Aeroscopia, Jardin Japonais og pengesparing

Vi nøt en sen lørdagsfrokost sammen med vår kjære gjest, Julien sin bestevenn, som hadde tatt turen fra Paris-området for å tilbringe helgen sammen med oss i Toulouse. Sol og skyfri himmel, vi kunne ikke bedt om bedre vær på en lørdag som denne, hvor største del av dagen skulle bli tilbrakt utendørs, en spasertur gjennom sentrum, et gjensyn med Capitole, en avslappende ettermiddag i byens vakreste park, Jardin Japonais i nabolaget Compans.

Militærfly

Vi startet dagen med en liten svipptur innom luftfartsmuseet Aeroscopia, et av de mest populære museene i Toulouse-området (sammen med astronomi-og romfartsmuseet Cité de l’espace).

Aeroscopia vil vi returnere til senere på året, kanskje til sommeren, når de to modellene A380 og A320, fly døpt av selveste Prinsesse Diana, endelig får plass på utstillingen.

Concorde

Det første som møtte oss ved inngangspartiet til Aeroscopia, var et av museets to eksemplarer av det supersoniske passasjerflyet Concorde.

Etter å ha hørt flere rykter fra kolleger om at museets suvenirbutikk gir gode rabatter til Airbus-ansatte, ble både Julien og jeg temmelig skuffet da vi etter å ha forhørt oss med en av butikkens selgere, fikk disse ryktene avkreftet.

Flere av Aeroscopia sine mange suvenirer fanget umiddelbart interessen til min reiseglade sjel.

Luftballonger

Jeg har lenge ønsket meg slike store gammeldagse kompass i messing, nydelige pyntegjenstander som ville tatt seg fint ut på nattbordet på soverommet eller kommoden i stua. Små og store luftballonger hang fra taket i suvenirbutikken, disse kunne jeg hatt hengende på soverommet, dekorasjoner som skreddersydd for en rastløs vandrer, en drømmende sjel som stadig lengter etter å reise fra sted til sted, ut på nye eventyr.

Luftfartsmuseumsbesøk

Fra Aeroscopia og Airbus, dro vi tilbake til leiligheten for å parkere bilen før vi med gode sko på beina trasket rolig inn mot sentrum under solfylt himmel.

Sentrumsgatene var som forventet fulle av mennesker med enorme handleposer i hendene, merkevarer, kjente lavpriskjeder og salgsvarer fra små lokale boutiques. Januarsalgets første lørdag var i gang, den ultimate handledagen for folk flest.

Capitole

Med tanke på at vi snart skulle reise til nydelige Kraków og snøkledde Zakopane, kunne jeg ikke tillate meg selv å bruke penger på salgsvarer jeg praktisk talt ikke har behov for, ikke når jeg vet hvor mange fine restaurantmiddager og hvor mange morsomme aktiviteter jeg kan få for alle pengene som blir spart.

Bort fra folkemengdene i sentrumskjernen, vi tok t-banen fra Capitole til Compans for å tilbringe de resterende ettermiddagstimene i den japanske hagen i Toulouse. Vi observerte et lykkelig brudepar der de ble fotografert på parkens karakteristiske røde bro, med det asiatisk-inspirerte tempelet, nakne kirsebærtrær og de mange bambustrærne i bakgrunnen.

Rød bro

En park svært populær blant både profesjonelle og amatørfotografer, Jardin Japonais er et paradis for fotoentusiaster og fotokursholdere. Sent på våren og tidlig på sommeren, når kirsebærtrærne står i full blomst, kommer også kunstspirer hit for å tegne og male sesongens romantiske fargenyanser.

Japansk hage

Klokka nærmet seg etter hvert seks, gradvis så vi sola gå ned og forsvinne i det fjerne. Kvelden skulle vi tilbringe hjemme i stua, texmex-aften hadde vi blitt enige om, med hjemmelagde quesadillas og guacamole på menyen.

Selfie

Men først, en liten apéro.

IMG_20200116_101103

Kort gåavstand fra Jardin Japonais, målrettet gikk vi i retning V&B, en spennende ølbarkjede som har slått rot flere steder i Toulouse. Vi feiret nok en hyggelig lørdag, vi skålte for Guillaume som var kommet på besøk. Kirsebærøl til ham, brun øl til min kjære og sur øl med pasjonsfrukt til meg, en liten apéritif servert sammen med et fat fullt av godsaker som røkt spekeskinke, chorizopaté og diverse oster på deling og rugbykamp på TV-skjermen. On est bien ici, sa min kjære, fornøyd. On est bien ici, gjentok jeg bekreftende. Vi har det fint her i Toulouse.

Bambus

Kjærestepar

Advertisements

Om voksne vennskap og helgens besøk i Toulouse

Vi ønsket fredagen og helgens gjest velkommen med varme og glede, til et rent og ryddig gjesterom med nyvasket sengetøy på sovesofaen.

