Observasjoner fra bokkaféen i Toulouse

Onsdag.

Som alle mine medpassasjerer, takker jeg sjåføren for turen, han smiler pent og ønsker oss alle en fin ettermiddag, jeg går av bussen, den store grå L2-bussen som hver dag frakter meg fra min arbeidsplass til fritidens uendelige muligheter.

Det er en nydelig solskinnsdag i dag, skyfri himmel og hele tjue varmegrader. Da jeg forlot leiligheten tidlig på morgenkvisten for å dra på jobb, viste gradestokken ti grader, jeg valgte derfor å ikle meg bukse, genser, tynn frakk og ankelstøvletter, en sådan typisk høstuniform. Allerede lengter jeg tilbake til sommerkjoler og sandaler, her jeg spaserer, høstkledd, langs fortauet, på vei til favorittstedet mitt her i Saint Cyprien, denne herlige bydelen jeg bor i.

Himmelens sterke blåfarge står i fin kontrast til de mange røde mursteinbyggene og de grønne og gule bladene på trærne. Jeg elsker denne bydelen, de mange smale sidegatene, og denne store avenyen, jeg elsker å spasere forbi den spennende markedshallen, de små trendy barene, de mange forskjellige restaurantene, frisørsalongen jeg pleier å gå til, den økologiske butikken hvor man kan blande sin egen müsli eller frukt- og nøttemiks til tur og trening, museene, kunstgalleriene, yogastudioet. En ny tapas restaurant har nylig åpnet dørene, den må vi teste ut en kveld, den holder til på markedsplassen, like ovenfor legekontoret mitt, der hvor den kjekke legen min holder til.

Estaminot

Jeg er på vei til favorittstedet mitt, ikke bare i bydelen jeg bor i, men i hele Toulouse. Det er ikke lenge siden jeg først oppdaget den sjarmerende bokkaféen L’Estaminot, men allerede ved første blikk var jeg forelsket i atmosfæren og vintage-stilen, de deilige dessertene, og ikke minst det kule klientellet. Sofistikerte mennesker kledd i vintageplagg og designerbriller og hippe mennesker kledd i flannel, jeans, stilige hatter, alt som er litt rocka, litt grunge, litt hipster, litt Øst-Berlin, litt Brooklyn. Jeg elsker å se på disse menneskene, la meg selv bli inspirert av dem, være flue på veggen, lytte, observere, eksistere i samme rom som dem, dem og alle disse bøkene. Akkurat nå er det ingenting jeg ønsker mer enn å være nettopp her.

Etter å ha spasert den en og en halv kilometer lange strekningen fra busstasjonen til markedsplassen, har jeg nå kommet frem til den lille sidegaten hvor kafeen holder til, det lille lokalet i det store mursteinbygget, mekkaet for te, kaffe-og litteraturelskere, bøker til utlån og bøker til salgs.

Bokkafé

Jeg bestiller en kopp te med aroma av sitron og marengs, akkurat som den klassiske franske terten som selges på de fleste konditorier her i landet, den deilige terten med syrlig frisk sitronkrem og fløyelsmyk fransk marengs. På et lite bord til høyre for disken, ligger dagens desserter fristende presentert på små fat. I dag er det ulike varianter av crumble som står på menyen, sier baristaen med sin mørke bassfylte stemme som ikke passer til det bleke ansiktet og den lange tynne figuren. Kledd i blå rutete bomullsskjorte, beigefarget bukse med bukseseler, med det mørke håret gredd bakover i en sideskill, står han i stil med kafeens vintage-estetikk.

Jeg finner meg et bord gjemt bort i et hjørne, setter meg i den olivengrønne to-seteren i myk velur, lener meg godt bakover, åpner boka jeg har tatt med meg, og nyter smaken av crumble med bringebær, eple og smeltende sjokoladebiter.

Boka jeg leser er en roman som jeg ikke helt klarer å bli fanget inn i, kanskje fordi jeg blir litt utilpass av forfatterens svært vulgære språkbruk i store deler av historien, noe som ødelegger alt det andre, alt det fine som hun prøver å formidle, budskapet som delvis drukner i gatespråket. Hun kunne lett ha funnet noen mildere, sensuelle, delikate synonymer. Hun kunne fint ha formulert seg annerledes, brukt metaforer, vært litt poetisk i sine skildringer, overlatt noe til lesernes fantasi. Hvorfor må alt være så direkte, så brutalt, synes ingen andre at dette blir for primitivt?

Jeg legger bort romanen og lar meg selv bli underholdt av de forskjellige samtalene som høres på kryss og tvers over kaféens mange små bord.

En kvinne med skulderlangt hår, store mørke krøller, sitter bøyd over et bord og tar notater, hun lytter til en mann, jeg tror han er hennes mentor eller en karrierecoach, han er kledd i mønstret sennepsgul skjorte, de diskuterer markedsføring, han forteller henne hvordan han startet sin egen digitale bedrift og hvordan hun kan gjøre det samme. Hennes ønske er å starte egen nettbutikk, t-skjorter og tøyvesker, sier hun.

Fra et annet bord høres to kvinnestemmer som snakker tysk sammen. De står i stil med hverandre, disse to tyske kvinnene, Øst-Berlinere som de kanskje eller kanskje ikke er, de ville iallefall ha passet fint inn på en pønkete undergroundsklubb eller en litt rocka cocktailbar med kunstutstilling eller en vintage kaffebar ved Alexanderplatz, med sine flannelskjorter, den blonde kvinnen iført en mørkeblå rutete skjorte, brunetten i rødt, begge med røde lepper og store 70-talls briller, den ene kvinnen i lårhøye strømper og shorts, den andre i fløyelsskjørt og militærstøvler.

Jeg tar en siste slurk av den nå lunkne teen, reiser meg opp og tar meg en liten titt rundt i lokalet, på de hundrevis av bøkene som står plassert i kaféens mange bokhyller. Alle disse bøkene er til salgs, alle disse bøkene kunne jeg tatt med meg hjem. Jeg blar i en bok om parisisk gatefotografi, jeg leter blant hyllene etter franske poesisamlinger, jeg vurderer å bestille en kaffe, vurderer om jeg skal lese videre i denne romanen jeg ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ei.

Jeg betaler, og takker for meg. Vi sees snart igjen.

Fransk bokomslag

Leselyst

Advertisements

Hvor tiden står stille og ingen kan finne meg

Jeg skrur opp varmen og lar panelovnen jobbe. Samtidig lar jeg min lille LED-lampe belyse mitt mørkebrune pc-bord, slik at lys og varme i harmoni kan skape komfort for den slitne damen som alltid fryser. Dette rommet er mitt kontor. Mitt lille tilfluktssted. Mitt favorittrom i hele leiligheten, nettopp fordi det bare er mitt.

Her skriver jeg roman. Her skriver jeg dikt. Her skriver jeg blogginnlegg. Her skriver jeg alt som kun kreativiteten kan sette grenser for. Her skriver jeg tekster som kun jeg får se, tekster som hele verden kan får se, og tekster som kun et fåtall mennesker får lov til å se.

Dette er dessuten også rommet jeg befinner meg i når jeg ønsker å lese, stille og rolig, i fred fra min kjære som foretrekker film, TV og høylytt musikk.

Jeg elsker stillheten. Jeg omfavner stillheten. Han frykter den. Han rømmer.

Bokhyllen min er malt i nøyaktig samme bruntone som det lille praktiske pc-bordet mitt. En bokhylle full av spennende romaner, men også full av historier som aldri helt falt i smak hos meg. Bøker som aldri ble lest ferdig. Men jo, jeg har valgt å beholde hver eneste en av dem.

Inntil videre.

Den oransje sovesofaen som står plassert inntil  veggen, har min kjære arvet etter tanten sin. Jeg synes den er stygg. Han liker den. Den har jo tross alt en personlig verdi for ham, og derfor har jeg valgt å overse at jeg misliker fargen oransje og sofaens gammeldagse mønster. Er han glad i denne gamle arvede sofaen sin, så får vel jeg være det også. For å pryde rommet med litt dekorasjon, har jeg kjøpt meg kaktuser i ulike former og størrelser. Runde, avlange, store, små. De utgjør en morsom kontrast til alt det brune, alt det gamle.

Jeg titter ut vinduet. Mørket har lagt seg over Toulouse. Klokka nærmer seg sju, og magen har allerede begynt å rumle. Jeg er sulten, men jeg ønsker å bli værende på kontoret og skrive til langt ut på natta. Skrive ned alle mine tanker, alle mine idéer, følelser, drømmer. Og kanskje lese ferdig boka jeg leser for tiden. Den som handler om kvinner som prøver og prøver så hardt de kan å bli store stjerner i det digitale landskap.

De, som jeg, drømmer om å skape noe kreativt og dele det med hele resten av verden.

Jeg har det fint her på mitt lille kontor. Kunne jeg ikke bare tatt meg fri resten av uka, fra både fulltidsjobben og fra alle forpliktelsene som venter meg utenfor dette rommet?

Kan jeg ikke bare bli sittende her og lese og skrive til både søvnmangel og skrivesperre sniker seg innpå for å stoppe meg?

Jeg har det jo så fint når jeg flykter fra hverdagens utfordringer og får lov til å stoppe all tid og lukke øynene for alle bekymringer, langt der inne i min drømmetilværelse.

(Bildet over ble forresten tatt på kafé i Paris)