Tjueni grader og feriefølelse i landsbyen Gruissan

Søndag, forrige søndag, på kjærestetur med min kjære, til Narbonne og omegn.

Jeg våkner opp i en myk og deilig seng, altfor myk for ham, perfekt for meg. Kroppen strekker seg, jeg tar meg en varm dusj, før vi sammen inntar frokostbuffeten som har et helt greit utvalg av franske bakevarer, brød og pålegg, i tillegg til fruktsalat, yoghurt og ulike frokostblandinger. Han starter måltidet med en stor porsjon egg og bacon, som han alltid gjør når vi overnatter på hotell. Selv styrer jeg unna en slik salt-og fettbonanza til frokost, og smører meg ei brødskive med kremost og heller en god porsjon fruktsalat over i en liten skål, to fiken plasserer jeg på kaffekoppens asjett som en liten dessert til den obligatoriske morgenkaffen.

Ved frokostbordet setter vi i gang planleggingen av ettermiddagen. Narbonne og nærområdet har jo så mye spennende å by på, så mange fine småbyer og landsbyer, så mye kultur og historie, så mange morsomme aktiviteter. Jeg har lyst til å besøke klosteret, men også stranda og vingårdene. Vi skulle hatt mer tid, så mye mer tid enn bare en liten ettermiddag. 

Også han vil besøke vingårder, gjerne vil han også utforske nærområdets ruiner og slott, vi vurderer mulighetene for å besøke Fontfroide klosteret, vi vil begge til stranda, til fyrtårn og båthavner, spise lunsj på utekafé og lytte til lyden av bølgeskvulp, han vil spise blåskjell i hvitvinssaus.

Kursen settes til slutt mot Gruissan, en liten landsby i nærheten av Narbonne Plage, stranden hvor alle Toulouserne strømmer til hver eneste sommer, for å bade og sole seg, for å få følelsen av å være på ferie, men likevel bare være 1 1/2 times kjøretur fra egen stue.

I Gruissan spaserer vi langs vannet, et fredelig turområde utenfor landsbysentrum, der hvor de eneste menneskene vi møter på er andre turgåere, og fiskere med deres små trebåter malt i ulike farger. De fisker etter ål, da Gruissan er et sted hvor det vrimler av denne slangelignende fiskearten, såpass mye at landsbyen har blitt kjent for dem, restaurantene serverer lokale spesialiteter hvor ål er hovedingrediensen.

Fiskebåter

Vi vandrer videre inn til landsbyens hjerte, gjennom de smale fine gatene som rommer butikker, spisesteder og private leiligheter, bygninger med dører og skodder malt i forskjellige farger. Gatene er tomme, mens de fleste restaurantenes uteservering er fulle av liv.

Videre trasker vi opp til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt over Gruissan. Som Bambi på isen, sklir jeg rundt på glatte steiner og sliter til tider med å holde balansen, samtidig som han kikker på meg gjennom kameraets store lense og ber meg gå litt til høyre, litt til venstre, for å fotografere meg og utsikten fra best mulig vinkel. Alt dette uten å falle over ende.

På topp

Jeg angrer på at jeg ikke hentet frem mine joggesko fra kofferten da muligheten var der, noe jeg sterkt vurderte gjennom bilturen fra Narbonne til Gruissan, en tanke jeg slo fra meg da min kjære mente jeg ikke ville få behov for annet fottøy enn disse Birkenstock-sandalene som jo er svært komfortable, men ikke akkurat egnet for å klatre rundt på steiner og balansere føttene på ujevnt terreng. Vi skulle jo uansett bare traske rundt i sentrum, mente han. Aldri mer skal jeg ta i mot skotips fra deg, kjære, klager jeg.

Sola steker, jeg smører inn solkrem på mine nakne skuldre og på nese, panne og kinn. Han smører seg også godt inn med vår solfaktor femti. Hele tjueni varmegrader, i mars, er det ikke utrolig?