Hyggelig er det å få venner på besøk, venner som bor langt unna, venner vi ofte tenker på med et smil, venner som bare er et lite tastetrykk unna, venner vi ofte glemmer bort der vi graver oss ned i arbeid og haster oss fra ærend til ærend. Ingenting er som følelsen av å se en god venn igjen, og oppleve at absolutt alt og ingenting har forandret seg siden sist.

Vi er i en alder hvor noen har fått barn, andre har giftet seg, noen har jobbet hardt for å nå sine drømmer, andre er nøyaktig på samme sted i dag som for fem år siden. Vi verdsetter alle mulige gjenforeninger, noe som gjerne krever rikelig med planlegging da våre venner, akkurat som oss selv, ofte er travelt opptatt med egne liv og personlige prosjekter.

Viktig er det likevel å ivareta kontakten, og sette pris på disse øyeblikkene hvor mimring og nostalgi blandes med diskusjoner om totalt hverdagslige ting, samtaler som holdes gående i timevis uten ende, latter og smil og setninger som starter med “husker du da vi…”

Vinterbelysning

Denne helgen fikk vi besøk av Julien sin bestevenn gjennom hele barndommen og ungdomstiden, Guillaume, et to meter høyt menneske med et hjerte av gull. En venn som alltid har vært og alltid vil være der for Julien, gjennom tykt og tynt, selv med sjuhundre kilometers avstand og et travelt liv med samboer, baby og oppussing av hus.

Etter en ekstremt slitsom arbeidsdag var det fint å komme hjem til en leilighet som ble hasteryddet kvelden i forveien, slappe av med en kopp kaffe og oppdatere vår gjest på siste nytt fra våre kanter og lytte til ham prate om alle utfordringene det å være nybakt pappa har å by på, et tema som Julien og jeg ikke har noen personlig erfaring med.

Rundt en time senere tok vi skoene fatt og dro til sentrum av Toulouse for å starte kvelden med en liten fredagspils på det populære utestedet Délirium Café.

Spisested cassoulet

Etter ønske fra vår kjære gjest, sørget vi for å reservere bord på La Cave au Cassoulet, det sjarmerende spisestedet som spesialiserer seg på byens store spesialitet, gryteretten cassoulet.

Cave au Cassoulet

Alle valgte vi husets nest rimeligste meny til tjuefire euro, en meny hvor vi kunne velge mellom speket andebryst og foie gras til forrett, cassoulet og andefilet i soppsaus til hovedrett, og til slutt dessert à la carte.

Speket andebryst

En flaske rødvin fra Gaillac fordelt på oss tre, jeg startet måltidet med spekemat og salat, Julien og Guillaume valgte husets foie gras før vi alle delte en enorm gryte med cassoulet, full av hvite bønner langkokt i andefett, med konfitert andelår, grove pølser og skiver av hvitløkspølse.

Cassoulet

Til dessert valgte vi alle ulike godsaker. Min kjære elsker alt som inneholder karamell, overraskende var det derfor ikke at han bestilte crème caramel (karamellpudding) til dessert. Guillaume valgte å avslutte måltidet med en iskremdessert, selv bestilte jeg mousse au chocolat, den deilige franske klassikeren elsket av alle oss som kanskje er litt for glad i sjokolade.

Under den sorte nattehimmelen, spaserte vi den to kilometer lange strekningen fra La Cave au Cassoulet tilbake til leiligheten, langs Quai de la Daurade og over Pont Neuf, hvor byens historiske landemerker speilet seg i Garonne-elven.

Pont Neuf

Vi avsluttet kvelden like rundt midnatt, alle så vi frem til en lørdag full av fine planer. En liten svipptur innom flymuseet Aeroscopia, et par timer med titting i butikker i sentrum av Toulouse og en spasertur gjennom den flotte parken Jardin Japonais.

Toulouse ramblas

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.

Hjembyen til osten brie og små gleder på en lørdag

Nå er vi her, i barndomshjemmet til Julien, på utkanten av Paris, like utenfor byen Meaux som er hjemstedet til den verdenskjente osten brie.

Selv våkner jeg uthvilt og klar for å gripe dagen, min kjære derimot, starter dagen med influensalignende symptomer, en kjedelig overraskelse nå like før jul.

Selv om formen dessverre ikke er på topp, har han fortsatt lyst til å bli med til sentrum av Meaux for å handle diverse matvarer på det ukentlige bondemarkedet. Maisbrød, paté og ost, godsaker som skal nytes til frokost, kjøtt og grønnsaker til morgendagens middag, vi smaker pepperkaker som vi får lyst til å handle med oss, vi lar oss friste av markedshallens store utvalg av pålegg og brødbakst. Vi klarer likevel å beherske oss, kun det aller mest nødvendige får plass i handleposen for denne gang. 

Brie

Som forventet er osten brie den store stjernen på markedet i Meaux, oster så store som menneskehoder, om ikke enda større, tilbys hos samtlige osteselgere. Pain d’épices, fransk honningkake, tilbys så store som murstein til en rimelig pris, til glede for alle lokalbeboerne som tilbringer førjulstidens siste lørdag på julehandel.

Foreldrene til Julien har det siste halvåret fått seg en hyggelig liten vane, der de hver eneste lørdag tar seg en tur innom markedet i Meaux, en handletur som fører dem videre til den lille vinbaren Les Petits Bouchons, hvor et lite lunsjmåltid nytes over et stort glass vin og gode diskusjoner.

Skål

For første gang blir også Julien og jeg med på besøk til deres nye lille stamsted. Den hyggelige vinkelneren, som nå husker deres fornavn og hilser med kyss på kinnene, møter oss med et stort smil og spørsmål om hvilken type vin vi kunne tenke oss å smake. Tørr eller fyldig, sterk eller fruktig, rød, hvit eller rosé, hva med husets cocktail, han forteller at sesongens kreasjon består av ananasjuice, vanilje og champagne. Barracuda heter den, moren til Julien og jeg bestiller hver vår barracuda, våre menn går begge for en fruktig rødvin.

Sammen deler vi en fondue de Mont d’or, smeltet ost servert med oppskåret brød, babypoteter og diverse spekemat, et usunt men deilig vintermåltid som nytes godt i sosialt lag. Stilig er denne lokale vinbaren, som etter hvert fylles med sultne og tørste mennesker ved hvert eneste bord. Hadde vi bodd i Meaux, ville sannsynligvis også Julien og jeg ha kommet hit hver eneste lørdag etter en handletur på markedet.

Ostefondu

Etter å ha spist oss mett på spekemat, ost og poteter, spaserer vi videre i retning byens historiske landemerke, den gotiske Saint-Étienne katedralen som til vår skuffelse ser ut til å være delvis under konstruksjon.

Vis-à-vis den flotte katedralen ligger en nyåpnet polsk kolonial, overlykkelig blir jeg over å finne noe som minner meg om mamma, der jeg handler inn posesuppe (zurek) og Princessa-sjokolade og mimrer tilbake til alle påske-og sommerferiene jeg har tilbrakt i hjembyen til min mor, Krosno, og de større byene Kraków og Warszawa.

Katedralen

Videre fortsetter vi med et lite ærend to gater unna katedralen, vi handler kaffe fra et kaffebrenneri som også brygger sitt eget øl, noe jeg blir så nysgjerrig på at jeg like greit ender opp med å kjøpe meg en flaske imperial stout som jeg ser frem til å kose meg med i jula.

En liten kaffe på kaffebaren Lions Coffee før vi vender hjemover, to kafégjester sitter med hver sin kassegitar og spiller fin akustisk musikk, behagelige toner som skaper en varm atmosfære.

Jeg spør min kjære hvordan det går med ham, om han fortsatt føler seg syk, han nikker, medikamenter handles inn på apoteket før vi vender tilbake til hans barndomshjem. Alle krysser vi nå fingrene for at ingen blir syke til jul.

Julestemning, tradisjonell mat og siste dag i Dresden

Desembermånedens første onsdag, vår siste dag i den vakre byen Dresden. En siste ettermiddag tilbrakt på julemarkeder i denne østtyske perlen som smykker seg med all sin vakre arkitektur, bygninger fra barokken og renessansen, Tyskland på sitt mest romantiske.

En siste dag i Dresden før en to timers togtur og ferieturens tre siste døgn skulle tilbringes i Berlin, byen jeg etter hvert har begynt å bli riktig glad i, til den grad at jeg undrer hvordan det faktisk ville vært å bodd der i en liten periode, i seks måneder eller kanskje et helt år, for å deretter vende tilbake til Toulouse eller til et annet sted i Frankrike. Vanskelig er det å spå hvilke kort man vil få utdelt av skjebnen, hvilke jobbmuligheter, ikke minst.

Pepperkakehus bygning

Vi startet dagen med en siste tur til Striezelmarkt, det eldste og fineste av julemarkedene i Dresden. Som om det skulle vært en reell avhengighet, vandret jeg fra bod til bod, på jakt etter dagens første kakao, gjerne med peppermynte.

IMG_20191215_135052

Denne gang endte jeg ikke opp med en hvilken som helst kakao, men en gourmetdrikke med smeltet nougat, den deiligste varme sjokoladen jeg har smakt i hele mitt liv, uten tvil også den dyreste og mektigste.

Nougat

Vi benyttet dessuten denne siste anledningen til å smake på noen flere av markedets matretter, viltgulasj med tyttebær, spätzle med racletteost. To småretter og en liten lunsj fordelt på oss fire, vårt drivstoff på denne iskalde desemberdagen, nok en dag hvor vandring fra julemarked til julemarked skulle bli vår primære aktivitet, en dag som vi etter planen ville avslutte over et hyggelig måltid på tradisjonelt tysk vertshus på utkanten av sentrum.

