Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Gul kjole

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Venninner

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Venner

Advertisements

Rammstein-konsert og finansdistriktet i Paris

Torsdag.

Min sorte trillekoffert er ferdig pakket, han har pakket sin. For å få tømt kjøleskapet før vi forlater Toulouse for helgen, smører jeg to brødskiver med aïoli, kyllingpålegg, bacon og tomat. Den siste skvetten fra den åpne melkekartongen heller jeg i en stor kopp kaffe. Håret setter jeg opp i en høy hestehale, den eneste frisyren jeg orker i disse førti varmegradene som brenner over Frankrike. Nesten klar til å gå ut døra for å løpe til trikken som skal frakte oss til flyplassen, i håndvesken pakker jeg med meg leppestift og solbriller.

Flyplassen er full av mennesker som skal på sommerferie, flotte kvinner med stråhatt og hvite linkjoler, menn i sommertøy og caps. Før boarding deler Julien og jeg en varm wrap fylt med kylling, tapenade, grønnsaker og mozzarella, jeg klarer selvfølgelig å søle tapenade på min hvite kjole.

Sent på kvelden ankommer vi Paris-Charles de Gaulle, hvor vi blir hentet av hans foreldre som er overlykkelige over å få oss på besøk. Tiden flyr, vi diskuterer, kvelden går over til å bli natt. Vi sitter i hagen, eneste belysning er åtte telys plassert på utebordet, hans mor og jeg drikker iste, våre menn drikker hver sin halvliter lokalbrygget IPA.

Bohem

Fredag.

Jeg dusjer og slenger på meg klærne jeg skal bære gjennom hele dagen, og videre på kveldens konsert. Håret er klart til å riste løs til rytmen av gitarriff og raske trommer, vi har billetter til Rammstein i Paris-La Défense!

IMG_20190628_175758_071

La Défense er byens finansdistrikt, et område totalt annerledes fra alt man vanligvis assosierer med Paris. Her finnes ingen haussmannske bygninger, ingen store parker med fontener og gamle skulpturer. La Défense er skyskrapere og moderne skulpturer, kjøpesentre og hurtigmat.

Vi tar oss tid til å titte i butikker på det store kjøpesenteret Les Quatre Temps, et senter som også har et eget område for både bestilling og henting av varer fra Amazon, og en hel etasje full av spisesteder.

Kjøpesenter la défense

Factory & Co er en restaurantkjede som kan minne om en kombinasjon av en trendy burgersjappe og den amerikanske kjeden kjent for sine ekstravagante ostekaker, The Cheesecake Factory. Mellom ti og tolv flotte ostekaker står på rekke og rad, der de frister med sine spennende smaker. Pistasje, Kinder Bueno, Snickers, sjokobanan, bringebær og hvit sjokolade, samt enda flere varianter av amerikansk ostekake. Valget er stort, jeg ender til slutt opp med å teste ut en av signaturkakene, bringebær og hvit sjokolade.

IMG_20190628_170740_266

Vi bestiller i tillegg hver vår burger, servert med pommes frites til ham og coleslaw til meg, og en karamellmilkshake på deling. Og hver vår flaske iskaldt vann, en nødvendighet i denne ekstremvarmen som herjer over Europa akkurat nå.

Etter å ha spist oss stappmett på usunne godsaker, beveger vi oss videre i retning konsertarenaen, som til vår store glede viser seg å være lukket og klimatisert, en luksus i disse brennende varme sommerdager.

Showet åpnes av Duo Jatekok, to pariserinner som spiller pianoversjoner av Rammsteins egne låter. Disse nydelige pianomelodiene gir meg frysninger, et åpningsnummer så annerledes, så uforventet. Et nummer som faller i smak hos mange, inkludert meg selv, men likevel skuffer de mest hardbarka metallgutta, de som lever og ånder for tunge gitarriff og tøff vokal.

En halvtime senere, på slaget ni, entrer Rammstein scenen med fyrverkeri og flammer fra første sekund. Helt siden jeg var femten år gammel har jeg lyttet til dette tyske metallbandet, men ble ikke ordentlig superfan før jeg så dem live for første gang på Download-festivalen i Paris i 2016. Den beste live-opptredenen jeg noensinne hadde sett, jeg ble fascinert av deres teatralske og pyrotekniske sceneshow og visste allerede da at dette ikke ville bli mitt siste møte med Rammstein.

Et show som varer i over to timer, nok en gang fører bandet oss inn i sitt univers, sitt bisarre sirkus fullt av visuelle effekter og flammer. Vi rocker til vi får vondt i nakken, vi synger til vi får vondt i halsen, vi får frysninger der vi med blanke øyne synger med til lyden av akustisk gitar under den sårbare fremføringen av bandets ballader, vi danser til de radiovennlige låtene hvor elektro og rock møtes, vi jubler og klapper, min beste konsertopplevelse forblir Rammstein.

IMG_20190628_175905_518

Meksikansk mat og siste timer i Paris

Lørdag, klokka er ni.

Jeg våkner opp i Airbnb-leilighetens dobbeltseng, min venninne ved min side, hun sover fortsatt. Fra det åpne vinduet vendt mot gaten, hører jeg lyden av mennesker og biler. Laurène sover, men Paris sover ikke.

I min lyserosa nattkjole med sorte blonder, reiser jeg meg opp av senga og strekker armene og fingrene og hele kroppen, før jeg setter høyre fot og deretter venstre på de kalde flisene og lister meg til toalettet.

Jeg åler meg ut av nattkjolen og lar den falle, det lyserosa og sorte nattøyet blir skjøvet bort i et hjørne, på de grå gulvflisene blir den liggende. De kalde dusjstrålene blir straks behagelig varme, jeg lukker øynene og nyter følelsen av kilende vannstråler over min bare rygg, min nakke, mine skuldre, hele min kropp.

En nyvasket kropp og et våkent sinn, jeg pakker meg inn i et av de store grå håndklærne som utleier igår satte frem til Laurène og meg. Barfot, kjenner jeg de kalde flisene mot mine nakne fotsåler der jeg flytter meg fra badet, til det store rommet som er kjøkken, stue og soverom i ett. Min venninne har stått opp, hun sitter ved kjøkkenbordet med en brødskive i hånda. Bringebærsyltetøy. Hun har laget grønn te til oss begge, jeg smører meg en brødskive med honning.

Vi pakker sammen våre saker, rydder og tar oppvasken, leiligheten skal forlates nøyaktig slik vi fikk den. Utleieren kommer presis klokka elleve for å hente nøklene, vi takker for oss og forteller henne hvor fin vi synes leiligheten er, hvor gøy vi har hatt det på cabaret, VIP-plasser og gratis champagne.

Utleieren komplimenterer Laurène sitt antrekk, hun elsker hennes skinnbukse med splitt og blonder, og hennes leopardmønstrede bluse med paljetter på kragen. Meg studerer hun fra topp til tå og sier ikke et eneste ord, kjedelig i klesveien som hun antageligvis synes jeg er.

Vi forlater leiligheten og tar metro i retning Châtelet-Les Halles. Det er lørdag og store deler av Paris blokkeres av politistyrker i påvente av store demonstrasjoner, flere metrostasjoner er i tillegg stengt.

Les

Med lunsjreservasjon på meksikansk restaurant samt hvert vårt tog å rekke senere på ettermiddagen, blir vi begge enige om at den mest praktiske løsningen vil være å bare holde oss i samme nabolag som restauranten. Vi er jo begge omtrent lommekjent i Paris uansett, så det spiller for oss ingen rolle om vi i dag ikke får se Eiffeltårnet og Sacré-Cœur eller besøke Louvre, eller vandre rundt i Le Marais eller i Luxembourg-parken. Om en måned reiser jeg jo tilbake av andre grunner, det samme i juni.

Den meksikanske restauranten, Azteca som den heter, er et koselig lite sted, og allerede stappfull av gjester. Vi drikker margarita og prater om tiden da vi bodde i USA, jenteturen vår til Puerto Rico, bussturen til New Orleans og den helgen vi kom fem timer for sent til Tampa og ingenting gikk som planlagt.

Nachos

Vi deler deilig nachos med bønnepuré og overflod av ost til forrett, videre bestiller jeg smakfulle tacos med lime og koriander, Laurène bestiller fajitas. Til dessert bestiller hun fruktsalat og jeg bestiller kake, men kaken får jeg aldri servert. 

Tacos

Etter restaurantbesøket spaserer vi rundt i nærområdet, tar bilder og prater om gårsdagens cabaret. Mye har forandret seg i dette området siden jeg var her sist. Alt av bygningsarbeid og veiarbeid er ferdig, Saint-Eustache kirken ser jeg nå for aller første gang uten stillaser foran.

Kirke Paris

Vi flytter oss videre til kjøpesenteret Les Halles, hvor jeg kjøper to leppestifter og en øyenskygge. Vi titter også i noen klesbutikker, uten å kjøpe noe, før vi til slutt må dra videre til Montparnasse for å ta tog til hver vår kant av landet.

Vi klemmer, vi vinker. Rentre bien, à plus.

…Når enn neste gang vil bli.

Jordklode