Å se mot lyset

De siste månedene har både sust forbi og passert i sneglefart, alt etter dagsformen, den vanskelige dagsformen som går i enorme bølger. Opp og ned, frem og tilbake.

Jeg er lei av å leve et liv på pause. Lei av å telle ned dagene og undre hvor fremtiden vil føre meg og mine skriveprosjekter. Lei av å pakke ned livet i flytteesker og slette meg selv fra alt jeg har holdt nært de siste nesten åtte årene. Jeg sletter og sletter, og innser at jeg nå må gjenoppfinne meg selv og gjenoppstå som noe bedre enn den jeg var før.

 «Gi meg en sjanse» kom ut i august, og tilbakemeldingene har omtrent alle vært positive. Selvfølgelig finnes det noen unntak, som det alltid gjør, men ingen forfatter vil noensinne kunne glede absolutt alle. Vi er alle forskjellige, og våre forskjeller gjør oss spennende.

Flere biblioteker har kjøpt inn boka, det samme har flere bokhandlere sørget for å gjøre. Til å være en ukjent debutant, føler jeg med andre ord at jeg har fått en nydelig start på det som forhåpentligvis vil bli en lang karriere.

Jeg har siden begynnelsen av året skrevet flere romanmanus, deriblant to som nylig ble ferdigstilt. Hvorvidt historiene vil bli publisert eller ikke, er det forlagene som bestemmer – ikke jeg. I tillegg har jeg skrevet en diktsamling som ligger til vurdering hos et forlag som spesialiserer seg på lyrikk.

Nåløyet er trangere enn noensinne, selv for oss som allerede har debutert. Muligheten for selvpublisering er derfor en tanke jeg for tiden leker med. Som indieforfatter vil jeg kunne bestemme hvor og hvordan bøkene selges, og hvordan jeg selv vil promotere eget verk. Jeg vil kunne selge bøkene direkte på markeder, messer og andre arrangementer og vil sitte igjen med mesteparten av pengene selv.

I tillegg til å teipe sammen flyttelasset og jobbe med mine mange skriveprosjekter, har jeg søkt på ulike deltidsstillinger i Oslo. Når jeg først skal vende tilbake til fedrelandet, er det ingen by jeg heller vil være i nærheten av enn hovedstaden. Jeg vil møte andre forfattere og bygge nettverk, og hvorfor ikke skaffe meg en ekstra hobby ved siden, for å bli kjent med enda flere mennesker – utenom bokbransjen. Jeg har lyst til å lære meg å male, kanskje lære et nytt språk og selvfølgelig lære mer om bransjen som jeg nå har dyppet tærne i.

Fremtiden ser ikke lenger like mørk ut som den gjorde for noen uker siden.

Selv om jeg ikke har noe konkret å se frem til, har jeg sekken full av drømmer og ambisjoner. De følger meg som en trofast venn, en venn som lover at alt vil bli bra om jeg bare ser mot lyset. Det glitrende sollyset som venter på den andre siden. Min trofaste venn forteller meg at det finnes en annen skjebne for meg der ute. Jeg klarer ikke å gripe tak i den, jeg klarer ikke å se den, men den er der. Jeg må stole på min trofaste venn, stole at hen snakker sant.

Mine drømmer og ambisjoner lover meg at «Gi meg en sjanse» ikke vil bli mitt eneste publiserte verk. Jeg vil gjenskape min egen magi, koste hva det koste vil.

Nå som jula nærmer seg, er det ingenting jeg trenger mer enn en stor dose magi. Nok til å kunne trylle frem bokutgivelser, trylle frem en deltidsjobb, og ikke minst en trivelig leilighet hvor jeg vil kunne male veggene og henge innrammet kunst over sofaen. Jeg vil fylle stua med store bokhyller og ingen fjernsyn. Jeg vil kjøpe meg en gammel skrivemaskin og plassere den på toppen av en kommode. Senga skal ha altfor mange puter, og kjøkkenskapet skal være fullt av krydder fra alle verdens hjørner.

Dere vil høre fra meg igjen innen dere rekker å si simsalabim!

Begynnelsen på slutten

Februar.

Vi har kommet hjem fra overnattingsbesøk hos et vennepar som feirer sitt første år som foreldre til et lite pikebarn. Jeg forteller ham at jeg er sliten. Ikke bare etter de søvnløse nettene på sovesofaen hos våre venner. Men også etter alle lyder, uforutsigbarheter og den konstante energien som kreves når man er sammen med andre mennesker som prater i et sett døgnet rundt.

Jeg forteller ham at det er godt å være gjenforent med stillheten, forutsigbarheten og roen jeg trenger for å kunne lade mine interne batterier. Han sier ingenting. Det er uvanlig, tenker jeg, før jeg ikke lenger tenker noe videre over det.

Det er mandag og jeg våkner til en fantastisk nyhet. Romanmanuset som jeg sendte til et forlag bare en uke tidligere har blitt antatt. Min første roman skal endelig se dagens lys. Vi feirer med musserende vin og prater forventningsfullt om barndomsdrømmen som er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Jeg reiser til Pézenas for å jobbe med et nytt skriveprosjekt. Idéen var hans. Hadde det ikke vært fint for deg å reise bort i en periode, sa han. Reise bort for å fokusere på forfatterskapet. Støtten er overveldende, tenker jeg, og reiser bort for en uke.

Mannen som møter meg etter oppholdet i Pézenas, er en kaldere versjon av den mannen jeg forlot. Han legger ikke lenger bort telefonen når vi spiser middag sammen på restaurant. Han legger den heller ikke bort når vi spiser hjemme. Ikke når vi ser film, og heller ikke når vi er ute og spaserer gjennom bygatene. Mobilen står som en barriere mellom oss, en barriere som vokser seg større for hver dag. Den har blitt et symbol på alt vondt.

Jeg føler meg uelsket, sier jeg, og vi bryter ut i krangel. Han forteller at han ikke lenger vet om han vil leve et liv uten barn, og jeg gråter fordi jeg bare to uker tidligere fikk høre at mine drømmer skulle bli til virkelighet. Nå fylles jeg i stedet med ambivalens. Skal jeg ikke få lov til å bare nyte tilværelsen som kommende forfatter?

Mars.

Jeg går på eggeskall. Alt er fint det ene øyeblikket, vanskelig det neste. Jeg ler og gråter, jubler og skriker, livet på innsiden av våre fire vegger er en berg-og-dalbane. Jeg lyver for mine nærmeste og sier at alt går fint. Vi feirer 7-årsdag som kjærester og jeg taster inn sjuårskrise i søkemotoren.

April.

Jeg starter måneden med et lite sykehusopphold før jeg to uker senere reiser til Oslo i forbindelse med landsmøte og middag med Forfatterforbundet. Sola skinner, jeg melder meg på et skriveverksted og handler bøker fra Litteraturhuset. Jeg senker skuldrene for første gang siden oppholdet i Pézenas, og tar det jeg mener er en velfortjent pause fra privatlivets utfordringer.

Mai.

Sammen reiser vi til Bordeaux. Vi skal på et arrangement som først ble utsatt fra 2020 til året etter, og deretter til i år. Vi har det hyggelig og unngår de vanskelige temaene. Fremtiden ignoreres så godt den kan, og jeg reiser videre til Norge noen dager etter hjemkomsten fra vinbyen i sørvest.

Jeg feirer 17. Mai og bursdag med familien, og rekker så vidt å være hjemme igjen i Toulouse før vi reiser sammen til Berlin i juni.

Juni.

Vi er i Berlin, og stemningen er skiftende. Berlinferien er som arrangementet i Bordeaux, et resultat av utsettelser fra 2020. Vi er på en konsert som vi i utgangspunktet skulle ha vært på for to år siden, og kvelden før konserten får han vite at noen som står ham nær har gått bort.

Juli.

Jeg jobber for fullt med korrektur og deretter markedsføring av egen debutroman. Avstanden mellom meg og han vokser seg større for hver dag. Vi snakker omtrent ikke sammen, for hverken han eller jeg har lyst til å drøfte fremtiden. Ikke når jeg vet at han nå vil ha barn, og han vet at jeg vil fokusere på forfatterdrømmen.

Jeg har aldri ønsket meg barn, og det har han alltid vært klar over. Først nå får jeg vite at han siden bryllupet har håpet at jeg en dag ville skifte mening. Først nå får jeg vite at han alltid har ønsket seg et liv jeg ikke vil ha.

August.

“Gi meg en sjanse” er lansert. Jeg har overnattet hos redaktøren min i Oslo og arrangert bokslipp på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika. Jeg har spilt inn podcast og besøkt en rekke bokhandlere og samtidig jobbet hardt for å bli ferdig med siste utkast av mitt nye manus. Privatlivets utfordringer har jeg prøvd å ignorere så godt det lar seg gjøre, men innerst inne vet jeg at det som var allerede har visnet for flere måneder siden.

Det er vanskelig å si nøyaktig når og hvordan dette startet. Det er vanskelig å si hvorvidt det er hans ønske om familieforøkelse, mitt ønske om å leve av forfatterskapet eller noe helt annet som er årsaken til ekteskapets premature død.

Men snart er september her, og jeg klarer ikke å se hvordan vi sammen vil finne veien ut av dette mørket som vi nå har gravd oss ned i.

Gi meg en sjanse

Jeg klyper meg selv i armen. Dette kan ikke være virkelig. Dette kan ikke være annet enn en vakker drøm som jeg når som helst vil våkne fra.

I alle år har barndomsdrømmen ligget i bakhodet som noe uoppnåelig. En urealistisk tanke som aldri skulle få lov til å eksistere utenfor drømmene. Urealistisk fordi jeg i hele tjuefem år levde med et bilde av meg selv som ikke stemte overens med virkeligheten.

Helt siden jeg var et lite barnehagebarn har jeg følt meg annerledes. Følt at alle andre lever på utsiden av kroppen, mens jeg selv lever dypt inne i mitt eget hode. Jeg observerer alle detaljer hele tiden. Alle lyder, alle bevegelser, alle farger, alle andres oppførsel og uttrykk.

Jeg klarte ikke å kanalisere alle tankene. Klarte ikke å legge dem bort.

Tankene ble flere etter hvert som skoleårene gikk. Jeg dagdrømte kontinuerlig og klarte ikke å følge med i timene. Ikke med mindre faget var så interessant at jeg lot meg selv bli oppslukt i egen hyperfokusering. Jeg klarte derfor ikke bedre enn bunnkarakter i matematikk, men fikk toppkarakter i både norsk og engelsk.

Jeg elsket å lese bøker. Jeg elsket å skrive stil, analysere dikt og diskutere litteratur. Drømmen var å studere litteraturvitenskap på universitetet. Men drømmen var urealistisk. Jeg hadde elendige karakterer i de fleste fag og trodde det skyldtes lav intelligens.

Slike som meg ville aldri komme inn på universitetet.

I mange år fikk jeg høre fra klassekamerater, lærere og arbeidskolleger hvor lat jeg var, hvor vimsete jeg var, hvor vanskelig det var for meg å lære noe som helst. Det forundret alle hvor flink jeg var når jeg først ble flink til noe, og synet av deres overraskede uttrykk gjorde meg om mulig enda tristere enn ved synet av deres skuffelse.

Deres forbauselse bekreftet nemlig det jeg hele tiden hadde fryktet. At de så meg som et håpløst tilfelle som aldri ville komme seg opp og frem. Lenge trodde jeg de hadde rett.

Helt til fastlegen så meg for den jeg egentlig er.

Som tjuefemåring ble jeg utredet for ADD, diagnosen som i dag går under samlebetegnelsen ADHD. Diagnosen åpnet dører jeg hele livet hadde trodd var lukket.

