Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Advertisements

Når drømmer blir virkelighet

Jeg ønsker den velkommen, denne sensommerdagen, med tretti behagelige varmegrader i luften og en himmel full av dansende små skyer som minner om lette bomullsdotter på en kongeblå vegg. Sannsynligvis kommer skyene til å fordufte i løpet av ettermiddagens tidlige timer. I morgen vil dem vende tilbake, større og gråere, sammen med sine følgesvenner lyn og torden.

En ny uke har såvidt begynt, men utålmodig ser jeg frem til å vinke farvel til nok en arbeidsuke og omfavne helgen og alle de spennende mulighetene som venter oss like rundt hjørnet.

I disse dager, disse uker, er det mye forutsigbarhet i denne hverdagen min i Toulouse, med ingen større utfordringer enn fulltidsjobben jeg har å gå til, og kjærligheten jeg har å returnere til hjemme. Samtidig har jeg mye fint å se frem til her i livet. Blant annet får jeg en varm følelse i magen bare av å tenke på alle disse fine ferieturene som står på agendaen.

Om under to uker reiser jeg jo til Polen, mitt andre hjemland, sammen med min mor som er født og oppvokst i Krosno, en by sør i landet, nær grensen til Slovakia. Jeg skulle gjerne reist tilbake til Krosno, da jeg ikke har vært der siden jeg var fjorten år gammel, men dessverre strekker ikke tiden til og reiseveien er for lang og komplisert, så derfor drar vi heller til Kraków og Wrocław.

Jeg drømmer om den dagen jeg har nok midler til å kunne kjøpe en liten leilighet i Polen, som min mamma og jeg kan reise til. En liten leilighet som min tante og onkel, eller min fetter og mine kusiner også kan få lov til å benytte seg av.

Kanskje en dag, langt frem i tid, når jeg endelig har alt det andre på stell og kan investere i noe ekstra.

Jeg har nemlig noen enda større drømmer og forhåpentligvis snart reelle prosjekter som jeg gleder meg til å komme i gang med.

Lenge har jeg ønsket å starte en egen bedrift. Forhåpentligvis vil jeg kunne brette opp ermene og komme i gang med prosjektet i en ikke altfor fjern fremtid. Deretter står kjøp av hus for tur. Alt dette høres kanskje ut som en urealistisk drøm, men det behøver ikke å være det.

Jeg venter tålmodig, jeg sparer penger, og jeg jobber mot mine mål. Så lenge man har et håp, vil man finne en vei.

Hver gang vi spaserer gjennom sentrum, min kjære og jeg, ender vi ofte opp med å titte på boligannonsene som fyller vinduene til eiendomsmeglernes mange flotte lokaler. Med stjerner i øyene beundrer vi de mange flotte husene som er avbildet i de forskjellige annonsene, og drømmer om hva som kunne blitt vårt fremtidige hjem.

Bare tjue minutter unna sentrum av Toulouse kan man nemlig fint få et stort hus med svømmebasseng, terrasse, garasje og minimum to soverom til en pris som tilsvarer tre millioner norske kroner. Høres ikke det mye deiligere ut enn en knøttliten sentrumsleilighet til samme pris i hovedstaden?

Ofte ser jeg også kontor-og butikklokaler til leie eller til salgs i mange av de fine bydelene hvor jeg har lagt igjen en liten del av mitt hjerte. Hvor fint ville det ikke vært å kunne starte en egen bedrift og pusse opp et lite lokale i en av disse mange røde murbyggene?

Male, innrede, regnskapsføre, markedsføre, stå på og jobbe hardt, og forhåpentligvis få igjen så utrolig mye stolthet og glede for alt strevet.

For øyeblikket er ingenting av dette annet enn drømmer, håp og ønsker (med unntak av ferieturene).

Men alt starter jo med en drøm.

Oliven

Butikkfssa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å kysse eller ikke kysse?

Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)

fontene versailles