En festlig avslutning på bilferien

Mai var nådd sin ende, vi ønsket juni velkommen. En siste dag før hjemreise, en siste natt i ei annen seng enn vår egen. En bittersøt følelse, et hode fullt av tanker. Den søte gleden over det som har vært, blandet med bekymringene rundt det som kommer. Bitter er alltid tanken på virkeligheten, den som venter like rundt hjørnet som en bakrus i ferd med å slå inn etter en fantastisk fest full av gylne bobler og høylydt latter og sang.

Jeg kan ikke nekte for at jeg savner en god fest. Fest og festivaler, ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg savner å tilbringe lange dager og kvelder på en gressplen full av musikkscener, øltelt og foodtrucks.

Solbrent og sår, smurte jeg inn mine røde armer, hender og bryst med en krem som Julien tidlig på morgenkvisten hadde gått for å kjøpe på apoteket. Bilferiens siste natt skulle vi tilbringe på en Bed & Breakfast ute på landet, i nærheten av Cognac, byen hvor ferien startet over to uker tidligere.

For å bryte opp den to timer lange kjøreturen fra île d’Oléron, bestemte vi oss for å besøke Jonzac for å se byens viktigste monument, et vakkert slott med høye middelaldertårn. Slike slott finnes det mange av i Frankrike, over hele landet. Uansett hvor vi befinner oss vil vi alltid være i nærheten av historiske arkitekturperler, enten det er et oppusset château, privateid eller offentlig, eller ruinene etter gammel fransk historie.

Fra Jonzac kjørte vi direkte til vårt siste overnattingssted med et håp om å få lov til å sjekke inn litt tidligere enn planlagt. Det fikk vi ikke.

I et område fullt av drueranker, åkre, skog og med beliggenhet like ved en liten innsjø, stod vi der som to spørsmålstegn. Med bilen parkert, stod vi ved innkjørselen til Les Camélias, en Bed & Breakfast som vi aldri ville ha oppdaget hadde det ikke vært for det digitale gavekortet som vi fikk til jul, et gavekort på opplevelser og overnattinger i de rurale delene av Frankrike.

Innsjekk klokka fire, sa eierne, et eldre ektepar. Julien ville vite om det kanskje likevel var greit å sjekke inn et kvarter, ti minutter tidligere. Eierne ristet på hodet.

De spurte hvor jeg kom fra og gjetter både Ukraina og Nederland før jeg rakk å si Norge. Med et smil sa de deretter at de syntes det var koselig med besøk av en “jeune femme norvégienne“, ung norsk kvinne.

Jeg fikk høre at de for tjue år siden ble kjent med en norsk familie, eller var de kanskje finske. Paret spurte meg om snøen faller også på sommertid i Norge, om nordlyset er synlig over hele landet, året rundt. Om vi lever i evig mørketid, selv på sommeren. Som om jeg skulle vært en ambassadør for Norge, ble jeg stående og knuse myter som andre nasjoner har om hjemlandet mitt. Jo, huden vår kan faktisk bli brun i sola. Nei, vi spiser ikke laks hele tiden, og nei, vi snakker ikke tysk i Norge. Innsjekk klokka fire, minnet eierne før de smilte høflig og vinket oss av sted. Hva skulle vi finne på i mellomtiden?

Jo, vi satte oss i bilen og kjørte ni kilometer nordover til Barbezieux-Saint-Hilaire for å se dagens andre middelalderslott, et slott like vakkert som det forrige. Slottets lille park var full av humler og bier som samlet nektar og pollen fra de mange blomstene som kommunen hadde plantet. Vi satte oss på en benk og studerte de arbeidende insektene. Tiden ble omsider moden for innsjekk.

Rommet var som forventet, rent og ryddig, interiøret noe umoderne, men koselig på sin egen måte. Det som derimot ikke kom som forventet, var den enorme mengden alkohol som vi fikk servert utover kvelden.

Halv åtte satte vi oss tilbords sammen med det andre paret som overnattet på Les Camélias samtidig som oss, et ektepar på alder med våre foreldre. Kvelden ble åpnet med et bang, et stort glass Schweppes sitron med en generøs mengde hjemmebrygget cognac blandet inn med brusen.

