Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.

Helsen under lockdown og bilder og mimring fra landsbyen Lagrasse

Vi er nå inne i vår tredje uke med streng lockdown, en tredje uke hvor jeg dag etter dag prøver å underholde meg selv, men stadig blir distrahert av alle mulig slags tanker, bekymringer og lengsler. Jeg omfavner alt det vonde, der jeg lytter til melankolsk musikk og synger av full hals til øynene blir blanke og stemmen brister. Dette er en tredje uke hvor jeg, til min manns misnøye, spontanhandler på internett for å få kjenne på en midlertidig lykkefølelse. En ny uke hvor jeg gang på gang får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å motivere meg selv til å skrive ferdig manus til roman, jeg som hele livet har drømt om å bli romanforfatter. Livet i isolasjon er som en emosjonell berg-og-dalbane hvor brakkesyke, hjemlengsel og mangel på motivasjon bare utgjør halvparten av grunnene til at jeg nå har valgt å søke hjelp.

Etter å ha gjort litt research og kontaktet ulike psykologer i Toulouse, endte jeg til slutt opp med å heller opprette en profil hos nettportalen BetterHelp.com hvor jeg ble matchet med en amerikansk nettpsykolog som heter Brad, fra Arlington, Texas.
Forhåpentligvis vil Brad kunne hjelpe meg å finne ro, optimisme og motivasjon i denne vanskelige perioden. Jeg har ingen tidligere erfaring med nettpsykologer og har aldri før hatt en samtale med engelskspråklig psykolog, ei heller kjenner jeg noen som har prøvd denne konkrete nettportalen, så hvorvidt den kan anbefales får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

For nå vil jeg heller drømme meg tilbake til landsbyidyll og helgeturer, og dele bilder tatt den siste søndagen før Frankrike stengte ned, fra helgen da min mann og jeg besøkte Béziers og Valras-Plage, bilder og en liten skildring fra et kort, men koselig opphold i landsbyen Lagrasse, et av de mange sjarmerende småstedene i den spennende regionen jeg bor i, en landsby som også tilhører listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Landsbyen ligger tretti kilometer sørøst for den flotte festningsbyen Carcassonne, en av de mest besøkte byene i denne delen av Occitanie-regionen. Historien til Lagrasse kan spores tilbake til 700-tallet, en gammel historie som lever i beste velgående i landsbyens arkitektur. Innbyggertallet er beskjedent, ikke mer enn 545 innbyggere, men beliggenheten er enhver vinelskers drøm, plassert midt i hjertet av det store vindistriktet Corbières.

Vi trasket rundt i landsbyens smale gater, blant gamle steinhus bebodd av for det meste eldre mennesker, forbi små butikker, deriblant et ostehus og trøffelbutikk, forbi flere restauranter og chambres d’hôtes. Fra landsbyen kunne vi se det historiske klosteret Sainte-Marie de Lagrasse, et romansk landemerke i grønne omgivelser på vestsiden av Orbieu-elven.

Jeg setter utrolig stor pris på søndager som denne, små spaserturer gjennom nydelige små landsbyer, fotografering, observasjoner, nysgjerrighet. Hadde vi hatt mer tid, hadde det ikke vært søndagsstengt over alt, og hadde vi ikke allerede spist lunsj på forhånd, skulle vi gjerne ha blitt værende et par timer ekstra, tatt oss en liten vinsmaking hos landsbyens vinbar og spist et lekkert måltid på den flotte restauranten Le Bastion.

Rødvin fra Corbières finner man på de fleste vinmenyer i regionen Occitanie, vin som passer fint til både rødt kjøtt og gryteretter som Cassoulet. Hele vindistriktet var på denne oktoberdagen dekket av røde og gule drueranker, varme høstnyanser farget det vakre landskapet, de mange vingårdene i nærheten av Lagrasse.

Vi kjørte forbi dem, flere av dem, på vår vei tilbake til Toulouse etter dette lille landsbybesøket, vårt siste eventyr, siste del av den spennende helgen i Béziers, en siste romantisk utflukt på en riktig god stund.

Allerede drømmer jeg om alle stedene jeg ønsker å besøke i tiden etter lockdown, jeg drømmer om alt jeg har lyst til å gjøre. Friheten er den julegaven vi alle ønsker oss i år, frihet og god helse og muligheten til å kunne gi noen, hvem som helst, en ordentlig god varm klem.

Kanalbro, pizza og avslappende hotellkos i Béziers

Etter en hyggelig uke hvor både kakelunsj og vennebrunsj stod på menyen, benyttet jeg den neste uka, det vil si forrige uke, til å ta meg av fornuftige gjøremål. Betaling av regninger og føring av personlig regnskap ble prioritert i første rekke, etterfulgt av et spennende webinar om digital markedsføring, og en stor dose research på alt som har med finansiering av kurs ved hjelp av CPF, AIF og alle de andre akronymene som jeg aldri hadde hørt om før jeg plutselig ble arbeidsledig i Frankrike.

Etter å ha vært fornuftig og flink i et par dager, banket fredagen på døra og lokket oss ut på eventyr. En to timers kjøretur til Middelhavskysten, en helgetur en amoureux til Frankrikes eldste by, Béziers.

Med to netter reservert på firestjerners hotell, det moderne Hôtel In Situ, og middagsreservasjoner på ulike restauranter for de neste to kveldene, gledet jeg meg til romantikk og kvalitetstid sammen med min mann. Tid til å pleie kjærligheten, få tankene bort fra dagliglivets bekymringer. En aller siste anledning på veldig lenge, ettersom vi sannsynligvis vil bli tvunget i karantene igjen om kort tid, kanskje allerede til slutten av uka.

Sent på ettermiddagen ankom vi Béziers, en eldgammel by som først ble bygget av grekerne i det 7. århundre før Kristus, og i senere tid har blitt hjem for flere flotte landemerker, inkludert de ni slusene (Les Écluses de Fonseranes) konstruert på 1600-tallet i Canal du Midi, kanalen som står oppført på UNESCOs verdensarvsliste, og kanalbroen Pont-Canal de l’Orb, som med sine 240 meter er den lengste av sitt slag på Canal du Midi.

Før vi sjekket inn på hotellet, tok vi oss en liten titt på sistnevnte, kanalbroen bygget på 1800-tallet i regi av Keiser Napoleon lll. Fra broen kunne vi skimte Saint-Nazaire Katedralen, der den hviler på en bakketopp og speider utover byen.

Fra kanalbro til innsjekk, vi fikk nøkkel til hotellrommet og reserverte samtidig hotellets sauna og steambad for en halvtimes bruk før middagstid. Klare for å slappe totalt av, pakket Julien og jeg oss inn i de hvite morgenkåpene og matchende tøflene med hotellets logo, før vi tok heisen ned til etasjen under, etasjen for fitness og velvære.

Sauna, steambad, hotellbadekåpe, alt som minnet om spa og ferie, hadde jeg lengtet etter helt siden hotell gikk fra å være noe helt alminnelig til å minne om noe fiktivt som bare finnes på film og TV. Også romservice har jeg drømt mye om det siste halvåret, men det ville jeg heller ta igjen en annen gang, for denne kvelden skulle vi tilbringe hos Basilic & Co, en pizzeria hvor alle ingredienser er økologiske og flere av pizzaene inneholder franske oster fra ulike regioner. Også husets vinutvalg er kortreist, fra Corbières.

Vi bestilte ei flaske rødvin og nøt smaken av oppskåret foccacia fylt med mozzarella og gressløk til forrett. Hva vi liker best av mørkt eller lyst kjøkken og fordeler og ulemper med parkett ble, av alle ting, kveldens samtaleemne, samtidig som vi koste oss med hver vår pizza til hovedrett, hans med kjøttdeig, bacon og løk, min med bacon, champignon og gressløk. Pizza med knasende bunn av god kvalitet, smakfull saus og ferske råvarer skuffer aldri. Mine sultne øyne hadde lyst på mousse au chocolat til dessert, men magesekken orket ikke mer mat.

Vi avsluttet kvelden i hver vår pysj, med den franske versjonen, originalversjonen, av Fangene på Fortet på TV-skjermen før vi sovnet i hverandres armer. Åh, som jeg elsker å overnatte på hotell, sove i hvitt nyvasket sengetøy, samle på små sjampoflasker, spise chips fra minibaren og glede meg til å sjekke ut frokostbuffetens utvalg.

Første dag i Béziers var med andre ord en stor fornøyelse, og bedre skulle det bli allerede neste dag. Mer om det i neste innlegg!

Da vi dro til Arcachon på en siste badeferie

Onsdag, den sekstende septemberdagen. Tiden var inne for en liten ferie på den franske vestkysten. Sol, bading og kvalitetstid sammen med Julien og hans foreldre, mine svigerforeldre.

Under normale omstendigheter ville jeg ha foretrukket å pakke kofferten en dag eller to på forhånd før jeg drar ut på reise, noe jeg de siste dagene hadde nedprioritert til fordel for å gi all min oppmerksomhet til Laurène, min kjære venninne som jeg sannsynligvis ikke vil se igjen før til våren, i anledning utdrikningslaget og bryllupsfesten min.

Rundt en time og et drøyt kvarter før jeg ble hentet av Julien og hans foreldre, fulgte jeg min venninne til trikken som skulle føre henne til flyplassen. Etter en innholdsrik uke hos meg i Toulouse, skulle hun endelig hjem til sitt kjære Bretagne, samme dag som jeg skulle reise til Arcachon.

Stressnivået var skyhøyt, der jeg i all hast ryddet og vasket, der jeg sminket meg og børstet håret. Jeg hadde gitt meg selv én time på å pakke kofferten og løpe ut døra.

Med et hode stappfullt av tanker som alle startet med “glem ikke å ta med…” vekslet jeg mellom å hente klær fra garderobeskapet på gjesterommet og skuffene på soverommet, kosmetikken på badet og skoene fra hylla ved inngangspartiet. Glem ikke kamera og mobillader, minnet jeg meg selv. Og solbriller, det er alltid lurt å ta med seg solbriller på tur. Og paraply, fordi det å stole blindt på værmeldingen for de neste fem dagene blir for naivt etter min mening.

Jeg pakket med meg min nye røde bikini, den med høyt liv, den som Julien synes er utrolig fin siden den er rød, selv om han kaller underdelen for bestemortruse og helst ville ha foretrukket å se mer hud. Sandaler, mine sorte Birkenstocks, mitt personlige favorittfottøy, de skulle få seg en siste luftetur før høstværets ankomst, før støvlettsesongen banket på døra bare to uker senere. Lyse bluser, korte skjørt, olashorts og sommerkjoler, alle mine lette sommerplagg ble i starten av månedsskiftet byttet ut med tykke gensere, myke skjerf og store ullkåper.

Uansett, tilbake til September…

En route til Arcachon, en to timers kjøretur fra Toulouse, i retning den kjente vinbyen Bordeaux (som jeg gleder meg til å besøke ved en senere anledning). De neste fire nettene skulle vi overnatte i et gjestehus med tilhørende svømmebasseng og utendørs kjøkken. En siste bademulighet før sesongens ende, en aller siste smak av sørfransk sensommer før oktoberkulden la seg over de sydlige strøk.

Sent på ettermiddagen nådde vi frem til Abritel-gjestehuset (og for en gangs skyld ikke Airbnb), hvor vi ble møtt av huseieren, en hyggelig parisienne som nøt pensjonisttilværelsen på det solrike sørvestland, langt unna hovedstadens støy og mas, langt unna livet i bitteliten leilighet med mikroskopisk balkong og skyhøye levekostnader. Livet i Arcachon er på ingen måter rimelig, men her hadde hun i det minste en stor hage og rikelig med plass til å kokkelere på kjøkkenet og invitere gjester på besøk.

I tillegg var jo stranda bare et lite steinkast unna dette boligstrøket, og dit skulle vi neste dag.

En av de mange opplevelsene jeg hadde lengtet etter da vi som bor her i Frankrike satt i en 68 dagers karantene, var følelsen av å spasere barfot langs ei sandstrand, kjenne vannet blandet med den våte sanden kile meg mellom tærne og la bølgene treffe huden min, sprute vann opp til knærne, kanskje helt opp til lårene, le og kose meg som om jeg var et lite barn igjen.

Våre første kveldstimer i Arcachon ble tilbrakt i gjestehusets svømmebasseng med sin behagelige vanntemperatur på tjueåtte grader. Vi tok oss like greit en liten apéro i bassenget før middag, hvert vårt glass musserende vin fra Gaillac, før vi ved utekjøkkenets spisebord hygget oss med sørfransk rødvin, lokal spekemat, oliven og ferskt brød fra bakeriet i nabolaget.

Sittende rundt bordet med rødvinsglass i hånda, pratet vi om morgendagens planer, vi reserverte billetter til en to og en halv times båttur rundt Bassin d’Arcachon, og jeg gledet meg samtidig til denne etterlengtede spaserturen langs stranda, en soleklar prioritet.

Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Notre-Dame de Marciac

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Marciac

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Sommerhatt

Turistkontoret

Torg arkade

Kirke marciac

 

Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en  næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Brønn

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Kirke Montréal

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Kirken Montréal

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

IMG_20200627_144742

 

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus