Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Advertisements

Mars er måneden hvor sorgen er størst

En oppdatering fra nok en lørdag, tanker og observasjoner, disse kan vel kalles dagboknotater, terapeutisk for eget sinn. 

En liten tekanne fylt med grønn te av jasmin, står plassert på det høye bordet hvor jeg som forrige lørdag, sitter med laptopen foran meg på kaffebaren Lexington.

Kafeen er i dag omtrent tom for gjester. To eldre kvinner sitter ved baren. De drikker begge espresso og diskuterer landets politikk og de store demonstrasjonene som har funnet sted på Place du Capitole og Jean-Jaurès hver eneste lørdag siden november. To ungdommer, studenter vil jeg anta, sitter med sine hoder begravet i faktabøker, med hver sin markeringstusj i hånda. Bortsett fra disse fire menneskene og to baristaer, er det kun jeg som er her.

Lexington

Jeg har lyst på kaffe, men tørr ikke å drikke kaffe riktig enda, ikke etter å ha gått tre dager med magesår som følge av fire dager på medisiner med tydelige bivirkninger. Forrige søndag pådro jeg meg en kjedelig influensa, og ble som konsekvens av dette sengeliggende stortsett hele uka.

Sengeliggende og tankefull. Er det én tid på året jeg absolutt ikke ønsker å ha for lite å gjøre og for mye tid til å tenke, så er det nå i mars.

Det er nå fem år siden min far tapte kampen mot kreften, en sorg jeg vil bære med meg for resten av mitt liv, og da spesielt i mars måned. Sorgen har sannsynligvis påvirket meg i en langt større grad enn jeg ønsker å gi uttrykk for. Ofte føler jeg meg som fanget av en forbannelse, hvor jeg stadig ønsker meg bort fra de trygge rammene, langt bort fra det kjente og kjære, jeg føler en trang til å rømme, langt bort, til nye mennesker og nye omgivelser.

Ofte tærer denne følelsen på mitt sinn, men likevel vet den fornuftige delen av meg at det er her jeg hører til, at hodet mitt spiller et spill, at jeg må bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, flinkere til å jobbe med dem uten snarveier, uten å skyve demonene under teppet.

Her i Toulouse er jeg hjemmekjær. Her i Toulouse er jeg trygg, og på dager lysere enn disse dagene i mars måned, lykkelig. Det er denne byen jeg elsker, her hvor jeg bor sammen med en mann som elsker meg høyere enn alt på jord.

Åpen plass

Og her sitter jeg, med fingre som danser over tastaturet.

På en kaffebar sitter jeg, og skriver dikt. Noen av dem er en hyllest til pappa, andre en skildring av sorg, ensomhet og tapt kjærlighet.

Jeg tar en slurk av den varme teen, ser for meg min pappa sitte sammen med meg, ved enden av bordet, den høye, mørke sjarmerende mannen som han en gang var, med sitt brede smil og store grønne øyne. Hans øyne har jeg arvet, hvilken nydelig gave han har gitt meg, for i vår familie er det nå kun jeg som har slike grønne øyne.

Etter et nesten fire timer langt besøk på Lexington kafé, pakker jeg sammen sakene, betaler og spaserer sakte hjemover, gjennom de travle gatene i nabolaget Saint Cyprien. Forbi den lille ølbaren hvor jeg ifjor tilbrakte omtrent hver eneste fredagskveld sammen med mine tidligere kolleger, forbi restauranter og forbi yogastudioet jeg pleier å gå til, forbi kunstgalleriene og parken. Jeg tar en tur innom markedet for å handle klementiner, og trasker den siste strekningen hjem. Musikk på øret, og solbriller på nesa.

Jeg lurer på hvor mange lørdager på rad jeg vil ende opp slik, ved et høyt eller lavt bord, på en krakk, en lenestol eller i en sofa, med noe varmt i koppen og laptopen foran meg.

Måtte det være på Lexington eller på en av de mange andre kaféene som finnes her i byen. Jeg lurer på hvor mange dikt og noveller og øvrige notater som til slutt vil fylle opp hele maskinens lagringsplass.

En harddisk full av tanker rundt fortid og fremtid, lykkelige og ulykkelige dager, en harddisk full av ord og bilder fra mitt liv her i Frankrike.

Toulouse

Sammen har vi det fint i L’Isle-Jourdain

Lørdag, solfylt ettermiddag og kosekveld med min kjære, vår lille grå Citroën, trettifem minutters kjøretur fra vårt hjem, sørvestlandet, forbi åkre, enger og gårder, nye omgivelser, ny by, vi besøker L’Isle-Jourdain.

