Regnværsdager og pakking til spennende ferietur

Under sort nattehimmel og skinnende halvmåne, jeg har hastet i meg en kopp kaffe og to brødskiver, ristet brød med chorizo og cheddar. Klokka har knapt rukket å slå halv seks, alt jeg ønsker er å krype tilbake under dyna og sove bort resten av disse grytidlige morgentimene, en luksus jeg får spare til en annen dag, en dag hvor ikke livets plikter kaller. Jeg sukker dypt for meg selv der jeg går av bussen, korrekt kledd, sminket og klar for en dag full av møter og flere ti-talls henvendelser fra klienter. Vivement le week-end, vivement les vacances.

Spol fremover, forbi lange timer i det åpne kontorlandskapet, forbi flere timer foran dataskjermen, tall og bokstaver og en stappfull innboks, tekopp etter tekopp, trøtte øyne og et slitent sinn.

Halv fire forlater jeg flyhangaren som i tillegg til å huse et titalls småfly, huser en rekke kontorer, deriblant det som har vært min egen arbeidsplass de siste to årene.

Friske vindpust møter meg i det jeg stiger ut porten og går med raske steg i retning bussholdeplassen vis-à-vis parkeringshuset Silo, hvorfor Airbus har valgt å kalle det silo er for meg et mysterium. Regnet høljer ned rundt meg, polka-dot paraplyen jeg fikk i julegave blir i det minste endelig tatt i bruk.

Arcane kaffe

Kaffe latte og varm kanelbolle med ostekrem på kaféen Arcane, mitt faste lille tilfluktssted hver gang jeg ønsker å la meg selv bli distrahert av koffein og søtsaker når jeg egentlig skulle ha gjort noe annet. I dette tilfellet, vært hjemme, vasket klær og startet pakkingen til ferieturen som venter meg très bientôt.

Nedtellingen til lørdag er for alvor i gang, og jeg gleder meg som et lite barn til å endelig reise tilbake til min mors hjemland. Nydelige Polen, Kraków her kommer jeg. 

Gifteringshopping, vodkasmaking, pierogispising, Wawel-slottet og katedralen, Gamlebyens mange spennende små butikker, vakre smykker med nasjonalskatten rav, lørdagen nærmer seg med stormskritt.

Vel hjemme pakker jeg den store limegrønne kofferten full av saker som jeg ønsker å ta med meg til Kraków og Zakopane, alt fra turbukser som skal brukes i snøkledd terreng, til badetøy som forhåpentligvis vil tas i bruk om vi ender opp med å besøke Terma Bukovina eller Chochołowskie Termy, to av de mange spaanleggene i Tatrafjellene.

Pakkelisten har jeg forberedt, penger har blitt overført fra sparekonto til brukskonto, billetter til Saltgruvene i Wieliczka og togbilletter tur-retur Kraków-Zakopane har jeg printet ut, boardingkortet er lastet ned på telefonen, adresser og reservasjoner er notert i kalenderen.

Koffert

Åtte par sokker og åtte par truser, t-skjorter og olabukser, ulltrøyer og stilongs og varme gensere, tykke skjerf til polske vinterværforhold,  pene skjerf til fine anledninger, boblejakke til fjellet og fuskepels til byen. Støvletter og varme sko, luer, hansker og pannebånd. One-piece og pyjamas og tøfler til sofakos og late kvelder, jeg pakker ned hverdagssminke og fuktighetskrem, hårprodukter og aksessoirer.

Speilreflekskamera og GoPro med fulladet batteri, hundekjøring og kanefart skal vi fotografere og filme. Apropos batteri, mobilladeren må jeg huske på, en liten powerbank likeså. Musikk og litteratur til lørdagens flytur og mandagens togtur, har jeg husket på alt jeg vil få behov for nå?

Flip-flops og gympose pakkes sammen med badedrakten, en liten tøypose til handleturer på butikken er også greit å ta med seg. At jeg har pakket for mye vil nok min samboer skrive under på, men slik får det nå bare være.

I morgen ønsker vi fredagen velkommen, en siste arbeidsøkt før en kveld i sofakroken med de siste åtti sidene av George Orwell-klassikeren 1984, en av de beste romanene jeg har lest det siste halvåret.

Når det gjelder gode romaner, tar jeg forresten gjerne imot boktips!

IMG_20200122_175133

sdr

ptr

Paraply

Advertisements

Aeroscopia, Jardin Japonais og pengesparing

Vi nøt en sen lørdagsfrokost sammen med vår kjære gjest, Julien sin bestevenn, som hadde tatt turen fra Paris-området for å tilbringe helgen sammen med oss i Toulouse. Sol og skyfri himmel, vi kunne ikke bedt om bedre vær på en lørdag som denne, hvor største del av dagen skulle bli tilbrakt utendørs, en spasertur gjennom sentrum, et gjensyn med Capitole, en avslappende ettermiddag i byens vakreste park, Jardin Japonais i nabolaget Compans.

Militærfly

Vi startet dagen med en liten svipptur innom luftfartsmuseet Aeroscopia, et av de mest populære museene i Toulouse-området (sammen med astronomi-og romfartsmuseet Cité de l’espace).

Aeroscopia vil vi returnere til senere på året, kanskje til sommeren, når de to modellene A380 og A320, fly døpt av selveste Prinsesse Diana, endelig får plass på utstillingen.

Concorde

Det første som møtte oss ved inngangspartiet til Aeroscopia, var et av museets to eksemplarer av det supersoniske passasjerflyet Concorde.