Deretter var det tid for vin, også denne svært lokal, servert sammen med kveldens forrett, spekeskinke og melon. Mellom forrett og hovedrett fikk vi enda mer vin, deretter ei ny flaske vin sammen med andefileten og de pannestekte potetene. Vin fikk vi også servert med ostefatet og til slutt en likør sammen med kveldens dessert, crumble med bringebær.

Da vi til slutt gikk opp trappene og tilbake til rommet for å legge oss, sa Julien noe jeg så og si aldri hører ham si. “Kristine, jeg er full.”

Bilferiens siste overnatting ble med andre ord avsluttet på (litt for) festlig vis.

De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

De flotte fargene på Île d’Oléron

Le village de créateurs, kunstnernes landsby, er et område fullt av fargerike hytter på den sørøstlige kanten av øya Île d’Oléron, med beliggenhet bare en kilometer unna festningen Citadelle du Château d’Oléron.

Som å forsyne seg fra en skål full av Skittles som oppfordrer de søtsugne til noe så fint som å smake regnbuen, ble jeg umiddelbart i strålende humør av å se de mange fargene som ønsket oss velkommen til øya.

Skulpturer laget av resirkulert søppel, østers hengende fra ulike rekkverk, hytter malt i rosa, blått, grønt og gult, noe minnet meg om Fargegata i Stavanger, annet minnet om østerslandsbyene i Arcachon, kunsten minnet om lignende prosjekter som vi så mye av da vi for fem år siden ferierte i hippieparadiset Bocas del Toro i Panama.

Jeg bestilte lunsj til oss begge, fish & chips fra ei mørkerosa hytte, servert med husets hjemmelagde tartarsaus. For å slukke tørsten ba vi om hver vår øl, vi fikk vite at den kom fra et lokalt bryggeri, en bière blonde til ham og en syrlig sak med subtil smak av skogsbær til meg. Temperaturen var mild nok til å kunne henge jakken over stolen og nyte lunsjmåltidet ute i vårsola, en siste dag før genser og bukser endelig kunne bli byttet ut med sommertøyet som hadde ligget urørt i kofferten i en og en halv uke.

Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville si at en porsjon fish & chips fra Frankrike skulle slå de mange som jeg rakk å smake i løpet av mine to år i England. Les frits de mer er navnet på spisestedet som serverer den møreste panerte fisken jeg noen gang har smakt, en adresse notert til det jeg håper vil bli et fremtidig gjensyn med den fargerike landsbyen og den mørkerosa hytta.

Under normale omstendigheter ville det ikke falt meg inn å slå av en prat med dem som serverer meg mat, ikke med mindre de selv tar initiativ først. For å være ærlig, er jeg rett og slett altfor sjenert og usikker på meg selv til å våge å snakke mer enn nødvendig med mennesker jeg ikke kjenner. Men det var noe med den fisken, noe så overraskende godt at jeg ikke kunne la være å dele min begeistring, fortelle de ansatte hvor glad jeg var for å ha smakt det jeg mente var verdens beste fish & chips.

Glad ble jeg jo også av å se på de mange fargene i den lille regnbuelandsbyen, en nesten barnslig glede. Jeg hadde lyst til å bli værende, overnatte i ei rosa, gul eller blå hytte, en hvilken som helst farge, jeg ville bli igjen.

Etter hvert måtte vi likevel kjøre videre, for vi hadde allerede reservert hytte i en liten fiskerlandsby som heter La Cotinière, et lite stykke nordvestover, en langt mindre fargerik del av øya. Planen var å leie sykler neste dag, sykle fra vest til øst, jeg hadde også reservert bord på en fiskerestaurant.

Spontaniteten har dessverre sine grenser når man har reservasjoner å forholde seg til, og jeg tror uansett jeg liker fantasien bedre enn realiteten når det gjelder tanken på å være den som reiser på ferie uten en eneste plan, uten et eneste overnattingssted bestilt på forhånd. Hun som sier “jeg tar det som det kommer, og i verste fall sover jeg under stjernehimmelen.”

Jeg er ikke, og kommer nok heller aldri til å være den kvinnen. Derimot er jeg gjerne hennes venninne, for jeg beundrer hennes mot, hennes holdning, hun er spennende, og hva er jeg?

