Første natt i Concarneau

Midt i hjertet av byens sentrum, i en fredelig sidegate, ligger Airbnb-leiligheten hvor vi de neste dagene vil spise og sove og se på fjernsyn og prate løst og fast over et glass vin eller en kaffe, alt det hverdagslige vi gjør mellom enhver utflukt, oppdagelsesferd, alt som gjør en ferie til en ferie etter min smak.

Å reise innenlands med bil på kryss og tvers av dette hexagonet som jeg bor i, er utvilsomt den beste måten å bli ordentlig kjent med de ulike delene av landet, deres matkultur, deres arkitektur, alt som skiller dem fra resten av Frankrike. Det som er gøy med Bretagne er at de ikke bare har en ganske spennende dessertkultur med mye salt karamell og ulike kakeoppskrifter med store mengder smør, men de har også, som Occitanie hvor jeg bor, sitt eget språk. Alle stedsnavn i regionen står skrevet på både fransk og breton.

Fra et épicerie i leilighetens nabogate handlet vi lokale oster som begge inneholder bokhvete, en ingrediens som brukes flittig i Bretagne, blant annet i de deilige salte pannekakene som regionen er så kjent for. Vi kjøpte også lokalbrygget øl fra samme delikatessebutikk, stout med smak av sjokolade og kirsebær, dessert på ølboks.

Den truende grå himmelen overtalte meg til å løpe tilbake til leiligheten for å skifte jakke og ikle meg regntøy, noe som skulle vise seg å være forgjeves, for de regntunge skyene forsvant etter hvert som ettermiddagen sneglet seg mot kveldstid.

Under solfylt himmel trasket jeg altså rundt i regnjakke, i en by som ligner litt på vår forrige destinasjon. Som Guérande, ligger også sentrum av Concarneau beskyttet på innsiden av høye murvegger fra middelalderen.

Julien og jeg bestilte oss hver vår salte crêpe, eller galette som flere også kaller det, fra en liten kiosk i gamlebyen og satte oss på en benk for å nyte vårt lille mellommåltid. Crêpe med skinke og ost, og store mengder smør, servert etter fransk tradisjon sammen med ei flaske cider.

Smaken av smeltet ost og skinke med oregano er så enkel, men likevel så vanvittig god at jeg lett kunne spist tre eller fire crêpes, for å deretter legge meg på den samme benken og sove meg gjennom fordøyelsen. Sannsynligvis ville jeg ha våknet av regnværet som før eller siden ville dusjet byen.

Etter å ha sittet en stund med hver vår crêpe i hånda, slikket vi fingrene rene for smør (ikke spesielt hygienisk i disse koronatider) og tok beina fatt for å spasere langs bymurene, både på innsiden og utsiden, vi ville se alt sammen, for hva annet hadde vi egentlig å ta oss til når det meste fortsatt holdes stengt?

Vi trasket rundt og tittet på båter og måker og døde alger, vi speidet ut mot uendeligheten i det fjerne og jeg fortalte ham for hundrede gang om hvor mye stanken av døde alger minner meg om de mange fisketurene min far pleide å ta meg med på da jeg var barn. Da jeg påstod at jeg ikke likte å spise fisk, men favorittretten min var det faren min valgte å kalle “havkjøttkaker” (som i realiteten var fiskekaker av sei).

Før vi spaserte tilbake til leiligheten for å koke pasta med pestosaus, tryglet jeg Julien om en selfie av oss to med festningsvollen i bakgrunnen. Han hadde ikke lyst, og klaget over at skjegget ser rart ut, at barten ligner på den til Pringles-logoen, men jeg skulle plent ha selfie likevel.

Og hvor vi dro på dagstur neste dag, det vil si i dag, vil jeg fortelle alt om i neste oppdatering.

Som tidligere, minner jeg om at jeg deler mye hver eneste dag fra bilferien på Instagram. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Søndagsturen langs Canal du Midi og tanker rundt bryllupsreise neste år

I morgen venter en ny helg, en kjølig vinterhelg, årets første av sitt slag. Mine negler skal få seg en liten manikyr hos neglsalongen i nabolaget, før jeg sammen med Julien drar til IKEA for å kjøpe havreflarn og se på sofaer.

