Regnværsdager og pakking til spennende ferietur

Under sort nattehimmel og skinnende halvmåne, jeg har hastet i meg en kopp kaffe og to brødskiver, ristet brød med chorizo og cheddar. Klokka har knapt rukket å slå halv seks, alt jeg ønsker er å krype tilbake under dyna og sove bort resten av disse grytidlige morgentimene, en luksus jeg får spare til en annen dag, en dag hvor ikke livets plikter kaller. Jeg sukker dypt for meg selv der jeg går av bussen, korrekt kledd, sminket og klar for en dag full av møter og flere ti-talls henvendelser fra klienter. Vivement le week-end, vivement les vacances.

Spol fremover, forbi lange timer i det åpne kontorlandskapet, forbi flere timer foran dataskjermen, tall og bokstaver og en stappfull innboks, tekopp etter tekopp, trøtte øyne og et slitent sinn.

Halv fire forlater jeg flyhangaren som i tillegg til å huse et titalls småfly, huser en rekke kontorer, deriblant det som har vært min egen arbeidsplass de siste to årene.

Friske vindpust møter meg i det jeg stiger ut porten og går med raske steg i retning bussholdeplassen vis-à-vis parkeringshuset Silo, hvorfor Airbus har valgt å kalle det silo er for meg et mysterium. Regnet høljer ned rundt meg, polka-dot paraplyen jeg fikk i julegave blir i det minste endelig tatt i bruk.

Arcane kaffe

Kaffe latte og varm kanelbolle med ostekrem på kaféen Arcane, mitt faste lille tilfluktssted hver gang jeg ønsker å la meg selv bli distrahert av koffein og søtsaker når jeg egentlig skulle ha gjort noe annet. I dette tilfellet, vært hjemme, vasket klær og startet pakkingen til ferieturen som venter meg très bientôt.

Nedtellingen til lørdag er for alvor i gang, og jeg gleder meg som et lite barn til å endelig reise tilbake til min mors hjemland. Nydelige Polen, Kraków her kommer jeg. 

Gifteringshopping, vodkasmaking, pierogispising, Wawel-slottet og katedralen, Gamlebyens mange spennende små butikker, vakre smykker med nasjonalskatten rav, lørdagen nærmer seg med stormskritt.

Vel hjemme pakker jeg den store limegrønne kofferten full av saker som jeg ønsker å ta med meg til Kraków og Zakopane, alt fra turbukser som skal brukes i snøkledd terreng, til badetøy som forhåpentligvis vil tas i bruk om vi ender opp med å besøke Terma Bukovina eller Chochołowskie Termy, to av de mange spaanleggene i Tatrafjellene.

Pakkelisten har jeg forberedt, penger har blitt overført fra sparekonto til brukskonto, billetter til Saltgruvene i Wieliczka og togbilletter tur-retur Kraków-Zakopane har jeg printet ut, boardingkortet er lastet ned på telefonen, adresser og reservasjoner er notert i kalenderen.

Koffert

Åtte par sokker og åtte par truser, t-skjorter og olabukser, ulltrøyer og stilongs og varme gensere, tykke skjerf til polske vinterværforhold,  pene skjerf til fine anledninger, boblejakke til fjellet og fuskepels til byen. Støvletter og varme sko, luer, hansker og pannebånd. One-piece og pyjamas og tøfler til sofakos og late kvelder, jeg pakker ned hverdagssminke og fuktighetskrem, hårprodukter og aksessoirer.

Speilreflekskamera og GoPro med fulladet batteri, hundekjøring og kanefart skal vi fotografere og filme. Apropos batteri, mobilladeren må jeg huske på, en liten powerbank likeså. Musikk og litteratur til lørdagens flytur og mandagens togtur, har jeg husket på alt jeg vil få behov for nå?

Flip-flops og gympose pakkes sammen med badedrakten, en liten tøypose til handleturer på butikken er også greit å ta med seg. At jeg har pakket for mye vil nok min samboer skrive under på, men slik får det nå bare være.

I morgen ønsker vi fredagen velkommen, en siste arbeidsøkt før en kveld i sofakroken med de siste åtti sidene av George Orwell-klassikeren 1984, en av de beste romanene jeg har lest det siste halvåret.

Når det gjelder gode romaner, tar jeg forresten gjerne imot boktips!

IMG_20200122_175133

sdr

ptr

Paraply

Advertisements

Om voksne vennskap og helgens besøk i Toulouse

Vi ønsket fredagen og helgens gjest velkommen med varme og glede, til et rent og ryddig gjesterom med nyvasket sengetøy på sovesofaen.

Hyggelig er det å få venner på besøk, venner som bor langt unna, venner vi ofte tenker på med et smil, venner som bare er et lite tastetrykk unna, venner vi ofte glemmer bort der vi graver oss ned i arbeid og haster oss fra ærend til ærend. Ingenting er som følelsen av å se en god venn igjen, og oppleve at absolutt alt og ingenting har forandret seg siden sist.

