De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk

Advertisements

Toulouse og Kunst – skildring av en søndag

De fine solskinnsdagene som lot meg få sprade rundt i flagrende kjoler, med nakne legger og tær med nylakkerte tånegler, sandaler og store solbriller, de varme sørfranske sensommerdagene, ser ut til å ha meldt sin avskjed. Det skulle egentlig bare mangle, da vi allerede har nådd oktobers tredje uke, med en temperatur som synker drastisk for hver dag som går.

For et par kvelder siden ble jeg stoppet på gaten, like utenfor leilighetskomplekset jeg bor i, av en fremmed kvinne. Hun virket opprørt over noe, derfor kunne jeg nesten vedde på at hun ønsket å spørre meg om hjelp, om hun kunne få penger av meg, eller låne telefonen min for å ringe noen. Der tok jeg utrolig nok feil. Det eneste hun ønsket, var å stille meg et enkelt spørsmål;

“Hvordan tror du verden ville sett ut om teater ikke lenger eksisterte?”

Dette var da en underlig måte å ta kontakt med et menneske man ikke kjenner, var første tanke som slo meg. Deretter så jeg for meg at hun kanskje hadde en baktanke med det hele, som et forsøk på å selge meg et abonnement av et eller annet slag. Hun hadde ingen brosjyrer i hendene, og heller ingen skjema.

Hvordan svare på dette uvanlige spørsmålet?

Jeg måtte tenke, gruble, grave, lete dypt i både hjerte og sinn etter noe fornuftig å si til denne kvinnen. Og der, dypt i mitt brennende hjerte som så lidenskapelig lever for kunst og kultur, der fant jeg det mest selfølgelige svar.

Alle historiene jeg skriver og alt jeg ønsker å skrive, alle romanene som inspirerer meg, alle de store forfatterne jeg beundrer, all musikken jeg lytter til som gir meg gåsehud over hele kroppen, alle konsertene hvor jeg står i publikum og danser og synger til stemmen blir borte, alle filmene og teaterstykkene som får meg til å bryte ut i latter og de som rører meg til tårer, alle maleriene og fotografiene som får meg til å drømme meg bort til et annet sted, og de som skaper engasjement og vekker emosjoner.

Teaterne er et møtested for oss som elsker å forsvinne inn i en annen verden, kjenne på vårt store brede spekter av følelser, føle musikken, føle engasjementet, poesien, verdsette denne levende kunstformen, støtte den og beskytte den, for en verden uten teater, musikk og øvrige kulturtilbud høres ikke ut som en koselig verden for våre etterkommere å vokse opp i.

Nå er det søndag, jeg har musikk i ørene, Lana Del Rey, hennes stemme gir meg frysninger, sola skinner men det er kjølig ute, blazer og røde lepper og håret i knute, jeg føler meg selvsikker og fin, klar til å tilbringe ettermiddagen på kunstmuseet Les Abattoirs og på fotoutstilling på Le Chapeau Rouge.

Femten minutter tar det meg å spasere til det kunstneriske kvartalet, som for øvrig ligger i samme gate som Mouna Yoga, yogastudioet jeg er medlem av, og puben The Dispensary, stedet jeg mener serverer bydelens beste brunch.

Både fotoutstillingen på Le Chapeau Rouge og kunstmuseet har gratis inngang i dag, til min store fornøyelse. Fotoutstillingen heter RiMaFlow/Utopia in Progress, av fotograf Barbara Barberis, og er en rekke bilder som viser utviklingen til fabrikken Maflow. Industri, maskineri, kunst.

Jeg forlater Den Røde Hatt, som galleriet så fint heter om man oversetter navnet til norsk, og tar meg en liten spasertur i Abattoirs-parken før jeg besøker museet. Hvor enn jeg fester blikket, ser jeg nydelig kunst, plassert på parkens store røde murvegger, på museets vegger, jeg ser farger, former, ansikt, symbolikk.

Abattoirs kunstmuseet

Les Abattoirs regnes som et historisk landemerke i Toulouse, konstruert på 1800-tallet, med tidligere funksjon som slakteri over lengre tid, før bygget til slutt ble transformert til kunstmuseum i år 2000. Nå står jeg her, med nysgjerrige øyne og lar meg selv bli fascinert av den noe dystre kunstinstallasjonen til David Claerbout, da spesielt videoen “Travel” hvor man blir tatt med inn i en vakker skog grodd tett med planter og vekst, vann som renner nedover en bekk, regndråper som drypper på de mange grønne bladene fra trærne, man får et ønske om å være der, i denne harmoniske skogen, å være i ett med naturen. Men, det zoomes ut, vi blir dratt ut av skogen, lengre og lengre på avstand er den, mindre blir den også, denne skogen som vi trodde var så stor og fredelig. Nå ser vi bare en liten grønn flekk, blant fabrikker og åkre brukt til industriell jordbruk, en liten grønn flekk, et siste håp, om ikke håpet allerede er borte.

I underetasjen besøker jeg en kunstutstilling helt annerledes fra disse installasjonene til David Claerbout. I underetasjen er det maleriene til Jacqueline de Jong som utstilles.

Hennes kunst er en kombinasjon av erotikk, sjokk, monstre, poteter og farger. Ja, man må se disse maleriene med egne øyne for å virkelig forstå dem.

Før jeg forlater museet tar jeg meg en liten tur innom bokhandelen for å titte litt. Jeg vurderer å kjøpe meg noen postkort, kun for å feste dem på kjøleskapet som et forsøk på å dekorere leiligheten til å bli et hakk mer av noe den allerede ikke er, og sikkert aldri kommer til å bli; stilig og moderne.

Jeg tar heller med meg en brosjyre som gir meg siste nytt om byens fremtidige kulturtilbud for resten av året og hele neste år. Teater, konserter, utstillinger.

Om ikke disse tilbudene eksisterte, om ikke kunst, litteratur, musikk, film og dans lenger fantes, hva ville da eksistert av min identitet?

Kunst Toulouse

Kundt

IMG_20181021_165532_261