Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Gul kjole

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Venninner

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Venner

Advertisements

Kvelder og tanker rundt steder og smaker i Kraków

Vi tilbringer søndagskvelden på uteserveringen til en lokal ølbar like rundt hjørnet fra leiligheten vi leier i Kraków. En to minutters gåtur fra vårt overnattingssted, hvor vi vil tilbringe en siste natt før morgendagens togtur og ny feriedestinasjon står for tur.

Foran oss på bordet får vi servert to glass aromatisert vodka (som i Polen nytes sakte og ikke i én slurk) , pære og solbær, og en kurv full av rykende ferske paluchy (brødstenger) servert med to forskjellige dippsauser, hvitløk og jalapeño-og tomat. Vi dypper brødstengene i først den ene sausen, og deretter den andre og nyter alle smakene som eksploderer i munnen. God ånde blir vi neppe sittende igjen med etter et måltid som dette, men det spiller heller ingen rolle, da den eneste personen jeg pleier å kysse er mange tusen mil unna både meg og denne ølbaren hvor min mor og jeg har valgt å tilbringe vår andre kveld i Kraków. Andre – men på en måte siste kveld, i hvertfall for en liten stund.

Ølbaren har en romslig terrasse, full av store bord i mørkt tre. Uteområdet er dekorert med metervis av lysslynger som henger langs veggene og omkranser hele terrassens areal. Belysningen bidrar til å skape en koselig atmosfære, og hjelper til å tiltrekke nye besøkende nå når mørket faller på.

Brødstenger

Vi velger derfor å være her, vi også, nettopp fordi vi trenger å føle på denne lune stemningen og sperre ute alle tanker rundt hverdagslivet hjemme. All den mentale bagasjen som ikke behøver å være her på ferie sammen med min mor og meg.

Denne kvelden får vi ikke gjort mer enn å skåle med én drink hver, og innta hele denne kurven med brødstenger, før det til slutt blir tid for å vende nesene tilbake til leiligheten for å krype passe tidlig til sengs, i håp om å få en riktig god natts søvn før pakking av koffert og avreise til Wrocław står for tur.

Neste dag våkner vi tidlig og har derfor tid til å spasere rolig langs gatene i Kraków og videre gjennom parken med hver vår koffert, min som er stygg og signalgrønn og hennes som er fin og champagnefarget. De stakkars hjulene som bærer bagasjen vår, får virkelig kjørt seg, der de ruller på ujevnt terreng og gjør bittesmå hopp på alle disse brosteinbelagte fortauene.

Vel fremme på togstasjonen drar vi innom en kafé, hvor vi bestiller hver vår kaffe, og venter på det gamle toget som på tre timer skal frakte oss fra sjarmerende Kraków til fargerike Wrocław.

På toget sitter vi for oss selv i en kupé på første klasse, hvor vi blir sittende og lese hver vår bok, med pauser inn i mellom for å titte ut vinduet mens vi suser forbi polsk landskap og store hus på landet.

Ei eldre dame skyver plutselig opp kupédøra og kjefter på oss på polsk. Hun mener vi sitter på hennes plass, og må flytte oss umiddelbart. Hvem som har rett og hvem som har feil, er vanskelig å si, da vi tydeligvis har fått tildelt samme plassnummer på billetten ved en feil. Bittert, setter den eldre damen seg et annet sted, og lar selvfølgelig ikke muligheten gå fra seg å fortelle hver eneste person som krysser hennes retning, at vi har stjålet hennes plass. Hun sørger for å si dette så høyt at hele vogna hører hvert eneste ord, i håp om at vi skammer oss.

Vi ankommer til slutt Wrocław, en by jeg skal fortelle mye mer om senere, da jeg har så mange vakre bilder å dele. Fine bilder av nydelige bygg i alle regnbuens farger. Byen ser virkelig ut som et eventyrland, en fantasiverden full av farger. Ubehaget med den sure gamle damen var allerede glemt, det øyeblikket vi steg av toget og steg inn i en annen verden. Selv togstasjonen er fin, der den, gul som ei sol, ønsker oss velkommen.

Spol fire dager frem i tid, og her ligger jeg på en sovesofa i Kraków og lytter til lyden av kirkeklokker mens jeg ligger lys våken klokka seks på en fredagsmorgen.

Halsen er tørr og jeg er tørst, etter å ha tilbrakt gårsdagens sene timer på denne ølbaren som vi var hos den siste kvelden før vi forlot denne byen. Bare noen få timer etter å ha ankommet Kraków igjen, satte vi oss ned med hvert vårt glass vin (ja, på ølbar) og delte et fat fullt av fritert ølsnacks, deriblant kullsvarte jalapeño poppers fulle av smeltet cheddar og pikante biter av jalapeño på innsiden. Fritert geitost med chilli fikk vi også servert på dette fatet, i tillegg til fritert mozzarella, chips og potetbåter og brødstenger med hvitløkssaus og tomatsaus.

Barsnacks

Nå ligger jeg her og funderer på hva jeg skal finne på på en dag som denne. Skal jeg stå opp, vekke min mor og la resten av dagen bli et resultat av intet annet enn tilfeldigheter?

Det er så mye jeg ønsker å gjøre her i denne byen, og ellers i dette landet, men samtidig ønsker jeg ikke å bli skuffet om ikke forventningene innfrir. Derfor tar jeg hvert eneste øyeblikk nøyaktig som det kommer.

Måtte det være noe så simpelt som et besøk på en hyggelig kafé (eller nok en koselig ølbar) , en spennende aktivitet eller helt andre eventyr her i Kraków, som jo også er et eventyrland, akkurat som Wrocław.

Kraków bybilde

 

 

Sovelugar på flyplassen i München ble en bisarr opplevelse

Tretti euro fattigere, definitivt ikke mindre trøtt, småredd og samtidig en smule fascinert, ligger jeg her i bare BH og truse, under ei dyne, i en seng midt på flyplassen i München. Gate G06, om jeg så må være nøyaktig. Minuttene telles ned på en stor skjerm her inne i det som minner om en slags mini lugar, og lyset kan jeg ikke slå av. Valget står mellom sterkt blått lys (som det man finner på offentlige toaletter i Norge), blendende skarpt fotostudiolys eller bordellrød belysning, akkurat som på Red Light District i Amsterdam. Skjermen forteller meg at jeg kan lytte til klassisk musikk hvis jeg vil, men jeg velger å la være.

Konsekvensen er at jeg hører hver eneste lyd utenfor denne lugar-lignende saken, og blir dermed liggende dypt konsentrert med spissede ører, her jeg lytter til lyden av trillekofferter som ruller bortover gulvet og barn og voksne som prater høyt. “Nap cab, hva er det for noe?” sier en dame på britisk engelsk, som selfølgelig refererer til dette midlertidige soverommet mitt. “Se, her er der noen som sover! Gardinet er nede, noen sover her!”, roper en annen britisk kvinne.

Sovelugar

Ufrivillig har mitt opphold i nap cab, denne lugar-lignende saken, blitt dagens underholdning for andre reisende på terminal 2.

Jeg har motvillig blitt en kunstinstallasjon. Eller mitt eget reality-tv program, hvor kun jeg eksisterer, uten å være klar over hva som skjer. Akkurat som i filmen The Truman Show med Jim Carrey i hovedrollen.

Selv om søvnen uteblir og blir erstattet med full forvirring over nåværende situasjon, er det likevel deilig å få hvile kroppen litt.

Jeg har tross alt stått opp klokka halv fem for å pakke ferdig kofferten, tatt en dusj, kledd på meg, pyntet meg og spist en ordentlig frokost før avreise til flyplassen og videre til Tyskland, med mellomlanding og et tre timers opphold på flyplassen i München før jeg endelig kan dra videre til Kraków i Polen.

Jeg prøver en siste gang å lukke øynene men klarer ikke å forsvinne inn i drømmeland. Ikke bare på grunn av støynivået, men det føles unaturlig å legge seg med sminke på. Dette hvite rene sengetøyet fortjener bedre enn å få brunt pudder, sort mascara og oransj leppestift most inn i putetrekket.

Sove

En og en halv time senere forlater jeg sengen og trer på meg det blomstrete skjørtet og den sorte toppen som jeg valgte å brette sammen og plassere på det lille nattbordet, under hvileseansen. I dét jeg åpner døra innser jeg at jeg har fått meg et publikum som har stått på utsiden og ventet i spenning på å se hvem som skjuler seg bak dette mystiske gardinet.

Jeg åpner døra og møter rundt tjue fremmede blikk. Samtlige blir stående og stirre på meg, nysgjerrige og forvirrede. Som om jeg er et dyr i en dyrehage, som ikke helt lever opp til forventningene som publikum har dannet seg på forhånd. Jeg er et kjedelig dyr. Ikke eksotisk nok, ikke morsomt nok, ikke rart nok. Skuffet, går dem alle videre. Med unntak av ei dame som blir stående på stedet hvil. Hun stirrer fortsatt. Hun liker sikkert kjedelige dyr.

Selv om dette kanskje er en av de merkeligste opplevelsene jeg noensinne har hatt på en flyplass, angrer jeg ikke på å ha gitt konseptet en sjanse. Skulle det bli en neste gang, vil det nok bli nødvendig med ørepropper og sovemaske. Kanskje også en joggedress eller pyjamas, for å ikke føle meg så naken og blottet for hele München Flughafens øyne (selv om gardinet sannsynligvis stengte ute alt av innsyn).

I ferd med å taste inn min personlige kode for å sjekke ut av min nap cab, ser jeg at noen har endret skjermspråket til russisk og forsøkt å reservere rommet mens jeg fortsatt lå der inne og “sov”.

Kjære russer, tenker jeg. La de ansatte få skifte sengetøy og vaske gulvet, så skal du få lov til å leve ditt eget Truman Show, du også.

Napcab

 

 

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade

Brev til 17 år gamle meg, fra 30 år gamle meg

Kjære Kristine,

Jeg vet at livet kan oppleves som tøft.

 

Men tro meg, det blir bedre.

Kanskje ikke like bra som det du hadde sett for deg, da du så for deg hvor du ville være som 30-åring. Jeg beklager å måtte si det, men jeg har fortsatt ikke drømmejobben, jeg eier hverken hus eller leilighet, jeg er ikke gift, jeg har ingen barn, jeg har egentlig ikke så mye i det hele tatt.

Men vet du hva?

Det spiller ingen rolle. Det som er så fint med å bli eldre er at man lærer seg å gi litt faen, og tar livet som det kommer.

Det fine med å være den 30-årige versjonen av meg, er at jeg fortsatt lever med et håp, en drøm, og jeg smiler av selv det mest trivielle som skjer i hverdagen. En hyggelig melding fra en venn, en solfylt ettermiddag, et deilig måltid, en vakker kjole som sitter som støpt på kroppen.

Du føler kanskje at du vet alt, men vet du hva. Jeg har så utrolig mye å fortelle deg!

La oss starte med en av dine største frustrasjoner…

Du tror du er dum. Vet du, å ha dårlige karakterer i mange fag betyr ikke at du er uintelligent. Dette må du slutte å tenke om deg selv.

Du mestrer ikke matematikk, og pappa sa jo alltid at du må bli flink å matematikk for å få en god utdanning…

Men vil du ikke heller være best i noe utradisjonelt enn å være dårligst innen et mer tradisjonelt fagfelt?

Alt du ønsker er jo å skrive. Dele historier, tanker, dikt.

Du elsker å skrive stil, og har alltid fått toppkarakterer i norsk og engelsk. Kanskje ikke så rart, når du sitter oppe dag og natt, hver sommerferie og juleferie, for å skrive noveller og dikt.

Du tenker kanskje at du burde latt være å høre på mamma og pappa som til slutt klarte å styre hvilken retning du skulle gå på videregående. At du burde ha valgt å gå din egen vei?

Men jeg tror faktisk ikke at det var meningen at livet skulle ta en slik vending – helt enda.

Du tror på skjebnen. Det gjør jeg fortsatt.

Som 30-åring har jeg faktisk skrevet en roman. Den er ikke publisert, men den er skrevet. Og det hadde jeg aldri klart uten ditt pågangsmot.

Kjære 17-årige Kristine. Du vil se lys, der hvor du tidligere kun har sett mørke.

Mamma er ganske overbeskyttende og kan til tider virke irriterende, men glem ikke at alt hun gjør gjør hun fordi hun elsker deg. Pappa også. Han har dessuten gått bort, så vær så snill, ta ham ikke for gitt. Gi ham en stor klem og fortell ham hvor glad du er i ham.

Kristine, ta vare på menneskene rundt deg.

Men ta også vare på deg selv.

Jeg vet at du er redd for å spise. Du teller kalorier og gråter av dårlig samvittighet selv etter å ha spist en liten bolle. Du kan jo ikke si til mamma at du ikke ville smake det som hun hadde tatt seg tid til å bake…for å glede deg.

Stygge kommentarer fra jenter og gutter i klassen, går igjen som et ekko. “Du er tjukk”, “Hvorfor er rumpa di så feit?”, “du har så store lår”.

Og ikke nok med det, men så måtte du jo være halvt utlending også. Polakk, av alle ting.

Fortvil ikke. Når du blir eldre vil du se at det å være halvt utenlandsk gjør deg både unik og spennende. Polen er et helt fantastisk land. Vær fornøyd med dine røtter!

Og vet du hva, du har aldri vært feit. Du var bare ikke like tynn som de andre jentene.

Og den rumpa, vel, i dag legger kvinner seg under kniven for å få en slik, en.

Du gråter deg i søvn fordi du gang på gang blir betatt av gutter som knuser hjertet ditt. Fortvil ikke, du kommer nemlig til å møte en helt fantastisk fyr når du blir eldre.

Ja, livet blir faktisk bedre jo eldre du blir.

Ikke fordi alle brikkene nødvendigvis faller på plass, men fordi du lærer deg selv å kjenne og du lærer å bli flinkere til å takle motgang.

Med vennlig hilsen,

Den eldre utgaven av deg selv (som tørr å gå med rød leppestift, liker å være bleik, har det fint med litt ekstra fett på kroppen, og er sammen med en kar som er stikk motsatt av den type gutt du pleide å falle for)

PS. Du har forlatt Stavanger, og flytta til Frankrike. Hvor kult er ikke det?

(bilder fra da jeg var på besøk hos mamma forrige uke i Stavanger)

båthavn

båter

stavanger

 

 

 

 

 

Gode vaner, gamle rutiner og den viktige balansen

“Iste, salte kjeks og hummus! Herregud så deilig!”, jublet jeg, etter å ha observert alle godsakene som min omtenksomme kjære hadde stelt i stand på stuebordet. Etter en slitsom dag på jobb med møter og altfor mange telefonsamtaler, etterfulgt av en intensiv time med trening på firmaets treningssenter, føltes det himmelsk å endelig kunne sette seg ned i sofaen og slappe av.

En real treningsøkt føltes uansett deilig for både kropp og sjel, til tross for hvor trøtt og sliten jeg nå skulle være – og hvor lite tid jeg sitter igjen med til overs. Jeg som skulle bake, se film og tilbringe ordentlig tid sammen med kjæresten i kveld. En tanke som nå oppleves som verdens mest urealistiske idé. Heldigvis kommer det en ny dag med nye muligheter i morgen.

Torsdag blir det forhåpentligvis en ny runde med trening. En ny runde, og kanskje en ny start på nye, gode rutiner. Slik som da jeg bodde i Oslo og trente to til tre ganger i uka, hver uke, fra klokka sju til halv ni på morgenkvisten. Jeg spiste sunt, balansert og stortsett bare mat laget fra bunnen av. Mye vegetarmat og mange friske, gode smoothies. Jeg praktiserte yoga og pilates. Jeg leste ShapeUp og beundret alle de flinke, sunne, fargerike instagramprofilene som oppfordret følgerne til å leve en sunnere livsstil.

Og så flyttet jeg til USA, trente sjeldnere, spiste dårligere mat og ga opp alle de gode vanene jeg hadde flettet så godt inn i hverdagsrutinene mine i Oslo.

Og til slutt flyttet jeg hit. Nå er jeg ti kilo tyngre enn da jeg bodde i Oslo, med dårlig hud og livløst hår. Å virkelig ta treningen på alvor, vil kunne bidra til å motivere meg på andre områder også.

Ja, jeg er glad i øl, vin, godteri og snacks – og jeg ønsker ikke å gi opp noe av dette. Det jeg trenger er en god balanse. Det kjernesunne i ukedagene, og det usunne til helgkos (og spesielle anledninger).

Og med dét har jeg satt meg et nyttårsforsett for det kommende året.

(bildene i innlegget ble tatt i Paris i sommer, under en annen anledning)

drikke vann