Romerske ruiner, Van Gogh og lokal folkefest i Arles

Søndag morgen. Koffertene pakkes, tiden er inne for å reise videre til neste destinasjon, vi skal kjøre enda lenger sørøst, til sol og bademuligheter, fire netter i en moderne sokkelleilighet med privat svømmebasseng ute på landet. Vi skal besøke en lokal olivenoljeprodusent, og kanskje ta oss et par turer til stranda, min kjære og hans far ønsker å spise blåskjell på utekafé i en hvilken som helst havneby i nærområdet, kanskje vil vi spille pétanque, sannsynligvis vil jeg spise is og promenere langs en havnepromenade og titte på båter som passerer forbi. Planen er å utforske små landsbyer og bli kjent med lokalkulturen, kanskje handle noen suvenirer på et av de lokale markedene i nærområdet.

I landlige omgivelser, på utkanten av en landsby som heter Le Pradet, der skal vi bo, vår lille base med praktisk beliggenhet mellom Toulon og Hyères, to byer som vi ønsker å ta oss tid til å besøke i løpet av tiden vår på denne kanten av Middelhavskysten, før vi på torsdag reiser videre i retning parfymehovedstaden Grasse.

Romerske ruiner

Fra Montpellier kjører vi til Arles, en historisk by nord for landeområdet Camargue, et område kjent for rosa flamingoer, hvite hester, okser og produksjon av ris og salt.

Arles er på sin side kjent for å ha inspirert Vincent Van Gogh, som i en periode bodde i denne sjarmerende lille sørfranske byen, hvor man i dag kan besøke et kunstmuseum som stiller ut malerier av Van Gogh, i tillegg til kunstnerens hjem og en vakker hage som skal ha vært inspirasjonen bak flere av hans verk (alt holder til min store skuffelse stengt på søndager).

Arles er også kjent for sin romerske historie og byens godt bevarte ruiner som fortsatt står igjen etter romertiden. Det romerske teateret og det store Amfiteateret som begge ligger midt i hjertet av sentrum, er dessuten listet som UNESCO’s verdensarv, noe som selvsagt tiltrekker turister fra både nært og fjernt.

Amfiteateret

Vi ankommer byen og havner midt i en stor folkefest, et arrangement hvor alt av lokalidrett, fritidsorganisasjoner, musikkorganisasjoner feires. Vi stiller oss sammen med resten av folkemengden for å se på den store paraden som er på vei mot oss, en parade som feirer sørfransk kultur og landbruk.

Parade

Videre trasker vi gjennom byens handlegater, vi kjøper med oss et par suvenirer fra ulike butikker, jeg handler tapenade til kveldens apéritif, noe vi kan kose oss med der vi feirer vår første kveld i huset på landet.

Vi besøker de romerske monumentene, før vi spiser lunsj på en lokal restaurant som heter La Pergula.

Tyrekjøtt

Alle bestiller vi tyrekjøtt, da dette er en lokal spesialitet fra Camargue og området rundt. Tyrestuing i rødvinssaus servert med lokal ris og estragon, en rett som gjerne passer bedre for en kald vinterkveld enn på en varm sensommerdag som denne. Jeg drikker et glass avkjølt rødvin, en lett og fruktig vin fra Provence, vi koser oss, vi diskuterer, vi glemmer bort tiden. En to timer lang kjøretur står nå for tur, forbi Martigues, forbi Marseille, sent på ettermiddagen ankommer vi vårt lille krypinn på landet.

Huset virker tomt, ingen bil står parkert ved innkjørselen, ingen huseier eller utleieansvarlig, selv ingen nabo er å se. Den eneste lyd vi hører er, omtrent som et déjà vu av gårsdagens hendelse på vingården ved Pic Saint-Loup fjellet, lyden av høner som kakler og en hane som galer, men ingen mennesker er å finne.

Vi tar oss friheter og vandrer rundt i hagen, forbi det store hønseburet, opp til bassenget og videre til grønnsakshagen til huseier. I hagen ser vi et menneske, vi er ikke alene likevel. Den unge blonde kvinnen er i ferd med å vanne tomatplanter, hun ser forskrekket ut der hun ser på oss, som om vi skulle vært en gjeng fremmede uvedkommende gjester.

