De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

En litt uheldig start på oppholdet i vakre La Rochelle

Vi våknet til en helligdag, som jo også var dagen etter min fødselsdag, dagen da jeg trodde jeg skulle bli levende begravd i en hage full av kaktuser, men kaktuser fikk jeg i stedet i bursdagspresang, sammen med en natt på hotell med massasje og middag.

Bilferien vår var fortsatt fem netter unna sin ende, og bagasjen ble nok en gang pakket. Vi tok heisen ned til restauranten for å spise frokost ved et dukkledd bord med utsikt mot havet. Appelsinjuice og cappuccino, brioche og croissanter og pain aux raisins, baguetter og yoghurt og fruktsalat, jeg spiste mye, altfor mye, noe som resulterte i at jeg ble kvalm like etter frokost.

Klokka må ha vært rundt to da vi ankom La Rochelle og fikk nøklene til vår nye airbnb i hjertet av byens sentrum. Huseieren overrasket oss med brioche på kjøkkenbenken og håndklekunst på sengekanten, og vi fikk samtidig nøkler til syklene hennes, i tilfelle vi skulle få tid til å dra på sykkeltur i løpet av det korte oppholdet i byen.

Etter å ha pakket ut matvarer fra kjølebagen, trasket vi nedover bygatene, ned til den historiske havna med sine to middelaldertårn, Tour de la Chaîne og Tour Saint-Nicolas, som vokter inngangen til havna.

En ekstrem hodepine ødela motivasjonen min til å ville gjøre noe som helst annet enn å sette meg på en benk og titte på båter og bølger, jeg ville drikke store mengder iskaldt vann og synes synd på meg selv og min egen smerte. I årevis har jeg sagt at jeg må huske å pakke med meg paracet i kofferten, men gang på gang glemmer jeg både smertestillende, imodium og plaster, alt det man ikke innser at man vil få bruk for før nøden melder seg. Slik som på denne helligdagen hvor alle byens apoteker holdt stengt.

Julien hadde lyst til å ta seg en pils på uteserveringen til en rockebar, og jeg gikk noe motvillig med på å holde ham med selskap. Lyden av metallmusikk var det siste hodet mitt ønsket seg akkurat der og da, men det varmet å se hvor glad det gjorde ham å sitte der med en halvliter i den ene hånda og motsatt hånd trommende i takt med musikken. Selv drakk jeg både brus og vann, og så frem til å krype tidlig til køys med et håp om å våkne uthvilt neste morgen, klar for å dra på båttur for å se Fort Boyard, den ikoniske festningen hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet i sin tid. Den franske versjonen, originalversjonen, er fortsatt like populær i dag som for tjue år siden, selv om konseptet har fått en liten oppgradering det siste tiåret.

Fra havna, til rockebaren og videre til handlegatene, nysgjerrig lot vi våre blikk vandre mens vi smilte begeistret. En by full av vakre buer er hvordan jeg best kan beskrive sentrumskjernen i La Rochelle, det vil si, den delen av sentrum som ikke ligger som et smykke rundt båthavna, slik som mange av byens restauranter og barer gjør. Hus bygget over buede passasjer, passasjer fulle av butikker og kafeer. Fra gate til gate, kvartal til kvartal, slike flotte passasjer prydet store deler av byens sentrum.

Det tok ikke lang tid fra vi entret leiligheten til jeg gikk og la meg. Som om jeg hadde ligget for døden, kom Julien inn på soverommet med en iskald våt vaskeklut som han trykket mot pannen min. Han plasserte ei flaske vann på gulvet ved siden av senga og holdt meg i hånda.

Da jeg våknet neste morgen, var hodepinen heldigvis borte. Både han og jeg var dermed klare for båttur og “Fangene på Fortet”. Og et nydelig måltid på restaurant.