Etter å ha hørt flere rykter fra kolleger om at museets suvenirbutikk gir gode rabatter til Airbus-ansatte, ble både Julien og jeg temmelig skuffet da vi etter å ha forhørt oss med en av butikkens selgere, fikk disse ryktene avkreftet.

Flere av Aeroscopia sine mange suvenirer fanget umiddelbart interessen til min reiseglade sjel.

Luftballonger

Jeg har lenge ønsket meg slike store gammeldagse kompass i messing, nydelige pyntegjenstander som ville tatt seg fint ut på nattbordet på soverommet eller kommoden i stua. Små og store luftballonger hang fra taket i suvenirbutikken, disse kunne jeg hatt hengende på soverommet, dekorasjoner som skreddersydd for en rastløs vandrer, en drømmende sjel som stadig lengter etter å reise fra sted til sted, ut på nye eventyr.

Luftfartsmuseumsbesøk

Fra Aeroscopia og Airbus, dro vi tilbake til leiligheten for å parkere bilen før vi med gode sko på beina trasket rolig inn mot sentrum under solfylt himmel.

Sentrumsgatene var som forventet fulle av mennesker med enorme handleposer i hendene, merkevarer, kjente lavpriskjeder og salgsvarer fra små lokale boutiques. Januarsalgets første lørdag var i gang, den ultimate handledagen for folk flest.

Capitole

Med tanke på at vi snart skulle reise til nydelige Kraków og snøkledde Zakopane, kunne jeg ikke tillate meg selv å bruke penger på salgsvarer jeg praktisk talt ikke har behov for, ikke når jeg vet hvor mange fine restaurantmiddager og hvor mange morsomme aktiviteter jeg kan få for alle pengene som blir spart.

Bort fra folkemengdene i sentrumskjernen, vi tok t-banen fra Capitole til Compans for å tilbringe de resterende ettermiddagstimene i den japanske hagen i Toulouse. Vi observerte et lykkelig brudepar der de ble fotografert på parkens karakteristiske røde bro, med det asiatisk-inspirerte tempelet, nakne kirsebærtrær og de mange bambustrærne i bakgrunnen.

Rød bro

En park svært populær blant både profesjonelle og amatørfotografer, Jardin Japonais er et paradis for fotoentusiaster og fotokursholdere. Sent på våren og tidlig på sommeren, når kirsebærtrærne står i full blomst, kommer også kunstspirer hit for å tegne og male sesongens romantiske fargenyanser.

Japansk hage

Klokka nærmet seg etter hvert seks, gradvis så vi sola gå ned og forsvinne i det fjerne. Kvelden skulle vi tilbringe hjemme i stua, texmex-aften hadde vi blitt enige om, med hjemmelagde quesadillas og guacamole på menyen.

Selfie

Men først, en liten apéro.

IMG_20200116_101103

Kort gåavstand fra Jardin Japonais, målrettet gikk vi i retning V&B, en spennende ølbarkjede som har slått rot flere steder i Toulouse. Vi feiret nok en hyggelig lørdag, vi skålte for Guillaume som var kommet på besøk. Kirsebærøl til ham, brun øl til min kjære og sur øl med pasjonsfrukt til meg, en liten apéritif servert sammen med et fat fullt av godsaker som røkt spekeskinke, chorizopaté og diverse oster på deling og rugbykamp på TV-skjermen. On est bien ici, sa min kjære, fornøyd. On est bien ici, gjentok jeg bekreftende. Vi har det fint her i Toulouse.

Bambus

Kjærestepar

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.

På møte med dekoratør til bryllupet

Utenfor vinduet høres lyden av ulende vind og regndråper som treffer ruta. Vekkerklokka ringer på slaget åtte, altfor tidlig for slik en kjølig lørdagsmorgen, men et møte med potensiell dekoratør til bryllupet står på agendaen, halv elleve har vi avtalt, rundt en halvtimes tid vil det ta oss å komme frem til hennes atelier i Gratentour, en liten landsby på utkanten av Toulouse.

For å vise dekoratøren hva vi ønsker og hvilke egne elementer vi ønsker å kombinere med hennes idéer, har jeg på forhånd tatt bilde av egne innkjøpte dekorasjoner som jeg ønsker å inkludere i bryllupsseremonien som vil finne sted i hagen til Château du Croisillat. En hage som skal fylles med hvite stoler og flotte blomsterdekorasjoner. Selv har jeg kjøpt inn to trelykter som jeg ønsker å plassere på hver sin side av stiens ende, der hvor vigsler skal vie oss, trelykter og to par blomsterpotter i samme rustikke stil, store og små potter som skal fylles med friske blomster.

Blomsterpotter

I slottets hage står også et hvitt metallbur til disposisjon, en pyntegjenstand som kan flyttes på og dekoreres, et bur som skal plasseres ved seremoniens “alter” og dekkes med store mengder blomster og løv for å stå i stil med  det rustikke og det botaniske temaet for seremonien.

Metallbur

Dekoratøren byr oss på kaffe og leder oss til sitt atelier, i andre etasje av hennes private hjem. Vi forteller om oss, om hvorfor vi ønsker reiselyst som tema, i kombinasjon med det rustikke og naturlige, vi gir henne en grundig beskrivelse av hvordan vi har lyst til å dekorere både hagen og spisesalen, blomster i fargene gult og blått, for å hedre EU-flagget som så fint representerer landene som både hans og min familie kommer fra, han med far fra Frankrike og mor fra Tyskland, jeg med mor fra Polen, far fra Norge og stefar fra England.

