Auray og alt som minner om hjemme

Solskinnet som møtte oss da vi sjekket inn på fyrtårnet, hadde allerede neste morgen meldt sitt fravær. En overskyet himmel full av skumle grå skyer blåste sine tunge vindpust. Glem ikke at dere fortsatt er i Bretagne, sa vinden, glem ikke at klimaet her er det samme som i ditt elskede Stavanger, pustet den i mitt øre. Jeg sukket tungt der jeg knyttet skjerfet godt rundt halsen og festet det bustete håret i en strikk.

De hvite buksene hadde fortsatt ikke rukket å tørke ordentlig etter jeg vasket dem i Concarneau og hang dem til tørk, før jeg i all hast måtte pakke alt sammen ned i kofferten og reise videre til fyret i Ploemeur. Ubehagelig, var følelsen av fuktige jeans mot naken hud. Men jeg hadde ikke noe valg, for gårsdagens mørkeblå olabukser hadde jeg nemlig klart å revne etter et dobesøk på kvelden, da jeg med et altfor hardhendt rykk dro buksene oppover hoftene og hørte dem revne over rumpa.

“Du er så stille, går det bra med deg?” spurte en bekymret Julien der han satt bak rattet. Vi hadde forlatt Ploemeur og var nå på vei mot Vannes, byen hvor vi skulle overnatte de neste tre døgnene, frem til fødselsdagen min den tjuetredje mai, en bursdag vi skulle feire med middag og massasje på spahotell i Sables-d’Olonne.

Jeg tittet ut vinduet på de mange skyene som dekket himmelen. De ble etter hvert både tettere og lysere, til de til slutt var hvite som bomullsdotter, en hel himmel full av bomull.

“Om jeg endelig får kommet meg til Stavanger i sommer, håper jeg værgudene vil gi meg noe bedre enn regnvær og grå himmel” mumlet jeg, og ble umiddelbart korrigert. “Du SKAL komme deg hjem til familien din.”

Om jeg så må skyte femti doser Pfizer inn i armen og sitte tjue dager isolert på koronahotell, mener Julien det vil være verdt det. For nå har jeg ikke sett familien på snart to år, og jeg visner stadig mer for hver dag som går. Vi kjørte østover langs kysten, vi skulle ta oss en liten tur innom halvøya Quiberon for å lufte oss, og jeg tittet ut bilruta mens jeg så for meg Stavanger der ute i det grå landskapet. Stavanger hver gang jeg hørte vinden, havet, måkene, byen min lå og kallet på meg som et ekko, selv om jeg befant meg flere tusen kilometer unna, i et land hvor det snakkes et språk som kun har skarringen til felles med dialekten der hjemme.

Vinden blåste kraftig i Quiberon, så voldsomt at selv måkene hadde vanskelig for å fly. Spaserturen vår ble derfor kort, men vi rakk uansett å se det flotte privateide slottet Château Turpault før vi forlot halvøya til fordel for den lille byen Auray, et siste stoppested før tiden var inne for innsjekk i Vannes.

Auray, en liten perle oppkalt etter elva som renner gjennom byen, en by som hverken han eller jeg hadde kjennskap til fra før. Vi visste dermed heller ikke hva vi skulle forvente før vi nå selv ble kjent med det som skulle vise seg å være en svært sjarmerende by med brosteinbelagte gater og halvtømrede hus fra 15. og 1600-tallet.

Hånd i hånd, vandret vi gjennom byens gater og tittet i butikkvinduer, både på klær og lokale suvenirer. Vi passerte flere fine utekaféer hvor lokalbeboere og besøkende satt og spiste lunsj eller drakk kaffe. Regnet hadde så vidt begynt å dryppe da vi først krysset broen som ledet til byens lille sentrum på motsatt side av elva. Bittesmå dråper, en forsiktig advarsel før det blåste opp til storm.

Med paraplyen min over oss, løp vi til bilen for å søke ly. Vi tolket regnværet som et tegn på at det nå var på tide å kjøre de nitten kilometerne videre til Vannes.