På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

Første kveld i Dresden og det historiske Striezelmarkt

Notater fra mandag og reisen fra Berlin til Dresden.

Våre kofferter er pakket. Etter en tidlig frokost, sjekker vi ut av hotellet og haster oss av sted til Berlin Hauptbahnhof med buss, for å reise videre med tog til neste destinasjon, Dresden, hvor vi vil møte Julien sine foreldre og tilbringe resten av ferien sammen med dem. Togbilletter har vi kjøpt via nettsiden til Deutsche Bahn for flere uker siden, men seter har vi glemt å reservere. Å finne ledige plasser på toget viser seg dermed å bli en enda større utfordring enn forventet. Vi ender til vår store skuffelse opp med å bli sittende to timer på gangen i togvogna, sammen med sykler og barnevogner, med andre reisende som heller ikke har klart å finne seg et bedre sted å sitte.

Julemarked

Temperaturen i Dresden er mye lavere enn i Berlin, kraftig vind og småyr, jeg knytter skjerfet enda strammere og trer den hvite strikkelua godt over ørene. Vi møter Julien sine foreldre med en stor klem, sammen tar vi trikk fra Dresden Neustadt til Görlitzer Strasse for å hente nøklene til leiligheten og legge fra oss bagasjen. Etter å ha gjort oss kjent med nærområdet og leiligheten og slappet av på sofaen en liten stund, tar vi trikk mot sentrum for å besøke Tysklands eldste julemarked, Striezelmarkt, oppkalt etter den tradisjonelle fruktkaken fra samme sted.

Dresdner Striezelmarkt

Et julemarked som har eksistert siden 1434, en tradisjon som i år blir feiret for 585. gang, det historiske markedet i Dresden tiltrekker rundt tre millioner besøkende årlig, i år er også vi del av denne statistikken. Trikken stopper like ved julemarkedets inngangsparti, Dresdner Striezelmarkt. Med kameralensen fanger jeg dekorasjoner og detaljer i tre, duse blinkende julelys, pariserhjul og et vakkert juletre som pryder den store plassen.

Utsikt julemarked

Vi starter feiringen av vår første kveld på Striezelmarkt, hendene varmes over noe godt å drikke, en kopp varm hvit sjokolade til meg og varm jordbærpunsj til Julien og hans foreldre. Lyden av julehiten jingle bell rock spilles over høytalerne fra baren, vi nynner og skåler med våre fine julekrus, mønster av snøfnugg og små stjerner. Dresdner Striezelmarkt 2019.

Julemarked drikke

Etter å ha hygget oss med varm sjokolade og punsj, ser vi oss rundt etter noe godt å spise. Hva med en liten ungarsk smakebit, et lite gjensyn med lángos, den friterte godsaken som Julien og jeg fikk smake for første gang på julemarkedet i Potsdam. Hans mor er noe skeptisk ved første øyekast, men smaker likevel. Knasende utvendig, myk innvendig, toppet med hvitløkskrem, gressløk, tomat, ost og skinke. Dette var da ikke så verst, innrømmer hun.

Langos

En kunstig slede dekket med pelstepper står til disposisjon for dem som ønsker å enten slappe av et lite øyeblikk eller ta noen koselige julebilder under julestjernene som lyser opp den store sleden. Min kjære og jeg benytter anledningen til å ta et par kjærestebilder sammen, rart er det å tenke på at dette vil bli vår siste julefeiring som ugift!

Kjærlighet

I morgen venter en ny og spennende dag i Dresden, den vakre byen tidligere kjent som Nord-Europas Firenze, en østtysk arkitekturperle som jeg i årevis har lengtet etter å besøke. Ingen tid på året kunne vært bedre enn nettopp nå i førjulstiden, hvor byens vakre gamle sentrum fylles med ulike sjarmerende julemarkeder og juleglade gjester. Hvor det kjølige vinterværet glemmes bort, der man i sosialt lag koser seg på trivelige vertshus hvor tysk tradisjonsmat serveres. Juledekorerte gater og fyldige juletrær med flotte lys skaper denne gode atmosfæren som vi har gledet oss så sårt til å føle på, helt siden vi i sommer begynte å prate om å reise til Tyskland for å besøke julemarkeder i desember måned.

Nøttekn

Et barnekor synger den tyske versjonen av klassikeren Glade Jul, de synger så vakkert og stemningen er så varm og god at jeg røres til tårer. Kan jeg få lov til å bli værende i Tyskland frem til jula er over?

Juletre utsikt

Julefeiring kjærlighet

Gløgg

Jul i Tyskland

Julehytt

 

 

Vi besøker røykfylte utesteder og spiser tradisjonell mat i Berlin

Fredagen er endelig her. Direkte fra møte med ledelsen på jobb, haster jeg meg til flyplassen Toulouse-Blagnac for å møte min kjære som på forhånd har sjekket inn bagasje og printet ut boardingkort til oss begge. Takket være den ekstremt pratsomme Uber-sjåføren og hans mange snarveier, kommer jeg meg heldigvis frem tidsnok til å rekke en liten lunsj og en pumpkin spice latte på en av flyplassens mange kaféer før tiden er inne for ombordstigning på flyet.

Julegaver

En to timers flytur fører oss videre til Berlin, hjembyen til moren til Julien. Vi tar buss fra flyplassen Berlin-Tegel direkte til Tiergarten, dyrehagen, hvor en femten minutters gåtur leder oss videre til Holiday Inn Express Berlin City Centre-West, hotellet hvor vi skal overnatte disse neste tre nettene. Klokka har allerede blitt seks, mørket har lagt seg over de mange høytidsdekorerte gatene, julebelysning på hvert eneste gatehjørne lyser opp den mørke nattehimmelen.

Dyrehagen Berlin

Lenge blir vi ikke værende på hotellrommet før vi slenger på oss jakke og sko, ivrige etter å få utforsket i hvert fall en liten brøkdel av storbyens dynamiske uteliv, med et mål om å besøke minimum to stilige cocktailbarer, og deretter spise middag på et tradisjonelt vertshus.

Berlin

Fra Wittenbergplatz tar vi t-bane sørover, kvelden skal vi tilbringe i Kreuzberg-området, et nabolag i vekst, hvor trendy barer og kafeer blomstrer som tulipaner i en nederlandsk blomstereng.

Uteliv

Kveldens første drink blir for meg en whiskey sour og for ham en halvliter berliner weisse på en liten bar som heter Dschungel (jungel på norsk), et utested som kler sitt navn, dekket i tapet med plantemotiv, grønne grener henger tett i tett ned fra taket, andre plantevekster klatrer oppover bardisken, jeg burde kanskje ha bestilt noe mer eksotisk, men valget faller likevel på en sour.

Jungel utested

Jeg ønsker å betale med kort, men får beskjed av den franske bartenderen på fransk at han dessverre bare godtar kontanter. Lukten av røyk fyller det lille lokalet som en ekkel tåke, overrasket er vi begge over at røykeloven tydeligvis ikke gjelder på små utesteder i Berlin.

I jungelen spilles rolig jazz over anlegget. Baren er for det meste full av mennesker som snakker engelsk til hverandre med ulike aksenter. Selv snakker jeg fransk til bartenderne som begge snakker fransk til hverandre, de velkledde kvinnene ved bordet ved siden av vårt veksler mellom engelsk og svensk, en mann og en kvinne som bestiller hvert sitt glass portugisisk rødvin snakker engelsk med britisk aksent.

Videre tar vi kveldens festligheter til en bar som heter Mama, hvor Julien nok en gang går for en halvliter, mens jeg bestiller en cocktail. Denne gang med smak av eple-og kanel, Apfel Strudel kalles drinken, oppkalt etter den tyske eplekaken.

Hipsterbule

En hipsterbule med salsamusikk over høytalerne og tung røyklukt hengende i lufta. En høy og mørk bartender med tykt skjegg og fargerik Hawaii-skjorte serverer drinker til kule berlinere og Erasmus-studenter med store briller og retro klær. Store neonskilt henger på de nakne brune veggene, “I lie that I’m in artist” står skrevet på et av dem.

Vertshus

En sen middag og en siste øl nytes på restauranten Wirtshaus Hasenheide, et tradisjonelt tysk vertshus hvor en hyggelig servitør som heldigvis snakker engelsk tar seg av bordet vårt. En adresse vi fint vil notere til et senere tidspunkt, dette trivelige spisestedet i Kreuzberg, et sted som byr på store porsjoner, god service og lave priser.

Overlykkelig over å ha sett kjøttrulade på menyen, bestiller Julien denne retten som hans nå avdøde bestemor pleide å servere ham da han som barn ferierte hos henne i Berlin. Selv bestiller jeg Berliner Bollenflesch, langkokt lammekjøtt i brun saus servert med kokte poteter, et fint første måltid og en fin start på vårt ni dager lange opphold her i Tyskland.

Tysk mat

Vi legger oss relativt tidlig og ser frem til en lørdag hvor vi vil kose oss glugg (eller gløgg) ihjel på julemarkeder, samt en liten tur til butikken-og museet til metalbandet Rammstein.

Selfie

Juletrær

 

Første dag med ferieidyll i Danmark

Halv sju på morgenkvisten, vi står foran flyplassen i Toulouse, mine armer rundt min kjære, jeg gir ham en god klem og tre kyss, han vil ikke at jeg skal dra, jeg lover å sende ham en liten melding når jeg går ombord på flyet. Han er lei seg, fem dager er lenge uten deg, sier han. Jeg rister på hodet, fem dager er ingenting. Tenk på familien min, tenk på meg, ikke siden april har jeg sett foreldrene mine, ikke før neste år vil jeg kunne se dem igjen. Disse fem dagene sammen med dem på ferie i Danmark betyr alt for meg akkurat nå.

Jeg sitter på flyet, vindusplass som ønsket. Et lite barn og hans far sitter ved siden av meg, barnet stryker meg på armen og leker med den pudderrosa blondekimonoen min. Hans far beklager og ber sønnen slutte å plage dette fremmede mennesket som jeg jo er for ham, jeg sier det går greit, han forstyrrer meg ikke. Jeg titter ut vinduet og drømmer, to timer suser forbi, vi flyr over sjøen, forbi vindmøller, vi går inn for landing.

Flyet ankommer København tjue minutter tidligere enn planlagt, akkurat passe tid til å løpe en tur på toalettet, pudre ansiktet og finne frem til parkeringsplassen hvor jeg har avtalt å møte mine foreldre som kommer med bil fra Norge.

Sammen er vi på vei til en liten havneby som heter Bandholm, et fredelig sted sørvest i Danmark, stedet skal være vår lille base disse neste dagene, dager hvor vi skal på utflukt til andre koselige småsteder i nærområdet. Vi skal overnatte på Det Gule Pakhus, et tidligere kornmagasin, et historisk bygg fra 1850 som i dag huser flere ferieleiligheter.

I retning Bandholm kjører vi innom en kafé for å drikke kaffe og spise et lite lunsjmåltid under en parasoll på uteservering. Siden vi tross alt befinner oss i Danmark, smørbrødets land, bestiller jeg rugbrød med frikadelle, syltet rødløk, sylteagurk og remulade. Stedet tilbyr også iskaffe med sjokolade og lakris, en kombinasjon som både virker interessant og kvalmende på samme tid. Nysgjerrig, bestiller jeg en slik. Uten krem, informerer jeg baristaen. Første slurk, jeg blir forvirret. En slurk til, jeg bestemmer meg for at smaken er god. Tredje slurk, jeg ombestemmer meg.

Frikadelle

Vel fremme i Bandholm, vi handler inn matvarer på et lokalt supermarked, brød, pålegg og fruktjuice, melk til kaffen og diverse spekemat og ost til kveldens vinkveld i leiligheten. Vis-à-vis Det Gule Pakhus, ligger et luksuriøst hotell med en sjarmerende uteservering, hvor vi etter planen vil tilbringe de sene kveldstimene over en drink, feire vår lille gjenforening og nyte den fine utsikten mot sjøen.

Det Gule

Leiligheten er romslig og ren, med moderne lyse møbler og store vinduer. Støynivået må vi dessverre bli vandt til, enten vi vil eller ei, stadig høres lyden av traktorer som kjører forbi, traktorer og lastebiler. Klokka har allerede rukket å bli fire, min mor og jeg tar oss en liten spasertur gjennom den lille gågata som leder oss fra hovedveien, gjennom det lille sentrum og videre til havna.

Sjarmerende gule murhus, blomster og grønne busker, kunstverksted og iskiosker, vi nyter stillheten, en fredelig spasertur og trivelig konversasjon er absolutt alt jeg trenger akkurat nå, et stille øyeblikk før vi dekker på bordet, før vi åpner ei flaske vin og småspiser og prater om det som er fint og det som er vanskelig, mitt liv i Toulouse, deres liv i Stavanger. Vi ender som planlagt opp på uteserveringen til nydelige Bandholm Hotel når kvelden faller på. Under mørk himmel er utsikten mot sjøen fortsatt like fin, kanskje enda finere, en vakker mystikk, vi ser silhuetter av flaggermus som flyr forbi, jeg drikker whiskey sour.

Uteservering

Uteservering

Blomster

Danmark

Du, jeg og en nordspansk middelalderlandsby ved navn Pals

Lørdag, vi besøker den katalanske middelalderlandsbyen Pals, den minner meg litt om en spansk versjon av den sjarmerende landsbyen Cordes-sur-Ciel i Frankrike (hvor min kjære og jeg var i oktober).

I hjertet av Costa Brava, bare noen km fra den nordspanske kysten og de vakre strendene, i et område kjent for sine rismarker, i fredelige omgivelser, der ligger den historiske landsbyen Pals.

Pals

Etter å ha spist en deilig frokost på hotellet i Figueres og deretter tatt oss en siste spasertur gjennom sentrum, plasserer vi vår sorte lille trillekoffert i bagasjerommet, sammen med de fire pakkene med håndlaget turrón (spansk julegodt) som vi kjøpte på byens julemarked. Vi vinker farvel til Salvador Dalí sin hjemby, vi vinker til hans ånd og til surrealismen, nå skal vi reise enda lenger tilbake i tid, lenge før hans tid.

Vi er i utgangspunktet på vei til kysten, min kjære og jeg, vi er på vei til det luksuriøse spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi, i Platja d’Aro ligger det, 35 kilometer syd for Girona.

Med to-tre timer å slå ihjel før vi endelig kan sjekke inn på hotellet og hoppe uti bassenget, har vi sjekket ut mulighetene for hva som er verdt å besøke i området mellom nåværende og neste destinasjon. Min kjære vil aller helst bare finne seg en eller annen kafé ved kysten, et sted hvor han kan sitte til det endelig er tid for innsjekk.

Det har ikke jeg lyst til.

Vi blir til slutt enige om å finne på noe langt mer spennende enn å bare sitte foran et bord i et mørkt lokale. Enige blir vi om å heller ta oss en liten svipptur tilbake til middelalderen, til en billedskjønn landsby med historie som går helt tilbake til det niende århundre.

Vi parkerer bilen på en liten parkeringsplass som vi håper og tror tilbyr gratis parkering, og spaserer opp en bratt brosteinbelagt gate som fører oss dypere inn i landsbyens kjerne, den lille bebyggelsen som på en bakketopp, er bygget rundt landsbyens festning.

Brosteinbelagte gater, sandfargede steinmurer, sjarmerende døråpninger og buer, vakre blomster som klatrer oppover veggene, en stillhet, en deilig stillhet, i lavsesongen er vi ikke mange som har tatt oss en dagstur til lille Pals.

Lyden av støvlettene mine går igjen som et ekko, for hver gang dem treffer brosteinene som ligger under oss. Smale gater, smale steinhus, jeg undrer hvordan det ser ut inne hos dem som bor her den dag i dag.

Vi nyter utsikten fra bakketoppen, ut mot de landlige omgivelsene, ut mot det grønne landskapet, under blå himmel står vi, sola skinner, den blender meg nøyaktig i dét øyeblikket min kjære forsøker å ta bilde av meg. Fra ulike vinkler forsøker vi å ta noen middels fine bilder, landsbyen er jo så vakker. Sola gjemmer seg etter hvert bak en liten sky, i stedet for blendende lys blir vi nå rammet av et vindkast, og enda et, vinden skaper utfordringer for vår lille fotoseanse der den herjer, håret mitt flyr til alle kanter, vi gir opp og spaserer videre.

IMG_20190108_210502_471

Jeg liker å besøke slike småsteder, landsbyer med sjel, småbyer som forteller en historie, som tar meg med tilbake til en tid, langt langt tilbake. Det er fint å kunne drømme seg bort litt, bort fra de moderne tider, bort fra forurensning og forsøpling, betongklosser og glasshus, asfalterte og høyt trafikkerte veier. Det er fint med en liten pause fra nettopp dette.

Å bo i storby har dog sine fordeler, det også. Stort utvalg av butikker og spisesteder, mange teaterforestillinger og konserter, gode kinotilbud, flere museer og kunstgallerier, spennende arrangementer og morsomme aktiviteter. Kanskje må man nesten bo i en storby for å virkelig kunne verdsette det å flykte fra den, for å virkelig sette pris på stillheten og idyllen man finner her i disse historiske landsbyene, de som ligger godt gjemt som skjulte perler, langt borte fra de store trendy reisemålene.

Aller mest liker jeg Pals og lignende landsbyer, fordi…

Langt borte fra gatestøy og høyt tempo, langt tilbake til en annen tid, det er her jeg finner inspirasjon.

IMG_20190108_205645_391

Spandk

G

Pingvinene på Boulders Beach – og spennende prosjekter på gang

Lørdag, vi besøker pingvinene på Boulders Beach.

Vi vinker farvel til Kapp det gode håp, det kjente landemerket, kontinentets sørvestligste punkt, den lille odden hvor turister strømmer til, der bavianer og strutser observerer oss mennesker som løper rundt med fotoapparat mens vinden herjer og bølgene bruser.

Vi vinker farvel til strutser og bavianer, nå skal vi til Simon’s Town, eller Simpsons Town som svigermor trodde det het, for å besøke pingvinene som holder til på Boulders Beach, en av de mest kjente strendene i Cape Town.

Pingviner har vi allerede sett tidligere her i Sør-Afrika, da vi for en uke siden var på biltur langs kysten på vei til den nydelige lille byen Hermanus, og stoppet ved Betty’s Bay for å besøke pingvinkolonien som har bosatt seg der.

Boulders Beach

Boulders Beach huser en langt større koloni enn den vi så ved fredelige lille Betty’s Bay, men antallet turister som er kommet på besøk er i tillegg tredoblet i forhold. Også her spaserer vi over en gangbro for å ikke risikere å tråkke i pingvinenes reder eller utsette dem for stress, også her vrimler det av spennende dyreliv, små øgler og gnagere, akkurat som ved Betty’s Bay.

Jeg smiler fra øre til øre, som jeg jo har gjort helt siden jeg stod opp, helt siden gårsdagens frieri, den skinner så fint på fingeren min, denne diamantringen han har gitt meg, denne kjærlighetserklæringen, dette løftet om at vi i september, 2020, skal gi hverandre våre “ja”, og forhåpentligvis holde sammen resten av tiden vi har igjen på denne kloden.

Vi tar bilder sammen, vi tar bilder av hverandre, foran alle de hundrevis av pingvinene som soler seg på stranden, noen bader i sjøen, andre koser med hverandre, noen slåss. Smil til kameraet, sier jeg til min kjære, jeg knipser et par bilder av hans nydelige smil, før jeg snur fokuset mot pingvinene, de store stjernene her på Boulders Beach.

En og en halv time er mer enn nok av tid til å få sett alt og gjort alt som er verdt å gjøre på et sted som dette, nå er det uansett tid for å vende tilbake til bydelen Goodwood i Cape Town, der hvor vennene våre bor. De kokkelerer, de lager middag til oss, i kveld blir det middag og vin i godt selskap!

Vel fremme i Goodwood, får vi servert pasta med antilopekjøtt og saus laget av kjøttkraft og kokosmelk, vi åpner ei flaske rødvin, en av disse som jeg kjøpte med meg fra Spier, der hvor min kjære fridde til meg, ja, der måtte jeg nevne det nok en gang, igjen og igjen nevner jeg ham, oss, ringen, kjærligheten. Slik er det å være lykkelig, overlykkelig sådan.

Rundt middagsbordet diskuterer vi mulige planer om oppstart av firma sammen, oss seks, disse to sørafrikanerne, foreldrene til min kjære, og oss to. Vi har et ønske om å tilby en helt unik mulighet til eventyrlysten ungdom og voksne, muligheten til å kunne reise til Sør-Afrika, overnatte hos dette paret (som allerede har lang erfaring som vertsfamilie for utenlandske studenter) , og oppleve Cape Town og nærområdet på et så autentisk og så trygt vis som bare mulig, smake lokal cuisine og bli kjent med den lokale kulturen, naturen, livet på sørafrikansk vis. Lettere sagt enn gjort, vil jeg anta, men slik er det jo med alle prosjekter i startfasen. Selv kunne jeg gjerne tenke meg å komme tilbake på besøk, se enda mer av landet, besøke enda flere safariparker, nasjonalparker, strender, om vi skulle inngått et profesjonelt partnerskap med disse to, ville jeg fått en riktig god unnskyldning for å vende tilbake til Sør-Afrika og Cape Town.

Vi skåler for ideen for dette prosjektet, vi skåler for kjærligheten, vi skåler for pingvinene på Boulders Beach!

Pingvin

Pinh

Boulders Beach

Pingv

Pingvinstra

Pingvinen

Jeg reiser i morgen, men jeg aner ikke hvor!

Det har nesten blitt en tradisjon, dette. Det å reise bort, langt vekk fra alt og alle for å feire at alderdommen har begynt å snike seg på og sette sine spor i både meg og ham.

Gamle er vi ikke. Ikke riktig enda. Men så kjapt som tiden flyr, skal det vel ikke mere til enn å blinke før vi plutselig sitter sammen på aldershjemmet og holder hender mens vi mimrer over alle de sprø påfunnene vi dro hverandre med på, i våre yngre dager. Disse dager, akkurat nå.

I morgen er en slik dag. En dag som jeg vil komme til å huske for resten av livet, frem til den dagen hukommelsessvikten kicker inn og hvisker ut detaljene, én etter én.

I over tre år har vi vært sammen, Julien og jeg. I morgen skal vi feire fødselsdagen min sammen, han og jeg, for fjerde gang på rad.

I 2015 inviterte han meg på restaurantbåt i Paris, for å nyte fransk gastronomi og utsikten mot mange av de mest kjente og kjære monumentene i kjærlighetens by. Et vakkert belyst Eiffeltårn, fabelaktige Notre Dame og den spektakulære broen Pont Alexandre 3 var bare en liten brøkdel av alt det spennende jeg fikk se av parisisk magi under den vakre stjernehimmelen på fødselsdagen min. Champagnesus, rødvin, filet mignon og en søt avslutning i form av crème brûlée – hatten av til deg, min kjære. Hvordan skal du klare å toppe dette neste år, tenkte jeg da.

I 2016 planla han en overraskelsestur. Vi skulle på biltur, men jeg fikk ikke lov til å vite hvor. Ikke riktig enda. Pakk kofferten og vent og se, sa han ivrig. Stol på meg, minnet han og blunket lurt. Jeg satte meg i bilen og tittet ut vinduet. Skulle vi til Lyon? Skulle vi til Alsace? Eller enda lengre unna….til Tyskland? Jeg gjettet og jeg gjettet – men jeg klarte aldri å gjette riktig. Sommerfuglene i magen flakset rundt i høy hastighet og spenningsnivået var så høyt at gåsehuden formet seg som et panser på huden min. Hvor skulle vi, hvor skulle vi? Jo, vi skulle til Luxemburg. Det lille idylliske landet kjent for sine vakre slott og grønne natur. Konsert skulle vi også på. Hans Zimmer. Komponisten som står bak filmmusikken fra Pirates of the Caribbean, Spiderman, Inception, og mange flere kinosuksesser. Min kjære kunne da ikke toppe dette?

I 2017 planla vi en to ukers biltur sammen, gjennom Nederland. Vi lot bursdagsfeiringen min bli flettet inn blant alle de andre store planene som stod på programmet for disse to spennende ukene i landet kjent for sine mange store vindmøller, sykkeltrafikk og nydelige tulipaner. Bursdag i Amsterdam. Vi feiret den med å spise deilig eplekake på den kjente kaféen Winkel 43, og ende kvelden med kanalcruise i Amsterdam (som han hadde reservert i all hemmelighet), spiste god mat og nøt øl fra det nederlanske bryggeriet Jopen. I tillegg fikk jeg en nydelig Swarovski-ring i gave, som et lite symbol på hans kjærlighet til meg.

…Og nå, nå sitter jeg her med sommerfugler i magen, gåsepanserhud og et hjerte som banker for fullt. I morgen skal vi til flyplassen. Og videre skal vi.

Men, hvor?

Jeg deler noen av feriebildene fra Luxemburg og Nederland for anledningen

Luxemburg

Luxembourg

vianden slottet

luxemburg natur

Utsikt Luxemburg

Nederland

nederland vindmøller

amsterdam kanal

gouda nederland

Nederland

 

 

 

Mer fra Lisboa: dagstur til Belém

Ah, jeg savner Lisboa allerede.

Deilig mat (spesielt for oss som er glad i torsk, chorizo og ris-baserte retter) og fantastisk vin, friske farger på malte husvegger og fliser i ulike mønstre (sjekk ut bilder og les mer om dag én og to av turen vår her).

Og så Belém, da… Jeg kunne jo ikke unngå å forelske meg i Belém!

Vest for sentrum, ligger bydelen som huser det som jeg ser på som et av de vakreste monumentene i Lisboa; historiske Hieronymittklostret, som selvsagt også har en velfortjent plass på UNESCO’s verdensarvliste.

På lista finner man også det manuelinsk-gotiske festningstårnet Torre de Belém (Belémtårnet) et vakkert monument som også har spilt en viktig rolle i Lisboas historie.

Visste du at…? Navnet Belém stammer faktisk fra det portugisiske ordet for Betlehem!

Etter en sen og smakfull hotellfrokost, trasket Julien og jeg ned til togstasjonen Cais do Sodré som ligger i havneområdet sør for Baixa-Chiado, for å ta lokaltoget til Belém.

Rimelig, kjapt og effektivt kom vi frem til bydelen og fulgte Google Maps-GPS’en mens vi spaserte rolig mot klosteret som jeg hadde gledet meg til å endelig få se med egne øyne. Det som gledet meg langt mindre, var den enorme mange-meter lange køen full av nysgjerrige turister fra alle verdens kanter. Flere ti-talls turbusser stod dessuten parkert i nærheten av monumentet, klar for å laste av enda flere turister som var kommet for å besøke Hieronymittklostret. Sånn går det når man bestemmer seg for å besøke turistattraksjoner samtidig som alle andre også er på ferie.

jeronimos kloster

Vi ga opp, og tok heller massevis av bilder fra utsiden før vi lot fristelsene ta over og lede oss inn i det gamle berømte konditoriet Antiga Confeitaria de Belém som har laget tradisjonelle pastéis de Belém siden 1837!

kloster belém

Forskjellen på den originale tradisjonsrike pastel de Belém og pastel de nata, er at førstnevnte er fylt med eggekrem og ikke fløtevaniljekrem. Og ja, det er førstnevnte som er den originale, autentiske versjonen av dette deilige bakverket.

pasteis de belém

Etter å ha spist oss mett på kaker, var det greit å få røre litt på seg og kanskje forbrenne noen kalorier. Vi bevegde oss i retning Belémtårnet og vandret langs havnepromenaden under blå himmel og stekende sol. Min sorte skinnjakke lå ikke lenge over skuldrene før den ble brettet sammen og pakket ned i vesken. Av med jakke, på med solbriller!

Vi stanset for å ta bilder av monumentet Padrão dos Descobrimentos – formet som et skip fylt med mennesker. Ikke hvilke som helst mennesker, men noen av de mest betydningsfylle oppdagelsesreisende i historien.

monument skip mennesker belém

Vi vandret videre langs havna og fulgte etter en liten folkemengde som også var på vei i retning Belémtårnet. Der ble vi værende en stund. For å ta fine bilder av tårnet og av hverandre, slappe av og bare nyte det å være i Lisboa sammen på kjærestetur.

belemtårnet

Videre vandret vi, hånd i hånd sammen, fremover og bortover, i retning nærmeste togstasjon for å komme oss tilbake til sentrum for å slukke tørsten og fylle magesekken med noe smakfullt og spennende.

Litt på avstand fra de største mengdene med påsketurister.

flere bilder fra Belém, under:

svaler mønster topp

belem bydel

belem tårn

en liten paviljong i parken like over gaten for Hieronymittklostret

belem paviljong

et minnemonument til ære for falne soldater

belem minnemonument

skinnjakke og bluse

 

 

 

Nyttårsaften i Barcelona – og tapas med en fransk touch

Er det ikke utrolig hvor fort tiden flyr når man har det gøy og ikke behøver å bekymre seg (riktig enda) for alt arbeidet som venter på kontoret, så snart de deilige fridagene er over?

Er det ikke deilig å bare kunne sette seg inn i en bil og kjøre av sted til et nytt land, og oppleve nye, spennende ting sammen med dem man er glad i?

Sliten, trøtt og absolutt ikke klar for å rydde og vaske den nedstøvete leiligheten som har stått tom gjennom mesteparten av høytiden, har jeg valgt å overse alt støvet og heller tredd på meg den herlige pysjen jeg fikk til jul og dratt et pledd godt over meg i sofaen.

Å besøke Barcelona på ny, sammen med helt andre mennesker enn dem jeg opplevde byen sammen med forrige gang, var en herlig opplevelse. Hverken svigers eller kjæresten min hadde noensinne vært i Barcelona  før, så jeg tok på meg guide-rollen og ga dem en liten omvisning. Dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da jeg heller velger å fortelle spesifikt om nyttårsaften i denne omgang!

Gjennom hele oppholdet fikk vi over tjue varmegrader, sol og blå himmel. Å kunne gå kledd i sommerkjole og tynn strømpebukse fra morgen til kveld, var en deilig følelse som jeg ikke har kjent på siden, vel, siste uka i Oktober. Jeg bor jo tross alt i Sør-Frankrike, og ikke i Norge. Så vinterklima, nei, det har jeg ikke følt så mye på de siste årene.

Vi vandret fra aveny til aveny, gate til gate. Den kjente basilikaen Sagrada Familia er fortsatt under konstruksjon , men har begynt å se enda mer fortryllende ut enn det den allerede var, da jeg besøkte Barcelona i fjor sommer. Gaudi ville vært stolt, hadde han fortsatt vært i live og sett hvor mange mennesker som kommer til Barcelona årlig for å beundre hans verk!

Med reservasjon hos en fransk-spansk restaurant, var vi alle klare for en gastronomisk og spennende kveld. Kvelden i forveien spiste vi tradisjonell spansk tapas på et annet spisested – en restaurant jeg definitivt kommer til å besøke igjen (Caramba Tapas, i tilfelle du lurte). Vi var så oppslukt i deilig mat og drikke at vi glemte å ta bilder. Mobilkameraet ble derimot godt brukt på nyttårsaften, for å dokumentere alle de fantastiske smårettene vi fikk servert også denne gang. Denne gang var det tapas med en fransk touch som stod på menyen.

Servitører fra Spania og servitører fra Frankrike, serverte oss fantastisk mat og drikke, vitset og tok seg tid til å prate med oss (og shotte med oss). Restauranten (Sensi Mezzanine) var fullbooket og svært travel for kvelden, men servicen var effektiv og vi kunne ikke bedt om en bedre opplevelse.

Som en fin avslutning på et ganske så turbulent år, dro vi deretter videre for å se fyrverki-showet ved “den magiske fontenen” (fontana magica).

Det føltes godt å kunne si farvel til 2017. Og for denne gang…på gjensyn, Barcelona!

(bildene under: Sagrada Familia)

sagrada familia

basilika

arkitektur

gaudi

gaudi kirke

taket

(nyttårsantrekk; valget falt på den lille sorte…med hjerter og gitarer. Paljettkjole får jeg ta en annen gang)

hotellseng

nyttårsantrekk

tapas retter