Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Advertisements

De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk

Toulouse og Kunst – skildring av en søndag

De fine solskinnsdagene som lot meg få sprade rundt i flagrende kjoler, med nakne legger og tær med nylakkerte tånegler, sandaler og store solbriller, de varme sørfranske sensommerdagene, ser ut til å ha meldt sin avskjed. Det skulle egentlig bare mangle, da vi allerede har nådd oktobers tredje uke, med en temperatur som synker drastisk for hver dag som går.

For et par kvelder siden ble jeg stoppet på gaten, like utenfor leilighetskomplekset jeg bor i, av en fremmed kvinne. Hun virket opprørt over noe, derfor kunne jeg nesten vedde på at hun ønsket å spørre meg om hjelp, om hun kunne få penger av meg, eller låne telefonen min for å ringe noen. Der tok jeg utrolig nok feil. Det eneste hun ønsket, var å stille meg et enkelt spørsmål;

“Hvordan tror du verden ville sett ut om teater ikke lenger eksisterte?”

Dette var da en underlig måte å ta kontakt med et menneske man ikke kjenner, var første tanke som slo meg. Deretter så jeg for meg at hun kanskje hadde en baktanke med det hele, som et forsøk på å selge meg et abonnement av et eller annet slag. Hun hadde ingen brosjyrer i hendene, og heller ingen skjema.

Hvordan svare på dette uvanlige spørsmålet?

Jeg måtte tenke, gruble, grave, lete dypt i både hjerte og sinn etter noe fornuftig å si til denne kvinnen. Og der, dypt i mitt brennende hjerte som så lidenskapelig lever for kunst og kultur, der fant jeg det mest selfølgelige svar.

Alle historiene jeg skriver og alt jeg ønsker å skrive, alle romanene som inspirerer meg, alle de store forfatterne jeg beundrer, all musikken jeg lytter til som gir meg gåsehud over hele kroppen, alle konsertene hvor jeg står i publikum og danser og synger til stemmen blir borte, alle filmene og teaterstykkene som får meg til å bryte ut i latter og de som rører meg til tårer, alle maleriene og fotografiene som får meg til å drømme meg bort til et annet sted, og de som skaper engasjement og vekker emosjoner.

Teaterne er et møtested for oss som elsker å forsvinne inn i en annen verden, kjenne på vårt store brede spekter av følelser, føle musikken, føle engasjementet, poesien, verdsette denne levende kunstformen, støtte den og beskytte den, for en verden uten teater, musikk og øvrige kulturtilbud høres ikke ut som en koselig verden for våre etterkommere å vokse opp i.

Nå er det søndag, jeg har musikk i ørene, Lana Del Rey, hennes stemme gir meg frysninger, sola skinner men det er kjølig ute, blazer og røde lepper og håret i knute, jeg føler meg selvsikker og fin, klar til å tilbringe ettermiddagen på kunstmuseet Les Abattoirs og på fotoutstilling på Le Chapeau Rouge.

Femten minutter tar det meg å spasere til det kunstneriske kvartalet, som for øvrig ligger i samme gate som Mouna Yoga, yogastudioet jeg er medlem av, og puben The Dispensary, stedet jeg mener serverer bydelens beste brunch.

Både fotoutstillingen på Le Chapeau Rouge og kunstmuseet har gratis inngang i dag, til min store fornøyelse. Fotoutstillingen heter RiMaFlow/Utopia in Progress, av fotograf Barbara Barberis, og er en rekke bilder som viser utviklingen til fabrikken Maflow. Industri, maskineri, kunst.

Jeg forlater Den Røde Hatt, som galleriet så fint heter om man oversetter navnet til norsk, og tar meg en liten spasertur i Abattoirs-parken før jeg besøker museet. Hvor enn jeg fester blikket, ser jeg nydelig kunst, plassert på parkens store røde murvegger, på museets vegger, jeg ser farger, former, ansikt, symbolikk.

Abattoirs kunstmuseet

Les Abattoirs regnes som et historisk landemerke i Toulouse, konstruert på 1800-tallet, med tidligere funksjon som slakteri over lengre tid, før bygget til slutt ble transformert til kunstmuseum i år 2000. Nå står jeg her, med nysgjerrige øyne og lar meg selv bli fascinert av den noe dystre kunstinstallasjonen til David Claerbout, da spesielt videoen “Travel” hvor man blir tatt med inn i en vakker skog grodd tett med planter og vekst, vann som renner nedover en bekk, regndråper som drypper på de mange grønne bladene fra trærne, man får et ønske om å være der, i denne harmoniske skogen, å være i ett med naturen. Men, det zoomes ut, vi blir dratt ut av skogen, lengre og lengre på avstand er den, mindre blir den også, denne skogen som vi trodde var så stor og fredelig. Nå ser vi bare en liten grønn flekk, blant fabrikker og åkre brukt til industriell jordbruk, en liten grønn flekk, et siste håp, om ikke håpet allerede er borte.

I underetasjen besøker jeg en kunstutstilling helt annerledes fra disse installasjonene til David Claerbout. I underetasjen er det maleriene til Jacqueline de Jong som utstilles.

Hennes kunst er en kombinasjon av erotikk, sjokk, monstre, poteter og farger. Ja, man må se disse maleriene med egne øyne for å virkelig forstå dem.

Før jeg forlater museet tar jeg meg en liten tur innom bokhandelen for å titte litt. Jeg vurderer å kjøpe meg noen postkort, kun for å feste dem på kjøleskapet som et forsøk på å dekorere leiligheten til å bli et hakk mer av noe den allerede ikke er, og sikkert aldri kommer til å bli; stilig og moderne.

Jeg tar heller med meg en brosjyre som gir meg siste nytt om byens fremtidige kulturtilbud for resten av året og hele neste år. Teater, konserter, utstillinger.

Om ikke disse tilbudene eksisterte, om ikke kunst, litteratur, musikk, film og dans lenger fantes, hva ville da eksistert av min identitet?

Kunst Toulouse

Kundt

IMG_20181021_165532_261