Dekoratøren foreslår å dekorere alle bord med små globuser i vintage-beige (noe hun selv har til utstilling i atelieret), sammen med levende lys og blå-og gule blomsterbuketter, med bordkort formet som bagasjelapper eller lignende reiserekvisitter og menyer formet som reisepass.

Globus

Etter møtet drar vi direkte hjem til leiligheten for å tilbringe noen timer foran datamaskinen før vi drar ut for å nyte lørdagskvelden på tradisjonelt vis. Hjemme jobber vi med våre digitale bryllupsinvitasjoner som skal sendes ut til familie og venner i starten av januar, sannsynligvis skal vi også opprette en informativ liten hjemmeside for anledningen.

L'alimentation

Denne så altfor mørke og regnfulle lørdagskvelden tilbringer vi først på den stilige apérobaren L’alimentation, hvor vi spiser spekemat og drikker rosévin. En gjeng danske jenter sitter to bord unna vårt, jeg lytter til samtalen deres og skammer meg samtidig over at jeg aldri klarer å la være å spionere når jeg først legger merke til noe så sjeldent som andre skandinavere her i Toulouse.

Spekemat

Som vi jo også gjorde for rundt en måneds tid tilbake, spiser vi igjen middag på restauranten La P’tite Gouaille. Denne gang bestiller jeg foie gras til forrett, brandade de morue (grateng med skrei og potetstappe) til hovedrett og sammen med Julien deles en banoffee til dessert. Engelsk og spansk lydes fra omtrent alle bord, sannsynligheten er stor for at nettopp denne restauranten har fått plass i de større reiseguidene for Toulouse.

Foie gras måltid

Som forventet blir kveldens store tema en forlengelse av formiddagens møte og ettermiddagens hovedaktivitet. Aldri før har jeg sett Julien så engasjert som det han den siste tiden har vært i alt som omhandler bryllup, aldri før har jeg vært usikker på hvem som til slutt kommer til å felle flest tårer under bryllupsseremonien når den tid kommer.

Brandade fransk

Under regntung himmel vandrer vi hjemover, arm i arm, under min lille paraply med uglemotiv. Morgendagen vil bli en ny dag dedikert til dette overveldende prosjektet som et bryllup tross alt er.

Regnvær

Hjemlengsel og alt det fine som får meg til å glemme den

Desember føles som en evighet siden, savnet blir større for hver dag som går. Mitt kjære hjemland, Norge, familien min og venner, biblioteket i hjembyen min, salt lakris og baconcrisp på kino, fiskegrateng til middag, søndagsturer i skogen, utsikt mot sjøen fra stuevinduet hos mine foreldre.

Jeg er lykkelig her i Frankrike, mitt liv i Toulouse kunne jeg aldri ha byttet bort, men jeg ønsker så sårt å kunne vende hjem til Norge innimellom, en liten uke her og der, fra tid til annen, for å handle inn nylanserte skandinaviske romaner, for å se halvdårlige norske filmer på kino, for å spise skolebrød og drikke eplemost og svare på stavangersk når butikkansatte spør om jeg ser etter noe spesielt.

Lenge blir det dessverre til neste gang jeg får kommet meg hjem på besøk. I mellomtiden har jeg heldigvis agendaen stappet med spennende planer som vil holde meg både travelt opptatt og strålende fornøyd med tilværelsen her i dette nydelige landet som jeg for snart fem år siden valgte å bosette meg i.

Ikke minst, gleder jeg meg helt vanvittig til førstkommende fredag, min kjære, hans foreldre og jeg skal ut på en etterlengtet biltur langs den Franske Riviera, en ukeslang sensommerferie hvor svømmebasseng, strender, vingårder, småbyer og deilige spesialiteter fra middelhavskysten vil stå i fokus.

Ved vannet

Som en ukentlig tradisjon, som de fleste av våre lørdagskvelder her i Toulouse, gikk vi også denne lørdagen ut for å besøke både en ny bar og et nytt spisested, nysgjerrige som vi er på byens mange serveringssteder, alle de skjulte skattene hvor vi aldri tidligere har satt våre ben. Denne gang holdt vi oss i området rundt Quai de la Daurade, et område som de fleste lørdagskvelder er fullt av festglade mennesker og nysgjerrige turister, et område hvor det dessuten ofte blir arrangert diverse gøyale aktiviteter i regi av kommunen.

Som svært mange andre tilskuere, ble også vi stående og se på de ti-talls menneskene som kjørte vannscootere i full hastighet ute på Garonne-elven, noe vi aldri tidligere hadde sett før, vi visste ikke engang at dette var lov. Som de fleste andre, antok også vi at det hele måtte være i forbindelse med et spesielt arrangement.

Barallel

Vi spaserte videre til mikrobrasseri-og bar Barallel, et relativt nytt utested for ølentusiaster, intimt og moderne, med fire egenproduserte ølsorter, i tillegg til et samarbeid med et annet fransk mikrobryggeri. Julien gikk for stedets egne amber på fat, selv endte jeg opp med ei flaske Berliner Weisse med bilde av selveste Brandenburger Tor på etiketten. Frisk og syrlig i smaken, ypperlig for en lun sensommerkveld på en stilig ølbar i livlige Toulouse.

Brandenburger Tor

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant ved navn Le Sémiramis, to gater unna mikrobryggeriet, med sentral beliggenhet i samme kvartal som byens mange kule retrosjapper og fasjonable vintagebutikker.