Mørkegrønn strikkegenser, mørkegrønn kåpe og blå jeans. En liten hårspenne holder sideskillen på plass, brune sko matcher brun veske. Han ser stilig ut i sin hvite polo, sine sorte jeans, sort jakke og sorte joggesko i skinn. Det er lørdag, vi forlater Toulouse til fordel for en annen by, en liten by, L’Isle-Jourdain, en by i landlige omgivelser i Gers-distriktet, like utenfor byen vår, Toulouse.

Like utenfor L’Isle-Jourdain finnes en eselfarm hvor det lages kosmetikk fra eselmelk, i nærområdet finnes også flere farmer som driver produksjon av foie gras. Vi kjører forbi, vi kjører i retning sentrum, sola skinner, sola skal vi nyte, han og jeg på en liten dagstur, kjærestehygge i ny fransk småby.

Tårn

Vi parkerer bilen like overfor en delikatessebutikk som selger produkter fra de lokale gårdene, spennende produkter som jeg har lyst til å kjøpe med meg. Min kjære sier nei, ikke nå, vi kan komme tilbake senere. Vi spaserer, jeg griper etter hånda hans, tvinner fingrene mine mellom hans, et forsøk på å minne ham på hvordan vi pleide å være, hvordan vi pleide å være lenket sammen, hånd i hånd, hver gang vi forlot huset sammen. Han pleide å ta tak i hånda mi, kysse den kjærlig, hans lure smil bar på en mystikk, en gåte som jeg fortsatt ikke har klart å løse. Han smiler fortsatt hver gang mitt blikk møter hans, hver gang ingen av oss sier noe, men han smiler annerledes nå, han er ikke lenger en gåte, han har forandret seg, blitt til en åpen bok. Kjærligheten er sterk, men kjærligheten er annerledes nå.

Delikatessebutikk

I hjertet av L’Isle-Jourdain finnes et slott, jeg kan ikke si helt sikkert at det faktisk er et slott, men det ligner, det er eventyrlig. Litt lenger unna ser vi et høyt tårn som strekker seg mot himmelen og speider utover byen.

Vi spaserer forbi byens lille kino, forbi et kunstmuseum, forbi en liten park hvor ei mørkhåret jente står lent mot en murvegg og poserer foran den lyshårede venninnens speilreflekskamera. Min kjære synes hun ser teit ut, hun gjør seg for mye til, mener han. Jeg synes hun er fin, jenta i rutete miniskjørt, hvite strømpebukser, militærstøvler og olajakke, hun er som tatt ut fra nittitallet, og poserer med en selvtillit jeg beundrer. Han fnyser. Hun kunne i det minste ha smilt litt, sier han.

Kamera

Vi blir sittende i parken en liten stund, på en benk sitter vi, solstrålene kysser oss lett, jeg kysser ham, han smiler. Ettermiddagen kommer til sin ende, vi tar beina fatt og beveger oss mot byens ølbar, Ô Boulot. På en sofa laget av paller og puter, setter vi oss med hver vår øl i hånda. Berliner Weisse til ham, syrlig Oud Bruin til meg. Foran oss på et lavt bord, også laget av paller, får vi servert et fat med oppskåret spekepølse og grønne oliven. Øst-Europeisk reggae spilles over høytalerne, noen av låtene er på polsk, jeg forstår en liten brøkdel av tekstene, musikken passer bedre til sommer og utepils enn på en tidlig aften i februar. Jeg lengter etter sommer, jeg gleder meg til å kunne sprade rundt i lintøy og sandaler igjen.

Vi avslutter kvelden som lørdagskvelder flest, med deilig mat og vin på restaurant. Denne gang besøker vi en grillrestaurant som lager maten over åpen ild, Le Basque heter den. Han bestiller grillet biff, jeg bestiller andeconfit. Alle retter serveres med en sidesalat, pommes frites og en pikant saus.

Andeconfit

To eldre herrer sitter ved bordet ved siden av oss, de ønsker oss bon appétit og smiler. Vi nyter måltidet, vi drikker vin og vann og deler en banoffee til dessert, milde himmel som jeg elsker smaken av toffee, banan, crumble og krem!

Banoffee

Vi vender omsider tilbake til vår lille Citroën, like overfor den delikatessebutikken som jeg var så nysgjerrig på, den som jeg ønsket å besøke. Nå er det for sent, dørene er stengt. Han beklager, jeg rister på hodet, det går fint.

Akkurat nå er alt bare fint.

