Vårt fjerde kjærestejubileum feiret i Narbonne

Hurra for kjærligheten, romantikken og de fine spesielle anledningene. Vi feirer fire år som kjærester, i fire år har vi gått gjennom oppturer og nedturer, disse fire årene har bydd på mye latter og mange tårer. I år feires begivenheten en uke på forskudd, fordi neste helg reiser han til Andorra på team-building med kollegene sine. Som en ungdom som endelig skal få lov til å få være alene hjemme mens foreldrene drar på påskeferie til hytta, gleder jeg meg helt vanvittig til å få litt etterlengtet alenetid…selv om jeg kanskje hadde foretrukket om denne alenetiden falt på en annen dato enn den som tilhører oss.

Vi feirer anledningen i Narbonne, den sjarmerende byen nær Middelhavets kyst, en by jeg ikke har vært i siden aleneturen min for to år siden, turen som startet i Toulouse, fortsatte i Narbonne, og tok meg med videre til Spania og byen Girona med tog. Girona, jeg dro for å oppleve byens årlige blomsterfestival, spise tapas og kose meg i katalanske omgivelser. Jeg, på tur alene, med fotoapparat og store øyne.

Denne gang er det kun Narbonne og småsteder i nærheten som skal besøkes. Denne gang er jeg ikke alene. En natt for to er reservert på Île du Gua Suites, fire-stjerners suitehotell og romantikk i fredelige omgivelser, boblebad på rommet, kjøkkenkrok, seng full av puter og en stor balkong med fin utsikt.

Suite

Vi gleder oss til å slappe av i det behagelige været som har lurt oss til å tro at sommeren er kommet for å bli. Tjuefem varmegrader og skyfri himmel, vi skal nyte rosévin på balkongen og kose oss før vi til slutt vil spasere de tjue minuttene det tar å komme frem til kveldens utvalgte spisested, Les Cuisiniers Cavistes.

Utsikt

Før rosévin på balkongen og restaurantbesøk står for tur, trer vi på oss joggesko og beveger oss ut døra. Sammen går vi hånd i hånd, ut på oppdagelsesferd i en by som føles så eksotisk, så annerledes fra vår egen, selv om vi befinner oss bare 160 kilometer hjemmefra.

Spaserturen inn til sentrum er idyllisk, sjarmerende. Vi promenerer og koser oss, der vi vandrer gjennom en fredelig park og videre langs Canal de la Robine, kanalen hvor mange båter ligger fortøyd.

Canal de la Robine

I hjertet av sentrum ligger den vakre katedralen Saint-Just-et-Saint-Pasteur. Da jeg var på besøk i Narbonne for to år siden, bodde jeg på en nydelig liten Bed & Breakfast vis-à-vis katedralen, en helt fantastisk utsikt hadde jeg, der jeg satt ved det lille spisebordet og nøt den deilige frokosten som ble levert direkte til rommet mitt.

Katedral narbonne

Videre vandrer vi gjennom de mange smale gatene hvor restauranter og små boutiques holder til, vi titter, vi prater, sola steker og vi føler begge et behov for å slukke tørsten.

På en utekafé bestiller jeg lemonade, han bestiller en pils og lurer på hvorfor jeg ikke har lyst på vin. Fordi jeg har lyst på lemonade, sier jeg. Utekafeen er stappet med sommerkledde mennesker i godt humør, full av liv, som jo alle utekaféene er på solfylte lørdager som denne.

Vi kjøper med oss ei flaske rosé og salte kjeks fra et lite supermarked like rundt hjørnet fra utekaféen, før vi spaserer tilbake til suiten, langs kanalen, gjennom parken, før vi inntar balkongen er det boblebadet som står på agendaen.

Boblebad

Å få plass til to personer i suitens boblebad, er derimot lettere sagt enn gjort når ingen av oss er hverken spesielt små eller særlig dyktige på akrobatikk. Sammenskviste sitter vi ved hver vår ende, som i et lite badekar, med badetøy på. Hans enorme føtter og hårete legger ligger plassert med all sin vekt over skuldrene mine. Tøysete som han er, vifter han med den høyre foten sin foran ansiktet mitt, for å plage meg, jeg som virkelig ikke liker føtter.

Vi vrenger av oss badetøy og slenger på oss klær, balkongen kaller, rosévin og salte kjeks, og middag, snart er det tid for deilig tre-retters middag. Tiden flyr når jeg tenker på mat, når er det egentlig jeg ikke tenker på mat, undrer jeg og smiler for meg selv. Det er da enda godt at jeg liker å spasere, sykle og holde meg i form.

Ravioli

Les Cuisiniers Cavistes, jeg spiser ravioli med kylling til forrett og lam med tilhørende eksotisk syrlig saus til hovedrett. Til dessert spiser jeg bakt ananas, knasende kjeks formet som tube og frisk syrlig sorbet. En fin og ikke så altfor mektig avslutning på et smakfullt måltid. Et måltid som fordøyes der vi spaserer langs kanalen under vakker stjernehimmel, på vei tilbake til suiten.

Lam fransk

Om bare kvelden kunne ha endt like harmonisk som denne spaserturen, om jeg bare kunne ha lagt meg til å sove med et smil om munnen, men en slik harmoni er vel for mye å be om i disse dager. En liten krangel om – jeg husker ikke lenger hva – ledet til putekrig, av alle ting, en putekrig hvor jeg plutselig fikk hans albue midt i fjeset, min stakkars nese, jeg gråt, han trøstet meg.

Han tørket mine tårer med sine fingre. Jeg kysset ham på kinnet, og forsikret ham om at alt går bra. Vi har jo hatt det så fint i dag, her i Narbonne.

Rød kjole

IMG_20190325_213549_388

Katedralen sørvest

Narbonne arkitektur

Blomstereng

Dessert les Cuisiniers Cavistes

Rød kjole lyktestolpe

Narbonne place

Advertisements

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Et gjensyn med Montpellier – min favorittby i Frankrike

Sommeren tjuefemten. Språkskole, (fransk) matlagingskurs og en hel uke med varme fra solskinn, smaken av tapenade, lyden av sangsikader og følelsen av nyforelskelse.

Vi hadde kun vært sammen i tre måneder, Julien og jeg, og dette var en av våre første ferier sammen. Mitt første møte med Sør-Frankrike var det også. På toppen av det hele, ankom vi Montpellier samme dag som hele Frankrike feiret den årlige sommerfesten fête de la musique – et arrangement som feires i hver eneste by, småby og bygd i hele landet, hvor DJ’er, rockere, rappere, sangerinner, orkestre, rastafarier med reggae-beats og alt annet av musikalske talenter strømmer til markedsplasser og handlegater i alle byer landet rundt, og alle byers møtepunkt blir gjort om til et eneste stort dansegulv…til glede for alle som ikke behøver å stå opp grytidlig neste dag.

Tre år senere, denne gang som etablerte samboere (og ikke nyforelskede turtelduer), vendte vi tilbake til denne byen som vi så fint hadde rukket å bli utrolig glad i på svært kort tid. Denne gang ankom vi Montpellier med bil etter å ha kjørt langs kysten fra sørvestlandet, og ikke med (det overraskende komfortable) lavpris-toget OuiGo fra Paris, slik som forrige gang.

Forrige gang leide vi leilighet via Airbnb, i en smal gågate midt i sentrum, hvor nærmeste naboer var  en metalpub og en ganske ålreit pizzasjappe. Denne gang, også i sentrum,  sov vi på Best Western – med en seng så myk og deilig at jeg velger å beskrive det som å sove på en kjempestor marshmallow. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som det jeg gjorde i denne sengen. Min kjære, derimot, syntes sengen var helt forferdelig å sove på. Med dét har jeg kommet frem til konklusjonen at han og jeg er som mammabjørn og pappabjørn i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.

place de la comedie montpellier

Akkurat som for tre år siden, vandret vi gjennom den folksomme møteplassen Place de la Comédie og videre inn i en park. Da vi den gang hadde endt opp på gøyal rockekonsert i parken – havnet vi denne gang på et blomstermarked og deretter på en spennende bruktbokmesse, hvor jeg ønsket å handle med meg all mulig slags litteratur…men endte opp tomhendt likevel, siden jeg allerede har altfor mange uleste bøker liggende i bokhylla hjemme.

bruktbokmesse

Vi gikk videre i retning språkskolen hvor jeg hadde vært elev i en hel uke (LSF Montpellier), og videre til den sjarmerende parken som ligger like ved skolen. Et sted som er flittig brukt som piknik-destinasjon, men også elsket av dem som ønsker å lese i fred og ro på benk eller på gresset, i skyggen av alle de store trærne som skjermer mot sola. Som alle andre, søkte vi også ly fra heten og satte oss ned på en ledig benk i skyggen, mens vi smurte oss inn med et ekstra lag solkrem og mimret tilbake til forrige gang da vi var her.  “Husker du da…”, begynte han. Og jeg. Og begge.

park montpellier

Akkurat som tre år tidligere, lot vi oss friste av tapas og cocktails (denne gang hos La Casita Del Barrio) mens vi diskuterte høyt og lavt om ting vi er enige -og ting vi er sterkt uenige i, både i det store verdensbildet og den lille bobla vi lever i sammen.

tapasfat

Med bord reservert i hans navn, flyttet vi oss videre til kveldens utvalgte restaurant (Comptoir Saint Paul) for å spise middag…kun noen få timer etter å ha trykket i oss kroketter og patatas bravas på tapasbar, bare trehundre meter unna restauranten vi nå skulle til.

Ostekake med basilikum og spekeskinke til forrett, etterfulgt av filet mignon og søtpotet – jeg smilte til livet, og livet smilte tilbake. Det faktum at jeg for tre år siden la på meg flere kilo på grunn av det ukeslange oppholdet i Montpellier, det orket jeg ikke å ta stilling til akkurat nå.

ostekake basilikum

Morgendagen kom, og frokostbufféen skuffet ikke. Baguette, franske oster, tapenade, fruktsalat, yoghurt. En herlig søndagsmorgen i en by jeg ikke ønsket å forlate. Ikke helt enda.

Vi besøkte derfor markedshallen og de mange trange gågatene i kjernen av Montpellier, tittet på mennesker, tittet på livet og endte til slutt opp på utekafé for å slukke tørsten.

En siste slurk av lemonaden, et siste inntrykk av byen; nå skulle Montpellier nok en gang bli et minne å tenke tilbake på, og en start på en samtale hvor de tre første ordene ville bli “husker du da…”

blondetopp sort rosa

blomstermarked

montpellier arkitektur

vintage skjørt

vintage stil

sør-frankrike

AirBrush_20180610130504

kirke

spisesteder montpellier

trikk montpellier

gågate montpellier

 

 

 

 

 

 

 

 

Bondemarked og søndagskos i Moissac

Med uklart sinn og to sensitive trommehinner, våkner jeg, uforberedt på lyden av alarmen som minner meg om at klokka har bikket åtte. På en søndag. Første søndag etter å ha stilt klokka en time fram.

Jeg strekker mine slitne armer og bein mens jeg varmer meg under dyna. Og furter. Jeg snur meg mot Julien. Han sover fortsatt. Dypt og fredelig.

Magen rumler og halsen føles tørr. Jeg drømmer om det som venter meg i frokostrommet; et stykke baguette med ost og skinke, et stort glass ferskpresset appelsinjuice, og en rykende fersk pain au chocolat sammen med en deilig kopp kaffe…Ja, det er kanskje det eneste som er verdt å stå opp for, akkurat nå.

Deretter må vi forlate slottet, etter en fantastisk helg med oppvartning og luksus.

Det er på tide å komme oss hjemover…

Men først; en liten kjøretur til den lille byen Moissac for å handle mat på søndagsmarkedet.

Vi parkerer sentrumsnært, og trasker rolig forbi den vakre klosterkirken og stopper opp for å ta bilder ved kirkens pittoreske hage. Vakrere kunne omgivelsene bare blitt om de regnfylte skyene ble erstattet med klar, blå himmel og solskinn. I stedet poserer jeg med en gammel paraply i hånden og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Å passere andre besøkende på markedet og deres paraplyer, har blitt en ufrivillig dans. Her gjelder det å være først ut med å heve sin paraply høyt i sky, føre den til høyre eller venstre side, eller snu den opp-ned mens man åler seg forbi alle de andre handleglade, paraply-bærende menneskene på markedet i Moissac.

Vi handler tapenade (olivenpuré) og chili-marinerte oliven fra en hyggelig ung selger, og gleder oss til en liten søndags-apéro i forkant av kveldens måltid. Et glass rødvin sammen med ferske brødskiver smurt med tapenade, og noen smaksrike oliven å småspise på før middag, føles så utrolig riktig. Så deilig. Så nødvendig!

Hva skal vi spise til middag, egentlig? Vi vandrer rundt på markedet og leter etter fristelser. I teorien burde det jo være ganske enkelt å finne noe spennende å ta med seg hjem fra markedet….men enkelt er det absolutt ikke, når man jo tross alt får lyst til å spise absolutt alt man får øye på. Lekre oster, spekemat som lukter himmelsk, rykende ferske baguetter, saftig frukt og ferske grønnsaker som får selv den største kjøttelsker til å få lyst til å sette tennene i hver eneste råvare fra det grønne sortimentet.

Vi handler inn fullkornsbrød av maismel, spekeskinke og noen små grønnsaksterter som skal deles. Dessert blir det visst, også. En kurv med saftige jordbær i ulike størrelser og fasonger. Slik som ekte jordbær skal være.

Våre tøyposer er nå stappfulle av godsaker, akkurat som forventet. Søndags-blues er allerede glemt. Alt er bare solskinn nå. Selv om det regner. Selv om vi ikke lenger bor på slott, og må returnere tilbake til storbyen og hverdagens mange utfordringer.

Takk, Moissac.

En tur innom et stort og variert søndagsmarked varmer kropp og sjel.

moissac

blomstermarked

franske oster

spekepølser

delikatesse

oliven marked

moissac fransk

klosterkirke

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

teater agen

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

bokkafé

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

kafé frankrike

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

kaffeelsker

handlegate

marked frankrike