Min kommende svigerfar forklarer, “Vi er usikre på om vi har kommet til rett sted, vi har reservert fire netter her via Airbnb, med mindre dette er feil adresse eller noen har lurt oss, da”. Damen smiler lettet, “dette er huset til min mor, hun er for øyeblikket på besøk hos min søster, som bor i nabohuset. Vi visste ikke at dere skulle komme allerede i dag, jeg skal ringe henne og si ifra at dere er her, jeg har ikke nøkkel til leiligheten, skjønner dere. Jeg er bare innom for å mate hønene og vanne planter”. Hun forteller at hun selv bor i enden av gaten, moren dukker etter hvert opp, andpusten, dagen får en lykkelig slutt…

…med en etterlengtet dukkert i svømmebassenget.

Basseng

Badeglede

Amfiteater

Teater romersk

Folkefest

Kirke Arles

Cæsar

Arles sentrum

Advertisements

Kvelder og tanker rundt steder og smaker i Kraków

Vi tilbringer søndagskvelden på uteserveringen til en lokal ølbar like rundt hjørnet fra leiligheten vi leier i Kraków. En to minutters gåtur fra vårt overnattingssted, hvor vi vil tilbringe en siste natt før morgendagens togtur og ny feriedestinasjon står for tur.

Foran oss på bordet får vi servert to glass aromatisert vodka (som i Polen nytes sakte og ikke i én slurk) , pære og solbær, og en kurv full av rykende ferske paluchy (brødstenger) servert med to forskjellige dippsauser, hvitløk og jalapeño-og tomat. Vi dypper brødstengene i først den ene sausen, og deretter den andre og nyter alle smakene som eksploderer i munnen. God ånde blir vi neppe sittende igjen med etter et måltid som dette, men det spiller heller ingen rolle, da den eneste personen jeg pleier å kysse er mange tusen mil unna både meg og denne ølbaren hvor min mor og jeg har valgt å tilbringe vår andre kveld i Kraków. Andre – men på en måte siste kveld, i hvertfall for en liten stund.

Ølbaren har en romslig terrasse, full av store bord i mørkt tre. Uteområdet er dekorert med metervis av lysslynger som henger langs veggene og omkranser hele terrassens areal. Belysningen bidrar til å skape en koselig atmosfære, og hjelper til å tiltrekke nye besøkende nå når mørket faller på.

Brødstenger

Vi velger derfor å være her, vi også, nettopp fordi vi trenger å føle på denne lune stemningen og sperre ute alle tanker rundt hverdagslivet hjemme. All den mentale bagasjen som ikke behøver å være her på ferie sammen med min mor og meg.

Denne kvelden får vi ikke gjort mer enn å skåle med én drink hver, og innta hele denne kurven med brødstenger, før det til slutt blir tid for å vende nesene tilbake til leiligheten for å krype passe tidlig til sengs, i håp om å få en riktig god natts søvn før pakking av koffert og avreise til Wrocław står for tur.

Neste dag våkner vi tidlig og har derfor tid til å spasere rolig langs gatene i Kraków og videre gjennom parken med hver vår koffert, min som er stygg og signalgrønn og hennes som er fin og champagnefarget. De stakkars hjulene som bærer bagasjen vår, får virkelig kjørt seg, der de ruller på ujevnt terreng og gjør bittesmå hopp på alle disse brosteinbelagte fortauene.

Vel fremme på togstasjonen drar vi innom en kafé, hvor vi bestiller hver vår kaffe, og venter på det gamle toget som på tre timer skal frakte oss fra sjarmerende Kraków til fargerike Wrocław.

På toget sitter vi for oss selv i en kupé på første klasse, hvor vi blir sittende og lese hver vår bok, med pauser inn i mellom for å titte ut vinduet mens vi suser forbi polsk landskap og store hus på landet.

Ei eldre dame skyver plutselig opp kupédøra og kjefter på oss på polsk. Hun mener vi sitter på hennes plass, og må flytte oss umiddelbart. Hvem som har rett og hvem som har feil, er vanskelig å si, da vi tydeligvis har fått tildelt samme plassnummer på billetten ved en feil. Bittert, setter den eldre damen seg et annet sted, og lar selvfølgelig ikke muligheten gå fra seg å fortelle hver eneste person som krysser hennes retning, at vi har stjålet hennes plass. Hun sørger for å si dette så høyt at hele vogna hører hvert eneste ord, i håp om at vi skammer oss.

Vi ankommer til slutt Wrocław, en by jeg skal fortelle mye mer om senere, da jeg har så mange vakre bilder å dele. Fine bilder av nydelige bygg i alle regnbuens farger. Byen ser virkelig ut som et eventyrland, en fantasiverden full av farger. Ubehaget med den sure gamle damen var allerede glemt, det øyeblikket vi steg av toget og steg inn i en annen verden. Selv togstasjonen er fin, der den, gul som ei sol, ønsker oss velkommen.

Spol fire dager frem i tid, og her ligger jeg på en sovesofa i Kraków og lytter til lyden av kirkeklokker mens jeg ligger lys våken klokka seks på en fredagsmorgen.

Halsen er tørr og jeg er tørst, etter å ha tilbrakt gårsdagens sene timer på denne ølbaren som vi var hos den siste kvelden før vi forlot denne byen. Bare noen få timer etter å ha ankommet Kraków igjen, satte vi oss ned med hvert vårt glass vin (ja, på ølbar) og delte et fat fullt av fritert ølsnacks, deriblant kullsvarte jalapeño poppers fulle av smeltet cheddar og pikante biter av jalapeño på innsiden. Fritert geitost med chilli fikk vi også servert på dette fatet, i tillegg til fritert mozzarella, chips og potetbåter og brødstenger med hvitløkssaus og tomatsaus.

Barsnacks

Nå ligger jeg her og funderer på hva jeg skal finne på på en dag som denne. Skal jeg stå opp, vekke min mor og la resten av dagen bli et resultat av intet annet enn tilfeldigheter?

Det er så mye jeg ønsker å gjøre her i denne byen, og ellers i dette landet, men samtidig ønsker jeg ikke å bli skuffet om ikke forventningene innfrir. Derfor tar jeg hvert eneste øyeblikk nøyaktig som det kommer.

Måtte det være noe så simpelt som et besøk på en hyggelig kafé (eller nok en koselig ølbar) , en spennende aktivitet eller helt andre eventyr her i Kraków, som jo også er et eventyrland, akkurat som Wrocław.

Kraków bybilde

 

 

Sovelugar på flyplassen i München ble en bisarr opplevelse

Tretti euro fattigere, definitivt ikke mindre trøtt, småredd og samtidig en smule fascinert, ligger jeg her i bare BH og truse, under ei dyne, i en seng midt på flyplassen i München. Gate G06, om jeg så må være nøyaktig. Minuttene telles ned på en stor skjerm her inne i det som minner om en slags mini lugar, og lyset kan jeg ikke slå av. Valget står mellom sterkt blått lys (som det man finner på offentlige toaletter i Norge), blendende skarpt fotostudiolys eller bordellrød belysning, akkurat som på Red Light District i Amsterdam. Skjermen forteller meg at jeg kan lytte til klassisk musikk hvis jeg vil, men jeg velger å la være.

Konsekvensen er at jeg hører hver eneste lyd utenfor denne lugar-lignende saken, og blir dermed liggende dypt konsentrert med spissede ører, her jeg lytter til lyden av trillekofferter som ruller bortover gulvet og barn og voksne som prater høyt. “Nap cab, hva er det for noe?” sier en dame på britisk engelsk, som selfølgelig refererer til dette midlertidige soverommet mitt. “Se, her er der noen som sover! Gardinet er nede, noen sover her!”, roper en annen britisk kvinne.

Sovelugar

Ufrivillig har mitt opphold i nap cab, denne lugar-lignende saken, blitt dagens underholdning for andre reisende på terminal 2.

Jeg har motvillig blitt en kunstinstallasjon. Eller mitt eget reality-tv program, hvor kun jeg eksisterer, uten å være klar over hva som skjer. Akkurat som i filmen The Truman Show med Jim Carrey i hovedrollen.

Selv om søvnen uteblir og blir erstattet med full forvirring over nåværende situasjon, er det likevel deilig å få hvile kroppen litt.

Jeg har tross alt stått opp klokka halv fem for å pakke ferdig kofferten, tatt en dusj, kledd på meg, pyntet meg og spist en ordentlig frokost før avreise til flyplassen og videre til Tyskland, med mellomlanding og et tre timers opphold på flyplassen i München før jeg endelig kan dra videre til Kraków i Polen.

Jeg prøver en siste gang å lukke øynene men klarer ikke å forsvinne inn i drømmeland. Ikke bare på grunn av støynivået, men det føles unaturlig å legge seg med sminke på. Dette hvite rene sengetøyet fortjener bedre enn å få brunt pudder, sort mascara og oransj leppestift most inn i putetrekket.

Sove

En og en halv time senere forlater jeg sengen og trer på meg det blomstrete skjørtet og den sorte toppen som jeg valgte å brette sammen og plassere på det lille nattbordet, under hvileseansen. I dét jeg åpner døra innser jeg at jeg har fått meg et publikum som har stått på utsiden og ventet i spenning på å se hvem som skjuler seg bak dette mystiske gardinet.

Jeg åpner døra og møter rundt tjue fremmede blikk. Samtlige blir stående og stirre på meg, nysgjerrige og forvirrede. Som om jeg er et dyr i en dyrehage, som ikke helt lever opp til forventningene som publikum har dannet seg på forhånd. Jeg er et kjedelig dyr. Ikke eksotisk nok, ikke morsomt nok, ikke rart nok. Skuffet, går dem alle videre. Med unntak av ei dame som blir stående på stedet hvil. Hun stirrer fortsatt. Hun liker sikkert kjedelige dyr.

Selv om dette kanskje er en av de merkeligste opplevelsene jeg noensinne har hatt på en flyplass, angrer jeg ikke på å ha gitt konseptet en sjanse. Skulle det bli en neste gang, vil det nok bli nødvendig med ørepropper og sovemaske. Kanskje også en joggedress eller pyjamas, for å ikke føle meg så naken og blottet for hele München Flughafens øyne (selv om gardinet sannsynligvis stengte ute alt av innsyn).

I ferd med å taste inn min personlige kode for å sjekke ut av min nap cab, ser jeg at noen har endret skjermspråket til russisk og forsøkt å reservere rommet mens jeg fortsatt lå der inne og “sov”.

Kjære russer, tenker jeg. La de ansatte få skifte sengetøy og vaske gulvet, så skal du få lov til å leve ditt eget Truman Show, du også.

Napcab

 

 

Og vips, så var vi i Lisboa

Etter helgtur til slott og idylliske småbyer i Frankrike for to uker siden, ble påskeferien lagt til Portugal’s vakre hovedstad, Lisboa. En fargerik by med vakker arkitektur og spennende matkultur og uteliv. Heldig som jeg er, fikk jeg hele tre netter og fire dager til å nyte solskinn og vakre omgivelser – og som vanlig (når min kjære og jeg er ute på reise) ble det mye mat, mye gåing, og svært, svært mange bilder å glede seg over.

Etter en så nydelig påske, var det hardt å omstille seg og komme seg opp av senga og ut av dyna allerede klokka seks om morgenen på tirsdag (og hele resten av uken) for å gå på jobb. Ja, min nye jobb som jeg denne uken har vært i opplæring på. Nå er det endelig helg – men ei heller denne helgen vil jeg få tid til å slappe ordentlig av; for i morgen reiser jeg til Cannes (by på den franske riviera) for å overraske ei venninne som har flyttet dit!

Men nå; tilbake til Lisboa – og dag 1 og 2.

Ja, jeg har så mange bilder og så mye å fortelle at jeg ser meg nødt til å dele alt opp i flere innlegg, dag for dag.

Så la oss begynne fra begynnelsen…

lisboa selfie

Vi ankom Lisboa forrige fredag ettermiddag, min kjære og jeg, med én liten koffert på deling. Et par joggesko i bagasjen, og et par ankelstøvletter på beina. Tre t-skjorter, ei olabukse, tre par sokker og truser, og en ekstra genser. Hverdagssminke og reiseprodukter. Kamerabag over skulderen og håndveske på armen. Hva mer trenger man egentlig, når man skal reise bort for en langhelg i varmere strøk?

Vårt hotellrom (Lisbon Arsenal Suites) var lite og enkelt, akkurat som bagasjen vår. Dårlig støyisolering gjorde det umulig for oss å sove om nettene, da vårt rom lå vegg i vegg med rommet til skrikende småbarn og en mamma som stadig skrek og kjeftet på smårollingene sine. Våre trøtte fjes ble derfor overlykkelige over å få servert en herlig og variert frokost med blant annet lokale bakverk, fersk frukt og godt brød. Hadde de tilbydt ferskpresset juice i tillegg, ville frokostbufféen vært helt perfekt.

Dagen før avreise feiret min kjære og jeg vårt 3-års jubileum (!). Og feiringen tok vi videre til Lisboa. Dermed passet det utmerket med middag på den koselige lille restauranten O Chiado. Jeg bestilte and (med ris og chorizo) til hovedrett og riskrem til dessert. Og Julien, han bestilte skrei med ris og egg. Var det kanskje litt chorizo i retten hans også? Det kan jeg faktisk ikke huske. Dessuten fikk vi servert en helt fantastisk rødvin fra sør-Portugal som passet ypperlig sammen med hovedretten, og hvert vårt glass Porto (ofte servert som dessertvin) sammen med den lille søte avslutningen.

En ting som er greit å vite om portugisisk mat, er at porsjonene man får servert på restaurant ofte kan være riktig så store, og fint kan inneholde både poteter (gjerne i form av pommes frites) og ris i én og samme rett. Flere ulike typer kjøtt kan man også regne med å få servert på samme fat. Chorizo, skrei og skalldyr ser man mye av på diverse menyer. Og når du først skal spise skrei i Portugal, så du smake “Pastel de Bacalhau” (torskekroketter). Et supert mellommåltid – eller barsnack. Nyt dem gjerne sammen med den lokale ølen Super Bock (pilsner eller stout)!

Vi spiste en deilig lørdagslunsj på restauranten Taberna Tosca hvor vi lot smaksløkene våre få kose seg med smaken av hvitløk-og-pølse kroketter, flambert chorizo (i fyr og flammer) og lokale oster. Jeg smakte Portugisisk Vinho verde (portugisisk for grønn vin), og ble positivt overrasket over hvor godt det falt i smak. En ung og fruktig hvitvin basert på grønne druer, med et ørlite hint av bobler som sprudlet smått på tunga. Herlig!

flambert chorizo

Lunsjen hadde vi gjort oss fortjent til etter å ha vandret opp og ned bratte bakker hele formiddagen, for å se São Bento palasset, Estrela Basilika, vandret gjennom parken, og tatt en tur innom TimeOut Markedet (mathallen) i byen for å smake på kroketter i alle mulige varianter – og sist men ikke minst, Portugal’s store søte spesialitet: Pastel de nata (små terter fylt med eggekrem). Disse krydres gjerne med kanel, sukres gjerne med melis – men smaker like godt helt uten noe ekstra på toppen.

pastel de nata

Vi vandret og vi gikk. Vi spiste og vi drakk. Vi sov ikke. Vi lo mye. Vi småkranglet. Vi gledet oss over de små tingene. Og ergret oss over smårollingene (på naborommet).

lisboa restauranter

Ja, det var vel et greit lite sammendrag av starten på påskeferien min i Lisboa.

basilika lisboa

lisboa kirke

parken

lisboa parliament

lisboa park

chorizo

lisboa leiligheter

kroketter

portugal

ost

lisboa palmer

lisboa bakke

Nyttårsaften i Barcelona – og tapas med en fransk touch

Er det ikke utrolig hvor fort tiden flyr når man har det gøy og ikke behøver å bekymre seg (riktig enda) for alt arbeidet som venter på kontoret, så snart de deilige fridagene er over?

Er det ikke deilig å bare kunne sette seg inn i en bil og kjøre av sted til et nytt land, og oppleve nye, spennende ting sammen med dem man er glad i?

Sliten, trøtt og absolutt ikke klar for å rydde og vaske den nedstøvete leiligheten som har stått tom gjennom mesteparten av høytiden, har jeg valgt å overse alt støvet og heller tredd på meg den herlige pysjen jeg fikk til jul og dratt et pledd godt over meg i sofaen.

Å besøke Barcelona på ny, sammen med helt andre mennesker enn dem jeg opplevde byen sammen med forrige gang, var en herlig opplevelse. Hverken svigers eller kjæresten min hadde noensinne vært i Barcelona  før, så jeg tok på meg guide-rollen og ga dem en liten omvisning. Dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da jeg heller velger å fortelle spesifikt om nyttårsaften i denne omgang!

Gjennom hele oppholdet fikk vi over tjue varmegrader, sol og blå himmel. Å kunne gå kledd i sommerkjole og tynn strømpebukse fra morgen til kveld, var en deilig følelse som jeg ikke har kjent på siden, vel, siste uka i Oktober. Jeg bor jo tross alt i Sør-Frankrike, og ikke i Norge. Så vinterklima, nei, det har jeg ikke følt så mye på de siste årene.

