Vi besøker bondemarked og olivengårder i Provence

Mandag. Så tidlig som kvart på seks på morgenkvisten, våkner jeg av lyden av hanen som galer fra hønseburet i hagen. Da det føles umulig for meg å klare å sovne igjen, står jeg like greit opp, tar meg en kjapp dusj og slenger på meg dagens antrekk. På kjøkkenet blir jeg møtt av faren til Julien, heller ikke han klarer å sove til et normalt tidspunkt (til ferie å være), takket være dyrerikets egne alarmklokke; hanen i hagen. Litt etter litt våkner også resten av mitt reisefølge, min kjære og hans mor, to mennesker som begge er velsignet med tungt sovehjerte.

Vi spiser frokost ved det dukkledde utebordet som står plassert like ved inngangspartiet til sokkelleiligheten, med utsikt over hagen og sol i ansiktet. Planen for dagen er å besøke en lokal olivenoljeprodusent, Moulin à huile du Partégal, som ligger like utenfor landsbyen La Farlède, en tjue minutters kjøretur fra vårt lille krypinn i Le Pradet.

Bondemarked

Men først skal vi ta oss en liten tur til en landsby i nærområdet for å handle på et typisk marché provençal, vi skal til La Valette-du-Var for å handle på deres spennende bondemarked, et marked som arrangeres hver mandag. Deilige oliven og fersk frukt og grønt, nybakt brød og lokale oster, vi gleder oss til å fylle våre handleposer med lokale spesialiteter og ferske råvarer.

Å parkere bilen i denne lille landsbyen ender opp med å bli mer komplisert enn forventet, man skulle tro hele regionen hadde valgt å komme akkurat hit, akkurat nå. En selvfølge i juli og august, den store høysesongen, men en smule uforventet på en mandag midt i september. Positivt overrasket blir vi når vi ser hvor stort og variert markedet faktisk er, nå forstår vi hvorfor stedet er fullt av både fransktalende og engelsktalende turister på sensommerferie, store bondemarkeder à la Provence er jo en fantastisk kulturopplevelse! 

Et marked som fyller omtrent hele landsbyen, vi titter i boder som selger klær, andre selger kjøkkenredskaper, noen selger tekstiler til kjøkken og bad, vi kjøper cantaloupemeloner og tomater i ulike former og farger fra en syngende kar i godt humør, il est où le bonheur, il est où, synger han som Christophe Maé.

Oliven

Fra en annen bod kjøper vi sorte myke oliven i chillimarinade og grønne oliven marinert i hvitløk. Fra en tredje handler vi ost av sauemelk, og squashkroketter fra en fjerde. Vi kjøper med oss kornbrød og mandelterte fra en baker, før vi til slutt vender tilbake til bilen med våre handleposer, og kjører tilbake til huset på landet.

Senere på ettermiddagen kjører vi til Moulin à huile du Partégal, en vakker liten kjøretur forbi både vingårder og olivengårder, med utsikt mot vakkert fjellandskap i det fjerne.

Oliventrær

En guidet visitt hos den lille olivenoljeprodusenten som har vært i drift siden 1936, guiden forteller hvordan oljen tradisjonelt ble laget, ved bruk av møllsteiner som knuser olivenfrukten til en pasta, som deretter blir lagt på fiberplater, stablet oppå hverandre, og videre satt inn i en mekanisk presse.

Minikjole

Videre går vi til å smake på forskjellige sorter olivenolje, en blindtest, vi smaker olje laget på tradisjonelt vis, og olje laget på den moderne industrielle måten. Fire forskjellige olivenoljer, etterfulgt av ulike oljer med tilsatt aroma (krydder, urter, hvitløk). Til slutt smaker vi diverse andre produkter fra stedets samarbeidspartnere; vinaigrettes, tapenade, honning og syltetøy fra Provence-området.

Vi kjøper med oss et par suvenirer, ei flaske olivenolje er en selvfølge, og tar oss en liten spasertur på olivengården, hvor vi fotograferer trærne og de mørke og lyse fruktene som henger fra greinene.

Oliven

Resten av ettermiddagen tilbringes i svømmebassenget, min kjære og jeg svømmer og kaster ball for å holde oss i form, et must når kvelden tross alt byr på grillmat og rosé, mandelterte og kaffe med likør.

Pannebånd

Suvenirer

Advertisements

Romerske ruiner, Van Gogh og lokal folkefest i Arles

Søndag morgen. Koffertene pakkes, tiden er inne for å reise videre til neste destinasjon, vi skal kjøre enda lenger sørøst, til sol og bademuligheter, fire netter i en moderne sokkelleilighet med privat svømmebasseng ute på landet. Vi skal besøke en lokal olivenoljeprodusent, og kanskje ta oss et par turer til stranda, min kjære og hans far ønsker å spise blåskjell på utekafé i en hvilken som helst havneby i nærområdet, kanskje vil vi spille pétanque, sannsynligvis vil jeg spise is og promenere langs en havnepromenade og titte på båter som passerer forbi. Planen er å utforske små landsbyer og bli kjent med lokalkulturen, kanskje handle noen suvenirer på et av de lokale markedene i nærområdet.

I landlige omgivelser, på utkanten av en landsby som heter Le Pradet, der skal vi bo, vår lille base med praktisk beliggenhet mellom Toulon og Hyères, to byer som vi ønsker å ta oss tid til å besøke i løpet av tiden vår på denne kanten av Middelhavskysten, før vi på torsdag reiser videre i retning parfymehovedstaden Grasse.

Romerske ruiner

Fra Montpellier kjører vi til Arles, en historisk by nord for landeområdet Camargue, et område kjent for rosa flamingoer, hvite hester, okser og produksjon av ris og salt.

Arles er på sin side kjent for å ha inspirert Vincent Van Gogh, som i en periode bodde i denne sjarmerende lille sørfranske byen, hvor man i dag kan besøke et kunstmuseum som stiller ut malerier av Van Gogh, i tillegg til kunstnerens hjem og en vakker hage som skal ha vært inspirasjonen bak flere av hans verk (alt holder til min store skuffelse stengt på søndager).

Arles er også kjent for sin romerske historie og byens godt bevarte ruiner som fortsatt står igjen etter romertiden. Det romerske teateret og det store Amfiteateret som begge ligger midt i hjertet av sentrum, er dessuten listet som UNESCO’s verdensarv, noe som selvsagt tiltrekker turister fra både nært og fjernt.

Amfiteateret

Vi ankommer byen og havner midt i en stor folkefest, et arrangement hvor alt av lokalidrett, fritidsorganisasjoner, musikkorganisasjoner feires. Vi stiller oss sammen med resten av folkemengden for å se på den store paraden som er på vei mot oss, en parade som feirer sørfransk kultur og landbruk.

Parade

Videre trasker vi gjennom byens handlegater, vi kjøper med oss et par suvenirer fra ulike butikker, jeg handler tapenade til kveldens apéritif, noe vi kan kose oss med der vi feirer vår første kveld i huset på landet.

Vi besøker de romerske monumentene, før vi spiser lunsj på en lokal restaurant som heter La Pergula.

Tyrekjøtt

Alle bestiller vi tyrekjøtt, da dette er en lokal spesialitet fra Camargue og området rundt. Tyrestuing i rødvinssaus servert med lokal ris og estragon, en rett som gjerne passer bedre for en kald vinterkveld enn på en varm sensommerdag som denne. Jeg drikker et glass avkjølt rødvin, en lett og fruktig vin fra Provence, vi koser oss, vi diskuterer, vi glemmer bort tiden. En to timer lang kjøretur står nå for tur, forbi Martigues, forbi Marseille, sent på ettermiddagen ankommer vi vårt lille krypinn på landet.

Huset virker tomt, ingen bil står parkert ved innkjørselen, ingen huseier eller utleieansvarlig, selv ingen nabo er å se. Den eneste lyd vi hører er, omtrent som et déjà vu av gårsdagens hendelse på vingården ved Pic Saint-Loup fjellet, lyden av høner som kakler og en hane som galer, men ingen mennesker er å finne.

Vi tar oss friheter og vandrer rundt i hagen, forbi det store hønseburet, opp til bassenget og videre til grønnsakshagen til huseier. I hagen ser vi et menneske, vi er ikke alene likevel. Den unge blonde kvinnen er i ferd med å vanne tomatplanter, hun ser forskrekket ut der hun ser på oss, som om vi skulle vært en gjeng fremmede uvedkommende gjester.

Min kommende svigerfar forklarer, “Vi er usikre på om vi har kommet til rett sted, vi har reservert fire netter her via Airbnb, med mindre dette er feil adresse eller noen har lurt oss, da”. Damen smiler lettet, “dette er huset til min mor, hun er for øyeblikket på besøk hos min søster, som bor i nabohuset. Vi visste ikke at dere skulle komme allerede i dag, jeg skal ringe henne og si ifra at dere er her, jeg har ikke nøkkel til leiligheten, skjønner dere. Jeg er bare innom for å mate hønene og vanne planter”. Hun forteller at hun selv bor i enden av gaten, moren dukker etter hvert opp, andpusten, dagen får en lykkelig slutt…

…med en etterlengtet dukkert i svømmebassenget.

Basseng

Badeglede

Amfiteater

Teater romersk

Folkefest

Kirke Arles

Cæsar

Arles sentrum

Montpellier, endelig er vi her igjen!

En route, på vei til Montpellier, jeg smiler for meg selv der jeg sitter i baksetet og titter ut bilruta, en av de roligere låtene til bandet Muse spilles på radioen, vi kjører forbi grønne enger og gyllenbrune kornåkre, endelig er den etterlengtede sensommerferien i gang.

Sliten, etter en lang arbeidsdag som startet klokka sju, men ikke for sliten til å kunne glede meg til å ta en spasertur gjennom de sjarmerende små gatene i nydelige Montpellier, ei heller for sliten for en aften på et av våre favoritt-tapassteder i byen hvor trendy tapasrestauranter spretter opp som kantareller i en frodig skog på en lun sensommerdag. Vi har reservert bord på La Casita del Barrio, deilig vil det bli å fylle min rumlende mage med patatas bravas, kroketter og diverse andre godsaker, en iskald cocktail eller et glass rødvin i hånda, fint skal det bli å omfavne fredagskvelden i byen jeg elsker nest mest av alle steder som står mitt hjerte nært her i nydelige Frankrike.

Smale gater

Kvelden er ung og sola skinner fortsatt. Montpellier er livlig som alltid, vi ankommer Place de la Comédie hvor lyden av gatemusikanter som synger og spiller akustisk gitar skaper stemning for de mange sommerkledde menneskene som sitter på utekafé og skravler, en solfylt fredagskveld som feires over småretter og god vin i godt selskap sammen med sine nære og kjære.

Herregård

I et gammel historisk bygg i hjertet av sentrum ligger leiligheten hvor vi vil bo de neste to nettene, en flott trappeoppgang i en gammelt herregård som i dag fungerer som leilighetskompleks, rikt på vakre detaljer, opp hundre-og-åtte trappetrinn, frem til vår lille to-roms og all sin rustikke sjarm, grovt bindingsverk og antikke kommoder og skap i fin harmoni med moderne interiør og kunst på veggene.

Leilighet

Bagasje legger vi fra oss på soverommene våre, jeg pudrer mitt trøtte fjes og farger leppene røde, med speilreflekskamera hengende rundt halsen er jeg klar for å beundre Montpellier nok en gang, gjennom egne øyne, gjennom kameralensen og ikke minst gjennom magen.

Montpellier gate

Jeg elsker byens historiske sentrum, en bydel som har eksistert siden middelalderen, gammel sjarmerende bebyggelse med smale gågater hvor koselige små spisesteder og spennende butikker fyller hvert eneste lokale, lyse bygninger tett i tett. Da han og jeg besøkte Montpellier for første gang i 2015, spiste vi både lunsj og middag på forskjellige restauranter hver eneste dag i en uke, noe som igjen resulterte i at vi begge gikk opp rundt fem kilo hver. I en by hvor et uendelig antall fristende spisesteder forsøker å lokke deg inn med sine fristende menyer og chic dekor, middelhavsmat og tapas til en rimelig pris, i en by som dette er det vanskelig å kontrollere sine lyster, i hvert fall for to matmumser som oss.

Flagg

Vår første aften i Montpellier tilbringer vi på tapasrestauranten som vi oppdaget under vårt forrige besøk i byen, en nydelig junihelg i fjor, da han og jeg tok oss en liten kjærestetur til denne sjarmerende byen som vi begge har forelsket oss i. La Casita del Barrio er så populært at selv før kjøkkenet åpner er de fleste bord opptatt, å reservere på forhånd er derfor et must. Stedet endrer dessuten menyen hver eneste dag, og dagens tapasutvalg inneholder blant annet innbakt chorizopølse servert med fikenchutney, laksekroketter og pata negra (spansk spekeskinke) i aspargessaus.

Tapas

Patatas Bravas, panert kylling med honningsaus, gaspacho av squash og curry, vi koser oss til sola går ned og mørket faller på, som vanlig flyter samtalen og vi diskuterer morgendagens planer. Alle har vi et ønske om å besøke vingårdene ved Pic Saint-Loup fjellet, en førti minutters kjøretur unna Montpellier, vi ser frem til morgendagen, til å drømme oss bort i de vakre omgivelsene, drueranker ved foten av fjellet, vi skal smake nydelig rødvin, deilig syrah fra det franske sørland.

Reise

Gater

Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Ekstremvarme og mygginvasjon i Frankrike

Il fait chaud, trop chaud, c’est la canicule!

Varmen stiger, huden brenner, førti grader og ikke engang det svakeste vindkast puster oss i de solbrente nakker. Hvorfor har jeg valgt å ikle meg tøy som ikke puster, plagg som klistrer seg fast til kroppen, hvorfor investerer jeg ikke i flere linkjoler i stedet?

Sannsynligvis fordi jeg misliker å stryke klær. Ufornuftig som jeg er, velger jeg heller å la svetten renne der jeg lider meg gjennom uklimatiserte bussturer til og fra jobb. Som konsekvens lar jeg odøren av gammel svette markere meg og følge meg gjennom dagens mange ærend. I vesken bærer jeg som oftest en liten reiseparfyme som jeg så diskré som mulig dusjer halsen og kragebeinet med, et forsøk på å unngå å sjenere menneskene rundt meg med min ubehagelige kroppslukt.

Den franske luften minner disse dager om varmen fra en stekeovn. Vi bytter ut vin med vann, kaloririk mat med friske salater og enkle småretter, vi halvsover på sofaen mens viftene durer på, vi takker nei til sosiale aktiviteter etter endt arbeidsdag. Disse førti gradene, denne brennende sola, ekstremvarmen gjør oss late og tiltaksløse.

I kampen mot varmen, oppfordres det på TV-kanalenes nyhetssendinger å søke ly i kirker og klimatiserte bygninger og drikke maksimalt med vann, noe mange tar som en selfølge, mens andre har lett for å glemme. Kanalene viser reportasjer fra strender, innsjøer og offentlige basseng, glade barn som plasker i vannet og foreldre som forteller at de gleder seg til ekstremvarmen kommer til en ende.

Kanalene viser også fortvilte bønder som forteller om ekstremtørke og store økonomiske tap. Skjermen viser uttørkede brune åkre, et sørgelig syn. Mais, hvete, grønnsaker og drueranker, alt som gjenstår er brune kvister og visne blader. Alt er gått tapt, alt er borte, en av bøndene gråter.

Jeg sørger for bøndene, for naturen, og for de planteetende dyrene som ikke får i seg nok mat. La oss be for regnvær, la regnet falle over Frankrike, la naturen blomstre på nytt.

I dag trosser jeg varmen og trøttheten, jeg spaserer gjennom sentrum helt alene, som jeg så ofte liker å gjøre. Skyene på himmelen er så lette og små, som luftige bomullsdotter, som hvitt sukkerspinn. Jeg drikker iskaffe på Sweet Home Cafe, en av mine favorittkafeer i Toulouse. Som alltid observerer jeg menneskene rundt meg.

Sweet Home Cafe

En gruppe ungdommer diskuterer myggproblemene vi har her på det franske sørvestland. I fjor fikk nemlig denne landsdelen en kraftig tigermygg-invasjon, noe som har fått flere kommuner til å iverksette en rekke tiltak for å beskytte folket mot disse plagsomme insektene. Kommunen har blant annet satt opp flaggermuskasser rundt omkring (siden flaggermus spiser mygg), og oppfordrer innbyggerne til å gjøre det samme.

…Noe jeg gjerne skulle ha gjort, hadde jeg ikke bodd i blokk. En dag vil jeg forhåpentligvis kunne kjøpe egen bolig sammen med min kjære. Et hus med en liten hage, et uteområde hvor vi kan sette opp både flaggermuskasse og en liten fuglekasse. Det blir nok ikke med det aller første, men jeg gleder meg allerede, der jeg dagdrømmer om min lille hage med piknikbord, der hvor jeg skal tilbringe late kvelder, grille pølser og drikke lemonade. Der hvor min kløende skrivelyst skal få utfolde seg, produktive ettermiddager i min lille oase, her vil ingenting kunne distrahere mine tanker.

Jeg drikker opp iskaffen, og klarer såvidt å styre meg selv fra å bestille et kakestykke, husets deilige banoffee. Magen rumler, men kake får jeg heller spise en annen dag. Nå er det jo snart middagstid for min kjære og meg, vi skal bestille vietnamesisk bo bun og sette i gang planleggingen av sommerferien som venter oss i september, en ni dagers biltur langs den franske Riviera.

Jeg spaserer hjemover med musikk på øret. Nysgjerrig sjekker jeg langtidsværmeldingen, til min store glede er det meldt regn for lørdag.

Elvekanten

Hvordan vi feiret den franske nasjonaldagen

Søndag.

Gratulerer med nasjonaldagen, Frankrike. For femte år på rad, feirer jeg landet som har tatt meg så godt imot. Landet som har lært meg det tredje språket jeg nå behersker på et flytende nivå. Landet som har lært meg at det er greit å være femten minutter forsinket (og helt normalt å vise likegyldighet overfor andre etter egen forsinkelse). Landet som har lært meg at fransk lyder finere når man ikke forstår språket. Landet hvor jeg gikk opp ti kilo i vekt og deretter gikk ned fem. Landet som har gitt oss Asterix, men ikke Tintin, for Tintin er Belgisk.

Landet som har gitt meg en ny respekt for bønder og landbruk. Landet hvor jeg elsker å besøke små landsbyer for å bli kjent med lokalstedenes kultur og smake lokale spesialiteter. Landet som ikke bryr seg om Eurovision. Landet som elsker fotball, elektromusikk og rødvin. Landet som har lært meg å elske meg selv med bustete hår og minimalt med sminke. Landet hvor jeg har kapret en statsborger som jeg til neste år skal gifte meg med. Landet som har kapret mitt hjerte.

Blått, hvitt og rødt, hurra for Frankrike!

Vi tilbringer morgenstunden foran TV-skjermen, på kanalen TF1 vises direktesending fra den store militærparaden på avenyen Champs-Élysées i Paris. Mens den norske nasjonaldagen regnes som barnas dag, med gater fulle av smilende bunadskledde nordmenn som synger av full hals og veiver stolt med norske flagg, er Frankrikes nasjonaldagsfeiring først og fremst en hyllest til forsvaret. Kvelden avsluttes med spektakulære fyrverkerishow i alle landets byer.

I Toulouse transformeres parken ved Garonne-elven, Prairie des Filtres, til et festivalområde, med sin store scene som snart skal fylles med musikalske talenter. En årlig tradisjon på landets nasjonaldag, den store gratiskonserten hvor både franske og utenlandske stjerner kommer for å synge tre-fire av sine største hits foran festglade fans.

Direktesendingen fra Champs-Élysées avsluttes med videoklipp og intervjuer med blant annet brannmenn og piloter. Jeg benytter den fredelige ettermiddagen til å ta meg en spasertur bort til Prairie des Filtres for å få et glimt av den store scenen hvor blant annet Angèle, Jain og Bigflo & Oli skal opptre.

Gsrinn

Jeg spaserer langs elvekanten, observerer alt arbeidet som pågår, alt som skal være på plass til kveldens store arrangement. Scenerigging, installering av høytalere på begge sider av Garonne-elven, på vannet bygges en liten plattform hvor fyrverkeriet skal skytes opp. Flere sikkerhetsvakter rusler forbi, militær-og politimenn står allerede klare foran sceneområdet. Folkets trygghet og sikkerhet er første prioritering, vi vil aldri glemme tragedien i Nice på nasjonaldagen for noen år tilbake.

Pont Saint-Michel, jeg krysser broen og studerer alt det fine, disse flotte omgivelsene. Jeg liker å beundre elven og studere slusene, like ved siden av dem finnes nå en ny bar-og restaurant med romslig uteservering. Jeg knipser et lite bilde, dette stedet vil jeg besøke sammen med min kjære, dette serveringsstedet med det passende navnet L’écluse (slusen).

Sluser

Jeg liker å se på de flotte leilighetene på motsatt side av veien. De røde murblokkene med sine store balkonger og byens beste utsikt, mot det speilblanke vannet som fosser nedover og renner gjennom sentrum av Toulouse.

Utsily

To sitrongule sommerfugler flakser forbi meg, de danser og bader i solskinn, jeg smiler. Det er nettopp slike små øyeblikk som gjør meg lykkelig, der jeg trasker rundt alene på spasertur langs Garonne-elven, og videre gjennom mitt fine lille nabolag.

Min kjære og jeg koser oss med hvert vårt glass rosévin og en kurv med jordbær, før vi beveger oss i retning Saint-Michel broen, hvor vi i år som i fjor skal stå og lytte til konsertmusikk mens vi venter spent på at kveldens høydepunkt, det fantastiske fyrverkerishowet, skal ta oss med storm.

Fyrverkeri Frankrike

Årets store fyrverkeri lyser opp den sorte nattehimmelen i alle regnbuens farger. Høyt over Pont Neuf, fargene skaper refleksjoner i vannet som renner under broen. Tema for årets bakgrunnsmusikk, er Broadway. Fargerike eksplosjoner i himmelen, i harmoni med toner fra blant annet West Side Story og Les Misérables.

Fyrverkerishow

Gratulerer nok en gang, Frankrike. Heldig er jeg, som får leve her i dette nydelige landet, spise all den deilige maten, drikke deres vin, snakke deres språk, kose meg på landet, utforske storbyene, nyte den fine naturen, nyte livet, hver dag feirer jeg dere, i dag feirer jeg enda litt ekstra.

Rosa

Miljøvennlig konsept, kunst ved elven og Madame Bovary

Lørdag.

God morgen, Frankrike. God morgen, Toulouse.

I går kveld, allerede før klokka var bikket ti, la jeg hodet på puta og våknet ikke igjen før halv åtte på morgenkvisten. Etter å ha kjempet meg gjennom en vanvittig slitsom arbeidsuke, var det deilig å kunne lukke øynene og vite at de neste to døgn, vil det nå være totalt opp til meg selv hvordan jeg ønsker å forme mine dager. Ingen behov for å være lenket til en kontorstol foran en dataskjerm, ingen anrop å besvare, ingen kolleger å forholde seg til. Det eneste jeg ønsker å gjøre nå, er å tilbringe morgenstunden ute på balkongen iført pyjamas, før jeg ikler meg en av de fineste kjolene jeg har tatt meg bryet med å stryke, før jeg til slutt løper ut døra for å kjenne på frihet og frisk luft.

Jeg spaserer i retning sentrum, forbi det fineste huset i nabolaget, et lite hus på stor tomt, med en nydelig hage med fargerike blomster og et stort svømmebasseng. Tomten er inngjerdet og for det meste skjult bak hagens busker, men gjennom flere sprekker ser jeg likevel alt. Jeg føler meg som en voyeur, der jeg sniktitter inn i hagen til en fremmed. En smule skamfull, trasker jeg videre. En tanke streifer meg, det er noe underlig over denne unormale men likevel svært vanlige oppførselen. Hvorfor er vi mennesker så nysgjerrige på hvordan andre lever?

Med sakte steg, krysser jeg byens vakreste bro, historiske Pont Neuf. Til min store glede, er det ikoniske røde-og hvite pariserhjulet tilbake på plass. I år som i fjor sommer, hjulet gjør det allerede sjarmerende bybildet enda vakrere, og jeg gleder meg til å ta en nærmere titt ved en senere anledning.

Kunst fr

Ved Quai de la Daurade, står malerier og innrammede tegninger på utstilling langs hele muren mot Garonne-elven, samtlige klare for salg. At Frankrike er et land for kunstnere, har det aldri vært noen tvil om, med sine pittoreske landsbyer, idyllisk landskap og storbyer fulle av spennende arkitektur. Om vi bare hadde tatt oss tid til å dekorere leiligheten ordentlig, ville jeg ha investert i flere malerier fra lokale kunstnere.

IMG_20190713_140706_824

Jeg spaserer forbi en av byens nyeste tesalonger, Madame Bovary, oppkalt etter den franske litteraturklassikeren av Gustave Flaubert. En hyllest til romanen, tesalongen er en gjenskapelse av protagonistens lille verden. Hit må jeg komme for å spise lunsj en dag, drømmer jeg. Madame Bovary er jo tross alt en av mine favorittromaner, denne sørgelige historien om kvinnen som lever sammen med en mann hun ikke elsker, og drømmer seg bort i litteratur, festligheter og oppmerksomhet fra andre menn.

Videre vandrer jeg langs de smale sidegatene, nysgjerrig på en butikk som heter Slow Concept, hvor absolutt alle varer er håndlaget av resirkulert materiale. Nydelige smykker og armbånd, nyttig og mindre nyttig kjøkkenutstyr og stilig dekorasjon til hjemmet. Jeg har lyst på alt, absolutt alt, spesielt Toulouse-plakatene og bordlampene med kartmotiv.

IMG_20190713_141432_328

Jeg setter meg ved et av utebordene på kafeen Mademoiselle Yummy, hvor jeg spiser banoffee og drikker iste, mens jeg veksler mellom å se på mennesker som passerer forbi og notere i agendaen. Ferieplaner og bryllupsrelaterte møter, bilsalg og konsertdatoer, kun når alt er skrevet ned både på papir og digitalt, kan jeg senke skuldrene og slappe ordentlig av.

Banoffee

Før jeg spaserer hjemover for å slappe litt av sammen med min kjære, før han tar meg med ut på restaurant for å spise sushi, tar jeg en tur innom et supermarked for å handle inn god mat til søndagens feiring av den franske nasjonaldagen. Vi skal smøre tapenade på salte kjeks og nyte god vin ute på balkongen, han skal lage quiche med chorizopølse og paprika.

Papirpose eller plastpose, spør gutten i kassen på Monoprix. Med miljøvern i bakhodet, velger jeg førstnevnte. Få minutter etter å ha gått ut døra, ryker posens håndtak, og jeg tar metro hjem med en delvis revnet pose i armene. Nå skal det bli deilig med kjærestetid og sushi (eller, kylling-og vegetarmaki i mitt tilfelle).

Sushi

Polksfit

Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Starbucks kaffe

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

IMG_20190622_201856_679

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut  storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Sommersolverv og den store musikkfesten

21. Juni, dagen for sommersolverv, feires den årlige musikkfestivalen Fête de la Musique i byer og landsbyer over hele Frankrike. En fransk tradisjon som har eksistert siden 1982 med støtte fra kulturdepartementet, denne store musikkfesten gir både amatører og profesjonelle musikere en anledning til å vise frem sine talenter.

DJ’er, rockere, rappere og så utrolig mye mer, et mangfoldig gratisarrangement hvor hvert eneste gatehjørne fylles med musikk i alle sjangre. Hvor enn man går vil man også finne foodtrucks og pop-up barer. Hva med litt spekemat og øl eller karibisk kyllinggryte og punsj?

I år feiret vi for første gang i Toulouse. For første gang på fire år har vi endelig fått muligheten til å feire denne gøyale musikkdagen, vi som tidligere har måttet droppe festen på grunn av andre forpliktelser (jobb). Mitt første møte med denne spennende tradisjonen, da vi var på ferie i den sjarmerende byen Montpellier for første gang i 2015, var altså forrige gang jeg feiret musikkdagen frem til nå.

Etter å ha jobbet meg gjennom ni svært lange timer på kontoret, pakket jeg sammen sakene og løp ned trappene og ut av Airbus-hangaren. Ut i regnet med paraplyen beskyttende over meg, med musikk på øret bygget jeg opp stemningen for kvelden der jeg satt alene på bussen, en tjue minutters busstur og fem stasjoners t-banetur, c’est parti pour la fête de la musique!

Utenfor t-banestasjonen François-Verdier ble jeg møtt av min kjære og tre av hans venner fra jobb. Videre gikk vi sammen i retning en restaurant i nabolaget Saint-Georges. Spisestedet bar samme navn som nabolaget, Le St Georges, en restaurant som ifølge han ene i gruppa (som for øvrig er født og oppvokst her i byen) serverer “byens beste småretter”.

Le

Et varmt og koselig spisested med røde mursteinvegger og høye bord. Dempet belysning, de store lyspærene hang som smykker fra taket. Jeg elsker denne stilen, så moderne og industriell. At han som anbefalte stedet allerede var kompis med alle servitørene, forundret meg ikke, sosial sommerfugl som han er.

Vi bestilte like greit halvparten av alle smårettene som stod oppført på menyen; thaibiff, marinert tunfisk, skinkekroketter, ravioli, gnocchi, pommes frites, varm camembert og croque monsieur med trøffelkrem. Hvitvin og rødvin, flere glass vann.

Etter et godt måltid, forlot vi Saint-Georges til fordel for bydelen Carmes, for å starte musikkfesten i den delen av Toulouse som både min kjære og jeg liker best. Vi danset oss forbi rockeband og reggae, forbi nittitalls-nostalgi og moderne housemusikk.

Carmes musilkfe

Videre beveget vi oss i retning Quai de la Daurade, hvor flere DJer hadde rigget seg til, hvor tusenvis av mennesker var samlet for å danse til fransk electro, til dubstep og til underground housemusikk. Her ble vi ikke værende lenge, min kjære som ikke liker store folkemengder og jeg som føler direkte ubehag rundt altfor mange mennesker på en gang. Våre venner ønsket dessuten etter hvert å dra hjem, noe som passet oss fint.

Vi avsluttet kvelden ved å se på en gruppe kvinnelige trommeslagere og deres dansere. Julien fikk tilsendt bilder fra hans foreldre, som på samme tid var på konsert for å se et Boney M-coverband i en landsby utenfor Paris.

Fête de la musique er et arrangement som tolkes forskjellig fra by til by, en fest som i Toulouse oppleves som en enorm elektrofestival med små innslag av rock og diverse annet. Folkefesten varer til langt ut på de sene nattetimer, en flott anledning til å feste til langt ut på morgenkvisten, men… Jeg har ikke lenger samme energi som da jeg var tjue år gammel, og vil nok heller vende tilbake til Montpellier neste år, for å delta på en litt mer avslappet musikkfest.

På besøk hos skilpadder reddet fra tragiske skjebner

Ny lørdag, ny mulighet til å finne på morsomme aktiviteter, langt unna kontorets fire vegger og altfor mange dataskjermer.

I dag besøker vi et rescue center for skilpadder, like utenfor landsbyen Bessières, 38 kilometer nordøst for Toulouse. Vi fikk først høre om dette senteret for et par måneder siden, da lokalavisa skrev en artikkel om at stedet nylig gikk inn for å åpne for publikum i sommersesongen (da skilpadder gjerne går i dvale på vinteren).

Lenge har jeg drømt om å reise til utlandet for å jobbe frivillig med å hjelpe skadede skilpadder, rydde strender for plast og jage unna fuglene som kretser over de nyklekte skilpaddene som løper for livet for å nå vannkanten og starten på det som kan bli enten et svært kort eller veldig langt liv.

Om jeg en dag endelig ender opp med å gjøre frivillig arbeid i det store utland, er det nok lurt å på forhånd lese meg klok på informasjon om dyreartene jeg har tenkt å hjelpe, hvordan behandle dem, lære om deres matvaner, søvnmønster, karaktertrekk hos de forskjellige artene. Om man ikke bryr seg om å lære å forstå hvem dyrene er, hvilke behov de har, og hvordan våre uvaner skader miljøet de lever i, hva er da poenget med å dra? For å krysse av nok et punkt på den uendelige listen over selvrealiseringsprosjekter?

I le refuge des tortues blir vi møtt av en frivillig som gir oss en guidet visitt. Hun forteller at senteret har eksistert siden 2006, men at de ikke valgte å åpne for publikum før for ett år siden. For øyeblikket lever rundt 1500 skilpadder her på senteret, både vann-og landskilpadder, enkelte funnet langs veikanten, andre i lokale innsjøer hvor de sannsynligvis har blitt dumpet av tidligere eiere.

Hun forteller oss om viktigheten ved å gi skilpadder et balansert kosthold, de fleste lever stortsett på frukt og grønnsaker, noen arter spiser gjerne også småfisk og reker, landskilpadder liker å bruke mye tid på å traske rundt på terrenget og gresse (ugress og plen). Lever en ung skilpadde på feil kosthold, kan skallet ende opp med å gro feil, og vitaminmangel kan føre til deformert nebb.

Vi blir fortalt at europeiske landskilpadder går i dvale til høsten, enkelte sover så lenge som åtte måneder før de beveger seg ut i dagslys igjen.

Hun tar oss med til området hvor babyskilpaddene holder til. En av dem løftes opp, vi får lov til å holde den, både Julien og jeg. Nydelig er den, dette lille vesenet som en dag vil vokse opp og bli stor og sterk.

Rørt blir jeg, da hun forteller historien om en gruppe mennesker fra et sykehjem i nærområdet som kom på besøk til senteret for å se skilpaddene. En av beboerne, en dødssyk dame som selv hadde eid landskilpadder store deler av sitt liv, gråt av glede da hun fikk holde den lille i håndflaten sin.

Skilpadde i

Vakkert er det, hvordan dyr bringer frem de fineste følelser hos oss mennesker.

Vi besøker karantene-området, hvor de syke og skadede skilpaddene holder til. Hun forteller hvordan politiet har hentet ut syke skilpadder med ødelagte skall, skilpadder med parasitter, vi får høre om problemer med underernærte dyr fra triste liv i lukkede terrarier. Dyrene trenger frisk luft, sier hun.

Siste del av besøket, vi ser flere vannskilpadder, deriblant store alligatorskilpadder, en art som absolutt ikke hører til i franske innsjøer, men støtt og stadig blir hentet opp fra dem. Dette er en art som vokser seg stor, og lett kan finne på å bite hardt om den først føler seg truet. Det vil si, om man med et uhell tråkker på den, i den tro at man har tråkket på en stor stein i vannet.

Mens vi står og titter på en av disse skapningene, stormer to frivillige inn med hver sin enorme skilpadde i armene. Begge hentet fra en innsjø i Toulouse.

Guiden takker etter hvert for seg og lar oss vandre rundt på egenhånd. Vi får oss brått en stor overraskelse, da en stor stripete slange åler seg forbi oss på grusveien. Denne, og flere andre slanger, bor ikke på senteret men sniker seg rundt og frykter ingenting. Forbi oss mennesker, forbi skilpadder, på land og i vann. Vet du om denne slangearten er giftig, spør jeg Julien, fingrene krysses for at svaret er nei. Han tror den er giftig.

I det vi forlater senteret, ser vi eieren komme med nok en skilpadde i armene. Denne funnet langs veikanten.

Skilpadder

Vannskilpadder