Vi er i en alder hvor noen har fått barn, andre har giftet seg, noen har jobbet hardt for å nå sine drømmer, andre er nøyaktig på samme sted i dag som for fem år siden. Vi verdsetter alle mulige gjenforeninger, noe som gjerne krever rikelig med planlegging da våre venner, akkurat som oss selv, ofte er travelt opptatt med egne liv og personlige prosjekter.

Viktig er det likevel å ivareta kontakten, og sette pris på disse øyeblikkene hvor mimring og nostalgi blandes med diskusjoner om totalt hverdagslige ting, samtaler som holdes gående i timevis uten ende, latter og smil og setninger som starter med “husker du da vi…”

Vinterbelysning

Denne helgen fikk vi besøk av Julien sin bestevenn gjennom hele barndommen og ungdomstiden, Guillaume, et to meter høyt menneske med et hjerte av gull. En venn som alltid har vært og alltid vil være der for Julien, gjennom tykt og tynt, selv med sjuhundre kilometers avstand og et travelt liv med samboer, baby og oppussing av hus.

Etter en ekstremt slitsom arbeidsdag var det fint å komme hjem til en leilighet som ble hasteryddet kvelden i forveien, slappe av med en kopp kaffe og oppdatere vår gjest på siste nytt fra våre kanter og lytte til ham prate om alle utfordringene det å være nybakt pappa har å by på, et tema som Julien og jeg ikke har noen personlig erfaring med.

Rundt en time senere tok vi skoene fatt og dro til sentrum av Toulouse for å starte kvelden med en liten fredagspils på det populære utestedet Délirium Café.

Spisested cassoulet

Etter ønske fra vår kjære gjest, sørget vi for å reservere bord på La Cave au Cassoulet, det sjarmerende spisestedet som spesialiserer seg på byens store spesialitet, gryteretten cassoulet.

Cave au Cassoulet

Alle valgte vi husets nest rimeligste meny til tjuefire euro, en meny hvor vi kunne velge mellom speket andebryst og foie gras til forrett, cassoulet og andefilet i soppsaus til hovedrett, og til slutt dessert à la carte.

Speket andebryst

En flaske rødvin fra Gaillac fordelt på oss tre, jeg startet måltidet med spekemat og salat, Julien og Guillaume valgte husets foie gras før vi alle delte en enorm gryte med cassoulet, full av hvite bønner langkokt i andefett, med konfitert andelår, grove pølser og skiver av hvitløkspølse.

Cassoulet

Til dessert valgte vi alle ulike godsaker. Min kjære elsker alt som inneholder karamell, overraskende var det derfor ikke at han bestilte crème caramel (karamellpudding) til dessert. Guillaume valgte å avslutte måltidet med en iskremdessert, selv bestilte jeg mousse au chocolat, den deilige franske klassikeren elsket av alle oss som kanskje er litt for glad i sjokolade.

Under den sorte nattehimmelen, spaserte vi den to kilometer lange strekningen fra La Cave au Cassoulet tilbake til leiligheten, langs Quai de la Daurade og over Pont Neuf, hvor byens historiske landemerker speilet seg i Garonne-elven.

Pont Neuf

Vi avsluttet kvelden like rundt midnatt, alle så vi frem til en lørdag full av fine planer. En liten svipptur innom flymuseet Aeroscopia, et par timer med titting i butikker i sentrum av Toulouse og en spasertur gjennom den flotte parken Jardin Japonais.

Toulouse ramblas

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.

En route til Paris for å feire jul med hans familie

Bildene er fra min lille tur innom julemarkedet i Toulouse forrige lørdag, før kinobesøk og middag på indisk restaurant stod for tur. 

Om jeg kunne fått et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket å kunne feire jul sammen med mine foreldre. Jeg ville fortalt dem, som jeg alltid forteller dem, hvor glad jeg er i dem begge to. Jeg ville nok ha spurt min mor om vi kunne tatt oss en tur til en av byens største bokhandlere slik at jeg kunne fått en gyllen mulighet til å fylle opp den store IKEA-hyllen min med enda mer norsk litteratur som jeg kan grave meg ned i, flere historier å drømme meg bort i. Virkelighetsflukt til ulike fantasiverdener mens det stormer her i Frankrike, revolusjonens land.

De siste ukene har det nemlig vært full storm her borte. I tillegg til de fortsatt ukentlige demonstrasjonene som har pågått i over ett år, er vi for tiden også vitner til et rent kaos med streikende togselskap, luftfartskontrollører og energiselskap. Mange studenter står nå fast i jula med kansellerte tog, buss og flyreiser, uten å vite hvordan de skal komme seg hjem til familiene sine. Samtidig har flere hjem og institusjoner, deriblant barnehager og sykehjem, fått strømmen kuttet. At befolkningen raser kan jeg godt forstå, både fra de streikendes ståsted og på vegne av alle ofrene for konsekvensene som faller som dominobrikker for hvert streikende minutt som går. Om jeg kunne fått enda et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket at folket ble hørt og deres frustrasjon tatt på alvor.

