Siden sist – digital detox og produktivitet

Siden forrige oppdatering, min lille julehilsen fra Stavanger, har vi gått inn i et nytt år og jeg har reist tilbake til Frankrike etter et tre uker langt opphold i Norge. Det var fint å være hjemme, tilbringe tid sammen med familie og venner, eller, venn, den beste av dem. Nå ser vi mot våren, vi gleder oss til å rive det forferdelige kjøkkenet som kom med leiligheten, erstatte det hvite og turkise med en stil som kler oss bedre, svart kjøkken med benkeplater i lys eik. Oppussingen stopper ikke der, for vi har jo også et bad som trenger en makeover, et soverom som trenger nye møbler og ny garderobe, og et gjesterom som vil bli mitt bibliotek og hjemmekontor. Vi har mye å gjøre, og nå venter vi på å endelig få sofaen levert hjem til oss, den som vi bestilte fra Italia allerede i november, vi venter på å få den på plass i stua, slik at vi kan kjøpe oss nytt teppe og stuebord tilpasset sofaens størrelse og kaffebrune farge. Aloe Veraen min har forresten vokst mye siden sist og trenger ny potte, den trives bedre her inne i stua enn ute på terrassen. Det samme gjør de andre sukkulentene, de vokser og vokser og alle trenger de mer plass.

Siden forrige gang jeg delte mine tanker, har jeg holdt meg mer eller mindre unna internett for ikke å la meg bli distrahert fra å skrive ferdig manuset som jeg har jobbet med siden fjorårets vår. Det er skremmende hvor mange timer av livet som kastes bort på meningsløs scrolling, både på sosiale medier, aviser og nettbutikker. Jeg har innsett at det holder i massevis å lese nyhetene én gang til dagen. Det har også gått opp for meg hvor mye bedre jeg har det uten kjøpepress og livsstilsmisunnelse, den negative påvirkningen fra sosiale medier. I stedet for å sløse bort tid på underholdning som ikke gir meg noe tilbake, har jeg meldt meg på skrivekurs hos Norsk Forfatterutvikling, et kurs jeg håper vil gi meg den tyngden jeg trenger, lære meg skrivekunstens hemmeligheter. Jeg vil skrive et helt nytt manus i forbindelse med kurset, derfor jobber jeg iherdig med å fullføre mitt forrige bokprosjekt, og vil snart vinke farvel til karakterene som jeg har tilbrakt så mye tid sammen med de siste månedene, slippe dem fri og håpe noen tar dem imot med åpne armer.

Siden forrige gang jeg skrev et blogginnlegg, har jeg dessuten kjøpt flere bøker, både nytt og brukt, fine romaner og spennende thrillere, leselysten er for tiden like stor som skrivegleden og jeg kan ikke nekte for at jeg skriver bittelitt bedre jo mer jeg leser. Derfor leser jeg så mye som mulig. Om jeg bare hadde bodd i Norge på deltid, eventuelt fått meg en sommerjobb eller vinterjobb eller hvilken som helst sesongjobb, ville jeg skaffet meg lånekort på biblioteket og tilbrakt store deler av fritiden der. Vi har et flott bibliotek i Toulouse også, men å lese på fransk hjelper meg dessverre ikke å komme nærmere mitt mål. Nei, om jeg virkelig vil nå gjennom forlagenes nåløye, må jeg begrave meg i alt jeg finner av gode tekster skrevet på norsk. Jeg vil, det er ingenting jeg vil mer enn dette. Om jeg ikke får det til denne gang, vil jeg prøve igjen helt til jeg klarer det.

Lite, men likevel ganske mye har altså skjedd siden forrige gang. Julien spurte meg om jeg ikke vil ta meg en liten pause mellom manusene. Nei, sa jeg, for ingenting skjer når man har pause. Den eneste pausen som bryr meg akkurat nå, er den fra sosiale medier, TV-titting og andre tidstyver, de som står i veien for min produktivitet. De som står i veien for oss alle, vil jeg tro.

Jeg har mye å dele fra juleferien i Norge og etter hvert vil jeg også rette fokuset mot oppussingsprosjektet, men akkurat her og nå er tankene et helt annet sted. Reisen skal jeg selvfølgelig ta dere med på, jeg lover. Både skriveprosessen (og hvordan jeg mestrer skrivekurset), livet i Toulouse og alt annet som fortjener en skildring i form av tekst og bilder. Vi skrives!

Bilder fra Stavanger – jeg kommer tilbake i mai, med mindre livet fører meg et annet sted eller ingensteds.

Indisk mat og den typiske lørdagskvelden

Lørdag. Vi våkner altfor tidlig, men står opp sent likevel. Fint er det å kunne ligge tett inntil ham, hans armer omfavner meg kjærlig, ingen hastverk, ingenting å rekke, en fredelig lørdagsmorgen tilbrakt i trygghet under den varme dundyna.

En kopp kaffe og to brødskiver over en dokumentar om hvalhai og djevelrokker, vi prater om vår fremtidige bryllupsreise, om mulighetene for å reise til en destinasjon hvor man kan dykke med havets mange fascinerende skapninger. Safari og dykking, fart og spenning, deilig mat og høy komfort, enige er vi om hva vi ønsker for vår første ferie som ektepar, men nøyaktig hvor på denne kloden gjenstår fortsatt å se.

Karusell

Vi starter ettermiddagen med en liten svipptur innom de franske møbelforretningene But og Conforama, på utkikk etter et nytt stuebord og Led-lyspærer til lampene i stua. Å handle møbler og dekorasjoner til hjemmet er noe vi sjelden tar oss tid til å gjøre.

Bare når noe vi allerede eier har gått i stykker eller er i ferd med å kollapse, ser vi nødvendigheten i å bruke tid på å scrolle nedover kategoriene på Le Bon Coin (fransk versjon av Finn.no) eller besøke møbel-og tekstilbutikkene i nærområdet. IKEA besøker vi stort sett bare når behovet for møbler møter lysten på kjøttboller i fløtesaus.

Lyspærer kjøpt, referansenummer for potensielt nytt stuebord notert, vi fortsetter ettermiddagen med kinobesøk i sentrum, en tradisjon som begynner å bli en smule kjedelig. Jeg foreslår å heller dra på teater neste helg, eller på cabaret, på humorshow, konsert, hva som helst som kan skape litt variasjon i hverdagen. Men i motsetning til meg, liker Julien dette mønsteret, disse vanene, hvorfor forandre noe som allerede er fint?

Etter endt kinoseanse, går ferden som vanlig videre til en av byens mange restauranter, denne gang sender vi smaksløkene på en reise til India. New Goa heter kveldens utvalgte spisested, med beliggenhet like i nærheten av ølbaren Delirium Café, hvor vi koser oss med hver vår halvliter før middagstid.

Forrett indisk

Den lille restauranten New Goa ligger bortgjemt i en liten sidegate, vegg i vegg med et konkurrerende indisk spisested. Vi bestiller hvert vårt glass lassi, rose til meg og mango til ham, servert får vi ulike typer samosa, fritert aubergine og fritert løk sammen med peshwari nanbrød til forrett (nan fylt med mandler, pistasjebiter, kokos og safran). Hovedrettene dufter av deilig krydder, en smakfull kylling balti med koriander og kanel til meg, og pikant kylling vindaloo til ham, begge servert med basmatiris.

En travel lørdagskveld for restaurantens ansatte, alle bord er nå opptatt. Ved inngangspartiet og ut på gaten formes en lang kø full av mennesker som tålmodig venter på ledige bord, flere av dem bestiller cocktails som drikkes utenfor lokalet mens de venter.

Indisk mat

Julien og jeg nyter måltidet i vårt tempo, vi diskuterer og er allerede i gang med å planlegge neste helg, nok et nytt kinobesøk kommer som forslag fra ham. Igjen nevner jeg mitt ønske om å dra på teater, han finner på unnskyldninger for å ikke dra. Forestilling klokka ni er sent, sier han. Teaterstykket jeg ønsker å se virker jo dessuten litt kjedelig, mener han. Filmen vi så på kino i kveld, filmen du valgte, den var kjedelig, svarer jeg surt.

Med julaften bare to måneder unna, setter jeg like greit teaterbilletter øverst på ønskelista, sammen med nye tøfler og solid paraply. Hva har du lyst til å gjøre etterpå, spør Julien, der vi etter middag trasker videre i retning metrostasjonen Jean-Jaurès, som om jeg skulle orke å gjøre noe som helst etter et enormt måltid som dette. Hva med film på Netflix og en kopp te i sofakroken? Han nikker.

Karusell bakgrunn

Vennebesøk fra Paris og dagstur til Albi

Takknemlig og glad er jeg, for at vi har slike gode venner som kan ta seg tid til å komme på besøk til oss fra Paris. Daniela og hennes samboer Thomas kom på fredag med tog til Toulouse for å tilbringe helgen sammen med min kjære og meg. Akkurat som den helgen da de sammen med et annet vennepar var på besøk hos oss i fjor sommer, gledet vi oss nok en gang til å vise dem enda mer av alt det fine la ville rose har å by på.

Med festlige planer for lørdagskvelden, så vi frem til å vise våre venner noen av byens stiligste cocktailbarer og spise tapas på et av våre mange favorittsteder. Vi gledet oss også til å slappe av og kose oss med en velsmakende søndagsbrunsj i nabolaget. En dagstur til nydelige Albi hadde vi også lovet å ta våre gjester med på, den vakre byen som mine foreldre forelsket seg i da vi ferierte sammen i påsken.

Vennetur

Fredagens sene ettermiddagstimer gikk til mathandel, rydding og vasking. Kun når vi venter besøk vasker vi så nøye at man skulle trodd det var landets president som var invitert på overnatting hos oss. På kjøkkenet kokkelerte vi sammen, quiche med chorizo og paprika, vi laget spansk tortilla med løk, Julien laget sin berømte guacamole, vi satte frem en skål med chips, grønne oliven og spekepølse med skogsopp.

Sammen med våre venner, som vi ikke hadde sett siden vi i slutten av juni dro til Paris i forbindelse med Rammstein-konserten, ble vi sittende ute på balkongen til langt på natt, vi pratet om alt som har skjedd i våre liv siden sist, min venninne delte en rekke interessante historier fra hennes jobb som markedssjef for en internasjonal startup-bedrift, min kjære og jeg pratet for det meste om vårt fremtidige bryllup, og om de mange fine stedene vi nylig har besøkt i det store spennende Sør-Frankrike.

Neste dag våknet vi til en kjølig morgen, grå himmel og truende skyer, høsten har offisielt inntatt Toulouse. Energien ladet vi opp over hver vår kopp kaffe og hver vår skvett appelsinjuice, sammen med matrester fra gårsdagen, quiche og oliven til frokost. Ut døra og inn i bilen, i retning Albi, den lille sørvestfranske byen full av spennende severdigheter, kjent for sin historiske katedral og sine flotte utsiktspunkt.

Albi katedralen

Verdens største mursteinkatedral, den vakre Cathédrale Sainte-Cécile, ble som planlagt vårt første stoppested i byens sjarmerende sentrum. En av sørvestlandets mange perler, smilende observerte vi våre venner der de fotograferte nydelig arkitektur og vakre detaljer, en katedral som først ble konstruert sent på 1200-tallet, og fullført to hundre år senere,  heldige er vi som kan komme tilbake hit fra tid til annen, for å beundre slik en viktig del av denne regionens kulturhistorie.

Orgel katedral

Ved foten av katedralen, på Place Sainte-Cécile, spiste vi lunsj på et av de mange spisestedene som omkranser monumentet, et helt alminnelig måltid, andepølse og aligot (potetmos laget med store mengder ost og hvitløk). Alle nøt vi hvert vårt glass rødvin til maten, vin fra Gaillac, en tjuetre minutters kjøretur unna, deilig fyldig vin med en aroma av modne kirsebær og solbær.

Aligot

I andre etasje satt vi, diskusjoner om alt fra politikk og miljø til feriedestinasjoner og cocktailbarer, jeg tittet på dessertmenyen selv om jeg absolutt ikke kunne tenke meg å spise dessert akkurat nå. Likevel fristet det veldig å bestille fiolmilkshake, min nye favorittsøtsak, delt førsteplass med den deilige desserten banoffee, som dessuten også var å finne på restaurantens meny.

Min venninne tilbød å spandere lunsjmåltidet på Julien og meg, en takk for at dem fikk overnatte hos oss, hun satte pris på at vi tok dem med på dagstur til nydelige Albi. Videre skulle vi nå til Pont-Vieux-broen for å nyte flott utsikt, og deretter trekke innover mot sentrum igjen for å besøke klosterhagen, handle et par høstplagg fra små lokale boutiques, og beundre den eventyrlig vakre hagen som tilhører Berbie-palasset (Jardins du Palais de la Berbie).

…mer om det i neste innlegg.

Hvit bukse

Gamlebroen

Albi utsikt

Arkitektur Albi

Katedral

Brunsj, blomsterkjole og kjærlighet

Søndag.

Hvit linkjole med blomsterbroderi, den minner nesten litt om en østeuropeisk bunad, kanskje fra Ukraina. Det eneste jeg i så fall mangler for å gjøre antrekket komplett er en fargerik og fyldig blomsterkrone. Med slitte sandaler og brun alminnelig skinnveske, toner jeg heller det festlige ned et par hakk, for jeg har jo ingen krone.

Klokka har såvidt bikket halv tolv. Julien og jeg er ute på rusletur sammen, vi vandrer gjennom de fredelige sentrumsgatene og nyter vår daglige dose med deilig solskinn. I sentrum blir vi ikke værende lenge, bare en liten tur gjennom byens gater før vi vender tilbake til nabolaget vårt hvor vi har reservert bord på den britiske puben The Dispensary.

Jeg elsker søndager som dette, fredelige søndager som består av fine spaserturer, brunsj sammen med kjæresten, solfylt himmel og behagelige sommerkjoler. Søndager hvor formiddagen går til koselige aktiviteter, ettermiddagen til vasking og papirarbeid, og kvelden til kokkelering på kjøkkenet. Jeg liker å avslutte uka med et hjemmelaget søndagsmåltid som kan nytes foran en god film sammen med min bedre halvdel.

The Dispensary, den trivelige puben i nabolaget vårt, er full av sommerkledde mennesker som spiser brunsj sammen med sine kjære. Vennegjenger, kjærestepar og familier. De to servitørene som begge er kledd i mørkeblå jumpsuit, løper fra bord til bord mens de vasker og rydder opp etter tidligere gjester og setter frem nye tallerkener og glass. Jeg får servert en rykende varm kopp kaffe, et iskaldt glass eplejuice, store kikertkaker, stekte poteter, grillet champignon, baconskiver, tomatbønner og squash. Julien går for en typisk britisk pubfrokost, Full English Breakfast, med egg, bacon, pølser og tomatbønner.

Ved bordet blir vi sittende i nesten to timer, der vi prater om bryllupet og våre ferieplaner, om tanker og drømmer for vår felles fremtid, tiden etter den store bryllupsfesten. Om kjøp av leilighet, om karriereendringer, alt som i dag bare virker som en vakker men virkelighetsfjern drøm.

På vei hjem spaserer vi gjennom en rolig gate full av flotte lavblokker i rød murstein med romslige hvite smijernsbalkonger. Vi drømmer oss bort til en alternativ virkelighet hvor en leilighet som dette tilhører oss, Monsieur og Madame Begot.

Tanken på at jeg om tretten og en halv måned vil bli kona til dette mennesket som i over fire år har stått ved min side gjennom godt og vondt, får blodet til å bruse og hjertet til å dunke enda litt raskere. Jeg tar tak i hånda hans, den varme myke håndflaten, de snille brune øynene møter mine, et undrende blikk, han spør meg, “hva tenker du på?”

sdr

“På deg”, sier jeg, nesten litt barnslig. Som hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste våkne sekund, tenker jeg på så altfor mye. Jeg tenker på ham, på oss, på fremtiden, på nåtiden, de små øyeblikkene som får meg til å smile, minner skapt med ham, med venner, med familien.

Toulouse, mine tanker omhandler ofte denne flotte byen, og spesielt nabolaget vi bor i. Jeg tenker på blomsterhandleren hvor min kjære pleier å kjøpe blomster til meg, på frisørsalongen som ligger vegg i vegg, der hvor både han og jeg er stamkunder. Jeg tenker på Les Chimères, restauranten med sin spennende brunsjbuffet, på bokkaféen L’Estaminot, på vanntårnet som har blitt gjort om til kunstgalleri (Château d’Eau) det spennende kunstmuseet Les Abattoirs som tidligere har vært et slakteri. Jeg tenker på Mouna Yoga, studioet hvor jeg sammen med ei venninne tilbrakte så mange tidlige onsdagsmorgener og sene torsdagskvelder gjennom fjorårets høst og vinter. Vi som hadde som mål å bli sunne, flinke yogis.

Julien og jeg setter oss i sofaen, han med sin laptop i fanget. Nytt regneark i Excel, den kjedelige delen av bryllupsplanleggingen settes i gang.

Nydelig biltur, snøkledde hytter og ekte julemagi

Tenk at vi allerede er inne i tjueandre desember, nå er det kun to dager igjen til jul!

I dag våknet jeg noenlunde tidlig til en lørdag å være, min kjære har også hoppet opp av senga, han våknet like etter meg. Planen var i utgangspunktet å stå opp sent, etter gårsdagens flyforsinkelser fra Toulouse og Amsterdam, i tillegg til en ellers ganske så slitsom arbeidsuke for både samboeren min og meg. Likevel står vi opp, begge to, like før ni. Sammen med mine foreldre spiser vi frokost, vi drikker kaffe og tar morgenkvisten med ro. Snart reiser vi til Sirdal, en liten hyttetur på fjellet, en liten kickstart på julefeiringen, med snø og hyttekos, levende lys og utsikt mot fjellene. Ren magi for min kjære som har bodd hele sitt liv i Frankrike, ren magi for meg, som har vokst opp blant fjorder og fjell og i mange år tatt det hele for gitt, da jeg som ungdom foretrakk å holde meg innendørs og drømte om et liv i millionby med skyskrapere på hvert gatehjørne. Tenk at jeg den gang ble irritert hver gang mine foreldre dro meg med ut på tur i den vakre norske naturen. Hvordan kan det være mulig å ikke elske det vakre nordiske landskap?

Refleksjon

Klokka tolv er jeg pakket og klar til å dra. Mine foreldre, derimot, har planlagt å fylle opp bilen med omtrent alt dem eier, i tillegg til å pakke med seg nok mat til å overleve to måneder innesperret i en bunker (eller innesnødd på ei hytte). Alt dette, for kun én natt på fjellet. Rundt en halvtime senere er endelig alle sammen klare til å reise av sted, bort fra regnvær og grå Stavanger-himmel, en to timers kjøretur gjennom vakkert fjellandskap, et landskap som blir hvitere og hvitere jo nærmere vi kommer vår endelige destinasjon.

Fjell

Vi stopper bilen fra tid til annen, for å benytte enhver anledning til å ta fine bilder av røff vinternatur, fjell, trær og klare refleksjoner i det speilblanke vannet, der hvor vannet ikke har blitt frosset til is. Vi tar bilder av bratte fjellvegger, av de smale veiene som strekker seg mellom fjellene, vi tar bilder av snøkledde fjelltopper og nakne trær. Min kjære tar bilder av meg, jeg av ham, mine foreldre blir sittende igjen i bilen, hvor de holder seg varme.

Vi tar oss en liten tur innom en dagligvarebutikk for å handle med oss et par ekstra matvarer til overnattingen på hytta. Til min kjære kjøper jeg noe av det kanskje mest typisk norske man kan finne på å putte på en brødskive, han elsker å spise ferskt brød med brunost. Til oss begge kjøper jeg lefser, deilige lefser som vi skal kose oss med til dessert, sammen med en god kopp kaffe.

I bilen lytter vi til julemusikk, samtidig som vi titter ut vinduet og fryder oss over synet av snøkledde omgivelser, hyttetak på hyttetak med snødyner på taket, hva passer vel bedre sammen med julemusikk enn nettopp dette?

Vel fremme ved den røde hytta som vi har leid for natten, slenger jeg på meg en kofte før jeg igjen kler på meg den blomstrete boblejakken, trer på meg lue og votter og tar kameraet fatt, i fire minusgrader, på ren, hvit puddersnø, min kjære og jeg tar oss en liten spasertur i nærområdet for å utnytte dagslyset for fullt, før vintermørket faller på. Frekk som han er, kaster han snøballer på meg, og ler seg halvt ihjel da en av dem treffer lua mi, bestemorlue som han kaller den.

Han tar bilder med mobiltelefonen sin, bilder av snøkledde røde hytter og store fjell, selfie i snøen tar vi også sammen, bildene sender han til sine foreldre som han i år ikke kommer til å feire jul sammen med, da han jo er her, sammen med meg og mine i det store norske vinterland.

Snøbilder

Hyttekos med levende lys, i kveld lager min stefar middag til oss fire, hvitvinsrisotto som vi skal kose oss med, servert sammen med ei flaske nydelig Chianti. Vi skal ikke legge oss sent i kveld, for i morgen skal vi lage snømann, og vi skal dra ut på spennende eventyr i nærområdet!

Biltur

IMG_20181222_215510

Derfor er jeg mer lykkelig av å bo her enn i Norge

Selvsagt savner jeg Norge. Uten tvil.  Jeg savner å spise rykende ferske (eller oppvarmede frosne) kanelboller og skolebrød på kafé, mens jeg titter ut vinduet og ser på folk som passerer meg og trikken som kjører forbi, i Oslo.

Jeg savner å vandre fra bod til bod og smake på ulike småretter mens jeg nyter livet (og noe godt i glasset) på Gladmat-festivalen, i min kjære hjemby Stavanger.

Jeg savner å gå tur i skogen, spise Kvikklunsj og drikke litervis av Tine iskaffe.

Jeg savner å høre alle de ulike dialektene, dra på hyttetur og grille med engangsgrill.

Jeg savner fossefall, fjorder og våre mange vakre fjell.

Jeg savner familien og venner og alle jeg har mistet kontakt med etter at jeg dro.

Likevel er jeg mye mer lykkelig her i Frankrike enn jeg noen gang har vært hjemme i Norge. Ikke bare fordi jeg elsker å snakke fransk, kjæresten min er fransk og franske makroner smaker best i Frankrike. Men…

Å bo i Frankrike gjør meg lykkelig fordi…

  • Bondemarked er triveligere enn å handle på butikken. Uansett hvor i landet du befinner deg, vil det flere ganger i uka være mulig å handle økologisk frukt og grønt, juice, ferske bakervarer, ost, kjøtt – og nydelige blomster, på store, varierte bondemarked (fra tidlig på morgenkvisten til utover ettermiddagen). Et av mine fineste minner fra Paris er for eksempel en gang da jeg hadde vært ute på byen med ei venninne, og overnattet hos henne. Kjæresten hennes (som er bestevennen til typen min) valgte å bli hjemme, og sto opp tidlig for å handle på markedet. Venninna mi og jeg våknet opp til fersk frukt, ferskt brød og blomster som ventet på oss på kjøkkenet. Kun min egen type klarer å gjøre meg gladere enn det der! blomster
  • Paris er så stort, så spennende, så annerledes. Selv om jeg har valgt å forlate hovedstaten til fordel for Toulouse i Sør-Frankrike (selv om vi ikke enda er på plass der nede), så kommer Paris alltid til å ha en plass i hjertet mitt. Jeg har jo tross alt bodd der i over 2 år og opplevd alt fra språkskole, jobb, nye venner, uteliv, restauranter, cabaret, teater, kino, shopping, monumenter, muséer, gallerier og ja, alt. paris utsikt
  • Å reise på ferie innenlands er like spennende som å reise utenlands. Frankrike er et land med mye variasjon. Vil du tilbringe en langhelg eller en uke på et koselig høyfjellshotell med peis og pjuskepledd, kjøre slalom og spise fondue eller raclette? Dra til Alpene. Vil du besøke koselige små byer hvor alle hus minner om dem man finner i eventyr (og i Skjønnheten og Udyret)? Dra til Alsace. Vil du på badeferie? Dra til for eksempel Cabourg eller luksuriøse Deauville i nord, eller til Nice og Cannes i sør. Vil du besøke vingårder, slott og historiske monumenter – dra hvor som helst i landet, gjerne til det fantastiske Loire distriktet. alsace regionen
  • Maten. Trenger jeg å si noe mer? Jeg har lagt på meg 10 kilo etter at jeg flyttet hit. Og det er virkelig en bittersøt følelse. Kaker, desserter, sjokolade, ost. Det er mine store synder, men fy faen (unnskyld språket) så digg det er å synde, i så fall. I tillegg til at hvert distrikt i Frankrike har sin sjarm og sine særpreg, er også maten og regionale spesialiteter totalt annerledes fra sted til sted. franske kaker

Selfølgelig, å bo her har sine ulemper på samme måte som det har sine fordeler. Dette landet er på ingen måter perfekt. Det er det ingen land som er. Men det er her jeg har funnet lykken. Og det er det denne bloggen handler om. Lykke.

cabourg stranden

tulipaner frankrike