Forrige helg var nydelig. Etter en lørdagsettermiddag tilbrakt på svensk kafé i sentrum av Toulouse, utnyttet min kjære og jeg den solfylte søndagen til det maksimale, med en deilig frokost ute på balkongen, etter all sannsynlighet årets siste måltid utendørs, før vi utover ettermiddagen tok oss en nitti minutters sykkeltur langs Canal du Midi og Garonne-elven.

November-månedens siste helg kunne altså by på seksten, sytten varmegrader, noe som er svært uvanlig selv på det franske sørvestland. Vi forlot derfor leiligheten uten jakke og nøt hvert eneste sekund ute i sola. Allerede uka etter skulle kuldegradene melde sin ankomst, tiden var inne for regnværet å skylle inn over regionen.

Langs asfalterte veier startet vi søndagsturen i nabolaget vårt Saint Cyprien, forbi kunstgalleriet og parken ved Les Abattoirs, videre ut på smale sykkelstier og ut på bredt grusterreng hvor vi syklet slalom mellom joggere og turgåere. Målet var å komme oss frem til byens vakreste turområde, Canal du Midi. Lenge hadde vi ønsket å ta oss en tur til kanalen, først nå lå muligheten foran oss, den etterlengtede muligheten til å få et gjensyn med de flotteste delene av byen vår etter fire uker med strenge restriksjoner.

Heldige er vi som bor så nært alt dette, bare tre kilometer unna kanalen, den delen av den som renner gjennom Toulouse. Jeg elsker å titte på de fine husbåtene, flere av dem kan leies, noen av dem eies av fastboende. Mens vi stod der og studerte dem, undret jeg hvordan det ville vært å bo i en slik båt, å stadig våkne til denne vakre utsikten, men samtidig bli vekket av støy fra byen hver eneste dag.

Kanskje er det dette vi burde gjøre en fremtidig sommer, leie en elvebåt. Ikke neste sommer, men den etter der igjen, siden vi aller først ønsker å prioritere vår utsatte bryllupsreise etter den utsatte bryllupsfesten som vil finne sted i april. En reise langt unna Canal du Midi, en bryllupsreise til eksotiske strøk, et eller annet sted hvor Julien og jeg kan tilbringe halvparten av ferien på oppdagelsesferd og resten av tiden med paraplydrink i hånda, iført bare badetøy og solkrem, ved en fem-stjerners bassengkant.

Begge er vi sikre på at vi bare kan glemme flere av destinasjonene som vi tidligere hadde pekt ut som favoritter da vi først begynte å drømme om roseblader drysset over hotellsenger, og romantisk middag for to ved en fredelig strandkant. Bali, Zanzibar og Costa Rica, en dag vil vi forhåpentligvis besøke disse stedene, men ikke enda.

Smitteverntiltak og reiserestriksjoner på verdensbasis kommer til å prege også det kommende året, og det beste vil derfor bli å holde seg her i Europa. Vårt kontinent er heldigvis fullt av vakre steder som passer perfekt for en romantisk voyage de noces, deriblant Hellas, Kroatia, Montenegro, Italia og den franske øya Korsika.

Vi kan ikke annet enn å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg. Om det vil bli mulig for meg å få komme hjem på besøk til Norge på nyåret, om vi til våren vil få gjennomført den utsatte bryllupsfesten på Château du Croisillat, før vi til slutt drar, eller ikke, på bryllupsreise til hvor enn det er vi ender opp.

Etter sykkelturen nøt vi hver vår pils ute på balkongen, en siste smak av solskinn før vi avsluttet søndagen i sofakroken, med våre nå pyjamas-kledde kropper pakket inn i et stort mykt pledd, vi varmet hverandre og hygget oss med film på flatskjermen.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Da vi dro til Arcachon på en siste badeferie

Onsdag, den sekstende septemberdagen. Tiden var inne for en liten ferie på den franske vestkysten. Sol, bading og kvalitetstid sammen med Julien og hans foreldre, mine svigerforeldre.

Under normale omstendigheter ville jeg ha foretrukket å pakke kofferten en dag eller to på forhånd før jeg drar ut på reise, noe jeg de siste dagene hadde nedprioritert til fordel for å gi all min oppmerksomhet til Laurène, min kjære venninne som jeg sannsynligvis ikke vil se igjen før til våren, i anledning utdrikningslaget og bryllupsfesten min.

Rundt en time og et drøyt kvarter før jeg ble hentet av Julien og hans foreldre, fulgte jeg min venninne til trikken som skulle føre henne til flyplassen. Etter en innholdsrik uke hos meg i Toulouse, skulle hun endelig hjem til sitt kjære Bretagne, samme dag som jeg skulle reise til Arcachon.

Stressnivået var skyhøyt, der jeg i all hast ryddet og vasket, der jeg sminket meg og børstet håret. Jeg hadde gitt meg selv én time på å pakke kofferten og løpe ut døra.

Med et hode stappfullt av tanker som alle startet med “glem ikke å ta med…” vekslet jeg mellom å hente klær fra garderobeskapet på gjesterommet og skuffene på soverommet, kosmetikken på badet og skoene fra hylla ved inngangspartiet. Glem ikke kamera og mobillader, minnet jeg meg selv. Og solbriller, det er alltid lurt å ta med seg solbriller på tur. Og paraply, fordi det å stole blindt på værmeldingen for de neste fem dagene blir for naivt etter min mening.

Jeg pakket med meg min nye røde bikini, den med høyt liv, den som Julien synes er utrolig fin siden den er rød, selv om han kaller underdelen for bestemortruse og helst ville ha foretrukket å se mer hud. Sandaler, mine sorte Birkenstocks, mitt personlige favorittfottøy, de skulle få seg en siste luftetur før høstværets ankomst, før støvlettsesongen banket på døra bare to uker senere. Lyse bluser, korte skjørt, olashorts og sommerkjoler, alle mine lette sommerplagg ble i starten av månedsskiftet byttet ut med tykke gensere, myke skjerf og store ullkåper.

Uansett, tilbake til September…

En route til Arcachon, en to timers kjøretur fra Toulouse, i retning den kjente vinbyen Bordeaux (som jeg gleder meg til å besøke ved en senere anledning). De neste fire nettene skulle vi overnatte i et gjestehus med tilhørende svømmebasseng og utendørs kjøkken. En siste bademulighet før sesongens ende, en aller siste smak av sørfransk sensommer før oktoberkulden la seg over de sydlige strøk.

Sent på ettermiddagen nådde vi frem til Abritel-gjestehuset (og for en gangs skyld ikke Airbnb), hvor vi ble møtt av huseieren, en hyggelig parisienne som nøt pensjonisttilværelsen på det solrike sørvestland, langt unna hovedstadens støy og mas, langt unna livet i bitteliten leilighet med mikroskopisk balkong og skyhøye levekostnader. Livet i Arcachon er på ingen måter rimelig, men her hadde hun i det minste en stor hage og rikelig med plass til å kokkelere på kjøkkenet og invitere gjester på besøk.

I tillegg var jo stranda bare et lite steinkast unna dette boligstrøket, og dit skulle vi neste dag.

En av de mange opplevelsene jeg hadde lengtet etter da vi som bor her i Frankrike satt i en 68 dagers karantene, var følelsen av å spasere barfot langs ei sandstrand, kjenne vannet blandet med den våte sanden kile meg mellom tærne og la bølgene treffe huden min, sprute vann opp til knærne, kanskje helt opp til lårene, le og kose meg som om jeg var et lite barn igjen.

Våre første kveldstimer i Arcachon ble tilbrakt i gjestehusets svømmebasseng med sin behagelige vanntemperatur på tjueåtte grader. Vi tok oss like greit en liten apéro i bassenget før middag, hvert vårt glass musserende vin fra Gaillac, før vi ved utekjøkkenets spisebord hygget oss med sørfransk rødvin, lokal spekemat, oliven og ferskt brød fra bakeriet i nabolaget.

Sittende rundt bordet med rødvinsglass i hånda, pratet vi om morgendagens planer, vi reserverte billetter til en to og en halv times båttur rundt Bassin d’Arcachon, og jeg gledet meg samtidig til denne etterlengtede spaserturen langs stranda, en soleklar prioritet.

Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

Mirepoix uteli

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vinbar

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Ost og spekemat

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

Uteservering

Den fremmede på kafeen, min inspirasjonskilde

En ny dag hvor det kalde høstværet melder sitt fravær, til fordel for sol og tjuetre grader. Nok en gang dekker jeg på utebordet til frokost på balkongen, jeg lar solstrålene kysse mitt bleke ansikt og mine nakne armer. Jeg smiler for meg selv, disse små fredelige øyeblikkene betyr alt for meg, solskinn på morgenkvisten er som terapi for sjelen.

En deilig start på en rolig søndag, vi vasker sengetøy og lager quiche med chorizo og paprika, morgendagens matpakke til oss begge. Gulvene støvsuges, badet vaskes, min kjære blir igjen hjemme mens jeg tar meg en liten spasertur til sentrum, ned til gamlebyen for å ta meg en kaffe latte på den nye kaffebaren Papiche, som ligger to lokaler unna det som visstnok skal være en av byens beste tapasrestauranter, et spiseri ved navn Chez Rosa, et tapassted som vi har fått anbefalt av venner, venner som vet hvor glad jeg er i spanske småretter og rødvin fra vindistriktet Rioja.

Kafé

Svært mange av nabolagets restauranter og kafeer holder stengt på søndager, men tesalonger som serverer brunsj og restauranter med rimelige lunsjtilbud (eksempelvis et tre-retters måltid til under to hundre kroner) holder seg travle fra tidlig formiddag til ut på ettermiddagen. Hos kaffebarer som ikke tilbyr annen mat enn det lille søte som serveres til kaffen, er det derimot stille rundt lunsjtid på hviledagen.

Fristet til å nyte noe søtt sammen med min kaffe latte, kjøper jeg meg et stykke trioche med sjokolade og kanel. Jeg elsker gjærbakst og absolutt all bakst som inneholder kanel, et krydder man ikke ser så mye til her i Frankrike. Triochen hos Papiche ender dessverre opp med å bli en liten skuffelse for min del, ikke smaksmessig, for smaken er god, men konsistensen er knusktørr og får meg til å undre hvor lenge baksten har stått i kakedisken før den endelig ble solgt.

Trioche

Svært nysgjerrig, men likevel så diskré som mulig, for å ikke skape ubehag om våre blikk skulle møtes, observerer jeg den eneste andre gjesten på kafeen, en mann med hodet dypt begravet i sin tykke notatbok i brunt skinn. Intenst skriver han lange paragrafer, side etter side, fascinerende er det å følge med på hvordan hans penn flyter over papiret, hvordan han fra tid til annen titter ut vinduet, tenkende, kanskje i søken etter inspirasjon. Jeg lurer på hvem han er, om han er romanforfatter eller poet, om han er kjent, eller om han er en helt anonym person med et brennende ønske om å dele sine tanker og drømmer, akkurat som meg.

Turkis genser

Siste slurk av den nå lunkne kaffen drikkes opp, jeg spaserer videre gjennom de smale gågatene i byens eldste bydel, det sjarmerende nabolaget Carmes, videre trasker jeg i retning Palais de la Justice, hvor jeg kunne tatt trikken hjem, men velger å la være, for å heller spasere over den lange Saint-Michel broen og videre mot Arènes og hjem tilbake til min kjære.

Så snart jeg åpner døra til leiligheten, vrenger jeg av meg mine åletrange jeans og slenger på meg pyjamasen igjen. Et glass rødvin ved kjøkkenbenken og dokumentarserie om Frankrikes beste bakerier på TV-skjermen. Som jeg hele uka har lovet Julien at jeg skal ta meg tid til å gjøre, lager jeg polske pierogi til middag for kvelden.

Pont Neuf

Fortsatt er han i tankene mine, denne mystiske mannen med sin notatbok på Café Papiche. Ubevisst har han inspirert meg til å fortsette hvor jeg tidligere har sluppet tak, jeg føler meg inspirert til å skrive videre på alle disse uferdige prosjektene som ligger bortgjemt i mapper på datamaskinen, disse tekstene som kan bli til noe stort og vakkert om jeg bare arbeider hardt nok med dem.

Oppned

Romerske ruiner, Van Gogh og lokal folkefest i Arles

Søndag morgen. Koffertene pakkes, tiden er inne for å reise videre til neste destinasjon, vi skal kjøre enda lenger sørøst, til sol og bademuligheter, fire netter i en moderne sokkelleilighet med privat svømmebasseng ute på landet. Vi skal besøke en lokal olivenoljeprodusent, og kanskje ta oss et par turer til stranda, min kjære og hans far ønsker å spise blåskjell på utekafé i en hvilken som helst havneby i nærområdet, kanskje vil vi spille pétanque, sannsynligvis vil jeg spise is og promenere langs en havnepromenade og titte på båter som passerer forbi. Planen er å utforske små landsbyer og bli kjent med lokalkulturen, kanskje handle noen suvenirer på et av de lokale markedene i nærområdet.

