Karantenedagbok: Skjerfet, nødvendig mathandel og hjemmekontor

Dagene snegler seg forbi. Hadde det ikke vært for de ni timene med hjemmekontor fem dager i uka, vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg. Samtidig føler jeg at livet akkurat nå ikke består av annet enn jobb, mat og søvn. TV-skjermen har jeg foreløpig klart ganske greit å unngå i altfor store doser, i motsetning til min samboer som har en hel liste over serier han ønsker å se. Selv prioriterer jeg å lese, enten i sofakroken eller på balkongen, skrive gjør jeg også. To halvferdige noveller, i tillegg til seks novelleideer innenfor samme tema. Nå er fredagen her og vi ønsker helgen velkommen, som om det i disse tider skulle vært noen tydelig forskjell på helg og ukedager. Noen forskjeller finnes likevel, i helgen tillater jeg meg selv å drikke vin, spise sjokolade og sove til klokka ti, disse frihetene har vi fortsatt.

Coronakarantene, dag 3.

Onsdag. Vi printet ut hver vår attestasjon, Attestation de Déplacement Dérogatoire, bekreftelse på gyldig grunn til å forlate hjemmet, datomerket og signert, for å unngå bøter fra politiet. Tiden var inne for en nødvendig handlerunde på det store supermarkedet hvor vi vi vanligvis pleier å gå minst to ganger i uka, i disse krisetider redusert til én handletur hver tiende dag.

Siden jeg nylig hadde vært forkjølet, knyttet jeg et skjerf rundt ansiktet (etter anbefaling bør man deretter vaske skjerfet på seksti grader direkte etter bruk for å unngå smittefare). Munn og nese dekket av det solide tøystykket jeg noen år tidligere kjøpte på medinaen i Marrakech, en solfylt langhelg på vintertid. Når jeg lukker øynene kjenner jeg fortsatt de gode smakene, de mange duftene og den orientalske musikken, de vakre landemerkene jeg rakk å besøke, Majorelle-hagen og Bahiapalasset, vakre minner fra en tid totalt fri for bekymringer.

Jeg knyttet skjerfet stramt rundt hodet for å ikke spre eventuelle resterende bakterier, og stilte meg i kø utenfor supermarkedets dører, sammen med min kjære. Som på en nattklubb stappet med danseglad ungdom, sørget dagligvarekjedens dørvakter for at ingen fikk komme inn før et konkret antall mennesker var på vei ut av lokalet. En meters avstand mellom hver kunde i køen, en ganske enkel regel å holde siden vi alle skjøv hver vår store handlevogn foran oss, en barriere mellom oss og alle de andre skjerfkledde og maskekledde menneskene som stod i kø.

Spekepølser og ulike salater, vi handlet med oss skinke og patéer, ingredienser til fredagens pastarett, lørdagens tapas og søndagens brunsj. Allerede savnet jeg konseptet søndagsbrunsj på kafé, derfor var planen å lage mine egne amerikanske pannekaker med lønnesirup, banan og pekannøtter, i tillegg så jeg frem til å lage skogsbærsmoothie og nyte det hele på balkongen om vi på søndag skulle bli så heldige å få beholde denne fantastiske vårtemperaturen, tjue varmegrader, kjolevær!

Vi handlet friske tomater og squash, jeg spurte Julien om det ville bli lenge til neste ratatouille, hans store spesialitet hvor han gjerne tilsetter oppskåret chorizo for å gi retten et sydlig temperament. Snart ett år er gått siden forrige gang han serverte meg denne grønnsaksretten, både med og uten pikant chorizo.

Tomater

I utgangspunktet skulle onsdagskveldens måltid bli en hjemmelaget grønnsaksuppe, men motivasjonen uteble og vi bestilte derfor takeaway istedet, Pad Thai og gyoza.

Pad Thai

Coronakarantene, dag 4.

Torsdag. Hjemmekontor fra sju til halv fire, under lunsjpausen tok jeg meg en femten minutters treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av et måltid under solfylt himmel på balkongen, en god porsjon salat og en forfriskende iskaffe med fargerike isbiter.

Iskaffe

Solstrålene kysset min vinterbleke hud, der jeg satt og scrollet på telefonen, jeg bestilte hudpleieprodukter og badesalt med tørket lavendel fra en økologisk kosmetikkbutikk på nett. Neste uke skal jeg kose meg med hjemmespa, gi huden min en nødvendig dose kjærlighet mens hår og negler blir overlatt til seg selv i disse karantenetider hvor både frisørsalonger, neglsalonger og hudpleieklinikker holder stengt.

Skjerf rundt munnen

Advertisements

Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Brev til 17 år gamle meg, fra 30 år gamle meg

Kjære Kristine,

Jeg vet at livet kan oppleves som tøft.

 

Men tro meg, det blir bedre.

Kanskje ikke like bra som det du hadde sett for deg, da du så for deg hvor du ville være som 30-åring. Jeg beklager å måtte si det, men jeg har fortsatt ikke drømmejobben, jeg eier hverken hus eller leilighet, jeg er ikke gift, jeg har ingen barn, jeg har egentlig ikke så mye i det hele tatt.

Men vet du hva?

Det spiller ingen rolle. Det som er så fint med å bli eldre er at man lærer seg å gi litt faen, og tar livet som det kommer.

Det fine med å være den 30-årige versjonen av meg, er at jeg fortsatt lever med et håp, en drøm, og jeg smiler av selv det mest trivielle som skjer i hverdagen. En hyggelig melding fra en venn, en solfylt ettermiddag, et deilig måltid, en vakker kjole som sitter som støpt på kroppen.

Du føler kanskje at du vet alt, men vet du hva. Jeg har så utrolig mye å fortelle deg!

La oss starte med en av dine største frustrasjoner…

Du tror du er dum. Vet du, å ha dårlige karakterer i mange fag betyr ikke at du er uintelligent. Dette må du slutte å tenke om deg selv.

Du mestrer ikke matematikk, og pappa sa jo alltid at du må bli flink å matematikk for å få en god utdanning…

Men vil du ikke heller være best i noe utradisjonelt enn å være dårligst innen et mer tradisjonelt fagfelt?

Alt du ønsker er jo å skrive. Dele historier, tanker, dikt.

Du elsker å skrive stil, og har alltid fått toppkarakterer i norsk og engelsk. Kanskje ikke så rart, når du sitter oppe dag og natt, hver sommerferie og juleferie, for å skrive noveller og dikt.

Du tenker kanskje at du burde latt være å høre på mamma og pappa som til slutt klarte å styre hvilken retning du skulle gå på videregående. At du burde ha valgt å gå din egen vei?

Men jeg tror faktisk ikke at det var meningen at livet skulle ta en slik vending – helt enda.

Du tror på skjebnen. Det gjør jeg fortsatt.

Som 30-åring har jeg faktisk skrevet en roman. Den er ikke publisert, men den er skrevet. Og det hadde jeg aldri klart uten ditt pågangsmot.

Kjære 17-årige Kristine. Du vil se lys, der hvor du tidligere kun har sett mørke.

Mamma er ganske overbeskyttende og kan til tider virke irriterende, men glem ikke at alt hun gjør gjør hun fordi hun elsker deg. Pappa også. Han har dessuten gått bort, så vær så snill, ta ham ikke for gitt. Gi ham en stor klem og fortell ham hvor glad du er i ham.

Kristine, ta vare på menneskene rundt deg.

Men ta også vare på deg selv.

Jeg vet at du er redd for å spise. Du teller kalorier og gråter av dårlig samvittighet selv etter å ha spist en liten bolle. Du kan jo ikke si til mamma at du ikke ville smake det som hun hadde tatt seg tid til å bake…for å glede deg.

Stygge kommentarer fra jenter og gutter i klassen, går igjen som et ekko. “Du er tjukk”, “Hvorfor er rumpa di så feit?”, “du har så store lår”.

Og ikke nok med det, men så måtte du jo være halvt utlending også. Polakk, av alle ting.

Fortvil ikke. Når du blir eldre vil du se at det å være halvt utenlandsk gjør deg både unik og spennende. Polen er et helt fantastisk land. Vær fornøyd med dine røtter!

Og vet du hva, du har aldri vært feit. Du var bare ikke like tynn som de andre jentene.

Og den rumpa, vel, i dag legger kvinner seg under kniven for å få en slik, en.

Du gråter deg i søvn fordi du gang på gang blir betatt av gutter som knuser hjertet ditt. Fortvil ikke, du kommer nemlig til å møte en helt fantastisk fyr når du blir eldre.

Ja, livet blir faktisk bedre jo eldre du blir.

Ikke fordi alle brikkene nødvendigvis faller på plass, men fordi du lærer deg selv å kjenne og du lærer å bli flinkere til å takle motgang.

Med vennlig hilsen,

Den eldre utgaven av deg selv (som tørr å gå med rød leppestift, liker å være bleik, har det fint med litt ekstra fett på kroppen, og er sammen med en kar som er stikk motsatt av den type gutt du pleide å falle for)

PS. Du har forlatt Stavanger, og flytta til Frankrike. Hvor kult er ikke det?

(bilder fra da jeg var på besøk hos mamma forrige uke i Stavanger)

båthavn

båter

stavanger