Julestjerner

I kveld reiser jeg til Paris. For å feire jul sammen med familien til min forlovede for tredje gang i løpet av de snart fem årene vi har vært sammen. Neste år vil vi feire vår første jul som ektepar, og den skal vi feire i Norge sammen med min lille familie på Vestlandet. Ingenting er som en juleferie ved fjorder og fjell, en liten hyttetur, selv en dagstur med nistepakke og kakao ville vært vidunderlig. Jo mer jeg tenker på det, jo større blir lengselen etter å få kommet meg hjem på besøk.

I den brune skinnvesken som jeg har valgt å ta med meg på reise til den franske hovedstaden, ligger en tom signalgrønn matboks som tidligere inneholdt dagens lunsj, toast med cheddar, chilli og champignon. En boks som nå opptar altfor mye plass i den middels store vesken, den som også inneholder en halvtykk lommebok, en mobillader, pass og 1984 av George Orwell, en roman jeg lenge har pratet om å lese, men stadig har nedprioritert til fordel for bøker jeg har fått i gave av mor og svigermor som begge liker å skjemme meg bort med gaver i form av lettlest skjønnlitteratur på norsk, engelsk og fransk.

Jeg ser frem til å lese et ti-talls sider av 1984, vaske den grønne matboksen og våkne opp til en lørdag hvor min kjære, hans foreldre og jeg skal handle på bondemarkedet i den lille byen Meaux, hjemstedet til osten brie, vi skal handle frukt og grønt og kjøtt og franske oster, og kanskje ta oss et glass vin eller en kopp kaffe på kafé i sentrum.

Glad vil jeg også bli om vi på mandag får tatt oss en liten tur til sentrum av Paris for å se et juledekorert Champs-Élysées og titte på vindusutstillingene til Printemps og Galeries Lafayette. Selv om jeg savner mitt kjære Norge, selv om jeg dagdrømmer og romantiserer den norske kultur og nordiske natur til den grad at folk flest vil klø seg i hodet og undre hvorfor jeg i det hele tatt forlot landet hvor jeg er født og oppvokst, selv om jeg blir opprørt av å leve midt oppi alt det franske kaoset, så er det ingen sted jeg heller ville bodd enn nettopp her i Frankrike.

Likevel gleder jeg meg allerede til neste år, til familien min sin tradisjonelle norsk-polsk-engelske jul. Med en fransk touch.

Nisse

 

Julemarked på Alexanderplatz og nostalgi på pizzeria

Desembermånedens første fredag, vi våknet opp til en ny dag i Berlin, ferieturens nest siste dag. På hybelen var det varmt og godt, etter å ha latt varmeovnene stå på siden gårsdagens innsjekk. Selv sov vi i blokkas tredje etasje, mens frokost skulle vi spise hos Julien sine foreldre oppe i femte, da deres hybel hadde større spisebord og en fungerende kaffetrakter til disposisjon.

Etter en frokost i femte etasje med ferske rundstykker fra et bakeri i nabolaget, tok vi paraplyene fatt for å møte det kraftige regnværet som nå var kommet til Berlin. En liten t-banetur ledet oss videre til Potsdamer Platz, til nabolagets lille julemarked. Et område hvor vi også ville få en gyllen mulighet til å besøke en rekke ulike butikker, måtte det være for å handle gaver til seg selv eller andre.

Julemarked

Med vind i håret og regndråper i fjeset vandret vi fra bod til bod på dagens første julemarked. Oppholdet på Potsdamer Platz ble riktig nok kortvarig, da ingen av oss hadde rukket å bli sultne eller tørste nok til å smake på noe av det som bodene kunne tilby, selv kakao med peppermynte hadde jeg ikke lyst på riktig enda.

Julerestaurant

Kjedebutikker og lokale forretninger, høyt og lavt gikk jakten på en glitrende festkjole til vår kommende nyttårsfeiring med spektakulært dinnershow og casino på agendaen. En helaften med cabaret, fransk gastronomi, gylne bobler og høy glamour. Dagdrømmende, speidet jeg utover butikklokalene der jeg letet etter det perfekte antrekk. Fornøyd var jeg, da jeg endelig fant en lekker kjole som ville kle både denne- og lignende anledninger i fremtiden.

Under truende skyer og regntung himmel uteble dessverre mye av denne julestemningen som vi gjennom hele uka hadde følt på fra tidlig morgen til sent på kveldstid hver eneste dag. En liten handlerunde passet oss derfor ypperlig akkurat nå, et lite avbrekk fra jula, en pause fra regnet.

