Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

Bassin d’Arcachon, båttur og frigjøring av mitt indre barn

En varm og fin septemberdag, månedens syttende, og vår første frokost i Arcachon.

En sen frokost, vel å merke, ved utekjøkkenets spisebord. Nespressokaffe, appelsinjuice og ferske baguetter, jeg smurte andepaté på den ene skiven og smøreost fra Boursin på den andre.

Planen for dagen var å dra på båttur, en to og en halv times sightseeingtur langs Bassin d’Arcachon, bukten kjent for sin lange tradisjon med østersoppdrett, en lokal spesialitet som jeg grunnet min skalldyrintoleranse aldri vil kunne smake.

Ved bukten ligger også Europas største sanddyne, Dune du Pilat, som vi skulle besøke allerede neste dag.

I løpet av båtturen ville vi også passere Cap-Ferret og en rekke små østerslandsbyer. En av disse, Herbe, ville vi etter flere anbefalinger ta oss tid til å besøke to dager senere, under lørdagens lille utflukt, en kjøretur til fyrtårnet ved Cap-Ferret.

Jeg så frem til å passere Île aux Oiseaux (fuglenes øy) hvor vi ville få muligheten til å fotografere de små karakteristiske hyttene som står stødig over vannet på stylter, hytter som bare østersoppdretterne har tilgang til.

Med munnbind og antibac steg vi ombord på båten, klare for sightseeing med Union des Bateliers. Vi passerte både seilbåter, paraseilere og adrenalinjegere på vannscooter, men også fiskere og østersoppdrettere i arbeid. I løpet av turen fikk vi lært mye om Île aux Oiseaux, øya som før i tiden huset mange flere slike hytter på stylter, før alle med unntak av to ble totalt ødelagt av kraftig stormvær, og aldri bygget opp igjen.

Øya er beskyttet og kan i dag kun besøkes av østersoppdrettere og fiskere, og blir ellers brukt som tilfluktssted for trekkfugler og abbor.

I det fjerne kunne vi etter hvert skimte Dune du Pilat, som vi til slutt fikk rikelig med tid til å observere fra avstand, da båten plutselig endte opp med å få motorstopp. Vi ble værende på stedet hvil i en hel time før mekanikeren ombord fikk løst problemet og båten til slutt fikk fullført turen.

Selv om blikket var rettet mot sanddynen og mot seilbåtene som gled over vannet mens vi selv stod stille, dagdrømte jeg meg bort til den lille iskiosken ved kaien, jeg hadde lyst på is, ikke en hvilken som helst is, men med smak av Spéculoos, kjeksen som minner om pepperkaker.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg to kuler i kjeks, løpe ned til sandstranda like ved kaien, kaste fra meg ankelsokkene og de hvite joggeskoene og vasse uti vannet. Aller helst skulle jeg ønske jeg hadde husket å ikle meg badetøy under olashortsen før vi dro hjemmefra, eller i det minste valgt meg et undertøysett som kunne lignet en bikini, men, det hadde jeg altså ikke.

Å få dyppet tærne, leggene og lårene var jo uansett bedre enn ingenting. Langt bedre.

Så snart vi nådde frem til kaien, gjorde jeg nøyaktig som jeg hadde sett for meg i mine dagdrømmer. Jeg hastet meg til nærmeste iskiosk, kjøpte meg ei kule med Spéculoos, men også ei med kokos, og løp utålmodig ned til stranda med joggeskoene i den ene hånda og iskremen i den andre.

Lykkelig, smilte jeg fra øre til øre under den skarpe ettermiddagssolen. Dypt hadde jeg savnet denne enkle, barnslige gleden. Båttur, sol, sand, sjøvann og iskrem.

Svigermor spaserte langs vannkanten sammen med meg, også hun hadde kjøpt seg is. Våre seriøse menn, derimot, ville oppføre seg som voksne, og valgte heller å bestille hver sin halvliter på en utekafé ved stranda mens vi kvinner vasset rundt i vannet med smeltende is dryppende ned mellom fingrene.

Sammen tok vi deretter moroa videre til bassengkanten, før vi grillet urtemarinert svinefilet og drakk rosévin til langt over midnatt.

At jeg gledet meg til morgendagen var det definitivt ingen tvil om, da den ville gi meg nok en fin anledning til å frigjøre mitt indre barn. Jeg så frem til lek og moro i den tre kilometer lange og hundreogto meter høye sanddynen, Dune du Pilat. Løpe, synke og rulle rundt i sanden. Jeg gledet meg!

En oppmuntrende båttur langs Canal du Midi

Lørdag.