Jo, jeg er kvinnen som fyller kalenderen med notater, avtaler, reservasjoner, både mine egne og Julien sine, jeg er hun som aldri kommer til å glemme den panerte fisken fra det mørkerosa huset, hun som ser fargerike hytter og umiddelbart lengter tilbake til Fargegata i hjembyen sin.

Inspirert av La Rochelle

La Rochelle, vakre La Rochelle, en by jeg allerede savner, en by hvor jeg fint kunne slått meg til ro, om ikke Toulouse allerede hadde stjålet mitt hjerte. Jeg har dessuten bestemt meg for at jeg en dag skal skrive en roman hvor hovedpersonen vil få navnet Rochelle, oppkalt etter denne nydelige havnebyen på den franske vestkysten.

Jeg lar fantasien vandre…

En kvinne født og oppvokst ved kysten. Hennes hår er både formet og farget av sola, vinden og havets salt. Hennes hjerte tilhører havet, huden under føttene er hard, solid, for hun har hele sitt liv latt sine nakne bein få lov til å løpe i sanden. Lyden av måkeskrik og bølgeskvulp gir henne en indre ro, den samme roen som hun føler hver kveld når hun sitter ute på bryggekanten og ser lengselsfullt mot den synkende sola som til slutt forsvinner i det fjerne og etterlater himmelen og havet både rød og rosa. Rochelle dypper tærne forsiktig i det kalde vannet, himmelen blir stadig mørkere. Fra nabohuset hører hun festglade stemmer, hun hører latter og diskusjon, det skåles og serveres grillmat. Hun feller en tåre, men smiler likevel, for hun er glad på deres vegne, glad for at de har hverandre.

Og slik avslutter jeg min lille avsporing, historien om fiktive Rochelle, for nå vil jeg fortelle mer om Julien og meg, om bilferien vår, om byen La Rochelle med sin nydelige arkitektur, sine buede passasjer og et rådhus som ligner et befestet eventyrslott.

Etter en trivelig ettermiddag tilbrakt på båttur hvor målet var å se festningen Fort Boyard, der hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet, benyttet vi resten av dagen til å spasere gjennom byens mange passasjer. Vi hadde ingen planer om å handle, men vi ville likevel titte i butikkvinduer, nysgjerrige som vi jo var på de mange vindusutstillingene som vi passerte på vår vei.

Makroner i alle regnbuens farger, kjolebutikker, vinbarer og iskremselgere, med store øyne vandret vi fra bue til bue og nøt feriefølelsen så godt det lot seg gjøre. Vi avsluttet dagen med et nydelig restaurantmåltid på en fransk-asiatisk fusionrestaurant med chic interiør og en spennende meny.

Restaurantens navn er Iséo. Smaksløkene mine ble først kjent med en ginbasert cocktail, før vi hoppet videre til smaker jeg allerede hadde god kjennskap til fra før, samosa med kylling og karrisaus. Julien sitt valg for kvelden var langt mer originalt enn mitt eget, laksetartar med koriander og peanøtter, noe jeg gjerne ville bestilt om jeg bare hadde likt smaken av laks.

De deilige smakene av rød curry med kokosmelk og saftig marinert biffkjøtt beskriver min hovedrett for kvelden. Julien storkoste seg samtidig med det han kunne beskrive som de beste blåskjellene han noen gang hadde smakt, i thai-inspirert marinade med lime, koriander, ingefær og chili.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg bestilte en Espresso Martini sammen med kveldens dessert, en impulsiv cocktailbestilling, men jeg endte altså opp med å spise brownie og drikke martini. Julien hadde ikke lyst på cocktail, og likte overhodet ikke smaken av min. Han nøyet seg med vann i glasset og en søt vårrull med banan og sjokolade til dessert.

Et siste minne, og en siste smak av La Rochelle før vi forlot uteserveringen og havneområdet. En siste natt før vi igjen skulle reise videre til en ny destinasjon, bilturens nest siste, den idylliske ferieøya île d’Oléron.

Neste morgen, da vi gikk til parkeringsplassen for å hente bilen, fikk vi oss en mindre hyggelig overraskelse. En parkeringsbot på tretti euro lå plassert på bilruta. Julien hadde nemlig glemt å fylle mer penger på parkometeret før portforbudet jaget oss inn dørstokken.

En første parkeringsbot på fem år, den forrige fikk vi da vi dro på bilferie gjennom Luxemburg.

En litt uheldig start på oppholdet i vakre La Rochelle

Vi våknet til en helligdag, som jo også var dagen etter min fødselsdag, dagen da jeg trodde jeg skulle bli levende begravd i en hage full av kaktuser, men kaktuser fikk jeg i stedet i bursdagspresang, sammen med en natt på hotell med massasje og middag.

Bilferien vår var fortsatt fem netter unna sin ende, og bagasjen ble nok en gang pakket. Vi tok heisen ned til restauranten for å spise frokost ved et dukkledd bord med utsikt mot havet. Appelsinjuice og cappuccino, brioche og croissanter og pain aux raisins, baguetter og yoghurt og fruktsalat, jeg spiste mye, altfor mye, noe som resulterte i at jeg ble kvalm like etter frokost.

Klokka må ha vært rundt to da vi ankom La Rochelle og fikk nøklene til vår nye airbnb i hjertet av byens sentrum. Huseieren overrasket oss med brioche på kjøkkenbenken og håndklekunst på sengekanten, og vi fikk samtidig nøkler til syklene hennes, i tilfelle vi skulle få tid til å dra på sykkeltur i løpet av det korte oppholdet i byen.

Etter å ha pakket ut matvarer fra kjølebagen, trasket vi nedover bygatene, ned til den historiske havna med sine to middelaldertårn, Tour de la Chaîne og Tour Saint-Nicolas, som vokter inngangen til havna.

En ekstrem hodepine ødela motivasjonen min til å ville gjøre noe som helst annet enn å sette meg på en benk og titte på båter og bølger, jeg ville drikke store mengder iskaldt vann og synes synd på meg selv og min egen smerte. I årevis har jeg sagt at jeg må huske å pakke med meg paracet i kofferten, men gang på gang glemmer jeg både smertestillende, imodium og plaster, alt det man ikke innser at man vil få bruk for før nøden melder seg. Slik som på denne helligdagen hvor alle byens apoteker holdt stengt.

Julien hadde lyst til å ta seg en pils på uteserveringen til en rockebar, og jeg gikk noe motvillig med på å holde ham med selskap. Lyden av metallmusikk var det siste hodet mitt ønsket seg akkurat der og da, men det varmet å se hvor glad det gjorde ham å sitte der med en halvliter i den ene hånda og motsatt hånd trommende i takt med musikken. Selv drakk jeg både brus og vann, og så frem til å krype tidlig til køys med et håp om å våkne uthvilt neste morgen, klar for å dra på båttur for å se Fort Boyard, den ikoniske festningen hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet i sin tid. Den franske versjonen, originalversjonen, er fortsatt like populær i dag som for tjue år siden, selv om konseptet har fått en liten oppgradering det siste tiåret.

Fra havna, til rockebaren og videre til handlegatene, nysgjerrig lot vi våre blikk vandre mens vi smilte begeistret. En by full av vakre buer er hvordan jeg best kan beskrive sentrumskjernen i La Rochelle, det vil si, den delen av sentrum som ikke ligger som et smykke rundt båthavna, slik som mange av byens restauranter og barer gjør. Hus bygget over buede passasjer, passasjer fulle av butikker og kafeer. Fra gate til gate, kvartal til kvartal, slike flotte passasjer prydet store deler av byens sentrum.

Det tok ikke lang tid fra vi entret leiligheten til jeg gikk og la meg. Som om jeg hadde ligget for døden, kom Julien inn på soverommet med en iskald våt vaskeklut som han trykket mot pannen min. Han plasserte ei flaske vann på gulvet ved siden av senga og holdt meg i hånda.

Da jeg våknet neste morgen, var hodepinen heldigvis borte. Både han og jeg var dermed klare for båttur og “Fangene på Fortet”. Og et nydelig måltid på restaurant.

Venninnebesøk og Lokale Tradisjoner

Mandag morgen, vi droppet frokost og nøyet oss med hver vår kopp kaffe og ei flaske vann på deling. Bare to timer senere skulle vi spise lunsj hjemme hos min venninne Laurène, sammen med hennes to søstre og mor. Vi hadde ikke sett hverandre siden rådhusbryllupet i september og de følgende dagene, da jeg i stedet for å dra på bryllupsreise tilbrakte tid sammen med henne, mens Julien dro på ferie til den franske sørlandskysten sammen med sine foreldre. En merkelig tid hvor alt ble snudd på hodet, en tid som fortsatt ikke er over.

Aldri har jeg følt meg så ensom som det siste året, med familie og venner og egen kultur langt, langt på avstand. Det var derfor ikke bare fint, men høyst nødvendig å benytte den ene anledningen til å kunne besøke min nærmeste her i Frankrike, den eneste her i landet som kjente meg lenge før jeg flyttet hit, lenge før jeg lærte meg språket og fikk meg fransk bostedsadresse og lokalt mobilnummer. Den eneste her i landet som kjente meg før jeg ble kjæresten til Julien og alle mine venner plutselig ble våre og venninnekvelder ble erstattet med dobbeldates.

En kjøretur på en time og seksten minutter ledet oss fra Airbnb-leiligheten i Concarneau til hennes barndomshjem i Le Folgoët, et midlertidig hjem frem til landets økonomi tar seg opp og bedrifter begynner å rekruttere igjen etter flere perioder med permitteringer og nedstenginger.

Vi kunne ikke bedt om en bedre kulturopplevelse for besøkende i Bretagne enn den vi fikk da vi satte oss tilbords sammen med moren og søstrene i det store murhuset i den lille landsbyen nord for byen Brest. Lillesøster laget crêpes, mor serverte oss cider i tradisjonelle krus, til dessert fikk vi servert den lokale spesialiteten far breton.

Jeg fikk endelig bli kjent med min venninnes hund, en overraskende rolig chihuahua som heter Thalia. Helt siden jeg var et lite barn har jeg elsket hunder, alle hunderaser, og drømt om den dagen jeg endelig vil kunne adoptere en egen følgesvenn som vil klatre opp i fanget mitt og slikke meg på nesetippen, akkurat som lille Thalia gjorde da vi var på besøk.

Etter et hyggelig måltid og fine diskusjoner, dro Julien og jeg ut på en liten biltur sammen med Laurène, for å få med oss noen av de beste severdighetene i nærområdet. Vårt første stoppested ble et lite sted som heter Lilia, verdt et lite besøk for å se det historiske fyrtårnet på øya
‘île Vierge, verdens høyeste tradisjonelle fyrtårn med sine 82 meter, et tårn bygget i 1845.

I tillegg til landemerket ute på jomfruøya, fikk jeg øye på en uforventet overraskelse i den våte sanden som grunnet den lave vannstanden var synlig. Flere båter stod stødig i sanden, langt unna Atlanterhavsbølgene.

Gratulerer med dagen, 17 mai. Hadde det ikke vært for de mange bildene av bunader og norske flagg på sosiale medier, ville jeg ha glemt at alle der hjemme feiret nasjonaldagen nettopp denne mandagen. Selv har jeg ikke vært i Norge i anledning 17. Mai siden 2013, noe jeg synes er vanvittig trist.

Det var derfor gledelig å se denne lille beskjeden skrevet på norsk i fransk sand. Jeg tok meg like greit tid til å besvare gratulasjonen med et lite “takk, det samme” og “Heia Norge” og ble møtt med et smil av en forbipasserende turgåer.

Vi dro videre til Plage du Vougot, en nydelig sandstrand, kritthvit som på en urørt eksotisk øy, før vi avsluttet bilturen med en tur innom Meneham, en gammel, men nylig restaurert landsby full av sjarmerende små steinhus med tykke stråtak.

Gjerne skulle jeg ha tilbrakt hele resten av kvelden sammen med min venninne, hadde det ikke vært for portforbudet klokka sju og reiseveien på en og en halv time. Jeg takket henne for måltidet og for en trivelig ettermiddag, før vi ga hverandre en god klem og krysset fingrene for at vi vil kunne se hverandre igjen i sommer.

En uke gjenstår av bilferien, og jeg legger som vanlig ut oppdateringer hver eneste dag på Instagram. Følg meg gjerne (@kristine.in.france)

Plage du Vougot
Meneham

Notater fra bilferiens Første Destinasjon

Torsdag og Kristi Himmelfartsdag, vi har endelig kommet oss ut på vår etterlengtede biltur. Milde måne, så godt det var å sette seg i bilen og vinke på gjensyn til Occitanie. Misforstå meg ei, jeg elsker Toulouse og regionen som jeg kaller mitt hjem. Men, etter ei uke hvor både sykkeldekkene til Julien har punktert, senga vår har kollapset, og vi ikke fikk leiligheten som vi ville gi bud på (luksusproblemer), var det fint å endelig føle denne gleden av å reise bort fra alt sammen, ut på oppdagelsesferd, ut på en to ukers bilferie langs den franske vestlandskysten.

Vårt første stopp er en by som ikke er ved kysten, en by med et navn som folk flest har hørt før, en by med beliggenhet mellom Bordeaux og La Rochelle, kjent for sin produksjon av brennevinet ved samme navn. Sofistikert brennevin, som smaker godt i glasset, servert med en kopp kaffe, men også som ingrediens i saus til viltkjøtt eller en dessert (karamellpudding med saus).

Vil du gjette hvor vi er?

Vi har ankommet byen Cognac!

Heldigvis har vi pakket med oss både regnjakke, poncho og paraply for værgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å vanne druerankene akkurat i dag.

Regnværet førte til at vår spasertur gjennom byens sentrum ble en våt affære, absolutt alle bilder avslører den sørgelige grå himmelen, en regnværsdag foreviget i bildegalleriet.

Av en eller annen grunn valgte likevel sola å titte frem og jage bort alle skyer nøyaktig det øyeblikket vi fotograferte et av byens fineste landemerker, Maison de la Lieutenance (løytnantshuset), et hus som i mellomkrigstiden ble brukt som utsalgssted av varene til konjakkprodusenten Prunier, før det deretter ble forvandlet til musikk-og høytalerbutikk og deretter skomaker og nå lever et nytt liv som verksted for bokbinding.

Så snart bildet var knipset, forsvant sola bak regnskyene igjen.

Vi hadde begge lyst til å besøke byens slott (Château de Cognac), men alt man definerer som museum, deriblant landets historiske slott, holder for tiden koronastengt og vil ikke åpne igjen før om en ukes tid, etter å ha holdt stengt i over et halvt år.

Et annet ønske for spaserturen gjennom sentrum av Cognac, et ønske som vi derimot fikk oppfylt (på en helligdag til og med), var å besøke gavebutikken til det verdenskjente destilleriet Hennessy (eid av LVMH, gruppen som også eier Louis Vuitton og Moët).

Butikken skulle vise seg å bli en opplevelse helt utenom det vanlige, med sine flotte utstillinger hvor konjakkflasker står på rekke og rad i flere ulike former og farger, gullbelagte og neonfargede, klassiske og kunstneriske, mange av dem med tilhørende vakre gaveesker.

Jeg kjøpte meg en liten suvenir og en gave til min familie, en gave jeg håper jeg snart vil kunne gi dem, om sommeren til slutt vil by på positive overraskelser og lede meg hjem til Norge.

Før vi dro tilbake til hotellet, til vårt lille Ibis-rom på utkanten av sentrum, tok vi et par bilder foran Saint-Jacques tårnene, et lite stykke historie fra middelalderen. Som om vi skulle vært Askepott, hastet vi oss tilbake til vårt krypinn for ikke å havne i trøbbel etter portforbudets time (klokka sju).

Med portforbud, dårlig vær og stengte restauranter (de åpner igjen den nittende mai), hadde vi ikke noe annet valg enn å feire bilferiens første kveld over hver vår takeawayburger ved sengekanten.

I morgen venter en ny dag med konjakkrelaterte aktiviteter på agendaen. Etter anbefaling fra byens turistkontor, skal vi besøke en av de lokale destilleriene og lære litt om hvordan konjakk blir produsert. Vi reiser deretter videre til vår neste destinasjon, halvøya Guérande, kjent for sin havsalt.

PS. jeg vil daglig gjennom hele bilferien legge ut stories på Instagram (@kristine.in.france). Følg meg gjerne!

Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.