En festlig avslutning på bilferien

Mai var nådd sin ende, vi ønsket juni velkommen. En siste dag før hjemreise, en siste natt i ei annen seng enn vår egen. En bittersøt følelse, et hode fullt av tanker. Den søte gleden over det som har vært, blandet med bekymringene rundt det som kommer. Bitter er alltid tanken på virkeligheten, den som venter like rundt hjørnet som en bakrus i ferd med å slå inn etter en fantastisk fest full av gylne bobler og høylydt latter og sang.

Jeg kan ikke nekte for at jeg savner en god fest. Fest og festivaler, ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg savner å tilbringe lange dager og kvelder på en gressplen full av musikkscener, øltelt og foodtrucks.

Solbrent og sår, smurte jeg inn mine røde armer, hender og bryst med en krem som Julien tidlig på morgenkvisten hadde gått for å kjøpe på apoteket. Bilferiens siste natt skulle vi tilbringe på en Bed & Breakfast ute på landet, i nærheten av Cognac, byen hvor ferien startet over to uker tidligere.

For å bryte opp den to timer lange kjøreturen fra île d’Oléron, bestemte vi oss for å besøke Jonzac for å se byens viktigste monument, et vakkert slott med høye middelaldertårn. Slike slott finnes det mange av i Frankrike, over hele landet. Uansett hvor vi befinner oss vil vi alltid være i nærheten av historiske arkitekturperler, enten det er et oppusset château, privateid eller offentlig, eller ruinene etter gammel fransk historie.

Fra Jonzac kjørte vi direkte til vårt siste overnattingssted med et håp om å få lov til å sjekke inn litt tidligere enn planlagt. Det fikk vi ikke.

I et område fullt av drueranker, åkre, skog og med beliggenhet like ved en liten innsjø, stod vi der som to spørsmålstegn. Med bilen parkert, stod vi ved innkjørselen til Les Camélias, en Bed & Breakfast som vi aldri ville ha oppdaget hadde det ikke vært for det digitale gavekortet som vi fikk til jul, et gavekort på opplevelser og overnattinger i de rurale delene av Frankrike.

Innsjekk klokka fire, sa eierne, et eldre ektepar. Julien ville vite om det kanskje likevel var greit å sjekke inn et kvarter, ti minutter tidligere. Eierne ristet på hodet.

De spurte hvor jeg kom fra og gjetter både Ukraina og Nederland før jeg rakk å si Norge. Med et smil sa de deretter at de syntes det var koselig med besøk av en “jeune femme norvégienne“, ung norsk kvinne.

Jeg fikk høre at de for tjue år siden ble kjent med en norsk familie, eller var de kanskje finske. Paret spurte meg om snøen faller også på sommertid i Norge, om nordlyset er synlig over hele landet, året rundt. Om vi lever i evig mørketid, selv på sommeren. Som om jeg skulle vært en ambassadør for Norge, ble jeg stående og knuse myter som andre nasjoner har om hjemlandet mitt. Jo, huden vår kan faktisk bli brun i sola. Nei, vi spiser ikke laks hele tiden, og nei, vi snakker ikke tysk i Norge. Innsjekk klokka fire, minnet eierne før de smilte høflig og vinket oss av sted. Hva skulle vi finne på i mellomtiden?

Jo, vi satte oss i bilen og kjørte ni kilometer nordover til Barbezieux-Saint-Hilaire for å se dagens andre middelalderslott, et slott like vakkert som det forrige. Slottets lille park var full av humler og bier som samlet nektar og pollen fra de mange blomstene som kommunen hadde plantet. Vi satte oss på en benk og studerte de arbeidende insektene. Tiden ble omsider moden for innsjekk.

Rommet var som forventet, rent og ryddig, interiøret noe umoderne, men koselig på sin egen måte. Det som derimot ikke kom som forventet, var den enorme mengden alkohol som vi fikk servert utover kvelden.

Halv åtte satte vi oss tilbords sammen med det andre paret som overnattet på Les Camélias samtidig som oss, et ektepar på alder med våre foreldre. Kvelden ble åpnet med et bang, et stort glass Schweppes sitron med en generøs mengde hjemmebrygget cognac blandet inn med brusen.

