Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Advertisements

Den lille franske landsbyen ved navn Montréal (som storbyen i Canada)

Sammen med min kjære og hans foreldre hygget jeg meg ute på landet forrige helg. Vi startet lørdagen med en  næringsrik frokost, fullkornsbrød, ferske aprikoser og jordbær. Vi så frem til en innholdsrik dag, vi så frem til å besøke kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, hvor vi garantert ville kjøpe oss et par bruktbøker fra en av landsbyens 19 (!) bokhandlere. Vi gledet oss til å ta en tur innom vinbyen Limoux for å handle inn rødvin til vårt bryllup som nærmer seg med stormskritt.

Samtidig krysset jeg fingrene for at vi også ville få tid til å avslutte dagen med en liten dukkert i feriehusets svømmebasseng.

Vi nøt frokosten og hver vår kopp kaffe ute i morgensola på terrassen, før våre sommerkledde kropper tuslet ut døra og inn i den hvite Audien til min kjære.

Med solkrem i vesken og solbriller på nesetippen var jeg nå klar for nye eventyr, klar for å besøke gamle byer, drikke deilig sørvestfransk vin og rusle rundt fra bokhandel til bokhandel. Med andre ord, en lørdag helt etter egen preferanse.

Brønn

Smale landeveier og asfalterte småveier førte oss videre nordøstover, i retning Montolieu. Flere ganger lot vi oss distrahere av ulike øyefang på vår vei. Vi stoppet for å fotografere en løkåker full av vakre blomster. Aldri før hadde jeg sett hvordan toppen av løkens stilk ser ut i sin endelige form, det som på avstand ligner en stor hvit ball, nesten som en snøball, dannet av mange bittesmå blomster.

Min kommende svigerfar som selv er glad i å dyrke frukt og grønnsaker syntes det var morsomt hvor fascinerte Julien og jeg ble av noe så simpelt som løk.

Videre nordøstover, forbi flere kilometer med drueranker på både høyre og venstre side av landeveien, vår neste distraksjon ventet oss ni, ti kilometer unna løkåkeren.

En route langs landeveien som skulle føre oss videre til Montolieu, ble vi møtt av et fascinerende syn, en liten landsby bygget oppover en liten bakketopp med kirken La Collégiale Saint-Vincent de Montréal speidende utover landskapet.

Kirke Montréal

Den lille landsbyen Montréal var i 1206 et sentrum for offentlige debatter mellom katolikkene og katarene, sistnevnte en kristen sekt fra senmiddelalderen, en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro. De tilba Gud, som katolikkene, men erkjente samtidig Djevelen som en ond Gud, en motpol til det gode, det perfekte.

Disse debattene, i regi av Pave Innocens III, var del av et program for å konvertere katarene i området til katolisismen, noe de ikke klarte å gjennomføre.

Tre år senere, under Albigenserkorstoget i 1209, ble Montréal kapret og rasert av troppene til den franske baronen Simon de Montfort.

Etter korstoget ble Montréal, og store deler av Languedoc, ansett som “Domaine Royal” (kongelig eiendom) og dermed direkte overtatt av de kongelige i Frankrike.

Grusomt er det å tenke på hvor mange liv som er gått tapt opp gjennom århundrene på grunn av religion og mangel på aksept for annerledeshet, tanker og livssyn.

Hadde jeg blitt til under middelalderen, ville jeg utvilsomt ha blitt drept, jeg som har vokst opp med en far som var åpen ateist og en katolsk mor, i et protestantisk land. For meg er våre forskjeller berikende, men under middelalderen ville nok foreldrene mine ha blitt sendt til døden for forræderi.

Ut ifra hva jeg har lest i historiebøkene og hva jeg har sett på museer var middelalderen brutal, svært brutal, men takknemlige er vi likevel for alle de vakre arkitekturperlene som står igjen fra denne tiden, mange århundrer senere. Store eventyrslott og flotte kirker rike på detaljer, sjarmerende bebyggelse i form av steinhus, åpne markedsplasser, buer og porter og hus i bindingsverk.

Kirken Montréal

Etter en liten spasertur gjennom gatene i Montréal, dro vi videre til destinasjonen jeg så utålmodig hadde sett frem til å besøke, videre til de bibliofiles paradis, Montolieu.

IMG_20200627_144742

 

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

En fortryllende dag i de vakre landsbyene Larressingle og Fourcès

Vårt lille helgeeventyr i Gers fortsetter, vi har hentet fine forslag til små landsbybesøk fra nettsiden til foreningen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer), flere av disse sjarmerende småstedene ligger innenfor en radius av tjue kilometer fra hvor vi befinner oss nå. Om vi bare hadde hatt mer tid til å utforske så mye som mulig, skulle vi gjerne tatt oss en tur innom alle de vakreste landsbyene i Gers; Lavardens, La Romieu, Montréal, Sarrant, vi prioriterer for denne gang å besøke Larressingle og Fourcès.

Nå skal vi kose oss med hyggelige spaserturer gjennom to pittoreske landsbyer, fotografering av historisk arkitektur, avkobling med et glass forfriskende drikke på utekafé i nydelige omgivelser, før innsjekk på nytt overnattingssted, før enda mer bading i nok et svømmebasseng, før vinsmaking hos den store kjente produsenten UBY står for tur, ettermiddagen har vi planlagt fra punkt til prikke.

Befestet middelalderlandsby

Min kjære og jeg forlater Saint-Pierre katedralen, statuen av de tre Musketerer og alt annet som finnes i Condom, den fine byen med navnet som får de fleste turister til å humre. Videre kjører vi 5.9 kilometer vestover, til den befestede middelalderlandsbyen Larressingle, den mest besøkte destinasjonen i Gers-departementet.

Larressingle

215 innbyggere bor i denne bittelille landsbyen som ble grunnlagt tidlig på 1100-tallet, en historisk perle som ofte blir omtalt som “lille Carcassonne”, en mindre utgave av den kjente festningsbyen som er å finne på UNESCOs liste over verdensarvsteder, en by som ligger 214 kilometer nordøst for Larressingle.

Lille Carcassonne

Vi spaserer gjennom landsbyen, innenfor de høye veggene, en tidsreise som fører oss tilbake til middelalderen, om man ser bort ifra den moderne iskiosken, kafeen og suvenirbutikken som holder åpent til glede for alle turistene som er kommet på besøk.

Middelalderlandsby

I suvenirbutikken titter vi på smykker, sverd og andre gjenstander i middelaldertema, drikkebegere og kostymer inkludert. Utenfor landsbyens vegger finnes en butikk som selger lokalprodusert Armagnac, noe som umiddelbart fanger vår interesse, da vi ønsker å kjøpe med oss denne sofistikerte drikkevaren hjem til Toulouse, en flaske som kan settes på hylla og bli stående til pynt, uåpnet, helt til vi får julebesøk av våre nærmeste, slik at vi sammen kan ha noe å kose oss med til kaffen, etter et realt festmåltid.

I butikken er det produsenten selv, ei eldre dame som snakker med høyt volum og kjapt tempo, som inviterer oss til å smake de forskjellige årgangene hun har å tilby. Som forventet, foretrekker vi den eldste, som også er den dyreste, en 1990-årgang, akkurat som Julien. Flasken pakkes ned i bagasjen, før vi drar videre til neste destinasjon, den vakre landsbyen Fourcès, som ligger 10 kilometer nordvest for Larressingle.

Fourcès, en gammel landsby med historie helt tilbake til 1068, et sted som England og Frankrike kjempet for å få eierskap over, helt frem til 1500-tallet. Landsbyen er bygget som en sirkel, med hus, restauranter og butikker tett i tett, en rund liten park fyller sirkelens midtpunkt, en park som i dag ser ut til å bli flittig brukt av de lokale pétanque-spillerne i Fourcès.

Landsby

Vi finner oss et bord på en utekafé hvor vi slapper av i skyggen mens sola steker med sine 34 varmegrader. Et glass rosévin og en karaffel fylt med vann, jeg er så glad, så lykkelig over å være her i disse vakre omgivelsene. Inspirert blir jeg på steder som dette, disse to idylliske landsbyene, her kunne jeg blitt sittende med penn og papir eller med tastaturet foran meg, skrevet lange historier, fotografert og selvrealisert, fortsatt må jeg klype meg selv i armen for å innse at jeg ikke drømmer, at jeg faktisk bor i dette landet, at disse nydelige landsbyene bare er en to timers kjøretur unna mitt hjem i Toulouse.

Noen fine øyeblikk fra Fourcès…

F

Gatenavn

Og fra Larressingle…

Sommerkjole

Middelalderlandsbyer

Larressingle

 

 

 

Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Starbucks kaffe

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

IMG_20190622_201856_679

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut  storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Han tok meg med til Biarritz!

Med sommerfugler i magen, nysgjerrig på å få vite hvor min kjære har planlagt å ta meg med, pakker jeg min sorte trillekoffert i foreløpig uvitenhet om hva som venter.

Alt jeg vet er at vi skal på biltur. Det fine med å ha Toulouse som startpunkt er at slike to eller tre timer lange kjøreturer kan føre oss i ulike retninger, til mange totalt forskjellige destinasjoner, og dette vet han godt, der han koser seg med sin lille hemmelighet, der han lytter til mine mange spørsmål, mine uendelige forsøk på å gjette meg frem til hvor vi skal.

Nysgjerrig graver jeg etter svar, etter hint.

Skal vi til kulturbyen Bordeaux, undrer jeg. Skal vi til surferbyen Biarritz, eller til Spania, til dynamiske San Sebastian? Hva med middelhavskysten, Agde og Béziers eller til Montpellier som vi begge er så glad i? Er det kanskje de flotte strendene på Costa Brava som skal besøkes? Eller de små sjarmerende byene i Pyrénéenne? Eller skal vi besøke idylliske landsbyer og historiske grotter i Dordogne?

Jeg bretter tøy og pakker ned diverse saker som jeg tror jeg kan få bruk for. Ballerinasko og joggesko. Nøytrale joggesko vil alltid være en god idé, uansett om vi reiser til kysten, til fjellet, til skogs eller til en storby. Olajakke, olaskjørt, enkle kjoler. Undertøy, sokker, gensere, sorte jeans, blå sommerbukser, toalettsaker og kamera. Optimistisk, pakker jeg ned solbriller og solkrem.

Takk og lov for at jeg pakket med meg solbriller. Været er i dag aldeles nydelig, blåfarget og full av små skyer spredt utover landskapet som et mønster på denne deilige solfylte himmelen.

Jeg titter ut vinduet og smiler til meg selv. Lykkelig, over å være sammen med en mann som gjør så mye for å glede meg, en mann som elsker å overraske meg med spennende planer på fødselsdagen min, år etter år.

IMG_20190522_233527_243

GPS’en har han slått av, ingenting skal kunne røpes riktig enda, ikke engang et lite hint. Vi følger motorveien i retning vest eller sørvest, vi kjører forbi skilt som peker mot mulige steder hvor vi kanskje er på vei. Skal vi til Lourdes eller til San Sebastian?

Videre kjører vi forbi flere skilt, fortsatt i retning sørvest. Bordeaux dukker denne gang opp på flere skilt langs veien. Nei, vi skal ikke dit heller, bekrefter min kjære.

Klimaanlegget i bilen er ødelagt, ute er temperaturen nå oppe i tjuefem grader. Vinduene lar vi være å åpne, for å unngå å slippe inn forurenset luft fra motorveien. Jeg føler meg svett, klam og ekkel, der jeg sitter iført sort olabukse og topp i syntetisk stoff som nå blotter store sjenerende svetteringer under armene. En banan som jeg glemte å spise til lunsj, ligger nå og råtner i vesken. En ubehagelig kombinasjon av svettelukt og odøren fra brun banan, har nå markert seg i kjøretøyet vårt.

Jeg gjetter videre, jeg spør om vi skal til Bayonne eller til Biarritz. Han nikker bekreftende, to netter i en Airbnb-leilighet i hjertet av Biarritz, dagstur til Bayonne og to netter i en annen by. Hvilken by, nei, det får jeg ikke vite riktig enda. Nok en overraskelse, jeg smiler fornøyd.

Vel fremme i Biarritz blir vi møtt av en karismatisk og ganske så flamboyant utleier. Leiligheten er et nyrenovert moderne lite krypinn med hems, utstyrt med alt vi trenger for de neste to nettene. Ekstremt behagelig er det å endelig kunne vrenge av meg den svette syntetiske toppen og vaske armhuler og dusje meg i parfyme før vi går ut døra for å utforske denne baskiske havnebyen ved Atlanterhavskysten.

IMG_20190522_231812_280

Magesekkene rumler, vi bestiller tapas på et lite spisested tre gater unna leiligheten, en tapasbar ved navn Los Dos Amigos. Kroketter og spekemat smaker som alltid godt, mens måltidets høydepunkt er noen enkle toast med pikant paprikasaus og syltet chilli, en deilig velkomst til Baskerland.

IMG_20190522_232049_761

Vi avslutter kvelden ved Port Vieux, hvor vi blir sittende en stund, der vi beundrer den vakre solnedgangen og himmelens mange flotte rødnyanser. Atlanterhavsbølgene sover, vinden er fraværende, selv måkene lar være å skrike. Stillheten er vakker. Øyeblikket er vakkert.

IMG_20190522_222229_935

Jeg kunne ikke bedt om en bedre bursdagspresang enn denne kjærligheten, denne solnedgangen, dette øyeblikket.

I morgen fyller jeg år. I morgen starter et nytt kapittel.

IMG_20190522_234130_200

Fransk canyon, landsby med biologisk mangfold og morsom lunsj

Mine siste påskeferienotater, en fin avslutning på en koselig familieferie hvor jeg har fått muligheten til å utforske flere flotte steder i dette spennende landet hvor jeg for fire år siden valgte å bosette meg.

Søndag, vi pakker koffertene og setter oss en siste gang rundt frokostbordet i eventyrhuset sammen med mine foreldre. Det er tid for dem å reise nordover, i retning Norge. Det er tid for oss å vende tilbake til det virkelige liv, til kontorjobb og hverdagsrutinene som venter.

IMG_20190508_222043_874

Tiden flyr og utsjekk står for tur. Vi rydder og vasker i hui og hast, nøklene returneres til utleier, bilene fylles med bagasje og bæreposer fulle av matrester i oppbevaringsbokser. Min mor og min stefar gir meg begge en god klem før de setter seg i bilen, en sort liten golf, jeg vinker til dem der jeg står på grusveien, jeg vinker til jeg ikke lenger ser bilen, der den forsvinner nedover den lille landeveien.

Når sees vi igjen neste gang, spurte min mor meg før hun dro. Jeg visste ikke, jeg vet ikke, der og da var det bare godt å kjenne varmen fra min mors kjærlige klem. For oss å være for mye sammen over en lengre periode, fører som oftest til småkrangling og irritasjon fra alle kanter. Likevel savner jeg dem veldig når vi ikke er sammen. Det gjør vondt å ikke vite når jeg vil kunne se familien min igjen, men å være bosatt utenlands er jo et valg jeg selv har tatt.

Blomster

Jeg setter meg i bilen til min kjære, i dag har vi all tid i verden til å langsomt rulle nedover landeveiene, vi har tid til å titte innom diverse severdigheter om vi plutselig skulle befinne oss i nærheten av noe som er verdt å besøke.

Det som er så fint her i Frankrike, er at absolutt alle turistattraksjoner, alle severdigheter, alle historiske monumenter, alle har fått sine store brune skilt langs veien, slik at man alltid vil vite når man befinner seg i nærheten av noe spennende. En drøm for meg er å kunne reise ut på en lang biltur, fra kommune til kommune, helt uten fastsatte planer, i jakten på slike brune skilt. Jeg vil besøke slott og kirker, grotter og nasjonalparker, ruiner og gamle landsbyer, uten å vite hvor og hva før jeg plutselig bare er der.

IMG_20190508_222552_531

Nettopp dette er planen for i dag. Etter bare tjue minutter bak rattet, er vi allerede ute av bilen, vi har fulgt skiltet som fører til (Trou de) Bozouls, et sted hvor geologiske krefter har ført til en erosjon, og dannet en stor canyon hvor man kan gå på lange turer, skulle man ønske å dra på en litt annerledes dagstur.

Canyon France

Vi har ikke forberedt oss på å vandre i en canyon, og gjør derfor ikke mer enn å ta bilder ovenfra, som om vi skulle vært to uinteresserte sjekkliste-turister. Jeg noterer stedsnavnet og håper vi får komme tilbake, utstyrt og klare for canyon-utforskning, i en senere anledning.

Selfie trou

Vi setter oss i bilen og kjører videre til nok et brunt skilt dukker opp, denne gang ledes vi til en sjarmerende liten landsby ved navn Rodelle, med beliggenhet i skjønn natur, stedet er mest kjent for sitt fabelaktige biologiske mangfold. Med 49 sommerfuglarter, 8 flaggermusarter og 112 forskjellige fuglearter, yrer det av liv i dette geografiske området.

Rodelle

Jeg har faktisk aldri sett flaggermus i virkeligheten. Ikke så rart i grunn, med tanke på at disse dyrene ikke er i aktivitet på dagtid, mens jeg selv aldri er ute om natten.

Vi tar bilder av de mange fine blomstene som blomstrer i denne fredelige landsbyen, noen menneskers stemmer er det eneste som bryter opp stillheten, noen stemmer og et par humler som brumler der de flyr forbi.

Klokka nærmer seg ett, vi har reservert bord på en restaurant like utenfor byen Rodez, på et spisested som serverer husmannskost fra Aveyron-området, L’Agriculture (landbruk) heter stedet, jeg gleder meg til å spise noe så simpelt som hjemmelaget pølse og aligot, deilig potetstappe laget med smeltet ost (tomme fraîche) og hvitløk.

Restauranten er på ingen måte fin, romantisk eller sjarmerende på noe vis, men joviale servitører og smakfull fransk mat i generøse porsjoner gjør opplevelsen like fin som den ville vært på et trendy sted med kunstnerisk mat servert på stilige fat.

Spekefst

Etter å ha feriert med kresne foreldre som ikke er spesielt åpne for å smake lokale spesialiteter, føles det helt vidunderlig å sitte her sammen med min kjære. Han bestiller et fat med spekepølser og diverse patéer til forrett, mens jeg tar meg en salat som inneholder en hel ost, den lokale osten Cambou.

Min kjære sliter med å spise selv halvparten av alt som er på fatet han har fått servert. Han angrer på å ikke ha valgt en noe lettere forrett, da biff og aligot står for tur etter dette enorme spekefatet.

Selv får jeg nøyaktig hva jeg ønsket meg, hjemmelaget pølse og aligot, servert med deilig soppsaus. Jeg storkoser meg, samtidig som jeg vet at jeg vil slite med å holde bukseknappen fra å ryke, etter dette generøse bygdefestmåltidet.

Pølse og aligot

Min kjære samboer føler seg som en ballong etter å ha spist et stort biffstykke, sin aligot og halvparten av min aligot. Han angrer umiddelbart på å ha takket ja til den osten som serveres mellom hovedmåltid og dessert. Fingrene krysses for at han kun vil få servert et par triangler og litt brød.

Men, så feil kan man ta. Servitøren plasserer en hel ost foran ham, en komplett ost servert på en brødskive, sammen med en kurv med ekstra brød. Min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter, jeg synes synd på ham og samtidig klarer jeg ikke å slutte å le. De andre gjestene i restauranten tenker nok at jeg er sinnsyk, der jeg ler så høyt og så lenge at jeg nesten mister pusten… på grunn av en ost.

Cambou Ost

Heldigvis ler jeg ikke alene. Min kjære ler også, han svetter i pannen av tanken på hel ost og stor dessert, men han ler og ler som om også han skulle vært sinnsyk. I solidaritet hjelper jeg ham med å spise denne osten, selv om også jeg er stappmett og har en dessert i vente.

Dessert sjokolade appelsin

Den store søte avslutningen serveres, han får den tradisjonelle franske desserten profiteroles med iskrem. Selv får jeg appelsinsorbet med mørk sjokoladetrekk, plassert på en kjeks av kastanjenøtt. Ingen av oss klarer å spise opp dessertene våre, aller helst vil vi krype til køys og ta en to timers hvil.

Og nettopp slik avslutter vi dagen. På sofaen hjemme, i pyjamas, vi ler fortsatt.

IMG_20190508_222810_972

Kirke

N

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

Junior suite, rugby og romantisk feiring i Castres

Lørdag. Gratulerer med dagen kjære, tenk, nå er du fire år eldre enn hva du var da vi først ble sammen. I går feiret vi på forskudd, over et stjernebelønnet restaurantmåltid. I dag skal vi besøke et nytt sted, et sted hvor hverken du eller jeg har vært før. Vi skal på rugbykamp, for det liker du. I et historisk bygg fra 1700-tallet, på Hôtel Renaissance, der skal vi overnatte, champagne og konfekt er bestilt, i dag som i går skal du behandles som en konge.

Ikke før i dag har du fått vite hvor vi skal, hva vi skal, du liker overraskelser, store som små, denne påminnelsen gir du meg hver eneste gang en spesiell anledning står for tur. Vi er ikke så ulike, vi to. Du sier du ikke er en romantiker, men du overrasker meg stadig med fine romantiske gester, du gjør det i et håp om at jeg vil gjengjelde det hele, du liker å bli satt pris på, dine øyne lyser opp når jeg gjør som deg, når jeg inviterer deg med ut på middag, når jeg kjøper blomster til deg, når jeg skriver dikt til deg. Kjærlighetserklæringer i form av poesi. Du sier det er søtt, samtidig blir du en smule flau. Du kan ikke fortelle dette til gutta, du er jo mann, du skal ikke like slike søte klisjeer.

Mange ville nok sagt at rollene er snudd på hodet hjemme hos oss. Levende lys, konfekt og blomster er for kvinnfolk, ikke for maskuline menn, sier de. Hos oss har vi ingen roller. Vi er samboere, vi er et team, du og jeg, du stryker klær og støvsuger, jeg vasker badet. Når en lager mat, tar den andre oppvasken. Du fridde til meg, jeg kunne like gjerne ha fridd til deg.

Det er lørdag, himmelen er grå, det er overskyet her i Castres. I Toulouse var himmelen blå. En time og femten minutters kjøretur, formiddagen har såvidt startet, allerede nå kan vi sjekke inn på hotellet. I en epost til hotellet hadde jeg for en stund tilbake skrevet at jeg ønsket champagne og konfekt på rommet, for å overraske min kjære, min forlovede, skrev jeg. Rommet jeg i utgangspunktet hadde reservert var et helt alminnelig dobbeltrom, men i stedet fikk vi en junior suite, Napoléon III heter den, en nydelig oppmerksomhet fra hotellets ledelse til oss, det nyforlovede paret.

Junior suite

Jeg får en liten déjà vu, der du og jeg entrer rommet og du titter rundt deg, du ler og sier jeg har overgått meg selv, overdrevet med denne romantikken, jeg har jo allerede fått deg på kroken, vi er jo allerede forlovet, du er jo allerede min. I tillegg til å ha gitt oss en junior suite, har hotellets ansatte pyntet salongbordet med en bukett med gule roser, samt en enkel rød rose ved skrivebordet. Ingenting av dette var planlagt fra min side, akkurat som da vi dro til Spania for et par helger siden og hotellrommet var dekket i roseblader og levende lys.

Vi tar oss en liten spasertur gjennom det gamle sentrumsområdet, både du og jeg lar oss sjarmere av de historiske byhusene som ligger tett i tett langs Agout-elven, husene som i gamle dager var håndverkernes boliger, hus som man ikke får tilgang til uten båt. Du tar en selfie av oss to, med alle byhusene i bakgrunnen, du sender bildet til dine foreldre. Gjett hvor vi er, sier du. De gjetter.

Vi spaserer videre, gjennom sentrum, gjennom boligstrøk, nesten to kilometer, på vei til stadion for å se på rugbykamp. Du spanderer en pils på meg, noe vil jo også du betale for i dag, selv om det er din bursdag og du ikke behøver å løfte en finger. Du holder min hånd i din, du leder meg gjennom den store folkemengden og holder meg fast, du vil ikke miste meg blant alle disse menneskene, alle rugbysupporterne, kvinner og menn og store og små barn.

Jeg er ikke spesielt interessert i denne sporten, men jeg følger likevel godt med, for din skyld. Du filmer og tar bilder og sender alt til din far, han ser på kampen på fjernsyn hjemme i stua si. Dere utveksler meldinger og diskuterer kampen, din far har sett oss på tv, blant de mange tusen tilskuerne dukket også vi opp i bakgrunnen på tv skjermen. Castres vinner på hjemmebane, alt er perfekt, alt bortsett fra denne gråkledde himmelen som ser ut til å ha kommet for å bli.

Vi returnerer til hotellet, til vår fine junior suite, champagne og konfekt venter oss på rommet. Vi nyter, du smiler, smaken av sjokolade og gleden av ditt nærvær gjør meg høy på fine følelser, høy på kjærligheten du gir meg, det er du som har bursdag i dag, jeg er like lykkelig som du.

Kvelden avsluttes over en middag på en liten restaurant ved elven. Lokale ingredienser og regionale oppskrifter med en tvist, vårrull med fyll i stil Périgordin, andeconfit med pannestekte poteter og soppsaus, måltidet avsluttes med solbær-og sjokoladedessert. Du spiser kamskjell til forrett, biff med pannestekt foie gras til hovedrett og sitron- og marengsterte i ny forkledning til dessert. Dette måltidet kan selvsagt ikke måle seg med gårsdagens smakebiter, vår romantiske aften på Michelinstjerne-restaurant, men vi koser oss veldig. Du smiler fornøyd, du er lykkelig, det er det viktigste.

Andeconfit

Du takker meg for en fantastisk helg, du kunne ikke bedt om noe bedre, sier du. Gratulerer med dagen kjære, du fortjener kun det beste.

Utsikt

Seng

Vårrull fransk

Dessert fransk

Sørvest Frankrike

Frankrike

Franske byer

Fransk