Viktigheten ved å smile selv når det gjør vondt

Grå vinterhimmel og nakne brune trær, årstidens mørkeste dager er forbi, men dette tåkefulle landskapet skaper en stemning like dyster som desemberdagene forkledd som den mørkeste natt.

I sentrum demonstreres det fortsatt like voldelig som før, lørdag etter lørdag, i snart elleve uker har de gule vestene holdt på nå. Byen vår ligger snart i grus, butikker og spisesteder er på randen av konkurs, banklokalene er vandalisert og kundeinformasjon og andre sensitive papirer flyter rundt i gatene. Det hele gjentar seg lørdag etter lørdag, galskapen vaskes bort igjen søndag etter søndag, men ingenting forandrer seg. Søppelkasser brenner, tinghuset hvor jeg til neste år skal gifte meg er nedtagget og forsøkt påtent. Jeg feller en tåre for denne byen jeg elsker så høyt, jeg lukker øynene og drømmer om skyfri himmel og solskinn, varme smil, om kjærlighet.

Fra bokhylla mi leter jeg frem det fineste jeg har av skjønnlitteratur, side for side, bokstav for bokstav, jeg dypdykker inn i en annen verden, forfatternes univers. Her får jeg lov til å reise verden rundt uten å betale ei krone, jeg våger å gjøre ting som den virkelige meg aldri ville ha turt, slik som fallskjermhopping og klatring, jeg kan forelske meg på nytt, få et nært innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, jeg kan kjenne på følelsen av hvordan det ville vært å hatt søsken, hvordan det ville vært å hatt barn eller hvordan jeg ville sett verden om jeg nå var barn selv, jeg kan være sterkest og svakest og ha magiske evner, være rockestjerne, kjøre motorsykkel eller reise ut i verdensrommet.

mde

Jeg kan være nøyaktig hvem jeg vil, i litteraturens magiske univers. Det er derfor jeg er så glad i å lese noveller, romaner og diktsamlinger. I en grå og tåkefull hverdag føles det deilig å kunne flykte til en annen verden, et annet liv, en annen virkelighet.

Romaner

Nå som Frankrikes storbyer går gjennom hva jeg vil kalle en krisesituasjon med tåregassede og røykbombede sentrumsgater, blir det ikke lenger lett å finne på hyggelige ting sammen med dem man er glad i. Forrige fredag var vi på besøk hos et vennepar som har ønsket nytt barn velkommen til verden, denne helgen var vi på sofajakt.

Vi besøkte diverse møbelbutikken i såkalte industrisoner langt utenfor sentrum, i jakten på ny sofa. Grå skal den være, eller i sort skinn. Skuffelse etter skuffelse, vi innså hvor vanvittig dyrt det koster med en stor og fin sofa av høy kvalitet, tre ganger mer enn hva han og jeg har råd til akkurat nå. Tomhendte, tok vi oss en liten tur innom et kjøpesenter, slik at jeg i det minste kunne handle med meg et par produkter fra en kosmetikkbutikk.

Tiden flyr når man bruker penger, tiden flyr når man frustrert leter etter flott sofa på tilbud, uten hell. På kvelden dro vi ut på vår ukentlige romantiske lørdagsaften på restaurant, denne gang på et koselig spisested som vi allerede kjenner godt. En deilig middag hos nabolagets beste pizzeria, Pizza Félix. Jeg bestilte min store favoritt, pizza med skinke, champignon og hvit trøffel.

Pizza

Disse kjærestekveldene hvor vi omtrent hver helg besøker nye spisesteder som vi ikke kjenner til fra før, disse lørdagskveldene reservert for bare oss to, har blitt en tradisjon som betyr så utrolig mye for meg. Det er så lett å glemme å gi hverandre nok oppmerksomhet midt oppi den travle hverdagen med krevende fulltidsjobber, det er så lett å glemme hverandre bort, der man fokuserer på seg og sitt, meg med lesing og skriving, han med sport på tv-skjermen. Det er dessverre altfor lett å tillate seg selv å bli totalt oppslukt i alt det egne, derfor er det så utrolig viktig å skape gode rutiner for å pleie kjærligheten, gi den all den omsorgen den fortjener.

Smil

Grått vær og voldelige demonstrasjoner vil aldri kunne bryte meg ned, ikke så lenge jeg har kjærligheten ved min side, hyllene fulle av fin litteratur, og spennende restaurantbesøk å glede meg til sammen med min kjære.

Men, likevel er jeg nå på grensen til å be til høyere makter om at de gule vestene snart vil gi seg, slutte å knuse butikkvinduer, vandalisere monumenter og banklokaler og brenne biler og søppelkasser.

Byen dør, og det som en gang var et fint og viktig budskap, blir borte i skyggen av all volden. De samme stemmene som en gang ble sett på som byens helter, står nå og ser på at byen raser sammen.

Det gjør vondt å smile, men det er nettopp når det gjør vondt det er viktigst å gjøre det.

Advertisements

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

teater agen

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

bokkafé

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

kafé frankrike

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

kaffeelsker

handlegate

marked frankrike

 

 

 

Å reise hjem til inspirasjon og nostalgi

Billettene ble reservert like før jul. En julegave fra meg til meg selv.

Og nå, på onsdag kommer jeg endelig hjem. To ukers velfortjent tur til Norge.

Hjem til familie, venner, brunost, kanelboller og en bokhylle full av norske romaner.

Javisst har jeg lengtet etter følelsen av å lukke øynene og senke skuldrene mens jeg slapper av på den sennepsgule semskede sofaen i stua. Jeg har savnet lukten av nybakt eplekake på kjøkkenbenken. Lyden av måkeskrik, og utsikten over den nydelige solnedgangen som legger seg over båthavna som en rosa tåke.

Stavanger, Stavanger, jeg kommer snart.

Men først er det Oslo som står for tur. En by jeg elsker like høyt, om ikke mer.

Byen som tross alt var hjemmet mitt i fire år, før jeg forlot hjemlandet mitt og krysset Atlanterhavet for å tilbringe ett år i det store USA.

Byen hvor jeg har jobbet, studert, opplevd forelskelse, opplevd brudd, stiftet bekjentskap, bygget vennskap, mistet venner, byttet jobb, vært engasjert i frivillig arbeid, vært aktivist, dratt på fest, dratt på etterfest, tatt nattbuss, hatt rosa hår, tatt tatovering, bodd på 10 kvadrats hybel, forsøkt å være vegetarianer, dratt på loppemarked, handlet brukttøy, drukket kaffe, vært blakk.

Jeg gleder meg til å ta en tur innom Grünerløkka for å handle secondhand på Fretex, og kjøpe med meg noen reiseskildringer og nyttige reiseartikler fra Chillout. En liten lunsj i Mathallen skal jeg ta meg råd til, før jeg drar videre for å få mest mulig utbytte av den korte tiden min i Tigerstaden. En liten trikketur er et must, da jeg elsker å kikke ut vinduet mens trikken passerer Oslo’s mange gater, og varierte bybilde.

Jeg gleder meg til å besøke Astrup Fearnley museet – noe jeg aldri tok meg tid til da jeg bodde i Oslo. Det skal bli så herlig å kunne vandre rundt på Aker Brygge igjen, slik som jeg alltid har elsket å gjøre. Og da blir det jo så fint å kunne varme de iskalde hendene på en rykende fersk kopp kaffe.

Etter Oslo, er det Kristiansand som står på agendaen.

Ah, Kristiansand. Jeg gleder meg til å spise smakfull vegetarmat fra restauranten Tilstede mat og mer. Og selvsagt traske langs båthavna, og forbi byens mange gamle sjarmerende trehus, og kanskje ende kvelden med en cocktail på Frk. Larsen.

En natt i Mandal står også for tur. Fine lille Mandal.

Det skal bli deilig å kunne slappe av, traske langs strandkanten, føle den friske brisen stryke over ansiktet mens håret danser i vinden. Jeg skal fotografere, jeg skal reflektere, og jeg skal la meg selv bli inspirert av naturen og nyte stillheten for alt det er verdt.

Det skal bli fint å kunne tre på seg et par ullsokker og pakke seg inn i et pledd, og skrive til langt ut på natta.

Til slutt går turen til min kjære hjemby.

I Stavanger skal jeg vandre langs gamlebyens idylliske gater, og videre ned til sentrum, og selvfølgelig spare det aller beste til slutt. Ja, den delen av Stavanger jeg ikke klarer å få nok av. Vakre, fargerike Øvre Holmegate – bedre kjent som Fargegaten.

Unike butikker, spennende barer, og en fryd for øyet. Jeg lengter, ja, gjett om jeg lengter!

Jeg skal hygge meg med bylivet, nyte naturen, spise fersk fisk og drikke lokalbrygget øl.

