Hvordan vi feiret den franske nasjonaldagen

Søndag.

Gratulerer med nasjonaldagen, Frankrike. For femte år på rad, feirer jeg landet som har tatt meg så godt imot. Landet som har lært meg det tredje språket jeg nå behersker på et flytende nivå. Landet som har lært meg at det er greit å være femten minutter forsinket (og helt normalt å vise likegyldighet overfor andre etter egen forsinkelse). Landet som har lært meg at fransk lyder finere når man ikke forstår språket. Landet hvor jeg gikk opp ti kilo i vekt og deretter gikk ned fem. Landet som har gitt oss Asterix, men ikke Tintin, for Tintin er Belgisk.

Landet som har gitt meg en ny respekt for bønder og landbruk. Landet hvor jeg elsker å besøke små landsbyer for å bli kjent med lokalstedenes kultur og smake lokale spesialiteter. Landet som ikke bryr seg om Eurovision. Landet som elsker fotball, elektromusikk og rødvin. Landet som har lært meg å elske meg selv med bustete hår og minimalt med sminke. Landet hvor jeg har kapret en statsborger som jeg til neste år skal gifte meg med. Landet som har kapret mitt hjerte.

Blått, hvitt og rødt, hurra for Frankrike!

Vi tilbringer morgenstunden foran TV-skjermen, på kanalen TF1 vises direktesending fra den store militærparaden på avenyen Champs-Élysées i Paris. Mens den norske nasjonaldagen regnes som barnas dag, med gater fulle av smilende bunadskledde nordmenn som synger av full hals og veiver stolt med norske flagg, er Frankrikes nasjonaldagsfeiring først og fremst en hyllest til forsvaret. Kvelden avsluttes med spektakulære fyrverkerishow i alle landets byer.

I Toulouse transformeres parken ved Garonne-elven, Prairie des Filtres, til et festivalområde, med sin store scene som snart skal fylles med musikalske talenter. En årlig tradisjon på landets nasjonaldag, den store gratiskonserten hvor både franske og utenlandske stjerner kommer for å synge tre-fire av sine største hits foran festglade fans.

Direktesendingen fra Champs-Élysées avsluttes med videoklipp og intervjuer med blant annet brannmenn og piloter. Jeg benytter den fredelige ettermiddagen til å ta meg en spasertur bort til Prairie des Filtres for å få et glimt av den store scenen hvor blant annet Angèle, Jain og Bigflo & Oli skal opptre.

Gsrinn

Jeg spaserer langs elvekanten, observerer alt arbeidet som pågår, alt som skal være på plass til kveldens store arrangement. Scenerigging, installering av høytalere på begge sider av Garonne-elven, på vannet bygges en liten plattform hvor fyrverkeriet skal skytes opp. Flere sikkerhetsvakter rusler forbi, militær-og politimenn står allerede klare foran sceneområdet. Folkets trygghet og sikkerhet er første prioritering, vi vil aldri glemme tragedien i Nice på nasjonaldagen for noen år tilbake.

Pont Saint-Michel, jeg krysser broen og studerer alt det fine, disse flotte omgivelsene. Jeg liker å beundre elven og studere slusene, like ved siden av dem finnes nå en ny bar-og restaurant med romslig uteservering. Jeg knipser et lite bilde, dette stedet vil jeg besøke sammen med min kjære, dette serveringsstedet med det passende navnet L’écluse (slusen).

Sluser

Jeg liker å se på de flotte leilighetene på motsatt side av veien. De røde murblokkene med sine store balkonger og byens beste utsikt, mot det speilblanke vannet som fosser nedover og renner gjennom sentrum av Toulouse.

Utsily

To sitrongule sommerfugler flakser forbi meg, de danser og bader i solskinn, jeg smiler. Det er nettopp slike små øyeblikk som gjør meg lykkelig, der jeg trasker rundt alene på spasertur langs Garonne-elven, og videre gjennom mitt fine lille nabolag.

Min kjære og jeg koser oss med hvert vårt glass rosévin og en kurv med jordbær, før vi beveger oss i retning Saint-Michel broen, hvor vi i år som i fjor skal stå og lytte til konsertmusikk mens vi venter spent på at kveldens høydepunkt, det fantastiske fyrverkerishowet, skal ta oss med storm.

Fyrverkeri Frankrike

Årets store fyrverkeri lyser opp den sorte nattehimmelen i alle regnbuens farger. Høyt over Pont Neuf, fargene skaper refleksjoner i vannet som renner under broen. Tema for årets bakgrunnsmusikk, er Broadway. Fargerike eksplosjoner i himmelen, i harmoni med toner fra blant annet West Side Story og Les Misérables.

Fyrverkerishow

Gratulerer nok en gang, Frankrike. Heldig er jeg, som får leve her i dette nydelige landet, spise all den deilige maten, drikke deres vin, snakke deres språk, kose meg på landet, utforske storbyene, nyte den fine naturen, nyte livet, hver dag feirer jeg dere, i dag feirer jeg enda litt ekstra.

Rosa

Advertisements

Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

rpt

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Trøffel

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Lavendelskjørt

På besøk hos skilpadder reddet fra tragiske skjebner

Ny lørdag, ny mulighet til å finne på morsomme aktiviteter, langt unna kontorets fire vegger og altfor mange dataskjermer.

I dag besøker vi et rescue center for skilpadder, like utenfor landsbyen Bessières, 38 kilometer nordøst for Toulouse. Vi fikk først høre om dette senteret for et par måneder siden, da lokalavisa skrev en artikkel om at stedet nylig gikk inn for å åpne for publikum i sommersesongen (da skilpadder gjerne går i dvale på vinteren).

Lenge har jeg drømt om å reise til utlandet for å jobbe frivillig med å hjelpe skadede skilpadder, rydde strender for plast og jage unna fuglene som kretser over de nyklekte skilpaddene som løper for livet for å nå vannkanten og starten på det som kan bli enten et svært kort eller veldig langt liv.

Om jeg en dag endelig ender opp med å gjøre frivillig arbeid i det store utland, er det nok lurt å på forhånd lese meg klok på informasjon om dyreartene jeg har tenkt å hjelpe, hvordan behandle dem, lære om deres matvaner, søvnmønster, karaktertrekk hos de forskjellige artene. Om man ikke bryr seg om å lære å forstå hvem dyrene er, hvilke behov de har, og hvordan våre uvaner skader miljøet de lever i, hva er da poenget med å dra? For å krysse av nok et punkt på den uendelige listen over selvrealiseringsprosjekter?

I le refuge des tortues blir vi møtt av en frivillig som gir oss en guidet visitt. Hun forteller at senteret har eksistert siden 2006, men at de ikke valgte å åpne for publikum før for ett år siden. For øyeblikket lever rundt 1500 skilpadder her på senteret, både vann-og landskilpadder, enkelte funnet langs veikanten, andre i lokale innsjøer hvor de sannsynligvis har blitt dumpet av tidligere eiere.

Hun forteller oss om viktigheten ved å gi skilpadder et balansert kosthold, de fleste lever stortsett på frukt og grønnsaker, noen arter spiser gjerne også småfisk og reker, landskilpadder liker å bruke mye tid på å traske rundt på terrenget og gresse (ugress og plen). Lever en ung skilpadde på feil kosthold, kan skallet ende opp med å gro feil, og vitaminmangel kan føre til deformert nebb.

Vi blir fortalt at europeiske landskilpadder går i dvale til høsten, enkelte sover så lenge som åtte måneder før de beveger seg ut i dagslys igjen.

Hun tar oss med til området hvor babyskilpaddene holder til. En av dem løftes opp, vi får lov til å holde den, både Julien og jeg. Nydelig er den, dette lille vesenet som en dag vil vokse opp og bli stor og sterk.

Rørt blir jeg, da hun forteller historien om en gruppe mennesker fra et sykehjem i nærområdet som kom på besøk til senteret for å se skilpaddene. En av beboerne, en dødssyk dame som selv hadde eid landskilpadder store deler av sitt liv, gråt av glede da hun fikk holde den lille i håndflaten sin.

Skilpadde i

Vakkert er det, hvordan dyr bringer frem de fineste følelser hos oss mennesker.

Vi besøker karantene-området, hvor de syke og skadede skilpaddene holder til. Hun forteller hvordan politiet har hentet ut syke skilpadder med ødelagte skall, skilpadder med parasitter, vi får høre om problemer med underernærte dyr fra triste liv i lukkede terrarier. Dyrene trenger frisk luft, sier hun.

Siste del av besøket, vi ser flere vannskilpadder, deriblant store alligatorskilpadder, en art som absolutt ikke hører til i franske innsjøer, men støtt og stadig blir hentet opp fra dem. Dette er en art som vokser seg stor, og lett kan finne på å bite hardt om den først føler seg truet. Det vil si, om man med et uhell tråkker på den, i den tro at man har tråkket på en stor stein i vannet.

Mens vi står og titter på en av disse skapningene, stormer to frivillige inn med hver sin enorme skilpadde i armene. Begge hentet fra en innsjø i Toulouse.

Guiden takker etter hvert for seg og lar oss vandre rundt på egenhånd. Vi får oss brått en stor overraskelse, da en stor stripete slange åler seg forbi oss på grusveien. Denne, og flere andre slanger, bor ikke på senteret men sniker seg rundt og frykter ingenting. Forbi oss mennesker, forbi skilpadder, på land og i vann. Vet du om denne slangearten er giftig, spør jeg Julien, fingrene krysses for at svaret er nei. Han tror den er giftig.