Vi setter oss i bilen og kjører den lille strekningen som fører oss til stranda. Bade skal vi ikke, ikke enda, men vi trenger å se havet, høre havet, få den ultimate følelsen av å være på ferie.

Gruissan

Advertisements

Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist

Pardans i de franske gater og smaksrik mat fra Haiti

Stripete kjole, lyseblå og hvit, med rosa blomster og flamingoer på. Kort, hvit cardigan og hvite sandaler. Litt mousse i håret og litt farge på lepper, vipper og bryn. En dæsj med Coco Mademoiselle og tre lag med lyserosa neglelakk på de nyfilte neglene mine.

Jeg føler meg fin, og fin vil jeg være, nå på denne første lørdagen i September, en lørdag sammen med ham.

Forrige helg var han i Paris. Neste helg drar jeg til Kraków.

Før min kjære og jeg forlater leiligheten for å få mest mulig utbytte av denne deilige lørdagen, lar jeg ham få se ferdig et bilprogram på Discovery, mens jeg selv leser ferdig de første førti sidene av boka fakta om Finland av Erlend Loe.

Vi ønsker September velkommen, og det med stor optimisme, da vi vet at høsten fortsatt vil holde seg langt unna solfylte Toulouse i en god måned til. Kanskje to.

Ettermiddagen tilbringer vi på kaffebaren La Fiancée, stedet som etter min mening lager byens beste cookies. Jeg bestiller to. En med biter av hvit sjokolade og peanøtter, og en med biter av melkesjokolade. Hver gang vi har spasert forbi denne kaffebaren sammen, har jeg nevnt hvor deilig de smaker, disse småkake som serveres på La Fiancée. Knasende og harde utenpå, myke og omtrent deigete på innsiden, hans smil bekrefter det jeg alltid har sagt. Disse er byens beste cookies.

Som lørdager flest, drar vi på kino, og videre på restaurant. Denne gang er det spesialiteter fra Haiti som står for tur, på restauranten Casa Natachou i den sjarmerende bydelen Carmes.

På et av de små torgene i Carmes, lyder fin musikk fra et anlegg og en gruppe kvinner og menn danser pardans. I full beundring og en smule misunnelig, blir jeg stående og se på de mange parene som så drømmende fører og blir ført av sin partner på det fineste dansegulvet av dem alle.

Psrdans

“Kan ikke vi lære oss å danse like bra som disse menneskene? Ville ikke det vært fint?”, spør jeg og ser på ham med håpefulle dådyrøyne. Nei, sier han tvert. Han liker ikke å danse. Ikke med mindre han er i store selskap (som bryllup) , beruset av store mengder champagne, på et tidspunkt hvor natten står ved sin ende og snart blir til daggry. Jeg sender et siste blikk mot alle disse danseglade parene, og lar hånden til min kjære føre meg bort fra dansen og inn i de smale gatene i retning god mat og aromatisert rom fra Haiti.

En smilende servitør leder oss til vårt lille bord som er reservert i min kjære sitt etternavn. Plassert foran oss får vi en liten tavle med menyen påskrevet i kritt. Vi bestiller hver vår ti punch cocktail og hver vår Menu Découverte, en meny til 28 euro, hvor alle husets retter blir servert i små porsjoner, noe som gir oss en fin mulighet til å nysgjerrig prøve oss frem, utfordre smaksløkene og lære litt om haitisk matkultur.

Kjapt, rekker jeg å ta et bilde av forrettene vi har fått servert. Fatet består av accra (pikante friterte fiskeboller), friterte kroketter av røkt sild, potetsalat, kyllingvinger, svært pikante kroketter med kjøttfyll, og potetchips. Jeg som ikke engang liker sild, kunne fint spist ti kroketter til. Jeg storkoser meg med denne eksotiske smaksopplevelsen.

Haitisk mat

Videre kommer vi til hovedretten, som består av ris kokt i kokosmelk med grønnsaker, kylling og ingefærmarinerte grønnsaker og en form for coleslaw med biter av fritert svinekjøtt. Jeg forteller min kjære at jeg liker ingefærkyllingen best. Han foretrekker coleslaw og svinekjøtt.

Vi diskuterer de karibiske øyer, palmetrær og hvite strender, og muligheten for å kanskje besøke Haiti i fremtiden, forført av denne deilige maten som vi nå nyter. Vi har jo allerede vært på denne øya sammen, han og jeg, i nabolandet Den Dominikanske Republikk. En romantisk ti-dagers ferie, og vår første utenlandstur sammen, for tre år siden. Jeg tar en liten slurk av ti punchen og smiler. Tenk at et måltid er nok til å få meg til å drømme meg bort fra Europa, over Atlanterhavet og videre til de Karibiske øyer. Jeg kan umulig komme nærmere en reise uten å reise, enn det jeg gjør nå.

Etter å ha drømt om Haiti og gjort oss bedre kjent med landets spesialiteter, går vi fra bordet og sier “på gjensyn” til den hyggelige servitøren som håper vi kommer tilbake ved senere anledning.

Kvelden avsluttes på sofaen, foran en dokumentar om franskmenn som bor i Tokyo. Dit vil jeg også dra, sier jeg til min kjære, som har vært der to ganger og lengter sårt etter å reise tilbake til det mest spennende landet han noen gang har vært i.

Jeg vrenger av meg min stripete kjole med flamingoer på, og slenger på meg en sort pyjamas.

Haiti, Japan, alle verdens land. Vi har så mange gode ti-år igjen foran oss, på å rekke så utrolig mye fint. Men akkurat nå ønsker jeg ikke å være noe annet sted enn nettopp her på sofaen vår, sammen med ham.

Smil

 

Sterkest er vi sammen, når vi får hverandre på avstand

Når katten er borte, danser musene på bordet.

I går pakket samboeren min kofferten og satte kursen mot flyplassen og videre til Paris, der hans familie og venner fortsatt bor. Mange hundre mil fra der vi bor nå.

Han er borte. Jeg er alene. Og fy søren så deilig det er!

Nå er det jeg som danser. Bokstavelig talt. Jeg danser i bare truse og t-skjorte, til lyden av gamle rockeklassikere som “Poison” av Alice Cooper og valser rundt med nakne føtter på de kalde gulvflisene mens jeg synger for full hals til Eagles-låta “Hotel California”. Jeg vet at naboene kan høre meg, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg er nemlig i total lykkerus – av noe så simpelt som å ha fire dagers mannefri!

Kjøleskapet har jeg fylt opp med masse deilig ost og friske grønnsaker. Ingen godteri, ingen chips, ingen brus. Ikke engang kjøtt har fått slippe til, nå som det kun er jeg som bestemmer hva som skal spises (og trenger en liten kjøttpause). Nye kokebøker har også flyttet inn i leiligheten vår; til inspirasjon og motivasjon på veien til et bedre kosthold.

kokebøker

Buddha bowls, smoothie bowls og salater skal det lages mye av fremover. Og dét får mannfolket mitt bare finne seg i, fordi det er jo tross alt jeg som er kjøkkensjef her i hjemmet. Sunnere kropp og sjel – her kommer jeg (og han)!

I går var det riktig nok ingen buddha bowls eller salater som stod på menyen, da jeg totalt utmattet, rundt åtte om kvelden, kastet skoene av meg og slang veska mi på gulvet før jeg dro av meg buksa og sank ned i sofaen, totalt  kaputt etter en lang og slitsom arbeidsdag. Ingenting føltes bedre, der og da, enn å bestille takeaway California rolls fra Sushi-sjappa på hjørnet og ende kvelden med en stor dose Netflix og chill.

Helt alene.

sushi sjappe

Å starte lørdagen med trusedans og falsk synging, var virkelig nødvendig. Terapi for sjelen. Utløp for…hva enn det nå er jeg har hatt en trang til å frigjøre av energi.

Videre gikk formiddagen til å slappe av på balkongen med ei god bok (leser for tiden “Nei og atter nei” av Nina Lykke) og en kopp kaffe i min store, søte kattekopp som jeg fikk i gave av ei venninne som elsker katter. Sola er gjemt bak de mange grå skyene, men temperaturen er likevel mild og behagelig.

Når dansestunden er over er det ikke lenger lyden av musikk som klinger i ørene mine. Nå er det den fine stillheten som nytes. Lyden av ingenting. Herregud, så deilig det er.

lesehest

Jeg savner ikke å bo alene. Jeg ønsker ikke å leve et liv uten ham. Men å få hverandre på avstand er faktisk helt nødvendig for å få dette forholdet til å fungere så godt som det gjør. Jeg kan til og med gå så langt som å påstå at tiden fra hverandre er det som gjør at kjærligheten vår til hverandre fortsatt er så stor som det den er.

Vi som er så ulike, vi ha tid for oss selv for å unngå å gå hverandre på nervene.

Tid til å sysle med egne interesser og fritidsaktiviteter, se filmer og serier som den andre parten ikke liker, spise mat som den andre ikke liker, høre på musikk som den andre ikke liker – og samtidig holde dem oppdatert på hva man driver med. Samboeren min liker for eksempel når jeg sender ham bilder av hva jeg skal spise, hvor jeg er ute på tur eller forteller ham hva jeg leser eller hvilken film jeg ser.

Jeg har tidligere vært i et forhold hvor partneren ville at vi skulle gjøre absolutt alt sammen, uten å ta seg tid til å lytte til meg og mine behov. Han lot som om han var interessert i absolutt alt det samme som meg, tvangsfôret seg selv med mat han hadde løyet om å like, og klamret seg til meg som en magnet til et kjøleskap. Fra ham fikk jeg aldri pusterom. Og dette var en fyr som jeg aldri bodde sammen med.

Etter min mening, er det rett og slett usunt å være totalavhengig av en annen person. Det er selvfølgelig like usunt å være altfor glad i alenetiden – til den grad hvor du synes det er et herk å tilbringe tid med partneren din, og omtrent blir som en fremmed for din kjære. Her er det viktig å finne en balanse – og ikke minst, ha en åpen dialog om situasjonen.

Og ikke minst, tillit til hverandre.

I kveld er min kjære ute på fotballkamp sammen med kompisgjengen i Paris. Fint for ham. Jeg er aller mest fornøyd her jeg sitter i sofaen og setter opp håret i dott, i ferd med å tre på meg joggebukse, lage et deilig måltid til kun meg selv, og kjøre maraton med romantiske komedier til langt ut på de sene nattestimene.

 

 

En mann som har skjønt det!

Torsdag, vår siste dag i Toulouse, dro Julien og jeg på markedet for å søke inspirasjon til kveldens måltid. Airbnb-leiligheten manglet det meste av kjøkkenutstyr, og det var dermed begrenset hva vi kunne finne på.

Og slik endte vi da opp med å kjøpe fersk pasta og pesto. Og ei flaske rødvin fra en lokal vinbutikk på hjørnet. Regional vin, selvsagt. Fra Cahors (en liten by i sørvest-Frankrike).

På vei tilbake til leiligheten med papirposer fulle av godsaker fra den Italienske delikatessebutikken, passerte vi flere spennende restauranter, kafeer og butikker. Vi lot øynene vandre fra butikkvindu til butikkvindu,  og pratet om hvor fint det ville vært å bodd i et nabolag som har alt man trenger – og litt til.

Vi som er vandt til å bo litt på utkanten, et lite stykke unna alt og alle.

Julien tok tak i hånda mi og pekte på et chocolaterie (Bello&Angeli). Ikke en hvilken som helst sjokoladebutikk, men en som har vunnet flotte priser. Hvor hver eneste sjokoladebit inneholder unike ingredienser hentet fra forskjellige deler av verden, hos lokale produktører.

“Jeg vil kjøpe en eske konfekt til deg, for å feire at du har fått ny jobb, og fordi jeg elsker deg”, sa han og lot meg velge de konfektbitene jeg ønsket.

For snart tre år siden, var det nettopp en eske konfekt, et postkort med et fint bilde av Eiffeltårnet og en liten bamse, som skulle til for å vinne hjertet mitt.

Nå, snart tre år senere, er han fortsatt like oppmerksom på de små detaljene. Han vet hvor høyt jeg verdsetter romantikk….og sjokolade.

Jeg skryter stadig av hvor fantastisk han er, kjæresten min. Perfekt er han absolutt ikke, det er det jo ingen som er. Men å vedlikeholde hverdagsromantikken – det er han flink til!

broen

sjokolade

konfekt

 

 

 

 

 

Han vet nøyaktig hva jeg liker…

Torsdag. Siste kveld i Toulouse. Siste mulighet til å kose oss fullt ut og glemme alt som ventet oss på stedet vi midlertidig kaller for “hjemme”, med mennesker som synes synd på oss fordi alle prosjektene våre er satt på vent.

Ei flaske rødvin (eller to) gjør underverker for sjelen (men kanskje ikke for kroppen) når man har behov for et effektivt anti-stress middel. Det samme gjør god mat.

smiler

Det er så fint å tilbringe tid sammen, bare oss to.

Ingen mas, ingen svigers, ingen forpliktelser – kun en sort himmel, byens vakre belysning, god vin og deilig mat.

Mandag kveld, da vi ankom Toulouse, handlet vi inn ei flaske rødvin og dagligvarer. Deretter la jeg meg på sofaen i dvalemodus, og lot min kjære Julien stå for kokkeleringen på kjøkkenet.

Spaghetti bolognaise, versjon fiks-ferdig-gå.
Jeg kunne ikke la være å flire da maten ble servert. Hele situasjonen; ny leilighet, super-enkel middag, rødvin, jeg som ligger på sofaen som en slapp potetsekk, og ser på at han lager mat…Alt dette minnet meg om en sådan stereotypisk klein første date, hvor gutten prøver hardt å imponere jenta, og inviterer henne på middag hjemme hos seg. For å deretter virkelig slå på stortromma ved å servere (billig) rødvin på daten. Eneste som manglet var “Netflix and chill”.

Eventuelt bytte ut rødvin med pils, og spaghetti med Grandoisa.

Nå trenger ikke Julien å rigge til Netflix for å garantere at det blir action i heimen, uansett. Dessuten, spaghetti er digg. Det samme er Grandiosa (men det sier jeg ikke høyt).

Torsdag kveld ble det selvsagt også action. Men denne gang servert med en svær dose romantikk (og bedre vin).

skål

En koselig restaurant i et grotte-lokale (La Cave au Cassoulet) med røde mursteinsvegger og varm atmosfære. Restauranten minnet meg om et utrolig sjarmerende spisested som jeg besøkte i Praha, for tre år tilbake.

Og Praha, det er jo faktisk byen hvor jeg og Julien møttes for første gang. Derfor vekket dette en nostalgi i meg. Jeg lengter tilbake til Praha. Og jeg gledet meg over å være i Toulouse.

Julien liker å vekke liv i gode minner, gjenskape dem, og få hver eneste date til å føles ut som om den er en av våre første. Selv etter snart tre år som kjærester, to og et halvt år som samboere.

Helt siden den dagen han sendte meg en eske konfekt i posten, fra Frankrike til Norge, har det vært soleklart for meg at dette er en kar som vil gå langt for å holde liv i kjærligheten.

Og det gjør han.

Med og uten vin.

Med og uten mat.

Med og uten “Netflix and chill”.

forrett

hovedrett

broen