Hvordan vi feiret den franske nasjonaldagen

Søndag.

Gratulerer med nasjonaldagen, Frankrike. For femte år på rad, feirer jeg landet som har tatt meg så godt imot. Landet som har lært meg det tredje språket jeg nå behersker på et flytende nivå. Landet som har lært meg at det er greit å være femten minutter forsinket (og helt normalt å vise likegyldighet overfor andre etter egen forsinkelse). Landet som har lært meg at fransk lyder finere når man ikke forstår språket. Landet hvor jeg gikk opp ti kilo i vekt og deretter gikk ned fem. Landet som har gitt oss Asterix, men ikke Tintin, for Tintin er Belgisk.

Landet som har gitt meg en ny respekt for bønder og landbruk. Landet hvor jeg elsker å besøke små landsbyer for å bli kjent med lokalstedenes kultur og smake lokale spesialiteter. Landet som ikke bryr seg om Eurovision. Landet som elsker fotball, elektromusikk og rødvin. Landet som har lært meg å elske meg selv med bustete hår og minimalt med sminke. Landet hvor jeg har kapret en statsborger som jeg til neste år skal gifte meg med. Landet som har kapret mitt hjerte.

Blått, hvitt og rødt, hurra for Frankrike!

Vi tilbringer morgenstunden foran TV-skjermen, på kanalen TF1 vises direktesending fra den store militærparaden på avenyen Champs-Élysées i Paris. Mens den norske nasjonaldagen regnes som barnas dag, med gater fulle av smilende bunadskledde nordmenn som synger av full hals og veiver stolt med norske flagg, er Frankrikes nasjonaldagsfeiring først og fremst en hyllest til forsvaret. Kvelden avsluttes med spektakulære fyrverkerishow i alle landets byer.

I Toulouse transformeres parken ved Garonne-elven, Prairie des Filtres, til et festivalområde, med sin store scene som snart skal fylles med musikalske talenter. En årlig tradisjon på landets nasjonaldag, den store gratiskonserten hvor både franske og utenlandske stjerner kommer for å synge tre-fire av sine største hits foran festglade fans.

Direktesendingen fra Champs-Élysées avsluttes med videoklipp og intervjuer med blant annet brannmenn og piloter. Jeg benytter den fredelige ettermiddagen til å ta meg en spasertur bort til Prairie des Filtres for å få et glimt av den store scenen hvor blant annet Angèle, Jain og Bigflo & Oli skal opptre.

Gsrinn

Jeg spaserer langs elvekanten, observerer alt arbeidet som pågår, alt som skal være på plass til kveldens store arrangement. Scenerigging, installering av høytalere på begge sider av Garonne-elven, på vannet bygges en liten plattform hvor fyrverkeriet skal skytes opp. Flere sikkerhetsvakter rusler forbi, militær-og politimenn står allerede klare foran sceneområdet. Folkets trygghet og sikkerhet er første prioritering, vi vil aldri glemme tragedien i Nice på nasjonaldagen for noen år tilbake.

Pont Saint-Michel, jeg krysser broen og studerer alt det fine, disse flotte omgivelsene. Jeg liker å beundre elven og studere slusene, like ved siden av dem finnes nå en ny bar-og restaurant med romslig uteservering. Jeg knipser et lite bilde, dette stedet vil jeg besøke sammen med min kjære, dette serveringsstedet med det passende navnet L’écluse (slusen).

Sluser

Jeg liker å se på de flotte leilighetene på motsatt side av veien. De røde murblokkene med sine store balkonger og byens beste utsikt, mot det speilblanke vannet som fosser nedover og renner gjennom sentrum av Toulouse.

Utsily

To sitrongule sommerfugler flakser forbi meg, de danser og bader i solskinn, jeg smiler. Det er nettopp slike små øyeblikk som gjør meg lykkelig, der jeg trasker rundt alene på spasertur langs Garonne-elven, og videre gjennom mitt fine lille nabolag.

Min kjære og jeg koser oss med hvert vårt glass rosévin og en kurv med jordbær, før vi beveger oss i retning Saint-Michel broen, hvor vi i år som i fjor skal stå og lytte til konsertmusikk mens vi venter spent på at kveldens høydepunkt, det fantastiske fyrverkerishowet, skal ta oss med storm.

Fyrverkeri Frankrike

Årets store fyrverkeri lyser opp den sorte nattehimmelen i alle regnbuens farger. Høyt over Pont Neuf, fargene skaper refleksjoner i vannet som renner under broen. Tema for årets bakgrunnsmusikk, er Broadway. Fargerike eksplosjoner i himmelen, i harmoni med toner fra blant annet West Side Story og Les Misérables.

Fyrverkerishow

Gratulerer nok en gang, Frankrike. Heldig er jeg, som får leve her i dette nydelige landet, spise all den deilige maten, drikke deres vin, snakke deres språk, kose meg på landet, utforske storbyene, nyte den fine naturen, nyte livet, hver dag feirer jeg dere, i dag feirer jeg enda litt ekstra.

Rosa

Advertisements

Miljøvennlig konsept, kunst ved elven og Madame Bovary

Lørdag.

God morgen, Frankrike. God morgen, Toulouse.

I går kveld, allerede før klokka var bikket ti, la jeg hodet på puta og våknet ikke igjen før halv åtte på morgenkvisten. Etter å ha kjempet meg gjennom en vanvittig slitsom arbeidsuke, var det deilig å kunne lukke øynene og vite at de neste to døgn, vil det nå være totalt opp til meg selv hvordan jeg ønsker å forme mine dager. Ingen behov for å være lenket til en kontorstol foran en dataskjerm, ingen anrop å besvare, ingen kolleger å forholde seg til. Det eneste jeg ønsker å gjøre nå, er å tilbringe morgenstunden ute på balkongen iført pyjamas, før jeg ikler meg en av de fineste kjolene jeg har tatt meg bryet med å stryke, før jeg til slutt løper ut døra for å kjenne på frihet og frisk luft.

Jeg spaserer i retning sentrum, forbi det fineste huset i nabolaget, et lite hus på stor tomt, med en nydelig hage med fargerike blomster og et stort svømmebasseng. Tomten er inngjerdet og for det meste skjult bak hagens busker, men gjennom flere sprekker ser jeg likevel alt. Jeg føler meg som en voyeur, der jeg sniktitter inn i hagen til en fremmed. En smule skamfull, trasker jeg videre. En tanke streifer meg, det er noe underlig over denne unormale men likevel svært vanlige oppførselen. Hvorfor er vi mennesker så nysgjerrige på hvordan andre lever?

Med sakte steg, krysser jeg byens vakreste bro, historiske Pont Neuf. Til min store glede, er det ikoniske røde-og hvite pariserhjulet tilbake på plass. I år som i fjor sommer, hjulet gjør det allerede sjarmerende bybildet enda vakrere, og jeg gleder meg til å ta en nærmere titt ved en senere anledning.

Kunst fr

Ved Quai de la Daurade, står malerier og innrammede tegninger på utstilling langs hele muren mot Garonne-elven, samtlige klare for salg. At Frankrike er et land for kunstnere, har det aldri vært noen tvil om, med sine pittoreske landsbyer, idyllisk landskap og storbyer fulle av spennende arkitektur. Om vi bare hadde tatt oss tid til å dekorere leiligheten ordentlig, ville jeg ha investert i flere malerier fra lokale kunstnere.

IMG_20190713_140706_824

Jeg spaserer forbi en av byens nyeste tesalonger, Madame Bovary, oppkalt etter den franske litteraturklassikeren av Gustave Flaubert. En hyllest til romanen, tesalongen er en gjenskapelse av protagonistens lille verden. Hit må jeg komme for å spise lunsj en dag, drømmer jeg. Madame Bovary er jo tross alt en av mine favorittromaner, denne sørgelige historien om kvinnen som lever sammen med en mann hun ikke elsker, og drømmer seg bort i litteratur, festligheter og oppmerksomhet fra andre menn.

Videre vandrer jeg langs de smale sidegatene, nysgjerrig på en butikk som heter Slow Concept, hvor absolutt alle varer er håndlaget av resirkulert materiale. Nydelige smykker og armbånd, nyttig og mindre nyttig kjøkkenutstyr og stilig dekorasjon til hjemmet. Jeg har lyst på alt, absolutt alt, spesielt Toulouse-plakatene og bordlampene med kartmotiv.

IMG_20190713_141432_328

Jeg setter meg ved et av utebordene på kafeen Mademoiselle Yummy, hvor jeg spiser banoffee og drikker iste, mens jeg veksler mellom å se på mennesker som passerer forbi og notere i agendaen. Ferieplaner og bryllupsrelaterte møter, bilsalg og konsertdatoer, kun når alt er skrevet ned både på papir og digitalt, kan jeg senke skuldrene og slappe ordentlig av.

Banoffee

Før jeg spaserer hjemover for å slappe litt av sammen med min kjære, før han tar meg med ut på restaurant for å spise sushi, tar jeg en tur innom et supermarked for å handle inn god mat til søndagens feiring av den franske nasjonaldagen. Vi skal smøre tapenade på salte kjeks og nyte god vin ute på balkongen, han skal lage quiche med chorizopølse og paprika.

Papirpose eller plastpose, spør gutten i kassen på Monoprix. Med miljøvern i bakhodet, velger jeg førstnevnte. Få minutter etter å ha gått ut døra, ryker posens håndtak, og jeg tar metro hjem med en delvis revnet pose i armene. Nå skal det bli deilig med kjærestetid og sushi (eller, kylling-og vegetarmaki i mitt tilfelle).

Sushi

Polksfit

Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Starbucks kaffe

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

IMG_20190622_201856_679

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut  storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Sommersolverv og den store musikkfesten

21. Juni, dagen for sommersolverv, feires den årlige musikkfestivalen Fête de la Musique i byer og landsbyer over hele Frankrike. En fransk tradisjon som har eksistert siden 1982 med støtte fra kulturdepartementet, denne store musikkfesten gir både amatører og profesjonelle musikere en anledning til å vise frem sine talenter.

DJ’er, rockere, rappere og så utrolig mye mer, et mangfoldig gratisarrangement hvor hvert eneste gatehjørne fylles med musikk i alle sjangre. Hvor enn man går vil man også finne foodtrucks og pop-up barer. Hva med litt spekemat og øl eller karibisk kyllinggryte og punsj?

I år feiret vi for første gang i Toulouse. For første gang på fire år har vi endelig fått muligheten til å feire denne gøyale musikkdagen, vi som tidligere har måttet droppe festen på grunn av andre forpliktelser (jobb). Mitt første møte med denne spennende tradisjonen, da vi var på ferie i den sjarmerende byen Montpellier for første gang i 2015, var altså forrige gang jeg feiret musikkdagen frem til nå.

Etter å ha jobbet meg gjennom ni svært lange timer på kontoret, pakket jeg sammen sakene og løp ned trappene og ut av Airbus-hangaren. Ut i regnet med paraplyen beskyttende over meg, med musikk på øret bygget jeg opp stemningen for kvelden der jeg satt alene på bussen, en tjue minutters busstur og fem stasjoners t-banetur, c’est parti pour la fête de la musique!

Utenfor t-banestasjonen François-Verdier ble jeg møtt av min kjære og tre av hans venner fra jobb. Videre gikk vi sammen i retning en restaurant i nabolaget Saint-Georges. Spisestedet bar samme navn som nabolaget, Le St Georges, en restaurant som ifølge han ene i gruppa (som for øvrig er født og oppvokst her i byen) serverer “byens beste småretter”.

Le

Et varmt og koselig spisested med røde mursteinvegger og høye bord. Dempet belysning, de store lyspærene hang som smykker fra taket. Jeg elsker denne stilen, så moderne og industriell. At han som anbefalte stedet allerede var kompis med alle servitørene, forundret meg ikke, sosial sommerfugl som han er.

Vi bestilte like greit halvparten av alle smårettene som stod oppført på menyen; thaibiff, marinert tunfisk, skinkekroketter, ravioli, gnocchi, pommes frites, varm camembert og croque monsieur med trøffelkrem. Hvitvin og rødvin, flere glass vann.

Etter et godt måltid, forlot vi Saint-Georges til fordel for bydelen Carmes, for å starte musikkfesten i den delen av Toulouse som både min kjære og jeg liker best. Vi danset oss forbi rockeband og reggae, forbi nittitalls-nostalgi og moderne housemusikk.

Carmes musilkfe

Videre beveget vi oss i retning Quai de la Daurade, hvor flere DJer hadde rigget seg til, hvor tusenvis av mennesker var samlet for å danse til fransk electro, til dubstep og til underground housemusikk. Her ble vi ikke værende lenge, min kjære som ikke liker store folkemengder og jeg som føler direkte ubehag rundt altfor mange mennesker på en gang. Våre venner ønsket dessuten etter hvert å dra hjem, noe som passet oss fint.

Vi avsluttet kvelden ved å se på en gruppe kvinnelige trommeslagere og deres dansere. Julien fikk tilsendt bilder fra hans foreldre, som på samme tid var på konsert for å se et Boney M-coverband i en landsby utenfor Paris.

Fête de la musique er et arrangement som tolkes forskjellig fra by til by, en fest som i Toulouse oppleves som en enorm elektrofestival med små innslag av rock og diverse annet. Folkefesten varer til langt ut på de sene nattetimer, en flott anledning til å feste til langt ut på morgenkvisten, men… Jeg har ikke lenger samme energi som da jeg var tjue år gammel, og vil nok heller vende tilbake til Montpellier neste år, for å delta på en litt mer avslappet musikkfest.

På besøk hos skilpadder reddet fra tragiske skjebner

Ny lørdag, ny mulighet til å finne på morsomme aktiviteter, langt unna kontorets fire vegger og altfor mange dataskjermer.

I dag besøker vi et rescue center for skilpadder, like utenfor landsbyen Bessières, 38 kilometer nordøst for Toulouse. Vi fikk først høre om dette senteret for et par måneder siden, da lokalavisa skrev en artikkel om at stedet nylig gikk inn for å åpne for publikum i sommersesongen (da skilpadder gjerne går i dvale på vinteren).

Lenge har jeg drømt om å reise til utlandet for å jobbe frivillig med å hjelpe skadede skilpadder, rydde strender for plast og jage unna fuglene som kretser over de nyklekte skilpaddene som løper for livet for å nå vannkanten og starten på det som kan bli enten et svært kort eller veldig langt liv.

Om jeg en dag endelig ender opp med å gjøre frivillig arbeid i det store utland, er det nok lurt å på forhånd lese meg klok på informasjon om dyreartene jeg har tenkt å hjelpe, hvordan behandle dem, lære om deres matvaner, søvnmønster, karaktertrekk hos de forskjellige artene. Om man ikke bryr seg om å lære å forstå hvem dyrene er, hvilke behov de har, og hvordan våre uvaner skader miljøet de lever i, hva er da poenget med å dra? For å krysse av nok et punkt på den uendelige listen over selvrealiseringsprosjekter?

I le refuge des tortues blir vi møtt av en frivillig som gir oss en guidet visitt. Hun forteller at senteret har eksistert siden 2006, men at de ikke valgte å åpne for publikum før for ett år siden. For øyeblikket lever rundt 1500 skilpadder her på senteret, både vann-og landskilpadder, enkelte funnet langs veikanten, andre i lokale innsjøer hvor de sannsynligvis har blitt dumpet av tidligere eiere.

Hun forteller oss om viktigheten ved å gi skilpadder et balansert kosthold, de fleste lever stortsett på frukt og grønnsaker, noen arter spiser gjerne også småfisk og reker, landskilpadder liker å bruke mye tid på å traske rundt på terrenget og gresse (ugress og plen). Lever en ung skilpadde på feil kosthold, kan skallet ende opp med å gro feil, og vitaminmangel kan føre til deformert nebb.

Vi blir fortalt at europeiske landskilpadder går i dvale til høsten, enkelte sover så lenge som åtte måneder før de beveger seg ut i dagslys igjen.

Hun tar oss med til området hvor babyskilpaddene holder til. En av dem løftes opp, vi får lov til å holde den, både Julien og jeg. Nydelig er den, dette lille vesenet som en dag vil vokse opp og bli stor og sterk.

Rørt blir jeg, da hun forteller historien om en gruppe mennesker fra et sykehjem i nærområdet som kom på besøk til senteret for å se skilpaddene. En av beboerne, en dødssyk dame som selv hadde eid landskilpadder store deler av sitt liv, gråt av glede da hun fikk holde den lille i håndflaten sin.

Skilpadde i

Vakkert er det, hvordan dyr bringer frem de fineste følelser hos oss mennesker.

Vi besøker karantene-området, hvor de syke og skadede skilpaddene holder til. Hun forteller hvordan politiet har hentet ut syke skilpadder med ødelagte skall, skilpadder med parasitter, vi får høre om problemer med underernærte dyr fra triste liv i lukkede terrarier. Dyrene trenger frisk luft, sier hun.

Siste del av besøket, vi ser flere vannskilpadder, deriblant store alligatorskilpadder, en art som absolutt ikke hører til i franske innsjøer, men støtt og stadig blir hentet opp fra dem. Dette er en art som vokser seg stor, og lett kan finne på å bite hardt om den først føler seg truet. Det vil si, om man med et uhell tråkker på den, i den tro at man har tråkket på en stor stein i vannet.

Mens vi står og titter på en av disse skapningene, stormer to frivillige inn med hver sin enorme skilpadde i armene. Begge hentet fra en innsjø i Toulouse.

Guiden takker etter hvert for seg og lar oss vandre rundt på egenhånd. Vi får oss brått en stor overraskelse, da en stor stripete slange åler seg forbi oss på grusveien. Denne, og flere andre slanger, bor ikke på senteret men sniker seg rundt og frykter ingenting. Forbi oss mennesker, forbi skilpadder, på land og i vann. Vet du om denne slangearten er giftig, spør jeg Julien, fingrene krysses for at svaret er nei. Han tror den er giftig.

I det vi forlater senteret, ser vi eieren komme med nok en skilpadde i armene. Denne funnet langs veikanten.

Skilpadder

Vannskilpadder

Full forvirring på restaurant i Saint-Jean-de-Luz

Fredag morgen, vi pakker sammen sakene, vi vinker farvel til Biarritz og reiser videre i retning nabolandet Spania.

Store mørkegrå skyer dekker himmelen, vi kjører langs kysten, gjennom en landsby, på vei mot en annen koselig liten by, en sjarmerende havneby hvor vi skal tilbringe de tidlige ettermiddagstimene før vi krysser landegrensen.

IMG_20190526_194359_311

Vi skal besøke Saint-Jean-de-Luz, som er stedet hvor et av historiens viktigste politiske bryllup ble holdt, stedet hvor franske Kong Louis XIV den 9. juni 1660 giftet seg med sin Maria Theresia av Spania i byens katedral. Et bryllup som knyttet to land sammen og endte den bitre krigen mellom Frankrike og Spania.

I det vi stiger ut av bilen for å spasere rundt i Saint-Jean-de-Luz, angrer jeg umiddelbart på mitt valg av antrekk, da vinden blåser kraftig og temperaturen visstnok ikke er høyere enn femten varmegrader. Kort skjørt og t-skjorte, med kun en tynn olajakke over, jeg føler meg fristet til å åpne bagasjen og grave meg frem til en av buksene som ligger brettet helt i bunnen av kofferten. Likevel lar jeg være, vi kommer jo uansett ikke til å bli værende her stort lengre enn et par timer.

Strandkanten

Planen var i utgangspunktet å promenere langs strandkanten, noe som frister lite nå som vinden herjer og regnet har begynt å falle over oss. Han og jeg ser ut til å være blant de eneste i byen som ikke har pakket seg inn i varmt tøy eller beskyttet seg med regnfrakk og paraply. Vi er i slutten av mai og været minner i dag aller mest om tidlig mars. Hvor har det blitt av sola, undrer vi.

Husene i Saint-Jean-de-Luz er nøyaktig som husene i Espelette og de fleste andre småbyer i Baskerland, hvite med detaljer i rødt eller grønt, det baskiske flaggets farger.

Vi rømmer fra de våte gatene og inn på et av byens spisesteder for å varme våre regnvåte kalde kropper. I utgangspunktet er ingen av oss spesielt sultne, men vi velger likevel å spise lunsj på en restaurant som heter Le Xaya for å holde oss varme og samtidig gjøre noe hyggelig sammen.

Hyggen blir derimot avbrutt kort tid etter å ha fått maten servert. Vi bestiller begge fra dagens meny; skalldyrsuppe til forrett til ham og vårruller gjort på fransk vis med lammekjøtt til meg. Til hovedrett bestiller vi begge svinekjøtt og gratinerte poteter, ingen av oss har lyst på dessert.

I det jeg skjærer i vårrullen merker jeg at noe ikke er helt som det skal. Lammekjøttet er ikke-eksisterende, og har blitt erstattet med reker. Reker. Jeg som har en intoleranse mot skalldyr valgte nettopp denne forretten av den grunn. Min kjære sier ifra til servitøren, han spør hvorfor vårrullene inneholder reker når det står skrevet sort/hvitt på menyen at dagens forrett er vårruller fylt med lammekjøtt.

Servitøren virker noe forvirret, og løper til kjøkkenet for å få bekreftet at alle husets vårruller inneholder reker og ikke lam, som menyen tilsier. Han puster lettet ut, der han løper tilbake til bordet med hva han tror er en gledelig nyhet for min del.

Slapp av, sier han innledningsvis…Vårrullene inneholder ikke reker, men KONGEreker!

Min kjære og jeg snakker i munnen på hverandre, der vi begge uttaler ordene skalldyr-intoleranse, intoleranse mot skalldyr, kongereker er også skalldyr, jeg tåler ikke skalldyr, sier jeg.

Servitøren virker stresset, der han foreslår å erstatte vårrullen med dagens andre forrett…skalldyrsuppe.

Til slutt ender jeg opp med et lite fat med spekeskinke og salte kjeks, før hovedretten blir servert. Alt smaker fint, husets rødvin og langtidsgrillet svinekjøtt med rykende varm grateng, helt fritt for reker. Vi kunne fint ha endt måltidet med en søt avslutning, men velger heller å spare de kaloriene til vi i kveld skal spise tapas i Spania.

IMG_20190526_194558_177

Til vår store skuffelse regner det fortsatt i Saint-Jean-de-Luz, regnet høljer ned og vinden blåser kraftigere nå. Vi reiser videre, vi krysser landegrensen.

Ss

IMG_20190526_194045

Saint-J

Han tok meg med til Biarritz!

Med sommerfugler i magen, nysgjerrig på å få vite hvor min kjære har planlagt å ta meg med, pakker jeg min sorte trillekoffert i foreløpig uvitenhet om hva som venter.

Alt jeg vet er at vi skal på biltur. Det fine med å ha Toulouse som startpunkt er at slike to eller tre timer lange kjøreturer kan føre oss i ulike retninger, til mange totalt forskjellige destinasjoner, og dette vet han godt, der han koser seg med sin lille hemmelighet, der han lytter til mine mange spørsmål, mine uendelige forsøk på å gjette meg frem til hvor vi skal.

Nysgjerrig graver jeg etter svar, etter hint.

Skal vi til kulturbyen Bordeaux, undrer jeg. Skal vi til surferbyen Biarritz, eller til Spania, til dynamiske San Sebastian? Hva med middelhavskysten, Agde og Béziers eller til Montpellier som vi begge er så glad i? Er det kanskje de flotte strendene på Costa Brava som skal besøkes? Eller de små sjarmerende byene i Pyrénéenne? Eller skal vi besøke idylliske landsbyer og historiske grotter i Dordogne?

Jeg bretter tøy og pakker ned diverse saker som jeg tror jeg kan få bruk for. Ballerinasko og joggesko. Nøytrale joggesko vil alltid være en god idé, uansett om vi reiser til kysten, til fjellet, til skogs eller til en storby. Olajakke, olaskjørt, enkle kjoler. Undertøy, sokker, gensere, sorte jeans, blå sommerbukser, toalettsaker og kamera. Optimistisk, pakker jeg ned solbriller og solkrem.

Takk og lov for at jeg pakket med meg solbriller. Været er i dag aldeles nydelig, blåfarget og full av små skyer spredt utover landskapet som et mønster på denne deilige solfylte himmelen.

Jeg titter ut vinduet og smiler til meg selv. Lykkelig, over å være sammen med en mann som gjør så mye for å glede meg, en mann som elsker å overraske meg med spennende planer på fødselsdagen min, år etter år.

IMG_20190522_233527_243

GPS’en har han slått av, ingenting skal kunne røpes riktig enda, ikke engang et lite hint. Vi følger motorveien i retning vest eller sørvest, vi kjører forbi skilt som peker mot mulige steder hvor vi kanskje er på vei. Skal vi til Lourdes eller til San Sebastian?

Videre kjører vi forbi flere skilt, fortsatt i retning sørvest. Bordeaux dukker denne gang opp på flere skilt langs veien. Nei, vi skal ikke dit heller, bekrefter min kjære.

Klimaanlegget i bilen er ødelagt, ute er temperaturen nå oppe i tjuefem grader. Vinduene lar vi være å åpne, for å unngå å slippe inn forurenset luft fra motorveien. Jeg føler meg svett, klam og ekkel, der jeg sitter iført sort olabukse og topp i syntetisk stoff som nå blotter store sjenerende svetteringer under armene. En banan som jeg glemte å spise til lunsj, ligger nå og råtner i vesken. En ubehagelig kombinasjon av svettelukt og odøren fra brun banan, har nå markert seg i kjøretøyet vårt.

Jeg gjetter videre, jeg spør om vi skal til Bayonne eller til Biarritz. Han nikker bekreftende, to netter i en Airbnb-leilighet i hjertet av Biarritz, dagstur til Bayonne og to netter i en annen by. Hvilken by, nei, det får jeg ikke vite riktig enda. Nok en overraskelse, jeg smiler fornøyd.

Vel fremme i Biarritz blir vi møtt av en karismatisk og ganske så flamboyant utleier. Leiligheten er et nyrenovert moderne lite krypinn med hems, utstyrt med alt vi trenger for de neste to nettene. Ekstremt behagelig er det å endelig kunne vrenge av meg den svette syntetiske toppen og vaske armhuler og dusje meg i parfyme før vi går ut døra for å utforske denne baskiske havnebyen ved Atlanterhavskysten.

IMG_20190522_231812_280

Magesekkene rumler, vi bestiller tapas på et lite spisested tre gater unna leiligheten, en tapasbar ved navn Los Dos Amigos. Kroketter og spekemat smaker som alltid godt, mens måltidets høydepunkt er noen enkle toast med pikant paprikasaus og syltet chilli, en deilig velkomst til Baskerland.

IMG_20190522_232049_761

Vi avslutter kvelden ved Port Vieux, hvor vi blir sittende en stund, der vi beundrer den vakre solnedgangen og himmelens mange flotte rødnyanser. Atlanterhavsbølgene sover, vinden er fraværende, selv måkene lar være å skrike. Stillheten er vakker. Øyeblikket er vakkert.

IMG_20190522_222229_935

Jeg kunne ikke bedt om en bedre bursdagspresang enn denne kjærligheten, denne solnedgangen, dette øyeblikket.

I morgen fyller jeg år. I morgen starter et nytt kapittel.

IMG_20190522_234130_200

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

En ny dag i eventyrhuset og på besøk i Espalion

Videre fortsatte påskeferien i det lille eventyrhuset langt ute på landet i det store fascinerende Frankrike, Coubisou heter landsbyen, Les Terrasses de Labade heter huset. Jeg forteller om fredagen, en ny regnværsdag og nytt besøk i ny landsby, Espalion denne gang.

IMG_20190506_144005_574

Mine fine sommerkjoler må nok en gang bli liggende igjen i kofferten, sammenbrettet ligger en rosa kjole helt øverst i bagasjen, som en påminnelse om at påskeværet har snudd, solskinn og varm temperatur hører nå fortiden til. Inntil videre.

Friske farger blir det likevel, turkis knappegenser med rosa flamingoer på, en morsom liten sak som ble kjøpt i en butikk som spesialiserer seg på moderne utgaver av femtitallskjoler og matchende gensere. Rosa leppestift passer fint til, jeg føner mitt dusjvåte hår, sånn, nå er jeg klar.

Vi kjører til Espalion, en liten landsby bare sju kilometer fra huset vi leier. Regnet pøser på, like kraftig i dag som i går. Paraplyen er min følgesvenn, jeg krysser fingrene for at jeg snart kan legge den bort og heller slenge på meg et par solbriller i stedet.

Med vår lille bil som ser ut til å bli mer og mer møkkete for hver regnværsdag som går, kommer vi oss frem til Espalion. Fra plassen hvor vi parkerer, får vi umiddelbart en flott utsikt over Pont-Vieux (gamlebroen), over Lot elven som renner gjennom landsbyen, over en stor bygning som ligner et slott. Bygget skaper et vakkert bilde med sine flotte tårn, nok et lite stykke eventyr i distriktet Aveyron.

Gjennom regnfylte gater, glatte brostein og små søledammer som former seg i sprekker og hull, vi vandrer fra gate til gate med nysgjerrige øyne.

Landsbyens daglige bondemarked er i ferd med å bli ryddet bort, de fleste butikker er også i ferd med å stenge, to timers lunsjpause, to timer hvor bare restauranter og kafeer holder åpent.

Vi gjør derfor som alle andre, vi haster oss inn på et spisested. Mine foreldre har lyst på kake, jeg kunne gjerne også tenke meg å sette tennene i noe søtt, vi besøker tehuset Curiosithé.

Tesalongen er malt og dekorert i alt man kan tenke seg av pastellfarger, lyserosa og babyblått spesielt. Jeg bestiller sort te med vanilje, og et kakestykke med syrlig og frisk sitronkrem. Min stefar drikker også sort te, han deler en fruktsalat med min mor som drikker sin daglige cappuccino.

Kake og te

Vi blir sittende en stund, jeg lytter til regndråpene som slår mot vinduene. Mine foreldre stiller spørsmål rundt bryllupsplanleggingen, de lurer på hvem jeg ønsker å invitere og hvordan menyen vil se ut, skal vi ha DJ eller band, hvilke blomster vil jeg ha i buketten, hvordan skal bordene dekoreres. Vi gifter oss ikke før om ett år og fire måneder, minner jeg. Men tiden flyr, sier min mor, før du vet ordet av det er plutselig bryllupsdagen like rundt hjørnet, derfor er det viktig å komme i gang med planleggingen!

Jeg tar en siste slurk av teen, vi ønsker å betale, men den stakkars servitøren sjonglerer tusen ting samtidig, der hun tar seg av alle bestillinger, all rydding, all servering og betaling, alt på engang, helt uten hjelp. Vi venter tålmodig.

Ventende står jeg også noen timer senere, ved stuevinduene i det lille eventyrhuset, jeg venter spent på å se min kjære igjen. Han har valgt å kjøre helt hit for å tilbringe helgen sammen med mine foreldre og meg, med seg i bilen har han tatt med seg diverse oster, vin og sjokolade, en syndefull trio som jeg kanskje er en smule for glad i.

Før min kjære rekker å komme seg frem til huset, har utleierens hund funnet veien til vår dør, den nydelige golden retrieveren som jo klarte å snike seg med på et av bildene jeg tok av eventyrhuset, da vi først kom hit på onsdag.

Hunden forsvinner omtrent like plutselig som den dukket opp, ned skråningen forsvinner den, ned til parkeringen. En liten grå bil parkeres, min syndefulle trio og min kjære samboer er her.

IMG_20190506_153447_287

Dør

Bro

Tårnene

Et tredje bryllupslokale: Château de la Commanderie

Ny helg og nytt slottsbesøk, jakten på et bryllupslokale fortsetter også denne lørdagen, akkurat som forrige helg. Sannsynligvis vil det bli flere slike lørdager fremover, om vi ikke snart finner et lokale som vi begge forelsker oss i.

I dag er det Château de la Commanderie som står for tur, som skal vurderes, som forhåpentligvis vil ende opp med å bli dette drømmelokalet vi så sårt ønsker oss. Alle gode ting er tre, sies det, la oss krysse fingrene og håpe på det beste.

C

Med oss på visitten, har vi mine foreldre som endelig har kommet seg hit på påskeferie til Frankrike for å besøke meg. Med tre dager i Toulouse, to netter i Albi og fire netter på feriehus i en idyllisk landsby i Aveyron, har vi en påskeuke fullpakket med spennende planer å se frem til.

Også mine foreldre synes det er spennende å engasjere seg i bryllupsplanleggingen vår, de synes det er gøy å følge med på denne jakten på et lokale som tilfredsstiller våre ønsker. Både min stefar og min mor søker side opp og side ned på søkemotorer, på digitale kart, på bryllupsblogger og nettkataloger, jo snarere et lokale er reservert, jo snarere kan vi planlegge alt det andre som gjenstår.

Wisteria-planter

Château de la Commanderie er et vakkert slott bygget på 1300-tallet, med fin beliggenhet i vakker natur, gule og hvite blomsterenger, lilla wisteria-planter, de klatrer nedover slottets store vegger, så romantisk, så malerisk, kronen på verket er den vakre utsikten mot fjellkjeden Pyrénéenne.

Vi møter slottets eier, hun er fransk-amerikansk, og tar hele omvisningen på engelsk, slik at også mine foreldre kan forstå hva hun forteller. Vi blir fortalt at slottet, som ble bygget på 1300-tallet, har gått i arv gjennom generasjoner og at slottets flotte bibliotek er eierens private boksamling som også har blitt arvet etter hennes foreldre og besteforeldre. Litteratur er en gjenganger i slottets fine interiør, spesielt imponerende er spisesalen med den imponerende boksamlingen som dekorerer salen på fortryllende vis.

Slottets uteområde er eventyrlig, enger som på sommerens varme måneder vil fylles med flotte gule solsikker, andre enger vil fylles med korn, gresset vil gro enda grønnere og trærne vil vokse seg større og fylles med lange greiner og grønne blader.

Området er så stort at kun fantasien setter grenser for hvordan alt dette kan bli dekorert, om vi bare setter av et stort nok budsjett, kreativitet og tid til å transformere dette åpne landskapet omringet av hva som snart vil bli flotte blomsterenger, til et romantisk paradis for oss to og alle som inviteres til denne store begivenheten.

Også et svømmebasseng finnes her, ypperlig for en varm sensommerdag med cocktails og grillmat på menyen og bryllup friskt i minne fra dagen før.

Svømmebasseng

Soverommene er som på Château du Croisillat; noen lyse og moderne, andre bevart i en vintage interiørstil som kler slottets historie. Enkelte møbler er dessuten originale antikviteter som alltid har tilhørt denne eiendommen.

I første etasje finnes en annen spisesal, hvor en eventuell søndagsfrokost kan nytes, om vi skulle velge å bestille croissanter og annen bakst fra nærmeste bakeri, dagen etter den store dagen.

Spisesal

Omvisningen avsluttes over en kopp grønn te og en skål med tørkede fiken, utsikt over hagen, brosjyrer og mapper spredt utover et hvitt bord med rødrutete duk. Eieren informerer. Inkludert er bord, stoler og vasking. Fire dager og tre netter minimum. Sengeplasser til tjueåtte personer, hoteller og bed&breakfast finnes i gåavstand fra slottet, får vi høre.

Min kjære synes spisesalen er fin, men liten, han mener antallet soveplasser ikke vil være nok, og holder fortsatt en knapp på Château du Croisillat.

Selv tror jeg faktisk jeg liker dette slottet, Château de la Commanderie, enda bedre enn det forrige vi besøkte, min tidligere favoritt, Château de Fajac la Relenque.

Uenige er vi, og fortsetter jakten på det perfekte bryllupslokale…

Wisteria

Vei

Soverom to

Bord

Hage deko

Smil