Fernsehturm

Etter hvert dro vi videre til Alexanderplatz, hvor det ikoniske tårnet Berliner Fernsehturm pryder den vanligvis åpne plassen som nå var overfylt med julestemning og flere hundretalls besøkende. Tiden var endelig inne for å nyte en liten kopp kakao, den vanlige med peppermynte til meg, og varm sjokolade med en liten dose Baileys til Julien og hans foreldre, et påfyll av drivstoff før vi nå skulle traske fra bod til bod i et fortsatt like vått og kjedelig vær, på et av byens største julemarkeder.

btf

Et vakkert marked, med en skøytebane full av mennesker i bevegelse, og et enormt pariserhjul pyntet med fargerik belysning. Kan du ta bilde av meg sammen med denne store nøtteknekkeren, ba jeg min kjære, før vi begge rettet oppmerksomheten mot en bod som kunne tilby noe som lignet kjempestore frityrstekte tortillalefser med fyll av kjøttdeig, løk og champignon, toppet med deilig hvitløksdressing. Fordelt på fire, delte vi ettermiddagens eneste smakebit før en aften på pizzarestaurant i Uhlandstrasse stod for tur.

Julemarked mat

Ikke en hvilken som helst pizzeria, men et sted som har betydd mye for foreldrene til Julien. En pizzeria med en meny som ikke har blitt endret de siste førti årene, et møtested som de vender tilbake til minst én gang i året, for å skape minner over god og rimelig pizza, en tradisjon og et symbol på deres kjærlighetshistorie som startet på syttitallet. Ukentlig hygget det nyforelskede paret seg med pizzadate på denne adressen, den gang da han var i militærtjeneste i Vest-Berlin og hun ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at hun tre år senere skulle flytte til Frankrike for å starte et nytt liv sammen med nettopp ham.

Italiensk pizza

Piccola Taormina, romantisk er den, denne nostalgien som mine kommende svigerforeldre holder så kjært. Jeg bestilte favoritten til min kjære, noe så enkelt men likevel så vanvittig nydelig i smaken. Pizza med skinke, salami, champignon, oliven og ramsløk. Og en stor dose kjærlighet fra den italienske kokken som har vært der siden dag én, for godt over førti år siden.

Nøtteknekkeren

Julen

IMG_20191217_133637

Nøtteknekkeren

Pariserhjul

Pariserhjul Alexanderplatz

 

Den fremmede på kafeen, min inspirasjonskilde

En ny dag hvor det kalde høstværet melder sitt fravær, til fordel for sol og tjuetre grader. Nok en gang dekker jeg på utebordet til frokost på balkongen, jeg lar solstrålene kysse mitt bleke ansikt og mine nakne armer. Jeg smiler for meg selv, disse små fredelige øyeblikkene betyr alt for meg, solskinn på morgenkvisten er som terapi for sjelen.

En deilig start på en rolig søndag, vi vasker sengetøy og lager quiche med chorizo og paprika, morgendagens matpakke til oss begge. Gulvene støvsuges, badet vaskes, min kjære blir igjen hjemme mens jeg tar meg en liten spasertur til sentrum, ned til gamlebyen for å ta meg en kaffe latte på den nye kaffebaren Papiche, som ligger to lokaler unna det som visstnok skal være en av byens beste tapasrestauranter, et spiseri ved navn Chez Rosa, et tapassted som vi har fått anbefalt av venner, venner som vet hvor glad jeg er i spanske småretter og rødvin fra vindistriktet Rioja.

Kafé

Svært mange av nabolagets restauranter og kafeer holder stengt på søndager, men tesalonger som serverer brunsj og restauranter med rimelige lunsjtilbud (eksempelvis et tre-retters måltid til under to hundre kroner) holder seg travle fra tidlig formiddag til ut på ettermiddagen. Hos kaffebarer som ikke tilbyr annen mat enn det lille søte som serveres til kaffen, er det derimot stille rundt lunsjtid på hviledagen.

Fristet til å nyte noe søtt sammen med min kaffe latte, kjøper jeg meg et stykke trioche med sjokolade og kanel. Jeg elsker gjærbakst og absolutt all bakst som inneholder kanel, et krydder man ikke ser så mye til her i Frankrike. Triochen hos Papiche ender dessverre opp med å bli en liten skuffelse for min del, ikke smaksmessig, for smaken er god, men konsistensen er knusktørr og får meg til å undre hvor lenge baksten har stått i kakedisken før den endelig ble solgt.

Trioche

Svært nysgjerrig, men likevel så diskré som mulig, for å ikke skape ubehag om våre blikk skulle møtes, observerer jeg den eneste andre gjesten på kafeen, en mann med hodet dypt begravet i sin tykke notatbok i brunt skinn. Intenst skriver han lange paragrafer, side etter side, fascinerende er det å følge med på hvordan hans penn flyter over papiret, hvordan han fra tid til annen titter ut vinduet, tenkende, kanskje i søken etter inspirasjon. Jeg lurer på hvem han er, om han er romanforfatter eller poet, om han er kjent, eller om han er en helt anonym person med et brennende ønske om å dele sine tanker og drømmer, akkurat som meg.

Turkis genser

Siste slurk av den nå lunkne kaffen drikkes opp, jeg spaserer videre gjennom de smale gågatene i byens eldste bydel, det sjarmerende nabolaget Carmes, videre trasker jeg i retning Palais de la Justice, hvor jeg kunne tatt trikken hjem, men velger å la være, for å heller spasere over den lange Saint-Michel broen og videre mot Arènes og hjem tilbake til min kjære.

Så snart jeg åpner døra til leiligheten, vrenger jeg av meg mine åletrange jeans og slenger på meg pyjamasen igjen. Et glass rødvin ved kjøkkenbenken og dokumentarserie om Frankrikes beste bakerier på TV-skjermen. Som jeg hele uka har lovet Julien at jeg skal ta meg tid til å gjøre, lager jeg polske pierogi til middag for kvelden.

Pont Neuf

Fortsatt er han i tankene mine, denne mystiske mannen med sin notatbok på Café Papiche. Ubevisst har han inspirert meg til å fortsette hvor jeg tidligere har sluppet tak, jeg føler meg inspirert til å skrive videre på alle disse uferdige prosjektene som ligger bortgjemt i mapper på datamaskinen, disse tekstene som kan bli til noe stort og vakkert om jeg bare arbeider hardt nok med dem.

Oppned

Madame Bovary, drømmer og sitronterte i Toulouse

Torsdag. Jeg stiger av metroen ved stasjonen Esquirol som på occitansk, regionens eget språk, betyr ekorn (écureuil på fransk). Hver eneste gate i sentrum av Toulouse er skiltet med gatenavn skrevet på både fransk og occitansk, en viktig del av byens historie og identitet.

En torsdagsettermiddag tilbrakt på et av mine favorittsteder i sentrum, jeg drikker te av fioler, mandler og karamell og nyter et stykke sitron-og marengsterte med speculoosbunn på tesalongen Madame Bovary, inspirert av den franske litteraturklassikeren ved samme navn.

Madame Bovary Frankrike

En roman skrevet av Gustave Flaubert, om en ulykkelig kvinnes stadige lengsel etter noe bedre og større, en kvinne gift med en mann hun aldri ville klare å elske. Forelsket var hun, i en mann hun aldri ville få, mest av alt var hun nok forelsket i ideen om å få oppleve ekte kjærlighet og romantikk som i fortellingene fra hennes store boksamling.

Madame Bovary er et stykke litteratur som i sin tid ble sett på med kritiske øyne, historien om en kontroversiell protagonist, vakre Emma Bovary, naiv og drømmende, lidenskapelig opptatt av litteratur, musikk og teater, historien om en sjarmerende ung kvinne som stadig drømte om noe større og bedre enn hva hennes liv kunne tilby, store drømmer om flotte ball og brennende kjærlighet, historien om en litteraturelskers illusjoner om at gresset stadig vil være grønnere på den andre siden.

Tesalong

Venninneparet som eier tesalongen Madame Bovary har gjort sitt ypperste for å gjenskape romanens univers. Antikke møbler, rosemalte serviser, bokhyller fulle av gamle bøker, lokalet fylles med klassisk musikk som spilles over anlegget, en atmosfære som gir gjestene følelsen av å reise tilbake i tid, tilbake til midten av 1800-tallet, hjem til Emma Bovary.

Ei jente med en enormt stor tursekk på ryggen, en slik jeg ville brukt om jeg en dag dro på interrail gjennom kontinentet (noe jeg håper jeg én dag vil få muligheten til å gjøre), spør meg på engelsk om hun kan sette seg ved bordet mitt. Selvsagt kan du det, svarer jeg, glad for å ikke lenger være alene. Forvirret titter hun på den franske menyen, jeg tilbyr å hjelpe henne med oversettelse til engelsk, hun takker nei, og bestiller en kopp Earl Grey.

Roman skjønnlitteratur

Jeg graver meg ned i romanen jeg for øyeblikket leser, “Little Fires Everywhere” av Celeste Ng. Moderne amerikansk skjønnlitteratur er noe jeg sjelden leser, sannsynligvis fordi jeg enda ikke har funnet historier som virkelig fenger meg, kanskje også fordi jeg i fortiden har sløst bort for mye tid på å lese Nicholas Sparks. Celeste Ng’s historie om den perfekte forstadsfasade og familiers mørke hemmeligheter er (som forventet) en roman full av klisjeer og stereotypi, men fin er den likevel.

Jeg spiser meg fornøyd på deilig tarte au citron meringuée, smaken av syrlig sitronkrem og kontrasten mellom knasende kjeksbunn og luftig marengs blandes i fin harmoni i munnen. Teen har en vidunderlig duft og smaker lett parfymert av fioler, blandet med søt karamell og mandler, jeg nyter hver eneste slurk.

Armbånd

Etter en stund pakker jeg bort “Little Fires Everywhere” og drikker opp siste slurk av teen. Nysgjerrig, tar jeg meg en liten tur innom den lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage som ligger vegg i vegg med tesalongen. En ny ring, nye øredobber, jeg skulle gjerne ha kjøpt meg et nytt armbånd og smykke også, men med julaften bare to måneder unna er det nok like greit å heller ønske seg slike ting til jul.

Jeg trasker nedover til Quai de la Daurade. Den varme høstsola skinner lavt over Garonne-elven, lyset skaper silhuetter av kajakkpadlerne som beveger seg over vannet. Jeg nyter dette lille øyeblikket, den søte og syrlige smaken av sitronterte sitter fortsatt på tungen.

Pont Neuf høst

Smil

Søndagsblues og brunsj med venner i Toulouse

Søndag.

En ny uke er forbi, nok en søndag blir til mandag, over på et blunk, måtte også de neste ukedagene fly forbi, slik at fredagen kan omfavne meg, forføre meg med vin og tapas på uteservering i den spennende bydelen vi bor i. Heldige er vi, som kan nyte sol og varme og la våre jakker bli igjen hjemme, selv langt ut i oktober måned.

Som forrige søndag, gikk også denne formiddagen til å nyte et deilig brunsjmåltid sammen med gode venner. Mer om denne søndagens begivenheter vil jeg prate om i et senere innlegg, la meg i første omgang spole tilbake til forrige søndag og våre siste timer sammen med Thomas og Daniela, over en brunsj og på spasertur, før vi fulgte dem til togstasjonen og ønsket dem en bon retour, bon voyage, tilbake til deres hverdag i Paris.

Les Chimères, et av våre stamsteder i nabolaget, spisestedet som tilbyr en godt variert brunsjbuffet med noe for enhver smak, en søndagsbuffet som vi stadig vender tilbake til. Brødmat, spekemat, aligot-kroketter, andekroketter, grønnsakspannekaker, ansjosterte, croque-monsieur, og deilige søtsaker som makroner, sjokolade-og bringebærmousse, crème brûlée og amerikanske pannekaker med krem av speculoos.

Brunsjbuffet

Servert fikk vi hvert vårt glass ferskpresset appelsinjuice, før vi tok tallerkenene fatt for å utforske buffeten og fylle fatene med forskjellige godsaker. Servitøren plasserte i tillegg en trefjøl med ost og spekemat foran oss på bordet, Bayonne-skinke, salami, spekepølser, foie gras og paté. To forskjellige typer chèvre og en mild Tomme fra Alpene.

Spekemat

Rundt bordet ble vi sittende i flere timer, fin diskusjon og fat på fat med smakfull mat. Jeg avsluttet måltidet med en liten skål fruktsalat, for å kompensere for alt det fete og alt det søte som nå etterlot meg i en tilstand som kanskje minnet aller mest om den man befinner seg i etter en altfor festlig julefeiring.

Sammen med våre venner tok vi oss derfor en lang og høyst nødvendig spasertur etter brunsjen. Deilig var det, å traske gjennom gatene i nabolaget Saint Cyprien, videre gjennom den store grønne parken ved kunstgalleriet Les Abattoirs, nyte frisk luft og fordøye dagens første, og sannsynligvis eneste, måltid.

Vi promenerte langs Garonne-elven, drømmende tittet jeg på elvebåter der de passerte forbi, tenk så deilig det ville vært å kunne leve ombord på en slik båt, med friheten til å kunne reise fra by til by, landsby til landsby, arbeide som frilanser og leve som en nomade, som en moderne eventyrer. En romantisk og urealistisk tanke.

Båter

Videre gikk spaserturen til byens store sluser, de som hindrer elven fra å flomme over på de mest kraftige regnværsdager, dager vi vil se mange av så snart oktober blir til november, og november blir til jul.

Jula skal vi sannsynligvis feire i Paris i år, min tredje julefeiring sammen med familien til Julien, en julefeiring hvor jeg vil savne alt av hjemmekjære tradisjoner, selv tsjekkisk film med dub på NRK og serinakaker til frokost. Men jula er fortsatt lenge til, og allerede nå savner jeg mitt kjære hjemland.

Selfie

Rolig trasket vi hjemover, nedover de smale gatene i Saint Cyprien, forbi ølbaren La Houblonnière, hvor Julien og jeg over en lengre periode pleide å tilbringe våre fredagskvelder sammen med mine tidligere kolleger. Videre passerte vi Smoking Barrel, grillbaren som serverer byens beste ribs, og markedshallen hvor vi gjerne skulle handlet frukt og grønt hver eneste lørdag eller søndagsmorgen, om bare motivasjonen hadde vært i orden.

