Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Og vips, så var vi i Lisboa

Etter helgtur til slott og idylliske småbyer i Frankrike for to uker siden, ble påskeferien lagt til Portugal’s vakre hovedstad, Lisboa. En fargerik by med vakker arkitektur og spennende matkultur og uteliv. Heldig som jeg er, fikk jeg hele tre netter og fire dager til å nyte solskinn og vakre omgivelser – og som vanlig (når min kjære og jeg er ute på reise) ble det mye mat, mye gåing, og svært, svært mange bilder å glede seg over.

Etter en så nydelig påske, var det hardt å omstille seg og komme seg opp av senga og ut av dyna allerede klokka seks om morgenen på tirsdag (og hele resten av uken) for å gå på jobb. Ja, min nye jobb som jeg denne uken har vært i opplæring på. Nå er det endelig helg – men ei heller denne helgen vil jeg få tid til å slappe ordentlig av; for i morgen reiser jeg til Cannes (by på den franske riviera) for å overraske ei venninne som har flyttet dit!

Men nå; tilbake til Lisboa – og dag 1 og 2.

Ja, jeg har så mange bilder og så mye å fortelle at jeg ser meg nødt til å dele alt opp i flere innlegg, dag for dag.

Så la oss begynne fra begynnelsen…

lisboa selfie

Vi ankom Lisboa forrige fredag ettermiddag, min kjære og jeg, med én liten koffert på deling. Et par joggesko i bagasjen, og et par ankelstøvletter på beina. Tre t-skjorter, ei olabukse, tre par sokker og truser, og en ekstra genser. Hverdagssminke og reiseprodukter. Kamerabag over skulderen og håndveske på armen. Hva mer trenger man egentlig, når man skal reise bort for en langhelg i varmere strøk?

Vårt hotellrom (Lisbon Arsenal Suites) var lite og enkelt, akkurat som bagasjen vår. Dårlig støyisolering gjorde det umulig for oss å sove om nettene, da vårt rom lå vegg i vegg med rommet til skrikende småbarn og en mamma som stadig skrek og kjeftet på smårollingene sine. Våre trøtte fjes ble derfor overlykkelige over å få servert en herlig og variert frokost med blant annet lokale bakverk, fersk frukt og godt brød. Hadde de tilbydt ferskpresset juice i tillegg, ville frokostbufféen vært helt perfekt.

Dagen før avreise feiret min kjære og jeg vårt 3-års jubileum (!). Og feiringen tok vi videre til Lisboa. Dermed passet det utmerket med middag på den koselige lille restauranten O Chiado. Jeg bestilte and (med ris og chorizo) til hovedrett og riskrem til dessert. Og Julien, han bestilte skrei med ris og egg. Var det kanskje litt chorizo i retten hans også? Det kan jeg faktisk ikke huske. Dessuten fikk vi servert en helt fantastisk rødvin fra sør-Portugal som passet ypperlig sammen med hovedretten, og hvert vårt glass Porto (ofte servert som dessertvin) sammen med den lille søte avslutningen.

En ting som er greit å vite om portugisisk mat, er at porsjonene man får servert på restaurant ofte kan være riktig så store, og fint kan inneholde både poteter (gjerne i form av pommes frites) og ris i én og samme rett. Flere ulike typer kjøtt kan man også regne med å få servert på samme fat. Chorizo, skrei og skalldyr ser man mye av på diverse menyer. Og når du først skal spise skrei i Portugal, så du smake “Pastel de Bacalhau” (torskekroketter). Et supert mellommåltid – eller barsnack. Nyt dem gjerne sammen med den lokale ølen Super Bock (pilsner eller stout)!

Vi spiste en deilig lørdagslunsj på restauranten Taberna Tosca hvor vi lot smaksløkene våre få kose seg med smaken av hvitløk-og-pølse kroketter, flambert chorizo (i fyr og flammer) og lokale oster. Jeg smakte Portugisisk Vinho verde (portugisisk for grønn vin), og ble positivt overrasket over hvor godt det falt i smak. En ung og fruktig hvitvin basert på grønne druer, med et ørlite hint av bobler som sprudlet smått på tunga. Herlig!

flambert chorizo

Lunsjen hadde vi gjort oss fortjent til etter å ha vandret opp og ned bratte bakker hele formiddagen, for å se São Bento palasset, Estrela Basilika, vandret gjennom parken, og tatt en tur innom TimeOut Markedet (mathallen) i byen for å smake på kroketter i alle mulige varianter – og sist men ikke minst, Portugal’s store søte spesialitet: Pastel de nata (små terter fylt med eggekrem). Disse krydres gjerne med kanel, sukres gjerne med melis – men smaker like godt helt uten noe ekstra på toppen.

pastel de nata

Vi vandret og vi gikk. Vi spiste og vi drakk. Vi sov ikke. Vi lo mye. Vi småkranglet. Vi gledet oss over de små tingene. Og ergret oss over smårollingene (på naborommet).

lisboa restauranter

Ja, det var vel et greit lite sammendrag av starten på påskeferien min i Lisboa.

basilika lisboa

lisboa kirke

parken

lisboa parliament

lisboa park

chorizo

lisboa leiligheter

kroketter

portugal

ost

lisboa palmer

lisboa bakke