cassoulet

Etter ønske fra vår kjære gjest, sørget vi for å reservere bord på La Cave au Cassoulet, det sjarmerende spisestedet som spesialiserer seg på byens store spesialitet, gryteretten cassoulet.

Cave au Cassoulet

Alle valgte vi husets nest rimeligste meny til tjuefire euro, en meny hvor vi kunne velge mellom speket andebryst og foie gras til forrett, cassoulet og andefilet i soppsaus til hovedrett, og til slutt dessert à la carte.

Speket andebryst

En flaske rødvin fra Gaillac fordelt på oss tre, jeg startet måltidet med spekemat og salat, Julien og Guillaume valgte husets foie gras før vi alle delte en enorm gryte med cassoulet, full av hvite bønner langkokt i andefett, med konfitert andelår, grove pølser og skiver av hvitløkspølse.

Cassoulet

Til dessert valgte vi alle ulike godsaker. Min kjære elsker alt som inneholder karamell, overraskende var det derfor ikke at han bestilte crème caramel (karamellpudding) til dessert. Guillaume valgte å avslutte måltidet med en iskremdessert, selv bestilte jeg mousse au chocolat, den deilige franske klassikeren elsket av alle oss som kanskje er litt for glad i sjokolade.

Under den sorte nattehimmelen, spaserte vi den to kilometer lange strekningen fra La Cave au Cassoulet tilbake til leiligheten, langs Quai de la Daurade og over Pont Neuf, hvor byens historiske landemerker speilet seg i Garonne-elven.

Pont Neuf

Vi avsluttet kvelden like rundt midnatt, alle så vi frem til en lørdag full av fine planer. En liten svipptur innom flymuseet Aeroscopia, et par timer med titting i butikker i sentrum av Toulouse og en spasertur gjennom den flotte parken Jardin Japonais.

Toulouse ramblas

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.