I landlige omgivelser, på utkanten av en landsby som heter Le Pradet, der skal vi bo, vår lille base med praktisk beliggenhet mellom Toulon og Hyères, to byer som vi ønsker å ta oss tid til å besøke i løpet av tiden vår på denne kanten av Middelhavskysten, før vi på torsdag reiser videre i retning parfymehovedstaden Grasse.

Romerske ruiner

Fra Montpellier kjører vi til Arles, en historisk by nord for landeområdet Camargue, et område kjent for rosa flamingoer, hvite hester, okser og produksjon av ris og salt.

Arles er på sin side kjent for å ha inspirert Vincent Van Gogh, som i en periode bodde i denne sjarmerende lille sørfranske byen, hvor man i dag kan besøke et kunstmuseum som stiller ut malerier av Van Gogh, i tillegg til kunstnerens hjem og en vakker hage som skal ha vært inspirasjonen bak flere av hans verk (alt holder til min store skuffelse stengt på søndager).

Arles er også kjent for sin romerske historie og byens godt bevarte ruiner som fortsatt står igjen etter romertiden. Det romerske teateret og det store Amfiteateret som begge ligger midt i hjertet av sentrum, er dessuten listet som UNESCO’s verdensarv, noe som selvsagt tiltrekker turister fra både nært og fjernt.

Amfiteateret

Vi ankommer byen og havner midt i en stor folkefest, et arrangement hvor alt av lokalidrett, fritidsorganisasjoner, musikkorganisasjoner feires. Vi stiller oss sammen med resten av folkemengden for å se på den store paraden som er på vei mot oss, en parade som feirer sørfransk kultur og landbruk.

Parade

Videre trasker vi gjennom byens handlegater, vi kjøper med oss et par suvenirer fra ulike butikker, jeg handler tapenade til kveldens apéritif, noe vi kan kose oss med der vi feirer vår første kveld i huset på landet.

Vi besøker de romerske monumentene, før vi spiser lunsj på en lokal restaurant som heter La Pergula.

Tyrekjøtt

Alle bestiller vi tyrekjøtt, da dette er en lokal spesialitet fra Camargue og området rundt. Tyrestuing i rødvinssaus servert med lokal ris og estragon, en rett som gjerne passer bedre for en kald vinterkveld enn på en varm sensommerdag som denne. Jeg drikker et glass avkjølt rødvin, en lett og fruktig vin fra Provence, vi koser oss, vi diskuterer, vi glemmer bort tiden. En to timer lang kjøretur står nå for tur, forbi Martigues, forbi Marseille, sent på ettermiddagen ankommer vi vårt lille krypinn på landet.

Huset virker tomt, ingen bil står parkert ved innkjørselen, ingen huseier eller utleieansvarlig, selv ingen nabo er å se. Den eneste lyd vi hører er, omtrent som et déjà vu av gårsdagens hendelse på vingården ved Pic Saint-Loup fjellet, lyden av høner som kakler og en hane som galer, men ingen mennesker er å finne.

Vi tar oss friheter og vandrer rundt i hagen, forbi det store hønseburet, opp til bassenget og videre til grønnsakshagen til huseier. I hagen ser vi et menneske, vi er ikke alene likevel. Den unge blonde kvinnen er i ferd med å vanne tomatplanter, hun ser forskrekket ut der hun ser på oss, som om vi skulle vært en gjeng fremmede uvedkommende gjester.

Min kommende svigerfar forklarer, “Vi er usikre på om vi har kommet til rett sted, vi har reservert fire netter her via Airbnb, med mindre dette er feil adresse eller noen har lurt oss, da”. Damen smiler lettet, “dette er huset til min mor, hun er for øyeblikket på besøk hos min søster, som bor i nabohuset. Vi visste ikke at dere skulle komme allerede i dag, jeg skal ringe henne og si ifra at dere er her, jeg har ikke nøkkel til leiligheten, skjønner dere. Jeg er bare innom for å mate hønene og vanne planter”. Hun forteller at hun selv bor i enden av gaten, moren dukker etter hvert opp, andpusten, dagen får en lykkelig slutt…

…med en etterlengtet dukkert i svømmebassenget.

Basseng

Badeglede

Amfiteater

Teater romersk

Folkefest

Kirke Arles

Cæsar

Arles sentrum

Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Gul kjole

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Venninner

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Venner