Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse

Advertisements

Søndagsblues og brunsj med venner i Toulouse

Søndag.

En ny uke er forbi, nok en søndag blir til mandag, over på et blunk, måtte også de neste ukedagene fly forbi, slik at fredagen kan omfavne meg, forføre meg med vin og tapas på uteservering i den spennende bydelen vi bor i. Heldige er vi, som kan nyte sol og varme og la våre jakker bli igjen hjemme, selv langt ut i oktober måned.

Som forrige søndag, gikk også denne formiddagen til å nyte et deilig brunsjmåltid sammen med gode venner. Mer om denne søndagens begivenheter vil jeg prate om i et senere innlegg, la meg i første omgang spole tilbake til forrige søndag og våre siste timer sammen med Thomas og Daniela, over en brunsj og på spasertur, før vi fulgte dem til togstasjonen og ønsket dem en bon retour, bon voyage, tilbake til deres hverdag i Paris.

Les Chimères, et av våre stamsteder i nabolaget, spisestedet som tilbyr en godt variert brunsjbuffet med noe for enhver smak, en søndagsbuffet som vi stadig vender tilbake til. Brødmat, spekemat, aligot-kroketter, andekroketter, grønnsakspannekaker, ansjosterte, croque-monsieur, og deilige søtsaker som makroner, sjokolade-og bringebærmousse, crème brûlée og amerikanske pannekaker med krem av speculoos.

Brunsjbuffet

Servert fikk vi hvert vårt glass ferskpresset appelsinjuice, før vi tok tallerkenene fatt for å utforske buffeten og fylle fatene med forskjellige godsaker. Servitøren plasserte i tillegg en trefjøl med ost og spekemat foran oss på bordet, Bayonne-skinke, salami, spekepølser, foie gras og paté. To forskjellige typer chèvre og en mild Tomme fra Alpene.

Spekemat

Rundt bordet ble vi sittende i flere timer, fin diskusjon og fat på fat med smakfull mat. Jeg avsluttet måltidet med en liten skål fruktsalat, for å kompensere for alt det fete og alt det søte som nå etterlot meg i en tilstand som kanskje minnet aller mest om den man befinner seg i etter en altfor festlig julefeiring.

Sammen med våre venner tok vi oss derfor en lang og høyst nødvendig spasertur etter brunsjen. Deilig var det, å traske gjennom gatene i nabolaget Saint Cyprien, videre gjennom den store grønne parken ved kunstgalleriet Les Abattoirs, nyte frisk luft og fordøye dagens første, og sannsynligvis eneste, måltid.

Vi promenerte langs Garonne-elven, drømmende tittet jeg på elvebåter der de passerte forbi, tenk så deilig det ville vært å kunne leve ombord på en slik båt, med friheten til å kunne reise fra by til by, landsby til landsby, arbeide som frilanser og leve som en nomade, som en moderne eventyrer. En romantisk og urealistisk tanke.

Båter

Videre gikk spaserturen til byens store sluser, de som hindrer elven fra å flomme over på de mest kraftige regnværsdager, dager vi vil se mange av så snart oktober blir til november, og november blir til jul.

Jula skal vi sannsynligvis feire i Paris i år, min tredje julefeiring sammen med familien til Julien, en julefeiring hvor jeg vil savne alt av hjemmekjære tradisjoner, selv tsjekkisk film med dub på NRK og serinakaker til frokost. Men jula er fortsatt lenge til, og allerede nå savner jeg mitt kjære hjemland.

Selfie

Rolig trasket vi hjemover, nedover de smale gatene i Saint Cyprien, forbi ølbaren La Houblonnière, hvor Julien og jeg over en lengre periode pleide å tilbringe våre fredagskvelder sammen med mine tidligere kolleger. Videre passerte vi Smoking Barrel, grillbaren som serverer byens beste ribs, og markedshallen hvor vi gjerne skulle handlet frukt og grønt hver eneste lørdag eller søndagsmorgen, om bare motivasjonen hadde vært i orden.