Libanesisk

Kalde småretter, etterfulgt av varme småretter, tre forskjellige typer grillspyd, kylling, biff og lammekjøtt, alle godt marinert og servert med deilig hvitløkskrem. Hummus, auberginekrem, taboulé med hakket persille, kefta, grillet ost og falafel, våre smaksløker lot seg forføre av alle disse nydelige smårettene og de møre grillspydene, spirituelt var vi allerede i Libanon, han og jeg på en utekafé i eksotiske Beirut. Den spirituelle reisen fikk en søt avslutning med hver vår porsjon av husets dessert, en ostebasert og parfymert søtsak som på arabisk heter Halawet el Jibn, og et stykke parfymert semulekake, deilige smaker av Midtøsten. Sammen med kakene fikk vi spandert hvert vårt glass med myntete, en hyggelig liten oppmerksomhet fra den vennlige servitøren.

Arabiske desserter

På vei hjemover, stoppet vi ved Pont Neuf for å nyte solnedgangen og synet av det belyste pariserhjulet på motsatt side av Garonne-elven, vannscootere suste fortsatt forbi til glede for de mange tilskuerne som fortsatt lot seg underholde av kappløpene på vannet.

Om jeg nå hadde befunnet meg i Norge, i hjembyen Stavanger, eller i Oslo hvor jeg for en tid tilbake vokste fra å være en usikker 20-åring til en selvstendig 25-åring, ville jeg ha levd et like innholdsrikt liv som det jeg er så heldig å leve her i Frankrike, her i Toulouse?

Jeg undrer, om jeg bare kunne hatt begge deler. Kvikklunsj og makroner, eplemost og champagne, fjorder og vingårder, lyng og lavendel, gamle slott og gammeldagse hytter, Nordsjøen og Middelhavet.

Toulouse

Spise ute

Der jeg blar gjennom bøker og beundrer karuseller

Halv sju, jeg løper så fort de sandalkledde beina klarer å bære meg, rekker såvidt bussen, til min store fortvilelse blir busskortet avvist av det elektroniske systemet, jeg sukker oppgitt, at utløpsdatoen var i dag hadde jeg helt glemt bort, jeg betaler med mine siste kontanter.

På kontoret tvinner jeg tommeltotter, mandagen starter med store tekniske problemer, serverne er nede, vi er dessuten et fåtall mennesker på kontoret, hele ledelsen har tatt seg ferie. Tiden går ufattelig langsomt, sekundene telles, nedtelling til lunsjpause, en lunsjpause hvor jeg risikerer å matforgifte meg selv, chorizoskivene på smørbrødet smaker underlig, på kanten til usmakelig, men jeg spiser likevel hele matpakken og skyller ned den rare ettersmaken med store mengder vann.

Dome

Halv fire, jeg forlater kontoret og spaserer de nesten fire kilometerne det tar å komme frem til nærmeste kiosk hvor jeg kan fylle på mitt utgåtte reisekort, den samme kiosken jeg vanligvis unngår så godt det lar seg gjøre. Den slitsomme kioskeieren er som ei plate med hakk i, samme spørsmål og samme aggressive tone hver eneste gang, han vil vite hvor jeg kommer fra, Norge, svarer jeg hver gang, han tror ikke på meg. Hvor kommer du egentlig fra, hvor kommer foreldrene dine fra, mannen skremmer meg, jeg håper han har reist på ferie. Jeg puster lettet ut, i det jeg går inn døra til den lille kiosken. Ei dame på rundt samme alder som eieren, jeg lurer på om hun er kona hans, spør om hun kan hjelpe meg.

Videre skal jeg til postkontoret for å hente to pakker fra nettportalen Etsy (hvor små butikker og privatpersoner selger sine håndlagde varer). Overivrig som jeg er, har jeg allerede begynt å handle inn diverse saker til bryllupet og alle festlighetene vi har å glede oss til både før og etter den store dagen. Accessoirer som jeg ser frem til å ta i bruk ved morgenstund på eget utdrikningslag og tiden rundt bryllupsdagen og ikke minst på bryllupsreisen, hvit morgenkåpe og matchende tøfler med ordet Bride skrevet i glitter og gull. I tillegg har jeg kjøpt inn to kleshengere hvor brudekjole og dress skal henges før den store seremonien, Monsieur i sort løkkeskrift og Madame i gull, store hvite hengere.

Fremme med bussen som daglig kjører meg fra jobb til mitt livlige nabolag Saint Cyprien, jeg tar meg en liten spasertur i nærområdet før jeg fortsetter mine ærend. Det vakre pariserhjulet er i bevegelse, det er noe vintage-estetisk over slike franske karuseller og pariserhjul, jeg elsker å observere dem, beundre dem.

Pariserhjul

Videre spaserer jeg langs Avenue Étienne Billières, forbi markedshallen, det spennende markedet hvor man fra tidlig morgen til tidlig ettermiddag, sju dager i uka, får kjøpt frukt, grønnsaker, kjøtt, ost og bakervarer. I dag er det markedshallens uteområde som fanger min oppmerksomhet, stedet har blitt transformert til et enormt utsalgssted for bruktbøker, langbord på langbord, hundrevis av romaner og faktabøker stablet side om side, de venter på et nytt hjem, en ny bokhylle, et nytt liv hos noen som vil verdsette dem like høyt som deres forrige eier en gang har gjort.