Deretter var det tid for vin, også denne svært lokal, servert sammen med kveldens forrett, spekeskinke og melon. Mellom forrett og hovedrett fikk vi enda mer vin, deretter ei ny flaske vin sammen med andefileten og de pannestekte potetene. Vin fikk vi også servert med ostefatet og til slutt en likør sammen med kveldens dessert, crumble med bringebær.

Da vi til slutt gikk opp trappene og tilbake til rommet for å legge oss, sa Julien noe jeg så og si aldri hører ham si. “Kristine, jeg er full.”

Bilferiens siste overnatting ble med andre ord avsluttet på (litt for) festlig vis.

De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

De flotte fargene på Île d’Oléron

Le village de créateurs, kunstnernes landsby, er et område fullt av fargerike hytter på den sørøstlige kanten av øya Île d’Oléron, med beliggenhet bare en kilometer unna festningen Citadelle du Château d’Oléron.

Som å forsyne seg fra en skål full av Skittles som oppfordrer de søtsugne til noe så fint som å smake regnbuen, ble jeg umiddelbart i strålende humør av å se de mange fargene som ønsket oss velkommen til øya.

Skulpturer laget av resirkulert søppel, østers hengende fra ulike rekkverk, hytter malt i rosa, blått, grønt og gult, noe minnet meg om Fargegata i Stavanger, annet minnet om østerslandsbyene i Arcachon, kunsten minnet om lignende prosjekter som vi så mye av da vi for fem år siden ferierte i hippieparadiset Bocas del Toro i Panama.

Jeg bestilte lunsj til oss begge, fish & chips fra ei mørkerosa hytte, servert med husets hjemmelagde tartarsaus. For å slukke tørsten ba vi om hver vår øl, vi fikk vite at den kom fra et lokalt bryggeri, en bière blonde til ham og en syrlig sak med subtil smak av skogsbær til meg. Temperaturen var mild nok til å kunne henge jakken over stolen og nyte lunsjmåltidet ute i vårsola, en siste dag før genser og bukser endelig kunne bli byttet ut med sommertøyet som hadde ligget urørt i kofferten i en og en halv uke.

Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville si at en porsjon fish & chips fra Frankrike skulle slå de mange som jeg rakk å smake i løpet av mine to år i England. Les frits de mer er navnet på spisestedet som serverer den møreste panerte fisken jeg noen gang har smakt, en adresse notert til det jeg håper vil bli et fremtidig gjensyn med den fargerike landsbyen og den mørkerosa hytta.

Under normale omstendigheter ville det ikke falt meg inn å slå av en prat med dem som serverer meg mat, ikke med mindre de selv tar initiativ først. For å være ærlig, er jeg rett og slett altfor sjenert og usikker på meg selv til å våge å snakke mer enn nødvendig med mennesker jeg ikke kjenner. Men det var noe med den fisken, noe så overraskende godt at jeg ikke kunne la være å dele min begeistring, fortelle de ansatte hvor glad jeg var for å ha smakt det jeg mente var verdens beste fish & chips.

Glad ble jeg jo også av å se på de mange fargene i den lille regnbuelandsbyen, en nesten barnslig glede. Jeg hadde lyst til å bli værende, overnatte i ei rosa, gul eller blå hytte, en hvilken som helst farge, jeg ville bli igjen.

Etter hvert måtte vi likevel kjøre videre, for vi hadde allerede reservert hytte i en liten fiskerlandsby som heter La Cotinière, et lite stykke nordvestover, en langt mindre fargerik del av øya. Planen var å leie sykler neste dag, sykle fra vest til øst, jeg hadde også reservert bord på en fiskerestaurant.

Spontaniteten har dessverre sine grenser når man har reservasjoner å forholde seg til, og jeg tror uansett jeg liker fantasien bedre enn realiteten når det gjelder tanken på å være den som reiser på ferie uten en eneste plan, uten et eneste overnattingssted bestilt på forhånd. Hun som sier “jeg tar det som det kommer, og i verste fall sover jeg under stjernehimmelen.”

Jeg er ikke, og kommer nok heller aldri til å være den kvinnen. Derimot er jeg gjerne hennes venninne, for jeg beundrer hennes mot, hennes holdning, hun er spennende, og hva er jeg?

Jo, jeg er kvinnen som fyller kalenderen med notater, avtaler, reservasjoner, både mine egne og Julien sine, jeg er hun som aldri kommer til å glemme den panerte fisken fra det mørkerosa huset, hun som ser fargerike hytter og umiddelbart lengter tilbake til Fargegata i hjembyen sin.