Vi takket våre venner for en nydelig helg, en varm klem og kyss på kinnene, en fem timers togtur ventet dem nå. Neste gang sees vi i Paris, kreative vindusutstillinger hos Galeries Lafayette og Printemps, den juledekorerte versjonen av byens meste kjente aveny, Champs-Élysées, gløgg og pepperkaker byttes ut med champagne og makroner.

Smil på tur

Vi brunsjer og drømmer oss bort i Les Baux-de-Provence

Søndagsblues, de treffer meg hardt. Spesielt etter å ha vært ute på reise i over en uke, denne dyrebare anledningen til å kunne utfolde meg kreativt hver eneste dag, muligheten til å fotografere sjarmerende småbygater og båthavner, vakkert landskap og fargerike små detaljer, alt det fine som fanger oppmerksomheten.

En uke med sol og blå himmel, vi har vært ute i frisk luft fra tidlig morgen til sent på kveldstid. Under vakker stjernehimmel i fredelige omgivelser, har jeg hver kveld kunnet unne meg et par timer foran tastaturet, latt fingrene danse over bokstavene og gjort tanker om til ord, der jeg har skildret alle mine reiseopplevelser, med et vinglass eller en kaffekopp i hånda, og en skål med oliven eller et par konfektbiter foran meg på bordet.

Fjell

Søndag, vi forlater leiligheten i Grasse, og kjører vestover i retning Occitanie, vår region, hjem til vårt kjære Toulouse, byen vi kaller vårt hjem. Et siste besøk blir det likevel tid til, planen er en kjøretur på en og en halv time for å deretter tilbringe de tidlige ettermiddagstimene i den provençale middelalderlandsbyen Les Baux-de-Provence, en av Frankrikes mange flotte landsbyer som har fått plass på listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Buffet

Men først skal vi spise brunsj. I nærheten av Les Baux-de-Provence, i en annen landsby som heter Maussane-les-Alpilles, ligger Aux Ateliers, en koselig restaurant som tilbyr en av de mest spennende brunsjbuffetene jeg noensinne har forsynt meg fra.

Store fat med franske oster, spekemat, sjømat og patéer, et fantastisk utvalg av salater, pastasalat med pesto, tunfisksalat, asiatisk salat med kylling i karamellsaus, sesammarinert biff med nudelsalat, couscoussalat, potetsalat, paella, småretter og fingermat, miniburgere, kylling panert i kornblanding, fylte champignoner og paprika, innbakte retter som crumble med squash og feta, crumble med tomat og mozzarella, et enormt utvalg av fristende desserter, sitronterte, flan, makroner, moelleux au chocolat, île flottante, crème caramel, crème brûlée, sjokolademousse, listen er lang, øynene store og magesekken altfor liten.

Dessertbuffet

Jeg nyter alle de ulike smakene, en behagelig start på en ettermiddag hvor jeg aller helst vil glemme alt som har med hjemreise og morgendagens rutiner å gjøre. En siste pistasjemakron og en liten kopp kaffe, før vi setter kursen mot Les Baux-de-Provence, en flittig besøkt turistperle, historisk og eventyrlig sjarmerende er den, denne lille landsbyen med skjermet beliggenhet midt i hjertet av Alpilles-fjellkjeden.

IMG_20190926_205446

En landsby med en rik kulturarv, full av historiske monumenter som den lille kirken, slottet, rådhuset, diverse hus, landsbyens kapeller. Les Baux-de-Provence er et sted fullt av spennende små gater og middelalderarkitektur, lett er det derfor å forstå hvorfor nettopp denne landsbyen besøkes av rundt en og en halv million turister årlig!

Kirke Provence

I bittelille Les Baux-de-Provence finner man dessuten hele to Michelinstjerne-restauranter, L’Oustau de Baumanière med sine to stjerner og L’Aupiho med én stjerne. Ikke siden den gang jeg inviterte min kjære med ut på stjernerestaurant for å feire bursdagen hans i januar, har jeg følt på denne Michelin-magien, en kunstnerisk form for matopplevelse helt utenom det vanlige. Tankene vandrer, jeg drømmer meg bort til en romantisk aften her i disse idylliske omgivelsene i Provence, om et kulinarisk fyrverkeri, over et par glass deilig lokal vin. Jeg seiler av sted på en provençal lavendel-lilla sky med disse dagdrømmene mine, jeg som akkurat har spist en kjempestor brunsj.

Vi spaserer gjennom de historiske gatene i lille Les Baux-de-Provence, jeg lar handlelysten ta kontroll over meg, der jeg nysgjerrig titter innom de mange små butikkene hvor lokale produkter og håndlagde varer selges. Forelsket blir jeg, i en liten boutique som selger håndlagde aksessoirer av naturlige materialer, jeg får lyst til å kjøpe absolutt alt, men begrenser meg til to små suvenirer, et armbånd og et smykke.

Landsby

Vi nyter utsikten mot fjellene en siste gang, før vi setter oss i bilen og vinker farvel til vakre Provence. For denne gang.

Fransk sjarm

Trapper idyll

Kirken innvendig

Bouti

Landsbyidyll

Trappetrinn idyllisk

IMG_20190926_205516

Nytelser i den franske parfymehovedstaden Grasse

Lørdag. Vår siste dag før hjemreise, sammen tilbringer vi denne delvis overskyede ettermiddagen i verdens parfymehovedstad, en vakker sørfransk perle, den sjarmerende byen Grasse, en by hvor parfyme har vært områdets viktigste næring helt siden 1500-tallet.

Bygget i en skråning i de provençale småfjellene, en by full av trange smug og smale gater med sine mange trappetrinn og sjarmerende butikkfasader, nysgjerrig besøker vi diverse boutiques, vi titter i byens mange små parfymerier og kosmetikkbutikker, nydelige blomsterdufter forfører våre sanser.

Rosa paraplyer

Vi spaserer under en himmel full av rosa paraplyer som dekker byens brede hovedgate, jeg kjøper meg en liten fiolmilkshake fra isbaren Angel’Ice, en deilig fristelse jeg rett og slett ikke klarte å styre unna, en første av flere slike fristelser på denne dagen hvor provençale dufter og smaker står i fokus.

Sjokolade

En chocolatier ved navn Maison Duplanteur fanger vår sukkersøte interesse, en lokal liten sjokoladeprodusent som lager naturlig sjokolade, minimalt med sukker og helt uten konserveringsmidler og gluten. Flotte konfektesker og individuelle smakebiter, sjokoladeplater med kandiserte fioler og roser, andre med nøtter og puffet ris. Maison Duplanteur smykker seg med status som leverandør for Michelinstjerne-restauranter, hvordan kan man motstå lysten til å handle med seg et par sjokoladebiter fra et sted som dette?

Konfekt

Vi lar oss friste av alle de ulike godsakene som står på utstilling, sjokoladeselgeren gir oss lov til å smake ulike typer sjokolade, mørk og bitter, lys og fyldig, vi beveger oss videre innover i lokalet, hvor store informative plakater henger på veggen, vi leser om kakaofrukten, om produksjonsprosessen, hvor mye tid som skal til for å lage denne søte delikatessen. Med egne øyne ser vi produksjonen foregå like foran oss, kun et vindu skiller oss og maskineriet hvor ansatte hos Maison Duplanteur er godt i gang med å produsere sine spesialiteter.

Chocolatier

Fra smaker til dufter, videre skal vi besøke Fragonard, et av de største og eldste parfymehusene i Grasse, en familiebedrift grunnlagt i 1926, oppkalt etter den lokale kunstneren Jean Honoré Fragonard. Parfymefirmaet huser også et museum og sin egen butikk hvor man kan få kjøpt de ulike parfymene fra firmaets sortiment (som ellers kun er å få tak i på Fragonard sine egne nettsider).

Fragonard parfymehus

Ingrid, en av parfymehusets ansatte, gir oss en guidet visitt gjennom produksjonsområdet, en gratis omvisning med varighet på rundt en times tid. Vi lærer om parfymeprosessen fra start til finale, det hele starter med innsamling av de flotte lokale rosene og regionens lavendel, samt flere andre blomsterarter som fioler, sjasmin og appelsinblomst. Guiden forklarer hvordan essensen utvinnes og om prosessen som følger, vi observerer to kvinnelige ansatte som tapper parfyme på flasker som deretter pakkes ned i esker.

Parfymeri

Etter endt visitt, får vi teste flere av de ulike parfymene i sortimentet, i jakten på en personlig favoritt. Jeg faller for en søtlig og frisk duft, Belle de Nuit, en liten gave fra meg til meg selv. En suvenir som dette er jo et must når man besøker parfymeparadiset Grasse.

En annen deilig duft fra sortimentet til Fragonard, Émilie, skulle jeg gjerne også ha kjøpt med meg, en duft like forførende som min endelige utvalgte. Navnet er notert, i tilfelle jeg en dag vil få muligheten til å handle hos dette parfymehuset igjen, kanskje vil tilfeldighetene en dag lede meg tilbake til Grasse?

Smale smug

Før vi vender tilbake til leiligheten for å spise lunsj, nyter vi hvert vårt glass rosé på en liten vinbar ved en flott fontene på den åpne plassen Place aux Aires. Vi ser på menneskene som passerer forbi, vi prater om parfyme, sjokolade og blomster, alt det romantiske, alt det vakre, alt som gjør Grasse til slik en vidunderlig by. Regnet begynner så smått å dryppe ned på uteserveringens parasoller, feriens første regndråper.

Fontene og hatt

Kaktus

Grasse bilder

Parfymebyen

Parfymeri fasade

Sykkel

Grasse sentrum

Solhatt