For denne gang handler jeg ikke inn noen nye bøker, bokhyllene mine er allerede stappfulle av bøker jeg enda ikke har rukket å lese. Etter å ha lest og fordøyet den vonde men vakre romanen Vegetarianeren av Han Kang, er det nå Berge av Jan Kjærstad som har fanget min interesse. Neste roman på leselista blir sannsynligvis 1984 av George Orwell, eller Helvete av Erlend Loe.

I stedet for å handle inn bøker fra markedet, handler jeg med meg et stykke bethmale (mild ost fra Pyrénéenne), klassisk camembert og diverse charcuterie fra et lite épicerie på avenyen, før jeg haster meg til postkontoret for å få hentet mine pakker før stengetid.

Deilig er slike mandager som føles som tirsdager, de siste dagers innspurt på kontoret, de siste gjøremål etter endt arbeidsdag, før jeg med pass i hånda og koffert på slep, flyr til Danmark for å feriere sammen med familien igjen, for første gang siden påske.

Pariserhjul

Brunsj, blomsterkjole og kjærlighet

Søndag.

Hvit linkjole med blomsterbroderi, den minner nesten litt om en østeuropeisk bunad, kanskje fra Ukraina. Det eneste jeg i så fall mangler for å gjøre antrekket komplett er en fargerik og fyldig blomsterkrone. Med slitte sandaler og brun alminnelig skinnveske, toner jeg heller det festlige ned et par hakk, for jeg har jo ingen krone.

Klokka har såvidt bikket halv tolv. Julien og jeg er ute på rusletur sammen, vi vandrer gjennom de fredelige sentrumsgatene og nyter vår daglige dose med deilig solskinn. I sentrum blir vi ikke værende lenge, bare en liten tur gjennom byens gater før vi vender tilbake til nabolaget vårt hvor vi har reservert bord på den britiske puben The Dispensary.

Jeg elsker søndager som dette, fredelige søndager som består av fine spaserturer, brunsj sammen med kjæresten, solfylt himmel og behagelige sommerkjoler. Søndager hvor formiddagen går til koselige aktiviteter, ettermiddagen til vasking og papirarbeid, og kvelden til kokkelering på kjøkkenet. Jeg liker å avslutte uka med et hjemmelaget søndagsmåltid som kan nytes foran en god film sammen med min bedre halvdel.

The Dispensary, den trivelige puben i nabolaget vårt, er full av sommerkledde mennesker som spiser brunsj sammen med sine kjære. Vennegjenger, kjærestepar og familier. De to servitørene som begge er kledd i mørkeblå jumpsuit, løper fra bord til bord mens de vasker og rydder opp etter tidligere gjester og setter frem nye tallerkener og glass. Jeg får servert en rykende varm kopp kaffe, et iskaldt glass eplejuice, store kikertkaker, stekte poteter, grillet champignon, baconskiver, tomatbønner og squash. Julien går for en typisk britisk pubfrokost, Full English Breakfast, med egg, bacon, pølser og tomatbønner.

Ved bordet blir vi sittende i nesten to timer, der vi prater om bryllupet og våre ferieplaner, om tanker og drømmer for vår felles fremtid, tiden etter den store bryllupsfesten. Om kjøp av leilighet, om karriereendringer, alt som i dag bare virker som en vakker men virkelighetsfjern drøm.

På vei hjem spaserer vi gjennom en rolig gate full av flotte lavblokker i rød murstein med romslige hvite smijernsbalkonger. Vi drømmer oss bort til en alternativ virkelighet hvor en leilighet som dette tilhører oss, Monsieur og Madame Begot.

Tanken på at jeg om tretten og en halv måned vil bli kona til dette mennesket som i over fire år har stått ved min side gjennom godt og vondt, får blodet til å bruse og hjertet til å dunke enda litt raskere. Jeg tar tak i hånda hans, den varme myke håndflaten, de snille brune øynene møter mine, et undrende blikk, han spør meg, “hva tenker du på?”

sdr

“På deg”, sier jeg, nesten litt barnslig. Som hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste våkne sekund, tenker jeg på så altfor mye. Jeg tenker på ham, på oss, på fremtiden, på nåtiden, de små øyeblikkene som får meg til å smile, minner skapt med ham, med venner, med familien.

Toulouse, mine tanker omhandler ofte denne flotte byen, og spesielt nabolaget vi bor i. Jeg tenker på blomsterhandleren hvor min kjære pleier å kjøpe blomster til meg, på frisørsalongen som ligger vegg i vegg, der hvor både han og jeg er stamkunder. Jeg tenker på Les Chimères, restauranten med sin spennende brunsjbuffet, på bokkaféen L’Estaminot, på vanntårnet som har blitt gjort om til kunstgalleri (Château d’Eau) det spennende kunstmuseet Les Abattoirs som tidligere har vært et slakteri. Jeg tenker på Mouna Yoga, studioet hvor jeg sammen med ei venninne tilbrakte så mange tidlige onsdagsmorgener og sene torsdagskvelder gjennom fjorårets høst og vinter. Vi som hadde som mål å bli sunne, flinke yogis.

Julien og jeg setter oss i sofaen, han med sin laptop i fanget. Nytt regneark i Excel, den kjedelige delen av bryllupsplanleggingen settes i gang.

Sommersolverv og den store musikkfesten

21. Juni, dagen for sommersolverv, feires den årlige musikkfestivalen Fête de la Musique i byer og landsbyer over hele Frankrike. En fransk tradisjon som har eksistert siden 1982 med støtte fra kulturdepartementet, denne store musikkfesten gir både amatører og profesjonelle musikere en anledning til å vise frem sine talenter.