Nostalgi og båttur til Fangene på Fortet

Etter å ha sovet bort hodepinen fra vår første dag i La Rochelle, våknet jeg tidlig neste morgen for å lage frokost og koke kaffe, fylle kroppen med energi før vi dro ut på båttur for å se festningen Fort Boyard, kjent fra TV-programmet som på fransk har samme navn, og som på norsk i sin tid het “Fangene på Fortet”.

Fra sekundet vi bestilte båtbillettene festet kjenningsmelodien seg på hjernen. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da TV3 først bestemte seg for å ta programmet av luften, men jeg husker godt hvordan jeg satt klistret foran TV-skjermen da “Fangene på Fortet” hadde sin storhetstid i Norge. At jeg gikk i barnehage på det tidspunktet husker jeg også, ettersom jeg med mine venner fra avdelingen (som forresten het revehiet) lot oss inspirere av programmet i vår daglige lek. Vi gjemte plastleker i både klatrestativ, husker og sklier, og sendte hverandre ut på oppdrag for å lete etter lekene som skulle samles inn og gi oss poeng. Vi måtte unngå å falle uti vannet (sandkassen) eller ned i tigerens hule (ved klatrestativet) og vi hadde alle kun et lite minutt på oss til å fullføre oppgaven, sa vi, selv om ingen av oss hadde klokke og ingen kunne telle til seksti.

Jeg husker også et fiktivt bryllup hvor jeg lekte at jeg giftet meg med min bestevenn i barnehagen, fordi vi begge elsket både “Fangene på Fortet” og dinosaurer og Donald Duck. Han hadde fridd med en løvetann og jeg sa ja. Min uskyldige første kjærlighet, Stian, jeg har aldri sett ham siden.

Å drømme meg tilbake til 90-tallet og barndomsminnene er så komfortabelt at jeg nesten ikke har lyst til å våkne når jeg først befinner meg i nostalgiens boble. Men å være våken er ikke så verst når man uansett er på ferie.

Å være våken i nydelige La Rochelle var dessuten en drøm i seg selv.

Ikledd våre regnjakker og behagelig tøy, spaserte Julien og jeg ned til båthavna, klare for å dra på båttur til den ikoniske festningen som har stått stødig i sundet Pertuis d’Antioche, mellom øyene Île d’Oléron og Île d’Aix siden 1857.

Vi hadde billetter til en to timers tur med selskapet inter-îles, en tur som allerede ved starten gjorde oss stumme av beundring. Fra båten fikk vi en fantastisk utsikt mot den gamle båthavna i La Rochelle som ligger beskyttet bak byens festningsmur, og de to tårnene Saint-Nicolas og Tour de la Chaîne, byens mest kjente landemerker.

Store deler av båtturen var stille, fredelig, åpent vann, ingen øyer, bare bølger så langt øyet kunne se. I det fjerne kunne vi senere skimte flere lastebåter, og etter en stund passerte vi et fyr med kallenavnet “le phare du bout du monde” (fyret ved verdens ende), en kopi av et fyr ved samme navn i Patagonia, konstruert i 1884 på Estadosøya.

Lenger unna så vi de to hvite og røde fyrtårnene som står side om side på øya Île d’Aix, to tårn som i 2011 ble klassifisert som et historisk monument.

Det skulle ta førtifem minutter før vi endelig nådde frem til Fort Boyard. Kjenningsmelodien ble umiddelbart spilt over høyttalerne, til glede for både store og små som jublet fornøyd over å få se noe som for de voksne er et symbol på nostalgi, et barndomsminne. De franske barna gliste bredt, de også, for i Frankrike lever TV-programmet fortsatt i beste velgående.

Jeg håper disse barna gjør det samme som jeg gjorde da jeg var liten, jeg håper de forvandler lekeplassen i eget nabolag til Fort Boyard.

Vi fikk sett festningen fra alle mulige vinkler mens melodien fortsatte å spille. Speilreflekskameraer og mobilkameraer knipset bilder i full fart, vi ble fortalt av kapteinen at innspillingen av en ny sesong var i gang, og vi undret alle hvilke kjendiser som nå befant seg på innsiden av festningen.

Fra Fort Boyard gikk ferden direkte tilbake til båthavna i vakre La Rochelle, en by jeg helt ærlig kan si jeg har forelsket meg i, selv om vårt første møte for evig vil bli husket som en uheldig hodepine.

Kaktusmannen og Bursdagsfeiring på spa

Italia vant Eurovision og jeg la meg deretter til å sove med et hode fullt av tanker rundt bursdagsfeiringen jeg hadde i vente. Jeg ble liggende og tenke på både pakking og utsjekk fra leiligheten i Vannes, og på hvor merkelig det var at vi på formiddagen skulle ta oss en svipptur innom en fyr som Julien kjente fra et zombiespill på internett, for å hente en Aloe Vera. Nei, dette er ikke kode for kjøp og salg av noe ulovlig. Vi skulle faktisk hente en kaktus hos en ukjent fyr fra internett. Og den skulle jeg få gratis på bursdagen min.

Mellom skyting av zombier og krigføring mot andre allianser, hadde nemlig Julien fått vite at hans nye gamervenn hadde en enorm samling av sukkulenter både i eget drivhus og hage. En mann lidenskapelig opptatt av kaktuser, som visstnok kunne gi meg noe Julien visste jeg hadde ønsket meg lenge. En Aloe Vera.

Etter frokost og rydding, dro vi bagasjen med oss til bilen og kjørte den lille timen det tok å komme frem til kaktusmannens hjem. Fantasien satte ingen grenser der jeg så for meg de verst tenkelige scenarier de siste minuttene før vi nådde frem til hans adresse. Bildene i hodet ble ikke færre, da denne ukjente mannen ledet oss inn døra til et hus som var under totalrenovering med alt av møbler skjult under dekkplast. Jeg så for meg scener fra ulike skrekkfilmer og fryktet at disse kaktusene bare ble brukt som et lokkemiddel, at vi nå skulle bli bundet fast og torturert og gravd ned i hagen.

Heldigvis tok jeg feil, for kaktusmannen skulle vise seg å være helt ufarlig, han var faktisk utrolig hyggelig. Vi ble sittende og prate i godt over en time før han tok oss med til drivhuset for å vise oss sine mange sukkulenter og gi meg en Aloe Vera, som lovet. To såkalte ghosty’s fikk jeg også med meg, alt sammen gratis, ettersom han hadde så mange at han ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av dem.

Fra kaktusmannens hus (jeg fikk aldri med meg hva han heter), dro vi videre til Sables-d’Olonne, hvor vi på Atlantic Hotel & Spa skulle feire fødselsdagen min med massasje og med middag på hotellets restaurant.

Da vi nådde frem til spahotellet, kunne jeg trygt si at været ikke imponerte meg. Grå skyer og kraftige vindkast, et trist syn som ikke lignet postkortbildet av de hvite sandstrendene, det som Sables-d’Olonne tross alt er kjent for. Heldigvis var vi ikke kommet for strendenes skyld, eller for å være utendørs i det hele tatt.

Etter å ha sjekket inn på hotellet og fått tildelt rom, tok det ikke lang tid før vi skiftet til badetøy og prøvde både de hvite tøflene og badekåpene som lå på sengekanten, klare til å bli tatt i bruk enten ved bassengkanten eller ved spaavdelingen.

Vi tilbrakte rikelig med tid i svømmebassenget før vi deretter nøt en parmassasje som var så avslappende at jeg fint kunne ha sovnet der jeg lå på massasjebenken. Men jeg sovnet ikke, og jeg la meg heller ikke til å hvile etter å ha subbet over korridorgulvet med tøfler og badekåpe, tilbake til rommet hvor vi i rundt en times tid ville sitte og vente til tiden var inne for å bevege oss ned til restauranten.

Jeg trodde jeg hadde god tid da jeg hoppet i dusjen og vasket både kroppen og håret, jeg trodde jeg hadde rikelig med tid til å sminke mine øyne og til å føne hårlokkene. Men tiden rant ut, og i et hektisk øyeblikk revnet jeg strømpebuksene som jeg skulle bruke under den røde minikjolen.

Å gå uten strømpebukser var uansett et bedre alternativ enn å gå med nylon revnet fra hofta til kneet. Jeg følte meg naken sammenlignet med alle de andre gjestene i restauranten, nakne legger og lår, nakne føtter i små pumps. Naken, men absolutt ikke kald. Temperaturen i lokalet var behagelig.

Champagne og vin, jeg hygget meg med innbakt ost til forrett, biff til hovedrett og en deilig dessert med sjokolade og krokan til dessert. Bursdagsfeiringen ble avsluttet med et smil. Og en fornøyd magesekk. Allerede neste dag dro vi videre, en route til La Rochelle.

Første møte med Vannes

Regnet slo hardt mot bilrutene, og en irritert Julien slet med å finne et sted å parkere bilen, til tross for at det i airbnb-annonsen stod at parkeringsmulighetene i umiddelbar nærhet var mange. Vi ringte huseieren for å gi beskjed om vår lille utfordring, og ble da fortalt at også hun, ironisk nok, hadde vanskelig for å finne en ledig parkeringsplass i området.

Etter mye kjøring rundt i ring gjennom byen, fant vi oss omsider en ledig plass. Med trillekoffertene på slep, løp vi mens regnet høljet ned, vi løp så fort vi kunne for ikke å bli klissvåte, selv om det selvfølgelig var uunngåelig på en ettermiddag som denne.

Også huseieren fant seg etter hvert en parkeringsplass i sentrum. Hun hadde på forhånd sendt sin datter ned til leilighetskompleksets inngangsport for å slippe oss inn. Både huseierens datter og huseieren selv beklaget på forhånd for støyet vi ville måtte leve med under oppholdet. Baren i underetasjen var nemlig under renovering og vi ville derfor bli forstyrret av lyden av borring og hamring fra tidlig til sen ettermiddag. Vi forsikret begge om at dette uansett var bedre enn å få nattesøvnen ødelagt av den dundrende musikken som i fremtiden ville underholde festglade mennesker i nyrenovert bar.

Selv om Vannes er en 2000 år gammel by, var atmosfæren ung og dynamisk og byen full av både moderne barer og tradisjonelle restauranter, samt en rekke internasjonale restaurantkonsepter, som man jo finner i alle populære studentbyer.

Etter hvert som regnet ga seg, dro vi ut for å handle mat. En spennende ostebutikk fanget umiddelbart vår interesse, Fromagerie de Kerouzine, som kunne tilby både franske, italienske og engelske oster. Fristelsene var så mange at det til slutt ble vanskelig å bestemme seg, men det endelige valget falt på fire oster, deriblant den britiske Stilton, som jeg ikke hadde smakt på en evighet.

Før vi dro tilbake til leiligheten for å koke spagetti med fennikel, feta og sitron, feiret vi vårt første møte med Vannes over hver vår drink på en uteservering hvor stemningen var på topp. I motsetning til Julien, hadde ikke jeg lyst på øl. Jeg ville kjenne smaken av caipirinha, husets egne versjon med jordbær. Konseptet cocktail lå fjernt i minnet som noe retro som knapt har eksistert siden forrige sommer, grunnet alle disse nedstengingene og restriksjonene som vi har levd med den siste tiden.

Ingenting fristet derfor mer enn nettopp en cocktail, akkurat der og da.

Da vi våknet neste dag, hadde vi ikke lyst til å gjøre noe som helst annet enn å tilbringe dagen i sentrum av Vannes, ingen utflukt, ingen planer. Etter flere dager på farten, var det noe i oss begge som til slutt sa at det nå var på tide å senke tempoet, slappe av, fokusere på å være, i stedet for å hele tiden stresse over alt som skal gjøres, alt som må oppleves.

Kall det gjerne overtenning, dette resultatet av å ha sittet isolert så lenge at rastløsheten til slutt ble så overveldende at det ikke lenger var til å holde ut. En ukontrollerbar rastløshet fra sekundet vi ble sluppet fri.

Men nå behøvde vi derimot begge en pustepause igjen. En dag uten konkrete mål, en dag med fokus på fotografering av fargerike halvtømrede hus, en fredelig dag med trasking rundt i bygater og titting i butikker.

Vi spaserte langs festningen i Vannes, et historisk landemerke fra 1600-tallet, og beundret den nydelige utsikten mot parken som pryder innsiden av festningsmurene. Kommunens gartnere var i full gang med forberedelsene til sommer og høysesong for turisme, busker og trær skulle beskjæres og blomster plantes.

Fra en kaffebar i sentrum bestilte ingen av oss kaffe. Søtsugne, lot vi oss heller friste av menyens andre godsaker, varm sjokolade med kokos og bountysjokolade til meg, frappé med hvit sjokolade og karamell til monsieur.

Mett på søte drikker, dro vi videre til en veskebutikk hvor monsieur, altså Julien, kjøpte seg ny toalettmappe, en nødvendighet etter at glidelåsen på den gamle toalettmappa til slutt bestemte seg for å aldri lenger fungere. Og dét på et verst tenkelig tidspunkt, midt under kaoset med pakking og utsjekk fra fyret dagen før.

Selv kjøpte jeg meg et par nye gensere for ikke å bli syk av den kjølige vinden som blåste over Bretagne. Tykke gensere mot slutten av mai måned, slik er livet ved Atlanterhavskysten. Dessuten skulle vi jo på båttur neste dag, og på båttur er det jo alltid lurt å pakke seg godt inn.

Søndagstur til Crozon

Søndag. Som dere vet, holder butikker og spisesteder fortsatt koronastengt (frem til i morgen), alt har de siste seks ukene derfor vært som en uendelig søndag. De eneste som holder åpent er butikkene som tilbyr matvarer, deriblant de enorme kjeks-og kakebutikkene på utkanten av byer og bygder, de lokker til seg forbipasserende bilister, turister. Været som møtte oss da vi tidlig søndag formiddag gikk ut døra, vil jeg beskrive som fargeløst, grått og vått, kjølig og trist, det motsatte av hva vi hadde sett for oss da vi først planla å tilbringe dagen utendørs.

Likevel dro vi til den vakre halvøya Crozon, uten regntøy, uten skjerf, jeg med hvite bukser, ham uten genser under jakken, som to dumme turister som ikke forstår hvordan naturen fungerer, turister à la dem som går tur i den norske fjellheimen iført sandaler, de som må hentes ned med helikopter fordi de ikke klarer å komme seg ned på egenhånd.

Jeg overdriver selvfølgelig, det gjør jeg jo ofte, men jeg følte meg som disse menneskene i mine hvite jeans og tynne jakke, for da vi ankom Cap de la Chèvre, innså både han og jeg at vi var de eneste som hadde tatt turen dit uten å være utstyrt med fjellsko og regnjakke. Den relativt flate turstien var heldigvis ikke problematisk å følge iført alminnelige joggesko, vi skulle jo ikke vandre flere kilometer eller klatre oppover eller nedover en haug med glatte steiner.

Regnværet forsvant dessuten etter hvert og lot oss få fred en liten stund. Og himmelen, den ble plutselig blå. Enn så lenge.

Planen var å se minnesmerket som speider utover Atlanterhavet fra halvøyas ytterste punkt, et monument bygget for å hedre de falne marinesoldatene som kjempet under andre verdenskrig, et minnesmerke formet som en flyvinge.

Jeg dekket mine ører med hendene i et forsøk på å stenge kulden ute, mens jeg fulgte etter Julien på den lille turstien som ledet oss fra et utsiktspunkt til det neste. Selv om øreflippene var kalde, selv om jeg fryktet at regnet snart skulle falle over oss igjen, var jeg glad for å være der. Glad for at ikke tanken på regnvær hadde påvirket motivasjonen. Selv med hvite bukser og uten dekket hals var det deilig å høre havet synge, jeg smilte fornøyd der jeg nøt synet av bølgene som slo mot klippene, de minnet meg om kysten der hjemme, en kyst så altfor langt borte, et hjem så fjernt fra det stedet jeg i dag kaller mitt hjem.

Fra Cap de la Chèvre, kjørte vi videre til Pointe de Dinan og ble møtt med en ny, kraftig regndusj som ikke gav seg før en halvtime senere. De tretti minuttene det skulle ta før regnværet tok seg en pause, ble tilbrakt ventende i Audien vår. Ei låt ved navn “Sun is shining” begynte plutselig å spille over høytalerne i bilen, ironien fikk oss til å bryte ut i latter før vi ristet på hodet med et felles sukk. Sun ain’t shining, det kunne vi begge skrive under på.

Ventetiden skulle heldigvis vise seg å ikke være forgjeves, for vi kom oss omsider ut for å se den flotte utsikten fra Pointe de Dinan og deretter Pen Hir, før regnværet igjen ble så kraftig og så horisontalt at vi ikke lenger hadde lyst til å være utendørs.

Vi takket for oss og forlot Crozon for å handle kjeks og småkaker, før vi deretter dro tilbake til Concarneau for å varme oss under det gule pleddet på den altfor trange sofaen i vår lille airbnb. Kveldens middag ble hverken lokal eller spesielt original. Vi bestilte pizza fra Dominos og så en dokumentar på TV, og kunne ikke bedt om noe bedre på en søndagskveld hvor det alminnelige hverdagslivet er milevis unna.

Fra søndag til mandag, en mandag lik en søndag, men likevel så ulik alt annet den siste tiden. For første gang siden september fikk jeg endelig sett min beste venninne igjen. Mer om det i neste innlegg!

PS. Små oppdateringer fra bilferien publiseres daglig på Instagram. Følg meg gjerne, om du vil være med videre på ferden @kristine.in.france

Første natt i Concarneau

Midt i hjertet av byens sentrum, i en fredelig sidegate, ligger Airbnb-leiligheten hvor vi de neste dagene vil spise og sove og se på fjernsyn og prate løst og fast over et glass vin eller en kaffe, alt det hverdagslige vi gjør mellom enhver utflukt, oppdagelsesferd, alt som gjør en ferie til en ferie etter min smak.

Å reise innenlands med bil på kryss og tvers av dette hexagonet som jeg bor i, er utvilsomt den beste måten å bli ordentlig kjent med de ulike delene av landet, deres matkultur, deres arkitektur, alt som skiller dem fra resten av Frankrike. Det som er gøy med Bretagne er at de ikke bare har en ganske spennende dessertkultur med mye salt karamell og ulike kakeoppskrifter med store mengder smør, men de har også, som Occitanie hvor jeg bor, sitt eget språk. Alle stedsnavn i regionen står skrevet på både fransk og breton.

Fra et épicerie i leilighetens nabogate handlet vi lokale oster som begge inneholder bokhvete, en ingrediens som brukes flittig i Bretagne, blant annet i de deilige salte pannekakene som regionen er så kjent for. Vi kjøpte også lokalbrygget øl fra samme delikatessebutikk, stout med smak av sjokolade og kirsebær, dessert på ølboks.

Den truende grå himmelen overtalte meg til å løpe tilbake til leiligheten for å skifte jakke og ikle meg regntøy, noe som skulle vise seg å være forgjeves, for de regntunge skyene forsvant etter hvert som ettermiddagen sneglet seg mot kveldstid.

Under solfylt himmel trasket jeg altså rundt i regnjakke, i en by som ligner litt på vår forrige destinasjon. Som Guérande, ligger også sentrum av Concarneau beskyttet på innsiden av høye murvegger fra middelalderen.

Julien og jeg bestilte oss hver vår salte crêpe, eller galette som flere også kaller det, fra en liten kiosk i gamlebyen og satte oss på en benk for å nyte vårt lille mellommåltid. Crêpe med skinke og ost, og store mengder smør, servert etter fransk tradisjon sammen med ei flaske cider.

Smaken av smeltet ost og skinke med oregano er så enkel, men likevel så vanvittig god at jeg lett kunne spist tre eller fire crêpes, for å deretter legge meg på den samme benken og sove meg gjennom fordøyelsen. Sannsynligvis ville jeg ha våknet av regnværet som før eller siden ville dusjet byen.

Etter å ha sittet en stund med hver vår crêpe i hånda, slikket vi fingrene rene for smør (ikke spesielt hygienisk i disse koronatider) og tok beina fatt for å spasere langs bymurene, både på innsiden og utsiden, vi ville se alt sammen, for hva annet hadde vi egentlig å ta oss til når det meste fortsatt holdes stengt?

Vi trasket rundt og tittet på båter og måker og døde alger, vi speidet ut mot uendeligheten i det fjerne og jeg fortalte ham for hundrede gang om hvor mye stanken av døde alger minner meg om de mange fisketurene min far pleide å ta meg med på da jeg var barn. Da jeg påstod at jeg ikke likte å spise fisk, men favorittretten min var det faren min valgte å kalle “havkjøttkaker” (som i realiteten var fiskekaker av sei).

Før vi spaserte tilbake til leiligheten for å koke pasta med pestosaus, tryglet jeg Julien om en selfie av oss to med festningsvollen i bakgrunnen. Han hadde ikke lyst, og klaget over at skjegget ser rart ut, at barten ligner på den til Pringles-logoen, men jeg skulle plent ha selfie likevel.

Og hvor vi dro på dagstur neste dag, det vil si i dag, vil jeg fortelle alt om i neste oppdatering.

Som tidligere, minner jeg om at jeg deler mye hver eneste dag fra bilferien på Instagram. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Fra pinsemandagen i landsbyen Penne

En pust i bakken og en pause fra bylivet, vi liker å rømme til gamle landsbyer, steder hvor man nesten skulle tro at tiden har stått stille siden middelalderen.

Etter å ha skrevet to innlegg om pinsesøndagen tilbrakt i landsbyene Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, og etter et opphold på vingården Château Adélaïde, beveger jeg meg videre til pinsemandagens to landsbybesøk.

Som nevnt tidligere, departementet Tarn er rikt på bevarte skatter fra middelalderen. Med muligheten til å kjøre rundt på en liten oppdagelsesferd, lot vi ettermiddagen lede oss ut på et siste eventyr før tiden var inne for å dra hjem igjen til Toulouse.

En landsby som heter Penne, akkurat som pastatypen, ble dagens første besøk. Landsbyen er riktig nok ikke oppkalt etter pastaen. Navnet kommer fra det occitanske ordet Pena, som betyr fjær. Kommunevåpenet er en hyllest til sitt navn, en stor gullfarget fjær mot en himmelblå bakgrunn.

Landsby

Penne er som de fleste andre middelalderlandsbyer i nærområdet, bygget oppover en fjellknatt med utsikt mot skog og grønt terreng. Bygget langs den bratte toppen av en klippe, speidende utover landsbyen, ligger selve kronen på verket, det historiske slottet Château de Penne. Et slott som gjennom tidene har vært mål for en rekke angrep, under Albigenserkorstoget, Hundreårskrigen mellom England og Frankrike, og De franske religionskrigene mellom katolikkene og protestantene.

Château de Penne ble etter flere angrep delvis lagt i ruiner, bortglemt og forlatt i over 400 år, frem til 1902 da slottet ble klassifisert som et historisk monument og så starten på restaureringen av det som flere tiår senere skulle bli landsbyens viktigste severdighet.

I år er det faktisk 10 år siden slottet åpnet for publikum, et jubileum som skal feires fra ellevte juli til tjuetredje august med kalligrafiverksted og underholdning for store og små.

Da Julien og jeg ankom Penne, gikk vi målrettet i retning slottet, et blikkfang fra flere kilometers avstand. Vi hadde et ønske om å starte landsbybesøket med en tur innom den historiske hovedattraksjonen.

Til vår store skuffelse holdt slottet stengt, noe vi forsåvidt burde ha regnet med på en helligdag som denne. Vi måtte derfor nøye oss med å beundre slottet fra en viss avstand, før vi trasket videre for å besøke resten av Penne. Nedover en gate, gjennom enda en gate, smale gater fra en annen tid, steinhusbebyggelse i middelaldersk sjarm.

Sainte Catherine

Vi besøkte Église Sainte Catherine i sentrum av landsbyen, en kirke opprinnelig bygget på 1200-tallet i occitansk gotisk stil, og deretter restaurert på 1500-tallet etter å ha blitt utsatt for store ødeleggelser under religionskrigene, hvor også kirkeklokkene ble revet bort (og kastet i en brønn).

Sainte Catherine kirke

Videre spaserte vi fra gate til gate, sammen med andre turister med fotoapparat på slep. Vi overhørte to eldre mennesker, en mann og en kvinne, naboer, stå og prate utenfor ytterdørene til sine hjem, mannen spurte kvinnen hvorfor det var så mange mennesker i landsbyen akkurat denne mandagen, ukjente mennesker. Andre pinsedag og langhelg, minnet kvinnen. Ah, oui, Lundi de Pentecôte.

Deres samtale fikk meg til å tenke, til å lure på hvordan det måtte være å bo i en landsby som fylles med turister hver eneste sommer, fra juni til september, turister som fotograferer og poserer foran huset ditt, tar bilder av hagen din, turister på rekke og rad som spaserer nedover gata du bor i, forelsker seg i gata di, og bryter ut kommentarer som wow, dette er som hentet fra et eventyr!

Turister som meg.

Middelalderlandsby

Etter vårt lille opphold i Penne dro vi videre til en annen landsby, ukas siste landsbybesøk og dagens største høydepunkt, vakre Bruniquel som hviler over en nydelig valmueeng, et rødt blomsterhav, rød som min lange blomsterkjole, en morsom tilfeldig match.

Rød kjole

Frankrike