Museum

Kafé Isle

IMG_20190211_211437_798

Smil

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

Junior suite, rugby og romantisk feiring i Castres

Lørdag. Gratulerer med dagen kjære, tenk, nå er du fire år eldre enn hva du var da vi først ble sammen. I går feiret vi på forskudd, over et stjernebelønnet restaurantmåltid. I dag skal vi besøke et nytt sted, et sted hvor hverken du eller jeg har vært før. Vi skal på rugbykamp, for det liker du. I et historisk bygg fra 1700-tallet, på Hôtel Renaissance, der skal vi overnatte, champagne og konfekt er bestilt, i dag som i går skal du behandles som en konge.

Ikke før i dag har du fått vite hvor vi skal, hva vi skal, du liker overraskelser, store som små, denne påminnelsen gir du meg hver eneste gang en spesiell anledning står for tur. Vi er ikke så ulike, vi to. Du sier du ikke er en romantiker, men du overrasker meg stadig med fine romantiske gester, du gjør det i et håp om at jeg vil gjengjelde det hele, du liker å bli satt pris på, dine øyne lyser opp når jeg gjør som deg, når jeg inviterer deg med ut på middag, når jeg kjøper blomster til deg, når jeg skriver dikt til deg. Kjærlighetserklæringer i form av poesi. Du sier det er søtt, samtidig blir du en smule flau. Du kan ikke fortelle dette til gutta, du er jo mann, du skal ikke like slike søte klisjeer.

Mange ville nok sagt at rollene er snudd på hodet hjemme hos oss. Levende lys, konfekt og blomster er for kvinnfolk, ikke for maskuline menn, sier de. Hos oss har vi ingen roller. Vi er samboere, vi er et team, du og jeg, du stryker klær og støvsuger, jeg vasker badet. Når en lager mat, tar den andre oppvasken. Du fridde til meg, jeg kunne like gjerne ha fridd til deg.

Det er lørdag, himmelen er grå, det er overskyet her i Castres. I Toulouse var himmelen blå. En time og femten minutters kjøretur, formiddagen har såvidt startet, allerede nå kan vi sjekke inn på hotellet. I en epost til hotellet hadde jeg for en stund tilbake skrevet at jeg ønsket champagne og konfekt på rommet, for å overraske min kjære, min forlovede, skrev jeg. Rommet jeg i utgangspunktet hadde reservert var et helt alminnelig dobbeltrom, men i stedet fikk vi en junior suite, Napoléon III heter den, en nydelig oppmerksomhet fra hotellets ledelse til oss, det nyforlovede paret.

Junior suite

Jeg får en liten déjà vu, der du og jeg entrer rommet og du titter rundt deg, du ler og sier jeg har overgått meg selv, overdrevet med denne romantikken, jeg har jo allerede fått deg på kroken, vi er jo allerede forlovet, du er jo allerede min. I tillegg til å ha gitt oss en junior suite, har hotellets ansatte pyntet salongbordet med en bukett med gule roser, samt en enkel rød rose ved skrivebordet. Ingenting av dette var planlagt fra min side, akkurat som da vi dro til Spania for et par helger siden og hotellrommet var dekket i roseblader og levende lys.

Vi tar oss en liten spasertur gjennom det gamle sentrumsområdet, både du og jeg lar oss sjarmere av de historiske byhusene som ligger tett i tett langs Agout-elven, husene som i gamle dager var håndverkernes boliger, hus som man ikke får tilgang til uten båt. Du tar en selfie av oss to, med alle byhusene i bakgrunnen, du sender bildet til dine foreldre. Gjett hvor vi er, sier du. De gjetter.

Vi spaserer videre, gjennom sentrum, gjennom boligstrøk, nesten to kilometer, på vei til stadion for å se på rugbykamp. Du spanderer en pils på meg, noe vil jo også du betale for i dag, selv om det er din bursdag og du ikke behøver å løfte en finger. Du holder min hånd i din, du leder meg gjennom den store folkemengden og holder meg fast, du vil ikke miste meg blant alle disse menneskene, alle rugbysupporterne, kvinner og menn og store og små barn.

Jeg er ikke spesielt interessert i denne sporten, men jeg følger likevel godt med, for din skyld. Du filmer og tar bilder og sender alt til din far, han ser på kampen på fjernsyn hjemme i stua si. Dere utveksler meldinger og diskuterer kampen, din far har sett oss på tv, blant de mange tusen tilskuerne dukket også vi opp i bakgrunnen på tv skjermen. Castres vinner på hjemmebane, alt er perfekt, alt bortsett fra denne gråkledde himmelen som ser ut til å ha kommet for å bli.

Vi returnerer til hotellet, til vår fine junior suite, champagne og konfekt venter oss på rommet. Vi nyter, du smiler, smaken av sjokolade og gleden av ditt nærvær gjør meg høy på fine følelser, høy på kjærligheten du gir meg, det er du som har bursdag i dag, jeg er like lykkelig som du.

Kvelden avsluttes over en middag på en liten restaurant ved elven. Lokale ingredienser og regionale oppskrifter med en tvist, vårrull med fyll i stil Périgordin, andeconfit med pannestekte poteter og soppsaus, måltidet avsluttes med solbær-og sjokoladedessert. Du spiser kamskjell til forrett, biff med pannestekt foie gras til hovedrett og sitron- og marengsterte i ny forkledning til dessert. Dette måltidet kan selvsagt ikke måle seg med gårsdagens smakebiter, vår romantiske aften på Michelinstjerne-restaurant, men vi koser oss veldig. Du smiler fornøyd, du er lykkelig, det er det viktigste.

Andeconfit

Du takker meg for en fantastisk helg, du kunne ikke bedt om noe bedre, sier du. Gratulerer med dagen kjære, du fortjener kun det beste.

Utsikt

Seng

Vårrull fransk

Dessert fransk

Sørvest Frankrike

Frankrike

Franske byer

Fransk

Det nymoderne, det historiske og det sensuelle i Lyon

Søte croissants og pain au chocolat, ferske baguetter og hjemmelaget syltetøy, den behagelige duften av nykvernet kaffe, den friske smaken av fersk klementinjuice, en herlig overraskelse å våkne til, en herlig lørdagsmorgen på vennebesøk i Lyon.

Vi nyter frokosten langsomt og koser oss, samboerparet gir oss ei liste over steder vi bør besøke og ting man ikke kan forlate Lyon uten å ha gjort, lista er lang. Gamlebyen og den spennende gaten hvor mange Michelinstjerne-restauranter holder til (Rue de Bœuf), den flotte basilikaen Notre Dame de Fourvière, det romerske teateret, utsiktspunktet ved Notre Dame, klokka har allerede rukket å bli elleve, det er tid for å komme seg ut, det er tid for å bli ordentlig kjent med Lyon!

Romersk teater

For å komme frem til det romerske teateret, tar vi kabelbane, som i seg selv er en morsom liten opplevelse verdt å få med seg. Blant ruinene av det romerske teateret og hva som ser ut til å ha vært en romersk landsby i sin tid, vandrer vi med sakte steg, oppover, opp flere trappetrinn, opp til toppen, der hvor vi får utsikt over ruinene, over byen, det moderne og det historiske, side om side.

Vi spaserer videre til det som etter min mening er et av byens store høydepunkt, den vakre basilikaen Notre Dame de Fourvière. Denne neo-gotiske kirken ble ferdig konstruert på 1800-tallet, og er et av byens viktige historiske landemerker. Generelt er dette noe jeg virkelig kan trekke frem som en positiv side ved alle verdens religioner, all den nydelige kunsten og arkitekturen som eksisterer nettopp på grunn av menneskers tro, håp og kjærlighet til en eller flere guder. Jeg undrer hvor mange timer, dager, måneder, år, hvor mye marmor, glass, maling, hvor mange hender som har bidratt, hvor mye det har krevd av alle involverte, å kunne skape alle disse nydelige detaljene som har formet basilikaen til den nasjonalskatten den er.

Notre Dame de

Akkurat som både Sacré-Cœur i Paris og Notre-Dame-de-la-Garde i Marseille, ligger også denne basilikaen lokalisert på byens høyeste punkt, med utsikt over hele Lyon.

Solstrålene varmer forsiktig gjennom den gråkledde himmelen. Vi blir værende her en liten stund, ved utsiktspunktet, vi speider utover, vi ser Rhône-elven, broene, skyskraperne, en av skyskraperne har fått kallenavnet le crayon, fordi den ligner på en fargestift. Hadde det ikke vært for denne uheldige tåken som har lagt seg over byen, ville vi fått et enda bedre inntrykk, blå himmel ville også vært fint, men dette blir kanskje for mye å forlange på en novemberdag som denne.

En zigzag-sti, tilrettelagt for denne ellers så bratte bakken, fører oss nedover, tilbake til sentrum, forbi røde, gule og oransje busker og trær, vi tråkker på døde løv i disse rødlige nyansene, høstens fargespekter.

Vi spaserer gjennom gamlebyen, gjennom små skjulte passasjer, smale gater, forbi typisk lyonnesiske bouchons, disse tradisjonelle bistroene som ser ut som de kunne vært tatt rett ut av en gammel fransk film. Vi går forbi en gammel forretning som lager silke, forbi vinbarer, forbi små kunstgallerier, det hele har en vintage estetikk, j’adore!

Gamlebyen

Sulten melder seg, vi kjøper oss hver vår quiche med purreløk og terte med roquefort, pære og svisker fra en traiteur i gamlebyen, deilig smaker det, dette lille måltidet som vi nyter på en benk på den store åpne plassen, Place Bellecour.

Utover ettermiddagen møter de oss i sentrum, samboerparet, de viser oss mer av hva denne storbyen har å by på, vi spaserer forbi nasjonalteateret, det store kunstmuseet, vi besøker en boutique hvor man kan lage sin egen parfyme og egen kosmetikk, himmelen er fortsatt grå, men det er ikke kaldt ute, vi fryser ikke der vi spaserer rundt, men min kjære putter hånden min i sin, og fører den ned i hans store varme jakkelomme, likevel. En kjærlig liten oppmerksomhet, han elsker å reise til nye destinasjoner sammen med meg, han er lykkelig over å få tilbringe tid sammen med kameraten sin igjen, ett år etter forrige gang de møttes, lykkelig er også jeg som får ta del i alt dette sammen med ham.

På kvelden drar vi til konserthallen L’amphithéâtre, for å se burlesque-show med dronningen av vintage og sensualitet; nydelige Dita Von Teese. Min kjære var i utgangspunktet skeptisk til showet, strippeshow, kalte han det, men snart ville også han kose seg med dette sofistikerte stykket som kombinerer teater, dans, humor, sensualitet, alle de glitrende kostymene, og den fengende musikken som hører til det formidable femtitallet. Alle kvinnelige tilskuere, inkludert meg selv, er i kveld kledd opp i sine fineste kjoler, med røde lepper og store krøller. Jeg skulle ønske hver dag kunne vært som denne, en hverdag full av pent kledde gentlemen og glamorøse kvinner, festlig musikk med refrenger som omhandler milkshake-dates på diner, og svingdans på konsert.

Grunnet foto-og videoforbud, som selvsagt skal respekteres, vil showet kun leve videre i mitt minne, og bli husket med et smil. Resten av helgen har derimot fått en fin liten plass i både minnet, og på kameraets minnekort.

Hldr

Lyon

IMG_20181106_215426

 

 

Et gjensyn med Montpellier – min favorittby i Frankrike

Sommeren tjuefemten. Språkskole, (fransk) matlagingskurs og en hel uke med varme fra solskinn, smaken av tapenade, lyden av sangsikader og følelsen av nyforelskelse.

Vi hadde kun vært sammen i tre måneder, Julien og jeg, og dette var en av våre første ferier sammen. Mitt første møte med Sør-Frankrike var det også. På toppen av det hele, ankom vi Montpellier samme dag som hele Frankrike feiret den årlige sommerfesten fête de la musique – et arrangement som feires i hver eneste by, småby og bygd i hele landet, hvor DJ’er, rockere, rappere, sangerinner, orkestre, rastafarier med reggae-beats og alt annet av musikalske talenter strømmer til markedsplasser og handlegater i alle byer landet rundt, og alle byers møtepunkt blir gjort om til et eneste stort dansegulv…til glede for alle som ikke behøver å stå opp grytidlig neste dag.

Tre år senere, denne gang som etablerte samboere (og ikke nyforelskede turtelduer), vendte vi tilbake til denne byen som vi så fint hadde rukket å bli utrolig glad i på svært kort tid. Denne gang ankom vi Montpellier med bil etter å ha kjørt langs kysten fra sørvestlandet, og ikke med (det overraskende komfortable) lavpris-toget OuiGo fra Paris, slik som forrige gang.

Forrige gang leide vi leilighet via Airbnb, i en smal gågate midt i sentrum, hvor nærmeste naboer var  en metalpub og en ganske ålreit pizzasjappe. Denne gang, også i sentrum,  sov vi på Best Western – med en seng så myk og deilig at jeg velger å beskrive det som å sove på en kjempestor marshmallow. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som det jeg gjorde i denne sengen. Min kjære, derimot, syntes sengen var helt forferdelig å sove på. Med dét har jeg kommet frem til konklusjonen at han og jeg er som mammabjørn og pappabjørn i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.

place de la comedie montpellier

Akkurat som for tre år siden, vandret vi gjennom den folksomme møteplassen Place de la Comédie og videre inn i en park. Da vi den gang hadde endt opp på gøyal rockekonsert i parken – havnet vi denne gang på et blomstermarked og deretter på en spennende bruktbokmesse, hvor jeg ønsket å handle med meg all mulig slags litteratur…men endte opp tomhendt likevel, siden jeg allerede har altfor mange uleste bøker liggende i bokhylla hjemme.

bruktbokmesse

Vi gikk videre i retning språkskolen hvor jeg hadde vært elev i en hel uke (LSF Montpellier), og videre til den sjarmerende parken som ligger like ved skolen. Et sted som er flittig brukt som piknik-destinasjon, men også elsket av dem som ønsker å lese i fred og ro på benk eller på gresset, i skyggen av alle de store trærne som skjermer mot sola. Som alle andre, søkte vi også ly fra heten og satte oss ned på en ledig benk i skyggen, mens vi smurte oss inn med et ekstra lag solkrem og mimret tilbake til forrige gang da vi var her.  “Husker du da…”, begynte han. Og jeg. Og begge.

park montpellier

Akkurat som tre år tidligere, lot vi oss friste av tapas og cocktails (denne gang hos La Casita Del Barrio) mens vi diskuterte høyt og lavt om ting vi er enige -og ting vi er sterkt uenige i, både i det store verdensbildet og den lille bobla vi lever i sammen.

tapasfat

Med bord reservert i hans navn, flyttet vi oss videre til kveldens utvalgte restaurant (Comptoir Saint Paul) for å spise middag…kun noen få timer etter å ha trykket i oss kroketter og patatas bravas på tapasbar, bare trehundre meter unna restauranten vi nå skulle til.

Ostekake med basilikum og spekeskinke til forrett, etterfulgt av filet mignon og søtpotet – jeg smilte til livet, og livet smilte tilbake. Det faktum at jeg for tre år siden la på meg flere kilo på grunn av det ukeslange oppholdet i Montpellier, det orket jeg ikke å ta stilling til akkurat nå.

ostekake basilikum

Morgendagen kom, og frokostbufféen skuffet ikke. Baguette, franske oster, tapenade, fruktsalat, yoghurt. En herlig søndagsmorgen i en by jeg ikke ønsket å forlate. Ikke helt enda.

Vi besøkte derfor markedshallen og de mange trange gågatene i kjernen av Montpellier, tittet på mennesker, tittet på livet og endte til slutt opp på utekafé for å slukke tørsten.

En siste slurk av lemonaden, et siste inntrykk av byen; nå skulle Montpellier nok en gang bli et minne å tenke tilbake på, og en start på en samtale hvor de tre første ordene ville bli “husker du da…”

blondetopp sort rosa

blomstermarked

montpellier arkitektur

vintage skjørt

vintage stil

sør-frankrike

AirBrush_20180610130504

kirke

spisesteder montpellier

trikk montpellier

gågate montpellier

 

 

 

 

 

 

 

 

Djevelbrua, vingårder og magiske grotter – en helt vanlig søndag i Lot-distriktet

Etter en helt fantastisk lørdag (med mye regn) i den idylliske byen Sarlat, stod en like fin søndag for tur. En søndag bestående av et spontant grottebesøk og en sviptur innom den sjarmerende lille byen Cahors for å spise lunsj og fotografere den vakre Djevelbrua. Og sist men ikke minst, tok vi oss en mer eller mindre obligatorisk tur innom en av de mange vingårdene i Cahors, for å smake både rødt, hvitt og rosé og handle med oss et par kartonger – direkte fra vinprodusenten.

Vi foretrekker å handle vin på denne måten, min kjære og jeg. Flere ganger i året reiser vi rundt i nærområdet, slår av en prat med de (som oftest) svært hyggelige familiene som driver de forskjellige vingårdene, smaker produktene, kjøper med oss de utvalgte favorittene – og vender tilbake igjen i en senere anledning for å kjøpe mer av det som faller aller best i smak.

Denne gang endte vi opp med en hel kartong med fantastisk rosévin og en kartong med rødvin av forskjellig årgang. Den lille vingården (Château Vincens) driftes av et søskenpar, som i tillegg til å ta seg av landbruk, vinsmaking og utsalg, reiser rundt fra by til by på diverse vinmesser for å markedsføre produktene sine. Markedsføring har de definitivt under kontroll, da de allerede eksporterer vin til land som Korea, Japan og USA, i tillegg til diverse land i Europa.

Før vi dro på besøk til denne vingården, som en fin avslutning på en herlig helg og gøyal biltur, gjorde vi noe helt annet. Noe svært så annerledes;

Vi besøkte en av Lot-distriktets mange magiske grotter. Ja, for det er en slags overnaturlig magi over det å vandre dypere og dypere under bakken, mens tusenvis av stalaktitter og stalagmitter titter frem fra alle mulige kanter. Les Grottes de Cougnac regnes dessuten som et historisk monument, takket være den ene grottens mange førhistoriske helleristninger. Jeg hadde så vanvittig lyst til å ta bilder av dem, men måtte selvsagt respektere foto-forbudet som gjaldt for denne delen av visitten. Fotobonanza ble det derimot i den andre grotten!

Mellom grottebesøk og vingård, klemte vi inn en og en halv time til å spise lunsj på en koselig liten kafé i sentrum av Cahors, med utsikt over den gotiske Saint-Étienne katedralen. Så snart lunsjen var spist og regningen betalt, kjørte vi bort til Le pont Valentré, også kjent som Pont du Diable (“Djevelbrua”) for å fotografere det jeg synes er den fineste severdigheten i hele Cahors.

Det er rart å tenke på hvor lite jeg vanligvis føler jeg får tid til i løpet av en dag. Og likevel rakk vi å gjøre så utrolig mye spennende nå på søndag – og det bare en 1-2 timers kjøretur fra vårt eget hjem. Ja, jeg sier det om og om igjen; jeg føler meg heldig som bor her i store, spennende Frankrike!

utsikt frankrike

Saint-Étienne katedralen i Cahors

saint-etienne katedralen

“Djevelbrua” 

djevelbrua

cahors

sørfransk

Utsikten fra innkjørselen til Cougnac-grottenes område

utsikt cougnac

Grottebesøk

cougnac grott

Snodig, små-skummelt og vakkert på samme tid

stalagmitter

stalaktitter

Vingården

château vincens

vingård cahors

Flere eventyr i det spennende Lot-distriktet og Dordogne-området blir det definitivt, både i sommer og i høst!

Lot distriktet

Interessert i kunst og franske havnebyer? Besøk Honfleur, impresjonistenes yndling!

I fjor sommer besøkte jeg byen Honfleur for andre gang på to år. Forrige gang var det jeg som falt hodestups for denne sjarmerende lille byen. Denne gang var det foreldrene mine sin tur til å la seg forføre av byens atmosfære, historiske bygninger og havn full av fritidsbåter.

Jeg blir støtt og stadig forelsket i nye steder, og Honfleur er det lett å bli forelsket i. Store kunstnere fra 1800-tallet, deriblant Claude Monet, var en av mange som lot seg inspirere av Honfleur.

“Jeg vet jeg har sett dette før, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hvor”, tenkte jeg, første gang dro på besøk til Honfleur og speidet utover havnen og alle utekaféene som uansett årstid, er fulle av mennesker og liv.

Ja, jeg hadde sett denne havnen før; gjennom øynene og penselstrøkene til Claude Monet og andre impresjonister. Honfleur er, og har alltid vært en favorittby for artister og kreative sjeler – og nettopp derfor er byen en svært populær feriedestinasjon for turister fra hele verden.

havneby

Mens man vandrer gjennom de mange smale brosteinbelagte gatene, vil man observere en stor variasjon av kunstgallerier, i tillegg til diverse kreative verksted av forskjellige slag.

Og, sist men ikke minst, egenprodusert sjokolade fra byens egne chocolaterie. Nam, sjokolade!

sjokoladebutikk

De vakre historiske husene bygget rundt Vieux Bassin (havnen), og havnen selv, har ikke forandret seg mye over årene som har gått; men det har havnens formål. I stedet for å ønske fiskebåter og lastebåter velkommen, er havnen nå hovedsakelig full av seilbåter og andre fritidsbåter. Den hestesko-formede havnen er uten tvil den mest travle delen av Honfleur, med sine mange restauranter, kunstgallerier, suvenirbutikker og lokale boutiques.

 

 

Honfleur er for turtelduer, kunstnerspirer og enslige vandrere…

  • Ja, byen er det perfekte sted for en romantisk utflukt med din kjære. Nyt utsikten av Vieux Bassin mens dere koser dere med et glass vin, og la smaksløkene få kjenne på fantastisk fransk mat (for eksempel fra restauranten L’Ecailleur) – eller gjør som de lokale menneskene; nyt ferske blåskjell i hvitvin-og hvitløkssaus til lunsj, servert sammen med et glass hvitvin (fra, for eksempel Le Bistro du Port?)
  • Byen trekker til seg kunstnere og fotografer, på jakt etter inspirasjon. Kunstnersjeler forelsket i den gammeldagse franske sjarmen og de kjente maleriene  malt av de store, berømte navnene fra impresjonismens storhetstid.
  • Byen er dessuten et fantastisk sted for dem som elsker å reise alene, helst til et fredelig sted hvor man kan slappe av og nyte tilværelsen i et avslappet tempo. Besøk gjerne museer som det fantastiske kunstmuseet hvor man kan se maleriene til Eugène Boudin eller det merkelige museet dedikert til musiker og kompositør  Erik Satie.

Hva burde man smake mens man er i Honfleur?

Vel, som nevnt tidligere så burde man ikke gå glipp av all den fantasiske sjokoladen. Går du på diett? La dietten ligge mens du er i Frankrike! Aux Blés d’Or er et chocolaterie verdt å sjekke ut (de har ingen hjemmeside, men har derimot en smakfull video på YouTube).

sjokolade

Normandie regionen er også kjent for å bruke mye smør (i både baking og i sauser) og fløte. Prøv en tarte Normande (eplekake fra Normandie regionen) servert med krem ved siden. Jeg besøkte kafeen L’Atelier og smakte selvsagt denne lokale spesialiteten. Nam!

eplekake

Når man først snakker om meieriprodukter. Er man på besøk i Frankrike, bør man smake de lokale ostene. Og dem er det mange av.

Den mest kjente osten fra Normandie-regionen er den internasjonalt kjente osten Camembert. Er den dermed også best? Nja, nei, smak og behag. Smak på lokalprodusert Camembert, og smak samtidig også Neufchâtel, Pont-L’Evêque og Livarot. Smak deg frem til din personlige favoritt!

pariserhjul

honfleur butikk

honfleur by

havn honfleur

vanntårn

honfleur smale gater

båter

kirke

Gaillac; et av mange fine steder kun et steinkast unna der vi bor!

Å sette seg inn i bilen, spent og full av forventninger, klar til å kjøre en femti, seksi eller åtti minutters lang kjøretur fra der man bor, i retning et nytt og spennende sted – ja, det er en følelse jeg først lærte å kjenne på etter å ha flyttet til Frankrike.

Spesielt nå, etter å ha flyttet til Toulouse, har jeg utviklet en ønskeliste som ser ut til å bli lengre og lengre for hver uke som går. Her i Sør-Frankrike finnes det endeløse muligheter for romantiske helgturer, kreative utflukter, vinsmaking, slottsbesøk, fine turer i naturen – kunst, museer og fantastisk arkitektur. Og mye av dette er kun et lite steinkast unna der vi bor. Hvor fint er vel ikke det?

I går tok vi oss en tur til Gaillac; kjæresten min, foreldrene hans, og jeg. For å besøke lanternefestivalen (festival des lanternes) og for å handle inn vin av ypperste kvalitet. Vin som kan ligge og godgjøre seg i vinkabinettet vårt i flere måneder, og kanskje år, for å bli enda bedre i smak, og enda høyere i verdi.

I går var jeg hakket nær å fryse buksa av meg, mens vi vandret rundt og beundret all magien, all den vakre dekorasjonen som lanternefestivalens hadde å by på. Vi vende tilbake neste år, en dag hvor sola ikke bare skinner, og himmelen ikke bare er blå, men en dag hvor denne sola også vil varme oss, og denne blå himmelen vil være et tegn på vår og mildere vær.

Elven Tarn renner gjennom byen, og kanskje er det nettopp elven som har lokket til seg den sure vinden som vi fikk en heftig smakebit på i går?

Smakebit på deilig mat fikk vi for øvrig også i går, når man først er inne på ordet “smakebit”. La Table du Sommelier (oversatt; vinkelnerens bord) serverte oss et fantastisk middagsmåltid bestående av oksekjake-ravioli i rødvinsaus til forrett og andeconfit i bretzel-burgerbrød til hovedrett. Desserten valgte vi heller å ta hjemme. Kaffe, eggelikør og sjokolade fra et lite chocolaterie på hjørnet fra der vi bor. Ah, sjokolade. Min store synd. Jeg både elsker og hater hvor glad jeg er i nettopp dette.

Vandrelysten har roet seg littegrann etter gårsdagens utflukt. Men når det er sagt, gleder jeg meg vanvittig til helg og tur til Barcelona!

(deler i dette innlegget bildene jeg tok i Gaillac)

grafitti

sør frankrike

tarn elven

vin

kirke

vinsmaking

restaurant

hus frankrike

spisested