Jeg lærte meg å leve med diagnosen. Leve med de verktøyene psykologen ga meg. Skriv lister, sa hun. Skriv notater. Noter heller for mye enn for lite. Og det gjorde jeg. Det gjør jeg fortsatt.

Drømmen var alltid å bli forfatter. Som barn skrev jeg dikt som ingen fikk lese. I tenårene ble diktene flere og mørkere. Mørket slutter aldri å fascinere meg, selv om jeg i livet utenfor litteraturbobla er munter og uhøytidelig. Mange synes det er underlig at nettopp Charles Baudelaire er min yndlingspoet, men jeg liker spleen. Jeg liker de mørke skildringene fordi jeg selv har stått på utsiden og lengtet etter tilhørighet. Stått i mørket og lengtet etter lyset.

Jeg leter for tiden etter en samtidslyriker som ligner Baudelaire. Noen som mestrer den mørke prosapoesien like godt som ham.

Selv er det lenge siden jeg har skrevet dikt, men jeg har arbeidet med tre ulike romanmanus helt siden den dagen jeg mistet jobben i Airbus. Det første manuset ble heldigvis refusert. Det andre manuset har nå blitt bok (Gi meg en sjanse) og tredje manus er fortsatt under arbeid med sitt fjerde utkast.

Hvorvidt jeg mestrer kunsten å skrive romaner er det bare leserne som vil kunne bedømme. Det lille forlaget Sirkel har allerede talt, og åpnet sine dører for mitt forfatterskap.

Forfatter. Jeg smaker på ordet, og det smaker himmelsk. Debutromanen, Gi meg en sjanse, ble publisert første august og jeg har allerede solgt flere bøker enn forventet.

Boka har fått sin første anmeldelse (terningkast 6!) og forfatterlivet smiler. Privatlivets utfordringer kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, men de vonde følelsene får i det minste inspirasjonen til å blomstre. Jeg skriver best når jeg har det vanskelig, og jeg burde derfor skrive for harde livet akkurat nå.

Men akkurat nå har jeg ikke tid. På onsdag reiser jeg nemlig til Oslo og vil overnatte hos redaktøren min. Målet med oppholdet i hovedstaden er å spille inn podcast, arrangere boklansering på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika, besøke ulike bokhandlere og signere bøker om ønskelig. Jeg reiser deretter videre langs sørlandskysten med familien min og til slutt hjem til Stavanger hvor et intervju med bydelsavisa står for tur.

I en måned vil jeg sveve på en sky, før jeg nok en gang vil vende tilbake til den franske virkeligheten. En virkelighet som garantert vil inspirere både neste roman og diktsamlingen jeg har planer om å skrive parallelt med romanmanuset. Ideene er så mange at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne.

Jeg vil skrive en oppvekstroman hvor handlingen foregår i Stavanger. Jeg vil skrive en psykologisk thriller hvor hovedpersonen reiser til Berlin. Jeg vil skrive en diktsamling om et ekteskap i oppløsning. Jeg vil skrive flere ulike kortromaner. Deriblant en vond og vakker kjærlighetshistorie og en hyllest til 2000-tallets poppunkmusikk. Og hvorfor ikke en historie om en kvinne på reise gjennom Norge. Eller gjennom Europa. Jeg burde kanskje skrive en kortroman om Polen også. Det er jo tross alt min mors hjemland. En kortroman om Krakow og mødre som lager pierogi og onkler som elsker disco polo.

Mulighetene er mange. Ideene enda flere. Det gleder meg å endelig kunne dele denne reisen med dere som har fulgt meg siden starten. Dere som alltid har heiet på meg fra sidelinjen. Oppmuntret meg til å skrive mer. Oppmuntret meg til å skrive bedre. Oppmuntret meg til å bli den forfatteren jeg alltid har drømt om å være.

Gi meg en sjanse er ute i butikkene, og jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.

Takk til Sirkel Forlag. Takk til dere som leser denne bloggen. Takk til alle som kjøper boka og støtter veien videre. Dette ville aldri ha vært mulig uten dere.

Ferien i Berlin og livets utfordringer

Juni hadde så vidt våknet, og mai var et tilbakelagt kapittel. Vi fløy til Berlin med håndbagasjen full av sommerklær. Mellom hvite trøyer og kortbukser, lå våre svarte t-skjorter med Rammstein-logo. T-skjortene hadde vi kjøpt for tre år siden, fra bandets offisielle merchbutikk. En butikk som også har et eget museumsområde fullt av rekvisitter fra tidligere turneer.

T-skjortene skulle endelig få lov til å være med oss på konsert. Endelig, etter to år med utsettelser. Endelig ville de dekorere våre overkropper under en helaften med pyroteknikk og tung rock på Olympiastadion.

Jeg vil aldri få sagt det høyt nok, hvor mye jeg elsker Berlin. Om jeg en dag bestemmer meg for å forlate Frankrike, er sannsynligheten stor for at jeg vil rømme til Berlin. Være der i noen måneder. Skrive roman og forbedre mine tyskkunnskaper. Jeg ville skrevet en roman inspirert av menneskene jeg ser på T-banen. En roman hvor handlingen er satt til Neukölln, Kreuzberg og Tempelhof. Urbane bydeler fulle av spennende barer og restauranter. En nyoppdaget favoritt er Klunkerkranich, den stilige rooftopbaren med sin moderne kunst og flotte utsikt mot det østlige Berlin og Fernsehturm på Alexanderplatz.

Berlin er for meg et kunstverk i seg selv. En by full av fargerik gatekunst. En by som tiltrekker seg kreative sjeler. Kunstnere. Musikere. Forfattere.

I Berlin har alle friheten til å kle seg og pynte seg nøyaktig som de vil. Åpenheten er vidunderlig.

Jeg malte neglene i fem forskjellige farger og lot tatoveringene puste inn sommerluften, mens jeg vandret rundt i bygatene. I Berlin kan jeg være hvem jeg vil, og nettopp derfor er jeg sikker på at jeg ville elsket et lengre opphold i byen.

Som turister flest, besøkte vi tradisjonelle tyske ølhager. Vi drakk weissbier med grønn og rød sirup og spiste salte pretzels. Som mange andre turister, handlet vi også sjokoladeplater fra den offisielle Ritter Sport-butikken. Planen var å kjøpe to eller tre, men vi endte i stedet opp med ti.

Med en totebag full av sjokoladesuvenirer, vandret vi fra bydel til bydel. Vi tittet på Ampelmann-suvenirer (Øst-Berlins trafikklysmann med hatt), fotograferte historiske landemerker og spiste currywurst ved dyrehagen.

Vi overnattet i en knøttliten hybel med knirkende parkett og ubehagelig seng. Gardinene var altfor korte og altfor gjennomsiktige, og vi våknet sammen med sola hver eneste morgen. Hadde jeg bodd i Berlin, ville jeg neppe hatt råd til noe større enn et tilsvarende kott. Jeg ville druknet i mine egne eiendeler og flyktet til en parkbenk eller en kafé hver eneste dag for å få pusterom fra de trange veggene.

Men jeg bor ikke i Berlin. For å være ærlig føler jeg ikke at jeg har noe bosted for tiden, selv om jeg eier leilighet i Toulouse sammen med mannen min. Både soverommet og hjemmekontoret er stappfullt av flytteesker, selv om det snart har gått ett år siden vi flyttet inn. Vi har fortsatt ikke kjøpt et ordentlig stuebord eller en kommode, og fortsatt ikke kjøpt gardiner som passer stuevinduene. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å gjøre det med det aller første. Kanskje aldri.

Vi står ved et veiskille, han og jeg. Nåtiden er fin, men fremtiden er usikker. Vi lever for de små øyeblikkene, holder fast i nuet.

Showet i Bordeaux og konserten i Berlin var begge planlagt lenge før verden ble sykemeldt. Kjærligheten levde fortsatt sitt beste liv, den gang.

Når vi først er på ferie har vi det fortsatt like fint sammen som før. Det er vel kanskje det som er litt av problemet. Før pandemien var forholdet i stor grad basert på vår felles eventyrlyst. Vi ble kjent med hverandre i Praha. Jeg flyttet inn hos ham i Paris. Vi dro på biltur til Loiredalen for å besøke flere av regionens vakreste slott. Tre måneder senere dro vi til Punta Cana i den Dominikanske Republikk. Deretter til Norge. Og videre til Berlin. Vi skapte minner mens vi gledet oss til de neste destinasjonene som stod for tur.

Alltid hadde vi noe nytt å gripe etter. Nye reisemål, nye opplevelser.

Årene gikk og reisene ble mange. Vi dro på fottur og båttur i Panama. Food tour i Spania. Vi feiret påske i Portugal og bursdag i Nederland. Den neste i Italia, før han fridde til meg i Sør-Afrika.

Og så kom pandemien. Vi hadde vært i Polen like før verden stoppet opp. Besøkt museer og barer i Krakow og vært på tur med hundespann i Zakopane.

På et blunk gikk Frankrike inn i streng lockdown. Ingen frihet til å forlate hjemmet, ikke en gang for å handle mat uten signert attest. Ingen mulighet til å bevege oss lenger unna bostedsadressen enn én kilometer.

De første to månedene fikk vi ikke lov til å være utendørs i mer enn seksti minutter til dagen. Denne reiselystne duoen gikk med andre ord fra hundre til null. Festen var over, og vi ble tvunget til å stå ansikt til ansikt med det store spørsmålet.

Hvem er vi egentlig når verden står stille?

Jeg valgte å flykte til litteraturen, mens han flyktet til gamingmiljøet. Vi fant trygghet i de aktivitetene vi hadde elsket som barn og ungdom, og mistet synet av hverandre på veien.

Berlin var en fin pustepause fra de mange tankene som plager oss begge. Og snart reiser jeg til Norge for å promotere debutromanen min. Hva som skjer med kjærligheten er det bare tiden som vet.

Sommerplaner og bokutgivelse

Planen var å skrive om Berlin i dette innlegget. Om konserten, utestedene og den offisielle butikken til sjokolademerket Ritter Sport. Reiseskildringen kommer, men akkurat nå vil jeg prioritere en siste oppdatering fra skriveprosessen og forfatterskapets utfordringer.

Dagene suser forbi, og likevel er august fortsatt en evighet unna. En evighet til bokutgivelse, en evighet til det neste og mest spennende kapittelet av mitt liv. Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Feriere. Planlegge.

Sola skinner, vi har allerede vært på ferie (i Berlin) og som alltid i juli, holder jeg meg hjemme. Men å være hjemme er ikke så verst, ikke når svigerforeldrene mine har stort svømmebasseng i hagen. De har også en grønnsakshage full av tomater, squash og paprika. De har basilikum og peppermynte og store ripsbærbusker.

I år vil juli likevel være annerledes. Måneden vil by på mye mer enn bare bading, grilling og familietid. Før utgivelsen av “Gi meg en sjanse” blir det nemlig podcast. Forlaget er i full gang med å bygge en flottere nettside, og podcasten er en del av denne nye merkevaren. Jeg har derfor investert i en ordentlig mikrofon og et bedre headset, utstyr som har fått Julien til å stille meg en rekke spørsmål, deriblant “jeg trodde du skulle skrive bøker, så hva er greia med podcast?”

“Bøkene må promoteres” sa jeg da. Etterfulgt av “Slapp av, jeg holder meg i det minste unna Tik Tok (enn så lenge)”

Et annet viktig punkt på gjøremålslista er å ta kontakt med ulike bokhandlere, introdusere meg selv og markedsføre romanen min. Ukjente forfattere fra små forlag må dessverre jobbe hundre ganger hardere enn de etablerte navnene med markedsføringsbiten. Det finnes ingen garanti for at de store kjedene vil prioritere boka mi, og alt avhenger derfor av meg og min evne til å mobilisere alle mine internettvenner. Få dem til å etterlyse boka mi hos sine lokale bokhandlere så snart tiden er moden.

Fra midten av juli vil det være mulig å forhåndsbestille romanen. Fra midten av juli starter med andre ord det store arbeidet som vil avgjøre romanens skjebne.

Tanken er fin, men også veldig skummel. Jeg gleder meg faktisk like mye til august som jeg i fjor og forfjor gledet meg til eget bryllup (feiret to år på rad grunnet pandemien). Jeg liker å beskrive følelsen som om debutromanen skulle vært mitt førstefødte barn. Et barn som snart skal møte verden.

Jeg gleder meg til å reise hjem til Norge, hvor første stopp selvfølgelig vil bli Oslo. Byen hvor bokutgivelsen vil finne sted. Nøyaktig hvor og når vil jeg komme tilbake til så snart jeg vet mer. Det eneste jeg vet er at jeg vil ta meg god tid i hovedstaden, god tid til å besøke uavhengige bokhandlere og være sammen med de fine menneskene fra forlaget.

Etter oppholdet i Oslo, har jeg planlagt å reise videre rundt til forskjellige steder på Østlandet og Sørlandet, naturligvis også hjem til Stavanger og omegn. Om tiden strekker til blir det kanskje også en tur nordover. Målet er en måned med intensiv promotering av romanen på kryss og tvers av landet. Det vil ikke bli enkelt, og jeg er forberedt på å bli skuffet og trist. Jeg er forberedt på at de store kjedene vil takke nei, at de vil ønske meg lykke til og velkommen tilbake om jeg en dag kommer meg ut av skyggen. Om Kristine Begot en dag blir et navn verdt å huske.

Men foreldrene mine har allerede foreslått å kjøre meg fra by til by, de har allerede tilbudt å ordne rimelig overnatting og heie på meg fra sidelinjen. De vil stå ved min side og trøste meg når skuffelsene kommer. De vil kjøpe vin og sjokolade og feire når skuffelsene uteblir. Uansett hvilken skjebne romanen vil møte, vet jeg at dette vil bli den beste sommeren og høsten jeg noen gang har hatt.

Forfatterdrømmen har i mange år vært en urealistisk tanke. En naiv barndomsdrøm som fulgte meg gjennom tenårene, da jeg elsket å skrive stil på skolen og dikt på fritiden. En drøm som fulgte meg videre inn i voksenlivet, hvor harddisken i alle år har vært full av påbegynte manus og notater til bokidéer. Jeg ville bli forfatter, og kunne like gjerne sagt at jeg ønsket å bli rockestjerne. Verden er nemlig full av slike som meg, mennesker som drømmer om å skape kunst, inspirerende kunst. Forfatterspirer som drømmer om å utgi litteratur med mening.

Neste uke skal jeg konsentrere meg om å endelig få skrevet ferdig mitt nyeste manus. Historien jeg har arbeidet med siden februar. Manuset jeg begynte å skrive allerede dagen etter “Gi meg en sjanse” ble sendt til redaktøren min i Sirkel Forlag.

Jeg vil ikke kaste bort en eneste dag. Ikke når drømmen er så nær at jeg nesten kan ta på den. Holde den i mine hender. Dette er alt jeg noensinne har ønsket meg, og jeg vil derfor gjøre alt jeg kan, så godt jeg kan, for å bli den beste versjonen av meg selv.

Bildene under er fra søndagens farsdagsfeiring i Bruniquel, en liten landsby nitten kilometer øst for stedet hvor svigerforeldrene mine bor. Vi nøt en enkel sommerlunsj og skålte over hver vår ananasmojito, før hetebølgen ledet oss tilbake til hagen og svømmebassenget som utover ettermiddagen kunne skryte på seg tjuesju grader i vannet.

Kjærligheten i Bordeaux

Han smilte slik han smiler når han virkelig mener det, og jeg smilte tilbake til det lille speilbildet mitt, synlig i de sorte solbrillene hans. Juliens høyre hånd hvilte på det nakne låret mitt. Den varmet det lille området som nå var skjermet fra klimaanleggets kjølige kyss. Jeg strøk fingrene mine forsiktig langs underarmen hans, og dekket den med gåsehud.

Venstrehånden holdt et løst grep over rattet. Radioen spilte rock og GPSen ledet oss fra Toulouse til Bordeaux, til vår første kjærestetur siden bryllupsreisen i oktober.

Vi hadde gledet oss til denne turen, gledet oss uten å våge å være altfor optimistiske i altfor lang tid. Men nå går det endelig mot lysere tider. De blir lysere og lysere for hver dag, og gir oss endelig muligheten til å tenke fremover. Glede oss over de to billettene som hadde ligget i en skuff og samlet støv. Ligget urørt i usikkerhet siden pandemiens start.

Endelig skulle vi få oss en stor dose burlesque med stjernepinup Dita Von Teese. Burlesque på en sørfransk tordagskveld. Vi ville deretter ta et par drinker sammen med ei venninne av Julien på fredagskvelden, og avslutte helgen med en natt på Bed & Breakfast i nærheten av Saint-Émilion fra lørdag til søndag. Endelig kunne vi smile sammen, smile på ordentlig og nyte vår etterlengtede helgetur.

Langhelgens festligheter startet med et nydelig måltid på restauranten Le Quatrième Mur, eid av en av Frankrikes mest kjente TV-kokker, Philippe Etchebest. Han er både jury i Top Chef og programleder for den franske versjonen av Hells Kitchen (cauchemar en cuisine).

Vi startet måltidet med en smakfull raviolo med kremet saus og rikelig med soppfyll. En skive pannestekt foie gras hvilte på toppen og ga forretten det lille ekstra som skulle til for å ta ravioli-gamet til et nytt, spektakulært nivå. Vi fikk deretter servert kalvefilet med asparges til hovedrett. Et nydelig måltid, for all del, men smaksløkene hadde ikke lyst til å gi slipp på den deilige ravioloen. Jeg ville ha mer. Men etter hovedretten kom desserten, som var minst like god som ravioloen. Jeg nøt en nydelig religieuse med nugatkrem, mangosaus og sjokolade. En verdig avslutning på vårt første måltid i Bordeaux.

Kvelden kom, det samme gjorde regnet. Ballerinaskoene hadde gitt meg blødende gnagsår og ventetiden utenfor dørene til Théâtre Femina krevde både tålmodighet og genser. I mitt tilfelle kunne også et plaster ha vært fint, men det nærmeste jeg hadde liggende i veskelomma var et menstruasjonsbind med vinger.

Jeg fikk heldigvis tak i tørkepapir og vann, og vasket foten ren for blod før showets start. Dita Von Teese var som alltid sensuell og glamorøs, en fryd for øyne som elsker dans, akrobatikk, glitrende korsetter, enorme fjær og flotte rekvisitter.

Vi våknet til en varmere solskinnsdag neste morgen, med et løfte om hele tjueni grader utover ettermiddagen. Julien var fortsatt i det muntre humøret som jeg hadde sett så lite til de siste månedene, og så mye av det siste døgnet. Vi gikk hånd i hånd gjennom byens gater, videre langs Garonne-elven og gjennom den store byparken med sin botaniske hage.

For første gang på flere måneder kunne jeg føle at livet var på vei til å ligne noe normalt og fint igjen. Et liv hvor kjærligheten skulle få rom til å blomstre, men også gi oss begge rom til å puste. Vi skulle få lov til å være sammen, men også få lov til å være fra hverandre.

Vi satte oss på en parkbenk og tittet på menneskene som spaserte forbi. Han la armen rundt meg og kysset meg på kinnet. Mine lepper formet et lettet smil idet jeg løftet blikket og la merke til hvordan han så på meg. De brune øynene bar en brennende varme som de siste månedene hadde vært fraværende. Et blikk jeg ikke kunne huske å ha sett siden forelskelsen var i startfasen og vi begge var nysgjerrige på hverandre. Det gledet meg å se ham slik. Lykkelig, stolt og full av kjærlighet.

Jeg kan vel takke Bordeaux for at Julien og jeg er i ferd med å finne veien tilbake til hverandre etter flere måneder med frustrasjon og usikkerhet. Flere måneder uten lidenskap og romantikk. Vår kommunikasjon pepret med misforståelser og irritasjon.

Han forstod det ikke engang selv, ikke før vi befant oss i Bordeaux, hvor høyt jeg hadde savnet å føle hans hånd på låret. Hans kyss på kinnet. Høre ham si at han elsker meg.

Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Skildringer fra sykehuset

Hun lukker øynene. Drømmer seg bort til den nære fortiden og de mange håpefulle tankene rundt fremtiden. Livet så ut til å bli så mye lysere, alle brikker var i ferd med å falle på plass. Kanskje gjør de det fortsatt, kanskje vil alle hennes drømmer bli oppfylt. Hun klamrer seg til håpet, mens kroppen kjemper mot smertene.

Han spør henne hvordan hun føler seg, om hun kan beskrive smerten. Men hvordan kan hun beskrive noe som helst når hun knapt nok er i stand til å stotre frem et eneste ord?

Rommet snurrer rundt og omgivelsene er fanget i en tåke. Kroppen rives i stykker av barberblader og all mat og drikke smaker forferdelig. Hun vil kaste opp og synke ned i sengen, bli liggende i fosterstilling til alt går over.

De smertestillende medikamentene hun fikk utskrevet av kirurgen lindrer smerten, men gjør henne så svimmel og kvalm at hun ikke klarer å gjøre annet enn å lukke øynene og drømme seg bort til dagene før operasjonen.

Hun vil ikke snakke med noen om legeundersøkelsen. Det skulle jo ikke være nødvendig å si noe som helst. Hun skulle bare fjerne en liten utvekst på et svært uheldig sted på kroppen. En kroppsdel som for mange er flaut å snakke om. Inkludert henne selv.

En halv dag, og så skulle hun være ute av sykehuset igjen. Det skulle være så kjapt og så enkelt at hun ikke ville behøve å si noe til noen. Men operasjonsdagen kom, og hun ble lagt i narkose. Det siste ansiktet hun så før hun sovnet, ble det første hun fikk se da hun våknet igjen.

Fremmede stemmer flokket seg rundt hennes seng. De snakket om å flytte henne til et nytt rom, en ny etasje. Hun skulle ikke hjem, hun skulle bli igjen på sykehuset til neste dag. Utvendig var hun rolig, avslappet, men innvendig brøt hun ut i full panikk.

Hun ville ha mobiltelefonen sin. Hun ville hjem. Hun ville ha en hånd å holde i. Musikk å lytte til. Noe avslappende. Det skarpe lyset fra det hvite taket gjorde henne uvel. Ansiktene som tittet ned på henne og trillet henne gjennom korridorene gjorde henne nervøs. Hvorfor skal jeg ikke hjem, spurte hun seg selv. Hvorfor må jeg tilbringe natten innenfor disse hvite veggene?

Hun pustet lettet ut da hun så at hun skulle på enerom. Det gledet henne å få seng ved vinduet. Utsikt mot trær og hustak. Rikelig med dagslys. En sykepleier dukket opp med kaffe, ost og kjeks. Klokka var halv fire og kjeksene på serveringsbrettet var hennes første måltid siden kvelden før operasjonen. Hun hadde så vidt rukket å drikke opp kaffen da kirurgen endelig banket på døra.

Hun fortalte om utveksten, hvordan den hadde mutert og vokst seg sammen med flere polypper som hun tidligere ikke hadde sett. Alt hadde blitt skåret bort under operasjonen, men grunnet fare for blødninger ville det bli nødvendig med tilsyn de neste tjuefire timene.

Alt som ble skåret bort, ble umiddelbart sendt til undersøkelse. Hun hadde ingen grunn til bekymring, for ingenting så ondartet ut. Men kirurgen ville likevel være på den sikre siden, og natten på sykehuset ble søvnløs.

Hun blødde heldigvis lite, og hadde stor tro på at alt ville gå bra da hun endelig ble utskrevet og hentet av mannen sin. De første to dagene gikk alt bedre enn forventet. Så bra at hun nesten ikke klarte å forstå hva som var poenget med alle de smertestillende medikamentene hun hadde fått beskjed om å ta.

Men så kom smerten. Den rev henne i stykker fra innsiden, om og om igjen. Kaldsvetten rant og hendene skalv. Hun spurte seg selv om det var slik hun ville dø, på sofaen eller i senga hjemme, proppet full av antibiotika.

Hun hadde jo ikke engang utgitt sin første roman, men målstreken lå like foran hennes føtter. Hun hadde heller ikke skrevet ferdig manuset til sitt neste bokprosjekt.

Forfatterdrømmen var det eneste hun klarte å tenke på. Historiene hun skriver er viktige for henne selv, forhåpentligvis også for andre. De se dagens lys, de ut i verden. Det ene ligger hos et forlag, det andre er et halvferdig førsteutkast. Historiene og karakterene betyr alt for henne, og hodet er fullt av nye ideer til fremtidige manus. Mental helse er hennes hjertesak og alt hun noensinne vil skrive må ha en mening. Et budskap. Hun vil inspirere andre, og hun inspirerer ikke stort når hun ligger på sofaen og vrir seg i smerte.

Men den fysisk helsen er like viktig som den mentale. Og hadde hun latt være å sjekke den underlige utveksten, ville hun sannsynligvis ha endt opp i en mye mer alvorlig situasjon i nær fremtid.

“Hun” er meg, og jeg ønsker ikke å si noe utover det som allerede står skrevet. Selv til de av dere som kjenner meg personlig. Alt blir forhåpentligvis bra igjen snart, og tålmodigheten er min venn.

Pézenas – Er det nå alt egentlig starter?

Jeg løftet kofferten så høyt jeg kunne, og dyttet den opp på hylla over setet mitt. Kvinnen som fikk vindusplassen ved siden av meg smilte og sa bonjour, jeg sa bonjour tilbake. Jeg tittet ut vinduet og Toulouse var ikke lenger synlig, vi var på vei sørover, toget skulle til Marseille, men jeg skulle forlate toget lenge før den tid. For å slå ihjel den neste timen på best mulig vis, fisket jeg opp ei bok fra totebagen. Skrivehistorier.

Først da jeg satt med boka mellom hendene, gikk det opp for meg at jeg så ut som om jeg hadde gjort et forsøk på å kle meg ut som en stereotype av den forfatteren jeg ønsker å være, en minimalistisk kvinne med burgunderrøde lepper og høyhalset genser. En fargeløs sjel med sorte dressbukser, sort kåpe. I bagasjen har jeg pakket med meg et stort, tynt skjerf og rare t-skjorter. De er der i tilfelle jeg skulle lengte tilbake til mitt alminnelige jeg.

I dag ville jeg altså pynte meg, men ikke overpynte meg, jeg ville være kul, minimalist-kul, selv om jeg vet at jeg aldri vil være kul eller minimalist og jeg skylder på morgentimene og tankene som forstyrret meg lenge før frokosten var fortært. Da jeg stod opp og stilte meg foran baderomsspeilet, ble jeg møtt med mitt eget speilbilde stirrende tilbake på meg. Jeg så usikkerheten stirre meg rett inn i hjerterota, en usikkerhet rundt tanken på å reise bort helt alene, sitte foran dataskjermen, dag etter dag, time etter time. Skulle jeg virkelig reise utenbys og jobbe meg halvt ihjel med ord som kanskje aldri vil se dagens lys?

Tanken fikk meg plutselig til å tvile. Den kjente tvilen er en av de mange stemmene til den dårlige selvtilliten, hun som puster meg i nakken hver gang jeg våger å hoppe høyt og løpe langt. Jeg kjenner henne så altfor godt, og sannelig var hun der i speilet også. Som vanlig spurte hun meg om jeg hadde mistet vettet, om jeg var klar over hvor mye penger jeg kunne ha spart om jeg hadde blitt igjen hjemme.

Kvinnen i speilet var ikke lenger bare meg, men et speilbilde delt med djevelen på skulderen. Der og da bestemte jeg meg for å pakke bare de fineste buksene og de dypeste leppestiftene. Om jeg først skulle kaste meg uti skrivelivets farvann, ville jeg gjøre det med stil. Jeg ville fornye meg selv, se ut som en kvinne som mener alvor, smart og sofistikert. Man trenger strengt tatt ikke å være hverken smart eller sofistikert for å beherske skrivekunsten, men jeg lekte med tanken, med ambisjonene, jeg skulle reise til Pézenas og være mitt eget forbilde.

Jeg gikk av toget i Béziers, klokka var kvart over to og buss nummer 656 skulle kjøre meg derfra til Pézenas på et klokkeslett jeg håpet ikke ville være altfor langt frem i tid. GPSen ledet meg gjennom en nydelig park, et lite lysglimt før jeg nådde frem til bussholdeplassen og innså at lokalbussenes søndagsruter ville gi meg en ventetid på minimum to timer før ombordstigning.

De to timene hørtes forferdelig slitsomme ut, akkurat der og da. Jeg var tørst, armhulene svette, bagasjen tung og tålmodigheten dårlig. Selv ikke en nydelig park kunne få meg til å holde ut to timer i en fremmed by som utenfor parkens grenser sov tungt. Alt var stengt, og alle som spaserte forbi meg så slitne ut. Jeg bestilte en Bolt (en rimeligere konkurrent av Uber) og dro direkte til Pézenas.

Pézenas er byen hvor jeg feiret avslutningen på det forferdelige året tjuetjue, byen som inspirerte Molière, byen hvor kunst og kultur feires året rundt. Med andre ord, et ypperlig tilfluktssted for skrivesultne forfatterspirer som meg selv.

Da jeg ankom leiligheten var eieren overrasket over å se meg alene, selv om jeg på forhånd hadde informert ham om at mannen min ikke kommer før på fredag. Leiligheten var større enn jeg hadde forventet, en duplex med to soverom og to bad. Kjøkkenet var enormt, og kjøkkenskapene tomme. Men vin kunne jeg drikke, både rødvinsflasken som stod på kjøkkenbenken og hvitvinen i kjøleskapet.

Tomme skap og søvnig søndag var som forventet en dårlig kombinasjon. Det eneste supermarkedet som holdt åpent, var ei bitteliten bu med hyller like tomme som kjøkkenskapene i leiligheten. Jeg kjøpte meg melk, matolje og blåmuggost. Hva jeg skulle med solsikkeolje når jeg uansett ikke hadde noe å steke, var et godt spørsmål.

Jeg begynte etter hvert å bli sulten, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Min første tanke var å besøke den eneste pizzeriaen i byen som hadde valgt å holde åpent på søndager. Jeg kunne bestille takeaway derfra og spise middag i fred og ro i leiligheten. Tanken var fin, men en kortvarig glede.

“Beklager, vi har fått så mange bestillinger at pizzaen ikke vil være klar før ni” sa mannen i takeawayluka. Klokka var sju. For andre gang takket jeg nei til to timer med venting, og hastet meg videre til noe annet.

Etter mye leting og mye vandring, endte jeg til slutt opp med middag på en helt tilfeldig restaurant full av utenlandske turister. Jeg spiste pizza og drakk et glass vin, avsluttet kvelden med en kaffe og spaserte rolig tilbake til leiligheten.

En gutt begynte plutselig å løpe etter meg, og jeg ble selvfølgelig livredd. “Kan jeg bomme en sigg av deg” spurte han, og ble skuffet da han innså at han hadde løpt forgjeves. “Beklager” sa jeg, “jeg røyker ikke.”

Hva nå, tenkte jeg da jeg gikk opp trappa og låste meg inn i leiligheten. Er det nå alt egentlig starter?

Smaken av Rhônedalen

“Vinsmaking… Halv elleve. Du tuller nå, ikke sant?”

Han rister på hodet. Det vil ta oss førti minutter å kjøre dit, og de har reservert lunsj til halv ett. Vi må være tilbake igjen rundt tre for ikke å ødelegge babyens rutiner. Babyen. Jeg klarer fortsatt ikke å ta det innover meg at de nå har blitt foreldre, at de skal flytte ut fra byen, at de har kjøpt et hus på landet, et hus hvor de vil bo til de blir gamle, et hus de håper barna vil arve etter dem. Over to år har gått siden vi var her sist, her i Lyon på besøk i deres liv. Den gang var de like gamle som oss, nå er de ti år eldre.

Det er lørdag, jeg våkner opp på sovesofaen med shortsen gnagende i rumpa og håret utstående til alle kanter. Barneskrik og hodepine har holdt meg våken gjennom natta, og Julien har ligget som ei sjøstjerne ved min side, klemt meg inn i sofaryggen og holdt meg fanget i samme stilling til daggry.

Barnets far dukker opp med chocolatines til frokost, pain au chocolat som de sier i Lyon og Paris og alle andre steder nord for Toulouse. Med store øyne sier han unnskyld på vegne av den lille, “ingen problem”, svarer både Julien og jeg med munnen full av bakst.

Vi setter kursen mot Ampuis og Rhônedalen for å besøke vinprodusenten E. Guigal, et stort og anerkjent navn i en prisklasse ingen av oss har råd til å nyte mer enn en sjelden gang i blant.

Før vinsmakingen starter, blir vi invitert til en liten omvisning i underetasjen, hvor vinhusets eier har laget sitt eget vinmuseum fullt av gammelt utstyr og antikke keramikkmugger som vinen i sin tid ble skjenket fra.

Vi får smake seks forskjellige viner før klokka rekker å slå tolv. Nydelig vin fra Côte-Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-du-Pape. Vin av ypperste kvalitet, vin jeg heller ville foretrukket å smake på kveldstid enn like etter frokost.

I samme landsby, Ampuis, nyter vi dagens lunsjmåltid på en vinbar-og bistro. Vi diskuterer alt det fine vi har opplevd de siste to årene, de små øyeblikkene mellom nedstenginger og strenge tiltak.

Våre venner forteller om deres siste ferietur før den lille kom til verden, vi forteller om vår første ferietur etter bryllupet, vi viser hverandre bilder, de anbefaler oss å reise til Thailand, vi anbefaler dem å dra til Hellas. Den lille sover søtt i vogna, uforstyrret av våre stemmer, av klirrende glass og bestikk mot tallerkenene, uforstyrret av fremmede som ler og musikken som høres i bakgrunnen. Akustisk gitar og franske sangtekster.

Vi tar oss en siste spasertur gjennom landsbyen, druerankene strekker seg så langt øyet kan se. De er brune nå på vintertid, død natur som i nær fremtid vil reise seg, farges grønn, synge våren inn. Jeg gleder meg til den tid, jeg gleder meg til våren.

Våre venners bil leder oss tilbake til Lyon, til en avslappende lørdagskveld med spekemat og moderne jazz, jeg tror jeg har blitt nyforelsket i jazz. Men vinsmaking halv elleve, det vil jeg heller unngå i fremtiden.

Søndagen møtes med nok et gjesp og enda mer unnskyld-bakst fra bakeriet. Himmelen i Lyon er blå, og barnet til våre venner stråler som ei sol. Hun griper tak i fingeren min og smiler, jeg smiler tilbake. Neste gang jeg ser henne vil hun ikke lenger huske hvem jeg er, hun vil være større, hun vil både løpe og snakke, og alt vil nok en gang være annerledes.

Om ti dager reiser jeg til Pézenas for å leve forfatterlivet i en hel uke, det vil si, lange dager og kvelder foran datamaskinen, mens jeg resten av tiden vil sitte på kafé og observere menneskene rundt meg. Jeg gleder meg!