DJ’er, rockere, rappere og så utrolig mye mer, et mangfoldig gratisarrangement hvor hvert eneste gatehjørne fylles med musikk i alle sjangre. Hvor enn man går vil man også finne foodtrucks og pop-up barer. Hva med litt spekemat og øl eller karibisk kyllinggryte og punsj?

I år feiret vi for første gang i Toulouse. For første gang på fire år har vi endelig fått muligheten til å feire denne gøyale musikkdagen, vi som tidligere har måttet droppe festen på grunn av andre forpliktelser (jobb). Mitt første møte med denne spennende tradisjonen, da vi var på ferie i den sjarmerende byen Montpellier for første gang i 2015, var altså forrige gang jeg feiret musikkdagen frem til nå.

Etter å ha jobbet meg gjennom ni svært lange timer på kontoret, pakket jeg sammen sakene og løp ned trappene og ut av Airbus-hangaren. Ut i regnet med paraplyen beskyttende over meg, med musikk på øret bygget jeg opp stemningen for kvelden der jeg satt alene på bussen, en tjue minutters busstur og fem stasjoners t-banetur, c’est parti pour la fête de la musique!

Utenfor t-banestasjonen François-Verdier ble jeg møtt av min kjære og tre av hans venner fra jobb. Videre gikk vi sammen i retning en restaurant i nabolaget Saint-Georges. Spisestedet bar samme navn som nabolaget, Le St Georges, en restaurant som ifølge han ene i gruppa (som for øvrig er født og oppvokst her i byen) serverer “byens beste småretter”.

Le

Et varmt og koselig spisested med røde mursteinvegger og høye bord. Dempet belysning, de store lyspærene hang som smykker fra taket. Jeg elsker denne stilen, så moderne og industriell. At han som anbefalte stedet allerede var kompis med alle servitørene, forundret meg ikke, sosial sommerfugl som han er.

Vi bestilte like greit halvparten av alle smårettene som stod oppført på menyen; thaibiff, marinert tunfisk, skinkekroketter, ravioli, gnocchi, pommes frites, varm camembert og croque monsieur med trøffelkrem. Hvitvin og rødvin, flere glass vann.

Etter et godt måltid, forlot vi Saint-Georges til fordel for bydelen Carmes, for å starte musikkfesten i den delen av Toulouse som både min kjære og jeg liker best. Vi danset oss forbi rockeband og reggae, forbi nittitalls-nostalgi og moderne housemusikk.

Carmes musilkfe

Videre beveget vi oss i retning Quai de la Daurade, hvor flere DJer hadde rigget seg til, hvor tusenvis av mennesker var samlet for å danse til fransk electro, til dubstep og til underground housemusikk. Her ble vi ikke værende lenge, min kjære som ikke liker store folkemengder og jeg som føler direkte ubehag rundt altfor mange mennesker på en gang. Våre venner ønsket dessuten etter hvert å dra hjem, noe som passet oss fint.

Vi avsluttet kvelden ved å se på en gruppe kvinnelige trommeslagere og deres dansere. Julien fikk tilsendt bilder fra hans foreldre, som på samme tid var på konsert for å se et Boney M-coverband i en landsby utenfor Paris.

Fête de la musique er et arrangement som tolkes forskjellig fra by til by, en fest som i Toulouse oppleves som en enorm elektrofestival med små innslag av rock og diverse annet. Folkefesten varer til langt ut på de sene nattetimer, en flott anledning til å feste til langt ut på morgenkvisten, men… Jeg har ikke lenger samme energi som da jeg var tjue år gammel, og vil nok heller vende tilbake til Montpellier neste år, for å delta på en litt mer avslappet musikkfest.

Gode gjerninger, fransk mat og kaos i Toulouse

Alarmen ringer, klokka er åtte, det er lørdag. Etter en fredagskveld på pub sammen med min kjære og hans kolleger, kan jeg ikke si at ideen om å stå opp tidlig på morgenkvisten frister noe særlig. Men, jeg har gaver å pakke inn og sende av sted, jeg må rekke å dra på postkontoret før det om fire timer stenger og holder stengt frem til mandag. En pakke skal sendes til Norge, til østlandet, til en leser og hennes barnebarn som fortjener å få en fin jul, på lik linje med alle andre, uten å måtte bekymre seg for hvorvidt økonomien strekker til. Alle barn fortjener å kunne glede seg til jul, pakke opp julegaver og kose seg med god mat i godt selskap sammen med familien.

Et trist syn møter meg der jeg på vei til postkontoret, spaserer gjennom Saint Cyprien, nabolaget jeg bor i, nabolaget som over flere uker har vært utsatt for hærverk, påsatte branner, store demonstrasjoner og kaos. Omtrent hvert eneste butikkvindu, hver eneste restaurant, banken min, forsikringsselskapet mitt, frisørsalongen jeg er trofast kunde hos, alle har fått vinduene knust og har nå treplater spikret over lokalene sine. Hele nabolaget er dekket i slike treplater, med notis skrevet i store bokstaver på lokalenes inngangsparti; “vi holder stengt inntil videre”.

Jeg leverer pakken på postkontoret, damen i skranken lover meg at denne vil komme tidsnok til Norge før den tjuefjerde desember. Videre tar jeg meg en liten tur innom et bakeri for å handle ferskt brød til frokosten som min kjære og jeg skal nyte sammen før vi deretter drar ut for å handle inn de aller siste julegavene på et lokalt kjøpesenter.