Hvordan kan jeg hjelpe deg, lød ordene fra munnen hans. Er det noe jeg kan gjøre, hva som helst, for å muntre deg opp, tryglet han fortvilet, tydelig opprørt over å se meg slik, såre røde øyne etter flere dager med gråt og frustrasjon, mørke ringer under øynene som kunne avsløre flere søvnløse netter. Både fysisk og emosjonelt utslitt, og likevel klarer jeg ikke å sovne.

Min indre monolog ville ha besvart spørsmålet med et kaldt og tørt, “med mindre du kan teleportere meg til Norge slik at jeg kan se familien min for første gang på ett år, og deretter teleportere alle sammen hit til bryllupet i september og samtidig finne en vaksine mot dette viruset som nå har skyld i at jeg er arbeidsledig og at jeg nå bader i selvmedlidenhet fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til, med mindre du har en løsning på alt dette, så nei, det er ingenting du kan gjøre for å muntre meg opp”.

I stedet foreslo jeg å dra på båttur.

Båttur Toulouse

Vi bestilte billetter til et seksti minutters sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Jeg pakket med meg speilreflekskameraet og lastet ned billettene jeg fikk tilsendt via epost fra Bateaux Toulousaines, avgang fra Port de la Daurade, klokka kvart over tre.

Båttur canal du midi

En overentusiastisk guide ønsket oss alle velkommen ombord. Alle ville da si, Julien og meg, en gruppe pensjonister, et par barnefamilier og fem damer på utdrikningslag. Bruden var utkledd som marihøne, med runde vinger og rød kjole med sorte prikker.

Stemmen til den sprudlende franske guiden druknet der jeg gjennom mine store rosa solbriller fulgte marihønas bevegelser og lot min indre fortellerstemme overta konsentrasjonen.

I stedet for å lytte til historien om Canal du Midi, oppført på UNESCO’s verdensarvliste og en av Europas eldste kanaler, hørte jeg kun mine egne tanker, destruktive tanker, “hennes bryllup har ikke blitt ødelagt av coronaviruset, hennes drømmer har ikke blitt knust, du, Kristine, kan bare glemme å kle deg ut som ei marihøne, du kan bare glemme å tre på deg den hvite brudekjolen, men glem nå for all del ikke å vaske hendene”.

Kanalbåt

Guiden fortalte at Canal du Midi ble konstruert så tidlig som på 1600-tallet, i regi av Solkongen, kong Ludvig XIV, og jeg var nå fullt i gang med å fotografere vannet, slusene, broene og båtene. Vi passerte ulike restaurantbåter og et båthotell, retorisk spurte jeg Julien om han husket da vi for tre eller fire år siden overnattet på båthotell i byen Gent i Belgia.

Båthotell

Jeg savner å feriere i Belgia, sa jeg. Dit er det i hvert fall ikke lurt å reise akkurat nå, stakkars lille Belgia med sine skyhøye smittetall. Guiden ba oss se til vår høyre side for å få et glimt av det gamle murbygget som tidligere rommet en tobakkfabrikk med tilhørende barnehage for barna til kvinnene som jobbet på fabrikken, cigaretteuses var yrkestittelen til disse fabrikkansatte damene som rullet sigaretter fra morgen til kveld.

La grave kapellet

Fra Canal du Midi beveget vi oss videre gjennom slusene før vi endte opp tilbake på Garonne-elven. Hver eneste båtpassasjer reiste seg fra sine sitteplasser for å fotografere et av byens mest kjente landemerker, Saint-Joseph de la Grave kapellet. Vi passerte det store pariserhjulet og uteserveringene ved elvekanten, sesongbasert underholdning som vil forsvinne igjen til høsten.

Uteservering

Etter båtturen spaserte vi videre til sentrumsgatene for å handle sommertøy på salg til Julien, før vi avsluttet dagen med utepils og et lekkert spekefat på det nye utestedet Levrette Café ved Les Ramblas-Jardins på Jean Jaurès alléen.

Spekemat

Jeg kan vel konkludere med at jeg er glad jeg foreslo å dra på båttur. Som alltid hjalp det på humøret å få kommet seg ut litt, nyte sommerværet og de vakre omgivelsene.

Gul topp

Monument

Bro kanal

Båt

Saint Pierre broen

Pont Neuf broen

Pariserhjul

 

 

 

 

 

Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

Det idylliske feriehuset og følelsen av sommer

Sommeren, og alt den fører med seg, er her.

Etter hvert som junidagene nærmer seg slutten, klatrer gradestokken gradvis oppover fra det overkommelige tretti til det uutholdelige trettifem, trettiseks. Ikke vil vi lenger kunne gå ut døra uten å smøre alle eksponerte kroppsdeler inn med solkrem for ikke å bli brent, ikke vil vi kunne sitte utendørs på kveldstid uten å spraye huden full av myggspray. Myggen er her, sola er sterk, sommersesongen er offisielt i gang.

Endelig kan vi hente frem våre lette og luftige kjoler og behagelige kortbukser, spise saftig lokal frukt med mye smak (i motsetning til vinterimporten) og kjøle oss ned med forfriskende sorbet. Vi kan arrangere grillfest med nære venner og kose oss med ferieturer innenlands og helgeturer ute på landet. Forrige helg gjorde vi nettopp sistnevnte, vi leide et idyllisk lite feriehus med svømmebasseng, et av to feriehus som tilhører tomten som har fått navnet Le Pic Blanc.

Feriehus Frankrike

Et feriehus godt gjemt blant natur og gårder, like utenfor en bitteliten landsby som heter La Courtète. Å feriere i dette området er dessverre umulig om man ikke har bil, da selv nærmeste dagligvarebutikk, bakeri, apotek, alt mulig er minimum 10 kilometer unna.

Velkommen skulle vi være, med gylne bobler og varme smil. Overrasket ble vi da eierne av feriehuset ga oss ei flaske musserende vin fra vindistriktet Limoux i velkomstgave da vi forrige fredag sjekket inn. Sesongens første gjester, første gjester siden januar måned og tiden før viruspandemi og lockdown. Ivrige var det britiske ekteparet etter å få prate med nye mennesker, få gjester på besøk, høre lyden av stemmer, latter, fottrinn og plasking i bassenget.

Feriehus

Med tanke på feriehusets fine beliggenhet mellom en rekke ulike vingårder, tok vi det som en selvfølge at utleierne kunne tipse oss om personlige favoritter og muligheter for vinsmaking i nærområdet. Overrasket ble de derimot begge over spørsmålet, men ga oss gledelig navnet på deres personlige favoritt. Samtidig innrømmet de at de lenge hadde forsøkt å tilby slike aktiviteter for sine besøkende, men at ønsket rett og slett så ut til å være fraværende hos sine for det meste utenlandske gjester.

De handler vin, det gjør de, bekreftet den britiske mannen. Men fra dagligvarekjedene, ikke fra vingårdene.

Ferie

Mange tenker ikke over at vinsmaking direkte fra gårdene er en service, på lik linje med en hvilken som helst smaksprøve, at kjøp av produkter ikke er obligatorisk, og at vin direkte fra produsentene koster mindre enn hos supermarkedene. Hadde jeg laget en brosjyre eller nettside for feriehuset, Le Pic Blanc, ville jeg ha reklamert for den lokale vinturismen. Jeg ville ha reklamert for korte avstander til vingårder som tilbyr AOC Malpère, frisk rosé og hvitvin, samt rødvin som nytes best sammen med den regionale spesialiteten cassoulet, jeg ville ha reklamert for vingårder som tilbyr Blanquette de Limoux, musserende vin av like fin kvalitet som champagne, men til en langt rimeligere pris.

Nok om vin, inntil videre. La meg gå tilbake til å prate om noen av de mange små sommergledene jeg i helgen fikk kjenne på, og hvor glad jeg ble da jeg endelig fikk tatt meg en dukkert i feriehusets svømmebasseng. Junifølelse, feriefølelse, hvit bikini og kimono med ananasmønster, stor hatt og nakne bein, nakne armer, lukten av klor, smaken av sommer.

Stråhatt bikini

Hatten fløy som en frisbee der jeg kastet den fra meg, kimonoen skled ned langs skuldrene mine før den havnet på bakken. Forsiktig førte jeg kroppen ned de fire, fem trinnene som ledet meg dypere og dypere nedi klorvannet.

Etter en deilig dukkert, tråkket jeg rundt i gresset med nakne føtter mens sola tørket huden og det hvite bikinistoffet. Badetøyet var en liten gave fra meg til meg selv forrige sensommer, da Julien, hans foreldre og jeg ferierte sammen på den Franske Riviera, en innholdsrik bilferie med mye bading, fotografering, restaurantbesøk og handleturer på ulike lokale markeder.

Hadde ikke Julien vært der med himlende øyne og klagende stønn, hadde han ikke gang på gang konstantert at jeg ikke kan kjøpe noe nytt før jeg kvitter meg med noe gammelt, ville jeg nok impulsivt ha hamstret inn både hatter, badetøy, linkjoler og stråvesker.

Etter å ha vasket klorvannet ut av håret, var det fint å avslutte fredagskvelden ute på terrassen med musserende vin og grillmat.

IMG_20200624_094506_171

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

De siste seks, sju nettene har jeg ikke drømt om annet enn hav, fjell, skog, togturer, sykkelturer og fotturer. Ingen mareritt, ingen overnaturlige forestillinger, når virkeligheten er mer surrealistisk enn underbevissthetens flytende tanker, beskytter drømmene mine meg ved å sende meg til alle de stedene jeg skulle ønske jeg var, slik at håpet fortsetter å brenne som et levende lys, en oransje glødende flamme, en flamme som danser i vinden og nekter å la seg slukke.

Fugl Føniks reiste seg fra asken, jeg håper og tror at vi alle vil gjøre det samme. Soleklart er det at mange av oss vil ta lærdom av våre reaksjoner, vår oppførsel, konsekvensene av våre handlinger, mange av oss vil benytte stillheten og isolasjonen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Selv vil jeg se denne perioden som en avslutning på alt som ikke fungerte, og starte på nytt igjen med blanke ark. Som å brenne ned et falleferdig hus for å deretter bygge det opp igjen fra bunnen av, vil jeg se på tiden etter som en renessanse.

Blått skjerf

I natt drømte jeg om naturens lukt etter regnvær, om sommervarme og fuktig luft, om vått gress som kilte mine nakne legger, og meitemarker som forvillet seg ut på turstien mens jeg forvillet meg bort fra stiens spor. Om spindelvev fulle av glitrende små regndråper, de kunne minne om eksklusive diamantkjeder, skogens egne smykkekolleksjon. Drømmen inneholdt ikke stort annet enn dette, naturen og jeg, en vakker solskinnsdag etter en regnfull natt, lukten av jord og skogens mange planter.

Allerede har jeg sagt til min kjære at en tur i skog og mark står høyt på ønskelisten over aktiviteter jeg ønsker å gjøre når vi først vil få lov til å gjøre som vi vil igjen. En helg tilbrakt ved innsjøen Lac d’Oô i Pyrénéenne Nasjonalpark (to timers kjøretur fra Toulouse) ville for eksempel vært helt fantastisk.

Coronakarantene, dag 13.

Lørdag. Med min attestation de déplacement dérogatoire i håndveska, tok jeg meg en liten tur ut for å resirkulere vinflasker og hermetikkglass. Jeg benyttet anledningen til å titte på blomster i både min egen gate og nabogata, vakre roser og flotte planter i ulike former og farger, blomster jeg gjerne skulle likt å vite navnet på.

Roser

Fristet var jeg til å stjele dem fra eierne sine, lage en fin liten bukett og sette dem i vann hjemme i stua, slike rampestreker som jeg gjorde da jeg var barn, eplenasking og blomstertyveri fra naboers hager.

Blomster

Slike rampestreker gjorde også en kjæreste jeg hadde for en del år tilbake, da jeg bodde i Oslo. Hans forsøk på å være romantisk, resulterte i kjefting og skuffelse fra min side, flau som jeg var, etter at vedkommende hadde lusket rundt i nabolaget mitt og nappet blomster fra naboers bed, i et boligområde hvor hærverk og fanteri var en sjelden vare.

Lilla blomster

Jeg beundret blomstene, der jeg promenerte med attestasjonen i veska og resirkulerbart glass i handlenettet. I stedet for å være umoralsk i en tid hvor det absolutt ikke passer seg å sette seg selv og sine egne lyster først, tok jeg bilder av de mange flotte blomstene, små suvenirer som ikke vil visne.

Gule roser

Coronakarantene, dag 14.

Søndag, 29. mars. For nøyaktig fem år siden ble Julien og jeg kjærester, en begivenhet vi i utgangspunktet skulle feire på Michelinstjerne-restauranten SEPT, hvor vi også feiret bursdagen hans i fjor. Vi skulle kle oss opp i vårt peneste tøy, nyte en elleve-retters smaksopplevelse og hygge oss med litt luksus, noe som selvfølgelig ble kansellert akkurat som alle andre planer for mars og april måned.

Femårsjubileet ble i stedet feiret med kokkelering på kjøkkenet. Andefilet i rødvinssaus med sjalottløk og fløtegratinerte poteter til middag og sjokolademousse med karameliserte pekannøtter til dessert, det hele servert på hans ungkarstallerkener med spisebrikker i samme tema.

Karantenetilværelsen har fått meg til å innse at jeg snart burde investere i et par duker, telysholdere og finere fat.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Canal du Midi
Mars, 2019. Sykkeltur langs Canal du Midi, en av våre felles favorittaktiviteter på varme solskinnsdager. Jeg gleder meg til å kunne hente frem sykkelen igjen, når alt dette er over.