Og best av alt er menneskene jeg får se igjen og oppleve alt dette sammen med.

fargegaten

mosterøy

norsk idyll

norsk natur

 

 

Nyttårsaften i Barcelona – og tapas med en fransk touch

Er det ikke utrolig hvor fort tiden flyr når man har det gøy og ikke behøver å bekymre seg (riktig enda) for alt arbeidet som venter på kontoret, så snart de deilige fridagene er over?

Er det ikke deilig å bare kunne sette seg inn i en bil og kjøre av sted til et nytt land, og oppleve nye, spennende ting sammen med dem man er glad i?

Sliten, trøtt og absolutt ikke klar for å rydde og vaske den nedstøvete leiligheten som har stått tom gjennom mesteparten av høytiden, har jeg valgt å overse alt støvet og heller tredd på meg den herlige pysjen jeg fikk til jul og dratt et pledd godt over meg i sofaen.

Å besøke Barcelona på ny, sammen med helt andre mennesker enn dem jeg opplevde byen sammen med forrige gang, var en herlig opplevelse. Hverken svigers eller kjæresten min hadde noensinne vært i Barcelona  før, så jeg tok på meg guide-rollen og ga dem en liten omvisning. Dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da jeg heller velger å fortelle spesifikt om nyttårsaften i denne omgang!

Gjennom hele oppholdet fikk vi over tjue varmegrader, sol og blå himmel. Å kunne gå kledd i sommerkjole og tynn strømpebukse fra morgen til kveld, var en deilig følelse som jeg ikke har kjent på siden, vel, siste uka i Oktober. Jeg bor jo tross alt i Sør-Frankrike, og ikke i Norge. Så vinterklima, nei, det har jeg ikke følt så mye på de siste årene.

Vi vandret fra aveny til aveny, gate til gate. Den kjente basilikaen Sagrada Familia er fortsatt under konstruksjon , men har begynt å se enda mer fortryllende ut enn det den allerede var, da jeg besøkte Barcelona i fjor sommer. Gaudi ville vært stolt, hadde han fortsatt vært i live og sett hvor mange mennesker som kommer til Barcelona årlig for å beundre hans verk!

Med reservasjon hos en fransk-spansk restaurant, var vi alle klare for en gastronomisk og spennende kveld. Kvelden i forveien spiste vi tradisjonell spansk tapas på et annet spisested – en restaurant jeg definitivt kommer til å besøke igjen (Caramba Tapas, i tilfelle du lurte). Vi var så oppslukt i deilig mat og drikke at vi glemte å ta bilder. Mobilkameraet ble derimot godt brukt på nyttårsaften, for å dokumentere alle de fantastiske smårettene vi fikk servert også denne gang. Denne gang var det tapas med en fransk touch som stod på menyen.

Servitører fra Spania og servitører fra Frankrike, serverte oss fantastisk mat og drikke, vitset og tok seg tid til å prate med oss (og shotte med oss). Restauranten (Sensi Mezzanine) var fullbooket og svært travel for kvelden, men servicen var effektiv og vi kunne ikke bedt om en bedre opplevelse.

Som en fin avslutning på et ganske så turbulent år, dro vi deretter videre for å se fyrverki-showet ved “den magiske fontenen” (fontana magica).

Det føltes godt å kunne si farvel til 2017. Og for denne gang…på gjensyn, Barcelona!

(bildene under: Sagrada Familia)

sagrada familia

basilika

arkitektur

gaudi

gaudi kirke

taket

(nyttårsantrekk; valget falt på den lille sorte…med hjerter og gitarer. Paljettkjole får jeg ta en annen gang)

hotellseng

nyttårsantrekk

tapas retter

1. Juledag og dagstur til Andorra

Da vi uansett var nødt til å forlate hytta tidlig på morgenkvisten, da den skulle vaskes og overtas av nye gjester, benyttet vi like greit anledningen til å krysse grensen og besøke Andorra. En mikrostat som ingen av oss hadde vært i tidligere, og heller ikke visste spesielt mye om fra før. Bare det i seg selv, gjør det jo til en destinasjon vi alle var svært nysgjerrige på, og gledet oss til å utforske!

Andorra er visstnok fransk – hvor erkebiskopen og den franske presidenten er begge kronet til prins av Andorra. Hver gang Frankrike endrer president, følger prinsetittelen med den nyvalgte presidenten. Hovedspråket som snakkes i landet, er derimot ikke fransk, men katalansk – etterfulgt av spansk.

Landet er kjent som en destinasjon for alle som ønsker å handle billig og skattefritt, og man finner derfor kjøpesentre (og bensinstasjoner for billig bensin) på rekke og rad i området rundt hovedstaten. Andorra huser dessuten Europas største spa-kompleks, og er  dessuten et populært reisemål for slalom-entusiaster, med sine høye fjell og mange skianlegg!

Vi fikk ikke benyttet oss av hverken spa (vi hadde ikke med oss badetøy), shopping (helligdag og stengt) eller skianlegg (har ikke ski), og det var vi jo også klare over på forhånd. Det eneste vi hadde som ønske og mål å gjøre var å vandre rundt i sentrum av hovedstaten for å se hvordan det så ut, og deretter kjøre litt lenger opp i høyden for å få gleden av å se snødekkede fjell og vakkert vinterlandskap.

Dette er kanskje første gang i hele mitt liv hvor jeg har brukt første juledag til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og glane på TV-skjermen hele formiddagen, for å deretter spise julerester med familien på kvelden.

Vi spiste riktig nok også julerester på kvelden, (sviger)familien og jeg….først etter å ha kommet hjem fra en spennende utflukt!

(bildene under: snø og høye fjell, nær franskegrensa)

vinterland

snø

kjæresten

snø veier

(bildene under: Andorra La Vella, hovedstaten)

utsikt

andorra reise

andorra la vella

andorra la vella

øl

biler andorra

andorra fjell

andorra bilder

jul andorra

andorra hovedstat

andorra urkirke

 

 

 

Gode vaner, gamle rutiner og den viktige balansen

“Iste, salte kjeks og hummus! Herregud så deilig!”, jublet jeg, etter å ha observert alle godsakene som min omtenksomme kjære hadde stelt i stand på stuebordet. Etter en slitsom dag på jobb med møter og altfor mange telefonsamtaler, etterfulgt av en intensiv time med trening på firmaets treningssenter, føltes det himmelsk å endelig kunne sette seg ned i sofaen og slappe av.

En real treningsøkt føltes uansett deilig for både kropp og sjel, til tross for hvor trøtt og sliten jeg nå skulle være – og hvor lite tid jeg sitter igjen med til overs. Jeg som skulle bake, se film og tilbringe ordentlig tid sammen med kjæresten i kveld. En tanke som nå oppleves som verdens mest urealistiske idé. Heldigvis kommer det en ny dag med nye muligheter i morgen.

Torsdag blir det forhåpentligvis en ny runde med trening. En ny runde, og kanskje en ny start på nye, gode rutiner. Slik som da jeg bodde i Oslo og trente to til tre ganger i uka, hver uke, fra klokka sju til halv ni på morgenkvisten. Jeg spiste sunt, balansert og stortsett bare mat laget fra bunnen av. Mye vegetarmat og mange friske, gode smoothies. Jeg praktiserte yoga og pilates. Jeg leste ShapeUp og beundret alle de flinke, sunne, fargerike instagramprofilene som oppfordret følgerne til å leve en sunnere livsstil.

Og så flyttet jeg til USA, trente sjeldnere, spiste dårligere mat og ga opp alle de gode vanene jeg hadde flettet så godt inn i hverdagsrutinene mine i Oslo.

Og til slutt flyttet jeg hit. Nå er jeg ti kilo tyngre enn da jeg bodde i Oslo, med dårlig hud og livløst hår. Å virkelig ta treningen på alvor, vil kunne bidra til å motivere meg på andre områder også.

Ja, jeg er glad i øl, vin, godteri og snacks – og jeg ønsker ikke å gi opp noe av dette. Det jeg trenger er en god balanse. Det kjernesunne i ukedagene, og det usunne til helgkos (og spesielle anledninger).

Og med dét har jeg satt meg et nyttårsforsett for det kommende året.

(bildene i innlegget ble tatt i Paris i sommer, under en annen anledning)

drikke vann

Lørdagskos, hverdagsglamour og høstvær i Desember

Brune, røde og gule løv. Grå skyer. Søledammer. Man skulle kanskje trodd det var en helt vanlig høstdag, men nei, dette er Toulouse i Sør-Frankrike på en vinterdag i midten av Desember. Varme farger og kjølig vind, siste helg før jul.

Tidligere til uka sendte mamma meg et bilde tatt fra verandaen vår hjemme i Stavanger. Snødekkede hus og hager. Hvitt landskap. Julepostkort-idyll, rett og slett.

En smule misunnelig, men på en annen side er jeg glad for at jeg slipper å skli på isglatte veier og være nær skaderisiko, mens jeg prøver å skøyte meg i all hast, langs asfalten for å rekke bussen…på høye hæler. Nei, jeg sier ikke at høye hæler er en nødvendighet. Men hvem liker vel ikke litt hverdags-glamour?

Hverdags-glamouren som tydeligvis er lettere å mestre i Toulouse enn i Stavanger, med tanke på klima. Ja, jeg setter stor pris på å kunne bruke mine favorittkåper og sko hver eneste dag, året rundt, i en del av landet hvor det ser ut til å kun finnes to sesonger; vått og kaldt eller vanvittig varmt.

Noe annet jeg virkelig verdsetter, er å kunne våkne opp på en lørdagsmorgen, lenge etter sola har stått opp, og vite at man har fri og kan gjøre nøyaktig hva man vil. Det siste jeg ønsket, var å bli liggende under dyna lengre enn nødvendig på en så deilig lørdag som denne. Regnfri, frisk og fin. Jeg trengte sårt å se dagslys, bevege meg, spise søplemat, kysse kjæresten min, gå tur ved en liten innsjø, handle gavepapir og julegaver, og drikke øl.

Julien og jeg gjorde derfor alt dette – og litt til. Vi handlet rødt julegavepapir, masse god mat, dro på kino for å se fransk julekomedie (Santa & Cie), og tok oss en liten kjøretur for å bli bedre kjent med deler av byen som vi ikke kjente så godt til fra før. Nå har det gått en måned siden jeg flyttet fra Paris til Toulouse, og jeg har knapt rukket mer enn å jobbe, pakke ut, lage mat, sove – for å deretter stå opp for å gå på jobb igjen.

Men nå er det jo siste helg før jul. Siste helg før fem dager med siste innspurt på jobb før en ti dagers velfortjent juleferie!

høstblader

veske

rutete skjerf

 

 

 

Sommerminner og fransk idyll

Med solbrent nese og en like solbrent kjæreste, vandret jeg gjennom den botaniske hagen i Rennes, en by kjent for sitt store studentmiljø og mange barer.

Vi var på besøk i denne sjarmerende byen i Bretagne i Frankrike, ikke for å sjekke ut nattelivet, men for å nyte siste etappe av vår biltur gjennom Normandie, og ja, en liten brøkdel av nydelige Bretagne.

Dette var i fjor sommer, like etter at jeg hadde kommet tilbake til Frankrike etter en to ukers ferie i Norge og Sverige, og like før en uke med frivillig arbeid i Moldova. Aldri før har jeg hatt en så innholdsrik og spennende sommer. Gjett om jeg lengter tilbake!

Vi feiret den franske nasjonaldagen på stranda i den historiske byen Saint-Malo, og holdt kjærlig rundt hverandre mens vi nøt synet av stjernehimmel, strand og krystallklart vann som dannet refleksjoner fra himmelen. Vi var der for å se på det tjue minutter lange fyrverkeri-showet, kveldens store høydepunkt. Godt mettet etter et deilig måltid med crêpes og cider, og godt fornøyde over å få være på kjærestetur sammen, for første gang på flere måneder.

Nå sitter jeg i min varme stue mens vintervinden uler utenfor vinduet, og hoster og harker og titter på alle de vakre feriebildene våre fra ifjor. De fine bildene vi har tatt sammen, mens vi har vært ute på eventyr i dette store, spennende landet – hvor vakre landskap, fin arkitektur og spennende historie venter rundt omtrent hvert eneste hjørne.

Thabor Botaniske Hage var, i tillegg til feiring av nasjonaldagen, mitt absolutte høydepunkt i Rennes. Høyt oppe på lista er også det utsøkte tre retters måltidet vi hadde på restauranten Les Brocanteurs. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste, men at det smakte helt fantastisk, ja det husker jeg.

Og slik er det som regel alltid når vi reiser innenlands, fra by til by i Frankrike på biltur. Flotte parker, klassiske restauranter som serverer tradisjonelle regionale delikatesser, sjarmerende hoteller, nydelig landskap og blomster i alle regnbuens farger.

Er det rart jeg valgte å bosette meg her?

Frankrike

Botanisk Hage

AirBrush_20171213180130.jpg

AirBrush_20171213180149

Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos