Shopping og Waterfront – vi koser oss i Cape Town

Søndag, på shopping i Cape Town.

Som en stor kontrast til det meste annet vi har gjort i løpet av denne snart to uker lange ferien, er planen for i dag å bytte ut savannen, havet og dyreriket, med shopping på et av byens mest moderne kjøpesentre, og en ettermiddag ved en av de mest populære bydelene i Cape Town; Waterfront, eller De Waterkant som det heter på Afrikaans.

Dagen skal vi tilbringe sammen med dem vi overnatter hos, de ønsker å invitere oss med ut på lunsj, på en trivelig strandkafé i et velstående nabolag, med utsikt mot både sjøen og platåfjellet Table Mountain, en av byens mest kjente turistattraksjoner.

På kafeen drikker vi milkshake og spiser fritert fingermat, vi titter på menneskene rundt oss, mange har med seg sine firbente venner, hunder av forskjellige størrelser, noen legger man knapt merke til, så fredelige som dem er, andre gjør alt dem kan for å få oppmerksomhet av forbipasserende, “se meg, klapp meg, mat meg”. Eierne ber dem roe seg, og prøver å få disse energiske kjæledeggene sine til å legge seg ned.

Utsikt table Mountain

Vi tar bilder av den fine utsikten, Table Mountain, fjellet som min kjære skal besøke i morgen, sammen med sin far, helt uten mitt nærvær, ekstrem høydeskrekk som jeg dessverre har. Han har lovet meg å ta bilder, hundrevis av bilder, slik at jeg også kan få være med opp på toppen av platået, spirituelt, i det minste. Selv skal hans mor og jeg besøke den botaniske hagen som ligger like bak fjellet, vi vil kunne se fjellet nedenfra, ikke fra samme flotte vinkel som det vi gjør nå, her nede ved vannkanten, men baksiden av fjellet vil vi kunne se. Jeg skal ta hundrevis av bilder av alt det grønne og det fargerike i den skjønne botaniske hagen, da kan også han være med meg, da kan også han se hva jeg ser.

Nå skal vi på handletur, vi skal besøke et stort moderne kjøpesenter som heter Century City, handle julegaver, suvenirer og gaver til oss selv. Jeg kjøper meg en bok, skjønnlitteratur, autofiksjon, en samling av historier som omhandler forskjellige menneskers liv og tragiske skjebner i en av Johannesburg sine mange townships. Med et brennende ønske om å lære mer om dette landet, lære å forstå menneskene og kulturen, både glansbildet og skyggesiden og alt i mellom, hvert eneste spekter, ser jeg frem til å suge til meg så mye kunnskap som bare mulig.

Century city

Min kjære kjøper en magentafarvet bluse til meg, i denne blir du fin, sier han, i den botaniske hagen vil du passe inn sammen med alle de andre vakre rosa blomstene, sier han smigrende. Jeg kysser ham på kinnet, så søt han er, jeg håper han aldri slutter å være så romantisk og fin som det han er nå, hver eneste detalj verdsetter jeg, alle disse små fine tingene som han gjør, lagres dypt i hjertet.

Flere handleposer rikere, fyller vi bagasjerommet til leiebilen og kjører i retning den historiske havnen og den populære bydelen Waterfront. Som Table Mountain, er også havnen et av Cape Towns mest besøkte turistattraksjoner, noe man ganske kjapt gjetter seg til, når man legger merke til hvor mange suvenirbutikker som holder hus her kontra vanlige butikker, for ikke å nevne alle selfietakerne som popper opp som champignoner på hvert eneste gatehjørne. Akkurat som dem, poserer også jeg foran kamera, jeg smiler til fotografen, min kjære, jeg tuller og tøyser og krysser fingrene for at bildene blir bra, og noenlunde Instagram-vennlige.

Vi spaserer langs havnen, forbi båter av forskjellige størrelser, forbi butikker, forbi gatemusikanter, forbi et ti-talls par som danser salsa på et portabelt dansegulv. En liten tur innom mathallen, et tidligere verksted som har blitt transformert til et hipt møtested for matglade mennesker, vi besøker en handlepassasje, boder og butikker som tilbyr håndlagde gaver og fargerike tekstiler, dyremotiv og spennende mønstre, malerier og keramikk, vi observerer med nysgjerrige øyne.

I en bar like bortenfor det store pariserhjulet, tar vi oss en drink, vi slukker tørsten og ser på livet, snart skal vi spise på Karibu, en sørafrikansk steakhouse-restaurant, der har foreldrene til min kjære spist tidligere, en romantisk aften bare dem to, og nå skal også vi få være med, skape minner og smake de spennende spesialitetene, eksotisk kjøtt og den krydrede grønnsaksstuingen med det morsomme navnet chakalaka, jeg ender opp med å bestille meg antilopekjøtt med amarulasaus, ja, amarula, likøren som minner om Baileys, denne serveres sammen med møre antilopemedaljonger, chakalaka serveres ved siden. Til dessert deler vi den sørafrikanske klassikeren koeksister, fritert deig dyppet i honning. Nam!

Karibu

Mathall elegsbt

IMG_20181203_164529

IMG_20181203_164452

IMG_20181203_164422

Elefanter cdor

Fargerike yrwooet

Advertisements

Pingvinene på Boulders Beach – og spennende prosjekter på gang

Lørdag, vi besøker pingvinene på Boulders Beach.

Vi vinker farvel til Kapp det gode håp, det kjente landemerket, kontinentets sørvestligste punkt, den lille odden hvor turister strømmer til, der bavianer og strutser observerer oss mennesker som løper rundt med fotoapparat mens vinden herjer og bølgene bruser.

Vi vinker farvel til strutser og bavianer, nå skal vi til Simon’s Town, eller Simpsons Town som svigermor trodde det het, for å besøke pingvinene som holder til på Boulders Beach, en av de mest kjente strendene i Cape Town.

Pingviner har vi allerede sett tidligere her i Sør-Afrika, da vi for en uke siden var på biltur langs kysten på vei til den nydelige lille byen Hermanus, og stoppet ved Betty’s Bay for å besøke pingvinkolonien som har bosatt seg der.

Boulders Beach

Boulders Beach huser en langt større koloni enn den vi så ved fredelige lille Betty’s Bay, men antallet turister som er kommet på besøk er i tillegg tredoblet i forhold. Også her spaserer vi over en gangbro for å ikke risikere å tråkke i pingvinenes reder eller utsette dem for stress, også her vrimler det av spennende dyreliv, små øgler og gnagere, akkurat som ved Betty’s Bay.

Jeg smiler fra øre til øre, som jeg jo har gjort helt siden jeg stod opp, helt siden gårsdagens frieri, den skinner så fint på fingeren min, denne diamantringen han har gitt meg, denne kjærlighetserklæringen, dette løftet om at vi i september, 2020, skal gi hverandre våre “ja”, og forhåpentligvis holde sammen resten av tiden vi har igjen på denne kloden.

Vi tar bilder sammen, vi tar bilder av hverandre, foran alle de hundrevis av pingvinene som soler seg på stranden, noen bader i sjøen, andre koser med hverandre, noen slåss. Smil til kameraet, sier jeg til min kjære, jeg knipser et par bilder av hans nydelige smil, før jeg snur fokuset mot pingvinene, de store stjernene her på Boulders Beach.

En og en halv time er mer enn nok av tid til å få sett alt og gjort alt som er verdt å gjøre på et sted som dette, nå er det uansett tid for å vende tilbake til bydelen Goodwood i Cape Town, der hvor vennene våre bor. De kokkelerer, de lager middag til oss, i kveld blir det middag og vin i godt selskap!

Vel fremme i Goodwood, får vi servert pasta med antilopekjøtt og saus laget av kjøttkraft og kokosmelk, vi åpner ei flaske rødvin, en av disse som jeg kjøpte med meg fra Spier, der hvor min kjære fridde til meg, ja, der måtte jeg nevne det nok en gang, igjen og igjen nevner jeg ham, oss, ringen, kjærligheten. Slik er det å være lykkelig, overlykkelig sådan.

Rundt middagsbordet diskuterer vi mulige planer om oppstart av firma sammen, oss seks, disse to sørafrikanerne, foreldrene til min kjære, og oss to. Vi har et ønske om å tilby en helt unik mulighet til eventyrlysten ungdom og voksne, muligheten til å kunne reise til Sør-Afrika, overnatte hos dette paret (som allerede har lang erfaring som vertsfamilie for utenlandske studenter) , og oppleve Cape Town og nærområdet på et så autentisk og så trygt vis som bare mulig, smake lokal cuisine og bli kjent med den lokale kulturen, naturen, livet på sørafrikansk vis. Lettere sagt enn gjort, vil jeg anta, men slik er det jo med alle prosjekter i startfasen. Selv kunne jeg gjerne tenke meg å komme tilbake på besøk, se enda mer av landet, besøke enda flere safariparker, nasjonalparker, strender, om vi skulle inngått et profesjonelt partnerskap med disse to, ville jeg fått en riktig god unnskyldning for å vende tilbake til Sør-Afrika og Cape Town.

Vi skåler for ideen for dette prosjektet, vi skåler for kjærligheten, vi skåler for pingvinene på Boulders Beach!

Pingvin

Pinh

Boulders Beach

Pingv

Pingvinstra

Pingvinen

Et lite besøk på Kapp det gode håp

Lørdag, Cape Town og Kapp det gode håp.

Fredag kveld, den nydelige dagen da min kjære fridde til meg på den sjarmerende vingården Spier, like utenfor byen Stellenbosch, ankom vi Cape Town, hvor vi de neste fire nettene har planlagt å overnatte hos et vennepar av foreldrene til min kjære, min forlovede faktisk, det føles så rart og likevel så fint å kunne bruke den tittelen.

Vi feiret denne store begivenheten ved å dra ut for å spise middag på en typisk afrikansk restaurant, Mama Africa heter den, et fargerikt spisested med sentral beliggenhet på den travle nattelivsgata Long Street. Vi skålte, vi smilte og lo, grillspyd med antilopekjøtt til forrett og deilig gryterett med kylling, spinat og peanøtter servert sammen med hvit polenta, en oppskrift fra Zimbabwe, visstnok. Jeg spiste meg overmett, alt smakte så godt, så eksotisk!

Jeg våkner tidlig neste morgen, min kjære ligger ved min side, også våken, i den andre enkeltsengen som har blitt skjøvet sammen mot min for å skape dobbeltseng. I løpet av natten har dem sklidd fra hverandre, disse to sengene, jeg strekker meg mot ham, god morgen forloveden min, jeg blir ikke lei av å si det.

Vi spiser frokost sammen med hans foreldre og foreldrene hans sitt vennepar, dette hyggelige ekteparet som vi overnatter hos. Hun jobber som engelsklærer på en videregående skole i Cape Town, han er pensjonist. Personlighetsmessig kunne ikke disse to vært mer forskjellige, hun som er sjenert og rolig, han som er en eneste stor energibombe hvor skravla går i ett.

Etter frokost tar vi rattet fatt, og kjører langs kystlinjen, på vei mot Kapp det gode håp. Vi stopper ved et utsiktspunkt for å ta bilder av havet, av berget, av naturen og den fine blå himmelen. Jeg benytter også anledningen til å ta bilde av denne ferske forlovelsesringen min, til fin bakgrunn, fin utsikt. Vinden blåser kraftig, bølgene beviser dette, håret mitt blåser til høyre, til venstre, bakover og fremover, jeg vifter febrilsk med armene for å holde denne tykke manken på plass. Vi forsøker å ta bilder sammen, selfies, håret mitt danser i vinden og gjør bildeforsøket umulig, jeg ler og får munnen full av hår.

Vi kjører videre til en liten surferlandsby som jeg ikke fikk notert meg navnet på, munnen er tørr, vi har behov for å slukke tørsten og slappe av, nyte solskinn og den behagelige lyden av bølgeskvulp som lydes i bakgrunnen av uteserveringen på den lille kafeen vi har funnet. Selv nyter jeg smaken av en iskald iskaffe, min kommende svigermor drikker iste, og våre menn tar seg hver sin pils. Det er fredelig her, selv måkene høres ikke, kun oss, våre stemmer, og lyden av havet, av bølgene.

IMG_20181129_175610

Videre fortsetter ferden, til vår endelige destinasjon, langs veien møter vi på bavianer, “ikke mat bavianene” har vi sett skrevet på store tydelige skilt.

Vi spaserer opp til fyrtårnet der hvor folk flest tidligere trodde, og mange fortsatt tror, er punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet. Det nøyaktige møtepunktet har vi allerede besøkt noen dager tidligere, da vi var i Kapp Agulhas, kontinentets sydligste punkt. Fyrtårnet på toppen av Kapp det gode håp, er ikke på langt nær så fint som tårnet i Kapp Agulhas, ei heller er atmosfæren like zen. Her lukter det urin, stedet er forsøplet og vi blir stående i en enorm klynge sammen med rundt femti andre turister med sine selfiestenger og høye støynivå.

IMG_20181129_180930

Vi spaserer ned de mange bratte trappetrinnene som fører oss tilbake til parkeringen, nå skal vi kjøre den bittelille strekningen til det berømte skiltet, der hvor Cape of Good Hope, kontinentets sørvestlige punkt, står skrevet med store bokstaver. Her er det ikke stort annet å gjøre enn å ta bilder sammen, ta bilder av hverandre, ta bilder av havet, ta bilder av andre turister som spør om vi kan ta bilde av dem med deres iPhone.

IMG_20181129_181101

Langs veien møter vi på enda flere bavianer, men også strutser. Mange strutser står eller ligger langs veikanten og titter på alle bilene som kjører forbi, vi tar bilder av dem, de ser på oss med olmske blikk.

IMG_20181129_181313

Nå skal vi besøke Boulders Beach, den kanskje mest berømte stranden i Cape Town, kjent for å være hjemstedet til en kjempestor pingvinkoloni.

Mer om det senere!

IMG_20181129_175652

Kapp det gode håp

Cape Town bilfe

Vi dykker i bur med haier!

Onsdag, Gansbaai, dykking i bur med haier.

Jeg våkner opp før klokka seks, alarmen er satt til sju. Adrenalinet pumper for fullt, jeg er høyt og lavt innvendig, i dag skal vi gjøre noe jeg har drømt om i årevis men aldri hatt anledning til, vi skal dykke med haier, i bur, vel å merke, men likevel, vi skal besøke haiene på deres territorium, hvor spennende er vel ikke det!

Min kjære var i utgangspunktet svært negativ til denne idéen, da jeg først nevnte det for ham. Fortsatt er han en smule negativ, blandede følelser har han, skrekkblandet fryd, det kribler i magen, vil vi møte på en diger hvithai der ute?

Vi trer på oss badetøy, shorts, t-skjorte og joggesko. Oppmøte klokka tolv, står det i eposten jeg mottok i går, der hvor det også står skrevet at det anbefales å ta sjøsyketabletter før ombordstigning. Jeg pleier ikke å bli sjøsyk, men jeg tar meg likevel en tablett, for å være på den sikre siden.

White Shark Projects, organisasjonen som arrangerer disse utfluktene, har stelt i stand åpen buffet for alle som trenger å få i seg mat og drikke før turen. Vi har akkurat spist en stor og deilig frokost i Hermanus, og setter oss derfor ved et bord mens vi venter på en liten briefing og viktig sikkerhetsinformasjon fra marinebiologen som skal være med på utflukten. Hun forteller at organisasjonen jobber med rehabilitering og marineforskning, i tillegg til å gjøre sitt ypperste på å endre menneskers syn på hvithai, forholdsvis fredelige skapninger som Hollywood har svartmalt, år etter år.

Hai

Båtturen får en heftig start, med full fart og høye bølger som pisker mot oss, der vi humper av sted i den lille fiskebåten som skal ta oss med ut til området hvor vi har størst sjanse for å møte på hvithai og kobberhai, en art vi med stor sannsynlighet vil kunne få besøk av, og da i flertall, da disse lever i flokk, i motsetning til hvithai som lever alene.

Femten minutter tar det oss å komme frem til stedet hvor det skal senkes, dette buret som rommer plass til seks personer. Crewet senker det smale metalburet, binder det godt fast slik at ingen uhell kan skje, de forbereder denne blandingen av fiskeinnvoller, fiskehoder og blod som skal kastes ut i havet for å lokke til oss så mye hai som bare mulig.

Min kjære skal bli med første gruppe ut, seks personer om gangen, til sammen er vi fjorten her på båten, mens han filmer haier med GoPro under vann, skal jeg sitte på toppdekk og fotografere ovenfra og ned.

Våtdrakter blir delt ut til alle som skal ut først, min kjære sliter med å åle seg inn i sin, jeg smågruer meg til det blir min tur, hjertet banker og blodet pumper i dobbel hastighet, jeg klatrer opp stigen og setter meg på dekk, klar med speilreflekskamera og dens store tunge objektiv.

De fem andre har nå klatret ned, min kjære hopper nå også nedi buret, jeg kjenner ham knapt igjen, de ser alle prikk like ut, der de står side om side iført trange sorte våtdrakter, alle med hver sin GoPro, klar til å fange dette øyeblikket på film.

Himmelen er full av skrikende måker som kjemper om kapp for å stjele hva enn de kan få tak i, av disse fiskeinnvollene som nå ligger spredt rundt og flyter på vannets overflate, haienes lokkemat.

To kobberhaier nærmer seg, de jafser i seg lokkemat, et laksehode har blitt festet på en krok for å friste dem, for å få dem til å følge etter, få dem til å ville ha mer, gape på fullt, lage show og glede publikum. Som en gal paparazzi, knipser jeg bilde etter bilde uten stans, uten en gang å sjekke om kvaliteten er bra. Flere kobberhaier strømmer til, i full fart og full begeistring fotograferer jeg hver eneste bevegelse, hvert eneste øyeblikk.

Haier

Snart er det min tur til å hoppe uti. Etter en halvtimes tid klatrer min kjære opp av buret, likblek er han, kombinasjonen av disse kraftige bølgene, de høylytte måkeskrikene og lukten av fiskeinnmat har gjort ham sjøsyk.

Han drar av seg våtdrakten og slenger et håndkle rundt skuldrene, kameraet pakkes bort, og nå er det min tur til å åle meg inn i dette sorte trange pølseskinnet av en drakt.

Med våtdrakten på, drar jeg hetten over hodet, trer på meg støvlene som hører til drakten, dekker øyne og nese med dykkermaske som festes stramt. Nå er også jeg klar til å møte dem, denne flokken med kobberhaier som sirkulerer rundt oss.

Dy

Nå er det min tid til å besøke haiene der de selv hører hjemme, en opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet. Fortsatt føler jeg på en skrekkblandet fryd, fortsatt er adrenalinnivået helt i hundre, nå er jeg her, hos dem, kun et gitter skiller oss.

Hso

I over en halvtime blir jeg værende i buret, nærmere førti minutter står jeg og stirrer i ren fascinasjon på de mange kobberhaiene som svømmer frem og tilbake foran meg. De virker ikke spesielt interessert i oss mennesker, alt de ønsker er å få tak i fiskerestene som flyter rundt. Hvor mye disse tre meter lange haiene veier, det aner jeg ikke, men kraftige er dem. Hver gang en hai gjør et lite byks, og halen tilfeldigvis treffer gitteret, rister hele buret. Om jeg skulle være redd for hai, vil jeg si at frykten for å med et uhell bli pisket over ende, er større enn frykten for å bli bitt.

Et stort stykke laks flyter forbi meg, like foran ansiktet mitt, videre gjennom gitteret, i ett jafs blir det borte, haien er fornøyd og svømmer bort. Mine nesten førti minutter kommer til en ende, jeg klatrer opp av buret, glad og fornøyd.

Min kjære spyr opp hele frokosten, og er fortsatt kledd i intet mer enn bare badebukse og håndkle, den trange våtdrakten har han kastet fra seg, og klærne har han ikke orket å hente frem, ikke enda.

Jeg får dårlig samvittighet og spør om han i det hele tatt har fått noe positivt ut av denne opplevelsen. Ja, sier han, og, til min store forbauselse får jeg høre at han fint kunne gjort det hele om igjen én gang til.

Kobber

Skildringer fra Hermanus og sørkysten av Sør-Afrika

Tirsdag, Hermanus, skildringer fra byen og Pelagus House & Nautilus Cottage.

Vi kommer frem til blå himmel og solskinn, lette skyer beveger seg rundt solen, det vil regne igjen senere sier værmeldingen for i dag, disse hvite skyene vil snart bli grå.

I natt skal vi overnatte på et fire-stjerners hotell i sentrum av Hermanus, et nydelig overnattingssted hvor foreldrene til min kjære allerede har vært tidligere, et romantisk sted hvor de sammen har skapt gode minner, dette et av minnene som sitter dypt, et av stedene hvor det hele startet, historien om hvordan de ble forelsket i landet Sør-Afrika.

Hotellet er virkelig et paradis, bygget i hvit mur, med flere små svømmebasseng fylt med turkis vann, rosa blomster henger over en av murene, palmetrær står høyt, dekorativt, de minner om kroner, hver kvadratmeter av dette hotellet har noe vakkert ved seg, stå på balkongen og du vil kunne nyte den vakre utsikten over havet. Arkitekturen, stilen, naturen, dette minner meg om de greske ferieøyer, der hvor jeg og han har feriert tidligere, der jeg håpet at han ville fri, kanskje er det her i dette paradiset han vil ende opp med å fri til meg i stedet?

Paradis

Da vi reserverte ett rom til fire personer, regnet jeg med at vi alle ville måtte sove på samme soverom. Positivt overrasket blir jeg, da vi får nøkkel til rommet og entrer en lys og romslig stue med tilhørende stor balkong. To forskjellige soverom, hvor et av dem har bad med dusj, det andre klassisk badekar med løveføtter.

IMG_20181122_225851

Vi forlater rommet, tar oss en liten spasertur på tomten, kjenner på vannet i det lille bassenget like ved trappeoppgangen til vårt rom, for kaldt til å dyppe noe mer enn bare tærne, synes vi, sola har ikke vært ute lenge nok til å rekke å varme opp disse tre svømmebassengene som vi kan velge mellom her på Pelagus.

Hermanus er et populært feriested for turister som ønsker å tilbringe en natt eller to i en fredelig by hvor det likevel finnes mer enn nok av spisesteder å velge mellom, og butikker å titte innom. Byen gir meg vintage-vibber, og kan nesten minne litt om kulisser fra en eller annen amerikansk film satt til femti-eller sekstitallet.

Butikker

Mange strømmer til Hermanus av samme grunn som oss, byen er jo tross alt kjent for å være et av landets beste destinasjoner for hvalsafari og dykking med hai, og ja, begge aktiviteter er oppført på listen over ting vi ikke kan forlate Sør-Afrika uten å ha gjort. La oss krysse fingrene for at jeg ikke havner i gapet til en hvithai!

Vi tar oss en liten spasertur gjennom Hermanus, og beundrer den fantastiske utsikten mot havet, fra Cliff Path, vi følger denne 12 kilometer lange strandpromenaden, en opplevelse man ikke kan være foruten, når man først besøker denne byen.

IMG_20181122_230133

Regnet faller på, nok en gang, denne gang noe mer aggressivt enn tidligere, hardt og kraftig regnvær, vi har ingen paraply, ingen regnjakke, ingenting å beskytte oss selv med. Vi søker ly under en parasoll, og løper til nærmeste bar for å ta en drink mens vi venter på at været skal roe seg.

I baren støter vi utrolig nok på to av våre nye venner fra Kruger Park; et brasiliansk ektepar som vi fikk gleden av å bli kjent med i løpet av oppholdet på campen.

Vi befinner oss nå over 1800 kilometer unna nasjonalparken, og likevel møter vi på hverandre ved ren og skjær tilfeldighet, i en liten fiskerlandsby ved sørkysten av Sør-Afrika. Vi tar bilder sammen, vi prater og ler, kanskje sees vi i Brasil neste gang?

Kvelden ender vi, min kjære, hans foreldre og jeg, i sofaen, med diverse fingermat og deilig vin, akkurat som vi gjorde hver eneste dag, disse fine ettermiddagene på campen i Kruger Park.

Allerede nå sitter jeg igjen med en følelse av savn etter å få gjenoppleve Kruger Park og Tented Adventures, safari og sosialt samvær, jeg savner så absolutt ikke teltet, men gjett om jeg savner menneskene, alle de fine menneskene vi ble kjent med i løpet av de fire dagene på campen.

Denne gang kryper jeg til køys i et paradis av et hotell, et vakkert bilde jeg kommer til å dagdrømme om, allerede nå har jeg så mye fint å fortelle, så mange bilder å vise frem, så mange minner, jeg har mer enn nok å dele, det øyeblikket noen vil finne på å spørre meg om jeg har hatt det fint i Sør-Afrika.

Hotell

Hermanus

Strandpromenaden

Strandpromenaden herm

Natur d

Promenade

Blomster

Hermanus sentrum

Kunst

 

ptr

På besøk hos pingvinene i Betty’s Bay

Tirsdag, en natt reservert i Hermanus, opprinnelig med hvalsafari på agendaen.

Med rom reservert på Mbalentle Guest House ved flyplassen i Cape Town, var vår opprinnelige plan å finne et trivelig spisested i nærområdet, spise middag sammen alle fire, og deretter hoppe til køys og lade opp energien til den to-tre timer lange kjøreturen til Hermanus og spennende hvalsafari. Dessverre kom vi ikke frem til hotellet før klokka ett på natten, grunnet en to og en halv time forsinkelse fra Johannesburg, forårsaket av kraftig lyn og tordenvær. Som om ikke forsinkelsen var kjip nok, mottok vi også samme kveld en epost fra firmaet som arrangerer denne hvalsafarien vi skulle på, annullert stod det, grunnet dårlig vær. I Hermanus har vi reservert natt på hotell nettopp for å dra på hvalsafari, stort annet er det da ikke å gjøre i den byen? Vi skulle bare se hvaler, vi, og deretter bare slappe av på det nydelige hotellet, Pelagus House and Nautilus Cottage, før vi reiser videre til Kapp Agulhas, Sør-Afrikas sydligste punkt. Alt var nøye gjennomtenkt, alt unntatt det uforutsigbare, naturens gang.

Som vi alle vet, man kan planlegge en ferie fra start til ende, men når alt kommer til alt, gjør moder jord akkurat som hun selv vil. Naturen kan ikke styres, og nettopp derfor er det så utrolig viktig å ha en plan B å forholde seg til. Vi hadde ingen reserveplan selv, men klarte likevel å flette ny hvalsafari inn i planene for torsdag, en stor omvei i forhold til hvor vi skal tilbringe natt til fredag, i tillegg må torsdagens planer stokkes litt om, men denne kabalen skal vi klare å få til å gå opp.

Vi pakker bilen og forlater Cape Town, en by vi uansett vil komme tilbake til om ikke så lenge, allerede på fredag skal vi dit for å bli kjent med byen, for å overnatte hos noen venner av foreldrene til min kjære, et sørafrikansk ektepar og deres to hunder.

Starten på kjøreturen kan jeg ikke beskrive med andre ord enn trist, virkelig trist, der vi kjører forbi flere townships, steder hvor de fattigste av de fattige bor, hvor man kun ser skur etter skur, boliger konstruert av hva enn man kan finne på en skraphaug, ingen strøm, ingen vann, ingen trygghet. Vi kjører videre, langs kystlinjen og de nydelige strendene, der hvor vi møter den strake motsetningen fra townships. Svigermor elsker disse nydelige villaene som vi nå kjører forbi, de flotte moderne arkitekthusene beskyttet bak murer og elektrisk gjerde, jeg klarer ikke å se på dem med annet enn en kvalm bismak i munnen. Slummen og villastrøk, to ekstremer side om side, dette beskriver halvparten av kjøreturen fra Cape Town til Hermanus.

Vi følger den pittoreske sjøveien R44, langs denne strekningen ser vi mer natur enn beboelse, til høyre ser vi havet, til venstre fjellhauger, vi kjører forbi små landsbyer og vakre nasjonalparker.

Hvalsafari må vi dessverre vente med til en annen dag, men dagen er så definitivt ikke bortkastet av den grunn. Vi stopper ved Betty’s Bay, en liten ferielandsby hvor en koloni av afrikanske pingviner holder til.

Pingviner

Det lukter rart her i Betty’s Bay, en stram odør av fuglebæsj, vi er i pingvinenes territorium, dette er det ingen tvil om. Himmelen er i ferd med å åpne seg, endelig kan sola titte frem, de lette regnværsskyene ser ut til å ha tatt seg en liten pause, på bakken er det fortsatt vått. Vi hilser på pingvinene, vi fotograferer dem på nært hold, de ser ikke ut til å føle seg ukomfortable rundt oss mennesker, de ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Et lite gjerde holder oss likevel litt på avstand, lengre inn på pingvinenes territorium er også en liten gangbro bygget, cirka tjue centimeter over bakken, dette for å passe på at ingen tråkker i pingvinenes rede, eller går til skade for å stresse pingvinmammaer og deres barn.

Andre dyr holder også til her i Betty’s Bay, gnagere som minner om murmeldyr, disse ser vi mange av, det kan da ikke være murmeldyr, de finnes da vel ikke til i Afrika, undrer jeg. Vi møter også på et par øgler i ulike størrelser, selv disse ser ikke ut til å bli skremt når vi sakte kommer nærmere for å titte på dem.

IMG_20181122_094109

Den åpne himmelen begynner etter hvert å lukke seg igjen, truende grå skyer omfavner hverandre og stenger sola ute, nå kommer regnet, vi løper tilbake til bilen, takk for denne spontane og trivelige lille visitten i Betty’s Bay, nå er det tid for å reise videre til Hermanus!

Pingvin3r

Øgler Afrika

IMG_20181122_093957

Pingvin

IMG_20181122_094038

Vi er i et Sør-Afrikansk paradis!

Onsdag, Benoni. Første møte med Sør-Afrika.

Etter en flytur på nesten elleve timer, var det virkelig deilig å kunne strekke på beina, puste inn frisk luft, føle varmen fra sola legge seg over kroppen, og ikke minst var det deilig å komme frem til dette nydelige gjestehuset, denne bortgjemte lille oasen like utenfor den beryktede storbyen Johannesburg. Her i denne  fredelige småbyen Benoni, vil vi tilbringe vår første natt i Afrika, før den fire timer lange kjøreturen til Kruger Park står for tur.

Den slitsomme flyturen fra Paris til Johannesburg var heldigvis over omtrent før den i det hele tatt hadde startet, takket være glasset med champagne som jeg fikk servert, og sovetabletten jeg deretter benyttet meg av som hjelpemiddel for å roe de stakkars nervene mine. På flyet spiste jeg linsesalat, vegetarisk risotto, camembert-ost og et stykke baguette, og til slutt en ananas-og kokoskake til dessert, før jeg endelig fallt inn i dyp søvn, med ei bok og ei vannflaske liggende i fanget. I følge min kjære klarte jeg til og med å sove meg gjennom lyden av skrikende baby like ved min side.

Da vi landet på den internasjonale flyplassen i Johannesburg, ble vi stående i immigrasjonskø i rundt en halvtimes tid, kanskje også enda lenger. Visum trenger man ikke som europeer, med mindre man har planer om å oppholde seg i landet i mer enn 90 døgn.

Videre dro vi for å hente leiebilen vår, den vi har reservert til mandag, den som skal transportere oss til Kruger Park i morgen tidlig. Å kjøre i dette landet er litt av en utfordring, om man ikke er vandt til å kjøre på motsatt side av veien, slik som i blant annet Storbritannia. Til tross for en klønete start med altfor hard bremsing og et tempo som selv min nervøse bestemor ville kalt for sneglefart, kom vi oss helskinnet frem til nydelige Summer Garden Guest House, her hvor jeg i dette eksakte øyeblikket sitter på trappen utenfor vår lille bungalow og titter på grønne og gule fugler som synger vakkert, der dem sitter i de små palmetrærne som står så majestetisk og speider utover gjestehusets store hage.

Gjestehus Benoni

Gjestehusets eier er ei jovial dame, karismatisk og morsom, den nesten litt stereotypiske frodige afrikanske kvinnen som man ofte ser på film, hun som tøyser og ler og passer på at alle har det bra. I morgen skal hun lage oss en spennende frokost, ble vi fortalt, jeg gleder meg til å smake!

Min kjære ønsket å ta igjen tapt søvn, han som satt våken helt alene gjennom flyreisen, samtidig som jeg var forsvunnet dypt inn i drømmeland. Nå er han godt pakket inn i en lett sommerdyne inne i bungalowens seng, mens ei stor vifte står på for fullt for å kjøle ned det ellers så varme rommet.

Bungalow

En liten time før han endelig la seg til å sove, tok vi oss en dukkert i gjestehusets flotte svømmebasseng. For anledningen, ålte jeg meg inn i min splitter nye badedrakt, lyserosa med ananasmotiv, og slengte på meg et par mørke solbriller for å skjule disse slitne øynene mine som fortsatt er rammet inn i gårsdagens mascara, øynene som nå svir som konsekvens av dette.

Basseng Sør-Afrika

Hans foreldre har siden lørdag vært i Zimbabwe, for å se den kjente fossen Victoriafallene, noe min kjære og jeg også egentlig skulle være med på, men droppet, da det hele ville bli altfor kostbart, og altfor vanskelig å skvise inn mellom alt det andre vi har tenkt å gjøre på disse tretten dagene her i det store Sør-Afrika. Det kommer tydelig frem at min kjære er misunnelig på foreldrene sine, at han også har et sterkt ønske om å besøke denne fossen som jo tross alt er del av UNESCO’s verdensarv, han ønsker, som dem, også å få dra på elvecruise for å se på flodhester, og nyte fin middag og vakker solnedgang som en herlig avslutning på cruiset. Jeg vet at han ønsker alt dette, jeg vet at han ønsker det så utrolig sterkt, men det finnes en tid og sted for alt. Det er viktig å ha noe å se frem til i fremtiden, også.

I løpet av denne solfylte fine ettermiddagen, skal foreldrene til min kjære komme hit til oss, hit til dette skjønne paradiset, vi skal utforske nærområdet, dele en koselig aften sammen, den første av tretten, en kveld fylt med god mat og drikke i eksotiske omgivelser.

Gjestehus