I det vi forlater senteret, ser vi eieren komme med nok en skilpadde i armene. Denne funnet langs veikanten.

Skilpadder

Vannskilpadder

En ny dag i eventyrhuset og på besøk i Espalion

Videre fortsatte påskeferien i det lille eventyrhuset langt ute på landet i det store fascinerende Frankrike, Coubisou heter landsbyen, Les Terrasses de Labade heter huset. Jeg forteller om fredagen, en ny regnværsdag og nytt besøk i ny landsby, Espalion denne gang.

IMG_20190506_144005_574

Mine fine sommerkjoler må nok en gang bli liggende igjen i kofferten, sammenbrettet ligger en rosa kjole helt øverst i bagasjen, som en påminnelse om at påskeværet har snudd, solskinn og varm temperatur hører nå fortiden til. Inntil videre.

Friske farger blir det likevel, turkis knappegenser med rosa flamingoer på, en morsom liten sak som ble kjøpt i en butikk som spesialiserer seg på moderne utgaver av femtitallskjoler og matchende gensere. Rosa leppestift passer fint til, jeg føner mitt dusjvåte hår, sånn, nå er jeg klar.

Vi kjører til Espalion, en liten landsby bare sju kilometer fra huset vi leier. Regnet pøser på, like kraftig i dag som i går. Paraplyen er min følgesvenn, jeg krysser fingrene for at jeg snart kan legge den bort og heller slenge på meg et par solbriller i stedet.

Med vår lille bil som ser ut til å bli mer og mer møkkete for hver regnværsdag som går, kommer vi oss frem til Espalion. Fra plassen hvor vi parkerer, får vi umiddelbart en flott utsikt over Pont-Vieux (gamlebroen), over Lot elven som renner gjennom landsbyen, over en stor bygning som ligner et slott. Bygget skaper et vakkert bilde med sine flotte tårn, nok et lite stykke eventyr i distriktet Aveyron.

Gjennom regnfylte gater, glatte brostein og små søledammer som former seg i sprekker og hull, vi vandrer fra gate til gate med nysgjerrige øyne.

Landsbyens daglige bondemarked er i ferd med å bli ryddet bort, de fleste butikker er også i ferd med å stenge, to timers lunsjpause, to timer hvor bare restauranter og kafeer holder åpent.

Vi gjør derfor som alle andre, vi haster oss inn på et spisested. Mine foreldre har lyst på kake, jeg kunne gjerne også tenke meg å sette tennene i noe søtt, vi besøker tehuset Curiosithé.

Tesalongen er malt og dekorert i alt man kan tenke seg av pastellfarger, lyserosa og babyblått spesielt. Jeg bestiller sort te med vanilje, og et kakestykke med syrlig og frisk sitronkrem. Min stefar drikker også sort te, han deler en fruktsalat med min mor som drikker sin daglige cappuccino.

Kake og te

Vi blir sittende en stund, jeg lytter til regndråpene som slår mot vinduene. Mine foreldre stiller spørsmål rundt bryllupsplanleggingen, de lurer på hvem jeg ønsker å invitere og hvordan menyen vil se ut, skal vi ha DJ eller band, hvilke blomster vil jeg ha i buketten, hvordan skal bordene dekoreres. Vi gifter oss ikke før om ett år og fire måneder, minner jeg. Men tiden flyr, sier min mor, før du vet ordet av det er plutselig bryllupsdagen like rundt hjørnet, derfor er det viktig å komme i gang med planleggingen!

Jeg tar en siste slurk av teen, vi ønsker å betale, men den stakkars servitøren sjonglerer tusen ting samtidig, der hun tar seg av alle bestillinger, all rydding, all servering og betaling, alt på engang, helt uten hjelp. Vi venter tålmodig.

Ventende står jeg også noen timer senere, ved stuevinduene i det lille eventyrhuset, jeg venter spent på å se min kjære igjen. Han har valgt å kjøre helt hit for å tilbringe helgen sammen med mine foreldre og meg, med seg i bilen har han tatt med seg diverse oster, vin og sjokolade, en syndefull trio som jeg kanskje er en smule for glad i.

Før min kjære rekker å komme seg frem til huset, har utleierens hund funnet veien til vår dør, den nydelige golden retrieveren som jo klarte å snike seg med på et av bildene jeg tok av eventyrhuset, da vi først kom hit på onsdag.

Hunden forsvinner omtrent like plutselig som den dukket opp, ned skråningen forsvinner den, ned til parkeringen. En liten grå bil parkeres, min syndefulle trio og min kjære samboer er her.

IMG_20190506_153447_287

Dør

Bro

Tårnene

Et tredje bryllupslokale: Château de la Commanderie

Ny helg og nytt slottsbesøk, jakten på et bryllupslokale fortsetter også denne lørdagen, akkurat som forrige helg. Sannsynligvis vil det bli flere slike lørdager fremover, om vi ikke snart finner et lokale som vi begge forelsker oss i.

I dag er det Château de la Commanderie som står for tur, som skal vurderes, som forhåpentligvis vil ende opp med å bli dette drømmelokalet vi så sårt ønsker oss. Alle gode ting er tre, sies det, la oss krysse fingrene og håpe på det beste.

C

Med oss på visitten, har vi mine foreldre som endelig har kommet seg hit på påskeferie til Frankrike for å besøke meg. Med tre dager i Toulouse, to netter i Albi og fire netter på feriehus i en idyllisk landsby i Aveyron, har vi en påskeuke fullpakket med spennende planer å se frem til.

Også mine foreldre synes det er spennende å engasjere seg i bryllupsplanleggingen vår, de synes det er gøy å følge med på denne jakten på et lokale som tilfredsstiller våre ønsker. Både min stefar og min mor søker side opp og side ned på søkemotorer, på digitale kart, på bryllupsblogger og nettkataloger, jo snarere et lokale er reservert, jo snarere kan vi planlegge alt det andre som gjenstår.

Wisteria-planter

Château de la Commanderie er et vakkert slott bygget på 1300-tallet, med fin beliggenhet i vakker natur, gule og hvite blomsterenger, lilla wisteria-planter, de klatrer nedover slottets store vegger, så romantisk, så malerisk, kronen på verket er den vakre utsikten mot fjellkjeden Pyrénéenne.

Vi møter slottets eier, hun er fransk-amerikansk, og tar hele omvisningen på engelsk, slik at også mine foreldre kan forstå hva hun forteller. Vi blir fortalt at slottet, som ble bygget på 1300-tallet, har gått i arv gjennom generasjoner og at slottets flotte bibliotek er eierens private boksamling som også har blitt arvet etter hennes foreldre og besteforeldre. Litteratur er en gjenganger i slottets fine interiør, spesielt imponerende er spisesalen med den imponerende boksamlingen som dekorerer salen på fortryllende vis.

Slottets uteområde er eventyrlig, enger som på sommerens varme måneder vil fylles med flotte gule solsikker, andre enger vil fylles med korn, gresset vil gro enda grønnere og trærne vil vokse seg større og fylles med lange greiner og grønne blader.

Området er så stort at kun fantasien setter grenser for hvordan alt dette kan bli dekorert, om vi bare setter av et stort nok budsjett, kreativitet og tid til å transformere dette åpne landskapet omringet av hva som snart vil bli flotte blomsterenger, til et romantisk paradis for oss to og alle som inviteres til denne store begivenheten.

Også et svømmebasseng finnes her, ypperlig for en varm sensommerdag med cocktails og grillmat på menyen og bryllup friskt i minne fra dagen før.

Svømmebasseng

Soverommene er som på Château du Croisillat; noen lyse og moderne, andre bevart i en vintage interiørstil som kler slottets historie. Enkelte møbler er dessuten originale antikviteter som alltid har tilhørt denne eiendommen.

I første etasje finnes en annen spisesal, hvor en eventuell søndagsfrokost kan nytes, om vi skulle velge å bestille croissanter og annen bakst fra nærmeste bakeri, dagen etter den store dagen.

Spisesal

Omvisningen avsluttes over en kopp grønn te og en skål med tørkede fiken, utsikt over hagen, brosjyrer og mapper spredt utover et hvitt bord med rødrutete duk. Eieren informerer. Inkludert er bord, stoler og vasking. Fire dager og tre netter minimum. Sengeplasser til tjueåtte personer, hoteller og bed&breakfast finnes i gåavstand fra slottet, får vi høre.

Min kjære synes spisesalen er fin, men liten, han mener antallet soveplasser ikke vil være nok, og holder fortsatt en knapp på Château du Croisillat.

Selv tror jeg faktisk jeg liker dette slottet, Château de la Commanderie, enda bedre enn det forrige vi besøkte, min tidligere favoritt, Château de Fajac la Relenque.

Uenige er vi, og fortsetter jakten på det perfekte bryllupslokale…

Wisteria

Vei

Soverom to

Bord

Hage deko

Smil

Cabaret og skjønn gjenforening i Paris

Jeg går av toget med blandede følelser, der jeg setter mine føtter på Parisisk bakke for første gang på ett og et halvt år.

I stresset parisertempo, sprinter jeg ned trappene fra Montparnasse togstasjon og videre til undergrunnen for å ta metro linje seks til Champs-Élysées hvor min venninne Laurène og jeg skal tilbringe det neste døgnet i en liten haussmannsk leilighet som vi snublet over på Airbnb.

Leili

Tallet 5 og en smal blå dør, til venstre for en kinesisk restaurant og til høyre for et trestjerners hotell. På ringeklokken står det skrevet Bardot, som Brigitte Bardot. Jeg undrer om utleier og det franske ikonet er i slekt. Sannsynligvis ikke. Videre lister jeg meg opp den smale trappeoppgangen, opp til tredje etasje, hvor jeg blir møtt av ei smilende dame, en typisk pariser med langt bustete hår, omtrent nakent fjes, hun er elegant i tøyet. Fru Bardot er hyggelig, men taler svært formelt, som parisere gjør til en langt større grad enn menneskene sørvest i landet. 

smacap_Bright

Leiligheten er feminin og fargerik, med speil i alle rom og en baderomsskuff full av ting som sannsynligvis svært mange kvinner vil sette pris på; bomull, rettetang og krølltang, tamponger og sminkefjerner. Laurène er forsinket, og jeg benytter alenetiden i leiligheten til å sminke meg og gre floker ut av håret. I kveld skal vi feire bursdagen til min kjære venninne, vi skal på cabaret, vi har billetter til show på Crazy Horse med champagne inkludert. Jeg gleder meg like mye som bursdagsbarnet, om ikke mer. Alt som er cabaret, enten det er burlesque eller cancan, korsett og strømpeholdere eller paljetter og fjær, vintage eller moderne, jeg elsker kostymene, musikken, dansen og all glamour som hører til.

Laurène dukker etter hvert opp, hun omfavner meg og smiler fra øre til øre. Hun har klippet og farget håret, en kledelig sort bob, hennes lepper malt røde og øyne rammet inn i sort kajal. Hun er chic, hun er fransk, jeg får lyst å klippe pannelugg og aldri igjen forlate huset uten rød leppestift.

Vi tar oss en liten tur ut på kafé for å drikke latte og spise kake, for å spasere nedover Champs-Élysées og lukte på parfymene til Guerlain og Chanel. En liten luftetur før det blir tid for å vende tilbake til leiligheten for å skifte klær og pynte oss til kveldens store festligheter.

Guerlain

For kvelden er jeg monokrom i min lille sort kjole, like sorte nylonstrømper og matchende stilletthæler. Unntaket er min grå kåpe, den fine grå, som er i ferd med å miste en knapp. Nå er også mine lepper røde, ikke som hennes, men en mørkere tone med skimmer.

Venninner

Billettene til kveldens cabaret puttes i vesken, sammen med den røde leppestiften, telefonen og lommeboka. Nok en gang befinner vi oss på Champs-Élysées, denne gang trasker vi nedover avenyen på høye hæler, iført lårkorte kjoler. En mann snur seg mot oss og mumler ordet putes (horer), jeg ignorerer ham. Jeg rister på hodet. 

Velkommen til Paris. 

Vi har reservert bord på en restaurant i nærheten av Crazy Horse, Chez André heter den. Her skal vi spise middag og dessert og feire min venninnes bursdag og skåle for vår fine gjenforening.

Jeg bestiller magret de canard, det vil si and, servert med blåbærsaus og potetstappe til hovedrett. Som en søt avslutning, deler vi jordbær med mascarpone, enkelt og greit, og hva er vel en bedre innledning til en champagnefylt aften enn å tilfredsstille smaksløkene med søte friske jordbær? 

IMG_20190410_185849_172

Ved nabobordet sitter to amerikanske turister, to pensjonister fra New York. Vi forteller dem at både Laurène og jeg har bodd og jobbet i USA, at det jo var nettopp der vi møttes og formet et vennskap. Riktig nok i Florida, og ikke New York, men fort får vi vite at amerikanerne eier feriehus i Florida og kjenner godt til Orlando, byen vi bodde i for fem år siden, fem år, milde himmel som tiden flyr. Siden den gang har jeg vinket farvel til Mikke Mus og bosatt meg i Frankrike og forlovet meg, og tenk at neste år skal jeg gifte meg!

Klokka tikker, vi ønsker amerikanerne en fantastisk ferie videre, vi håper de koser seg i nydelige Frankrike, Laurène og jeg betaler for oss og løper videre til Crazy Horse. 

Lokalet er mer intimt enn Moulin Rouge, og showet er etter min mening også mye bedre. Vi får tildelt champagne som lovet, vi skåler, vi applauderer for de flinke danserne og koser oss med å se på dans, spesialeffekter og kostymer til flørtende musikk. Etter endt cabaret, besøker vi gavebutikken. Min venninne kjøper omtrent alt som er av suvenirer; en DVD, en CD, t-skjorte, undertøy. Selv kjøper jeg undertøy, et sort sett som jeg skal gjemme bort og spare til en spesiell anledning. 

Før vi rekker å komme oss ut døra, spør en av vaktene om vi har lyst til å se showet en gang til, da kveldens siste show ikke har klart å fylle salen. Vi vil få VIP plasser, og en ekstra flaske champagne, lover han. Laurène jubler og takker umiddelbart ja til tilbudet. Dette må være tidenes beste bursdag, sier hun, i komplett lykkerus. 

Jeg smiler. Paris er en by som stadig overrasker meg, på godt og vondt. I kveld seirer det gode, i kveld finnes bare glitter, glamour, champagne og vårt fine vennskap.

Sort kledd

IMG_20190406_164237_526

IMG_20190406_164315_528

 

Tjueni grader og feriefølelse i landsbyen Gruissan

Søndag, forrige søndag, på kjærestetur med min kjære, til Narbonne og omegn.

Jeg våkner opp i en myk og deilig seng, altfor myk for ham, perfekt for meg. Kroppen strekker seg, jeg tar meg en varm dusj, før vi sammen inntar frokostbuffeten som har et helt greit utvalg av franske bakevarer, brød og pålegg, i tillegg til fruktsalat, yoghurt og ulike frokostblandinger. Han starter måltidet med en stor porsjon egg og bacon, som han alltid gjør når vi overnatter på hotell. Selv styrer jeg unna en slik salt-og fettbonanza til frokost, og smører meg ei brødskive med kremost og heller en god porsjon fruktsalat over i en liten skål, to fiken plasserer jeg på kaffekoppens asjett som en liten dessert til den obligatoriske morgenkaffen.

Ved frokostbordet setter vi i gang planleggingen av ettermiddagen. Narbonne og nærområdet har jo så mye spennende å by på, så mange fine småbyer og landsbyer, så mye kultur og historie, så mange morsomme aktiviteter. Jeg har lyst til å besøke klosteret, men også stranda og vingårdene. Vi skulle hatt mer tid, så mye mer tid enn bare en liten ettermiddag. 

Også han vil besøke vingårder, gjerne vil han også utforske nærområdets ruiner og slott, vi vurderer mulighetene for å besøke Fontfroide klosteret, vi vil begge til stranda, til fyrtårn og båthavner, spise lunsj på utekafé og lytte til lyden av bølgeskvulp, han vil spise blåskjell i hvitvinssaus.

Kursen settes til slutt mot Gruissan, en liten landsby i nærheten av Narbonne Plage, stranden hvor alle Toulouserne strømmer til hver eneste sommer, for å bade og sole seg, for å få følelsen av å være på ferie, men likevel bare være 1 1/2 times kjøretur fra egen stue.

I Gruissan spaserer vi langs vannet, et fredelig turområde utenfor landsbysentrum, der hvor de eneste menneskene vi møter på er andre turgåere, og fiskere med deres små trebåter malt i ulike farger. De fisker etter ål, da Gruissan er et sted hvor det vrimler av denne slangelignende fiskearten, såpass mye at landsbyen har blitt kjent for dem, restaurantene serverer lokale spesialiteter hvor ål er hovedingrediensen.

Fiskebåter

Vi vandrer videre inn til landsbyens hjerte, gjennom de smale fine gatene som rommer butikker, spisesteder og private leiligheter, bygninger med dører og skodder malt i forskjellige farger. Gatene er tomme, mens de fleste restaurantenes uteservering er fulle av liv.

Videre trasker vi opp til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt over Gruissan. Som Bambi på isen, sklir jeg rundt på glatte steiner og sliter til tider med å holde balansen, samtidig som han kikker på meg gjennom kameraets store lense og ber meg gå litt til høyre, litt til venstre, for å fotografere meg og utsikten fra best mulig vinkel. Alt dette uten å falle over ende.

På topp

Jeg angrer på at jeg ikke hentet frem mine joggesko fra kofferten da muligheten var der, noe jeg sterkt vurderte gjennom bilturen fra Narbonne til Gruissan, en tanke jeg slo fra meg da min kjære mente jeg ikke ville få behov for annet fottøy enn disse Birkenstock-sandalene som jo er svært komfortable, men ikke akkurat egnet for å klatre rundt på steiner og balansere føttene på ujevnt terreng. Vi skulle jo uansett bare traske rundt i sentrum, mente han. Aldri mer skal jeg ta i mot skotips fra deg, kjære, klager jeg.

Sola steker, jeg smører inn solkrem på mine nakne skuldre og på nese, panne og kinn. Han smører seg også godt inn med vår solfaktor femti. Hele tjueni varmegrader, i mars, er det ikke utrolig?

Vi setter oss i bilen og kjører den lille strekningen som fører oss til stranda. Bade skal vi ikke, ikke enda, men vi trenger å se havet, høre havet, få den ultimate følelsen av å være på ferie.

Gruissan

Deilig mat, boblebadprat og på besøk i byen Tarbes

Lørdag, tidlig formiddag, regntunge skyer og kalde gulvfliser. Nydusjet og påkledd, håret er fortsatt vått, vi sitter rundt kjøkkenbordet. Lavpriskaffe med økologisk melk, to brødskiver, appelsinjuice. Moren til min samboer spør om jeg vil ha en brødskive til, kanskje to, jeg sier nei, og gjentar som jeg alltid gjør at jeg aldri spiser mer enn to skiver til frokost. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være.

Vi slenger på oss yttertøy og haster oss til bilen for å slippe unna regnet, nå skal vi til nærmeste småby, vi skal handle på lørdagsmarkedet, ost og brød står øverst på handlelisten.

Vi blir værende i markedshallen en god stund, delvis for å søke ly, mens regnet herjer som verst, delvis fordi våre store øyne og rumlende mager har lyst på alt som markedet har å tilby. Stående foran den enorme ostedisken, peker vi på forskjellige oster, mange produsert i nærområdet, lokale oster fra Pyrénéenne, andre fra distrikter i nærheten av Toulouse. Vi kjøper med oss fem forskjellige oster, myke med hull, lyse skorper og mørke skorper, noen av sauemelk, andre av kumelk. Vi har fått smake alle ostene på forhånd, heldige som vi er, den smilende kvinnen med hvitt forkle og runde briller ga oss hver vår lille smaksprøve og smilte om mulig enda bredere da hun pakket ned våre nye innkjøp i store hvite papirposer.

Ostemarked

Formiddag blir til ettermiddag, vi vender tilbake til Airbnb-huset, Maison d’Alice som huset heter. De fem forskjellige ostene pakkes ut og puttes i kjøleskapet, jeg lager meg en kopp te, drikker den sakte, før jeg skifter til bikini og legger meg i boblebadet. Helt alene ligger jeg i det varme vannet, med øynene lukket, med håret i knute, her inne er det stille og fredelig, jeg slapper av og nyter. Etter en stund kommer også min samboer, han setter seg overfor meg, hans lange bein strekker seg og rekker helt til kanten av boblebadet. I forhold til ham ser jeg bitteliten ut, selv om jeg ikke er det.

I to timer blir vi sittende i det varme boblende vannet, myk sviskehud på hender og føtter, han spør meg om jeg vet hvorfor huden reagerer slik i vann, nei, sier jeg, han forteller hvordan reaksjonen er et resultat av menneskers evolusjon, at kroppen tilpasser seg til vannet og at takket være denne rynkehuden er det mulig for oss å gripe tak i ting under vann. Jeg vet ikke om det er sant, men det høres fint ut. Videre prater vi om bioteknologi og biomekanikk, emner som interesserer oss begge, jeg vet ikke på langt nær så mye som han vet, men fascinerende er det likevel.

Fargerikt

Lengre ut på ettermiddagen kjører vi til byen Tarbes. Vi har reservert bord på fin restaurant, bord til fire, ham, hans foreldre og meg. Restauranten heter L’Arpège og drives av et ektepar fra Osaka i Japan, de serverer fransk gastronomi med en japansk touch, en spennende kombinasjon som vi ser frem til å utforske.

Men først skal vi vandre gjennom byens gater, moren til min kjære er på jakt etter nye sko, marineblå pumps forklarer hun, og vil titte innom hver eneste skobutikk som finnes i sentrum. Min kjære vil ha ny stekepanne, en med lokk som vi kan putte i ovnen, akkurat som kjendis-kokkene gjør på tv. Han har nok blitt inspirert av dem, for en slik idé kunne han aldri ha funnet på helt av seg selv, han som så sjelden kokelerer på kjøkkenet, det lille kjøkkenet i vår lille leilighet. I flere timer, det føles hvertfall som flere timer, flytter vi oss fra en butikk til den neste, tomhendt forlater vi dem alle sammen.

Hptrll

Vi setter oss på en irsk pub som heter Shamrock og bestiller hver vår øl. Den siste tiden har jeg begynt å få sansen for Guinness, så jeg bestiller meg en stor en, til de andres forbauselse. Hvordan du klarer å drikke det der, er for meg et under, sier faren til min kjære. Selv drikker han pilsner, det liker ikke jeg.

Restauranten er lys og fin med hvite duker. Som en mise en bouche får vi hvit fisk, spekeskinke og en mousse av neper, til forrett får jeg servert fritert ris de veau med butternut saus, til hovedrett biff med pannestekt foie gras og sorte trøfler, til dessert en mousse av kokos med sitronsorbet og ananasbiter. Utenfor lokalet hører vi De Gule Vestene, de marsjerer med paroler og kaster kinaputter og spiller høy musikk, men heldigvis knuses ingenting og politiet følger nøye med.

Mise en bouche

Det regner ikke lenger, vi forlater restauranten og glemmer igjen vår store paraply. Først dagen etter, finner vi ut at paraplyen er borte, og da er det for sent. Vi har en to timers kjøretur foran oss, vi får finne oss en ny.

Fontene

Fransk by

Frankrike

Fransk mat

Biff og trøfler

Kokos mousse

Vintertøy

Viktigheten ved å smile selv når det gjør vondt

Grå vinterhimmel og nakne brune trær, årstidens mørkeste dager er forbi, men dette tåkefulle landskapet skaper en stemning like dyster som desemberdagene forkledd som den mørkeste natt.

I sentrum demonstreres det fortsatt like voldelig som før, lørdag etter lørdag, i snart elleve uker har de gule vestene holdt på nå. Byen vår ligger snart i grus, butikker og spisesteder er på randen av konkurs, banklokalene er vandalisert og kundeinformasjon og andre sensitive papirer flyter rundt i gatene. Det hele gjentar seg lørdag etter lørdag, galskapen vaskes bort igjen søndag etter søndag, men ingenting forandrer seg. Søppelkasser brenner, tinghuset hvor jeg til neste år skal gifte meg er nedtagget og forsøkt påtent. Jeg feller en tåre for denne byen jeg elsker så høyt, jeg lukker øynene og drømmer om skyfri himmel og solskinn, varme smil, om kjærlighet.

Fra bokhylla mi leter jeg frem det fineste jeg har av skjønnlitteratur, side for side, bokstav for bokstav, jeg dypdykker inn i en annen verden, forfatternes univers. Her får jeg lov til å reise verden rundt uten å betale ei krone, jeg våger å gjøre ting som den virkelige meg aldri ville ha turt, slik som fallskjermhopping og klatring, jeg kan forelske meg på nytt, få et nært innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, jeg kan kjenne på følelsen av hvordan det ville vært å hatt søsken, hvordan det ville vært å hatt barn eller hvordan jeg ville sett verden om jeg nå var barn selv, jeg kan være sterkest og svakest og ha magiske evner, være rockestjerne, kjøre motorsykkel eller reise ut i verdensrommet.

mde

Jeg kan være nøyaktig hvem jeg vil, i litteraturens magiske univers. Det er derfor jeg er så glad i å lese noveller, romaner og diktsamlinger. I en grå og tåkefull hverdag føles det deilig å kunne flykte til en annen verden, et annet liv, en annen virkelighet.

Romaner

Nå som Frankrikes storbyer går gjennom hva jeg vil kalle en krisesituasjon med tåregassede og røykbombede sentrumsgater, blir det ikke lenger lett å finne på hyggelige ting sammen med dem man er glad i. Forrige fredag var vi på besøk hos et vennepar som har ønsket nytt barn velkommen til verden, denne helgen var vi på sofajakt.

Vi besøkte diverse møbelbutikken i såkalte industrisoner langt utenfor sentrum, i jakten på ny sofa. Grå skal den være, eller i sort skinn. Skuffelse etter skuffelse, vi innså hvor vanvittig dyrt det koster med en stor og fin sofa av høy kvalitet, tre ganger mer enn hva han og jeg har råd til akkurat nå. Tomhendte, tok vi oss en liten tur innom et kjøpesenter, slik at jeg i det minste kunne handle med meg et par produkter fra en kosmetikkbutikk.

Tiden flyr når man bruker penger, tiden flyr når man frustrert leter etter flott sofa på tilbud, uten hell. På kvelden dro vi ut på vår ukentlige romantiske lørdagsaften på restaurant, denne gang på et koselig spisested som vi allerede kjenner godt. En deilig middag hos nabolagets beste pizzeria, Pizza Félix. Jeg bestilte min store favoritt, pizza med skinke, champignon og hvit trøffel.

Pizza

Disse kjærestekveldene hvor vi omtrent hver helg besøker nye spisesteder som vi ikke kjenner til fra før, disse lørdagskveldene reservert for bare oss to, har blitt en tradisjon som betyr så utrolig mye for meg. Det er så lett å glemme å gi hverandre nok oppmerksomhet midt oppi den travle hverdagen med krevende fulltidsjobber, det er så lett å glemme hverandre bort, der man fokuserer på seg og sitt, meg med lesing og skriving, han med sport på tv-skjermen. Det er dessverre altfor lett å tillate seg selv å bli totalt oppslukt i alt det egne, derfor er det så utrolig viktig å skape gode rutiner for å pleie kjærligheten, gi den all den omsorgen den fortjener.

Smil

Grått vær og voldelige demonstrasjoner vil aldri kunne bryte meg ned, ikke så lenge jeg har kjærligheten ved min side, hyllene fulle av fin litteratur, og spennende restaurantbesøk å glede meg til sammen med min kjære.

Men, likevel er jeg nå på grensen til å be til høyere makter om at de gule vestene snart vil gi seg, slutte å knuse butikkvinduer, vandalisere monumenter og banklokaler og brenne biler og søppelkasser.

Byen dør, og det som en gang var et fint og viktig budskap, blir borte i skyggen av all volden. De samme stemmene som en gang ble sett på som byens helter, står nå og ser på at byen raser sammen.

Det gjør vondt å smile, men det er nettopp når det gjør vondt det er viktigst å gjøre det.

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade