Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Butikk

Sti

Jeg reiser, jeg drømmer, jeg lever!

Vi er alle lidenskapelig opptatt av noe. Måtte det være mote, litteratur, politikk, matlaging, fotografi, idrett, dyr og oppdrett – eller noe totalt annerledes.

Selv er jeg lidenskapelig opptatt av å reise. Til andre byer, til andre land, til andre verdensdeler, lære nye språk, bli kjent med andre kulturer og smake lokale spesialiteter hvor enn jeg drar.

Jeg elsker å fotografere maten jeg bestiller (noe Julien synes er flaut), naturen jeg vandrer gjennom, de historiske monumentene jeg besøker, handlegatene jeg passerer, og annerledes arkitektur.

Allerede i år har jeg vært heldig som har fått mulighet til å dra på kurs til Marrakech og Essaoira i Marokko, dratt på familietur til Panama (biltur gjennom hele landet) med svigers og kjæresten, for å deretter dra på kjærestetur til Madrid i Spania, mor-datter tur til Kassel i Tyskland før jeg dro videre til Karlsruhe (også Tyskland) på egenhånd. Under to måneder senere dro jeg til Toulouse og Narbonne i Sør-Frankrike på egenhånd, videre til Girona i Spania (for å besøke den årlige blomsterfestivalen) og deretter en liten flytur til Pisa for å besøke det kjente, skeive tårnet og spise store mengder deilig pasta. Bursdagen min ble feiret på biltur sammen med kjæresten gjennom Nederland (Delft, Haag, Utrecht, Gouda, Amsterdam m.fl.) og videre til Ghent i Belgia. I sommer dro mamma og jeg på nok en mor-datter tur, til Strasbourg og Colmar i Frankrike, og møttes igjen på sensommeren, i nydelige Normandie sammen med kjæresten min og stefaren min. I september dro jeg på utdrikningslag i Milano i Italia, og videre til de Franske Alpene helgen etter, for å feire bryllupet til to gode venner av Julien og meg.

År 2017 har hatt mange utfordringer, mange skuffelser, mange drømmer som har blitt knust. Men den største drømmen av dem alle, min lidenskap for å reise, den drømmen lever jeg fullt ut. Så godt jeg kan (ved siden av jobb og andre forpliktelser).

Vil 2018 bli året hvor jeg vekker til live de drømmene som ble knust? Drømme nye drømmer? Følge mine drømmer og ikke la noe som helst stoppe meg?

Vi får se. Det viktigste er uansett å ha en lidenskap. En motivasjon. En drøm å jage.

(bildene under: 2017 i bilder)

tyskland

reise europa

reise utlandet

bryllup alpene

Han vet nøyaktig hva jeg liker…

Torsdag. Siste kveld i Toulouse. Siste mulighet til å kose oss fullt ut og glemme alt som ventet oss på stedet vi midlertidig kaller for “hjemme”, med mennesker som synes synd på oss fordi alle prosjektene våre er satt på vent.

Ei flaske rødvin (eller to) gjør underverker for sjelen (men kanskje ikke for kroppen) når man har behov for et effektivt anti-stress middel. Det samme gjør god mat.

smiler

Det er så fint å tilbringe tid sammen, bare oss to.

Ingen mas, ingen svigers, ingen forpliktelser – kun en sort himmel, byens vakre belysning, god vin og deilig mat.

Mandag kveld, da vi ankom Toulouse, handlet vi inn ei flaske rødvin og dagligvarer. Deretter la jeg meg på sofaen i dvalemodus, og lot min kjære Julien stå for kokkeleringen på kjøkkenet.

Spaghetti bolognaise, versjon fiks-ferdig-gå.
Jeg kunne ikke la være å flire da maten ble servert. Hele situasjonen; ny leilighet, super-enkel middag, rødvin, jeg som ligger på sofaen som en slapp potetsekk, og ser på at han lager mat…Alt dette minnet meg om en sådan stereotypisk klein første date, hvor gutten prøver hardt å imponere jenta, og inviterer henne på middag hjemme hos seg. For å deretter virkelig slå på stortromma ved å servere (billig) rødvin på daten. Eneste som manglet var “Netflix and chill”.

Eventuelt bytte ut rødvin med pils, og spaghetti med Grandoisa.

Nå trenger ikke Julien å rigge til Netflix for å garantere at det blir action i heimen, uansett. Dessuten, spaghetti er digg. Det samme er Grandiosa (men det sier jeg ikke høyt).

Torsdag kveld ble det selvsagt også action. Men denne gang servert med en svær dose romantikk (og bedre vin).

skål

En koselig restaurant i et grotte-lokale (La Cave au Cassoulet) med røde mursteinsvegger og varm atmosfære. Restauranten minnet meg om et utrolig sjarmerende spisested som jeg besøkte i Praha, for tre år tilbake.

Og Praha, det er jo faktisk byen hvor jeg og Julien møttes for første gang. Derfor vekket dette en nostalgi i meg. Jeg lengter tilbake til Praha. Og jeg gledet meg over å være i Toulouse.

Julien liker å vekke liv i gode minner, gjenskape dem, og få hver eneste date til å føles ut som om den er en av våre første. Selv etter snart tre år som kjærester, to og et halvt år som samboere.

Helt siden den dagen han sendte meg en eske konfekt i posten, fra Frankrike til Norge, har det vært soleklart for meg at dette er en kar som vil gå langt for å holde liv i kjærligheten.

Og det gjør han.

Med og uten vin.

Med og uten mat.

Med og uten “Netflix and chill”.

forrett

hovedrett

broen

 

 

Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos