Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist

Advertisements

Solskinn, minigolf og amerikansk mat i Frankrike

En solfylt lørdagsmorgen, solstrålene trenger seg gjennom persiennene og blender våre trøtte øyne. Vi gjemmer oss under den store dyna, han snur seg mot meg, bort fra sollyset, han kysser meg på kinnet.

Kvelden før denne fredelige morgenstunden sammen med min kjære, etter en lang og kjedelig arbeidsdag, dro jeg på teater sammen med fem av mine mannlige kolleger, deriblant tre som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, menn som skulle vise seg å være riktig så ålreite utenfor machomiljøet på kontoret. Hvorfor de føler en slik trang til å tøffe seg foran de andre gutta på arbeidsplassen, skjønner jeg ikke.

I motsetning til meg, liker ingen av disse mennene å gå på teater. Hadde det ikke vært for den enkle grunn at en av våre kolleger spiller en av hovedrollene, ville de sannsynligvis ledd av tanken på å tilbringe en fredagskveld på et lite amatørteater for å se et teaterstykke uten tale. Selv har jeg aldri hatt et brennende ønske om å bli med disse gutta ut. En hel aften på luguber pub i sentrum sammen med en gjeng mannfolk som ikke prater om annet enn fotball og damer, frister lite. Teater og andre kulturelle begivenheter, derimot, der ville jeg vært førstemann ut til å melde meg på, slik som nå.

Lørdagsmorgen, jeg lager frokost til min kjære og meg selv. Han forteller at han gjerne også kunne tenke seg å dra på teater med meg. Han liker spesielt godt de gamle franske klassikerne, han liker Molière, sier han. Molière, spør jeg, rimelig forbauset. Han har da aldri tidligere gitt inntrykk av å være spesielt teater-interessert, og her forteller han meg at han liker et av 1600-tallets største navn, komedieforfatteren Molière. Hvorfor har vi bare vært på teater sammen tre ganger i løpet av disse fire årene, spør jeg ham. Han vet ikke, vi har vel hatt andre prioriteringer, antar han.

I følge værdamen på frokost-tv, forventes hele tjuefem varmegrader i dag, den perfekte anledning til å gjøre noe jeg lenge har ønsket å gjøre sammen med ham; spille minigolf.

Noe har skjedd med min kjære siden starten på uka, motivert og positiv til alle forslag, han har fått gnisten tilbake i øynene, han gløder. Vi kjører til forstaden L’Union, nord for Toulouse, til Cap Loisirs, hvor gøyal minigolf står på agendaen.

På Cap Loisirs vrimler det av liv, kjærestepar og vennegjenger, de fleste på vår egen alder. På denne fine solskinnsdagen har vi alle hatt samme idé, samme lyst til å finne på sommerlige aktiviteter, vi vil spille minigolf. Hva skal vi finne på neste helg om været holder seg? Badminton, petanque, krokket, mulighetene er mange og jeg elsker hvordan finværet får både meg og ham til å stråle av glede. En nødvendighet etter forrige ukes nedstemthet.

Minigolf aktiviteter

Han vinner i minigolf og fryder seg over førsteplassen. Først Scrabble, nå dette. Jeg skal spandere en øl på deg, lover jeg ham. Fornøyd erter han meg, du klarer ikke å slå meg, jeg er best, best i alt, alltid best. Skryting er uattraktivt, fnyser jeg. Han flirer nonsjalant.

Vi tar oss en pils på en ølbar som heter Accent Belge, belgisk aksent, og spiser oliven til apéro. Videre forflytter vi oss til en koselig western/texmex restaurant, Yankee Grill, hvor vi deler en forrett bestående av løkringer, fritert kylling, fritert camembert, salat og toast med bacon og ost. Vi spiser hva franskmenn mener er amerikansk mat mens vi prater om ekte amerikansk mat, gatemat i New York, deilig texmex i California og Texas, husmannskost som kjøttpudding og stuing, de fantastiske dessertene de serverer på Serendipity i Las Vegas, deep dish pizza i Chicago, vi har sett så mye av USA, han og jeg, men aldri noensinne har vi vært der sammen. Jeg har reist mye alene og sammen med venninner, han har reist sammen med sine foreldre.

Yankee grill

Til hovedrett spiser jeg en texmex tallerken, han spiser burger. Til dessert får jeg servert noe merkelig som jeg angrer på å ha valgt over husets banoffee. Tortillalefser med ristede pekannøtter, rømme, krem og lønnesirup. Pekannøtter passer best i pai, lønnesirup vil jeg heller få servert over pannekaker enn på tortillalefser. Jeg har lyst på pannekakefrokost, forteller jeg ham, vi lengter etter å reise til Statene sammen, til høsten, kanskje, oktober, november?

Texmex

Restaurant

Tortilla dessert

Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Mange spennende planer fremover!

Jeg gjespet høylytt og letet frem nøkkelen fra bunnen av den store, stappfulle vesken som bar på både matboks, pocketbok, headset og diverse duppeditter som jeg stadig glemmer bort. Hårstrikk, tyggis og kulepenn vil jeg jo uansett få bruk for før eller siden, så derfor kan dem jo like greit bli liggende der.

Jeg tok heisen opp til andre etasje og åpnet den ulåste døra til leiligheten vår. Lukten av ratatouille og chorizo pølser ga magen min en påminnelse om hvor sulten jeg faktisk var, etter å ha overlevd en lang og slitsom dag på kontoret. Min flinke samboer som stod ved kjøkkenbenken og kokkelerte, la kjøkkenkniven forsiktig fra seg på skjærebrettet og omfavnet meg med et stort kyss.

“Jeg har en overraskelse til deg”, sa han og pekte i retning stuebordet.

En nydelig blomsterbukett med store vakre solsikker og diverse blomsterarter i forskjellige nyanser av lilla, prydet det sorte IKEA-bordet vårt. Jeg som hadde hatt en dårlig start på denne uken (både på arbeidsplassen og øvrig) fortjente denne lille oppmerksomheten, mente han.

Jeg fikk nesten tårer i øynene, så rørt som jeg ble, der jeg stod og holdt godt rundt kjæresten min og takket om og om igjen for at han er nettopp den han er. For at han tenker på meg der han passerer blomsterbutikken som ligger like ovenfor gaten fra dagligvarebutikken vi pleier å handle hos. For at han ser meg, når jeg ønsker å bli sett. Og lytter når jeg trenger å bli lyttet til. Jeg krever ikke å bli forstått, men jeg trenger å bli hørt. En blomsterbukett og en deilig middag laget med kjærlighet, ja, det gjør underverker for humøret.

Resten av kvelden gikk til å planlegge diverse reiser og aktiviteter som venter oss nå på sensommeren, til høsten og tidlig på vinteren. Vi har satt inn penger på en felles sparekonto hver eneste måned i snart et halvt år, og hadde egentlig tenkt å kjøpe ny sofa for det endelige beløpet. Men sofaen får heller vente.

Neste helg etterlater jeg min kjære til seg selv, fordi jeg skal ut på helgebesøk til venninna mi som bor i Cannes. Sammen skal vi på dagstur til Saint Tropez, og slappe av mens vi prater løst og fast om alle gleder, skuffelser og alle forandringer som har hendt i våre liv siden sist gang vi møttes.

I september skulle egentlig foreldrene mine komme på besøk til Toulouse, men grunnet salg av ferieleiligheten deres i England, er det kun moren min som er disponibel akkurat den uken jeg fikk tatt meg fri fra jobb. Etter å ha diskutert og gjort noen vurderinger, kom vi frem til at vi like greit kan reise på mor-datter tur sammen til hennes fine hjemland; Polen.

Og med dét har jeg nå en jentetur til Kraków og Wrocław å se frem til!

I oktober reiser Julien og jeg på helgetur til den nydelige middelalderbyen Carcassonne og til den lille byen Limoux, for å smake lokal vin og bli bedre kjent med områdets historie og severdigheter.

I november reiser vi på helgetur til Lyon for å bli kjent med den franske gastronomi-hovedstaden, men også for å se burlesque-ikonet Dita Von Teese sitt spektakulære show. Jeg skal ikle meg retroinspirert antrekk, og pynte meg med cateye-liner, røde lepper og store krøller. Old Hollywood, jeg elsker det!

Også i november, står en spennende to ukers ferie i Sør Afrika for tur (sammen med Julien og foreldrene hans). Vi skal på safari i Kruger Park, dykke med hvithaier i Cape Town, besøke vingårder, dra på hvalsafari, se pingviner, bo på glamping (glamorøs camping), spise lokale spesialiteter – og kanskje lære noen gloser på afrikaans og zulu!

Det som er morsomt, er hvor forskjellige alle disse turene kommer til å bli fra hverandre. Hva jeg kommer til å se og gjøre, og hvem jeg kommer til å dele disse opplevelsene sammen med.

Og du som leser, ja du vil få bli med på absolutt alle disse reisene (gjennom informativ og underholdende tekst og massevis av bilder).

Virkelighetsflukt med konto i minus

“Jeg elsker antrekket ditt. Vil du komme inn for en gratis vask og styling hos oss?”, sa den høye, mørke (og svært kjekke) eieren av frisørsalongen som jeg jo faktisk hadde bestilt time hos nettopp denne dagen.

Hans ansikt lyste opp da jeg nevnte at jeg allerede var kommet for å friske opp min gyllenbrune hårfarge…og samtidig skjule de små grå hårstråene som først meldte sin ankomst det året jeg fylte tjuefem, og siden den gang har formert seg og blitt godt etablert.

Salongen tilbyr klipp og farge til halv pris av vanlig frisørpris, om man våger å gi lærlingene en sjanse. Med en fransk bankkonto som ligger i minus, og en norsk konto som jeg kun bruker når, ja, den andre kontoen ligger i minus, stod valget mellom å avbestille timen og gå min vei – eller legge håret mitt i lærlingenes hender.

Min økonomiske situasjon ble jeg først klar over like før jeg forlot leiligheten. Kun én dag etter å ha handlet klær på salg. Samme dag som frisørtimen. Dagen før manikyr-time (riktig nok hos ei venninne som gir meg halv pris).

“Den store depresjonen” (Amerikas finanskrise på 30-tallet) ledet til en virkelighetsflukt i form av sang, dans og høyt pengeforbruk. Nitti år senere og på andre siden av Atlanterhavet, drømmer også jeg om et liv i sus og dus, som Daisy Buchanan fra romanen The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Men uten denne sørgelige lengselen etter enn annen mann enn den jeg har, selvfølgelig.

Et liv i sus og dus har jeg dog ikke råd til. Men heldigvis står det ikke like dårlig til med meg som det gjorde med mange av de rammede av finanskrisen i Statene på 30-tallet. Heldigvis.

Mens jeg satt med stumpen godt plantet i frisørstolen og lærlinghender i håret, bladde jeg i diverse moteblader og lot meg friste av vakre sommerkjoler i forskjellige farger og mønstre. Jeg la motemagasinene til sides og scrollet meg gjennom diverse nettbutikker for å finne tilsvarende kjoler og legge dem i handlekurven. Disse skulle jeg ikke kjøpe. Ikke enda. De skulle bare ligge der på vent. Ligge og godgjøre seg i denne digitale handlekurven frem til den dagen min konto ville gå i pluss igjen.

Jeg sukket. To timer senere var heldigvis dette triste minustegnet midlertidig visket bort fra minnet igjen. Et speilbilde av meg, meg med vakkert hår, var nok til å glemme hvordan det stod til med min franske konto. Den kjekke frisøren smilte og spurte om jeg var fornøyd. Javisst var jeg det. Jeg følte meg som en stjerne!

Samboeren min møtte meg utenfor salongen, og sammen spaserte vi gjennom det urbane nabolaget Saint Cyprien og videre til Carmes – et lite quartier som er fredelig, sjarmerende og fullt av restauranter og butikker som kan klassifiseres som très chic.

Vi fant oss en koselig liten vinbar med praktisk beliggenhet i skyggen av et stort tre, hvor vi kunne nyte frisk luft og samtidig holde oss skjermet fra solas varme stråler. Min kjære spanderte et glass rosévin og bestilte en pils til seg selv. Jeg skammet meg over å måtte fortelle ham om dette store stygge minustegnet som dominerte kontoen min, men han som tross alt lever sammen med meg har jo all rett til å vite slike ting.

Så snart min lille hemmelighet var røpet, gjorde han noe som fikk meg til å skamme meg enda mer. Han overførte penger til kontoen min. Er det ikke egentlig ganske ironisk hvordan jeg på en side romantiserer (det fiksjonelle) 30-tallet, men samtidig ikke liker noe som på den tiden var svært normalt for en kvinne; å motta penger fra en mann?

Klokka åtte denne kvelden hadde vi jo også en bordreservasjon som ventet oss, på fin restaurant. Dette behøvde heldigvis ikke min kjære å spandere, da jeg har mer enn nok av restaurant-sjekker å ta i bruk (noe de fleste arbeidstakere i Frankrike har krav på). Tre retters middag og ei flaske rødvin; en luksuriøs avslutning på en dag hvor man aldri skulle trodd at jeg egentlig gikk rundt med klump i halsen og bekymret meg for det finansielle.

Jeg teller ned dagene til lønnsslippen havner i postkassen og pengene strømmer inn igjen på konto.

Da skal jeg heve champagne-glasset høyt til værs og nyte smaken av franske bobler…mens jeg setter opp et budsjett i Excel, overfører noen tusenlapper til sparekonto – og krysser fingrene for at dette aldri skjer igjen!

michael kors

Jeg endte tilfeldigvis opp med å bestille både vegetarisk forrett og hovedrett på restauranten Les 2 font la Paire.
Forrett: Gaspacho av paprika, ost og mais, servert med crème fraîche, gressløk og tortilla chips

gaspacho

Hovedrett: Cannelloni av aubergine fylt med ost, krem av squash og pepperrot med sorte kikerter

vegetarrett

off shoulder topp

fransk

Derfor bør du også besøke den franske byen Pau

Med splitter ny knallgul kjole og store rare solbriller, vandret jeg langs gatene i Pau med fotoapparat rundt halsen og kjæresten min sin hånd godt flettet inn i min egen.

Sammen med hans foreldre var vi nå på helgetur og oppdagelsesferd, i et område ingen av oss hadde vært i tidligere. Byen Pau (uttales ) ligger sørvest i Frankrike, like ved fjellkjeden Pyreneene og cirka 85 km fra grensen til Spania. Byen er den tredje største i sørvest-Frankrike, etter Bordeaux og Toulouse.

Pau er kanskje mest kjent for sitt historiske slott hvor Kong Henry IV av Frankrike ble født. Slottet ønsket både Julien sin mor og jeg å besøke, men vi endte dessverre opp med å kun beundre dette historiske landemerket fra utsiden grunnet våre sure, tørste menn som heller ville kjøle seg ned med utepils enn å fôre hjernen med historie. Kanskje en annen gang?

Vi spaserte rolig forbi spennende butikker og tradisjonelle franske restauranter med sine sjarmerende fasader. Lyden av gatemusikanter som sang franske chansons og spilte ulike instrumenter passet som hånd i hanske med det visuelle, og skapte en atmosfære som den man kjenner igjen fra gamle franske filmer. Jeg følte meg lykkelig over å kunne få oppleve en slik gammel fransk autensitet. En sjelden vare i disse moderne tider.

Vi handlet diverse godsaker på delikatessebutikk og smakte hver vår lille gratisprøve, deilig sjokolade, fra et lyseblått og rosa chocolaterie. Både moren til Julien og jeg sukket mens vi med store øyne forelsket oss i materielle goder på utstilling i diverse butikkvinduer. Vi pekte på alt det vi ønsket oss av glamorøse smykker, elegante kjoler og lekkert undertøy fra diverse små boutiques og startet et titalls setninger med “hvis bare jeg hadde hatt uendelig med garderobeplass… ”

Foreldrene til Julien var enige om at dette var en by de ønsket å returnere til. Uenig var derimot jeg da de mente dette er en by som passer bedre for den eldre generasjon. Vi unge ville kjede oss her, da Pau er så rolig og fredelig, argumenterte de.

Men byen huser jo faktisk også noen trendy cocktailbarer, tidsriktige kaffebarer, mange spisesteder og ikke minst en mengde fine butikker.

Pau er kanskje ikke like ungt og dynamisk som for eksempel Toulouse eller Montpellier, men til gjengjeld tilbyr byen denne gamle franske sjarmen som man trodde kun eksisterte i le cinéma français.

Glem Amélie og Montmarte (i Paris) , gi Pau en sjanse til å sjarmere deg med en ekte ambiance française.

Visste du at…?

  • En av byens spesialiteter er en type konfekt laget av marsipan og sjokolade, med mandelkjerne. Konfekten kalles cocougnettes som på fransk er det “barnevennlige” ordet for testikler.
  • Fika er en av de mest trendy kaffebarene i byen (som i tillegg har blitt anbefalt av diverse lokale bloggere). Som navnet tilsier, inspirasjonen er hentet fra skandinavisk interiør og kakeoppskrifter. Fika holdt dessverre stengt akkurat den dagen vi var i Pau.
  • Innbyggerne av Pau kalles palois/paloise. Det bor ca 78 000 mennesker i byen. Akkurat passe stort, ikke sant?

Et gjensyn med Montpellier – min favorittby i Frankrike

Sommeren tjuefemten. Språkskole, (fransk) matlagingskurs og en hel uke med varme fra solskinn, smaken av tapenade, lyden av sangsikader og følelsen av nyforelskelse.

Vi hadde kun vært sammen i tre måneder, Julien og jeg, og dette var en av våre første ferier sammen. Mitt første møte med Sør-Frankrike var det også. På toppen av det hele, ankom vi Montpellier samme dag som hele Frankrike feiret den årlige sommerfesten fête de la musique – et arrangement som feires i hver eneste by, småby og bygd i hele landet, hvor DJ’er, rockere, rappere, sangerinner, orkestre, rastafarier med reggae-beats og alt annet av musikalske talenter strømmer til markedsplasser og handlegater i alle byer landet rundt, og alle byers møtepunkt blir gjort om til et eneste stort dansegulv…til glede for alle som ikke behøver å stå opp grytidlig neste dag.

Tre år senere, denne gang som etablerte samboere (og ikke nyforelskede turtelduer), vendte vi tilbake til denne byen som vi så fint hadde rukket å bli utrolig glad i på svært kort tid. Denne gang ankom vi Montpellier med bil etter å ha kjørt langs kysten fra sørvestlandet, og ikke med (det overraskende komfortable) lavpris-toget OuiGo fra Paris, slik som forrige gang.

Forrige gang leide vi leilighet via Airbnb, i en smal gågate midt i sentrum, hvor nærmeste naboer var  en metalpub og en ganske ålreit pizzasjappe. Denne gang, også i sentrum,  sov vi på Best Western – med en seng så myk og deilig at jeg velger å beskrive det som å sove på en kjempestor marshmallow. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som det jeg gjorde i denne sengen. Min kjære, derimot, syntes sengen var helt forferdelig å sove på. Med dét har jeg kommet frem til konklusjonen at han og jeg er som mammabjørn og pappabjørn i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.

place de la comedie montpellier

Akkurat som for tre år siden, vandret vi gjennom den folksomme møteplassen Place de la Comédie og videre inn i en park. Da vi den gang hadde endt opp på gøyal rockekonsert i parken – havnet vi denne gang på et blomstermarked og deretter på en spennende bruktbokmesse, hvor jeg ønsket å handle med meg all mulig slags litteratur…men endte opp tomhendt likevel, siden jeg allerede har altfor mange uleste bøker liggende i bokhylla hjemme.

bruktbokmesse

Vi gikk videre i retning språkskolen hvor jeg hadde vært elev i en hel uke (LSF Montpellier), og videre til den sjarmerende parken som ligger like ved skolen. Et sted som er flittig brukt som piknik-destinasjon, men også elsket av dem som ønsker å lese i fred og ro på benk eller på gresset, i skyggen av alle de store trærne som skjermer mot sola. Som alle andre, søkte vi også ly fra heten og satte oss ned på en ledig benk i skyggen, mens vi smurte oss inn med et ekstra lag solkrem og mimret tilbake til forrige gang da vi var her.  “Husker du da…”, begynte han. Og jeg. Og begge.

park montpellier

Akkurat som tre år tidligere, lot vi oss friste av tapas og cocktails (denne gang hos La Casita Del Barrio) mens vi diskuterte høyt og lavt om ting vi er enige -og ting vi er sterkt uenige i, både i det store verdensbildet og den lille bobla vi lever i sammen.

tapasfat

Med bord reservert i hans navn, flyttet vi oss videre til kveldens utvalgte restaurant (Comptoir Saint Paul) for å spise middag…kun noen få timer etter å ha trykket i oss kroketter og patatas bravas på tapasbar, bare trehundre meter unna restauranten vi nå skulle til.

Ostekake med basilikum og spekeskinke til forrett, etterfulgt av filet mignon og søtpotet – jeg smilte til livet, og livet smilte tilbake. Det faktum at jeg for tre år siden la på meg flere kilo på grunn av det ukeslange oppholdet i Montpellier, det orket jeg ikke å ta stilling til akkurat nå.

ostekake basilikum

Morgendagen kom, og frokostbufféen skuffet ikke. Baguette, franske oster, tapenade, fruktsalat, yoghurt. En herlig søndagsmorgen i en by jeg ikke ønsket å forlate. Ikke helt enda.

Vi besøkte derfor markedshallen og de mange trange gågatene i kjernen av Montpellier, tittet på mennesker, tittet på livet og endte til slutt opp på utekafé for å slukke tørsten.

En siste slurk av lemonaden, et siste inntrykk av byen; nå skulle Montpellier nok en gang bli et minne å tenke tilbake på, og en start på en samtale hvor de tre første ordene ville bli “husker du da…”

blondetopp sort rosa

blomstermarked

montpellier arkitektur

vintage skjørt

vintage stil

sør-frankrike

AirBrush_20180610130504

kirke

spisesteder montpellier

trikk montpellier

gågate montpellier

 

 

 

 

 

 

 

 

Vårfølelse på fransk – i den japanske hagen i Toulouse

Søndag, for en eller to eller tre uker siden (oh là là som tiden flyr) var min kjære og jeg på besøk i le jardin japonais (den japanske hagen) i bydelen Compans i Toulouse, for å feire la Fête des Cerisiers – en hyllest til parkens mange nydelige kirsebærtrær.

Det som er så fantastisk med Frankrike er at det alltid skjer noe spennende her i landet, uansett hvilken by eller bygd man befinner seg i. Festivaler, markeder, utstillinger, tivoli, film-og musikkarrangementer, vinsmaking, ostesmaking, og diverse eventer til ære for de ulike årstidene og naturen. Her kjeder man seg aldri. Her sulter man ikke. Og her ligger ikke kameraet og samler støv!

I dag var jeg forresten også på et slikt spennende vår-arrangement (riktig nok på egenhånd, denne gang). En blomsterfestival i en annen del av byen; for å feire de mange tusen blomstene som var samlet på ett og samme sted, før de i morgen vil bli flyttet på og plantet i ulike deler av Toulouse. Et arrangement i regi av kommunen, til glede for både fotoentusiaster, hobbybotanikere, familier med barn, kjærestepar, og alle andre som elsker blomster. En fin liten søndagsaktivitet for alle oss som elsker de flotte fargeklattene som blomstrer opp fra mørkebrun jord for å friske opp tilværelsen og minne oss på at det endelig er vår.

Javisst, nå husker jeg. La oss spole tilbake til denne søndagsturen i den japanske hagen.

Nå husker jeg nemlig nøyaktig når dette fant sted. Den femtende april feiret jeg jo mitt tredje år i Frankrike, og dette feiret min “bedre” halvdel og jeg ved å nyte sol og blå himmel, rosa kirsebærtrær i full blomst, og sist men ikke minst – forfriskende utepils på brasserie, hundre meter unna parken.

Tenk, i hele tre år har jeg bodd i dette landet. For snart et halvt år siden flyttet jeg fra Paris til Toulouse.  Og nå har det jammen meg gått ett helt år siden Julien og jeg undertegnet samboerkontrakt, noe som er like stort her til lands som det å gifte seg. Gifte oss skal vi nok også, men ikke riktig enda.

Vi liker å ta ting dag for dag, han og jeg. Og akkurat nå er det fint å slippe å tenke på noe som helst, og bare nyte vårfølelsen, kjærligheten og alt det fine som livet i Frankrike har å by på.

Info til deg som ønsker å besøke den japanske hagen i Toulouse:

dongri

kirsebærtrær frankrike

bambus

croptop stil

kirsebærtre

 

 

 

Sterkest er vi sammen, når vi får hverandre på avstand

Når katten er borte, danser musene på bordet.

I går pakket samboeren min kofferten og satte kursen mot flyplassen og videre til Paris, der hans familie og venner fortsatt bor. Mange hundre mil fra der vi bor nå.

Han er borte. Jeg er alene. Og fy søren så deilig det er!

Nå er det jeg som danser. Bokstavelig talt. Jeg danser i bare truse og t-skjorte, til lyden av gamle rockeklassikere som “Poison” av Alice Cooper og valser rundt med nakne føtter på de kalde gulvflisene mens jeg synger for full hals til Eagles-låta “Hotel California”. Jeg vet at naboene kan høre meg, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg er nemlig i total lykkerus – av noe så simpelt som å ha fire dagers mannefri!

Kjøleskapet har jeg fylt opp med masse deilig ost og friske grønnsaker. Ingen godteri, ingen chips, ingen brus. Ikke engang kjøtt har fått slippe til, nå som det kun er jeg som bestemmer hva som skal spises (og trenger en liten kjøttpause). Nye kokebøker har også flyttet inn i leiligheten vår; til inspirasjon og motivasjon på veien til et bedre kosthold.

kokebøker

Buddha bowls, smoothie bowls og salater skal det lages mye av fremover. Og dét får mannfolket mitt bare finne seg i, fordi det er jo tross alt jeg som er kjøkkensjef her i hjemmet. Sunnere kropp og sjel – her kommer jeg (og han)!

I går var det riktig nok ingen buddha bowls eller salater som stod på menyen, da jeg totalt utmattet, rundt åtte om kvelden, kastet skoene av meg og slang veska mi på gulvet før jeg dro av meg buksa og sank ned i sofaen, totalt  kaputt etter en lang og slitsom arbeidsdag. Ingenting føltes bedre, der og da, enn å bestille takeaway California rolls fra Sushi-sjappa på hjørnet og ende kvelden med en stor dose Netflix og chill.

Helt alene.

sushi sjappe

Å starte lørdagen med trusedans og falsk synging, var virkelig nødvendig. Terapi for sjelen. Utløp for…hva enn det nå er jeg har hatt en trang til å frigjøre av energi.

Videre gikk formiddagen til å slappe av på balkongen med ei god bok (leser for tiden “Nei og atter nei” av Nina Lykke) og en kopp kaffe i min store, søte kattekopp som jeg fikk i gave av ei venninne som elsker katter. Sola er gjemt bak de mange grå skyene, men temperaturen er likevel mild og behagelig.

Når dansestunden er over er det ikke lenger lyden av musikk som klinger i ørene mine. Nå er det den fine stillheten som nytes. Lyden av ingenting. Herregud, så deilig det er.

lesehest

Jeg savner ikke å bo alene. Jeg ønsker ikke å leve et liv uten ham. Men å få hverandre på avstand er faktisk helt nødvendig for å få dette forholdet til å fungere så godt som det gjør. Jeg kan til og med gå så langt som å påstå at tiden fra hverandre er det som gjør at kjærligheten vår til hverandre fortsatt er så stor som det den er.

Vi som er så ulike, vi ha tid for oss selv for å unngå å gå hverandre på nervene.

Tid til å sysle med egne interesser og fritidsaktiviteter, se filmer og serier som den andre parten ikke liker, spise mat som den andre ikke liker, høre på musikk som den andre ikke liker – og samtidig holde dem oppdatert på hva man driver med. Samboeren min liker for eksempel når jeg sender ham bilder av hva jeg skal spise, hvor jeg er ute på tur eller forteller ham hva jeg leser eller hvilken film jeg ser.

Jeg har tidligere vært i et forhold hvor partneren ville at vi skulle gjøre absolutt alt sammen, uten å ta seg tid til å lytte til meg og mine behov. Han lot som om han var interessert i absolutt alt det samme som meg, tvangsfôret seg selv med mat han hadde løyet om å like, og klamret seg til meg som en magnet til et kjøleskap. Fra ham fikk jeg aldri pusterom. Og dette var en fyr som jeg aldri bodde sammen med.

Etter min mening, er det rett og slett usunt å være totalavhengig av en annen person. Det er selvfølgelig like usunt å være altfor glad i alenetiden – til den grad hvor du synes det er et herk å tilbringe tid med partneren din, og omtrent blir som en fremmed for din kjære. Her er det viktig å finne en balanse – og ikke minst, ha en åpen dialog om situasjonen.

Og ikke minst, tillit til hverandre.

I kveld er min kjære ute på fotballkamp sammen med kompisgjengen i Paris. Fint for ham. Jeg er aller mest fornøyd her jeg sitter i sofaen og setter opp håret i dott, i ferd med å tre på meg joggebukse, lage et deilig måltid til kun meg selv, og kjøre maraton med romantiske komedier til langt ut på de sene nattestimene.

 

 

Heia Norge, Heia Frankrike – På Holmenkollen Skifestival

Hva gjør man vel ikke for å gjøre kjæresten glad, tenkte jeg, i dét jeg bestilte dagspass til Holmenkollen Skifestival for å se på skiskyting sammen med Julien.

En drøy time tidligere, hadde han nemlig sendt meg en sukkersøt smiskemelding, for å få meg til å bestille billetter, da vi uansett skulle være i Oslo hele helgen…på grunn av en metalkonsert som jo også han ville dra på, på Rockefeller.

Hans argument? Vel, jeg var jo uansett på besøk i Norge, så jeg kunne da like greit bli et par dager ekstra…og reservere overnatting for to netter i hovedstaden, for oss to. Han skulle jo spandere returbilletten min fra Oslo til Toulouse, i tillegg til fin middag på restaurant på lørdagskvelden – om jeg da bare gikk med på å dra på metalkonsert og skiskytterfest.

Greit. Snill som jeg er, reserverte jeg både konsert, dagspass og overnatting.

Etter å ha spist oss stappmett på både smørbrød og boller fra Samson bakeriet på Karl Johan, hastet vi oss ned trappene på Stortinget t-banestasjon og ombord linje 1 i retning Holmenkollen, sammen med mange andre flagg-dekorerte supportere fra nasjoner både fjernt og nært.

I dét vi ankom Holmenkollen stasjon, hadde vi ikke annet valg enn å følge den tykke folkestrømmen, som minnet om en gjeng stimfisk som svømmer tett i tett for å beskytte seg mot predatorer. Her var det riktig nok ingen predatorer å passe seg for, men heller en kamp for å kapre de aller beste ståplassene. Og en plass forrest i køen for å kjøpe pølser og kakao.

Vi gadd ikke å stresse, Julien og jeg. Vi stoppet opp for å filme og fotografere til sosiale medier, og for å ta selfies av oss to sammen på Holmenkollen Skifestival. Julien hadde stjerner i øynene og blottet de store, hvite tennene sine i verdens største glis.

“Så lykkelig har jeg aldri sett deg før”, måpte jeg, etter å ha observert ham en stund. Han var svært uenig i den påstanden. “Jeg var da mye mer lykkelig den helgen vi først ble kjent med hverandre i Praha”, mente han. Nja. I så fall er dette det lykkeligste han har vært på tre år. Ikke verst, bare det.

Der stod jeg, med den lille søte Norge-lua mi på hodet..og det franske flagget hans i hånda. Var det egentlig innafor å heie på to land samtidig?

Å plutselig dukke opp i TV-bildet mens utøverne løper forbi, og veive med fransk flagg og rope “Allez, Martin (Fourcade)”, ville kanskje resultert i sinte meldinger fra familie og venner som mener jeg svikter Norge? Eller andre som synes det er rart at jeg som i utgangspunktet ikke bryr meg noe særlig om sport, i det hele tatt står der på Holmenkollen med Norge-lue og veiver med flagg?

På med solbriller og lav profil. Jeg lot Julien få ta seg av jubelbrøl, heiarop og det meste av flaggveiving. Det vil si, når han ikke var fullt opptatt med å løpe fra et sted til et annet for å knipse bilder av utøverne.

Kong Harald var visstnok også til stede, men ham så jeg ikke. Likevel var det morsomt å tenke på at jeg og Kongen var på samme sted til samme tid.

Til slutt ble det fransk seier til både kvinner og menn. Til skuffelse for Kong Harald.

Min overlykkelige franske kjæreste jublet derimot høyere nå enn noensinne. Jeg er definitivt overbevist om at dette er det mest fantastiske Julien noensinne har vært med på, så lenge jeg har kjent ham. Med tanke på hvor mye vi har reist, dratt i fornøyelsesparker, på konserter, hockey-VM, svømt med haier, og gått tur i både skog, fjell og jungel – så sier det vel kanskje litt om hvor glad han er i skiskyting.

En gøyal opplevelse var det jo faktisk for meg også, for Holmenkollen dekket i snø er virkelig et magisk syn. Og atmosfæren på skifestivalen var helt fantastisk. Fargerike supportere i kledd flagg og parykker og hatter, god stemning, musikk, solskinn, lukten av grillpølser, jubel og glede.

Alt var topp. Med unntak av den siste timen, hvor jeg begynte å føle meg rimelig avkjølt der jeg stod i skyggen og heiet, mens sola gjemte seg bak alle trærne.

Og som lovet, inviterte Julien meg med ut på middag for å spise et helt nydelig måltid på Gamle Raadhus.

En fin avslutning på oppholdet i Oslo – og det to uker lange Norgesbesøket!

selfie fransk norsk

skiskyting

skiskyting kvinner

kvinner skiskyting

skiskyting menn

skiskyting løp

skiskyting utøvere

biathlon menn

utsikt holmenkollen

holmenkollen hoppet

holmenkollen flagg