Kun et eneste bakeri i nabolaget holder i dag åpent, det eneste som ikke har blitt utsatt for hærverk, det eneste uten notis på døren, “vi holder stengt inntil videre”. Flere mennesker står på rekke og venter på å få handle brød, kaker og ferske croissanter, jeg stiller meg tålmodig bakerst i køen og forlater til slutt bakeriet med et deilig maisbrød under armen.

Utenfor bakeriet møter jeg en eldre mann som ber om hjelp til å finne veien til nærmeste metrostasjon, han går med mobilitetsstokk, han er blind. Selfølgelig gjør jeg det en hvilken som helst person ville gjort i samme situasjon, jeg følger ham til stasjonen slik at han ikke uvitende vandrer ut i trafikkerte gater eller går seg vill.

Vel hjemme sitter min bedre halvdel i sofakroken, iført sin blå pyjamasbukse og t-skjorte. Jeg dekker på frokostbordet; rykende ferskt maisbrød, kyllingpaté med koriander, diverse oster, servelat med pistasjebiter, salami med hasselnøttbiter, kaffe og appelsinjuice. Etter gårsdagens ubehageligheter på jobb, føles det ekstra godt å være nær min kjære, i mitt trygge hjem, i hans beskyttende armer.

IMG_20181216_123847

Iført lilla genserkjole og sorte støvletter i semsket skinn, føler jeg meg fin, klar for julegavehandel, klar for kjærestekveld på restaurant i nærområdet. Det skal bli deilig med et tre-retters måltid, fransk cuisine, lokal vin, romantiske omgivelser. Vi har reservert bord på et koselig spisested som heter Cépage Gourmand, like i nærheten av La Ramée, parken med den store innsjøen, der hvor vi i sommer dro på piknik, han og jeg.

Vi handler diverse godsaker fra en delikatessebutikk, gaver til mine foreldre, til min tante, til mine nære venner, champagne for å feire vår ferske forlovelse, denne gang skal begivenheten feires i Norge, ikke i Sør-Afrika, sammen med mine foreldre, ikke hans. Hurra for jula, for det nye året, for kjærligheten, for oss.

Kveldens mørke faller på, magesekken roper etter mat, vi setter oss ved det beste bordet for to, på kveldens utvalgte restaurant. Mitt måltid starter med en valnøtt, pære-og skogsopp terte, stedets veganske alternativ blant de fire forrettene vi kunne velge mellom. Jeg er så definitivt ikke veganer, det er hovedretten min, andefilet med søtpotet og karamelisert ananas, et godt bevis på, men jeg liker å spise balansert. Ikke for mye kjøtt, ikke for mye av noe som helst, en fin balanse, et variert kosthold. Vi avslutter måltidet med en britisk dessert med en fransk tvist, en Trifle, på fransk vis, servert med kandisert ananas, crumble og salt karamell.

ptr

Disse demonstrasjonene som vi trodde var over, er slettes ikke over, på radioen på vei hjem fra restauranten, hører vi om store ødeleggelser i diverse bydeler. Toulouse er vissnok den byen i Frankrike som har flest demonstranter i hele landet, sannsynligvis også flest casseurs (vandalister). Dette er absolutt ikke det Toulouse jeg kjenner til, til vanlig. Byens julemarked som jeg fortsatt ikke har fått besøke, er igjen stengt inntil videre. Bomstasjoner brenner. Bensinstasjoner blokkeres. Butikker blokkeres. Primark er vandalisert, og Amazon sine ansatte blokkeres fra å kjøre ut pakker til kunder som venter på julegavene dem har bestilt. På flyplassen er flere i streik, dessuten blokkeres også inngangen av sinte demonstranter. Gule vester, hundrevis av gule vester.

Bildene jeg tok i dag, ble som forrige helg, tatt foran juledekorasjoner på et kjøpesenter. Her er vi i det minste skjermet fra kaos. Her, hjemme og på disse restaurantene som ligger langt unna sentrum. Dagene telles ned, snart kommer jeg hjem til Norge for å feire jul. Snart kan jeg slappe av, og starte planleggingen av 2019 – et år jeg håper vil by på spennende utfordringer, nye muligheter og flere anledninger til å hjelpe mennesker, forhåpentligvis også dyr og et miljø i nød!

Juledeko

Å finne magien i det alminnelige på en lørdag som denne

Det er lørdag.

Klokka er halv åtte og jeg ligger lys våken og stirrer i taket. Det er rart hvordan kroppen velger å stritte imot,  det øyeblikket man endelig har muligheten til å få noen timers ekstra blund på øyet. Skal jeg lukke øynene og likevel gjøre et forsøk på å sove litt til?

Jeg snur meg vekk fra mobilen som ligger på nattbordet, og flytter blikket bort på samboeren min som ligger med ansiktet sitt mot meg, med øynene lukket og hendene godt pakket under hodeputen. Han er heldig, han, som fortsatt svever dypt inne i drømmeland. Skal jeg vekke ham for å slippe å ligge våken alene?

Jeg velger heller å stå opp, og så stille som mulig liste meg ut av soverommet. Nå kan jeg i det minste få mer utbytte av dagen enn hva jeg vanligvis ville gjort på en helt alminnelig lørdag.

Jeg smører kroppen inn med Le Petit Marseillais dusjsåpe med ferskenduft, lar såpen renne av meg mens jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av de varme vannstrålene som forsiktig treffer ryggen min. Om jeg ikke allerede var våken og opplagt, så er jeg iallefall det nå.

Med røde lepper, lett pudret fjes og litt mascara på øyenvippene føler jeg meg selvsikker og fin, selv om min kjære synes jeg er finere uten. Håret lar jeg være bustete, men tilsetter litt mousse som inneholder solfaktor tjue. Ifølge frisøren skal dette produktet beskytte hårfargen fra å falme.

I klesskapet finner jeg frem en lysegul blomstrete kjole som jeg fikk i gave av min mor for noen år tilbake. Den er kanskje litt for kort eller så er det meg som har komplekser, men jeg liker den likevel.

Jeg vekker min kjære med et nuss på kinnet og spør ham om han har lyst til å spise frokost ute på balkongen i dag. Sola skinner og himmelen er omtrent skyfri. Klokka har såvidt bikket ni, og gradestokken forteller meg at det er tjuefire grader i skyggen.

Ferskt brød med påsmurt pâté de campagne, en kurv med nektariner og aprikos fra markedet, kaffe med melk, og eplejuice av syrlige granny smith epler settes frem på bordet. Noe av det jeg elsker aller mest med lørdager og fridager generelt, er det å kunne starte dagen på en så behagelig måte som denne. Ingen gjøremål som haster, ingen grunn til å løpe om kapp med tiden. Bare oss to, med hver vår kaffekopp ute på balkongen.

Vi rydder opp etter oss og forlater leiligheten like rundt tolv, for å spasere til sentrum og kjøpe oss hver vår is.

Vi vandrer langs Garonne-elven, prater om hvilke restauranter vi kunne tenke oss å besøke i nærområdet, og tar noen bilder foran det nye pariserhjulet som jeg mener pynter opp denne allerede svært så sjarmerende byen Toulouse.

pariserhjul

Vi bestemmer oss for å dra på kino, slik at vi kan teste ut den nye luksussalen. Med kinobilletter innkjøpt, spaserer vi videre til Place du Capitole for å kjøpe et beger med sorbet til meg og iskrem til ham. En liten makron blir plassert på toppen av hver vår is, som en fransk touch på en ellers ganske så alminnelig dessert. Bon appétit, sier vi, og smaker hverandres is.

is med makaron

Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen min, som ikke tilhører min samboer. Det er sjefen min sin. For aller første gang møter jeg tilfeldigvis på ham utenfor kontorets fire vegger. Han smiler som alltid bredt, vi hilser og ønsker hverandre en trivelig dag. Han og familien hans skal i bryllup, så han har det travelt. À lundi, sier vi. Sees på mandag!

Vi trasker videre, fra gate til gate, og nyter det faktum at flertall av byens innbyggere er på ferie og byens mange handlegater er like stille og fredelige som de ville vært på en søndagsmorgen. Selv om alt av butikker i dag holder åpent, ser jeg ikke så mange kvinner og menn som løper rundt med bæreposer i hendene. På en lørdag som denne, yrer det vanligvis av liv i disse handlegatene.

Men liv i byen er det fortsatt. Alle menneskene har flyttet seg til restaurantene, kafeene og barene i byen. Fra hver eneste uteservering hører vi latter, samtaler, bestikk og klirrende glass.

Vi ønsker også å føle på denne gode stemningen, og finner oss et ledig bord på et typisk fransk brasserie med runde brune stoler og runde bord i metall, med kjekke servitører kledd i sorte bukser og hvite skjorter. Min kjære bestiller en pils til seg selv og en rosa cocktail til meg.

Etter et to timer langt kinobesøk, trasker vi rolig gjennom en av byens mange små parker, i retning kveldens utvalgte restaurant. Løv har allerede begynt å falle fra tærne og danner et høstlig mønster på bakken, i ulike nyanser av brunt og grønt i fin harmoni.

Vi finner oss en benk hvor vi blir værende de neste femten minuttene. På en annen benk sitter en mørkhåret mann som leser avisen Le Monde og røyker. To hundeeiere som ikke kjenner hverandre fra før, hilser på hverandre og slår av en prat. Min kjære scroller på mobilen, jeg observerer verden.

Tibetansk restaurant har vi allerede besøkt tidligere, men aldri i Toulouse. Jeg har hatt et ønske om å spise middag her, helt siden jeg fikk høre at dem serverer noe som jeg virkelig elsker; pani puri. Tynne sprø kuler som hules ut og fylles med saus og bønner eller linser før det hele nytes i et eneste stort jafs. En bedre appetittvekker kunne jeg ikke bedt om, akkurat her og nå (jeg glemte dessuten å ta bilde av det, overivrig som jeg var).

Til hovedrett bestiller jeg kremet masala med lammekjøttboller og mandler, og til dessert velger jeg en semulegrynskake som jeg like etter angrer på å ha spist. Jeg klarer såvidt å bevege meg, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå to kilometer med en magesekk som er i ferd med å sprekke som en ballong overfylt med luft.

lammemasala

Selv om jeg nå må bøte med konsekvensene, har måltidet vært fantastisk. Hele denne egentlig ganske så alminnelige lørdagen har vært helt fantastisk.

Fordi, når man tilbringer tid i en by man elsker, sammen med dem man er glad i, vil man finne magi selv i det aller mest alminnelige.

butikkfasade

broen

rosa cocktail

fransk restaurant

vinbutikk

retrobriller

karusell

arkitektur toulouse

minkjole blomstret