Viltgulasj

Etter å ha drukket, spist og handlet ferdig på Striezelmarkt, besøkte vi enda et av byens mange små julemarkeder, varm kirsebærpunsj til ham og varm eplejuice med kanel til meg, mine kalde fingre nøt godt av følelsen av varme fra den gode julekoppen. En følelse av déjà vu, der Julien og jeg nok en gang ble stående og vente på mine kommende svigerforeldre der de sneglet seg fra bod til bod for å handle gaver og juledekorasjoner, utålmodig ventet vi mens hans mor handlet med seg kaker fra tre forskjellige boder, julegaver til venner og familie hjemme i Paris, sa hun nok en gang.

Kjø

Selv hadde jeg ikke den minste anelse om hva jeg kunne finne på å kjøpe i julegave til mine nærmeste der hjemme i Norge. Det fineste ville vært om jeg kunne tryllet til meg flere fridager fra jobb og teleportert meg selv til Stavanger, hjem til mine foreldre og stua med den sennepsgule sofaen og det myke hvite pleddet, det tryggeste stedet på jord.

Den siste ettermiddagen på julemarked i Dresden kom omsider til en ende, og en halvtimes trikketur førte oss videre fra Dresden Neustadt til Clara-Zetkin-Strasse og Restaurant Hüftgold, hvor sjansen for å møte på andre turister ville være minimal og restaurantmenyen ikke ville finnes i engelsk utgave, akkurat sånn vi liker det.

En halvliter berlinerweisse med kirsebærjuice, og en generøs porsjon svinestek i brun saus med surkål og semmelknödel, jeg kunne ikke bedt om noe bedre på en kald vinterkveld som denne. En tjueåtte minutters tur med trikk bort fra sentrum og alle byens severdigheter, bare for å spise middag, vil nok for de fleste høres ut som unødvendig tullball. Men for meg, for oss som er så glad i å lete etter autentiske matopplevelser, finnes ingen bedre følelse enn å reise med trikk og metro til ukjente trakter på jakt etter noe som omtrent bare lokalbeboerne kjenner til.

Semmelknödel

Takk, Dresden, takk for all den flotte arkitekturen, de sjarmerende julemarkedene og den deilige maten!

IMG_20191215_135419

Julemarked juletre

Dresden

Tårn

En hilsen fra en av Tysklands mest romantiske byer

Forrige tirsdag våknet jeg såpass tidlig at jeg fikk sett et glimt av soloppgang der jeg våknet til vår første morgen i den vakre byen Dresden. På kalde tær trasket jeg forsiktig over parketten, med nakne lår og overkroppen pakket inn i den store grå System of a Down band-t-skjorta som jeg kjøpte til min kjære på Download-festivalen i Paris for et par år siden. Med trøtte øyne tittet jeg ut vinduet på menneskene som passerte forbi langs Görlitzer Strasse, de aller fleste ikledd boblejakker og luer i ulike farger og fasonger.

Julien og jeg dekket på frokostbordet samtidig som hans foreldre dro ut for å handle ferske rundstykker fra bakeren på hjørnet. Skogsbærjuice, eplejuice, nykvernet kaffe, servelat med pikant paprika, skinke med biter av champignon, salami med parmesanskorpe, kremost med pesto, gulost med ramsløk, leverpostei med gressløk. Mine kommende svigerforeldre dukket etter kort tid opp med rundstykker med solsikkefrø og fletteloff med valmuefrø, en perfekt start på vår første morgenstund i Dresden.

G

Noe vi aldri ville ha visst om, hadde det ikke vært for Le Routard-guideboka vår, en fargerik liten skatt som lå skjult i vår gate, en passasje ved navn Kunsthof, blått og gult og mønster og design, et møtested for kunstnere, et sted som på slutten av 90-tallet ble løftet opp og frem, gjenoppstått fra de døde, et prosjekt som siden den gang har blomstret for fullt med sine spreke farger og kunstneriske arkitektur, et kunstsenter, butikker, gallerier og kafeer, alle fasader malt i friske flotte nyanser.

Gult bygg

Fra nymoderne arkitektur til byens historiske monumenter, mitt hjerte banket raskere og raskere for hvert eneste fotografi jeg knipset, en by jeg var i ferd med å falle hodestups for, en undervurdert romantisk perle som overgikk alle forventninger.

Arkitektur Dresden

Hånd i hånd utforsket jeg gamlebyen sammen med min kjære, blant vakre bygninger som den flotte kirken Frauenkirche og Kunstakademiet, Zwinger, Theaterplatz og Slottskirken, store imponerende landemerker hvorav flere opprinnelig ble bygget på 1800-tallet.

Monum

Trist ble jeg av å tenke på hvor mye tid og krefter det har kostet folket å bygge alle disse arkitekturskattene opp igjen, hvor grusomt det må ha vært å se byen bli jevnet med jorden, en høyt elsket by, nordens Firenze.

Dresden utsikt

Tiden leger heldigvis alle sår. Dresden har, som resten av Europa, reist seg og blitt bygget opp igjen, til den grad at man i dag aldri kunne forestilt seg den katastrofale natten da alle disse landemerkene som jeg nå beveget meg blant, ble visket bort. Alt vi så nå, var kjærlighet.

Kjærlighet

Fra Zwinger, palasset og katedralen filmet jeg videosnutter som jeg deretter sendte til min mor. Du skulle vært her, skrev jeg, forelsket som jeg nå var blitt i vakre Dresden, en by full av flotte bygninger i barokkstil med vakre små gulldetaljer, en by som på mange måter minnet meg om den Tsjekkiske hovedstaden Praha, byen som har fått en stor plass i mitt hjerte, byen hvor kjærlighetshistorien til Julien og meg først startet for snart fem år siden.

Julien

Sammen med Julien sine foreldre tok vi oss en liten tur opp til toppen av Frauenkirche for å få et komplett bilde av byen. En nydelig utsikt fra en like nydelig kirke, innvendig som utvendig, med sitt flotte glamorøse interiør. Forrige uke var vi på konsert her, fortalte moren til min kjære, der vi sammen trasket nedover fra utsiktspunktet, forbi en glassvegg som ga oss muligheten til å beundre kirkens flotte sal på avstand. Mozart, spesifiserte hun.

Frauenkirche interiør

Jeg har også lyst til å lytte til Mozart sine mesterverk i omgivelser som disse, lot jeg henne vite. Mange vil nok tenke at det er underlig at en person som meg, som er så glad i rock-og metall også elsker klassisk musikk. Det finnes en tid og et sted for alt, Rammstein og industriell arkitektur i Berlin, Mozart og barokkstil i Dresden.

S

Arkitekturperle

Statue

IMG_20191212_203037

Zwinger

IMG_20191212_203341

Statue zwinger

IMG_20191212_201904

Blå vegg

Første kveld i Dresden og det historiske Striezelmarkt

Notater fra mandag og reisen fra Berlin til Dresden.

Våre kofferter er pakket. Etter en tidlig frokost, sjekker vi ut av hotellet og haster oss av sted til Berlin Hauptbahnhof med buss, for å reise videre med tog til neste destinasjon, Dresden, hvor vi vil møte Julien sine foreldre og tilbringe resten av ferien sammen med dem. Togbilletter har vi kjøpt via nettsiden til Deutsche Bahn for flere uker siden, men seter har vi glemt å reservere. Å finne ledige plasser på toget viser seg dermed å bli en enda større utfordring enn forventet. Vi ender til vår store skuffelse opp med å bli sittende to timer på gangen i togvogna, sammen med sykler og barnevogner, med andre reisende som heller ikke har klart å finne seg et bedre sted å sitte.

Julemarked

Temperaturen i Dresden er mye lavere enn i Berlin, kraftig vind og småyr, jeg knytter skjerfet enda strammere og trer den hvite strikkelua godt over ørene. Vi møter Julien sine foreldre med en stor klem, sammen tar vi trikk fra Dresden Neustadt til Görlitzer Strasse for å hente nøklene til leiligheten og legge fra oss bagasjen. Etter å ha gjort oss kjent med nærområdet og leiligheten og slappet av på sofaen en liten stund, tar vi trikk mot sentrum for å besøke Tysklands eldste julemarked, Striezelmarkt, oppkalt etter den tradisjonelle fruktkaken fra samme sted.

Dresdner Striezelmarkt

Et julemarked som har eksistert siden 1434, en tradisjon som i år blir feiret for 585. gang, det historiske markedet i Dresden tiltrekker rundt tre millioner besøkende årlig, i år er også vi del av denne statistikken. Trikken stopper like ved julemarkedets inngangsparti, Dresdner Striezelmarkt. Med kameralensen fanger jeg dekorasjoner og detaljer i tre, duse blinkende julelys, pariserhjul og et vakkert juletre som pryder den store plassen.

Utsikt julemarked

Vi starter feiringen av vår første kveld på Striezelmarkt, hendene varmes over noe godt å drikke, en kopp varm hvit sjokolade til meg og varm jordbærpunsj til Julien og hans foreldre. Lyden av julehiten jingle bell rock spilles over høytalerne fra baren, vi nynner og skåler med våre fine julekrus, mønster av snøfnugg og små stjerner. Dresdner Striezelmarkt 2019.

Julemarked drikke

Etter å ha hygget oss med varm sjokolade og punsj, ser vi oss rundt etter noe godt å spise. Hva med en liten ungarsk smakebit, et lite gjensyn med lángos, den friterte godsaken som Julien og jeg fikk smake for første gang på julemarkedet i Potsdam. Hans mor er noe skeptisk ved første øyekast, men smaker likevel. Knasende utvendig, myk innvendig, toppet med hvitløkskrem, gressløk, tomat, ost og skinke. Dette var da ikke så verst, innrømmer hun.

Langos

En kunstig slede dekket med pelstepper står til disposisjon for dem som ønsker å enten slappe av et lite øyeblikk eller ta noen koselige julebilder under julestjernene som lyser opp den store sleden. Min kjære og jeg benytter anledningen til å ta et par kjærestebilder sammen, rart er det å tenke på at dette vil bli vår siste julefeiring som ugift!

Kjærlighet

I morgen venter en ny og spennende dag i Dresden, den vakre byen tidligere kjent som Nord-Europas Firenze, en østtysk arkitekturperle som jeg i årevis har lengtet etter å besøke. Ingen tid på året kunne vært bedre enn nettopp nå i førjulstiden, hvor byens vakre gamle sentrum fylles med ulike sjarmerende julemarkeder og juleglade gjester. Hvor det kjølige vinterværet glemmes bort, der man i sosialt lag koser seg på trivelige vertshus hvor tysk tradisjonsmat serveres. Juledekorerte gater og fyldige juletrær med flotte lys skaper denne gode atmosfæren som vi har gledet oss så sårt til å føle på, helt siden vi i sommer begynte å prate om å reise til Tyskland for å besøke julemarkeder i desember måned.

Nøttekn

Et barnekor synger den tyske versjonen av klassikeren Glade Jul, de synger så vakkert og stemningen er så varm og god at jeg røres til tårer. Kan jeg få lov til å bli værende i Tyskland frem til jula er over?

Juletre utsikt

Julefeiring kjærlighet

Gløgg

Jul i Tyskland

Julehytt

 

 

På møte med dekoratør til bryllupet

Utenfor vinduet høres lyden av ulende vind og regndråper som treffer ruta. Vekkerklokka ringer på slaget åtte, altfor tidlig for slik en kjølig lørdagsmorgen, men et møte med potensiell dekoratør til bryllupet står på agendaen, halv elleve har vi avtalt, rundt en halvtimes tid vil det ta oss å komme frem til hennes atelier i Gratentour, en liten landsby på utkanten av Toulouse.

For å vise dekoratøren hva vi ønsker og hvilke egne elementer vi ønsker å kombinere med hennes idéer, har jeg på forhånd tatt bilde av egne innkjøpte dekorasjoner som jeg ønsker å inkludere i bryllupsseremonien som vil finne sted i hagen til Château du Croisillat. En hage som skal fylles med hvite stoler og flotte blomsterdekorasjoner. Selv har jeg kjøpt inn to trelykter som jeg ønsker å plassere på hver sin side av stiens ende, der hvor vigsler skal vie oss, trelykter og to par blomsterpotter i samme rustikke stil, store og små potter som skal fylles med friske blomster.

Blomsterpotter

I slottets hage står også et hvitt metallbur til disposisjon, en pyntegjenstand som kan flyttes på og dekoreres, et bur som skal plasseres ved seremoniens “alter” og dekkes med store mengder blomster og løv for å stå i stil med  det rustikke og det botaniske temaet for seremonien.

Metallbur

Dekoratøren byr oss på kaffe og leder oss til sitt atelier, i andre etasje av hennes private hjem. Vi forteller om oss, om hvorfor vi ønsker reiselyst som tema, i kombinasjon med det rustikke og naturlige, vi gir henne en grundig beskrivelse av hvordan vi har lyst til å dekorere både hagen og spisesalen, blomster i fargene gult og blått, for å hedre EU-flagget som så fint representerer landene som både hans og min familie kommer fra, han med far fra Frankrike og mor fra Tyskland, jeg med mor fra Polen, far fra Norge og stefar fra England.

Dekoratøren foreslår å dekorere alle bord med små globuser i vintage-beige (noe hun selv har til utstilling i atelieret), sammen med levende lys og blå-og gule blomsterbuketter, med bordkort formet som bagasjelapper eller lignende reiserekvisitter og menyer formet som reisepass.

Globus

Etter møtet drar vi direkte hjem til leiligheten for å tilbringe noen timer foran datamaskinen før vi drar ut for å nyte lørdagskvelden på tradisjonelt vis. Hjemme jobber vi med våre digitale bryllupsinvitasjoner som skal sendes ut til familie og venner i starten av januar, sannsynligvis skal vi også opprette en informativ liten hjemmeside for anledningen.

L'alimentation

Denne så altfor mørke og regnfulle lørdagskvelden tilbringer vi først på den stilige apérobaren L’alimentation, hvor vi spiser spekemat og drikker rosévin. En gjeng danske jenter sitter to bord unna vårt, jeg lytter til samtalen deres og skammer meg samtidig over at jeg aldri klarer å la være å spionere når jeg først legger merke til noe så sjeldent som andre skandinavere her i Toulouse.

Spekemat

Som vi jo også gjorde for rundt en måneds tid tilbake, spiser vi igjen middag på restauranten La P’tite Gouaille. Denne gang bestiller jeg foie gras til forrett, brandade de morue (grateng med skrei og potetstappe) til hovedrett og sammen med Julien deles en banoffee til dessert. Engelsk og spansk lydes fra omtrent alle bord, sannsynligheten er stor for at nettopp denne restauranten har fått plass i de større reiseguidene for Toulouse.

Foie gras måltid

Som forventet blir kveldens store tema en forlengelse av formiddagens møte og ettermiddagens hovedaktivitet. Aldri før har jeg sett Julien så engasjert som det han den siste tiden har vært i alt som omhandler bryllup, aldri før har jeg vært usikker på hvem som til slutt kommer til å felle flest tårer under bryllupsseremonien når den tid kommer.

Brandade fransk

Under regntung himmel vandrer vi hjemover, arm i arm, under min lille paraply med uglemotiv. Morgendagen vil bli en ny dag dedikert til dette overveldende prosjektet som et bryllup tross alt er.

Regnvær

Italiensk brunsjbuffet, mimring og pastaprat

Jeg våkner til en fredelig søndagsmorgen, deilig er det å slappe av under den varme dundyna til klokka blir ti, før jeg tar meg en varm dusj og kler på meg dagens utvalgte antrekk, mitt sennepsgule fløyelsskjørt med ullstrømpebukser under, sammen med sort ullgenser og grå kåpe. Jeg pynter meg en smule, fordi vi i dag skal kose oss med kjærestebrunsj på italiensk restaurant.

Julien har lyst til å ta meg med ut på søndagsbrunsj på spisestedet Valentina i sentrum av Toulouse, en restaurant vi stadig spaserer forbi og lenge har hatt et ønske om å besøke. Samtidig har vi allerede to av byens beste pizzeriaer i nabolaget vårt, Pizza Félix og Pizzeria d’Alexis, som igjen betyr at andre pizzeriaer som oftest blir valgt bort til fordel for disse.

Det Valentina har som ikke Félix og Alexis har, er brunsjbuffet med ulike typer pizza, lasagne og et stort utvalg av antipasti i form av ulike oster, spekemat og marinerte grønnsaker. Dessertbordet, som byr på tiramisu, cornetti (croissanter med nutellafyll) og sjokolademousse, kan man også forsyne seg fra flere ganger om ønskelig.

Toulouse utsikt

En fin liten søndagstur, denne spaserturen inn til sentrum. Heldige er vi som kan nyte dette oppholdsværet med sine sju varmegrader og solskinn som titter frem mellom himmelens mange store skyer, en opptur etter gårsdagens kraftige regn og vind. En ung servitør møter oss der vi entrer restauranten, han spør om vi har reservert bord, vi bekrefter.

Julien fyller våre glass med appelsinjuice fra buffeten, en buffet som til min glede hverken er liten og stusselig eller stor og overveldende, men akkurat passe for meg og mine lyster.

Vi henter hver vår tallerken, store fat med blomstermotiv, disse fyller vi med antipasti. Et par ferske cherrytomater for en litt sunnere start på måltidet, sammen med rød paprika, squash og aubergine marinert i olivenolje og urter. Videre fyller jeg på med deilig ost og spekemat, deriblant italiensk salami, skinke med urter og kremet gorgonzola.

Antipasti tallerken

Videre er det pizzabuffeten som står for tur. Tynn italiensk pizza med ferske råvarer, jeg velger meg først et stykke vegetarisk med oliven, champignon og tomater med ruccolasalat på toppen, deretter et stykke med pikant salamipølse og sorte oliven, til slutt et siste stykke med spekeskinke og champignon. Fra fatet til Julien smaker jeg husets hjemmelagde lasagne, begge undrer vi hvorfor den smaker så annerledes enn lasagnen vi lager selv.

Pizza Valentina

Flere lag pastaplater stablet tett i tett, nesten som en millefeuille. En dyp og konsentrert tomatsaus, noe pikant i smaken, med bittesmå biter av oppmalt kjøtt så diskret at man knapt merker at lasagnen faktisk ikke er vegetarisk.

Vi prater om Italia, om italiensk mat og vin, om hvor mye pasta vi spiste da vi i fjor feiret bursdagen min i Roma, om hvor mye pizza vi kommer til å spise om vi en dag reiser til Napoli, pizzaens fødested. Mat, vi prater stadig om mat, han og jeg, mat og reiser, våre to lidenskaper i livet.

Tiramisu

Fra dessertbordet henter jeg meg en mild og god tiramisu og en altfor søt sjokolademousse, jeg drikker kaffe med melk og forteller Julien at sjokolademoussen jeg smakte på restauranten vi besøkte forrige helg kanskje er den beste jeg noen gang har smakt. Min beste tiramisu er også et minne jeg holder kjært, en søt opplevelse fra min lille tur til Pisa, alene reiste jeg til byen med det skjeve tårn. Som protagonisten i romanen Eat, Pray, Love, var Italia også for meg et avbrekk fra virkeligheten, en anledning til å spise pasta to ganger til dagen og drikke et par glass rødvin midt på dagen, alene på utekafé under solfylt himmel. Et av disse måltidene førte da også med seg mitt livs beste tiramisu til dessert.

Hvor har du lyst til å spise brunsj neste gang, spør jeg Julien.

Valentina

Frokost på kafé og forhold til høsten

Jeg omfavner høsten, en kortvarig sesong her i det franske sørvestland, her hvor vi er velsignet med varme solskinnsdager fra slutten av mars til midten av oktober. En kortvarig sesong og kortvarig glede, for meg er høsten som en søndag, hvor sommer er den festlige lørdagen man har gledet seg til hele uka, og vinteren er den blå mandagen som følger.

Nå er i hvert fall høsten her, en sesong jeg har et ambivalent forhold til, en sesong som både inspirerer og vekker frem vonde følelser, glede og tristhet blandet i bittersøt harmoni.

Mørke morgentimer, store søledammer, fortauskanter dekket med store løv i ulike nyanser av oktobermånedens fargepalett. Tykke gensere, lange kåper, pumpkin spice latte eller kakao toppet med små marshmallows, hvite og rosa. Varme farger, kald temperatur, grå himmel og sesongstart på tv-serier jeg aldri tar meg tid til å se.

En tidlig onsdagsmorgen, nattehimmel og regnvær, jeg forlater leiligheten allerede før klokka har rukket å bli åtte, arbeidsdagen starter ikke før halv ti. En ti minutters trikketur fører meg til nabolaget Cartoucherie, jeg skal spise frokost på kaffebaren Arcane, utnytte den lille fritiden best mulig før jeg vender tilbake til pliktene på kontoret hvor jeg hver dag denne uka vil bli sittende til klokka sju på kvelden.

Açai bolle

Jeg bestiller en liten latte macchiato, et glass ferskpresset appelsinjuice og en açai bowl, hippiefrokost som min kjære ville kalt det. Innerst i lokalet, setter jeg meg og titter på menneskene rundt meg. Av stedets mange bord er det kun tre som nå er opptatt. Ei jente sitter med sin bærbare datamaskin foran seg, hun spiser amerikanske pannekaker og drikker kaffe latte. En mann spiser kake og titter ut vinduet på mennesker i hastverk og på trikken som passerer forbi. Tre kvinner sitter ved et bord like ved inngangsdøren, de diskuterer og ler høyt, baristaen serverer dem kaffe og croissanter.

Açai bowl, et sunt og godt måltid som setter energinivået i høygir, med sine nøtter og kornblanding, kokos, bananer, bringebær og smoothie av açaibær. Som oftest pleier jeg å starte dagen med brødskiver, men fint er det å skape variasjon i hverdagsrutinene, stå opp ekstra tidlig og nyte frokost på kafé, ute blant andre mennesker.

Frokost

Etter frokost innser jeg at jeg faktisk har så god tid at jeg kan gå til fots helt fra kafeen til jobb, i stedet for å ta buss. Regnværet har gitt seg, den sorte paraplyen kan jeg derfor pakke ned i vesken. Med musikk i øret og motivasjonen på topp, trasker jeg bortover fortauskanten. Om én time vil jeg være fremme på jobb.

Føttene beveger seg i slalom rundt de mange søledammene på asfalten, jeg lytter til filmmusikken fra Quentin Tarantino-klassikeren Pulp Fiction og mimrer tilbake til den kvelden da Julien og jeg, over hver vår halvliter på mikrobryggeri-og baren Barallel i sentrum, ble sittende og prate om kunst, film og Tarantino øvrig. I den forsåvidt ganske stilige baren, pryder store malerier alle veggene, samtlige skildrer de scener fra ulike kultfilmer.
Julien og jeg lot oss fascinere av disse skildringene, spesielt ett av dem fanget vår oppmerksomhet, John Travolta og Uma Thurman i den ikoniske dansescenen fra Pulp Fiction.

Vindmølle

Det fineste jeg hver dag passerer med bussen på vei til jobb, er den store gamle vindmøllen i den lille parken i bydelen Saint-Martin-du-Touch. Bygget i murstein, på toppen av en haug, jeg liker å ta meg tid til å besøke denne vindmøllen, se den på nært hold, en liten avsporing før jeg trasker videre i retning kontoret.

Blant fargerike høstløv på busker og trær, vandrer tankene mine videre langt langt unna, de fører meg til ideer om å dra på hyttetur, kose meg foran peisen med en kopp kakao i hånda og mykt pledd over beina. Nystekte vafler på bordet, gjerne med belgisk speculoos-pålegg og banan eller bringebærsyltetøy og pisket krem. Min kropp skal være pakket inn i myk pyjamas og varme ullsokker, trygg er jeg inne, mens uværet herjer utenfor vinduet.

Høstløv