Vi vandret fra aveny til aveny, gate til gate. Den kjente basilikaen Sagrada Familia er fortsatt under konstruksjon , men har begynt å se enda mer fortryllende ut enn det den allerede var, da jeg besøkte Barcelona i fjor sommer. Gaudi ville vært stolt, hadde han fortsatt vært i live og sett hvor mange mennesker som kommer til Barcelona årlig for å beundre hans verk!

Med reservasjon hos en fransk-spansk restaurant, var vi alle klare for en gastronomisk og spennende kveld. Kvelden i forveien spiste vi tradisjonell spansk tapas på et annet spisested – en restaurant jeg definitivt kommer til å besøke igjen (Caramba Tapas, i tilfelle du lurte). Vi var så oppslukt i deilig mat og drikke at vi glemte å ta bilder. Mobilkameraet ble derimot godt brukt på nyttårsaften, for å dokumentere alle de fantastiske smårettene vi fikk servert også denne gang. Denne gang var det tapas med en fransk touch som stod på menyen.

Servitører fra Spania og servitører fra Frankrike, serverte oss fantastisk mat og drikke, vitset og tok seg tid til å prate med oss (og shotte med oss). Restauranten (Sensi Mezzanine) var fullbooket og svært travel for kvelden, men servicen var effektiv og vi kunne ikke bedt om en bedre opplevelse.

Som en fin avslutning på et ganske så turbulent år, dro vi deretter videre for å se fyrverki-showet ved “den magiske fontenen” (fontana magica).

Det føltes godt å kunne si farvel til 2017. Og for denne gang…på gjensyn, Barcelona!

(bildene under: Sagrada Familia)

sagrada familia

basilika

arkitektur

gaudi

gaudi kirke

taket

(nyttårsantrekk; valget falt på den lille sorte…med hjerter og gitarer. Paljettkjole får jeg ta en annen gang)

hotellseng

nyttårsantrekk

tapas retter

1. Juledag og dagstur til Andorra

Da vi uansett var nødt til å forlate hytta tidlig på morgenkvisten, da den skulle vaskes og overtas av nye gjester, benyttet vi like greit anledningen til å krysse grensen og besøke Andorra. En mikrostat som ingen av oss hadde vært i tidligere, og heller ikke visste spesielt mye om fra før. Bare det i seg selv, gjør det jo til en destinasjon vi alle var svært nysgjerrige på, og gledet oss til å utforske!

Andorra er visstnok fransk – hvor erkebiskopen og den franske presidenten er begge kronet til prins av Andorra. Hver gang Frankrike endrer president, følger prinsetittelen med den nyvalgte presidenten. Hovedspråket som snakkes i landet, er derimot ikke fransk, men katalansk – etterfulgt av spansk.

Landet er kjent som en destinasjon for alle som ønsker å handle billig og skattefritt, og man finner derfor kjøpesentre (og bensinstasjoner for billig bensin) på rekke og rad i området rundt hovedstaten. Andorra huser dessuten Europas største spa-kompleks, og er  dessuten et populært reisemål for slalom-entusiaster, med sine høye fjell og mange skianlegg!

Vi fikk ikke benyttet oss av hverken spa (vi hadde ikke med oss badetøy), shopping (helligdag og stengt) eller skianlegg (har ikke ski), og det var vi jo også klare over på forhånd. Det eneste vi hadde som ønske og mål å gjøre var å vandre rundt i sentrum av hovedstaten for å se hvordan det så ut, og deretter kjøre litt lenger opp i høyden for å få gleden av å se snødekkede fjell og vakkert vinterlandskap.

Dette er kanskje første gang i hele mitt liv hvor jeg har brukt første juledag til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og glane på TV-skjermen hele formiddagen, for å deretter spise julerester med familien på kvelden.

Vi spiste riktig nok også julerester på kvelden, (sviger)familien og jeg….først etter å ha kommet hjem fra en spennende utflukt!

(bildene under: snø og høye fjell, nær franskegrensa)

vinterland

snø

kjæresten

snø veier

(bildene under: Andorra La Vella, hovedstaten)

utsikt

andorra reise

andorra la vella

andorra la vella

øl

biler andorra

andorra fjell

andorra bilder

jul andorra

andorra hovedstat

andorra urkirke