Vi takket våre venner for en nydelig helg, en varm klem og kyss på kinnene, en fem timers togtur ventet dem nå. Neste gang sees vi i Paris, kreative vindusutstillinger hos Galeries Lafayette og Printemps, den juledekorerte versjonen av byens meste kjente aveny, Champs-Élysées, gløgg og pepperkaker byttes ut med champagne og makroner.

Smil på tur

Safari på fransk og spennende fugleshow

Lørdag. Været er strålende, allerede klokka ti varmer sola vår lille balkong. Vi sitter ute, bordet dekkes med kopper, glass og fat, sammen skal vi nyte frokosten under solfylt himmel før vi drar ut på eventyr. Til frokost koser vi oss med deilig maisbrød fra bakeriet i nabogata, franske oster og spekeskinke, vi avslutter dagens første måltid med en kurv full av søte jordbær.

Ikke siden vi ferierte i Sør-Afrika tidlig i november, har jeg gått i shorts. Med tretti varmegrader meldt for dagen, kan jeg endelig hente frem olashortsen og sandalene igjen. Hodet beskyttes med hatt og huden smøres inn med solkrem. Akkurat som i Sør-Afrika, da vi for et halvt år siden var på glamping i Kruger Park, skal vi nå på safaritur. Denne gang er det ikke en safaricamp på størrelse med halve Nederland som venter oss, ikke skal vi på eksotisk ferie på nabokontinentet i syd, men vi skal i det minste på dagstur til en liten safari-og dyrehage i nærområdet, en tjue minutters kjøretur fra vårt hjem.

Sommertøy

Safari i Frankrike, like utenfor Toulouse. Parken heter Zoo African Safari. En fin mulighet for både store og små som kanskje ellers aldri ville hatt mulighet til å se ville dyr vandre fritt og leve sammen på et stort åpent område, uten å være fanget i små bur helt for seg selv. Jeg har innsett hvor heldige vi er, min kjære og jeg, vi som kan ta oss råd til å reise til Afrika for å se ville dyr i sine naturlige omgivelser, vi som har reist og sett så mye spennende der ute i den store verden. Om min kommende ektemann og jeg en dag velger å bringe et nytt liv til verden, håper jeg at også dette barnet vil kunne få gleden av å se giraffer, elefanter og neshorn og flodhest traske rundt på åpne sletter, mens det er vi mennesker som selv holdes innestengt der vi sitter i bilen, nesten som i et menneskebur på hjul, hvor vi sakte ruller forbi og beundrer dyrene på avstand.

Like utenfor Toulouse, i lille Plaisance-du-Touch (der hvor vi pleier å dra på piknik og bading på sommertid), kan altså foreldre ta med barna sine på safari. Mange franske arbeidsplasser gir sine ansatte rabatter til dyrehager, museer og fornøyelsesparker, også vi har fått rabatt og betaler derfor bare 7 euro per person for safari, fugleshow og det lille dyrehage-området hvor blant annet papegøyer, landskilpadder og flamingoer holder til.

Safarien kan selvsagt ikke sammenlignes med våre opplevelser i Afrika, men hyggelig er det likevel å få et gjensyn med mange av de samme dyreartene, fra bilvinduet. Klimaanlegget i bilen er fortsatt ødelagt, glovarm og svett blir jeg derfor der han og jeg sitter innestengt og titter på strutser som stirrer olmskt tilbake på oss.

Safarien ender og vi parkerer bilen. Nå skal vi på fugleshow, lære om forskjellige fuglearter og se dem flakse forbi, høyt og lavt, se dem lande på fugletrenerens arm, vi får sett dem på nært hold, ugler og papegøyer, og australsk kokaburra.

Papegøye

Julien forsøker å ta bilder av fuglene der de flakser forbi med spredte vinger, noe som viser seg å være langt vanskeligere enn man skulle tro, selv med et nokså godt speilreflekskamera i hendene.

Fugleshow

Showet avsluttes med en av mine favorittfugler, hubro, verdens største ugle. Sta og majestetisk, hubroen har vanskeligere for å adlyde fugletreneren enn de andre fuglene fra showet. Hubroen nekter først å flytte på seg, før den endelig flakser litt rundt, der hvor den selv ønsker, når den ønsker, etter hvert vender ugla tilbake til trenerens arm, hvor den blir sittende, til langt på overtid.

IMG_20190606_221446

Etter å ha vært på fugleshow, spaserer vi videre for å se resten av dyrene som holder til i den zoologiske hagen. Vi observerer flere papegøyer i ulike deler av hagen, fugler som sitter på hver sin gren, disse kunne sannsynligvis ha flydd av sted når som helst, rømt langt bort, om de hadde ønsket det.

Papegøye

Hadde jeg kunnet fly av sted, ville jeg sannsynligvis ha migrert til en eksotisk øy med hvite strender, enorme palmetrær og krystallklart vann fullt av fisk i alle regnbuens farger. Enten ville mine vinger ha ført meg til en tropisk øy, eller så ville jeg reist i stikk motsatt retning; hjem til Norge, til mamma, til grovbrød med Jarlsberg og kanelboller og iskaffe.

Eller… til Afrika.

Zoologisk hage

Flami

Safari

Neshorn

Kookaburra

Fargerik

IMG_20190607_193344

IMG_20190607_193509

Sebra

Viktigheten ved å smile selv når det gjør vondt

Grå vinterhimmel og nakne brune trær, årstidens mørkeste dager er forbi, men dette tåkefulle landskapet skaper en stemning like dyster som desemberdagene forkledd som den mørkeste natt.

I sentrum demonstreres det fortsatt like voldelig som før, lørdag etter lørdag, i snart elleve uker har de gule vestene holdt på nå. Byen vår ligger snart i grus, butikker og spisesteder er på randen av konkurs, banklokalene er vandalisert og kundeinformasjon og andre sensitive papirer flyter rundt i gatene. Det hele gjentar seg lørdag etter lørdag, galskapen vaskes bort igjen søndag etter søndag, men ingenting forandrer seg. Søppelkasser brenner, tinghuset hvor jeg til neste år skal gifte meg er nedtagget og forsøkt påtent. Jeg feller en tåre for denne byen jeg elsker så høyt, jeg lukker øynene og drømmer om skyfri himmel og solskinn, varme smil, om kjærlighet.

Fra bokhylla mi leter jeg frem det fineste jeg har av skjønnlitteratur, side for side, bokstav for bokstav, jeg dypdykker inn i en annen verden, forfatternes univers. Her får jeg lov til å reise verden rundt uten å betale ei krone, jeg våger å gjøre ting som den virkelige meg aldri ville ha turt, slik som fallskjermhopping og klatring, jeg kan forelske meg på nytt, få et nært innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, jeg kan kjenne på følelsen av hvordan det ville vært å hatt søsken, hvordan det ville vært å hatt barn eller hvordan jeg ville sett verden om jeg nå var barn selv, jeg kan være sterkest og svakest og ha magiske evner, være rockestjerne, kjøre motorsykkel eller reise ut i verdensrommet.

mde

Jeg kan være nøyaktig hvem jeg vil, i litteraturens magiske univers. Det er derfor jeg er så glad i å lese noveller, romaner og diktsamlinger. I en grå og tåkefull hverdag føles det deilig å kunne flykte til en annen verden, et annet liv, en annen virkelighet.

Romaner

Nå som Frankrikes storbyer går gjennom hva jeg vil kalle en krisesituasjon med tåregassede og røykbombede sentrumsgater, blir det ikke lenger lett å finne på hyggelige ting sammen med dem man er glad i. Forrige fredag var vi på besøk hos et vennepar som har ønsket nytt barn velkommen til verden, denne helgen var vi på sofajakt.

Vi besøkte diverse møbelbutikken i såkalte industrisoner langt utenfor sentrum, i jakten på ny sofa. Grå skal den være, eller i sort skinn. Skuffelse etter skuffelse, vi innså hvor vanvittig dyrt det koster med en stor og fin sofa av høy kvalitet, tre ganger mer enn hva han og jeg har råd til akkurat nå. Tomhendte, tok vi oss en liten tur innom et kjøpesenter, slik at jeg i det minste kunne handle med meg et par produkter fra en kosmetikkbutikk.

Tiden flyr når man bruker penger, tiden flyr når man frustrert leter etter flott sofa på tilbud, uten hell. På kvelden dro vi ut på vår ukentlige romantiske lørdagsaften på restaurant, denne gang på et koselig spisested som vi allerede kjenner godt. En deilig middag hos nabolagets beste pizzeria, Pizza Félix. Jeg bestilte min store favoritt, pizza med skinke, champignon og hvit trøffel.

Pizza

Disse kjærestekveldene hvor vi omtrent hver helg besøker nye spisesteder som vi ikke kjenner til fra før, disse lørdagskveldene reservert for bare oss to, har blitt en tradisjon som betyr så utrolig mye for meg. Det er så lett å glemme å gi hverandre nok oppmerksomhet midt oppi den travle hverdagen med krevende fulltidsjobber, det er så lett å glemme hverandre bort, der man fokuserer på seg og sitt, meg med lesing og skriving, han med sport på tv-skjermen. Det er dessverre altfor lett å tillate seg selv å bli totalt oppslukt i alt det egne, derfor er det så utrolig viktig å skape gode rutiner for å pleie kjærligheten, gi den all den omsorgen den fortjener.

Smil

Grått vær og voldelige demonstrasjoner vil aldri kunne bryte meg ned, ikke så lenge jeg har kjærligheten ved min side, hyllene fulle av fin litteratur, og spennende restaurantbesøk å glede meg til sammen med min kjære.

Men, likevel er jeg nå på grensen til å be til høyere makter om at de gule vestene snart vil gi seg, slutte å knuse butikkvinduer, vandalisere monumenter og banklokaler og brenne biler og søppelkasser.

Byen dør, og det som en gang var et fint og viktig budskap, blir borte i skyggen av all volden. De samme stemmene som en gang ble sett på som byens helter, står nå og ser på at byen raser sammen.

Det gjør vondt å smile, men det er nettopp når det gjør vondt det er viktigst å gjøre det.

En mann som har skjønt det!

Torsdag, vår siste dag i Toulouse, dro Julien og jeg på markedet for å søke inspirasjon til kveldens måltid. Airbnb-leiligheten manglet det meste av kjøkkenutstyr, og det var dermed begrenset hva vi kunne finne på.

Og slik endte vi da opp med å kjøpe fersk pasta og pesto. Og ei flaske rødvin fra en lokal vinbutikk på hjørnet. Regional vin, selvsagt. Fra Cahors (en liten by i sørvest-Frankrike).

På vei tilbake til leiligheten med papirposer fulle av godsaker fra den Italienske delikatessebutikken, passerte vi flere spennende restauranter, kafeer og butikker. Vi lot øynene vandre fra butikkvindu til butikkvindu,  og pratet om hvor fint det ville vært å bodd i et nabolag som har alt man trenger – og litt til.

Vi som er vandt til å bo litt på utkanten, et lite stykke unna alt og alle.

Julien tok tak i hånda mi og pekte på et chocolaterie (Bello&Angeli). Ikke en hvilken som helst sjokoladebutikk, men en som har vunnet flotte priser. Hvor hver eneste sjokoladebit inneholder unike ingredienser hentet fra forskjellige deler av verden, hos lokale produktører.

“Jeg vil kjøpe en eske konfekt til deg, for å feire at du har fått ny jobb, og fordi jeg elsker deg”, sa han og lot meg velge de konfektbitene jeg ønsket.

For snart tre år siden, var det nettopp en eske konfekt, et postkort med et fint bilde av Eiffeltårnet og en liten bamse, som skulle til for å vinne hjertet mitt.

Nå, snart tre år senere, er han fortsatt like oppmerksom på de små detaljene. Han vet hvor høyt jeg verdsetter romantikk….og sjokolade.

Jeg skryter stadig av hvor fantastisk han er, kjæresten min. Perfekt er han absolutt ikke, det er det jo ingen som er. Men å vedlikeholde hverdagsromantikken – det er han flink til!

broen

sjokolade

konfekt