Mygg og menn, kompromiss og en tur innom badebyen Canet-en-Roussillon

En fortsettelse på gjenfortellingen av helgen i Perpignan, oppholdet på La Mamounière (chambre d’hôtes) og dagsturen til Collioure.

På omtrent nøyaktig samme tidspunkt som forrige morgenstund, lå jeg atter en gang våken med lukkede øyne og lyttet til fuglesang – denne gang med kun en liten flik av den tynne sommerdyna dekkende over min bare hud. Hadde jeg sovet omtrent blottet for dyne hele natten? Var det kanskje derfor mitt høyre ben nå var blitt offer for en rekke myggstikk som jeg garantert ikke hadde før jeg la meg til å sove? Min kropp blir til en vandrende buffé hver eneste sommer for disse irriterende blodsugerne. Jeg med mitt sukkersøte blod…jeg som dessuten er allergisk mot nettopp myggstikk.

Jeg tittet på de mange opphovnede stikkene, men lot være å røre dem. Om noen få dager ville det lekke væske ut av disse. Om en uke ville de alle bli forvandlet til blåmerker. “Slutt å klø, la dem være i fred “, blir jeg fortalt, støtt og stadig. Jeg rører dem aldri.

Jeg listet meg ut av sengen og inn på badet. Min kjære sov fortsatt. Vi skulle snart spise frokost – en siste frokost på bed and breakfast, før tiden var inne for å pakke sakene og sjekke ut. Jeg ville ikke dra. Ikke enda. Helgen var jo såvidt begynt, og allerede nå var den nesten over igjen?

I tillegg skulle jeg snart tilbringe hele tre timer av denne solfylte søndagen til å se på amerikansk fotball. Ja, av alle ting så skulle jeg nå se på finalekampen mellom to franske lag i andre divisjon i amerikansk fotball. Julien spilte nemlig på laget til Paris i hele fem år, og ble derfor invitert til å se sine tidligere lagkamerater spille kamp på bortebane her i Sør-Frankrike. Jeg skjønner absolutt ingenting av denne sporten og synes det hele er dørgende kjedelig, men hva gjør man vel ikke for en kjæreste som trenger selskap på tribunen?

Som et kompromiss og et lite plaster på såret, tok ham meg med ut på eventyr for å besøke den populære badebyen Canet-en-Roussillon på formiddagen.

Etter å ha spist en stor og god frokost sammen med et eldre ektepar fra Belgia som bodde på samme overnattingssted som oss, var vi klare for å erobre dagen. Etter tre store kopper kaffe var jeg nå også passe opplagt til å holde meg våken gjennom hele kampen.

Canet-en-Roussillon er en by jeg først fikk høre om et par dager før vi tok turen dit. Julien og jeg hadde sett tv-serien  “Cauchemar en cuisine” (den franske versjonen av “Hellstrøm rydder opp”), hvor siste episode omhandlet en restaurant i nettopp denne byen. Restauranten heter Truc Much (tidligere Le Madrid) og ligger like ovenfor den vakre sandstranden i Canet. En restaurant som var i ferd med å gå konkurs, og en restaurant-eier som ofret alt han hadde for å følge drømmen sin, har nå blitt en solskinnshistorie av et tapas-sted.

Byen er for øvrig en populær feriedestinasjon for badeglade franskmenn. Deilige hvite sandstrender, utsikt mot Pyreneene, herlig middelhavsklima. Cocktailbarer, tapas og sjømat. Ferieleiligheter i forskjellige prisklasser, havn full av båter, vannscootere på rekke og rad som venter på å bli leid ut til dem som ønsker litt fart og spenning.

Akkurat som i Collioure, blåste det også ganske heftig i Canet. Kanskje til og med verre. Denne gang slapp jeg heldigvis å risikere å blotte trusa mi for hele omverdenen, da jeg var ikledd jumpsuit og ikke svingskjørt!

Tiden flyr når man har det morro, og snegler seg forbi når man kjeder seg som verst. På tribunen ble jeg sittende uten mitt kjære følge, da han heller var mer opptatt av å løpe rundt og fotografere sine tidligere lagkamerater i full action på fotballbanen. Alene satt jeg. Med en pils i den ene hånda og en pose chips i den andre. Helt til kampen var over. Hvorfor kunne han ikke bare latt meg bli igjen i Canet-en-Roussillon, og heller kommet tilbake for å hente meg?

Mannfolk og mygg, irriterende begge deler.

canet frankrike

sandstrand

forblåst

båthavn

pyreneene utsikt

jumpsuit kort

 

Første dag i ny jobb – frykten, gleden og utfordringene som venter

Med en rar følelse i magen, varm hud og rastløs kropp, ble jeg i flere timer liggende lys våken i senga. Jeg snudde meg frem og tilbake om og om igjen, helt til den stakkars kjæresten min våknet opp av all uroen som foregikk ved hans side.

“Du gruer deg til første dag i ny jobb, gjør du ikke?”, hvisket han. Han hadde så rett. Jeg gruet meg noe helt vanvittig. En jobb jeg først ble overlykkelig over å ha klart å kapre, virket nå som mitt største mareritt.

Frykten for å mislykkes var i ferd med å vinne over gleden av å lykkes.

Avanserte dataprogrammer, opplæring på fransk, oppfølging på fransk, samarbeid med IT-teknikere, samarbeid med klienter, åpent kontorlandskap, arbeid i team. Absolutt alt på fransk. Klarer jeg virkelig å mestre dette?

Usikker, nervøs og omtrent i ferd med å tisse i buksa, tok jeg trikken, metroen og til slutt bussen til mitt nye arbeidssted.

Vel møtt av hyggelige mennesker som tok meg godt i mot med vennlige smil og kyss på kinnene, kunne jeg ikke bedt om en finere start.

Arbeidsoppgavene som ventet meg, er derimot en annen sak. Jeg kjenner jeg blir svett bare av å tenke på hvor komplisert alt ser ut til å være.

Men i sin første dag i ny jobb er det vel egentlig ganske normalt å føle seg forvirret, usikker og overvelmet av informasjon?

Såpass overvelmet var jeg, at jeg ikke orket annet enn å slenge på meg pysjamasen og helle et glass rødvin i glasset, i det jeg kom meg hjem og sparket av meg de klamme, høyhælte støvlettene. Av med jeans, av med skjorte, av med BH, på med pysj, frem med vin, chips, oliven – og matlaging i team. Julien og jeg. Gnocchi med rødvinsaus.

Arbeidsoppgavene kan vente til mandag.

Bildene i dette innlegget er fra ifjor høst. Biltur gjennom små landsbyer i Dordogne, i sørvest-Frankrike. Vin, sol, og ingen bekymringer.

druer

 

 

 

Sommerfugler i magen

Tidlig på morgenkvisten hoppet jeg i dusjen og kledde på meg gårsdagens tøy. Med sommerfugler i magen og nervøse tanker rundt dagens jobbintervju, kunne jeg umulig ha klart å sove lengre. Julien derimot, sov som en stein.

Jeg klarte likevel å dra ham opp av sengen, og få ham til å slenge på seg klærne han hadde på seg i går, han også.

Magen rumlet og jeg lengtet etter ferske baguetter fra bakeriet på hjørnet.

Å vandre gatelangs tidlig på morgenkvisten, er det fineste jeg vet. Frisk luft, sola som ikke helt har stått opp enda, dresskledde menn og kvinner som handler frokost på bakeriet før dem spaserer eller sykler videre til arbeidsplassene sine.

sentrum

Jeg observerer. Jeg nyter. Jeg vandrer videre.

morgenkvisten

Hadde ikke Julien vært der for å stoppe meg, hadde jeg sannsynligvis ikke bare kjøpt med meg baguetter. Den lekre sitron-og marengs terten som lå til utstilling fristet nemlig vanvittig mye.

Nå har jeg fått i meg to kopper kaffe og en deilig frokost. Maisbrød og fullkornsbaguetter, ost og skinke, kylling-pâté. Energinivået er på topp, og sommerfuglene flagrer enda hyppigere enn før.

Snart skal jeg skifte klær, pynte meg litt og forberede meg til dagens store utfordring.

À tout à l’heure! (Snakkes)